Tanker om film: Familien - August: Osage County

Tittel:Familien, August: Osage County
Originaltittel: August: Osage County
Nasjonalitet: Amerikansk
Regi: John Wells
Skuespillere: Benedict Cumberbatch, Ewan McGregor, Julia Roberts, Abigail Breslin, Meryl Streep, Juliette Lewis, Chris Cooper, Sam Shepard, Dermot Mulroney, Margo Martindale, Julianne Nicholson, Misty Upham, Newell Alexander, Will Coffey, J. Alan Davidson
Kinopremiere: 07.02.2014
Drama /komedie
Lengde: 2 t.

Om filmen fra Film-Web:

Meryl Streep og Julia Roberts braker sammen i denne filmen produsert av George Clooney.
Familien, August: Osage County er nominert til to Oscar. Meryl Streep er nominert for beste kvinnelige hovedrolle og Julia Roberts er nominert for beste kvinnelige birolle.

Familien, August: Osage County forteller den mørke, komiske og dypt rørende historien om de viljesterke kvinnene i Weston-familien. De har vært uten kontakt i lang tid, men en familiekrise bringer dem tilbake til barndomshjemmet i Midtvesten og til den dysfunksjonelle kvinnen som oppdro dem. Filmen er basert på Tracy Letts sitt Pulitzer prisvinnende teaterstykke med samme navn som er spilt på Broadway og en rekke andre teatre både i USA og internasjonalt, og som vant fem Tony Awards i 2008.

Mine tanker om Familien - August: Osage County

Enda et filmtips jeg har fra Rose-Marie - et "Familiedrama av de helt store" betegner hun den - Et familiedrama av "de verste" vil jeg nesten heller si....
(Her hennes fyldige omtale av filmen)
Filmen bygger på dramatikeren Tracy Letts teaterstykke av samme navn.
Den er en synliggjøring av at familieliv ikke alltid er lett - relasjoner er vanskelig -  og her var det på sitt verste. Fedrenes synder……eller her mødrenes synder - nedarvede handlingsmønstre, forpester familie-idyllen - slikt er vanskelig å bryte ut av. Den mest lettvinte løsningen blir oftest å trekke seg unna, eller å isolere ondskapen.

Stemningen var nifs intens slik vi for eksempel finner det i dramaet Who is afraid of Virginia Wolf - når mennesker innen familien tar knekken på hverandre skaper det dramatikk på scenen eller på lerretet. Et sterkt moralsk spørsmål berøres i filmen: Er vi pliktige til å ta så mye ansvar for hverandre i en familie at det går på helsen løs for alle - når en i familien har problemer - eller skal man redde seg selv ved å trekke seg unna "ondskapen"?
Noen bilder fra filmen:

Julia Roberts, Meryl Streep og Julianne Nicholson i Familien, mor og to døtre

Julia Roberts og Meryl Streep i Familien, August  Osage County

Chris Cooper og Benedict Cumberbatch - "far" og sønn - av de mest sympatiske personene

Ewan McGregor, Julia Roberts, Juliette Lewis, Dermot Mulroney, Chris Cooper, Margo Martindale, Julianne Nicholson, Abigail Breslin og Benedict Cumberbatch i Familien, August  Osage County

Det er et stjernegalleri av eminente skuespillere i denne filmen. 
Tracy Letts laget et teaterstykke, sterkt dokumentært først, han fikk Pulizer pris i 2008 for dette. Leste dette senere at han faktisk har spilt teater i Who is afraid of Virginia Wolf - et teaterstykke som til de grader har en fortettet atmosfære lik den vi finner i "Familien"

Innholdet i Familien har sterke biografiske trekk fra forfatterens egen familie. Hans morfar begikk selvmord da Tracy var ti år gammel, og mormoren gikk inn i pillemisbruk og depresjoner - og hele familien ble berørt av dette.

Slik ble hans egen familietragedie grunnlaget for dette teaterstykket og filmen - en film som faktisk minner mye om teater - men uten å ha sett dette fremført på scenen, har jeg en tilbøyelighet til å tro at dette egner seg enda bedre på "live" teater.…..
Settingen i Oklahoma ble valgt med omhu på grunn av et fascinerende lys og landskap.
Høydepunktet i dramaet er familie-middagen - en splittet familie som har holdt seg borte fra hverandre en god stund  er pliktskyldigst samlet - fordi mann/far/bror/morfar Beverly er savnet (Sam Shepard) - og snart funnet død -  filmen er et dypt alvorlig drama, men den spiller sterkt på tragi-komiske strenger også - for de mest sensitive seere vil man føle trang til både å gråte og le. Hustruen Violet "trenger" alle rundt seg, de tre døtrene, søsteren og hennes familie,  hun er pillemisbruker og har en legal unnskyldning for å være det - kreft i munnhulen.

Mens familien er samlet slynges spydigheter mot hverandre og i pakt med heten både ute og inne, føler man at man er i et slags helvete. Et spill foregår hvor innsatsen er ondsinnethet, sarkasmer, spydigheter , hevnlyst, hat, nevroser, og målet er å ramme og såre mest mulig.

Drama ? Ja i høyeste grad  - men også humor, den rå, svarte typen.

Det beste ved filmen er vel skuespillerprestasjonene - som film når den ikke de høyder som den vil gjøre på teater - det den opprinnelig var skrevet for.
 
Terningkast:5-

Klipp fra filmen:
 

Tanker om bok - Jon Fosse: Dei døde hundane og Sa ka la - to skodespel

Hovedtittel: Dei døde hundane Samlet tittel: Sa ka la : to skodespel

Forfatter: Jon Fosse

ISBN: 9788252165197
Sidetall: 238
Språk: Nynorsk
Innbinding: Innbundet
Litterær form: Skuespill
Forlag: Samlaget
Utgave: 1
Utgivelsesår: 2005

Jon Fosse - foto fra Samlagets side

Forlagets omtale:

Jon Fosse (f. 1959) er oppvaksen i Strandebarm og bur i Bergen. Han er Europas mest spelte samtidsdramatikar, omsett til over førti språk i fire verdsdelar.Sidan debuten i 1983 har han skrive eit førtitals bøker. Hans eineståande og produktive forfattarskap omfattar romanar, lyrikk, dramatikk, essay og barnebøker. Dei to nyaste stykka til Jon Fosse samla i éi bok. Begge stykka hadde urpremiere i 2004, Dei døde hundane på Rogaland Teater og Sa ka la på Aarhus Theater. Sa ka la tematiserer kva som hender når eit menneske mistar språket. Ei mor ligg på sjukehuset etter eit hjerneslag. Ho kan berre uttrykkje korte lydar I Dei døde hundane ventar ein mann på hunden sin, som har forsvunne. Vi blir førde inn i ein nabokonflikt som får store konsekvensar.

Mine tanker om Dei døde hundane:

Det er ofte man får assosiasjoner når man leser, eller ser drama av Fosse - og da assosiasjoner til noe annet han har skrevet.
Jeg så oppsetning av Og så kan hunden komme, diskuterte det med en venninne, og hun nevnte boken med disse to skuespillene i - hun mente "Dei døde hundane" minnet svært om teaterstykket vi hadde sett - jeg ble nysgjerrig på det, og lånte boken på biblioteket. 
Jeg ser at fortellingen "Og så kan hunden komme" kom først av disse, utgitt 1993: To forteljingar; mens Dei døde hundane og Sa ka la ble utgitt i 2005.
Stikkord jeg kladdet underveis i lesingen: man får følelsen av dvelende langsomhet, samtidig med noe kjapt - de knappe gjentatte replikkene skaper en rask rytme - kjent Fosse stil - knapp dialog, repetisjoner, suggererende.....:
Hund er sentral - blitt borte -  Kamerat på besøk, ser hverandre sjelden - mor maser - sønnen ligger mye på sofa -  søster med mann skal komme - liker ikke mannen hennes - ny nabo nevnes - hunden død utenfor - har bitt naboens datter - nabo blir stukket i hjel - moren smører niste til han - spør om det er noe han vil ha med - hundens halsbånd? - det banker på døren (hvem kommer?)
 
Men "hvor ligger hunden begravet"? Dvs. hva dreier dette seg egentlig om.
Her mangler det menneskelig nærhet, de står kaldt imot hverandre, mor, datter, sønn, svigersønn, de to kameratene - hele atmosfæren i dramaet er gjennomsyret av trist "kontaktløshet". Hunden blir et slags surrogat for hovedpersonen, en erstatning for manglende kommunikasjon og nærhet med familie, med venner, nabo....spesielt viktig ble hunden da han kvittet seg med gitaren han pleide å spille på. Hunden hadde vært hans viktigste "støttespiller", alt raser sammen når den blir borte, her må han  hevne seg på den som har tatt fra han det viktigste i livet.
Alle personene virker ensomme uten varm kontakt med de rundt seg, men spesielt kommer dette frem i hovedpersonen -  livet er ensomt, vanskelig og fastlåst - som erstatning for menneskelig kontakt er hunden en slags "eksistensiell overlevelses-trøst". Søsteren har flyttet, kameraten bor i byen, han sitter der "alene" igjen - hos en mor som gjør så godt hun kan - men hun er også  et ensomt menneske - hun når ikke ut verken til sønnen som har vendt seg til hunden, eller datteren som har flyttet lengre av gårde - sønnen og datteren har muligens hatt et nært forhold til hverandre, men de står liksom ubehjelpelige overfor hverandre nå, når ikke frem. Hunden er det eneste han har, eller hadde  - katastrofen kommer når også den blir tatt fra han.
Ingen nærhet, ingen mening med livet lengre. Depresjonen er et faktum, nabo-katastrofen blir et faktum og dermed også tragedien for denne gutten og denne familien. Det er den eksistensielle angst og redselen for ensomheten, i tillegg til den problematiske sameksistensen som også her er det essensielle. Personene kommuniserer bare på det overfladiske planet, man diskuterer spørsmålet om å kjøpe kaffe når det ikke er noe mer igjen, eller å dra ut i båten for å fiske o.l. Man velger de dagligdagse, trivielle ufarlige temaene å snakke om; og når kameraten kommer på besøk, føles det bare påtrengende, en kontakt han ikke ønsker, spørsmål han ikke ønsker - om hva som har skjedd med gitaren, om han kan tenke seg en fisketur på fjorden - han vil jo helst ligge på sofaen og være sær og bitter.....
Å få et innblikk i dette triste livet, denne håpløsheten er ikke akkurat oppkvikkende lesing - men "elendigheten" er malende beskrevet av forfatteren gjennom ordene, selv om dialogen er knapp - det er nesten så leseren føler atmosfæren og tristheten på kroppen.....
Terningkast:5

Mine tanker om Sa ka la:

At disse to dramaene er kommet i samme bok, selv om handlingen kan virke nokså forskjellig, synes jeg er veldig naturlig. For tematisk står de svært nær hverandre.
I Sa ka la mangler jo til og med ordene...
Kvinnen som får slag på sin 60-års dag, blir sendt til sykehus i stedet for å være hjemme og ta imot gjestene, familien. Hjemme i den eldste datteren hus venter svigersønner, kake og ballonger og "moro", på sykehuset sitter døtrene og prøver å få kontakt med den slagrammede. Men ordene er borte.
Relasjoner mellom mennesker, eller mangel på relasjoner er også betegnende for dette drama.
Den døende kvinnen prøver å nå ut til de to døtrene sine, men det blir umulig - symbolsk symptomatisk for mye av det Fosse er opptatt av - mennesker som ikke når frem til hverandre.
Likevel - vi får noen glimt av hvem disse personene er, hvordan de har hatt det med hverandre, hvordan livene deres har vært "tilsammens" - moren virker som hun har vært egoistisk og dominerende, med et dårlig forhold til sin eldste datter, og et mer positivt forhold til sin yngste datter - og en sønn som ser ut til å ha fjernet seg fra familien. Kanskje ved morens dødsleie oppstår det en slags "kontakt" -
Dette var et kort inntrykk av dette dramaet, jeg kom ikke helt innpå dette - slik som med de andre verkene av Fosse jeg har lest.
Terningkast:4

Andre verker av Jon Fosse jeg har omtalt:
Og så kan hunden komme - dramatisering 

Mine omtaler av Jon Fosse verker:

• Her er min omtale av "Et utvalg av hans verker":  Morgon og kveld, Nokon kjem til å komme, Sonen, Jente i gul regnjakke, Desse auga, Eg er vinden, Naustet,
• Her er min omtale av Andvake 
• Her er min omtale av Olavs draumar
• Her er min omtale av Kveldsvævd 
• Her er min omtale av Morgon og kveld

Tanker om bok - Jon Fosse: Og så kan hunden komme - Dramatisering - Trøndelag Teater 22.11.2013

Skuespiller Paul Ottar Haga - Foto:Espen Storhaug

Forfatter Jon Fosse - Foto:Tom A. Kolstad (Samlaget forlag)

Fra Trøndelag Teaters side:

"Skodespelar Paul Ottar Haga skal for fyrste gong i karrieren på turné rundt om i det gamle heimfylket sitt. Og det med ei splitter ny dramatisering av ein av Jon Fosse-tekst; Og så kan hunden komme frå boka To Forteljingar (Samlaget 1993). Det er svenske Leif Stinnerbom som står bak dramatiseringa og regien. Han er ein av Nordens mest særprega regissørar med store oppdrag i inn- og utland. Vi kan love ei heilstøypt teateroppleving der teksten blir driven fram som ein kroppsleg psykologisk thriller med rytme og musikk.  
Dette er forteljinga om kjærleiken mellom ein mann og bikkja hans, om blodhemn og den rastlause ventinga.
«Skote hunden, seier eg. Og eg ser ho stå og sjå ned. Hunden kan ikkje vere drepen, det går ikkje an å drepe hundar. Ho seier at hunden er skoten. Nokon har drepe hunden. Han har skote hunden og han skal døy. I kveld skal han døy.»
Jon Fosse har sjølv sagt dette om hunden som motiv: «Eg trur at hunden har noko med språklaus forståing å gjere, og eg prøver vel kanskje å nærme meg, å skrive fram, ei slags språklaus forståing for eksempel i pausane i stykka. Når dette er sagt, høyrest det litt feil ut. Eg trur vi må vere opptatt av noko, vente på noko, på Hunden, på Gud, på Kjærasten, på Godot.»
Gjestespel frå Nord-Trøndelag Teater.
Framsyninga får urpremiere under Hilmar-festivalen på Steinkjer 9. november. Trondheimspremiere 22. november.
Medvirkende
Paul Ottar Haga
Daniel Sandén-Warg (fele)
Hva pressen skriver
- Jon Fosses mord og mysterier på bygda blir glitrende forvaltet og forstørret til også å handle om den ensomme eksistens
- Skuespiller Paul Ottar Haga og musiker Daniel Sandén-Warg gir liv og rytme til en mann på randen
- Terningkast 6
Trønder-Avisa
- Stinnerboms visuelle regikraft er sterk, musikken står godt til, men konkurrerer ikke med tekst eller skuespiller
- Dette er godt teater
Dagbladet
Sterk tekst, bra musikk, fin scenografi – til sammen en praktarena for hele Paul Ottar Hagas registrer
Adresseavisen
- En glimrende raring på Nord-Trøndelag Teater
- Paul Ottar Haga er suveren som snodig gubbe på scenen i Jon Fosses Og så kan hunden komme
- Nord-Trøndelag Teater gjør virkelig Fosse hakket mer begripelig.
NRK
-Det er blitt ei eineståande framsyning, velspela, særs
musikalsk, vakker og med mange mogelege tolkingar
Klassekampen

Mine tanker om fremføringen: Og så kan hunden komme

Jeg har lest en god del av Jon Fosse og synes han skriver på en fascinerende måte, han spiller både på følelser og intellekt hos leseren, eller teater-publikum. (Se Label Jon Fosse i min blogg). Nå ble det endelig anledning til å se et av stykkene hans som gjester Trøndelag teater. Stykket stammer fra utgivelsen To Forteljingar (Samlaget 1993)
For meg synes det som Jon Fosse er mer verdsatt internasjonalt enn "lokalt" i Norge - noen finner han kanskje som "smal" og veldig spesiell - han har i hvert fall sin egen særegne eksperimentelle stil  - og han ble funnet verdig som Nobelpris kandidat - kanskje bare et tids-spørsmål før den tilkommer han. (Håper jeg da)
Mange av dramaene hans virker dystre, mystiske og oppleves på linje med en spennende kriminalroman. Her er det ikke mye som avsløres eksplisitt - det er det som er så spennende med hans verker, de krever litt av leseren (seeren) man får bruke fantasien, intellektet også - og slik litteratur fenger i hvert fall meg.
I dette tilfelle er det ikke et ferdig drama som fremføres, men en fortelling tilrettelagt for teater.
Regissør er Leif Stinnerbom, og det pekes på at den ellers "Ordfattige" forfatteren (det er jo litt av stilen hans, at det er korte setninger og få ord, som skaper en fortettet stemning) her gir rom for mange ord fordi vi får alle hovedpersonens tanker strømmende på oss - utstrakt bruk av "Stream of consciousness" dette.
Settingen er mer hverdagslig landlig i dette stykket - og så bringes relasjonen menneske - hund sterkt inn i dramaet.
Mannen spilles av Paul Ottar Haga, en loslitt asosial "eremitt" som er sterkt knyttet til sin hund. Det er alt av sosial kontakt som betyr noe for han, ikke rart alt går over styr når han skjønner hunden er blitt skutt. Alt blir kaos, tankene kretser bare om hevn og galskap, sorg og raseri, planer legges - men alt dette er ytre handling, som det meste av Jon Fosses litteratur, foregår det viktigste på det "indre plan" - her er det snakk om et knust følelsesliv, en inngripen i "sjelen" til hovedpersonen så å si - men er dette bare om forholdet hund-menneske? Det ligger vel heller noe dypt eksistensielt i dette - man bygger seg opp en verden, en mening i et "enkelt" liv, noe alle må ha for å "overleve" fra dag til dag, tryggheten, tilhørighet, at man kjenner seg ønsket eller kan tilføre andre noe - og så raser alt sammen når "halmstrået" (her: hunden) man har skapt seg i tilværelsens kompleksitet blir revet bort fra en.
Stykkets innhold forsterkes gjennom musikken, det gir et preg av dyster middelalder - det er harper og fiolin, og Daniel Sanden-Wang er ansvarlig for den "enerverende" musikken som følger dramaets gang.
Denne forestillingen vil gjeste Trøndelagsfylkene, så vel som Oslo og Karlstad i Sverige.
Jeg opplevde teater-dramaet som nokså "nærgående" der vi satt i den lille, intime teatersalongen, med skuespiller - det var jo bare en - og kulisser og felespiller tett på oss.
Det ble en meget sterk, følelsesladd forestilling - Haga leverte en glimrende tolking av denne einstøingen. Det fungerte også bra med de enkle kulissene, og filmen i bakgrunnen som enkelt illustrerte handlingen. I tillegg fungerte musikken i fin samstemmighet med følelser og stemning i stykket.
Naturelementene var også tilstedeværende i dette Fosse verket, det var graving i jord, det var roing i båt på vann……
Den menneskelige ondskapen var også synlig personifisert med hovedpersonen som Djevelen i kappen med hette og  høygaffelen i hånden når han skrider til verket av den godt planlagte udåden -  Men etterpå kommer den menneskelige fornektelse. "Han har da ikke drept noen"
Han toer sine hender - vasker seg i et vaskefat - som for å skylle av seg synden og starte på nytt. 
Etter forestillingen ble vi invitert til en interessant samtale - her var tolkningene flere, og slik er det ofte hos Fosse - mye står åpent - man tenker og funderer videre: Hadde han virkelig begått forbrytelsen? Var det en drøm? Var det lenge siden dette hadde hendt, og hadde han gått med skyldfølelsen og paranoiaen i lang tid etterpå før lovens lange arm innhenter han?
Den triste, ensomme skjebnen som utfolder seg i dette stykket er så typisk Fosse, denne einstøingen hadde skapt seg et meningsfullt liv sammen hunden sin, han tok avstand fra naboer og hadde sannsynligvis ingen kontakt med familie - når hunden blir tatt fra han, raser hans dårlig fundamenterte tilværelse i grus.  Her kan man i sannhet bruke August Strinbergs ord fra Ett drömspel:"Det är synd om menniskorna".  Livet var  ikke lett for denne Fosse-figuren heller - han kommer nok ikke ut av sitt vonde spor, men blir sittende der og vente på at hunden skal komme tilbake………uten den kan han ikke få orden på livet sitt…….trist.
Jeg hadde ikke kamera med, det var ikke tillatt å fotografere under forestilligen, men jeg tok et par bilder med iPhone før forestillingen startet:

Daniel Sandén-Warg - Foto:RandiAa©

Paul Ottar Haga  i hovedrollen - Foto:RandiAa©

Denne teateropplevelsen vurderer jeg til terningkast:6


Andre skuespill jeg har omtalt av Jon Fosse

Mine omtaler av Jon Fosse verker:

• Her er min omtale av "Et utvalg av hans verker":  Morgon og kveld, Nokon kjem til å komme, Sonen, Jente i gul regnjakke, Desse auga, Eg er vinden, Naustet,
• Her er min omtale av Andvake 
• Her er min omtale av Olavs draumar
• Her er min omtale av Kveldsvævd 
• Her er min omtale av Morgon og kveld

Mer info - NRK Kultur