Tanker om bok - Jon Fosse: Dei døde hundane og Sa ka la - to skodespel

Hovedtittel: Dei døde hundane Samlet tittel: Sa ka la : to skodespel

Forfatter: Jon Fosse

ISBN: 9788252165197
Sidetall: 238
Språk: Nynorsk
Innbinding: Innbundet
Litterær form: Skuespill
Forlag: Samlaget
Utgave: 1
Utgivelsesår: 2005

Jon Fosse - foto fra Samlagets side

Forlagets omtale:

Jon Fosse (f. 1959) er oppvaksen i Strandebarm og bur i Bergen. Han er Europas mest spelte samtidsdramatikar, omsett til over førti språk i fire verdsdelar.Sidan debuten i 1983 har han skrive eit førtitals bøker. Hans eineståande og produktive forfattarskap omfattar romanar, lyrikk, dramatikk, essay og barnebøker. Dei to nyaste stykka til Jon Fosse samla i éi bok. Begge stykka hadde urpremiere i 2004, Dei døde hundane på Rogaland Teater og Sa ka la på Aarhus Theater. Sa ka la tematiserer kva som hender når eit menneske mistar språket. Ei mor ligg på sjukehuset etter eit hjerneslag. Ho kan berre uttrykkje korte lydar I Dei døde hundane ventar ein mann på hunden sin, som har forsvunne. Vi blir førde inn i ein nabokonflikt som får store konsekvensar.

Mine tanker om Dei døde hundane:

Det er ofte man får assosiasjoner når man leser, eller ser drama av Fosse - og da assosiasjoner til noe annet han har skrevet.
Jeg så oppsetning av Og så kan hunden komme, diskuterte det med en venninne, og hun nevnte boken med disse to skuespillene i - hun mente "Dei døde hundane" minnet svært om teaterstykket vi hadde sett - jeg ble nysgjerrig på det, og lånte boken på biblioteket. 
Jeg ser at fortellingen "Og så kan hunden komme" kom først av disse, utgitt 1993: To forteljingar; mens Dei døde hundane og Sa ka la ble utgitt i 2005.
Stikkord jeg kladdet underveis i lesingen: man får følelsen av dvelende langsomhet, samtidig med noe kjapt - de knappe gjentatte replikkene skaper en rask rytme - kjent Fosse stil - knapp dialog, repetisjoner, suggererende.....:
Hund er sentral - blitt borte -  Kamerat på besøk, ser hverandre sjelden - mor maser - sønnen ligger mye på sofa -  søster med mann skal komme - liker ikke mannen hennes - ny nabo nevnes - hunden død utenfor - har bitt naboens datter - nabo blir stukket i hjel - moren smører niste til han - spør om det er noe han vil ha med - hundens halsbånd? - det banker på døren (hvem kommer?)
 
Men "hvor ligger hunden begravet"? Dvs. hva dreier dette seg egentlig om.
Her mangler det menneskelig nærhet, de står kaldt imot hverandre, mor, datter, sønn, svigersønn, de to kameratene - hele atmosfæren i dramaet er gjennomsyret av trist "kontaktløshet". Hunden blir et slags surrogat for hovedpersonen, en erstatning for manglende kommunikasjon og nærhet med familie, med venner, nabo....spesielt viktig ble hunden da han kvittet seg med gitaren han pleide å spille på. Hunden hadde vært hans viktigste "støttespiller", alt raser sammen når den blir borte, her må han  hevne seg på den som har tatt fra han det viktigste i livet.
Alle personene virker ensomme uten varm kontakt med de rundt seg, men spesielt kommer dette frem i hovedpersonen -  livet er ensomt, vanskelig og fastlåst - som erstatning for menneskelig kontakt er hunden en slags "eksistensiell overlevelses-trøst". Søsteren har flyttet, kameraten bor i byen, han sitter der "alene" igjen - hos en mor som gjør så godt hun kan - men hun er også  et ensomt menneske - hun når ikke ut verken til sønnen som har vendt seg til hunden, eller datteren som har flyttet lengre av gårde - sønnen og datteren har muligens hatt et nært forhold til hverandre, men de står liksom ubehjelpelige overfor hverandre nå, når ikke frem. Hunden er det eneste han har, eller hadde  - katastrofen kommer når også den blir tatt fra han.
Ingen nærhet, ingen mening med livet lengre. Depresjonen er et faktum, nabo-katastrofen blir et faktum og dermed også tragedien for denne gutten og denne familien. Det er den eksistensielle angst og redselen for ensomheten, i tillegg til den problematiske sameksistensen som også her er det essensielle. Personene kommuniserer bare på det overfladiske planet, man diskuterer spørsmålet om å kjøpe kaffe når det ikke er noe mer igjen, eller å dra ut i båten for å fiske o.l. Man velger de dagligdagse, trivielle ufarlige temaene å snakke om; og når kameraten kommer på besøk, føles det bare påtrengende, en kontakt han ikke ønsker, spørsmål han ikke ønsker - om hva som har skjedd med gitaren, om han kan tenke seg en fisketur på fjorden - han vil jo helst ligge på sofaen og være sær og bitter.....
Å få et innblikk i dette triste livet, denne håpløsheten er ikke akkurat oppkvikkende lesing - men "elendigheten" er malende beskrevet av forfatteren gjennom ordene, selv om dialogen er knapp - det er nesten så leseren føler atmosfæren og tristheten på kroppen.....
Terningkast:5

Mine tanker om Sa ka la:

At disse to dramaene er kommet i samme bok, selv om handlingen kan virke nokså forskjellig, synes jeg er veldig naturlig. For tematisk står de svært nær hverandre.
I Sa ka la mangler jo til og med ordene...
Kvinnen som får slag på sin 60-års dag, blir sendt til sykehus i stedet for å være hjemme og ta imot gjestene, familien. Hjemme i den eldste datteren hus venter svigersønner, kake og ballonger og "moro", på sykehuset sitter døtrene og prøver å få kontakt med den slagrammede. Men ordene er borte.
Relasjoner mellom mennesker, eller mangel på relasjoner er også betegnende for dette drama.
Den døende kvinnen prøver å nå ut til de to døtrene sine, men det blir umulig - symbolsk symptomatisk for mye av det Fosse er opptatt av - mennesker som ikke når frem til hverandre.
Likevel - vi får noen glimt av hvem disse personene er, hvordan de har hatt det med hverandre, hvordan livene deres har vært "tilsammens" - moren virker som hun har vært egoistisk og dominerende, med et dårlig forhold til sin eldste datter, og et mer positivt forhold til sin yngste datter - og en sønn som ser ut til å ha fjernet seg fra familien. Kanskje ved morens dødsleie oppstår det en slags "kontakt" -
Dette var et kort inntrykk av dette dramaet, jeg kom ikke helt innpå dette - slik som med de andre verkene av Fosse jeg har lest.
Terningkast:4

Andre verker av Jon Fosse jeg har omtalt:
Og så kan hunden komme - dramatisering 

Mine omtaler av Jon Fosse verker:

• Her er min omtale av "Et utvalg av hans verker":  Morgon og kveld, Nokon kjem til å komme, Sonen, Jente i gul regnjakke, Desse auga, Eg er vinden, Naustet,
• Her er min omtale av Andvake 
• Her er min omtale av Olavs draumar
• Her er min omtale av Kveldsvævd 
• Her er min omtale av Morgon og kveld