Tanker om bok - Terje Wangberg: Småfolk i drømmeland

 

Tittel: Småfolk i drømmeland
Forfatter: Terje Wangberg
Forlag: Ulmapress Riga
Layout: Egenbokforlaget Saeculum
Språk: Bokmål
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 124
ISBN: 9788283000122

Forfatterens "utrop" om boken

Mine tanker om Småfolk i drømmeland:

Nye toner - eller rettere sagt ny genre fra Terje Wangberg - historiefortelleren forteller for barn denne gangen, og det ser da ut til at han takler den lesekretsen også - Her har han samlet tjue små fortellinger med ulike temaer, alle med barn som hovedpersonen. Fortellermåten er nært opp til den muntlige tradisjonen.

Terje B. Wangberg henvender seg til besteforeldre, mammaer og pappaer, onkler og tanter og andre som vil lese for barna - for Småfolk i drømmeland egner seg til høytlesing - forfatteren legger vekt på at det å lese for barn skaper en fin kontakt mellom barna og de voksne - han sier videre at man også "kan flette inn opplevelsa fra … egen barndom. For akkurat det like ongan svært gjerne å hør på."
 Her er innholdslisten:

Jeg likte spesielt godt den første fortellingen om Aksel som grudde seg litt for å begynne på skolen, men så hadde han en fin drøm om natten - han var på en tur til månen  (Måneturen s.7-17) - "Aksel var både glad og lykkelig, da han på morgenen våknet under den gode dyna i sin egen seng med at Mor sa: Nå må du stå opp, Aksel.
Han gledde seg til å begynne på skolen - og til å fortelle om nattens romfartsreise - tur retur Månen" (s.11)

Språket er enkelt og muntlig,(når det gjelder språklig utforming, kan det sies at boken kunne vært litt grundigere "språkvasket - skal ikke uttale meg nærmere om dette, for som muntlig opplesing fungerer "språkdrakten" greit - Wangberg har sin egen, spesielle språkføring med noe preg av trøndersk 1950-årene - at ikke det språklige er helt perfekt, blir faktisk oppveid av stor fortellerglede og forteller-talent.
Hver av de tjue drømmefortellingene har en søt liten illustrasjon som passer til teksten. Og temaene varierer - innholdet er "ufarlig" slik at det ikke vil skremme noen før sengetid. Vi er på sirkus (Sirkusliv - s.12) - og Jenny får møte kongelige (s.18) og Martins drømmereise går til bondegården (Bondegårdsbesøk s.24)- og Heidi lærer noe om brann og forsiktighet med fyrstikker (Brannutrykning s. 30) Og Julenissen kan man også møte i drømmeland,og jenter kan også sparke fotball - det hører vi om i den fine fortellingen om Oda som ble fotballspiller (s.72) - Ikke alle er kanskje kjent med "trikken" - i Trikkekonduktør Embret (s.100) møter vi både hest og trikk i Munkegaten (og her kan man mimre litt om trikkens glansalder i Trondheim) - sikkert og visst - det er mangt og mye "småfolk" kan møte på i drømmeland - disse små, søte historiene kan også være en innfallsport til å snakke med barna om fine drømmer de har hatt -
Terje Wangbergs historier skulle i hvert fall ikke fremkalle mareritt hos noen - litt gammeldagse er de i form og tone - "fin gammel årgang" vil jeg si - (besteforeldre vil nok kjenne igjen denne fortellerstilen) - men hvorfor skal alt være så moderne og data- eller TV-relatert da? - Her får vi litt motvekt til det mange barn til daglig sysler med - dataspill og alle mulige tekniske leketøy og flimrende skjermer....
(Og merkelig - etter å ha lest gjennom boken i de første nattetimene, hadde jeg noen rare drømmer selv - ikke mareritt heldigvis - les i vei og drøm søtt.....)
Terningkast:4

Andre bøker av Terje Wangberg:

Min omtale av Lamogutt av Terje Wangberg
Min omtale av Munkebrødre av Terje Wangberg
Min omtale av Musikeren av Terje Wangberg 
Min omtale av Vandrere på Guds jord av Terje Wangberg
Min omtale av Trompetkurs på gamlehjemmet av Terje Wangberg
Min omtale av Dramakomedier innpå Lamon av Terje  Wangberg
Min omtale av Småfolk i drømmeland av Terje Wangberg

Tanker om bok - Terje Wangberg: Dramakomedier innpå Lamon - Malvin, Monrad og Mindor på Eventyr

 

Tittel: Dramakomedier innpå Lamon - Malvin, Monrad og Mindor på Eventyr
Forfatter: Terje Wangberg
Forlag: Alpha Forlag
Format: Heftet
Utgivelsesår: 2015
Antall sider: 290
Illustratør: forside av Øystein Dolmen
ISBN: 9788283350128
Bakside-bildet av Terje Wangberg er malt av Christer Tamnes Tronsmed

Omtale fra forlaget:

"Dramakomedier innpå Lamon" er fra forfatter Terje Wangbergs eget barndommens rike inne på Lademoen og Lilleby i Trondhjem by. Det er fantasifulle beretninger om Lamoguttene Malvin, Monrad og Mindors ungdommelige eventyr - med en del horrible betraktninger om både dagligliv inne i Østbyens arbeiderstrøk og fra kirkelige miljøer - blant både geistlige og andre av kirkens fast ansatte personer. En humørfylt roman og med forfatterens egne og tydelige kjennskaper til sin barndoms hverdag.

Fra Lademoen Historielags Hjemmeside:

Fast "Lamo-skribent", Terje Wangberg, følger opp "Trompetkurs på gamlehjemmet" med en trilogi, hvor vi følger Malvin, Monrad og Mindor.
De tre vennene er også rivaler og svirebrødre, og de har stort sett base på Lademoen. Rent historisk er boken også interessant, idet vi får innblikk i hvordan livet kunne være for noen tiår siden. Wangberg skildrer på humoristisk vis klasseskiller, intriger og hvorledes man kunne karre seg frem fra trange kår. Spesielt fornøyelig er Wangbergs beskrivelser fra kirkelivet.
De mange som ukentlig leser hans "Huskerier" på Lademoen Historielags nettside vil kunne nikke gjenkjennede til hans ledige språk og fortellerevne. "Dramakomedier innpå Lademoen" anbefales på det varmeste, og den finnes på Brun's (Ark) på Nordre.

Mine tanker om Dramakomedier innpå Lamon:

Mer moro fra den muntre Terje Wangberg og Lademoen. Allerede den glade cover-tegningen til Øystein Dolmen indikerer hva det dreier seg om.

Boken består av Bind 1 med 18 kapitler og Bind 2 med 31 kapitler og Bind 3 med 28 kapitler. Og den har 290 sider, men her går det unna - ikke et kjedelig leseøyeblikk. Wangberg er ustoppelig med sine kunnskaper om et miljø og sine skildringer av særegne karakterer, og morsomme episoder - han tar nok mangt og meget på kornet - han er en god observatør - og god til å huske, for det er nok ikke bare fantastisk oppdiktning alt sammen - noe har litt rot i bydelen Lademoen for en god del ti-år tilbake, en svunnen tid? Nei, heldigvis blir den ikke svunnen - dette er Wangbergs "huskerier", og på dette er han god. Her er ikke bare innhold og karakterer folkelige, språket er det også - vi får god, "ærverdig" Lamo-dialekt som krydrer det hele innimellom litt mer avbalansert bokmål. Til tross for fattigdom, trangboddhet og lite arrangerte aktiviteter for barn og ungdom gjorde oppfinnsomheten og samholdet tilværelsen ikke bare levelig, men også til tider rik og morsom - det var nok å legge merke til blant folk og hendelser rundt seg og som det står helt i begynnelsen (på rett "Lamo-dialekt"): "Folk får kløe på stemmebainnan, vesst dæm tilfeldigvis itj skoll ha nokka å sladder om" -
Sang-glede og romantiske følerier ble det tid til den gang også - og sorger og savn ble ofte møtt på en konstruktiv måte. Brødrene Monrad og Malvin for eksempel ble foreldreløse og husløse - men: "Både Monrad og Malvin godtet seg over at når de nå var blitt både arbeids- og husløse, så skjedde det på den fineste sommertida.  - Hus oinner kvær busk, mente Monrad" - (Bind 2, kap.2)
Og Mindor, kirkegårdsarbeider, gjorde det jo riktig bra "vant" prestedatteren Eleonora "Og de levde lykkelige alle sine dager".(Bind 1, kap.18) - og etter at han hadde steget i gradene til begravelsesagent - fikk etter hvert arbeidsløse og husløse Monrad og Marvin ved hans hjelp arbeid som kirkegårdsarbeidere - husrom i Jomfruburet i prestegården fikk de også. Barn ble det også i prestegården - og hvem som var far? Avsløres ikke her.
Da presten døde og kona Margot giftet seg igjen med Leander, den nye presten, ble det en stud litt dystert i prestegården (Bind 3, kap.3) - Den svartkledde heksa (Margot) gjorde det litt verre for Monrad og Marvin å forlyste seg....men det rettet seg etter hvert:"Det hele tok skikkelig av, da Monrad bød opp Margot på en feiendes reinlender....litt av et syn......storvokste Margot Prestefrue i sine svarte gevanter, stadig lifligere ble ført rundt i dansen av en infernalsk og svært dansegal Monrad." (Bind 3, kap.4) - og Margot slo seg til de grader løs....
Ja, her er nok av hendelser og muntre scener - jeg skal ikke røpe mer, men dette er "huskerier" og en tid og et miljø til å humre litt over - anbefalt "moro-lesing"
Terningkast:4

Andre bøker av Terje Wangberg:

Min omtale av Lamogutt av Terje Wangberg
Min omtale av Munkebrødre av Terje Wangberg
Min omtale av Musikeren av Terje Wangberg 
Min omtale av Vandrere på Guds jord av Terje Wangberg
Min omtale av Trompetkurs på gamlehjemmet av Terje Wangberg
Min omtale av Dramakomedier innpå Lamon av Terje  Wangberg
Min omtale av Småfolk i drømmeland av Terje Wangberg

 

Tanker om bok - Terje Wangberg: Trompetkurs på gamlehjemmet

Tittel: Trompetkurs på gamlehjemmet
Forfatter: Terje Wangberg
Forlag -trykk: Trondheim byarkiv - Grafisk senter
Format: Heftet
Utgivelsesår: 2015
Antall sider: 40
Illustratør: Anne-Bjørg Celius
ISBN: 978-82-92805-39-8
Bakside-bildet av Terje Wangberg er malt av Christer Tamnes Tronsmed

Mine tanker om Trompetkurs på gamlehjemmet:

Terje Wangberg er ute med ny bok igjen - full av humor og litt burlesk er den - men det ligger alvor bak også - kom ikke her og avskrive de gamle. Denne er litt annerledes i innhold enn de andre av bøkene hans jeg har omtalt.

Boken har illustrasjoner også - enkle,talende og humørfylte tegninger av Anne-Bjørg Celius, også født og oppvokst i Trondheim - oppvekst på Bakklandet - bøhørig dokumentert av illustratøren.

Det er vel kanskje ikke en tilfeldighet at jeg har omtalt flere av bøkene til Terje Wangberg - men jeg presiserer: Jeg driver ikke et "reklamebyråd" for spesielle bøker - min litteraturblogg er ren hobby og en formidling av leseglede, og kanskje en kilde til inspirasjon - at det har blitt flere "Wangberg-bøker" har også en sammenheng med en slags nostalgi og interesse for lokalhistorie - Wangberg er "lamo-gutt" med enorme kunnskaper om oppvekst, miljø, personer i bydelen Lademoen/Lilleby i Trondheim - og det er også områder jeg har litt kjennskap til. (Se også Lademoen historielags hjemmeside)
 
Denne lille historien starter med en presentasjon av eneboeren Jentoft i fjellbua - han holdt seg for seg selv - katt og sau, noen høns og tausa var sosialt nok for han - mulig han hadde hatt jentekontakt i unge år, ryktet om "lausunger" kunne tyde på det.
Nå nærmet han seg 90 - foruten noen nysgjerrige kjerringer på bærtur, hadde han ikke mye samkvem med folk - men så begynte han å få smaken på hyppige visitter ned til bygds. Og en dag falt det seg slik at hornmusikklaget i bygda trengte trommeslager, den forrige var avgått ved døden. De kom over Jentoft: "Han e fresk i ganglaget tross aill åran. Vi tar av'n ryggsekken og hæng på'n stortomma." - Og så ble det slik - det var jo snart 17.mai - og gamlehjemmet skulle besøkes. Etter hvert var det ikke bare trommen Jentoft skulle slå på, Cymbal ble også innkjøpt - og storslagen ble feiringen av hans 90-årsdag på Samfunnshuset, med rikholdig servering og anledning til en dans også - repertoaret var mangfoldig - fra "Her kommer guttemusikken" til salmen "Hos Gud er idel glede".
Festen endte med at Jentoft aksepterte forslaget om å la seg innlosjere på kvistrommet på "Gammelhjemmet" - stortromma og Cymbalen fikk følge med.
Og så begynte ting å skje på gamlehjemmet - her ble det endringer etter hvert. Hos Jentoft gjaldt mottoet: "Æ øve når æ vil" (s.13).
 

Illustrasjon av Anne-Bjørg Celius s.16

Nå ble ideene om nye musikk-aktiviteter på gamlehjemmet klekket ut i samråd med organist Fidel. Til og med kirkerommet greide gamlingene å okkupere til øvingen sin - Gamlehjemmet fikk etter hvert tilnavnet "Himmelblæsten", og "andakten på onsdags formiddagen ble kalt Huskestue, der det meste av salmesangen ble spritet opp med både blåsemusikk, taktfaste slag fra Jentoft på stortromma og med kirkemusikant Fidel som kvikk akkompagnatør ved det dystert utseende klaveret." (s.19)
Pårørende skjønte etter hvert at de burde lete frem munnspill og fløyter og andre "etterlatte" instrumenter som deres gamle slektninger måtte ha i sine tidligere hjem. Dette fikk de gamle til å "krype" ut av rommene sine, de våknet til nytt liv og det ble lyd og leven i gamlehjemmet. Til å begynne med var det nok motstand fra visse kanter - "Men for Sognepresten, Menighetsrådsformannen og Gammelhjemmets bestyrerinne ble huset gjort om til en Syndens Bule." (s.21)
Men Fidel og Jentoft fortsatte ufortrødent - de gamle fikk musikklekser å øve på, og i tillegg ble det lagt inn oppmykende øvelser før prøvene - store endringer var på gang.
"Kirkemusikanten Fidel måtte ved hver ukentlige øvelse innrømme at han var mektig imponert over sine tilårskomne elever, samtidig som han innså betydningen av hva også andre musikksorter enn de rent kirkelige hadde å bety for godt aldrende mennesker…."(s.21)
Og ellers: Legebesøkene og alle ekstraordinære pleieforhold på rommene ble kraftig redusert, ensomme matinntak ble omgjort til felles måltider nede i spisesalen, kaffekosen ble hyggestunder nede i salongens djupe lenestoler og rommene oppe i andre og tredjeetasjene var bare steder for å sove i…." (s.23)
Livet fikk ny mening - alle hadde noe å sysle med, noe å se frem til hver dag, helsegevinsten var stor - og alle fødselsdager - selv om de innebar at beboerne stadig ble eldre - ble til store fester når "Tut og Blæs" slo an tonen.
Ingenting kunne stoppe dem, motvilje og motarbeidelse ble ignorert - etter hvert ble det store opplegg og konserter - og både sogneprest og bestyrerinne måtte gi seg over og medgi at dette var utmerkede foretak - og lykkelige levde de "til sine dagers ende." (s.40)

Illustrasjon av Anne-Bjørg Celius s.31

Rent språklig er denne lille boken ganske folkelig og "muntlig" uhøytidelig - det står vel i stil med innholdet forøvrig.
Innholdsmessig: En solskinnshistorie? Ja, gjerne det. En litt burlesk "humor-fabel"? Ja, det også - men det er vel en viss sannhet i dette - når livet blir fylt av innhold, mening, glede og oppgaver som skal gjennomføres, mål som skal nåes - så har man noe å se frem til hver dag når man kommer seg ut av sengen - det gjelder vel alle - også de som er 80 og 90 og bor på gamlehjem.
Denne boken bærer også preg av at forfatteren selv er musiker og musikk-elsker som ønsker å spre glede til leserne, og ikke minst kanskje også et ønske om mer glede inn på gamlehjemmene.
En god moral kan man si at Terje Wangbergs spøkefulle bok om "Trompetkurs på gamlehjemmet" inneholder….. 
Anbefalt lesing for både unge og gamle - til morskap, men også til ettertanke - Ut ifra en sjanger "humor med mening" gir jeg denne terningkast 4

Kommentar: Når det gjelder den "litterære kvaliteten" på Wangbergs skriverier, skal det innrømmes at jeg ikke har begitt meg inn på noen nærgående kritikk her - jeg har betraktet dette mer som små "kuriositets-godbiter" enn "litterære praktverk". Wangberg er en ordrik mann med enorm skriveglede, en person som tør kaste seg ut i det - og skrive-gleden deler han villig med oss lesere.

Andre bøker av Wangberg jeg har omtalt:

• Wangberg, Terje: Lamogutt - Barndomserindringer fra Lilleby
• Wangberg, Terje: Munkebrødre - Munkene ute på Munkholmen 
• Wangberg, Terje: Musikeren - Fra Lademoen til Vatikanet 
• Wangberg, Terje: Vandrere på Guds jord 
• Wangberg, Terje: Trompetkurs på gamlehjemmet 
• Wangberg, Terje: Dramakomedier innpå Lamon - Malvin, Monrad og Mindor på Eventyr
• Wangberg, Terje: Småfolk i drømmeland

Tanker om bok - Terje Wangberg: Vandrere på Guds jord - Historien om Forrå-folket

Tittel: Vandrere på Guds jord
Forfatter: Terje Wangberg
Alternativ tittel: Historien om Forrå-folket
Egenbokforlag: [Gan] : Saeculum
Utgitt: 2011
Antall sider: 216 s.
Språk: Norsk (Bokmål)
ISBN: 9788292173763
Emne: Nord-Trøndelag, Sørsamer, Vandring, Fiksjonsprosa

Forside: "Vandreren" malt av Christer Tamnes Tronsmed
Bakside: Portrett av forfatteren, også malt av Tronsmed

Mine tanker om Vandrere på Guds jord:

Her er den flittige, produktive, ordrike, skrivende Terje Wangberg ute med enda en bok - et "prosjekt" med rot i virkeligheten - og mye alvor i seg denne gangen.
Det handler om de som må vandre - sørsamene hovedsaklig, med noe innblanding av taterslekt. (Mer info)
Det er faktisk en del sørsamer i Nord-Trøndelag. Og det har Wangberg kjenskap til, for han var organist der oppe i Snåsa.
Det sør-samiske språket er muligens best vedlikeholdt også i Snåsa, der brukes det av 5% av befolkningen (100 mennesker) - av en befolkning på vel 2000 innbyggere.
Det jeg kjente til om sørsamer fra før begrenset seg til få tørre fakta:
At Sørsamer er brukt om en samisk folkegruppe over et område som strekker seg fra polarsirkelen i nord og til Hedmark fylke, og over svenskegrensen til Jämtland og Härjedalen. Denne etniske folkegruppen teller visstnok ca 1000 individer, og språket er ganske spesielt og skiller seg ut fra tradisjonelt "Finnmarks-samisk" - Som andre av samisk herkomst, har også sør-samene vært utsatt for fornorsknings-prosessen og integreringen i storsamfunnet. Et lyspunkt har det vært at det i Snåsa og Hattfjelldal områdene på norsk side, har vært ført en bevisst politikk for å bevare noe av sør-samenes identitet, språk og kultur.

Jeg så på denne boken til Wangberg som en utfordring til å lære mer om mennesker fra denne folkegruppen.

Bokens layout er på 72 tettpakkede kapitler - så det første som slo meg, var at den kunne trenge litt luft på sidene ...
Bare noen tanker før jeg med åpent sinn startet gjennomlesingen av Wangbergs verk - jeg var klar for å lære noe nytt om sørsamer - hadde noen vage kunnskaper fra historie- og samfunnskunnskap-faget mitt - ervervet for mange, mange år siden - og det var helt klart på tide med en repetisjon av temaet eller en påfylling av nytt stoff.
Wangbergs bok fikk meg forresten ytterligere interessert i emnet - jeg søkte på mitt lokale bibliotek på det som fantes om sørsamer - jeg fikk 77 treff på emnet - så det er jo noe å kikke på for å sette seg inn i emnet - kanskje ikke alle er så personlig skrevet som Wangbergs tilnærmings-måte:
I denne boken følger vi noen personer som vi blir kjent med,  og det blir nært og interessant.
Jeg hadde en litt feil pre-oppfatning på "Vandrere på Guds jord" - jeg forestilte meg den var en slags dokumentarisk bok på sørsamene.
Men så var det faktisk en slags slektsroman med utgangspunkt i en sentral familie - halvt samisk, halvt av taterslekt.
Jeg ble ikke skuffet, heller positivt overrasket - og Wangberg har et fortellertalent som nærmest "flyter over" til tider.
Språklig er det en del som kunne vært finpusset - noen rare kommasettinger og annet "rusk" er det rom for forbedringer med - inntrykket av noe uferdighet slår en, litt innstramming og nærmere "gjennomgang" ville skapt en mer "ferdig" roman.
Men ellers var dette fin lesing - og god bruk av dialekt innimellom der det passer i dialogen - morsomt var det også å lese om steder som jeg en gang for lenge siden har besøkt - jeg kjenner igjen mange navn, jeg fornemmer bilder av vakker natur og en stemning av fred og ro - og så var selvsagt orkideen Fruesko/Marisko  (Cypripedum Calceolus) flettet inn i innholdet - den er jo kommuneblomsten i Snåsa, der mange sørsamer holder til.
Det var også fint å følge enkeltmennesker - først og fremst Elen og Mattis i starten - og Mattis sine etterkommere senere. Litt vanskelig var det å tidfeste dette - men jeg gikk ut ifra det hele utspilte seg på slutten av 1700-tallet til å begynne med. Jeg kan vanskelig fastslå hvor autentisk og realistisk fortellingene om de "farende folkene" - av sameslekt eller taterslekt vi hører om i boken er - men dette er i hvert fall skildret på en levende og troverdig måte - at  trangboddheten i gammen gjør nærheten ikke bare til noe positivt, er vel heller ikke så usannsynlig - overgrepshandlinger og fysiske tilnærmelser er ikke særegent for "de farende" - så skildringer av seksuell karakter i boken kan vel ikke regnes som "stigmatiserende" for en etnisk folkegruppe….. sårt var det i hvert fall for Mattis det han opplevde når han besøkte ungdomskjæresten Elen hjemme hos hennes foreldre Nikolai Martinius og Malena på Gressåsen.
Og Nikolai fikk vel egentlig "sin straff" for dette - hvordan skal jeg ikke røpe.
"Familiekrøniken" starter med ungdomskjærestene Mattis og Elen som bor en "halv dags gange mellom husa" - og Mattis som gjør seg ærend hjem hos Elen - men ungdomsforelskelsen blir forstyrret av Nikolais stadige tilnærmelser - en plage for Mattis med skyldfølelse som resultat.
Ellers i fortellingen får vi innblikk i kultur, mat, natur, mygg, folkelighet, tradisjoner, skikker kirkegang og klesplagg - og ikke minst fordommer fra storsamfunnet - for å nevne noen stikkord. ("La ingen få opplev joikinga di" - sier Elen når hun tar farvel med ung-kjæresten. s.24)
Det mangler heller ikke på spenning i skildringene av Mattis hans etterkommere og folket hans....
Mattis drar "ut i verden" - og han møter Sara - og hvordan det går med ungdomskjæresten Elen? - Det avslører jeg ikke her.
Samen Mattis og Sara av taterslekt får i hvert fall et "ektefødt" barn, Iver. "Til skam og ergrelse for noen, og glede og stolthet for andre." (s.41)
Vi følger Iver videre - farende ble han, med arbeidsoppdrag på gårder i Overhalla, bredskuldret, kraftig og vakker var han, og jentetekke hadde han. Og han setter opp stabbur på den største gården - på lørdagsdansene var han "ikke velsett av mannfolkene. Ungjentene svermet rundt han - det samme gjorde de godt voksne, aleneboende kjærringene." (s.44) Men det var Dorthea han var interessert i - men da Dorthea blir med barn, blir han jaget fra stor-gården der Dorthea tjente - gårdsfolket var barnløse og Dorthea og barnet får bli.
Iver får kjøpt seg et hjem av en "finnkaill" - "Iver hadde fått seg en heim. For første gang i livet." (s.53) - han blir fastboende:"Eg er nok ingen resandes kar lenger - du kan kalle meg en fastboende fant, om du vil det." sier han (s.56) - og så begynner et nybygger-liv, som en slags "Isak Sellanrå" i Markens grøde.
Og etter syv år er han tilbake ved gården i Overhalla for å hente kone - Dorthea og sønnen Dønnes - en solskinnshistorie, de blir et ektepar - for en stund, og Lille-Dorthea blir født, men kona Dorthea faller fra - senere blir det ekteskap med Beret for Iver.
Og sønnen Dønnes går det også bra med når han treffer Thea (s.90) - hun var faktisk barnebarnet til den gamle i finnbua som faren Iver hadde kjøpt hus av.
Et møte med fortiden blir det også for Iver da Daniel, en beiler til Thea blir forulykket - skal ikke røpe Daniels bakgrunn....

Jeg har prøvd å gi et lite glimt av det som skjer i denne innholdsrike romanen - spennende lesing som anbefales - den er frodig og varm, full av kjærlighet, natur og menneskelige følelser, og "levende" karakterer - vi følger flere par i mange gode dager, og noen ikke fullt så gode dager. Det er mennesker på "siden" av "mainstream-samfunnet" som ikke alltid er velkomne i det "gode selskap" - vi følger flere menneskeskjebner - og akkurat hvilket årstall vi er i, var kanskje ikke helt lett å oppdage alltid - men hva gjør vel det - menneskene er vel stort sett de samme til alle tider - med lengsler, håp, kjærlighet og sorger. Det er en familie-slekt vi følger, levende mennesker, og ikke noe generell beretning om sørsamer - slik var boken litt annerledes enn jeg tenkte meg fra starten..
Anbefalt lesing - Alt i alt terningkast:4

Andre bøker av Wangberg jeg har omtalt:

• Wangberg, Terje: Lamogutt - Barndomserindringer fra Lilleby
• Wangberg, Terje: Munkebrødre - Munkene ute på Munkholmen 
• Wangberg, Terje: Musikeren - Fra Lademoen til Vatikanet 
• Wangberg, Terje: Vandrere på Guds jord 
• Wangberg, Terje: Trompetkurs på gamlehjemmet
• Wangberg, Terje: Dramakomedier innpå Lamon - Malvin, Monrad og Mindor på Eventyr 
• Wangberg, Terje: Småfolk i drømmeland 

Tanker om bok - Terje Wangberg: Musikeren - Fra Lademoen til Vatikanet

Tittel:Musikeren - Fra Lademoen til Vatikanet
Forfatter: Terje Wangberg
Utgitt: 2014
Språk: Norsk, bokmål
Forlag: Pirforlaget
Antall sider:240
ISBN:9788282870368
Innbundet
Emner: Historie, Lademoen, Lilleby, Trondheim

Forlagets omtale:

En musiker blir født på Lademoen ved inngangen til andre verdenskrig. Guttungen får utløp for sitt musikalske talent på farens piano – kjøpt fra organist Bonsaksen i Lademokirka for kroner 500. Han skal bli musiker, og en lang innholdsrik karriere starter som “hyggepianist” på flere kjente etablissement i Trondheims uteliv. Han tar engasjement en rekke steder i Norge, starter mange kor og fungerer nærmest som en impresario på de stedene som får glede av hans engeri og tiltakslyst. På sin ferd får han et stort kontaktnett i artist-Norge, og han er ikke redd for å stå i stormen. Han kroner det hele med å spille i Peterskirken hvor han senere kommer tilbake med sitt eget kor.

Om forfatteren - (WikiStrinda)
Bildet er hentet fra Lademoen historielags web-side. Det er gjengitt i boken på s.6, i sort-hvitt. Det er malt i 1990 av kunstneren Sverre Koren Bjertnæs (f.1976), da kunstneren var ca 15 år. 

Mine tanker om Musikeren - Fra Lademoen til Vatikanet:

Enda en fargerik memoarbok av en fargerik person - levd liv og rik skildring av lokalmiljø og møte med den store verden.
Allerede det kaleidoskopiske coveret forteller oss litt om det vi har i vente når vi følger Wangbergs begivenhetsrike liv i denne boken:Her ser vi bilde av den unge, vakre Terje som 17-årig Lamogutt og korsanger, vi ser lokalkirken hans, Lademoen og vi ser forfatteren i moden utgave med alpelue og mange erfaringer rikere - videre er det bilder som forteller om hans meritter som dirigent og organist.
Bildet på s.6 i boken er et fotografi av et pompøst maleri av kunstneren Sverre Koren Bjertnæs. Bokens bakside viser et hjertelig møte mellom forfatteren og pave Johannes Paul:

Terje Wangbergs møte med paven - foto bokens bakside

Boken har ellers en del illustrasjoner - ikke helt perfekte fotografier, men fine dokumentariske bilder er det så allikevel.
Historien starter med "begynnelsen" på musikk-karieren i barneårene, og en fargerik skildring av rike barneår på Lilleby - et lokalmiljø som Wangberg er utrolig flink til å skildre - har man bodd eller oppholdt seg på Lademoen, er det mangt og mye å gjenkjenne her. (Fra en liten vandring på Lademoen)
Her er Google-view-bilde av hans barndoms gate - Ladeveien, og skolen "hans", Lilleby på venstre side:

Som leser trives jeg utmerket i "bokens miljø" - det er hjembyen min, og faktisk fødestedet mitt før vi flyttet til Øya.....

Lademoen kirke hvor Terje Wangberg sang i guttekoret
- Foto:RandiAa©

Dette er lokalhistorie på sitt beste - skrevet i en lett og folkelig tone,  - det er mye man kan identifisere seg med - selv om det selvsagt er en liten "ego-tripp" for forfatteren - en slags dagbok, eller minnebok - det er skriverier som man som voksen og tilårskommen har grunn til å misunne forfatteren - han skriver til de grader livaktig og morsomt med tydelig preg av "selvopplevd".  - En litt pussig og original vri gjør han også bevisst kanskje: historien berettes i "jeg"-form, men innimellom omtaler han hovedpersonen som "han".  Det virker som den "utålmodige" forfatteren skaper litt variasjon i egen skriveprosess ved slik å variere mellom første og tredje person - (?)
Vi får grundig kjennskap til forfatterens befatning med orgel, kor og musikk selvsagt - det er jo bokens hovedtema. - Og så følger vi med på den spennende ferden til Italia - oppholdet der - kantor virksomhet og korsang, ja, til og med vikar som kantor i Peterskirken i Vatikaneti 1987 - du verden, hva den mannen har opplevd. (Det er opplagt lov til å skryte litt av slikt - minner om møter med både kong Olav og kong Harald har han da også greid å flette inn...) - og som norske forfattere har gjort før han, ble det også besøk på den berømte Café Greco. Jeg skal ikke gå i detaljer i dette rikholdige innholdet - les selv, og bli beriket.....
På siste bladet i boken sitter han med et barnebarn på armen -  2014 - og konkluderer med:"Sang og musikk var viktige opplevelser fra oppveksten inne i Ladeveien nummer tolv" (s.240)
Og i bøkene han har skrevet, har nok Terje Wangberg gitt barnebarn en rik arv om "gamle dager" og levd liv.

Trivelig lesing for meg og mange andre.
Terningkast:4 og for "lokalkjente" vil den kanskje havne på en 5

Min omtale av Lamogutt av Terje Wangberg
Min omtale av Munkebrødre av Terje Wangberg
Min omtale av Musikeren av Terje Wangberg 
Min omtale av Vandrere på Guds jord av Terje Wangberg 
Min omtale av Trompetkurs på gamlehjemmet av Terje Wangberg
Min omtale av Dramakomedier innpå Lamon av Terje Wangberg
Min omtale av Småfolk i drømmeland av Terje Wangberg

Tanker om bok - Terje Wangberg: Munkebrødre - Munkene ute på Munkholmen

Tittel: Munkebrødre - Munkene ute på Munkholmen
Forfatter: Wangberg, Terje
Utgivelsesår: 2014
Innbinding: Innbundet
Antall sider: 203
Målform: Bokmål
Forlag: Pirforlaget AS
ISBN: 9788282870351

Forlagets omtale:

En frodig og morsom fortelling om Torgeir, Margido og Ingolf - tre kamerater fra Lilleby som i ung alder konverterer til den katolske tro og lever i mange år et munkeliv på Munkholmen under navnene Paolo, Gregorius og Hallvard.
Snart inviterers tre italienske pilegrimmer, Luigi, Marco og Carlo ut til Munkholmen og med seks munker på plass blir bybildet i Trondhjem aldri det samme.
Etter begivenhetsrike år velger munkene å dra på pilegrimsferd til Italia hvor de får et annet munkeliv enn i det kalde nord. Men hjemlengselen blir etter hvert for stor. De får haik
med Lademoen Blandede Kor hvor de blir medlemmer og får oppleve et sjeldent sangertreff på Munkholmen.

Bilde av forfatteren er hentet fra Lademoen Historielags side. Det er malt av hans svigersønn Christer Tamnes Tronsmed (tidl.elev av Odd Nerdrum).

Forfatteren Terje Wangberg - en Lamogutten fra Lilleby som dro ut i verden for lenge siden. Her forteller han litt om seg selv.

Mine tanker om Munkebrødre:

En liten morsom "røverroman" med lokalhistorisk tilsnitt. Her får vi også et hyggelig gjensyn med miljøet, steder og "kjendis-originaler" fra Lamogutt. Boken Munkebrødre er også frisk og velformulert språklig og langt fra kjedelig. I starten får vi et fargerikt og frodig tidsbilde på oppvekst på Lilleby, Lademoen - om guttekamper og uskyldig "voldsom-lek" rundt 1940-50 tallet. Frodige skildringer av en "frodig" forfatter og med en original personlighet - Riktig så fantasifullt dette - men en god del er basert på opplevd barndom.
Vi hører om tre venner som vokser opp på Lilleby-Lademoen, en rik og aktiv barndom - og Ivar J.Bonsaksen, dirigent og organist i "Lamokirka" "klarte etter hvert å få folk av alle tre" (s.110) i Lademoen kirkes guttekor. (Organisten fikk forresten en velfortjent Kongens Fortjenstmedalje i gull i 1978)
Videre får vi høre hvordan nonne- og munke-nysgjerrigheten startet - den hadde sitt utspring i besøk på  St.Elisabeths Hospital i Ila - drevet av nonne-sykepleiere - interessante og "mystiske" damer.
Og så førte det med seg Munkholmturer - da uten badeliv - den mystiske holmen og bygningene der blir utforsket. 

Munkholmen - Foto:RandiAa©

Munkholmen - Foto:RandiAa©

Munkholmen - Foto:RandiAa©

Katolisismen og klosterliv fascinerer, og guttene drar på dagstur til Cistercienser klosteret på Tautra - og der fikk ditt litt munke-bekledning også - og så blir det rotur til Munkholmen i riktig antrekk. Munkeceller og historien om Griffenfeldt er spennende for guttene.
Katolsk messe i Sankt Olav kirke med pater Franz fører så til konvertering til katolisismen
Med rette klær, litt Sankt Hallvard likør og med nye navn - Paolo, Gregorius og Hallvard - og noe finpussing av trønderdialekten, så er de klare for eventyret og munkelivet på Munkholmen
Senere kommer italienske pilegrimer dit, munkene Luigi, Marco og Carlo - da er de seks munker der. Det blir mye moro og spennende opplevelser. Papegøyen Olivia ble nok litt sjokkert noen ganger.
Litt utflukter blir det også - et skirenn i Duedalsbakken blant annet.

Så blir det Pilegrimsferd, på sykkel, helt til klosteret Convento di San Francesco i Italia - og der blir det skikkelig korstevne når Lademoen "Blainnakor" kommer på besøk - men koret vekker også hjemlengselen, og de faller for fristelsen til å bli med bussen hjem når de får gratis skyss.
Så blir munkeperioden gode minner og historie når de etter hver går over til "normalt" liv med jobber og daglige gjøremål.
Men en jubel-samling får vi med til slutt - sang og kormusikk på Munkholmen.
 
Skal si Terje Wangberg har fantasi - denne boken kan anbefales - et funn for trøndere, men også morsom lesing for ikke-trøndere - en fargerik beretning.
Som tidskoloritt og lokalhistorie og fantasifullhet fortjener den terningkast 5 Alt i alt gir jeg den terningkast:4 

Min omtale av Lamogutt av Terje Wangberg
Min omtale av Munkebrødre av Terje Wangberg
Min omtale av Musikeren av Terje Wangberg
Min omtale av Vandrere på Guds jord av Terje Wangberg
Min omtale av Trompetkurs på gamlehjemmet av Terje Wangberg 
Min omtale av Dramakomedier innpå Lamon av Terje Wangberg 
Min omtale av Småfolk i drømmeland av Terje Wangberg

Tanker om bok - Terje Wangberg: Lamogutt - Barndomserindringer fra Lilleby

Tittel: Lamogutt - Barndomserindringer fra Lilleby
Forfatter: Terje Wangberg
Format: Innbundet
Utgivelsesår: 2013
Forlag: Pirforlaget
Språk: Bokmål
ISBN: 9788282870276
Antall sider: 161
Emne: Barndom

Forlagets omtale:

Forfatteren tar oss med til Lilleby i Trondheim, idet andre verdenskrig starter. Her vokser han opp under magre og vanskelige kår. Spesielt sliter husholdningene, men alle er i samme båt noe som gjør samholdet sterkt og folk est oppleves som glade og rause. Lademoen er et fattig arbeiderstrøk med tildels store variasjoner i sosial status. Lilleby er et av de bedre stilte områdene og Lade fabrikker utgjør tryggheten ved å gi fast arbeid. Forfatteren mimrer fram barndommens hendelser full av frodige mennesker gjenfortalt med en lamonsk trønder-sjargong.

Lilleby - Lademoen  området

Lademoen Historielag har mye interessant stoff og bilder fra området.

Mine tanker om Lamogutt:

En fin, liten bok som gir tidskoloritt til tid og sted, oppvekst på 1940-50-tallet på Lilleby, en trivelig Østkant av Trondheim. Her er det realistisk og god beskrivelse av hvordan det var å vokse opp på den tiden, og på den kanten av byen.

Til tross for fattigdom, trangboddhet og få muligheter sammenlignet med i dag - var det en god oppvekst, full av gleder og mye oppfinnsom lek - det var samhold og mye moro, det var bading i Korsvika (ingen tenkte så mye på kloakken som ble sluppet ut nettopp der), somrene var lange, glade og solrike og varme - Ikke at man slapp helt unna sorger og problemer, men man hadde jo hverandre, venner og familie - samholdet var sterkt.

Og så alle de originale personene man kunne iaktta og forlyste seg over i strøket - mange av dem hadde ganske betegnende oppnavn, og alle kjente alle.

Man ble kanskje tidligere voksen på den tiden, konfirmasjonen ble det store steget inn i de voksnes verden - det synlige tegnet var hatt og frakk for guttene, hatt, hansker, høye heler for jentene - og så gikk de fleste videre rett inn i arbeidslivet - eller noen var heldige og fikk med seg ett år på "Framhaldsskole" - og noen ganske få fikk anledning til å gå på realskole og gymnas.

Boken var illustrert med mange fine bilder fra gamle dager, og alt blir fortalt i en muntlig, humoristisk tone  - tid og sted ble levendegjort - det er bra med slike bøker som bevarer tid, kultur, sted på denne måten. Interessant å lese for en som har vokst opp i Trondheim.
Som genre barndom og oppvekst gir jeg denne terningkast:5
Min omtale av Lamogutt av Terje Wangberg
Min omtale av Munkebrødre av Terje Wangberg
Min omtale av Musikeren av Terje Wangberg 
Min omtale av Vandrere på Guds jord av Terje Wangberg
Min omtale av Trompetkurs på gamlehjemmet av Terje Wangberg
Min omtale av Dramakomedier innpå Lamon av Terje  Wangberg
Min omtale av Småfolk i drømmeland av Terje Wangberg 

Lilleby skole tatt i februar 2010 - Foto:RandiAa©

Lilleby skole ca 100år gammelt postkort

Ladeveien der forfatteren vokste opp og Lilleby skole - gammelt postkort

Her har jeg tatt en del bilder fra området Lademoen - Østbyen i senere tid - et fargerikt område hvor man alltid finner interessante foto-motiver
Lademoen - Lade - Trondheim, a set on Flickr - Photo:RandiAa©