Reading Randi: Tanker om bok - Terje Wangberg: Trompetkurs på gamlehjemmet

Wednesday, 5 August 2015

Tanker om bok - Terje Wangberg: Trompetkurs på gamlehjemmet

Tittel: Trompetkurs på gamlehjemmet
Forfatter: Terje Wangberg
Forlag -trykk: Trondheim byarkiv - Grafisk senter
Format: Heftet
Utgivelsesår: 2015
Antall sider: 40
Illustratør: Anne-Bjørg Celius
ISBN: 978-82-92805-39-8
Bakside-bildet av Terje Wangberg er malt av Christer Tamnes Tronsmed

Mine tanker om Trompetkurs på gamlehjemmet:

Terje Wangberg er ute med ny bok igjen - full av humor og litt burlesk er den - men det ligger alvor bak også - kom ikke her og avskrive de gamle. Denne er litt annerledes i innhold enn de andre av bøkene hans jeg har omtalt.

Boken har illustrasjoner også - enkle,talende og humørfylte tegninger av Anne-Bjørg Celius, også født og oppvokst i Trondheim - oppvekst på Bakklandet - bøhørig dokumentert av illustratøren.

Det er vel kanskje ikke en tilfeldighet at jeg har omtalt flere av bøkene til Terje Wangberg - men jeg presiserer: Jeg driver ikke et "reklamebyråd" for spesielle bøker - min litteraturblogg er ren hobby og en formidling av leseglede, og kanskje en kilde til inspirasjon - at det har blitt flere "Wangberg-bøker" har også en sammenheng med en slags nostalgi og interesse for lokalhistorie - Wangberg er "lamo-gutt" med enorme kunnskaper om oppvekst, miljø, personer i bydelen Lademoen/Lilleby i Trondheim - og det er også områder jeg har litt kjennskap til. (Se også Lademoen historielags hjemmeside)

Denne lille historien starter med en presentasjon av eneboeren Jentoft i fjellbua - han holdt seg for seg selv - katt og sau, noen høns og tausa var sosialt nok for han - mulig han hadde hatt jentekontakt i unge år, ryktet om "lausunger" kunne tyde på det.
Nå nærmet han seg 90 - foruten noen nysgjerrige kjerringer på bærtur, hadde han ikke mye samkvem med folk - men så begynte han å få smaken på hyppige visitter ned til bygds. Og en dag falt det seg slik at hornmusikklaget i bygda trengte trommeslager, den forrige var avgått ved døden. De kom over Jentoft: "Han e fresk i ganglaget tross aill åran. Vi tar av'n ryggsekken og hæng på'n stortomma." - Og så ble det slik - det var jo snart 17.mai - og gamlehjemmet skulle besøkes. Etter hvert var det ikke bare trommen Jentoft skulle slå på, Cymbal ble også innkjøpt - og storslagen ble feiringen av hans 90-årsdag på Samfunnshuset, med rikholdig servering og anledning til en dans også - repertoaret var mangfoldig - fra "Her kommer guttemusikken" til salmen "Hos Gud er idel glede".
Festen endte med at Jentoft aksepterte forslaget om å la seg innlosjere på kvistrommet på "Gammelhjemmet" - stortromma og Cymbalen fikk følge med.
Og så begynte ting å skje på gamlehjemmet - her ble det endringer etter hvert. Hos Jentoft gjaldt mottoet: "Æ øve når æ vil" (s.13).

Illustrasjon av Anne-Bjørg Celius s.16

Nå ble ideene om nye musikk-aktiviteter på gamlehjemmet klekket ut i samråd med organist Fidel. Til og med kirkerommet greide gamlingene å okkupere til øvingen sin - Gamlehjemmet fikk etter hvert tilnavnet "Himmelblæsten", og "andakten på onsdags formiddagen ble kalt Huskestue, der det meste av salmesangen ble spritet opp med både blåsemusikk, taktfaste slag fra Jentoft på stortromma og med kirkemusikant Fidel som kvikk akkompagnatør ved det dystert utseende klaveret." (s.19)
Pårørende skjønte etter hvert at de burde lete frem munnspill og fløyter og andre "etterlatte" instrumenter som deres gamle slektninger måtte ha i sine tidligere hjem. Dette fikk de gamle til å "krype" ut av rommene sine, de våknet til nytt liv og det ble lyd og leven i gamlehjemmet. Til å begynne med var det nok motstand fra visse kanter - "Men for Sognepresten, Menighetsrådsformannen og Gammelhjemmets bestyrerinne ble huset gjort om til en Syndens Bule." (s.21)
Men Fidel og Jentoft fortsatte ufortrødent - de gamle fikk musikklekser å øve på, og i tillegg ble det lagt inn oppmykende øvelser før prøvene - store endringer var på gang.
"Kirkemusikanten Fidel måtte ved hver ukentlige øvelse innrømme at han var mektig imponert over sine tilårskomne elever, samtidig som han innså betydningen av hva også andre musikksorter enn de rent kirkelige hadde å bety for godt aldrende mennesker…."(s.21)
Og ellers: Legebesøkene og alle ekstraordinære pleieforhold på rommene ble kraftig redusert, ensomme matinntak ble omgjort til felles måltider nede i spisesalen, kaffekosen ble hyggestunder nede i salongens djupe lenestoler og rommene oppe i andre og tredjeetasjene var bare steder for å sove i…." (s.23)
Livet fikk ny mening - alle hadde noe å sysle med, noe å se frem til hver dag, helsegevinsten var stor - og alle fødselsdager - selv om de innebar at beboerne stadig ble eldre - ble til store fester når "Tut og Blæs" slo an tonen.
Ingenting kunne stoppe dem, motvilje og motarbeidelse ble ignorert - etter hvert ble det store opplegg og konserter - og både sogneprest og bestyrerinne måtte gi seg over og medgi at dette var utmerkede foretak - og lykkelige levde de "til sine dagers ende." (s.40)

Illustrasjon av Anne-Bjørg Celius s.31

Rent språklig er denne lille boken ganske folkelig og "muntlig" uhøytidelig - det står vel i stil med innholdet forøvrig.
Innholdsmessig: En solskinnshistorie? Ja, gjerne det. En litt burlesk "humor-fabel"? Ja, det også - men det er vel en viss sannhet i dette - når livet blir fylt av innhold, mening, glede og oppgaver som skal gjennomføres, mål som skal nåes - så har man noe å se frem til hver dag når man kommer seg ut av sengen - det gjelder vel alle - også de som er 80 og 90 og bor på gamlehjem.
Denne boken bærer også preg av at forfatteren selv er musiker og musikk-elsker som ønsker å spre glede til leserne, og ikke minst kanskje også et ønske om mer glede inn på gamlehjemmene.
En god moral kan man si at Terje Wangbergs spøkefulle bok om "Trompetkurs på gamlehjemmet" inneholder…..
Anbefalt lesing for både unge og gamle - til morskap, men også til ettertanke - Ut ifra en sjanger "humor med mening" gir jeg denne terningkast 4

Kommentar: Når det gjelder den "litterære kvaliteten" på Wangbergs skriverier, skal det innrømmes at jeg ikke har begitt meg inn på noen nærgående kritikk her - jeg har betraktet dette mer som små "kuriositets-godbiter" enn "litterære praktverk". Wangberg er en ordrik mann med enorm skriveglede, en person som tør kaste seg ut i det - og skrive-gleden deler han villig med oss lesere.

Andre bøker av Wangberg jeg har omtalt: