I den anledning har NRK TV-"rullet" forfatteren og hans verker hele denne helgen - og en del har jeg fått med meg. Ellers er det fint å kunne finne Jon Fosse Ord for ord på nett. (Fremført på det Vestnorske Teateret i Bergen)
Tittel: Eg er vinden
Forfatter: Jon Fosse
Forlag: Samlaget
Format: Innbundet
Språk: Norsk (nynorsk)
Utgitt: 2008
Antall sider: 99
ISBN10:8252171893
Fra Samlaget's side:
Eg er vinden speler seg ut i ein tenkt og så vidt illudert båt, og handlingane er også tenkte, og skal ikkje utførast, men illuderast.I Eg er vinden vender Fosse tilbake til eit kjernemotiv i forfattarskapen: To vener går kvar sin veg. Den eine har flytta eller gått bort, den andre sit igjen og minnes. I dette stykket, kjem den første tilbake. Eller gjer han eigentleg det?
Frå bokmeldingar
"Jon Fosse skal ha for sin dikteriske konsekvens. [...] Fosse balanserer på en knivsegg her, men det funker i hvert fall i denne teksten, for denne leseren."
Espen Grønlie, Klassekampen
"Jon Fosse er ein meister med dialogen [...] Ikkje rart at Jon Fosse er ein av dei mest sentrale samtidsdiktarane i Europa, og den norske dramatikaren ved sida av Ibsen som er mest spelt."
Margoth Hovda-Lien, Nordly
Fortsettelse
Mine tanker om Eg er vinden:
Her
er enda et verk om naturelementene i relasjon til mennesket, det er
vinden og det er havet - spesielt havet står sentralt i mye av det
Fosse har skrevet - selv om båten bare er et tenkt sted - likeså havet
og handlingene, så gir teksten en sterk illusjon om virkelighet. Alt
blir fortettet og intens, spesielt fordi stykket har bare to personer -
"Den eine" og "Den andre". To venner som står ved et skillepunkt i livet
- i høyeste grad handler det om livet, døden og eksistensen i dette
stykket også….den ene velger å ta sitt eget liv, eller har kanskje
allerede gjort det. Slik er det i Fosses verden - det er illusjoner, det
er drømmer og det er den ytre virkelighet som man selv må forestille
seg - man vet ikke alltid hvor man er i denne settingen. Men
hovedpersonene er sterkt knyttet til vinden og havet…det er dette som
driver Den eine til å tore å ta skrittet så å si ut i elementene, å
hoppe i døden…å bli ett med naturkreftene.
Den gamle mannen og havet
av Hemingway er en av de vakreste bøkene jeg har lest - kommer til å
tenke på denne - her er det også det lille mennesket som er stilt opp
mot kreftene, havet og den store (symbolske) fisken han må greie å
fange, få herredømme over for å kunne leve som en mann med respekt for
seg selv.
Og "Den andre" - hvilken funksjon har denne vennen? Her gis
det rom for flere alternativer - kanskje hovedpersonen er splittet og i
monolog med seg selv i overveielsen av å velge døden eller å leve
videre - eller den andre er en reell venn som prøver å få hovedpersonen
fra å ta skrittet inn i døden - eller - slik jeg velger å se personene,
situasjonen - den andre er en mytisk person, en slags fergemann som
leder mennesket til dødsriket.
"Den eine" har redsel for å leve - er
som en tung stein som ville synke, eller en støpt mur som slår
sprekker.....Den andre virker en stund som en hjelper og trøster, får
Den eine til å føle at han er noen, oppmuntrer og motiverer han....
De snakker om havet som både vakkert og skremmende - slik er jo livet også.
Her
merker man depresjonen og livsleden hos hovedpersonen som "blir ein
stein" - sterkt bilde på det tunge han bærer på som trekker han ned, det
blir lett å synke til havets bunn når man er som en stein. Men samtidig
er han redd sin egen dragning mot det å hoppe i døden - men vinden
"hjelper" han til å ta skrittet - "No er eg borte - Eg er borte med
vinden - Eg er vinden" - Akkurat dette er både skremmende og vakkert
synes jeg. Vinden tar valget for han og han blir ett med naturen og blir
hjulpet i døden.
Båt og hav er gjennomgående symbol-bilder eller
metaforer i flere av Fosses verker - dette med to personer i en båt, en
venn som kanskje hjelper den andre er nokså likt med en situasjon man
finner i Morgon og kveld (men her var det mer en naturlig bortgang det
dreide seg om). Jeg synes denne var langt mørkere enn Morgon og kveld
Ut
i fra tittelen "Eg er vinden", gjorde jeg meg forhåpninger om noe
positivt, jeg hadde det vakre diktet til Olav Hauge i tankene: Du var
vinden (Eg er ein båt utan vind. Du var vinden)...bare man hadde vinden
med seg på livets segl-tur så går alt så fykende og bra, men slik var
det visst ikke her...
Stykket gir meg sterke bilder av dette å være i det "farlige, vanskelige" livet når man er på havet, i sin lille båt.
Angsten for å leve overskrider kanskje angsten for å dø - så blir valget for noen litt enklere.
Hvis
jeg skal se noe vakkert og positivt i dette stykket, så handler det
kanskje om at døden er noe man må mestre og akseptere…..likeså, man
kjemper hele livet med sin eksistensielle angst - og forsoner seg til
slutt med sin mortalitet.
Omtale fra en oppsetting av stykket.
Kommer på Trøndelag Teater - september 2025
Posts
.png)
