Mine Proust-betraktninger 14: Filming av Marcel Proust's verk - Del 2 - Time Regained

Le temps retrouvé, d'après l'oeuvre de Marcel Proust.
Denne filmen er Del II i en sammenligning jeg gjør mellom filmatiseringer av Marcel Proust sitt verk. Del I var en TV versjon
Time Regained DVD
·  Time Regained (Le Temps Retrouve)
·  Produksjonsår: 1999
·  Setting: France, Italy
·  Spilletid: 169 mins
·  Regissør: Raul Ruiz
   Produsent: Paulo Branco
Basert på: In Search of Lost Time by Marcel Proust
Skuespillere:
Catherine Deneuve som Odette de Crécy
Emmanuelle Béart som Gilberte
Vincent Perez som Morel
John Malkovich som Le Baron de Charlus
Pascal Greggory som Saint-Loup
Marcello Mazzarella som Marcel
Marie-France Pisier som Madame Verdurin
Chiara Mastroianni som Albertine
Arielle Dombasle som Madame de Farcy
Édith Scob som Oriane de Guermantes
Elsa Zylberstein som Rachel
Christian Vadim som Bloch
Dominique Labourier som Madame Cottard
Philippe Morier-Genoud som Monsieur Cottard
Melvil Poupaud som Le Prince de Foix
Patrice Chéreau som Voice of Marcel Proust
Alain Robbe-Grillet som Goncourt
Bernard Garnier som Cambremer   
Music: Jorge Arriagada
Språk: Fransk
Ingen lett oppgave å lage film av drømmer, minner, følelser. Regissøren Raoul Ruiz har på mange måter gjenskapt mye av atmosfæren og stemningen i Prousts verk her.
Marcel Proust (1871-1922) ligger for døden - å se på bilder vekker minner om barndommen, ungdomstid, forelskelser, og hvordan første verdenskrig endret mye. Regissøren har gjort et klokt valg ved å ta utgangspunkt i siste bind av Prousts verk:

Det faller naturlig å gjøre tilbakeblikk i alle foregående bind. Tilbakeblikkene kommer ikke i kronologisk rekkefølge, det er springende frem og tilbake i tid. Men det illustrerer fint hvordan tankenes og drømmenes verden følger sine egne, uforutsigbare veier.
Marcel som hovedperson opptrer i ulike aldre sammen Odette, den vakre Gilberte og hennes fortapte ektemann; den gledes-søkende Baron de Charlus, Marcels elskede Albertine, og flere andre.
I minnene er også alltid  Marcels elskede mor og bestemor til stede. Det virker som om å leve er å huske og det å fange minnene er å skape et stort kunstverk.
Catherine Deneuve og John Malkovich er med å gjøre dette til en severdig film - Som sagt - ikke så lett kanskje å se noen kronologisk rekkefølge og sammenheng i handling og scener, men det blir en fin opplevelse av hovedpersonens "stream of consciousness"
Den vakre åpnings-scenen i filmen er symbolsk vann (og sirkelen er sluttet med vann i siste scene også), deretter ser vi Proust på dødsleiet, året er 1922, han må skrive ferdig livet sitt, og rekapitulerer det ved å se på fotografier - og han "blir" fortelleren Marcel (Marcello Mazzarella) Som i et drømmesyn dukker barndom og persongalleri opp - vi er vekselvis i fortid og "nåtid" ved sykesengen -  Marcel er  både observatør og medvirkende i handlingen. 
Et vell av scener viser Marcel som hvirvles inn i et liv i sosieteten i Paris, Robert de Saint-Loup introduserer han i  "the Guermantes’ social circles",
men  han står ofte på sidelinjen beundrende (?) eller er det forakt han viser overfor den franske elite.
Scener fra Sodoma og Gomorra bindet er også fint flettet inn i filmen hvor han bivåner sitt gamle bekjentskap Baron de Charlus (Malkovich) da han i mangel av drosje går inn i et hotell som egentlig er et mannlig bordell .
Kontrastene i denne filmen blir kanskje drømmene, minnene om en idyllisk barndom og krigen som verden nettopp opplevde, en annen kontrast til krigen er det overfladiske sorgløse livet til den franske overklasse
(Litt The Great Gatsby assosiasjon fikk jeg her - den romanen kom i 1925).
Prousts kjærlighet til musikken har også fått en sentral plass i filmen - sonaten komponert av den fiktive Vinteuil, (her Jorge Arrigada)har Ruiz regissert vakkert inn i film.
Her skapes illusjon av flyktige drømmer og minner som vekkes i Marcel, Albertine kommer i fokus igjen.
Filmen greier også å få frem hvordan Marcel står på siden av virkeligheten og de andre personene, hvordan han ser det absurde og groteske i en del av persongalleriets levesett,
og hvordan det er nødvendig for han for å bli en stor kunstner, en stor forfatter å stå som en "drømmefigur" og observere…han ser mer enn det masken på personene viser.
(Jeg får faktisk litt assosiasjon til Garborgs Haugtussa her - å stå utenfor og på en måte observere og gjennomskue maskene andre har tatt på seg - å se inn i personlighetene)
Hele filmen har en komposisjon og et drømmeslør som gjør den til et vakkert dikt nærmest…kanskje mangler det en del som kunne ha bundet drømmeriene bedre sammen - det dukker opp noen intetsigende scener innimellom som heller forstyrrer enn å binde sammen. Helt vellykket er vel ikke denne filmen heller, men når jeg sammenligner den med fjernsynsfilmen i to deler (À la recherche du temps perdu ) synes jeg nok at hovedpersonen her er mer lik den Marcel jeg har forestilt meg…(se film-klipp og sammenlign), her er et bilde av den "ekte" Proust:

Avslutningscenen var spesielt vakker i denne filmen…Marcel vandrer gjennom en labyrint - vakker bakgrunnsmusikk, en slags hage med vakre skulpturer - er det livet han vandrer igjennom? - samtidig er det opplesing av skulptørens død - Salvine. Labyrinten åpner seg om munner ut ved havet, bølgene (Balbec/Cabourg) og den modne Marcel møter gutten Marcel som leker ved stranden ved bølgene - ringen er sluttet - verket er ferdig og Proust er rede til å møte døden…
Filmen slutter med vann slik den begynte.
Her noen bilder fra filmen:

Og et par fine video-klipp:

Ganske forskjellig denne filmen fra 1999 og TV filmen i to deler fra 2011. Men faktisk vurderer jeg begge til terningkast: 4

Se også:

Filming av Marcel Proust's verk Del 1 

Mine Proust-betraktninger 14: Filming av Marcel Proust's verk - Del 1 - À la recherche du temps perdu

Stadig dukker det opp noe Proust-relatert, og det vekker selvsagt alltid min nysgjerrighet. Fjerde januar fikk jeg en melding fra kollega-venninne Hildegunn:"Tenkte jeg skulle varsle om at hvis du har den franske kanalen TV5, så sender de i kveld onsdag kl 23 og fredag kl 20 en filmatisering av A la recherche... av Proust" - I og med mitt ankelbrudd og stasjonære tilværelse, får jeg tid til litt mer TV-titting nå. Fransk TV5 har ikke norsk eller engelsk teksting, og min fransk er nokså begrenset - likevel synes jeg at jeg fikk med meg det mest vesentlige i denne todelte TV-filmen - sannsynligvis fordi jeg nå kjenner verket gjennom en god del lesing og skriving rundt mitt lille "Proust-prosjekt".
Her har jeg valgt et viktig situasjons-bilde fra filmen: Madeleine-kakene som dyppes i Lindeblomst-te - et viktig element for å komme på sporet av den tapte tid... 

Regi: Nina Companeez
Vi finner i noen av hovedrollene:
Dominique Blanc, som Madame Verdurin
Valentine Varela som Duchesse de Guermantes,
Bernard Farcy som Duc de Guermantes
Didier Sandre som Baron de Charlus
Eric Ruf som Charles Swann
Jean-Claude Drouot som maleren Elstir
Catherine Samie som bestemor
Dominique Valadier som moren
Caroline Tillette som Albertine
Micha Lescot som fortelleren/Marcel
Nina Companeez har tilpasset Prousts verk til en film for TV i to deler.  Den ble innspilt hovedsakligi Paris og Cabourg.
Vi møter fortelleren Marcel ca 20 år gammel rundt år 1900. Her er  han fremstilt som en beskyttet middelklassesønn, moren og bestemorens kjærlighet og beskyttelse kommer sterkt frem i filmen. Hans nevrotiske, følsomme personlighet kommer tydelig frem.
20 år senere, etter første verdenskrig møter vi han igjen sterkt preget av sykdom men han memorerer tidligere episoder av livet og personer som har stått han nær, trer på en drømmeaktiv måte inn i historien igjen…og filmen slutter med at han starter å skrive sitt liv før han dør.
Denne filmen har mange vakre scener og en god atmosfære og stemning, likevel faller den igjennom på mange måter…det virker som om den prøver på noe stort som ble mislykket - den er ujevn og det som virket mest negativt på meg er hovedpersonen som ikke var helt den Marcel jeg har forestilt meg...dette tippet litt over på den komiske siden, en slags Mr. Bean-figur.
 
Her er noen bilder fra TV-filmen:

Ujevnhetene ved denne TV-filmatiseringen gjør det vanskelig å vurdere den.Stemning, atmosfære, "scenery" og enkelte av rollefigurene fortjener terninkast 5, mens andre rollefigurer falt heller uheldig ut og fortjener ikke bedre enn 3. Likevel - jeg hadde stort utbytte av å se denne filmatiseringen - kanskje det var mest gleden over "gjenkjennelsen", alt det jeg husket fra verket som tross alt var kommet med i denne filmatiseringen. Derfor vil jeg helhetsvurdere den til:

terningkast: 4
Her er  et video-klipp som kanskje illustrerer noe av min oppfatning:

Se også:

Filming av Marcel Proust's verk Del 2

Kapittel 10-Stavanger internasjonale festival for litteratur og ytringsfrihet. 22.-26.09.2010 Del II

På sporet av hukommelsen

Det første jeg fikk med meg av programmene, og for så vidt en innledning til hovedtemaet for hele Litteraturfestivalen: Hukommelse. Fordi jeg nylig hadde begynt på mitt eget lille "Proust-prosjekt", var jeg veldig positivt innstilt og forventningsfull til denne begivenheten. Festivalsjef Eirik Bø skulle være ordstyrer - tre norske forfattere skulle samtale om sitt "forhold" til Proust:

Det praktiske opplegget fungerte godt helt fra start fordi ordstyreren greide å gi deltagerne ganske likt fordelt taletid, og spørsmålene, eller "stikkordene" så ut til å være gjennomtenkte slik at de trigget de tre forfatterne i riktig retning. Det startet med "Hva er det med denne Proust" - og de tre forfatterne tilkjennega sitt syn på den sagnomsuste forfatteren og hvordan deres forhold til ham hadde startet.

(S=Solstad, L=Langeland,K=Knausgård, E=Eirik Bø) - Først ute var Solstad -
S: Følte at han hadde nokså ambivalente følelser overfor Proust, kalte han en "mammadalt", og til publikums munterhet tilkjennega han at han vanskelig kunne tenke seg et edru sekund med Proust. Men lest Proust hadde han, hver sommer fra 1970 til 1990-tallet - og han anbefalte forsamlingen til ikke å gi opp lesing av Proust - til tross for de mange ord forfatteren bruker.

K: Understreket at Proust hadde vært en viktig "pådriver" til at han selv ble forfatter. Han var allerede preget av Proust da han skrev sin debutroman Ute av verden (1998) - "Langsomheten" hos Proust fascinerte han.

L:Begynte med "sin Proust" i 1992 ved kjøkkenbordet, hans stefar hadde kjøpt Proust; og to bind av verket På sporet av den tapte tid kom hver jul utover i gave fra bestemoren. Han fant samklang med Prousts måte å se verden på - han ville lese Proust og om Proust, men ikke skrive som Proust. (Innskytelse: Her er vel Langeland noe forskjellig fra Knausgård som skriver  på Proustsk-vis) Requiem, debutromanen fra 2000 er høyst Proust inspirert,ingen egentlig roman kanskje, men fylt opp med setninger fra På sporet av den tapte tid - fikk "griseslakt" på den - sier Langeland.
K:Innrømmer at hans "Kamp" er å sammenligne med "På sporet", kampen er "Karl Ove blir forfatter". Han har hengt seg opp i det store ved språket, og at Prousts verk er en slags estetisk dannelse; og at det også handle rom kunst. (egen kommentar: likhetspunkter mellom Prousts og Knausgårds skriverier er ganske tydelige på mange måter...Knausgård er som Proust - som barn opptatt av å lese og lese, litt pysete og sutrete, er fascinert av malerier og malerkunst, strever med å komponere sitt verk, fokusert på dette med å huske, minnes.)

L:henleder oppmerksomheten på Prousts humor - kanskje ikke så lett å oppdage for alle, men han oppviser en humor med en "ekstrem form for snert"
Eirik: tar opp dette med at det "handler mye om tid" hos Proust - og en undring over den "kanon-statusen" Proust har oppnådd.
L: svarer med å si at hos Proust handler det om "å fange tid i skrift" - og at tidsopplevelsen kommer når man gjør brudd i vaner. (Langeland har forøvrig mye å si rundt emnet tid-rom i sin Av sporet er du kommet - Romlige fremstillinger hos Marcel Proust) 

E: gir stikkord om Skjønnlitteratur og "kreativ hukommelse"
L:Påpeker at Proust sin roman ikke er biografi, men en konstruert "virkelighet"  - og dette passer dag Solstad som har sagt at "Romanen skal lukte av litteratur og ikke liv".
S: Liker Proust fordi det er litteratur og ikke liv - og om Knausgårds verk kan man spørre seg "Er det litteratur eller liv?"

Dette er ikke noe fullverdig referat av temaene som ble berørt og snakket om under dette "forfatter-møtet" - det er bare noen stikkord-fragmenter. Som oppsummering vil jeg si at det viktigste som kom ut av dette "hukommelses-møtet" for mitt vedkommende, var en del "triggere" til å filosofere videre rundt fenomenet Hukommelse og fenomenet Marcel Proust. Samtalen gikk ikke så veldig i dybden, men likevel var det vesentlige momenter som kom frem, momenter som man selv kan gå litt videre i tankevirksomheten med.......og det ble ikke noe umiddelbar bearbeidelse av disse tankene i denne omgang, for nå stod  et besøk i Rogaland teater for tur..Festivalens  Åpningsforestilling skulle snart begynne.

Foto:RandiAa©

Fortsettelse: Åpningsforestillingen Del III

Litteraturfestival: Alle postene 




Kapittel10

• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del I
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del II 
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del III
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del IV  
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del V  

Kapittel11

• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del I
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del II 
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del III
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del IV  
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del V   
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del VI

Kapittel18

• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 18 - Del I
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 18 - Del II  

Mine Proust-betraktninger 13: Gordon Hølmebakk - Marcel Proust

Tittel: Lest og skrevet - Artikler og Essays
Forfatter: Gordon Hølmebakk
Forlag: Gyldendal
utgitt: 2003
Innbinding: Innbundet
Sider: 461
Språk: Bokmål
Emne: Litteratur
Litteraturform: Essays






Jeg konsentrerte meg om essayet eller artikkelen: Marcel Proust (H.s.112-133) - H.s står for henvisning til sitater fra Hølmebakks Lest og skrevet, side-tall.
Forøvrig leste jeg raskt igjennom innholdet i hele boken som er en samling nedtegnet av Gordon Hølmebakk over tid, det dreide seg om festskrift, artikler, essay om litteratur, biografiske opplysninger osv.
Hølmebakk, som var knyttet til Gyldendal forlag i over førti år, skulle være godt kjent med litteratur- og forfatter-verdenen.
I essayet om Marcel Proust har han da også lagt ganske stor vekt på Proust sitt forhold til sin forlegger.
Hølmebakk starter med å si at svært mange "Proust-tilbederes kjennskap til På sporet av den tapte tid I-XII begrenser seg til lesning av verkets første bind." (H.s.112)
Hølmebakk betegner videre Proust som en av litteraturens stormestre, og peker på den betydningen Proust har hatt for mange. (Se også innledningen til Olof Lagercrantz i hans Att läsa Proust).
Proust må kanskje ansees som en vanskelig dikter, sier Hølmebakk videre, og at det er grunnen til at mange "gir opp."

Likt med Lagercrantz legger også Hølmebakk vekt på dette med "tid og forvandling" (H.s.113)  som man finner hos Proust - dette at enkelte i persongalleriet ser ut til å gjennomgå en metamorfose. Den vakre baron de Charlus for eksempel går fra å være en viril dandy til en storvommet "lallende olding" - "en studie i senilitet, men også en forvandling.."(H.s.114). Interessant, men også en naturlig prosess - sammenhengen mellom tid og forvandling.
Hølmebakk tar også for seg Prousts bruk av modeller. Det blir ofte et puslespill om man vil finne tilbake til originalen fordi personene "låner trekk fra flere, i blant et utall faktiske personer." (H.s.114) Det er ikke uvanlig med trekk fra opptil ti-tolv personemodeller i en Proust karakter.

Deretter stiller Hølmebakk spørsmålet: "Hvem er Marcel?" - et spørsmål som kanskje er et av de mest vesentlige for leserne.
"Vi har Prousts egne ord for at noe avgjørende skjedde med hans forhold til verket da han gav hovedpersonen sitt eget navn. Men hvem er Marcel?" (H.s.114) Hølmebakk trekker frem den følelsen av martyrium og pine som utviklet seg hos Proust etter hvert - og hans avsløringer av homoseksuell legning og praksis.
Hølmebakk påpeker det uklare her - uklart når det gjelder romanverkets "point of view" - og uklart hvor forfatteren er i forhold til verket. Jeg vil formulere det så enkelt: Hvor mye utenfor sitt verk er Marcel Proust , og hvor mye er han med i selve verket? 
Hølmebakk bruker det gamle greske "ordtaket at "Reven vet mange ting, men pinnsvinet vet én stor ting." (H.s.116)Og Proust plasseres i kategorien rev, erkerev sogar, "i sannhet en dikter for alle årstider. Var det ikke så, ville det ha vært uråd å forstå hvorfor han ble betydningsfull for tre så forskjellige forfattere som Hans E. Kinck, Johannes Thrap-Meyer og Dag Solstad."(H.s.117) (Sidesprang - egen kommentar:Det var vel den greske forfatteren Arkhilokhos som brukte dette bildet ca 650 f.Kr - og idéhistorikeren Isaiah Berlin har brukt dette for å sette en "merkelapp" på forfattere og forskere som er rever, og de som er pinnsvin. Rever er litt over alt, er nysgjerrige, og utforsker ulike temaer, og veksler lett mellom ulike uforenelige oppfatninger.Reven kan mange knep, står for kompleksitet, mens pinnsvinet kan ett viktig knep, står for simplisitet.....ikke godt å si hva som er best - men at Proust er sammensatt og kompleks er det nok ingen tvil om.)
Hølmebakk har viet stor plass til forfatterens forhold til forleggeren i dette essayet. Her pekes det på den økonomiske avhengigheten, og dette at flere forfattere dras inn i et intimt samarbeidsforhold med sin forlegger - han bruker Kafkas kompliserte forhold til forleggeren Kurt Wolff som et eksempel. Marcel Proust var "bundet" til forlegger Gaston Gallimard (1881-1875) i flere år, fra 1912 til 1922.

 

Og interessant er den korrespondansen dette forfatter-forlegger-forholdet resulterte i. En korrespondanse som var så spesiell at den ble utgitt i bokform under tittelen Correspondance etter Prousts død (1989). Deres forhold begynte ikke så godt, da bindet  "Veien til Swann" (av På sporet..)skulle utgies, ble manuskriptet fatalt avvist av forleggeren først, han hadde visstnok ikke åpnet manuskript-pakken i det hele tatt.

Prousts trofaste hushjelp gjennom de siste åtte år av hans liv, Céleste Albaret, har også beskrevet denne forlegger-affæren. Korrespondansen vitnet om at forleggerens fadese med manuskript-avvisning av første bind, hadde fått forleggeren til å legge seg ganske flat for Prousts krav og betingelser etter hvert. "Correspondance" ble en bok med mer enn fire hundrede brev og en tydelig-gjøring av forfatter-forlegger problematkken: "....disse problemene forstørret opp og formulert med en skarphet og detaljrikdom som gjør Correspondance enestående i forleggerprofesjonens brevlitteratur."(H.s.126)
Correspondance viser også en Proust som var ganske åpenhjertig med hensyn til homoseksualitet, her var homoseksualiteten "personifisert i Baron de Charlus" (H. s.126), og den tydelige modellen var Robert de Montesquiou.
"Så djerv er denne skildringen - skriver Proust - at den kanskje vil sjokkere Dem, og om den ikke vil sjokkere Dem, kan den sjokkere leserne, og pressen, og føre til angrep på forlaget"...(H.s.126-127) - og svaret fra forleggeren var oppmuntrende her, de ville støtte forfatteren.

Manuskriptene fra Proust kunne også føre til konflikter med forleggeren. De skrevne notatene som ankom forlaget var langt fra ryddige og oversiktlige, det var fullt opp av overstrykninger og slurv - resultatet kunne ofte bli feiltolkinger og trykkfeil, som i sin tur gjorde Proust temmelig arg.

Correspondance viser en hissig brev-utveksling angående dette. "Forfatter og forlegger maktet aldri å komme frem til en klar og ryddig løsning på dette problemet." (H.s.128)
Hølmebakk påpeker også at Correspondance bekrefter inntrykket fra flere kilder om at atmosfæren "i det litterære Paris var lukket." (H.s.128) - og til tider opphetet skribentene imellom. En amper atmosfære kommer i hvert fall ofte til syne i korrespondansen mellom Proust og forlegger; Proust gir uttrykk for at "Gallimard gjør ikke nok for ham, er annetsteds eller utilgjengelig når han ringer, tar for sjelden initiativ." (H.s.129) - i det hele tatt blir forleggeren skjelt ut av Proust; det virker som han vil settes i en særstilling blant konkurrerende forfatter-rivaler. Konflikter rundt kontraktene blir også synliggjort i korrespondansen. I det hele tatt gir denne brevsamlingen mellom Proust og forlegger et helt annet bilde av Proust enn det som kommer frem gjennom verket hans.

Konklusjon: Av alt det som er skrevet om personen Proust, om forfatteren, om forfatterskapet hans, er det utrolig interessant å se hva ulike litteratur-forskere legger vekt på. I dette essayet av Gordon Hølmebakk synes jeg at jeg lærte en ny side av Proust: Den praktiske nødvendige forlegger-siden av et forfatterskap.
Dess mer jeg leser rundt Proust, dess flere synsmåter jeg får med meg, dess mer spektakulært og sammensatt blir mitt bilde av Marcel Proust....jeg fortsetter min leting på sporet av Marcel Proust.

Mine Proust-betraktninger 8: Å lese Proust - Olof Lagercrantz

Tittel:Å lese Proust (Att läsa Proust)
Forfatter: Lagercrantz,Olof
Publisert Oslo: Gyldendal, 1993
Språk:Norsk (bokmål)
Antall sider: 157 s.
Oversetter: Niels Magnus Bugge

Den kjente svenske pressemannen, journalisten, kritikeren og biografen Olof Lagercrantz (portrettert av Leif Zetterling)  har vist stor interesse for Proust; og tilkjennegir den store betydningen Prousts verk har hatt for han:
"Jeg har gjennom flere år lest Marcel Prousts romanverk På sporet av den tapte tid og nesten intet annet. Jeg har stirret ned i dens enorme vev og forsøkt å følge noen tråder. Boken er blitt et hjem for meg og har gitt meg trygghet. De mennesker jeg har møtt, har jeg betraktet i lys av dens skikkelser. Samtidens omveltinger har, slik det har forekommet meg, fremstått klarere for meg når jeg har hatt Proust ved min side. Nå da jeg forlater han, føler jeg meg som et barn som har gått seg vill". ( s.9)
Lagercrantz har begrenset seg til noen utvalgte temaer i denne boken,(se innholdslisten). Han begynner med "Lørdagiaden" - med forfatteren i På sporet som starter skrivingen av et lørdagsepos, lørdagiade: her berettes familiens lille lørdags hemmelighet - de spiser lunsjen en time tidligere enn på andre dager. Dette blir en samlende rutine av en lang rekke andre rutiner som gjennomsyrer hele verket. Hendelsen er forbundet med "hellige ritualer"; noe som kanskje innbyr til trygghet både hos forfatteren og leseren; og det innbyr til at alle kan identifisere seg innenfor disse rituelle rammene:(s.13)

Den mest fremtredende av disse rituelle handlingene er den mystiske, nærmest mytiske "prosessen" med madeleinekakens fortæring etter å ha vært dyppet i lindeblomst-te. Gjennom dette ritualet skapes lykkelige erindringer om barndommen. (Her er det vel også et sterkt innslag av Freuds vekt på å kalle frem i bevisstheten tidligere opplevelser og inntrykk.) 

Lagercrantz påpeker at disse ritualene og konvensjonene også kan skjule det virkelige, sanne livet - det blir som en skyggetilværelse, og fernissen, lagene forleder oss: "Vil Proust minne oss om at intet er som vi tror det er?"..."Metaforene er sjelens sprog."(s.17)
Kanskje er også Prousts trang til å skrive et ledd i det noen har omtalt som hans "blinde, vanvittige, besatte lengsel etter lykke."(s.18) - og før Proust startet på sitt lange roman epos skrev han til en venn: "Jeg føler hvor tomt mitt liv har vært og ser hundrevis av skikkelser til en roman og tusen ideer som ber om at jeg skal gi dem legemer, som skyggene i Odysséen når de ber Odyssevs om en slurk blod som skal gi dem livet tilbake."(s.18)
Om Proust skaper sine romanfigurer slik og gir de liv, ser det likevel ut til at de stadig synker tilbake til sin skyggeverden. Dette ser man kanskje spesielt når det gjelder fortellerens mor - hele livet bor de sammen i leiligheten i Paris, men ikke desto mindre forsvinner hun ofte ut av fortellingen, hun er på reise, eller det er en eller annen naturlig grunn til at hun ikke er "til stede". Det ser ut til at fortelleren kanskje har vanskelig for å si rett ut at hun er død. Som "skyggemor" vender hun tilbake til livet/romanen - hun blir sett av fortelleren.
Det neste temaet i Lagercrantz' bok er "Katedralen" (s.20).
Kirken Saint-Hilaire i romanen er St. Jacques i Illiers, eller romanens Combray. Denne kirken er sentral såvel i Combray- landsbyen og i Prousts roman forøvrig.

Den blir nesten levendegjort ved at klokketårnet omtales som en person med ansikt. Fortellerens mormor formulerer det slik: "Jeg liker dets gamle ansikt. Jeg er sikker på at hvis det kunne spille piano, så ville det ikke spille tørt." (s.20) Dette er måten fortelleren tilkjennegir sin kjærlighet til både kirken og mormoren på.
Den engelske kunstkritikeren og sosial-reformatoren John Ruskin blir også koblet til Prousts forkjærlighet for kirker.
Samtidig som han blir en slags fars-erstatning for Marcels virkelige far som har fått liten plass i romanen: "Min far næret forakt for arten av min intelligens", (s.20) - og Lagercrantz peker på at en slik forakt er vanskelig å bære; slik er fars-hengivelsen i stedet rettet mot Ruskin. (I romanen er vel Swann den som kommer nærmest Ruskin). Proust og "fortelleren" er sterkt opptatt av denne Ruskin og hans interesse for gotikken og katedraler - ja, så opptatt av dette at han nærmest dro ut på en pilegrimsreise etter Ruskins død for å beskue de katedraler Ruskin hadde beskrevet.
Og katedralene blir gjerne personifisert på en måte: Portalen til katedralen i Rouen blir lik en liggende skikkelse, og kirken utenfor Combray, Saint-André-des-Champs med alle sine gotiske skulpturer, laget på bakgrunn av levende modeller - slik at fortelleren i Prousts roman kan kjenne igjen romanfigurene i disse statuene. Slik blir Saint-André-des-Champs "en metafor for Prousts roman. På sporet av den tapte tid er bygget med en katedral som modell."(s.23)

"Tjenestepiken og kjærligheten" (s.26) :

Giottos bilde i kapellet i Padova: Caritas - Kjærligheten

"Musikkverket:" (s.32)
Lagercrantz peker på Prousts roman som et livsverk og som et musikkverk, symbolisert ved den figurative komponisten Vinteuil og hans sonate. Livsverket består av temaer, slik som i musikken. "Marcel Proust befinner seg i samme situasjon som Dante, og hans villdyr, som han ikke kan passere, heter Homoseksualiteten, Jødedommen og Moren" - sier Lagercrantz, og "som Dante mestrer han problemet ved å gå en omvei, og det er den som blir hans roman." (s.32-33) Disse temaene er representert av rollefigurer i romanen: Baron de Charlus blir "bæreren av forfatterens homoseksualitet", Swann står for Jødedommen og stiger frem stadig mer jødisk utover i romanen. "Moren og den farlige fristelse hun utøver, blir kamuflert og forvandlet, men er tilstede i hvert øyeblikk." (Lagercrantz s.33) 
Lagercrantz peker på Charles Swann som romanens mannlige ideal - en kvinnebedårer hele livet. Fortellerens svermeriske forhold til Swann sidestilles med Prousts forhold til John Ruskin:

Swann er kunstelsker (slik som Ruskin), og den lettsindige Odette idealiserer han og dyrker gjennom Botticellis kvinneskikkelse Sippora -(Fra Botticellis maleri Moses' fristelser i det Sixtinske kapell) - Swann skaffer seg en reproduksjon av dette maleriet; og fortelleren "studerer Odette slik John Ruskin studerer de gotiske katedralene." (s.39) 
Swanns lengsel etter Odette sidestilles med fortellerens lengsel etter moren, og det godnattkysset som er så viktig å oppnå. 
"Salongene." (s.56)
Her legger Lagercrantz vekt på fortellerens innpass i "salongene", og hvordan han lykkes med dette. Det er kontakten med vennen Robert de Saint-Loup og hertugfamilien de Guermantes som er "inngangsbilletten" her.  Denne "higen etter salongene" er vel ganske ironisk fremstilt av Proust: "Sosietetens mennesker er, slik Proust skildrer dem, ofte latterlige, skremmende, grusomme og tankeløse. Men de er på en patetisk måte fanget i etikken og vekker forsåvidt medfølelse." (s.64) det ser ut til at Proust lar disse "opphøyde" karakterene miste glansen etter hvert utover i sitt verk.
"Mormors død." (s.73)
Fortellerens mormor er en betydningsfull karakter i verket, og hennes død har også en sentral plass i romanen. Lagercrantz peker på de motstridende følelser fortelleren har overfor henne: kjærlighets-følelse, men også skyldfølelse for den tid hun har ofret på han i form av pleie, omsorg og bekymring. Tiden rundt hennes død, med opptrinn av leger og ritualer er mesterlig skildret. "Her får vi servert noe av det mest fremragende i dødsdiktningens historie."(Lagercrantz s.75)
"Baron de Charlus." (s.80)
Den fjerde delen av "På sporet" har fått tittelen Sodoma og Gomorra. (Etter de de to demoraliserte byer i Første Mosebok som fikk sin straff fra Gud.) "Hos Proust står Sodoma som symbol for menn som elsker menn og Gomorra for den lesbiske kjærligheten."..."Dermed hadde han allerede i utgangspunktet felt en dom over dem som «elsker mot naturen» og som han selv tilhørte." (s.80)
Den mest fremtredende av de mange homoseksuelle i romanen er Baron de Charlus; denne personen opptrer fordekt og mystisk i flere kapitler i romanen før hans "egenart" åpenbares for fortelleren og leseren. "I romanen derimot elsker forfatteren bare kvinner og fordømmer homoseksualiteten som en last."(s.85) Lagercrantz peker på dette "dilemma" for Proust og at han selv "hørte til de fordømte i Sodoma, men at han for enhver pris ville skjule det." (s.86)
Proust-biografer har trukket frem at Proust var forelsket i kvinner som ung uten å ha seksuelle forhold til dem; og at han etter hvert hadde "mange heftige, svermeriske vennskapsforbindelser med menn...." (s.85)"En promiskuøs tendens var fra begynnelsen av tilstede i Prousts personlighet, og mot slutten av hans liv tok den muligens overhånd." (s.85)
"Albertine." (s.105)
I romanen er Albertine fortellerens store kjærlighet, men på en mystisk måte er hun sannsynligvis en mann i kvinneklær - lik maleren Elstir som har fremstilt Miss Sacipant slik at fortelleren er i tvil om modellens kjønn.(Modellen var Odette, Swanns kjæreste)(s.106)
Fortelleren har vel også sine tvil om Albertines tilbøyeligheter - han mistenker henne for en erotisk, lesbisk legning. Dette fører til at hun blir en fange i fortellerens foreldrehjem i Paris, og blir nærmest behandlet som en slavinne eller husdyr. (Dette innleder romanverkets femte del: "Fangen.")
I sitt fangenskap går hun på en mystisk måte over i flere andre skikkelser - blant annet en mannlig tjener fra Prousts hjem, likeså går hun inn i rollen som moren som nekter han et godnatt-kyss. Slik blir fortelleren ulykkelig og opprørt som i barndommen. I det hele tatt er fortellerens kjærlighet til Albertine en eiendommelig affære:"Det intime samlivet mellom de to elskende er omgitt av et slør......Det forekommer ingen skildring av normalt seksuelt fellesskap, men det blir sagt at de hengir seg til dristige erotiske fantasier." (s.115) Likevel er eiertrangen og sjalusien fortelleren føler overfor Albertine å sammenligne med "den fulle besittelsen av den elskede, det samme tyranniske krav som fortelleren som gutt følte overfor sin mor. Kjærligheten blir til lutter smerte fordi elskeren forlanger noe som intet menneske på jorden kan gi han - noe som befinner seg utenfor tid og rom. Sett i et slikt perspektiv er Albertine et symbol på det uoppnåelige." (s.115-116)
Fangenskapet ender med at Albertine reiser og romanens del "Uten Albertine" begynner - og fortelleren tar i bruk lokkemidler for å få henne tilbake - men plutselig kommer meldingen om at hun er død etter et fall av hest på en ridetur. "Fortellerens sjalusi overlever Albertines død. Det overrasker ikke, for det er sjalusien elskeren elsker og ikke dens gjenstand." (s.116) I etterkant dveler han i sjalusien og gransker Albertines liv og affærer, avslører "syndige" episoder fra hennes liv som lesbisk. - Og vi ser igjen at Proust ikke skriver om det han egentlig kunne skrevet om, alt er fordekt og noe annet ligger bak....
"Det Jødiske." (s.125)
Lagercrantz påpeker at Marcel Proust har et jødisk utseende etter sin jødiske mor, men at han ikke har gitt fortelleren noe jødisk preg; karakteren Swann derimot er jøde. "Proust befinner seg hva det jødiske angår i samme situasjon som overfor homoseksualiteten. Han besitter kunnskap hvis kilde han ikke vil redegjøre for." (s.125)
Lagercrantz sier: "Hvis Prousts roman hadde kommet ut i våre dager med nåtidens skjerpede oppmerksomhet overfor antisemittismen, er det fare for at Proust ville ha råket ille ut." (s.126) Proust fremstiller blant annet den jødiske familien Bloch i romanen på en usympatisk og latterlig måte. Lagercrantz:"Kanskje har Proust valgt å harselere for å overvinne sin skyhet overfor det jødiske." (s.127) - eller var det jødiske kanskje noe han skammet seg over, på linje med homoseksualiteten. Karakteren Swann står  imidlertid i en mer opphøyet posisjon fordi han tilhører overklassen og er godt assimilert i det franske samfunnet. Dreyfus-saken har også fått sin plass i romanen, her drister Swann seg til å si at han tror på Dreyfus' uskyld - mens "fortelleren" derimot forholder seg kjølig til spørsmålet om Dreyfus er skyldig eller ikke. (Egen kommentar: Her taler vel Proust igjen med en "dobbel-stemme" - interessant å se at Proust faktisk "live" støttet Dreyfus; et gammelt notat om saken her ; slik at dette med antisemittisme i "På sporet" er vel nærmest ironisk ment og en anskueliggjøring av problemet, eller hva? Det forvirrer jo litt at Proust hevdet at han ikke støttet Dreyfus fordi han var jøde, men fordi et hvert menneske  hadde krav på en rettferdig retts-behandling - så her er man like langt kanskje i spørsmålet om Prousts forhold til jødedom)  
"Fortelleren." (s.141)
Dette er det siste temaet Lagercrantz tar opp i boken sin: "Det finnes tre fortellerplan. Øverst har vi Marcel Proust som er herskeren over hele teksten. Under han står fortelleren, som er Proust med en maske for ansiktet. Under fortelleren finner vi endelig den personen fortelleren forteller om, bokens helt, en yngre og mer uerfaren utgave av ham selv. Man kan aldri være sikker på hvem av de tre man står overfor." (s.142)

Som en avslutning tar Lagercrantz for seg alderdom og død, og alle de som dør i verket til Marcel Proust. (s.147)

Denne boken til Olof Lagercrantz ga meg egentlig en fin utdyping av det jeg allerede hadde funnet ut om Proust og roman-verket hans. Man kan vel få en hel del ut av Lagercrantz sine nedtegnelser uten å ha lest "På sporet", men jeg føler at jeg forstår mer av dette nå når jeg har lest en god del av hele romanverket.

Mine Proust-betraktninger 12: In our Time - Om Proust på BBC Radio 4

The life and work of 19th century French novelist Marcel Proust

Interessant lydopptak på 45 minutter. 
Beskrivelse av programmet:
"Melvyn Bragg and guests discuss the life and work Marcel Proust whose novel À La Recherche du Temps Perdu, or In Search of Lost Time, has been called the definitive modern novel. His stylistic innovation, sensory exploration and fascination with memory were to influence a whole body of thinkers, from the German intellectuals of the 1930s to the Bloomsbury set, chief among them Virginia Woolf, and innumerable critics and novelists since.
But how did he succeed in creating a 3000 page novel with such an artistic coherence? To what extent did John Ruskin influence Proust? Is his fascination with memory and recall simply a nostalgia for the past? And what impact did he have on the 20th century novel?
With Jacqueline Rose, Professor of English Literature at Queen Mary, University of London and author of Albertine; Malcolm Bowie, Master of Christ’s College, Cambridge and author of Proust among the Stars; Dr Robert Fraser, Senior Research Fellow in the Literature Department at the Open University and author of Proust and the Victorians."

 











Lytt til programmet - klikk på bildet og deretter på Playing

Mine Proust-betraktninger 7: Claude Mauriac - Proust

Claude Mauriac (25.04.1914 – 22.03.1996), fransk forfatter og journalist. Sønn av den franske forfatteren  François Mauriac som fikk Nobels pris i litteratur 1952. Han var Charles de Gaulles sekretær fra 1944 til 1949. Han har skrevet en del på Marcel Proust og var gift med en slektning av Proust..

 

Forfatter:Mauriac, Claude

Tittel: Marcel Proust i bilder och dokument
Forlag/år: Lund - Gleerup, 1969
Språk: Svensk (oversetter:Karin Borg)
207 s.  ill. 
Dette var en fin, liten bok. Det første jeg merket meg var innholdslisten. Korte stikkord, som vekket min nysgjerrighet.Men det lille formatet med liten skrift, gjorde den litt tung å lese - selv om innholdet i seg selv ikke  var vanskelig å få med seg.Boken starter med en grei oversikt over viktige begivenheter i Marcel Prousts liv (s.7-18):
Det starter med 3.september 1870 da dr.Adrian Proust gifter seg med Jeanne Weil, og Marcel Proust blir født 10.juli 1871.

Opptegnelsene slutter med 18.november 1922 da Marcel dør, med tilføyelser på en del årstall frem til 1952 da ulike utgivelser av Prousts verker publiseres etter hans død. Fra 1923 til 1935 er det Marcels bror Robert Proust som tar hånd om utgivelses-prosessen.

Claude Mauriac begynner med å skildre det han kaller en forlenget barndom hos Proust - et hyper-følsomt barn som aldri kunne slå seg til ro om kvelden uten et beroligende kyss av sin mor. Dette ble da også en vesentlig faktor i hans diktning. Mauriac peker på den sterke morsbindingen hos Proust som gjorde seg utslag i at han bodde hos moren til hun døde; da var Marcel 35 år. Dette sykelig følsomme barnet finner vi igjen i Prousts romaner når han som voksen fremdeles befinner seg "inne i barndommens" sceneri. Mauriac legger også vekt på det vanskelige forholdet mellom Marcel og faren, Adrien Proust - det er vel noe sterkt freudiansk Oedipus kompleks over dette. Proust sier at han ikke prøvde å gjøre faren til lags, og at han følte fars-personen som "den mørka punkten i hans liv" (Mauriac s.19).
For å belyse forholdet mellom Marcel og moren viser Mauriac til et intimt brev Proust skriver til vennen Robert de Montesquiou etter morens død. (Brev fra Proust til Montesquiou, fransk tekst - mer om forholdet til denne dandyen i et annet blogg-innlegg)(Portrettert av Giovanni Boldini i 1897)

I brevet til vennen beskriver Proust sin kjærlighet til moren og hvor vanskelig det er å leve uten henne , at livet blir uten mening uten morens varme, kjærlighet og trøst - det meste av dette gripende, betagende brevet er gjengitt i Mauriacs bok; og det avslører virkelig den sterke bindingen og kjærligheten som har vært mellom Marcel og moren. Likeså at moren fortsatte å se på sønnen som en fire år gammel gutt hele livet. Marcel - morens lille prins: (bilde)

Mauriac sier om brevet: "Detta vacra, smärtfyllda brev avslöjar en sort egocentricitet i Marcel Prousts kärlek till modern...(s.23)
Mauriac fremhever videre hvor nærtagende, fintfølende og engstelig Marcel var som barn - at han ofte gråt og var urolig. Dette vakte både morens, mormorens og farens bekymring. 
Også i det selvbiografiske verket Jean Santeuil, som kom ut etter Prousts død i 1952, skildrer Proust dette engstelige, følsomme barnet.
Mauriac drar også frem et annet trekk ved Prousts personlighet: hans generøsitet og hjelpsomhet; hans trøst og støtte til venner og hans gavmildhet, en gavmildhet som Mauriac mener nærmest grenset til sløseri.
Mauriac dokumenterer og bygger mye av sin karakterisering av Marcel Proust på brever som han henviser til. Det er utrolig mye interessant stoff han har sporet opp; slik er denne "dokumentære" lille Proust-boken en fantastisk kilde til Prousts liv og karakter.
Fornøyelig er også Mauriacs understreking av Prousts evne til å nyte og lide - (som Mauriac kaller det) -"Redan från början var Marcel Prousts förmåga att njuta lika stor som hans förmåga att lida - det vill säga gränslös."
I de årene Marcel ikke var altfor svak av sin astmasyke, var livet en fest og nytelse; det være seg mat, malerkunst, musikk (Vinteuils sonate), naturen med blomstring og lyder, stjernehimmelen - Marcel Proust lar seg sanselig beruse av alt dette og mer til.
Hånd i hånd med nytelsen, går vel også lidelsen hos Marcel Proust - svak og nervøs som barn ble han tidlig en "kronsisk sjukling", sier Mauriac (s.54) - og etter hvert tok vel lidelsen større plass - Proust stenger seg inne og skriver i de senere år, stenger til og med lyder ute ved å kle veggene med korkplater - det er nesten som man ser en slags nytelse i den måten han dyrker lidelsen, sykdommen og isolasjonen på. 
"Lusten, olusten och tvånget att skriva." (s.69-79):
Her fremhever Mauriac at litteraturen var det som ga den mest fullkomne form for liv hos Marcel Proust, det som ga livet verdi og mening. Prousts kjærlighet til lesing og bøker var altoppslukende gjennom hele livet. Dette gir han også uttrykk for i sine romaner, for eksempel gjennom karakterer som Bergotte-forfatter. (Se også Om Lesning). Litteraturen er det Proust fullstendig vier og gir sitt liv til - han skriver seg jo inn i døden med verket "På sporet..." - for ikke å si: inn i udødeligheten.
I kapitlet "Societetsmänniskan och snobbismen" (s.80-94) tar Mauriac for seg Prousts forhold til sosieteten, man kan undres over hvor sterkt Proust ønsker å være en del av en snobbet overklasse, eller hvor mye av det han skriver er ironi og harselas over denne "kulturen". Romanfiguren Swann for eksempel, har Proust skapt han i beundring eller i ironi? Mauriac trekker frem Prousts ambiguitet her - Proust elsker sosieteten og ønsker å være en del av den, samtidig er han skamfull over denne holdningen, han vil kanskje ut av det han har latt seg fange inn i. Mauriac bruker karakteren Jean Santeuil til å underbygge sitt syn her (Jean Santeuil er en uferdig roman som ikke ble utgitt før i 1954). Jean Santeuils sosietetsliv er noe Marcel Proust kan identifisere seg med..."delar hans framgångar, gör den tillfredsställelse han finner i fåfänga och högmod till sin egen." (s.85) - Videre sier Mauriac: "Marcel Proust lyckades emellertid mycket snabbt övervinna sin snobbism"...Et eksempel Mauriac gir på dette er når "Marcel Proust", eller hovedpersonen i "På sporet" skal presentere den adelige Guermantes for sin mor - han gjør dette uten å fremheve Guvernantes som særlig betydningsfull, uten særlig seremoni og fakter..(s.91)..og etter hvert i romanen trekker Proust seg ut av snobbismen. "Snobbismen slutar där kärleken börjar"...sier Mauriac (s.94)

"Kärleken." (s.91-123):
Mauriac påpeker den sentrale posisjon Proust har gitt kjærligheten i sitt verk, med karakteren Swann og den grundige omtalen av hans kjærlighetsliv (Un amour de Swann) i forholdet til Odette. Proust følger en klassisk oppskrift her, mener Mauriac..det er brevskriving med utspekulert hensikt, det er sjalusi, det er mistro - til og med til Odette og hennes venninneforhold. Den samme klassisismen mener Mauriac man finner i Albertine disparue-delen (Albertine Gone) av verket: "också här tar älskaren sin tillflykt till det ynkliga knepet med brevet." (s.99) Mauriac drar også frem de lesbiske/homofile antydninger man finner i Prousts verk og som relateres til Marcel Prousts eget liv. Det vises til Prousts egne antydning: "att hans förhållande til kvinnor alltid varit av rent sjålslig art och att han aldrig upplevd verklig kärlek utom med män," (s.111) - Mauriac peker også på at Proust hensynsfullt ikke avslørte den homoseksuelle side av sin natur mens moren levde: "Efter moderns död behövde Proust inte längre vara rädd för den säkerligen oändligt stora sorg han skulle vållat henne genom att avslöja denne sida av sin natur, något som hon alltså blev förskonad från att uppleva." (s.113)

"Döden." (s.124-140)
Som temaet døden alltid er nærværende i menneskenes liv, sier Mauriac, slik er også sykdom og død til stede i Prousts verk. Proust vektlegger imidlertid ikke særlig døden hos "utenforstående", men hos noen av hans "nære" hovedpersoner får døden en sentral plass: Dette gjelder Swann for eksempel, og likeså mormoren - slagtilfelle, dødskamp og død er et sentralt tema, og ikke å forglemme den "maleriske" skildringen av Bergottes død foran Vermeers maleri. - "Död för alltid? Vem kan säga det."...."Ett av grundmotiven i Le temp perdu är just detta vi dör varje dag, vilket i olika former går som en röd tråd genom hela hans verk." (s.135)

"Vi själva sedda genom Marcel Prousts ögon." (s.142-145)
Mauriac peker her på at Marcel Proust har lagt sin egen person inn i flere av karakterene sine - ikke bare den ene hovedpersonen, men også Swann, Robert de Saint-Loup, Bergotte m.fl. - på denne måten blir Marcel Proust på en måte til stede i hele verket; og beskrevet på en slik måte at leserne samtidig kan identifisere seg selv: "Marcel Proust sedd genom egna ögon på samma gång och med samma rätt kan sägas vara vi själva, sedda genom Marcel Prousts ögon." (s.143)  
"Ett strängt planlagt litterärt verk." (s.148-156)
Mauriac peker her på alt det planlagte konstruksjonsarbeid som ligger i Prousts livsverk - det kan sammenlignes med komposisjonen av en mektig symfoni eller byggingen av en katedral som aldri blir helt ferdig. 
"Den lilla maddeleinen eller två sätt att minnas." (s.156-161)
Her er det igjen snakk om tante Léonies seremoni med kake og te - denne seremonien som alltid kan mane frem barndommens Combray (Illiers)
Den siste delen av Mauriacs bok (s.162-198) tar for seg musikkens betydning, og tilknytningen til steder i Prousts roman i relasjon til Prousts eget liv.
Mauriac avslutter sin bok om Proust med "Några porträtt" - det er beretninger fra personer som har møtt Proust, som kjente han på en eller annen måte - de beskriver hans utseende og det inntrykket han ga på dem.

Min konklusjon på denne lille Proust-boken: Den ga meg et rikt, omfattende bilde av Marcel Proust, både som "privat-person" og som forfatter. Jeg føler jeg har kommet et lite stykke videre på min lange "Proust-vei".