Årets vakreste Julehefte er nok Juleroser fra Samlaget. Jeg oppdaget det første året det kom ut 2015 - og nå har jeg alle tre årgangene. De to første kjøpte jeg, dette tredje fikk jeg i gave fra Samlaget - Takk for det. Nå skal jeg ikke avsløre for mye av innholdet - men dette er en gammel tradisjon, fra den tiden da julehefter var den store kulturelle opplevelsen i heimen. Her er det kunst både i bilder og tekst - se bare på de vakre forsidene - og innholdslisten på baksiden av hver årgang.
(Frontsiden - se første bilde) Forlag: Egmont Samlaget Redaktør: Herborg Kråkevik Utgivelsesår: 2015 Format: Heftet ISBN:13 9788242953322 EAN: 9788242953322 Språk: Bokmål Nynorsk Flerspråklig Svensk Sider: 78 Utgave 1
Det er Herborg Kråkevik som er redaktør for Juleroser - og utrolig mange kjente forfattere og billed-kunstnere har gitt sine bidrag. Herbjørg Kråkevik har tatt opp igjen tradisjonen på et litterært julehefte som ble gitt ut i årene 1881 til 1944 - det het også Juleroser. Navnet har det fra stauden Helleborus niger som på norsk kalles Julerose:
Det aller første Juleroser kom ut i Norden 9. desember 1881, utgiveren var en papir og kunsthandler i København, Ernst Bojesen - illustrasjonen på forsiden er den hvite Helleborus niger, det er den vi på norsk kaller Julerose - hos meg kan den blomstre i bedet til jul, eller utpå vinteren om ikke den ligger under snøen. Her er et bilde av det første heftet - utgiveren var en papir og kunsthandler i København, Ernst Bojesen - illustrasjonen på forsiden er den hvite Helleborus niger, det er den vi på norsk kaller Julerose - hos meg kan den blomstre i bedet til jul, eller utpå vinteren om ikke den ligger under snøen. Bildet er "lånt" bilde fra Wikipedia - det kommer fra Egeskov Bibliotek - her er innholdslisten - og forstørret Helleborus, Julerose-tegningen:
Norden hadde tatt etter en fransk tradisjon, et julehefte som kom ut bare et par år før, i 1879 - Bojesen brukte dette juleheftet som "modell", det het Paris-Murcie. Her er noen bilder fra det franske - som det norske tok modell av:
Og redaktøren i Danmark ville gjerne utvide og ha med Norge og Sverige også - og det skjedde etter hvert. Hvert land med sin redaktør, og med kunstnerisk stoff fra alle tre landene. Her er den vakre forsiden på Juleroser 1891 - (lånt bilde fra Nasjonalbiblioteket) - Kunstneren Carl Thomsen har designet omslaget:
Herbjørg Kråkevik gjenoppfrisker sin egen barndomsjul med disse juleheftene - hun har opplevd at de gamle årgangene av det opprinnelige Juleroser kom frem til jul - og har laget et vakkert minne som er fint å ta med seg i livet. Slik vil nok de fleste som leser og ser på de nye heftene med Juleroser finne en verdi i disse som er god å gjemme på - og så lager man en tradisjon: ta de frem i et varmt og julepyntet hus til glede for store og små. I hvert fall gjør jeg det med disse tre første nå. Her er utrolig mange fine fortellinger og vakre bilder. Videoklipp med Herborg Kråkevik og det første moderne Juleroser:
Hvis man skal vurdere Juleroser med terningkast, kan ikke det bli annet enn:6- de blir alltid fort utsolgt
God Jul med Juleroser og en av de flotte kunstverkene som man finner i heftet - denne av Håkon Bleken:
Spenningen er så absolutt på topp i denne - ikke et kjedelig øyeblikk. Den fortjener topp score for spennings-momentet - men ....
Tittel: Naboparet Forfatter: Shari Lapena Produsert av: LBF Først utgitt: 02.01.2017 Originaltittel: The Couple Next Door Spilletid: 08:17:49 Antall CDer: 7 ISBN CD: 9788242173065 Målform: Bokmål Oversetter: Inge Ulrik Gundersen Sjanger: Krim og spenning Innleser: Silje Storstein Jeg lånte lydbok på biblioteket Papirutgaven er utgitt på Gyldendal 2017, 334s, ISBN9788205495173
Den kanadiske forfatteren Shari Lapena skrev sin første kriminalroman i 2016 – hun hadde allerede skrevet to romaner da. Naboparet kom ut på norsk i januar 2017, og jeg ble litt nysgjerrig på en ny krim-forfatter – lyttet denne rett etter utgivelsen. Jeg hadde lest at Naboparet ble bestselger i Canada og også i flere andre land. Lapena er utdannet jurist og hadde også jobbet som lærer før hun debuterte i 2008. I 2017 kom hun med enda en ny roman, A Stranger in the House – det er også en spenningsroman. Jeg må innrømme at spenningen var på topp gjennom hele denne thrilleren – likevel var det litt å trekke på full score. Selve historien var ganske genial – Man lurer hele tiden på hvordan dette henger sammen. Det er aldri lett å si - leseren/lytteren holdes i konstant spenning. Ekteparet Anne og Marco er foreldre til en 6-måneders baby. Marerittet starter en kveld de er invitert til naboparet Cynthia og Graham - selv om barnevakten ikke kunne komme, bestemmer de seg likevel for å gå til nabohuset – for en stund i hvert fall, de har jo med seg babycall, og vil stikke over på skift for å se at alt er i orden med babyen – men så skjer det fatale at babyen er borte når de kommer hjem etter selskapet. Ytterdøren er åpen også – nå må hver stein snues, venner, familie, naboene – hvem er de skyldige? – Thrilleren er et skrekkeksempel på at vi egentlig ikke kjenner godt nok folk vi har rundt oss. Anne merket for eksempel at nabo-vertinnen Cynthia var litt for opptatt av Marco, mannen hennes den kvelden det skjedde – dette blir et nytt spennings-moment i thrilleren. Her hopper vi raskt fra den ene antagelsen til den neste – kanskje litt for hyppig og raskt – det kommer mange overraskelsesmomenter etter hvert, og det er ikke helt lett å se løsningen…. At de frykter at babyen er kidnappet, er også ganske logisk – Annes foreldre er rike og vil nok imøtekomme krav fra eventuelle kidnappere. Situasjonen setter ekteskapet på en stor prøve, her blir det gjensidige skyldanklager – man aner det er mange dunkle hemmeligheter gjemt hos både den ene og den andre i persongalleriet her. Leseren føler desperasjonen og panikken hos foreldrene – Anne har fra før en fødsels-depresjon – og denne ”brukes” mot henne nå – og sorgen og mistroen til nabo”venninnen” gjør det hele bare verre – likeså politiets nærgående spørsmål. Her har vi mange mistenkte å tumle med – det er utrolig hvor det hele ”baller på seg” etter hvert – og slutten? Den virket nok noe brå og uferdig – det ble noe trekk for den, og rent språklig var denne thrilleren noe middelmådig. Konklusjon: Thrilleren er veldig anbefalelsesverdig når det gjelder spenning – den er aldri kjedelig, men ikke alt klaffet helt - og moralen i historien må vel være at det skorter på innsikt og kunnskaper om våre nærmeste - det gjelder både venner og familie og naboer - vi kan ofte kanskje få oss noen overraskelser - det var det noen som erfarte i denne romanen. Terningkast:4
En vakker, poetisk roman - et drømmespill om liv og død - om virkelighet og drøm - Fanny er ung, men moden og reflektert
Tittel: Fanny og mysteriet i den sørgende skogen Forfatter: Rune Christiansen Utgitt: 2017 Forlag: Oktober Antall sider: 212 ISBN978 82 495 1838 8 Jeg brukte lese-eksemplar fra Oktober forlag og Lydfil fra LBF - spilletid 03:10:52, utgitt 2017, ISBN Lydfil:9788242166371, vakkert lest av Andrine Sæther
Rune Christiansen - foto fra Oktober forlags side - ved Baard Henriksen
Mine tanker om Fanny og mysteriet i den sørgende skogen:
Innhold – kort skissert: Fanny blir helt alene i denne verden 17 år gammel, uten foreldre, de døde i en bilulykke, nå ”ser” hun dem bare igjen i drømmer, Fanny har ingen søsken – nå vil hun målbevisst greie seg alene, mestre skolegangen, husarbeid og annet – hun har ikke mange venner, forelsker seg i Jonas på samme skole, men det blir ikke til noe, hun jobber litt for presten Tomas Alm, men ”mister” han også – så er det Karen – et fint vennskap – kanskje noe mer? – Vi følger Fannys liv gjennom sorgprosessen. Gjennom sorgen, gjennom drømmene, ensomheten og en slags lidelse er Fanny på vei til å skape sin identitet. Fanny har evnen til å leve både i drømmenes- og virkelighetens verden. Hun trenger tid i sin sorgprosess – drømmene blir noe livgivende, eller et pusterom når hun trenger det – og Rune Christiansens poetiske uttrykksform løfter det hele til noe overjordisk – slik at dette blir en roman man mer sanser enn forstår. (Å lytte til Andrine Sæther lese denne, skaper enda større grad av sanselighet.) Mange vil kanskje synes romanen er veldig sørgelig og trist, men jeg så den ikke slik – jeg følte Fanny var i en prosess som hun måtte bruke tid på å komme igjennom – en slags privat ”kampen for tilværelsen” – og jeg så henne for meg som et helstøpt og modent, harmonisk menneske ”når tiden var inne” og hun hadde ”vunnet kampen” ("Identity quest") – Romanen minner oss på: Livet må man bare ta slik det er og blir, på godt og vondt – Fanny vil ikke at sorgen og den skjebnen som har rammet henne skal styre livet hennes – et ”minne” tar hun vare på en stund, så lenge hun har behov for det – en spiker – og på en måte risper hun sorgen inn i håndleddet sitt, for å gjøre seg ferdig med den, eller for å ”plassere” den et sted? Det er få personer å konsentrere seg om i romanen – stort sett bare tre utenom Fanny – det er presten Tobias Alm, venninnen Karen og klassekameraten Janos – slik konsentrerer man seg om det som er viktig i romanen: Fannys vei gjennom sorgen og til det ”selvet” og det livet hun finner frem til. Bokens tittel er også et vakkert valg – Fanny møter ”Mysteriet i den sørgende skogen” – og hva er det egentlig hun møter? – Det svaret som lå nærmest for meg, er at Fanny står overfor de fundamentale eksistensielle spørsmål – det handler om selve livet og om den uunngåelige døden – en del av naturens gang. Fanny går gjennom et slags sorgtungt drømmespill – og det er noe hun gjør alene, det er ensomhet i denne romanen også, slik som den foregående jeg leste, om Lydia – men i boken om Fanny er det nok mer sorg enn i Lydias liv. Fanny må stå på egne bein og ”ordne” livet sitt i tidlig alder – det at hun brått mistet foreldrene sine, ble vel bare en forsterkning av det som er alle menneskers lodd – for å si det med noen store ord: Vi går i bunn og grunn alle gjennom dette livet alene. Fannys møte med døden blir også noe hun vokser på – først ved foreldrenes brå bortgang, deretter gjennom den hardt skadede hjorten hun må ”barmhjertighets-drepe” og så skjedde dette tragiske og traumatiske med presten (skal ikke avsløre hendelsesforløpet her). Ved disse møtene med døden rives Fanny ut av barndommen og bråmodnes – og sannsynligvis kom hun styrket ut av det. Tidvis opplevde jeg hovedpersonen Fanny som et oversanselig vesen – et vesen i pakt med naturen, og i pakt med sine egne drømmer – som hun flyter inn og ut av – og selve skogen sørger med henne – dette ble veldig eventyraktig – og gir en spennende kontrast til det helt hverdagslige som skjer i romanen på skolen og i Fannys hjem og på bussen osv. For i tillegg til drømmene og ”skogen” , så er Fanny flink til å fylle livet i sorgperioden med det hverdagslige og meningsfulle som ”må” gjøres i hverdagen – slik får hun sorgen på avstand. Selv om dette var en melankolsk og alvorsfylt beretning – så ser jeg håp og fremtid for Fanny – og spikeren og det hun gjorde med den, det legger hun bak seg – hun går videre: ….”men den hersens spikeren irriterte henne……Den var så fremmed for henne nå……..Den hadde vært hennes hemmelige forbundsfelle, nå var den bare en nedrig påminnelse om hvem hun hadde vært: en som ikke hører hjemme i sitt eget liv.” (s.170) Dette tolker jeg som at Fanny er ”på vei” – hun finner sin identitet – for etter denne erkjennelsen – (det er rett etter at hun har fått en melding fra Karen) – går hun hjem og ”skiller seg med” spikeren, med hammer og et fast slag planter hun den dypt i en bjelke i vedskjulet. Men drømmene kvitter hun seg ikke med – de vil nok fortsette – og prøvelsene hun har vært igjennom, sammenlignet hun ”med en nedstigning til underverdenen”. (s.201) (Jeg har aldri vært særlig tilhenger av Paulo Coelho, selv om jeg har lest flere av bøkene hans – men en av romanene hans likte jeg veldig godt: Veronika vil dø – boken om Fanny ligner en liten tanke på den – i hvert fall stemningen i den). Konklusjon: Fanny og mysteriet i den sørgende skogen er en utrolig vakker roman - nesten som en ”Høysang” om livet og døden – Fanny ble kjent med døden – den kommer nok til henne også – men jeg velger å tro at hun har et fint liv foran seg i mange, mange år – et liv som rommer glede og kjærlighet og naturopplevelser – men sikkert også noen sorger innimellom. C'est la vie Terningkast:5
Jeg hadde store forventninger til Åttitallet - Bok 3 i Ketil Bjørnstads ambisiøse seks-binds krønike-prosjekt. Og ja! Den innfridde forventningene.
Tittel: Verden som var min. Åttitallet Forfatter: Ketil Bjørnstad Forlag: Aschehoug Utgivelsesdato: 19.10.2017 ISBN9788203362330 Jeg brukte papirutgaven fra forlaget og Lydfil fra Lydbokforlaget, spilletid 28t, ISBN Lydfil: 9788242165435, innleser Anders Ribu
Foto kopiert fra boken - forfatteren på slutten av åttitallet
Mitt mini-sammendrag av Verden som var min - Åttitallet:
Her kommer Åttitallet – da er vi halvveis i Ketil Bjørnstads store seks-binds prosjekt– vi følger et ti-år i livet til Ketil Bjørnstad og et ti-år med den store verdens begivenheter. Livet byr på problemer, både kroppslig og følelsesmessig – jappetid og økonomisk krise, store og små ulykker – Kald krig og atombombe-frykt i verden - et Europa i endring – en Øst-Vest problematikk som topper seg med Arne Treholt på det lokale plan. Og så faller muren – og så dør Mowitz og ti-året er slutt Idyll og uskyld sto for fall – dette er et kontrastens ti-år til det vi fulgte i Sekstitallet og Syttitallet – det var mitt lille sammendrag av Åttitallet – men jeg skal gå litt mer i detaljer.
Mine tanker om Verden som var min - Åttitallet:
Jeg synes ikke K.B. fortjener at det man hefter seg først og fremst ved når man leser Åttitallet, er hans såkalte ”angrep” på kritikere – det må være lov å gi uttrykk for det man føler i forholdt til egne produkter. Så akkurat den delen hopper jeg over – det tar ikke så stor plass i romanen – men en ”utblåsing” var det kanskje – og kritikere blir navngitt. (Bjørnstad selv har en god redegjørelse i BOK365)
På åttitallet bor hovedpersonen på Sandøya i Tvedestrand kommune med ”den andre” - her er livet idyll og en kontrast til livet i Oslo og livet i en urolig verden – ”den andre”, partner og omsider ektefelle i mange år er anonymisert og skånsomt og vakkert skildret – et fint trekk av forfatteren. Her går ”det lille livet” med skriving, musikkvenner og andre venner, solnedganger og spaserturer, et liv i pakt med naturen. I dette ti-året går han fra ungdom til moden og gift mann – det er årene fra 28 til 38 som skildres her. I starten av bok tre skal det innrømmes at jeg satt med kritiske tanker som: Det er mange navn som nevnes, det er mye ”kjendiseri”, og det balanserer på kanten til dagbok-notater - og tonen er en annen i denne enn i Seksti tallet og Syttitallet – mer aggressiv på en måte, litt bitter og mollstemt – men så snudde stemningen min etter hvert som jeg levde meg inn i boken og hensatte meg til det åtti-tallet jeg selv erindret, dette ble bare bedre og bedre etter hvert – og det ene høydepunktet etter det andre ble manet frem av Bjørnstad også i dette tiåret. Men som sagt, det tok noen sider før jeg fant tonen og ble samstemt med boken, men så begynte det å svinge riktig så bra. Imponerende hva han kaster seg ut i og engasjerer seg i – for å nevne noe som forundret meg, (for ikke å si sjokkerte meg) – tenk den ”klassiske” Bjørnstad ser på Melodi Grand Prix og til og med deltar i konkurransen med en melodi! Musikk-livet og interessene er ganske allsidige hører vi – sentralt står samarbeidet med Cornelis Vreeswijk og ikke minst det lange og fruktbare samarbeidet med Lill Lindfors (hun er gitt stor plass i boken) - hans Leve Patagonia - hvor både Vreeswijk og Lindfors er med - hadde sucess i dette ti-året. Han avslører at han liker musikere som Sting - The Police, Bruce Springsteen, (skjønner Bjørnstad som meg fikk "dundret" Born in the USA i hodet i 1984). Leonard Cohen (noe jeg bifaller), han utelater heller ikke "våre egne" - Aha - som imponerte stort med at lille Norge kunne bli internasjonale i pop-verdenen (savner vi noen i boken? Åge kanskje - men han er vel litt for lokal....) men han har i hvert fall ikke glemt de klassiske komponistene som Grieg og Bach og Beethoven i dette ti-året heller. Den første (dokumentar)romanen som fikk meg til å fatte interesse for Bjørnstad som forfatter, var boken om Oda - den ble til i 1983 Og hvor fruktbart ti-året var for Ketil Bjørnstad på denne tiden, viser denne imponerende listen av det som ble produsert på åttitallet:
I Åttitallet ”japper” Bjørnstad seg med mange kjendiser som nevnes – mange er interessante, andre ikke fullt så interessante – Kjell Bækkelund får vi høre ganske mye om, og det er interessant å se at Bjørnstads kontaktflater med Bækkelund både dreier seg om musikk og politikk (skal ikke avsløre for mye her). Åttitallet var også ti-året der Treholt-saken splittet mange venner og familier – (erfarte selv mange heftige diskusjoner i familien og vennekretsen) – og uten å ”ta parti” – her må jeg si at det var modig gjort av Bjørnstad – han forteller i boken hvordan han ble involvert i saken, hva han tenkte om rettssaken og dommen – og hvordan han ”gled inn” i et vennskap med Arne Treholt og dro flere ganger og besøkte han i fengslet – var til og med invitert da Treholt giftet seg med den mye yngre Shelly i 1987 – og det var på hengende håret at Bjørnstad ikke ble mer knyttet opp til Treholts rømmeplaner i juni 1986 – enn det han ble… (les selv). Det kostet Bjørnstad litt å eksponere seg på ”den” siden i Treholt saken - Bæsj-brev i postkassen og ”fallende stjerne” i manges øyne og mye annet styr. Nå sier jeg med Bob Dylan: The Times They Are A-Changin' - tok en titt på Treholts Facebook side i dag, ikke at jeg er blant vennene, men den ligger åpen for public – og det ser ut til at han er ganske stueren i dag – mange kjendiser fra ulike kategorier der på vennelisten hans. Åttitallet gir oss Ketil
Bjørnstad enda mer nådeløst utleverende enn i de to foregående bøkene –
utleverende med sykdommen sin (som han ikke visste på den tiden var en
sykdom) - bulimi – heldigvis tok dette av etter hvert.
Utleverende er han også når det gjelder ”snobberi” med flotte
hoteller, fine viner og gourmet-mat og rikelig driks til portierer og
servitører (mye fordi han ikke turde annet da - nesten så man har lyst til å "bryte inn" enkelte steder å si: stopp - nok nå, "modesty" er også en dyd)
En annen ”fascinasjon” han har, er ulykker – og angsten går nesten i
retning av det irrasjonelle her. Da spesifikt flyulykker – Det
kan ikke være lett å være så opphengt i fly-ulykker når man er så ofte
ut og reiser – men flyskrekken så ut til å bedre seg etter hvert.
Reisebeskrivelsene i Åttitallet er også høydepunkter – Reisen til Japan ,
for eksempel, ga meg umiddelbar reiselyst – der har jeg ikke vært. Han
reiser og reiser, bor på utallige hotellrom – da ofte med valg av
hoteller ”på øverste hylle” i verdensbyene. Dette gir han god tid til
betraktninger på flyplasser og fra hotell vinduet. Bjørnstad er god på
dette med å gi visuelle beskrivelser av eksotiske steder og mennesket –
dette var høydepunkter for meg, det var ofte så visuelt beskrevet at jeg
følte jeg var på reisen selv – i det hele tatt har boken utrolig gode
skilderier – det gir kontraster til alle tragiske og alvorlige
verdens-hendelser som skjedde i løpet av dette ti-året .
Åttitallet, på linje med Sekstitallet og Syttitallet, blir en repetisjon
av verdens- og Norges-historien i dette ti-året – jeg kom stadig i et
ordentlig ”husker-du-modus ”– mye er interessant, men ikke alt – det
skal sies – Men det er interessant å få innblikk i at Bjørnstad er godt
orientert og har meninger om mangt og mye som foregår i Norge og verden
forøvrig. Og ikke minst at han tør tilkjennegi sine meninger. Et annet pluss ved denne store serien til Bjørnstad, er at man uvilkårlig linker sine egne "decader"til Bjørnstads beretning - og leseren opplever "sin verden". Jeg blir i hvert fall stadig minnet på hva som skjedde i mitt eget liv på den
tiden – for eksempel da mordet på John Lennon blir nøye berettet om,
fikk jeg lyst til å lete frem et gammelt bilde - jeg står der utenfor
Dakota bygningen og er akkurat på stedet der Lennon ble skutt –
Bjørnstad forteller om sin vandring i Harlem – og der hadde jeg selv en
merkelig, noe skummel opplevelse en gang (utenfor dette Jazz-stedet i Harlem - jeg har ofte fortalt den "spennende historien til mine elever) og slik
minnes jeg flere episoder som jeg ”linker” til ”min verden”.
Allsidighet kjennetegner Bjørnstad og allsidig er innholdet i fortellingen hans – variasjon skaper det også at han sjonglerer litt med ”fortellerpersonen” – han er både ”Jeg”, ”Han” og ”Bjørnstad-gutten”. Vi lærer også å kjenne katten Movitz i Åttitallet – det er forfatterens trygge forankringspunkt som gir pusterom i det hektiske livet – katten blir til glede for katte-elskende lesere, (eller til irritasjon for kattehatere – alt ettersom) – den er der gjennom hele boken – (”to his bitter end” i slutten av boken - katte-elsker eller ikke - man røres ved begravelsen) Noe annet som går igjen med et interessant image - som et symbol på engstelse kanskje? - den lille gutten som flere ganger dukker opp sittende alene på trappen utenfor huset på Røa – og så er det et skremmende hull i trappen….
Motforestillinger til Åttitallet? - Boken er laaaang da, men det er ikke sikkert det er mulig å komprimere innholdet – den mister kanskje noe av særpreget da – og mange lesere liker de endeløse romanene som de kan beholde og dvele lenge ved – jeg er litt midt på treet her – En aldri så liten innskrenking kanskje? I Nittitallet da? Eller man husker enda mer dess nærmere nåtiden man kommer. Det er en fare for det.
Men ”Åttitallet” ga meg i hvert fall mange aha opplevelser som: ”Å, ja, skjedde det også på Åttitallet” – som for eksempel når WordPerfect blir nevnt – den husker jeg godt – en ny verden liksom åpnet seg med den – og så mye moro jeg hadde da jeg printet ut WordPerfect-dokumenter, jeg hadde en printer som ”snakket” til meg: ”Printer er klar” ”Dokumentet er ferdig” osv. Og så Gorbatsjov da, kjekt å ”møte” igjen han – Perestrojka og Glasnost – han ble ikke profet i eget land, men veldig populær i resten av Europa og verden, jeg likte den mannen, og Ketil skriver også varmt om han – og det var ikke bare den spesielle føflekken folk merket seg – men jeg må innrømme at den stirret jeg mye på hver gang mannen var på TV skjermen – og det var ofte på den tiden – morsomt at Bjørnstad også var fascinert av den flekken..... Vi blir også minnet om at økonomien ofte går i bølgedaler - aksjekrisen inntrer, og forfatteren selv kommer i økonomisk krise selv om han ikke har spekulert i aksjer. Han betegner dette ti-året som begjærets ti-år, og det følte jeg under lesingen var en meget god karakteristikk. Han karakteriserer seg selv som en jeger - ærlig innrømmer han at det var en umettelig jakt og en samletrang - han har samlet på reiser, adspredelser, mennesker, begivenheter, ting og opplevelser. Jeg syntes det var bra, nesten en lettelse, da denne innrømmelsen kom på slutten av Åttitalls-boken - jeg hadde reagert en del på "fråtseriet" og "japperiet", ”snobberi” og ”jåleri” under lesingen – men jeg må innrømme – det var morsomt å lese om også. Men det var ikke alt Bjørnstad ”snakket om” i Åttitallet - ”Skammen” blir ikke avslørt – det antydes mange ganger, og det tjener vel til en del spekulasjoner.
Dette var noen løse tanker rundt ”Åttitallet” – som vanlig i stream of consciousness-modus - Boken inneholder så mye mer og spennende enn mine løse tanker kan formidle i en kort blogg-post – dette er så absolutt anbefalt lesing. Bjørnstad er kunstner på så mange områder. Ikke minst er han ordkunstner Å lytte til Anders Ribus lesing av Ketil Bjørnstads tekst er som å lytte til vakker musikk. Og så blir det å vente på fortsettelsen i Nittitallet Åttitallets avslutnings-linje likte jeg godt:”Jo, sier jeg bestemt. Alt er mulig” Terningkast:5 Andre bloggere som har omtalt denne: Bjørn i Bjørnebok Mine omtaler av noen Ketil Bjørnstad verk:
Dette er en bok alle kan ha godt av å lese … i hvert fall har kroppen godt av at vi leser den. Anbefales.
Tittel: Sjarmen med tarmen Forfatter: Giulia Enders Innbinding: Innbundet Utgivelsesår: 2015 Antall sider: 289 Illustratør: Jill Enders Innhold: Illustrert Forlag: Cappelen Damm Språk: Bokmål Originaltittel: Darm mit Charme Oversatt av: Benedicta Windt-Val ISBN/EAN: 9788202455668 Kategori: Helse og Populærvitenskap Leser-eksemplar fra Cappelen Damm - lest april 2015
Giuklia Enders - Foto fra Cappelen Damm sin side
Fra bok-coveret
Mine tanker om Sjarmen med tarmen:
Jeg leste Sjarmen med tarmen i april 2015 – og ser jeg gjorde mange notater underveis i lesingen – da jeg fant disse nå, var det på tide å omtale denne morsomme og lærerike boken. Helse og biologi har alltid interessert meg - og denne boken bare måtte jeg se nærmere på. Førsteinntrykket etter en titt på innledningen , innholdslisten og illustrasjonene motiverte meg for lesing med en gang. Boken starter med et forord av Jørgen Valeur som har doktorgrad innen matoverfølsomhet,(s.11-14) – han gir oss litt historikk på emnet, og understreker viktigheten av opplysning rundt tarm- og mage-funksjoner, og han gir ros til Giulia for hvordan hun har behandlet temaet – han sier at boken er både for lærd og leg – og fremhever at forfatteren skriver med respekt for temaet og hun skriver med sjarm – og at boken er som en reiseskildring gjennom mage-tarm-systemet – Valeur ønsker oss God tur - og god fordøyelse! gjennom denne boken. Utrolig at man kan skrive så morsomt om tarm-systemet – her er det mye ”fram-snakk” av et organ som nesten er tabu å snakke om – et organ som er undervurdert, men som er av aller største viktighet i kroppen vår. Boken har visst gått som varmt hvetebrød (eller helst grov-brød da) først i hjemlandet Tyskland hvor det raskt ble solgt 1 million bøker – etter hvert har rundt 25 land ønsket å ta tarmen i øyesyn. Forfatteren Guilia Enders har jeg bare opplevd på TV-skjermen – men at denne boken ble så morsom og samtidig lærerik, forstår man når man opplever forfatteren – lege og forsker og forfatter og formidler av folkelig opplysning om tarm, mat, bakterieflora, og ikke minst viktigheten av tarmen i vår kropp og tilværelse. Det er kanskje ikke mange som har tenkt på at tarmen kan settes i forbindelse med depresjoner, allergier, til og med Alzheimer og mye mer – så det er verdt å sette seg godt inn i hvordan denne fungerer og ikke minst bør man stå på god fot med dette organet – skal man føle kroppslig harmoni og leve et godt liv. Dette er en bok alle kan ha godt av å lese … i hvert fall har kroppen godt av at vi leser den. Anbefales. Bere det å lese innholdslisten, motiverer til å studere denne boken nærmere - for her er det litt av hvert av interesse:
Jeg skal så absolutt ikke referere alt innholdet i denne, men jeg trekker frem noe av det jeg fant spennende under lesingen - og det bør også nevnes at boken er rikt illustrert med ganske spesielle tegninger - de er både informative og morsomme.
Morsomme illustrasjoner gjennom hele boken
Og vanskelige begreper og faguttrykk er gjort folkelig tilgjengelig av forfatteren - det kan ikke ha vært helt lett å oversette dette til norsk - men jeg synes dette har vært vellykket. Joda, boken er veldig morsom og veldig popularisert, mange vil kanskje mene det er "litt på grensen" – men den makter i hvertfall å formidle vitenskap slik at de fleste kan fordøye dette med letthet. Vi følger maten fra prosessen i munnen med spytt, og alle prosessene videre til avfallet kommer ut. Mye vil kanskje være nytt og merkelig for leseren, eller det er ”fenomener” man aldri har tenkt over. Her får vi også beskrivelse av ”det som kommer ut”, og alle varianter av dette – og var det noe man ikke visste om ”skitt” fra før, så ble man nok klokere her, etter å ha lest side 81-88. (Og at man sitter på rett måte når man kvitter seg med avfallet, blir også nøye forklart – noe som opptok mine to yngste barnebarn 4 og 8 år veldig, de spurte litt rundt i familien om dette, "hvordan de satt" – boken Sjarmen med tarmen var de i det hele tatt veldig opptatt av) Og plages man av sure oppstøt, er det lurt å kikke nøye på side 106-111. Forstoppelse er vel også en ganske vanlig plage – her er det mye å bli opplyst om – fra side 122ff - og at 95% av seratonin i kroppen produseres i tarmen, nei, det visste jeg ikke. Noe av det jeg fant mest interessant, var kanskje dette med bakteriefloraen i tarmen – det var spennende å lese om alle de "effektive" bakteriene som finnes og at tarmbakterie-floraen er så viktig for harmoni og balanse i kroppen vår – og nå vet jeg at 95% av mage-tarm-bakteriene er "snille" bakterier – de kan til og med hjelpe til å regulere kolesterolnivået vårt – (men det finnes noen ”slemme” også da – som salmonella og helicobacter pylori (den har jeg faktisk kjennskap til selv, at den førte til magekatarr og antibiotika-kur) - og antibiotika brukes mot disse, men boken understreker det som de fleste vet nå – at antibiotika bør brukes med forsiktighet. Noe jeg savner i boken? - Ja, et stikkord-register hadde vært fint…. Men ellers er denne topp – spennende og viktig lesing. Og det forskes videre på dette viktige feltet – så det kommer sikkert enda mer nyttig lærdom om tarmsystemet vårt – viktig forskning som har stor betydning for bekjempelse av mange alvorlige sykdommer. Konklusjon: Kunnskap på en morsom og lærerik måte - en bok man ikke bør gå glipp av. Anbefales Terningkast: 5
Videoklipp - Giulia Enders:
Andre bloggere som har omtalt denne: Anita i Artemisias Verden
Spennende krim for unge voksne - og positivt at den ikke dveler spekulativt ved vold
Tittel: Killerinstinkt Forfatter: Thomas Enger Produsert av: LBF Først utgitt: 30.08.2017 Alder: Fra ca 12 år Spilletid: 06:26:00 ISBN Lydfil: 9788242165848 Målform: Bokmål Sjanger: Krim og spenning Innleser: Christoffer Staib Jeg lyttet lydfil fra LBF og brukte også papirutgaven fra Kagge forlag,2017, 255 s. ISBN: 9788248920250 - Lest/lyttet:september 2017 Om boken og forfatteren- litt info fra Wikipedia
Dette er første bok jeg leser av Thomas Enger. Jeg ble oppmerksom på forfatteren på høstmøtet til Kagge forlag. Jeg var ikke klar over at det var en ungdomsbok – og stusset litt da jeg leste den ut ifra andre forutsetninger. I etterkant ble jeg klar over mitt ”mistak” – jeg hadde liggende en tidligere bok av forfatteren, (Blodtåke), som jeg ikke hadde lest enda – og den visste jeg var en ”Voksen-krim”. Men faktisk, Killerinstinkt kan godt leses av voksne også. Den er spennende, men kanskje ikke helt realistisk. Handling i korthet: Tenåringen Even Tollefsen er hovedpersonen – handlingen starter med at hans tidligere kjæreste Mari blir drept på den videregående skolen de går. Det har vært en revy-premiere der, og mange har vært til stede. Even blir innkalt til avhør, og senere hører vi glimt fra en rettssak – og i løpet av bokens videre handling er det mye spennende som skjer – flere blir drept, og Even sender mistanken i mange retninger. Evens far ble drept i en bilulykke mange år tidligere, også denne ulykken blir dratt inn i handlingen. Temaet i denne ungdomsromanen er egentlig viktig, det handler om familie-relasjoner og hemmeligheter – og følgene av hemmelighetskremmeri – vi får også innblikk i et ungdomsmiljø - og realismen er ganske god her, (tror jeg,) når det gjelder oppvekst, omgangstone og miljø blant dagens ungdom. Boken hadde mye bra ved seg, men også en del faktorer som trakk i negativ retning: noe vag person-karakteristikker, og noe urealistisk handling – og en Even, hovedperson som var veldig ”vinglete” i tiltroen til sine nærmeste og til sine venner – det virket kanskje noe forvirrende. Men jeg tror ungdom vil verdsette denne boken høyere enn meg – positivt er det i hvert fall at den ikke inneholder unødig og spekulativ vold Som spennende ungdoms-roman kan jeg gi den terningkast: 4, men vurdert på linje med ”voksenkrim” blir det terningkast: 3
En interessant liten slektskrønike - Kinnunen gir oss mange glimt etter hvert slik at vi forstår bedre hvorfor karakterene har endt opp slik de er og hvorfor relasjonene mellom dem har blitt slik.
Tittel: Der fire veier møtes Forfatter: Tommi Kinnunen Produsert av: LBF Først utgitt: 10.03.2016 Originaltittel: Neljäntienristeys – utgitt i 2014 Spilletid: 07:32:15 ISBN Lydfil: 9788242163424 Målform: Bokmål Oversetter: Turid Farbregd Lest av: Ingrid Vollan Jeg brukte lydfil fra LBF - papirutgaven brukte jeg også, gitt ut av Pax forlag, 2016, 300sider, ISBN:9788253038391
Tommi Kinnunen - Foto fra Pax sin web-side av Kristian Tervo
Mine tanker om Der fire veier møtes:
Dette er nok enda en av disse romanene jeg har lest for en god stund siden, men ikke omtalt rett etter lesing/lytting – jeg har litt notater å holde meg til – likevel – jeg føler at jeg bør skjerpe meg litt med dette å skrive om en roman rett etter at den er lest. Det er som oftest lettest på den måten. På den annen side er det ofte et pluss også å kunne se at en bok sitter i lenge etter at den er lest. Men tilbake til denne romanen – Dette er forfatterens debut-roman, og jeg merket meg straks at dette var veldig bra til å være en ”nybegynner-forfatter” på roman-genren. Det er ikke lite Kinnunen begir seg ut på – slektsroman fra et bygdesamfunn langt nord i Finland - i en tid preget av to verdenskriger, en tid med fattigdom, og en tid med trangsyn og ikke minst, en tid med et helt annet syn på kvinner enn dagens likestillings-samfunn – og om det skal kunne kalles slektsroman, bør det spenne over en viss tid – og det gjør denne – fra ca 1890 og helt frem til vår tid. Det handler om slekters gang , mye arv og noe miljø – og så er kanskje heller ikke lagnaden så lett å komme unna… De viktigste personene er kvinner – trauste, sterke kvinner. Vi starter med Maria som er jordmor (skal visstnok være en karakter bygd på Kinnunens egen tippoldemor) – et kvinnemenneske som kan stå på egne bein, og ønsker det også, ikke bryr hun seg særlig om hva folk mener om henne heller. Hun velger å være enslig mor til datteren Lahja – og ”synden” går senere i arv, Lahja føder også et barn uten å være gift. Slikt kunne være ganske stigmatiserende på den i tiden, og i samfunnet disse to kvinnene, (Maria og Lahja) levde. Men de var sterke og selvstendige. Lahja ønsker imidlertid et annet liv enn det moren hadde levd, hun drømmer om et ”vanlig” liv med mann og barn og hjemmets trygghet – hun velger derfor å gifte seg med Onni – en snill og god mann - arbeidsom og flink med barna – men hvor blir kjærligheten av? Vi skjønner at det er tabu å snakke om hvorfor den snille, gode Onni ikke kan gi Lahja det gode ekteskap. Hun prøvde å bryte med "morsarven" - ”alene-opplegget”, men det ender med at hun sitter bitter og alene med en av sønnene, Johannes - Hun blir en del av sønnens familie, i et "fortielsens" hus – og svigerdatteren Kaarina får det ikke så lett i dette tause huset, med en svigermor som holder avstand og har mange hemmeligheter. Romanen gir oss et interessant innblikk i tre slektsledd og i fire hovedpersoners historie og liv: Maria jordmor kommer først, (fra 1890 årene til midt på 1900-tallet), så Lahja som er fotograf, vi følger henne fra 1911 til 1970-tallet – og den ene mannen vi får titte inn i livet til er Onnis – noen ti-år fra 1930. Relasjonene i denne romanen er skildret på en engasjerende måte. – det er ekteskapet mellom Onnis og Lahja og det er forholdet mellom Lahja og moren hennes – og ikke minst det problematiske forholdet mellom Kaarina og svigermoren Lahja – men her er Kaarina en klok kvinne som finner frem i en del av hemmelighetene. Kinnunen gir oss mange glimt inn i en forståelse av hvorfor karakterene har endt opp slik de er og hvorfor relasjonene mellom dem har blitt slik. Her er de tre kvinnene lukket inne bak fire vegger i huset som Onnis bygde – de er sammen, men relasjonene er problematiske, og livene blir på en måte separate og ensomme. Og veiene møtes - og alle fire blir en del av "problemet" - det heter seg i familie-terapi at når en person innen familien har problemer, vil det gjelde hele familien og dynamikken i denne. Bokens cover er et godt valg - vi ser et ansikt som er sammensatt av fire ulike personligheter - det er liv som krysser hverandre – de fire veiene i tittelen er symbolikken i de fire livene, de er adskilte og selvstendige, men på mange måter har de kontaktpunkter. Det avsløres mer og mer hvordan dynamikken i familien er – men ikke før vi har hørt Onnis fortelling, ser vi det hele i et klarere lys – vi ser den bitre og vanskelig Lahja i et ”forklarende” lys – og når ett ”ledd” i familien er rammet av skjebnen slik, så forplanter det seg til de andre. Fortielser er et viktig element i denne romanen – og fortielser kan ofte skape identitetskriser. Onni bygde hus og mange rom – og symbolikken er klar – de lever hver enkelt i sitt ”rom” og med sin historie – og egentlig skildrer vel Kinnunen noe allmenngyldig her – uansett om man lever i nærheten av hverandre, eller i en familie, så lever man i ensomhet i sitt ”eget lille liv” – det er ofte vanskelig å nå ut til den/de andre. Lahja lengtet desperat etter å nå inn til Onni, Onni på sin side lengtet ut til noe annet…. Symbolikken med veiene er fin synes jeg – det er kanskje ikke alltid vi kan gjøre frie veivalg – ofte er veien lagt der for oss gjennom arven, eller gjennom begrensninger i miljø og en tilfeldig skjebne – Romanen Der fire veier møtes viste oss fire mennesker som på sitt veivalg fikk et møtepunkt i livet. Dette er en roman som berører og gjør inntrykk.
Nå ser jeg frem til å lese Kinnunens neste roman – Lyset bak øynene – der følger vi en fra slekten, Lahja og Onnis sin blinde datter Helena
Terningkast:5
Andre bloggere som har omtalt denne: Åslaug i Min bok- og maleblogg Rose-Marie
Jeg har hovedfag i engelsk, med vekt på amerikansk litteratur. - Også historie, samfunnskunnskap og psykologi i fagkretsen - Undervisning av unge mennesker har vært mitt yrke i mange år.
Dette er et fritt og uavhengig nettsted, basert på egen leseglede - og på egne tanker om bok. Dette er en ubetalt "hobby" og det meste av det jeg omtaler er lånt på biblioteket.
Jeg vil gjerne ha motforestillinger til og diskusjon rundt mine bok-tanker - jeg setter stor pris på en kommentar når du besøker en blogg-post.
Marcel Proust var født i Auteuil i 1871. Allerede i 20-års-alderen var han en “utartende” sosietets person som titt besøkte de fashonable Paris-salongene. Etter 1899 , plaget av kronisk astma, sorg over foreldrene som var borte, og skuffelse over menneskeheten, trakk han seg tilbake fra verden - sov om dagen - arbeidet om natten, skrev en mengde brever, og viet seg til sitt store 12-binds livsverk: På sporet av den tapte tid. Han døde i 1922 før de siste tre bindene var publisert.
Posts
