Tanker om bok - Rune Christiansen: Fanny og mysteriet i den sørgende skogen

En vakker, poetisk roman - et drømmespill om liv og død - om virkelighet og drøm - Fanny er ung, men moden og reflektert

Tittel: Fanny og mysteriet i den sørgende skogen
Forfatter: Rune Christiansen
Utgitt: 2017
Forlag: Oktober
Antall sider: 212
ISBN978 82 495 1838 8
Jeg brukte lese-eksemplar fra Oktober forlag og Lydfil fra LBF - spilletid 03:10:52, utgitt 2017, ISBN Lydfil:9788242166371, vakkert lest av Andrine Sæther 
 

Rune Christiansen - foto fra Oktober forlags side
 - ved Baard Henriksen

Om forfatteren: Wikipedia - Forfatterens WEB-site

Mine tanker om Fanny og mysteriet i den sørgende skogen:

Innhold – kort skissert: Fanny blir helt alene i denne verden 17 år gammel, uten foreldre, de døde i en bilulykke, nå ”ser” hun dem bare igjen i drømmer, Fanny har ingen søsken – nå vil hun målbevisst greie seg alene, mestre skolegangen, husarbeid og annet – hun har ikke mange venner, forelsker seg i Jonas på samme skole, men det blir ikke til noe, hun jobber litt for presten Tomas Alm, men ”mister” han også – så er det Karen – et fint vennskap – kanskje noe mer? – Vi følger Fannys liv gjennom sorgprosessen.

Gjennom sorgen, gjennom drømmene, ensomheten og en slags lidelse er Fanny på vei til å skape sin identitet. Fanny har evnen til å leve både i drømmenes- og virkelighetens verden.
Hun trenger tid i sin sorgprosess – drømmene blir noe livgivende, eller et pusterom når hun trenger det  – og Rune Christiansens poetiske uttrykksform løfter det hele til noe overjordisk – slik at dette blir en roman man mer sanser enn forstår.  (Å lytte til Andrine Sæther lese denne, skaper enda større grad av sanselighet.)
Mange vil kanskje synes romanen er veldig sørgelig og trist, men jeg så den ikke slik – jeg følte Fanny var i en  prosess som hun måtte bruke tid på å komme igjennom – en slags privat ”kampen for tilværelsen” – og jeg så henne for meg som et helstøpt og modent, harmonisk menneske ”når tiden var inne” og hun hadde ”vunnet kampen” ("Identity quest") – Romanen minner oss på: Livet må man bare ta slik det er og blir, på godt og vondt – Fanny vil ikke at sorgen og den skjebnen som har rammet henne skal styre livet hennes – et ”minne” tar hun vare på en stund, så lenge hun har behov for det – en spiker – og på en måte risper hun sorgen inn i håndleddet sitt, for å gjøre seg ferdig med den, eller for å ”plassere” den et sted?
Det er få personer å konsentrere seg om i romanen – stort sett bare tre utenom Fanny – det er presten Tobias Alm, venninnen Karen og klassekameraten Janos – slik konsentrerer man seg om det som er viktig i romanen: Fannys vei gjennom sorgen og til  det ”selvet” og det livet hun finner frem til.
Bokens tittel er også et vakkert valg – Fanny møter ”Mysteriet i den sørgende skogen” – og hva er det egentlig hun møter? – Det svaret som lå nærmest for meg, er at Fanny står overfor de fundamentale eksistensielle spørsmål – det handler om selve livet og om den uunngåelige døden – en del av naturens gang. Fanny går gjennom et slags sorgtungt drømmespill – og det er noe hun gjør alene, det er ensomhet i denne romanen også, slik som den foregående jeg leste, om Lydia – men i boken om Fanny er det nok mer sorg enn i Lydias liv. Fanny må stå på egne bein og ”ordne” livet sitt i tidlig alder – det at hun brått mistet foreldrene sine, ble vel bare en forsterkning av det som er alle menneskers lodd – for å si det med noen store ord: Vi går i bunn og grunn alle gjennom dette livet alene. Fannys møte med døden blir også noe hun vokser på – først ved foreldrenes brå bortgang, deretter gjennom den hardt skadede hjorten hun må ”barmhjertighets-drepe” og så skjedde dette tragiske og traumatiske med presten (skal ikke avsløre hendelsesforløpet her).  Ved disse møtene med døden  rives Fanny ut av barndommen og bråmodnes – og sannsynligvis kom hun styrket ut av det.
Tidvis opplevde jeg hovedpersonen Fanny som et oversanselig vesen – et vesen i pakt med naturen, og i pakt med sine egne drømmer – som hun flyter inn og ut av – og selve skogen sørger med henne – dette ble veldig eventyraktig – og gir en spennende kontrast til det helt hverdagslige som skjer i romanen på skolen og i Fannys hjem og på bussen osv.  For i tillegg til drømmene og ”skogen” , så er Fanny flink til å fylle livet i sorgperioden med det hverdagslige og meningsfulle som ”må” gjøres i hverdagen – slik får hun sorgen på avstand.
Selv om dette var en melankolsk og alvorsfylt beretning – så ser jeg håp og fremtid for Fanny – og spikeren og det hun gjorde med den, det legger hun bak seg – hun går videre: ….”men den hersens spikeren irriterte henne……Den var så fremmed for henne nå……..Den hadde vært hennes hemmelige forbundsfelle, nå var den bare en nedrig påminnelse om hvem hun hadde vært: en som ikke hører hjemme i sitt eget liv.” (s.170) Dette tolker jeg som at Fanny er ”på vei” – hun finner sin identitet – for etter denne erkjennelsen – (det er rett etter at hun har fått en melding fra Karen) – går hun hjem og ”skiller seg med” spikeren, med hammer og et fast slag planter hun den dypt i en bjelke i vedskjulet. Men drømmene kvitter hun seg ikke med – de vil nok fortsette – og prøvelsene hun har vært igjennom, sammenlignet hun ”med en nedstigning til underverdenen”. (s.201)
(Jeg har aldri vært særlig tilhenger av Paulo Coelho, selv om jeg har lest flere av bøkene hans – men en av romanene hans likte jeg veldig godt: Veronika vil dø – boken om Fanny ligner en liten tanke på den – i hvert fall stemningen i den).
Konklusjon: Fanny og mysteriet i den sørgende skogen er en utrolig vakker roman - nesten som en ”Høysang” om livet og døden – Fanny ble kjent med døden – den kommer nok til henne også – men jeg velger å tro at hun har et fint liv foran seg i mange, mange år – et liv som rommer glede og kjærlighet og naturopplevelser – men sikkert også noen sorger innimellom.  C'est la vie
Terningkast:5


Mine omtaler av Rune Christiansens bøker:
Ensomheten i Lydia Ernemans liv
Fanny og mysteriet i den sørgende skogen