Tuesday 14 November 2017

Tanker om bok - Ketil Bjørnstad: Verden som var min - Åttitallet

Jeg hadde store forventninger til Åttitallet - Bok 3 i Ketil Bjørnstads ambisiøse seks-binds krønike-prosjekt. Og ja! Den innfridde forventningene.

Tittel: Verden som var min. Åttitallet
Forfatter: Ketil Bjørnstad
Forlag: Aschehoug
Utgivelsesdato: 19.10.2017
Antall sider: 796
ISBN9788203362330
Jeg brukte papirutgaven fra forlaget og Lydfil fra Lydbokforlaget, spilletid 28t, ISBN Lydfil: 9788242165435, innleser Anders Ribu
Foto kopiert fra boken - forfatteren på slutten av åttitallet
Info om forfatteren - Wikipedia

Mitt mini-sammendrag av Verden som var min - Åttitallet:

Her kommer Åttitallet – da er vi halvveis i Ketil Bjørnstads store seks-binds prosjekt– vi følger et ti-år i livet til Ketil Bjørnstad og et ti-år med den store verdens begivenheter. Livet byr på problemer, både kroppslig og følelsesmessig – jappetid og økonomisk krise, store og små ulykker – Kald krig og atombombe-frykt i verden - et Europa i endring – en Øst-Vest problematikk som topper seg med Arne Treholt på det lokale plan. Og så faller muren – og så dør Mowitz og ti-året er slutt
Idyll og uskyld sto for fall – dette er et kontrastens ti-år til det vi fulgte i Sekstitallet og Syttitallet – det var mitt lille sammendrag av Åttitallet – men jeg skal gå litt mer i detaljer.

Mine tanker om Verden som var min - Åttitallet:

Jeg synes ikke K.B. fortjener at det man hefter seg først og fremst ved når man leser Åttitallet, er hans såkalte ”angrep” på kritikere – det må være lov å gi uttrykk for det man føler i forholdt til egne produkter. Så akkurat den delen hopper jeg over – det tar ikke så stor plass i romanen – men en ”utblåsing” var det kanskje – og kritikere blir navngitt.
(Bjørnstad selv har en god redegjørelse i BOK365)


På åttitallet bor hovedpersonen  på Sandøya i Tvedestrand kommune med ”den andre”  - her er livet idyll og en kontrast til livet i Oslo og livet i en urolig verden – ”den andre”, partner og omsider ektefelle i mange år er anonymisert og skånsomt og vakkert skildret – et fint trekk av forfatteren. Her går ”det lille livet” med skriving, musikkvenner og andre venner, solnedganger og spaserturer, et liv i pakt med naturen. I dette ti-året går han fra ungdom til moden og gift mann – det er årene fra 28 til 38 som skildres her.
I starten av bok tre skal det innrømmes at jeg  satt med kritiske tanker som: Det er mange navn som nevnes, det er mye ”kjendiseri”, og det balanserer på kanten til dagbok-notater  - og tonen er en annen i denne enn i Seksti tallet og Syttitallet – mer aggressiv på en måte, litt bitter og mollstemt – men så snudde stemningen min etter hvert som jeg levde meg inn i boken og hensatte meg til det åtti-tallet jeg selv erindret, dette ble bare bedre og bedre etter hvert – og det ene høydepunktet etter det andre ble manet frem av Bjørnstad også i dette tiåret. Men som sagt, det tok noen sider før jeg fant tonen og ble samstemt med boken, men så begynte det å svinge riktig så bra.
Imponerende hva han kaster seg ut i og engasjerer seg i – for å nevne noe som forundret meg, (for ikke å si sjokkerte meg) – tenk den ”klassiske” Bjørnstad ser på Melodi Grand Prix og til og med deltar i konkurransen med en melodi!
Musikk-livet og interessene er ganske allsidige hører vi – sentralt står samarbeidet med Cornelis Vreeswijk og ikke minst det lange og fruktbare samarbeidet med Lill Lindfors (hun er gitt stor plass i boken) -  hans Leve Patagonia - hvor både Vreeswijk og Lindfors er med - hadde sucess i dette ti-året.
Han avslører at han liker musikere som Sting - The Police, Bruce Springsteen, (skjønner Bjørnstad som meg fikk "dundret" Born in the USA i hodet i 1984). Leonard Cohen (noe jeg bifaller), han utelater heller ikke "våre egne" - Aha - som imponerte stort med at lille Norge kunne bli internasjonale i pop-verdenen (savner vi noen i boken? Åge kanskje - men han er vel litt for lokal....) men han har i hvert fall ikke glemt de klassiske komponistene som Grieg og Bach og Beethoven i dette ti-året heller.
Den første (dokumentar)romanen som fikk meg til å fatte interesse for Bjørnstad som forfatter, var boken om Oda - den ble til i 1983
Og hvor fruktbart ti-året var for Ketil Bjørnstad på denne tiden, viser denne imponerende listen av det som ble produsert på åttitallet:


I Åttitallet ”japper” Bjørnstad seg med mange kjendiser som nevnes – mange er interessante, andre ikke fullt så interessante – Kjell Bækkelund får vi høre ganske mye om, og det er interessant å se at Bjørnstads kontaktflater med Bækkelund både dreier seg om musikk og politikk (skal ikke avsløre for mye her).

Åttitallet var også ti-året der Treholt-saken splittet mange venner og familier – (erfarte selv mange heftige diskusjoner i familien og vennekretsen) – og uten å ”ta  parti” – her må jeg si at det var modig gjort av Bjørnstad – han forteller i boken hvordan han ble involvert i saken, hva han tenkte om rettssaken og dommen – og hvordan han ”gled inn” i et vennskap med Arne Treholt og dro flere ganger og besøkte han i  fengslet – var til og med invitert da Treholt giftet seg med den mye yngre Shelly i 1987 – og det var på hengende håret at Bjørnstad ikke ble mer knyttet opp til Treholts rømmeplaner i juni 1986 – enn det han ble… (les selv).  Det kostet Bjørnstad litt å eksponere seg på ”den” siden i Treholt saken -  Bæsj-brev i postkassen og ”fallende stjerne” i manges øyne og mye annet styr. Nå sier jeg med Bob Dylan: The Times They Are A-Changin'  - tok en titt på Treholts Facebook side i dag, ikke at jeg er blant vennene, men den ligger åpen for public – og det ser ut til at han er ganske stueren i dag – mange kjendiser fra ulike kategorier der på vennelisten hans.
 
Åttitallet gir oss Ketil Bjørnstad enda mer nådeløst utleverende enn i de to foregående bøkene – utleverende med sykdommen sin (som han ikke visste på den tiden var en sykdom) - bulimi – heldigvis tok dette av etter hvert.
Utleverende er han også når det gjelder  ”snobberi” med flotte hoteller, fine viner og gourmet-mat og rikelig driks til portierer og servitører (mye fordi han ikke turde annet da - nesten så man har lyst til å "bryte inn" enkelte steder å si: stopp - nok nå, "modesty" er også en dyd)
En annen ”fascinasjon” han har, er  ulykker – og angsten går nesten i retning av det irrasjonelle her.  Da spesifikt flyulykker – Det kan ikke være lett å være så opphengt i fly-ulykker når man er så ofte ut og reiser – men flyskrekken så ut til å bedre seg etter hvert.
Reisebeskrivelsene i Åttitallet er også høydepunkter – Reisen til Japan , for eksempel, ga meg umiddelbar reiselyst – der har jeg ikke vært. Han reiser og reiser, bor på utallige hotellrom – da ofte med valg av hoteller ”på øverste hylle” i verdensbyene. Dette gir han  god tid til betraktninger på flyplasser og fra hotell vinduet. Bjørnstad er god på dette med å gi visuelle beskrivelser av eksotiske steder og mennesket – dette var høydepunkter for meg, det var ofte så visuelt beskrevet at jeg følte jeg var på reisen selv – i det hele tatt har boken utrolig gode skilderier – det gir kontraster til alle tragiske og alvorlige verdens-hendelser som skjedde i løpet av dette ti-året .
Åttitallet, på linje med Sekstitallet og Syttitallet, blir en repetisjon av verdens- og Norges-historien i dette ti-året – jeg kom stadig  i et ordentlig ”husker-du-modus ”– mye er interessant, men ikke alt – det skal sies – Men det er interessant å få innblikk i at Bjørnstad er godt orientert og har meninger om mangt og mye som foregår i Norge og verden forøvrig. Og ikke minst at han tør tilkjennegi sine meninger. Et annet pluss ved denne store serien til Bjørnstad, er at man uvilkårlig linker sine egne "decader"til Bjørnstads beretning - og leseren opplever "sin verden". Jeg blir i hvert fall stadig minnet på hva som skjedde i mitt eget liv på den tiden – for eksempel da mordet på John Lennon blir nøye berettet om, fikk jeg lyst til å lete frem et gammelt bilde -  jeg står der utenfor Dakota bygningen og er akkurat på stedet der Lennon ble skutt – Bjørnstad forteller om sin vandring i Harlem – og der hadde jeg selv en merkelig, noe skummel opplevelse en gang (utenfor dette Jazz-stedet i Harlem  - jeg har ofte fortalt den "spennende historien til mine elever) og slik minnes jeg flere episoder som jeg ”linker” til ”min verden”.


Allsidighet kjennetegner Bjørnstad og allsidig er innholdet i fortellingen hans – variasjon skaper det også at han sjonglerer litt med ”fortellerpersonen” – han er både ”Jeg”, ”Han” og ”Bjørnstad-gutten”.
Vi lærer også å kjenne katten Movitz i Åttitallet – det er forfatterens trygge forankringspunkt som gir  pusterom i det hektiske livet – katten blir til glede for katte-elskende lesere, (eller til irritasjon for kattehatere – alt ettersom) – den er der gjennom hele boken – (”to his bitter end” i slutten av boken - katte-elsker eller ikke - man røres ved begravelsen)
Noe annet som går igjen med et interessant image - som et symbol på engstelse kanskje? - den lille gutten som flere ganger dukker opp sittende alene på trappen utenfor huset på Røa – og så er det et skremmende hull i trappen….
 

Motforestillinger til Åttitallet? - Boken er laaaang da, men det er ikke sikkert det er mulig å komprimere innholdet – den mister kanskje noe av særpreget da – og mange lesere liker de endeløse romanene som de kan beholde og dvele lenge ved – jeg er litt midt på treet her – En aldri så liten innskrenking kanskje? I Nittitallet da? Eller man husker enda mer dess nærmere nåtiden man kommer. Det er en  fare for det.

Men ”Åttitallet” ga meg i hvert fall mange aha opplevelser som: ”Å, ja, skjedde det også på Åttitallet” – som for eksempel når WordPerfect blir nevnt – den husker jeg godt – en ny verden liksom åpnet seg med den – og så mye moro jeg hadde da jeg printet ut WordPerfect-dokumenter, jeg hadde en printer som ”snakket” til meg: ”Printer er klar” ”Dokumentet er ferdig” osv.
Og så Gorbatsjov da, kjekt å ”møte” igjen han – Perestrojka og Glasnost – han ble ikke profet i eget land, men veldig populær i resten av Europa og verden, jeg likte den mannen, og Ketil skriver også varmt om han – og det var ikke bare den spesielle føflekken folk merket seg – men jeg må innrømme at den stirret jeg mye på hver gang mannen var på TV skjermen – og det var ofte på den tiden – morsomt at Bjørnstad også var fascinert av den flekken.....
Vi blir også minnet om at økonomien ofte går i bølgedaler - aksjekrisen inntrer, og forfatteren selv kommer i økonomisk krise selv om han ikke har spekulert i aksjer. Han betegner dette ti-året som begjærets ti-år, og det følte jeg under lesingen var en meget god karakteristikk. Han karakteriserer seg selv som en jeger - ærlig innrømmer han at det var en umettelig jakt og en samletrang - han har samlet på reiser, adspredelser, mennesker, begivenheter, ting og opplevelser.
Jeg syntes det var bra, nesten en lettelse, da denne innrømmelsen kom på slutten av Åttitalls-boken - jeg hadde reagert en del på "fråtseriet" og "japperiet", ”snobberi” og ”jåleri” under lesingen – men jeg må innrømme – det var morsomt å lese om også.
Men det var ikke alt Bjørnstad ”snakket om” i Åttitallet  - ”Skammen” blir ikke avslørt – det antydes mange ganger, og det tjener vel til en del spekulasjoner.
 

Dette var noen løse tanker rundt ”Åttitallet” – som vanlig i stream of consciousness-modus - Boken inneholder så mye mer og spennende enn mine løse tanker kan formidle i en kort blogg-post – dette er så absolutt anbefalt lesing.
Bjørnstad er kunstner på så mange områder. Ikke minst er han ordkunstner   Å lytte til Anders Ribus lesing av Ketil Bjørnstads tekst er som å lytte til vakker musikk.
Og så blir det å vente på fortsettelsen i Nittitallet
Åttitallets avslutnings-linje likte jeg godt:”Jo, sier jeg bestemt. Alt er mulig”
Terningkast:5


Andre bloggere som har omtalt denne:
Bjørn i Bjørnebok

Mine omtaler av noen Ketil Bjørnstad verk:


9 comments:

  1. Å, nå gleder jeg meg til å lese denne boka selv! Takk for en nydelig beskrivelse av boka, Randi! Dette blir min neste bok!

    ReplyDelete
    Replies
    1. Spent på hva du synes - jeg var litt i tvil i starten, men den kom seg - fortsatt synes jeg noe komprimering hadde gjort seg. (Hører det er mange lesere som vegrer seg litt for slike mursteiner - personlig så reager jeg ikke, for det er greie gå-bøker)

      Delete
    2. :-) Jeg har tenkt å lese papirutgaven. Så lenge bøkene er gode, går det helt fint med mursteiner som dette! Akkurat denne boka har jeg gledet meg ekstra mye til, fordi åttitallet var "mitt" ti-år. Det var i løpet av dette ti-året jeg ble voksen for alvor.

      Jeg tar fatt på denne boka i løpet av et par dager!

      Delete
    3. Jeg bruker papirutgave i tillegg som oftest - man får ikke med seg skrift-bildet av navn og slikt, eller sitater rett bare ved å bruke lydbok. (Det gjleder om man skal omtale en bok da...) Åttitallet var også et spesielt ti-år for meg også på mange måter.

      Delete
  2. Interessant å lese, Randi. Jeg er verken ferdig med Sekstitallet eller Syttitallet enda, så vi får nå se med denne. Husker jo de høydepunktene du nevner, og føler meg ikke så fristet til å lese om dem, men vi får se. Oda og flere av bøkene han skrev på den tiden leste jeg den gangen, faktisk..

    ReplyDelete
    Replies
    1. Ja, det var interessant - "rart" egentlig at du ikke har kastet deg på denne - men jeg skjønner det også -

      Delete
    2. Det er vel noe med mengden av lesestoff, tid og prioriteringer.:)

      Delete
  3. Skal si du har lest mye av Bjørnstad! Kjekt at du har lest og likt denne også, jeg er akkurat ferdig, lenker til deg :)

    ReplyDelete
    Replies
    1. Jeg har bare lest en liten brøkdel av det han har skrevet - han er jo veldig produktiv.Spent på å lese din omtale

      Delete