Tanker om bok - Rune Christiansen: Ensomheten i Lydia Ernemans liv

Denne romanen handler om det  lille, ordinære, "ensomme" livet - men var det så ensomt? Kanskje det var dette livet Lydia ønsket seg? Jeg la ikke merke til at hun drømte om noe annet liv - en vakker historie som vi kan ta lærdom av - anbefales.

Tittel: Ensomheten i Lydia Ernemans liv
Forfatter: Rune Christiansen
Produsert av: LBF
Først utgitt: 07.09.2015
Spilletid: 04:01:27
ISBN Lydfil: 9788242162717
Målform: Bokmål
Lest av: Andrine Sæther

Jeg lyttet lydfil fra lydbokforlaget og brukte leser-eksemplar fra Oktober forlag, 2014, 251sider, ISBN978824950883-9

Rune Christiansen - foto fra Oktober forlags side
 - ved Baard Henriksen

Om forfatteren: Wikipedia - Forfatterens WEB-site

Mine tanker om Ensomheten i Lydia Ernemans liv:

Rune Christiansen er ikke en forfatter jeg har fulgt opp gjennom årene – han ble et nytt bekjentskap da jeg for et par år siden leste denne historien om Lydia – og jeg var glad for at jeg fikk øynene opp for denne forfatteren.
Ensomheten i Lydia Ernemans liv er en av disse romanene som fyller en med en varm og god følelse – det er ikke handlingen og spenningen som gjør inntrykk – det er bare hele atmosfæren og stemningen.
Lydia kommer fra et trygt og rolig hjem der stillheten rår. Det er et småbruk i Jämtland – Lydia føler ingen sorg når hun velger å dra hjemmefra for å studere – men studietid og senere arbeidet som veterinær et sted i Norge bryter ikke hennes ”liv i ensomhet”, det er et valg hun har gjort og et liv hun trives med – det er trygghet og mening for henne. Selv når moren dør og faren blir alene, søker ikke Lydia å være der for faren. Men hun drar og besøker han, og morens grav – det blir et møte som tydelig viste at faren og datteren er ganske like – de greier seg alene.
Arbeidet med dyrene, nærheten til dem og til naturen, og årstidenes skiftninger er et liv som gir Lydia tilfredshet (Det vakre engelske ordet Contentment passer her) 
Naturen har fått en sentral plass i romanen - Christiansen lar hele fortellingen gjennomstrømmes av vakre naturskildringer….
Det er hverdagsliv som skildres, ikke de store bragdene – men det skjer ting som likevel er viktige i livet, meningsfylte og nødvendige oppgaver som har med liv og død å gjøre.
Det kommer en  mann inn i Lydias liv også – Edvin – de har mye sammen – harmoni der også, og barnet blir oppkalt etter moren hennes, Dagmar. Til tross for at en familie er etablert, så fjerner ikke forfatteren seg  fra hovedtemaet her – Lydia er et menneske som kan stå i sin egen ensomhet – en ensomhet og et liv som gir full mening og tilfredshet – med eller uten mann og familie. Og for datteren sin ønsker hun å gi videre noe som er ”alminnelig og solid” sier Lydia:
 ”Man må etterlate det beste i seg, tenkte Lydia. Man må etterlate noe som enkelt og ubesværet kan velges bort;…..Ja, det man gir videre bør være alminnelig og solid;…..” (s.246) - Dette tolker jeg som at Lydia har hatt et godt liv, og hun ser for seg at datteren skal ha det på samme måte. 
Rent språklig er denne romanen en nytelse – den er både lyrisk og episk på samme tid – men det lyriske er det som gjør sterkest inntrykk. Språket er høytidsstemt og konservativt  - hele fortellingen fremstår som en salme og hyllest til dette ”ensomme”, men gode livet. (Jeg tenkte litt på en salme vi sang i barneskolen: "Gjør det lille du kan, der hvor Gud har deg satt,"…… skrevet av Lina Sandell i 1885)  - Likevel er det noe jordnært over romanen, Lydia er et fullkomment individ som ”står seg” godt alene – samtidig som hun lever på en panteistisk måte med nærhet til dyr og natur uten å være overveiende religiøs – men det er utvilsomt noe sakralt over hele fortellingen om Lydia. Det livet vi har, er jo i bunn og grunn et ensomt liv, vi må leve det alene og dø alene, selv om vi har familie og er sammen med andre – og det er opp til hver enkelt å gjøre dette livet godt og meningsfylt….
Denne ”fortellingen” blir en god opplevelse og en stor kontrast til våre dagers stressende, masete og disharmoniske tilstander – det er kanskje ikke et liv som dagens strebere er ute etter, men det er så absolutt et liv som mange kunne være bedre tjent med.
Den ensomheten som Rune Christiansen beskriver, er ikke den ensomheten som mange frykter – dette er den sunne gode ensomheten som enhver kunne ha godt av å oppsøke eller oppleve.
Fortellingen om Lydia er en god lese-opplevelse som anbefales.  Jeg ser frem til å lese flere romaner av Rune Christiansen.
Terningkast:5

Andre bloggere som har omtalt denne: 
Anita i Artemisias verden
Rose-Marie
Tine sin blogg

Mine omtaler av Rune Christiansens bøker:
Ensomheten i Lydia Ernemans liv
Fanny og mysteriet i den sørgende skogen