Tanker om bok - Ketil Bjørnstad: Verden som var min - Siste tiåret

Med Siste tiåret ble Ketil Bjørnstads store "Verden som var min"-serie avsluttet. Nå føles det nesten som en stor bragd å ha lest disse seks bindene, og for en gigantisk bragd det har vært av Ketil Bjørnstad å skrive dem - ett hvert år. Jeg leste denne siste i august 2020

Tittel: Verden som var min – bind 6 – Siste tiåret
Forfatter: Ketil Bjørnstad
Forlag: Aschehoug
Språk: Bokmål
Utgitt: 2020
Sider: 802
ISBN: 9788203268878
Jeg brukte lydbok fra LBF, innleser Anders Ribu og fikk forhånds-eksemplar fra forfatteren:

Om forfatteren og om boken fra forlagets side.

Mine tanker om Siste tiåret:

Merkelig, denne bloggomtalen har ligget som kladd i over fire år, siden sommeren 2020 - hvorfor den ikke har kommet inn i bloggen før nå, tror jeg skyldes noe underliggende symbolsk - serien var en kjær følgesvenn i mange år - og det ble kanskje noe vemodig da det kom til det siste bindet. Men jeg trøster meg med at det helt sikkert kommer flere romaner fra flittige Ketil Bjørnstad - en av mine så absolutt favoritt forfattere.
 - Selv om det i begynnelsen av dette siste bindet sentreres mye rundt de alvorlige temaene: foreldres bortgang, og hovedpersonens hjerteproblener, så synes jeg tonen i dette tiåret blir lettere og mer avslappet - det virker som om Bjørnstad nå har skrevet seg riktig rutinert på denne stilen, og kanskje også ser frem til en perfekt avslutning. Jeg kom raskt inn i handlingens kontinuitet fra starten av dette bindet - og mitt engasjement var fanget - ikke et kjedelig øyeblikk og lesingen av dette bindet ble en utrolig fin måte å gjenoppfriske nylig passert samtid på.
 - Med dette sjette og siste bindet er vi altså ved veis ende - det har vært mange hundrede sider med leseglede ( eksakt 4785 tror jeg) - ikke en side av disse har vært kjedelig. Først og fremst fordi dette har ført til mye mimring over eget liv i disse ti-årene - mye spennende har blitt memorert fra "min egen verden" og fra verden rundt meg - en annen grunn til at dette ble en rik opplevelse, er selvsagt den språklige nytelsen det er å lese Ketil Bjørnstads velformulerte stil.
Vi er nå nært opp til nåtiden - årene går fra 2010 til 2019 - og innhold og tone i Siste tiåret bærer preg av at forfatteren har blitt om ikke gammel, så en eldre, mer moden mann - man tenker med vemod tilbake på tidligere år, på foreldre og venner, på de som er blitt borte - og man bekymrer seg over verdens tilstand og enda mer over hva fremtiden kan ha å by på. Det er mye å bekymre seg over og det er mye som er farlig - og Ketil Bjørnstad er utrolig flink til å trekke frem alt som er farlig for han - flyreisene for eksempel, trafikken for øvrig og alt som kan ramme hans nærmeste - og  ikke minst ens egen helse med hjerteflimmer og andre plager - og på toppen kommer korona-pandemien som forsterker engstelsene. Noe annet som kanskje forsterker engstelse, redsel og katastrofetenking i dette tiåret, er ansvaret for et barns oppvekst, han har fått en adoptivdatter - noe som gir en ny dimensjon i livet.
Denne katastrofetenkingen kan kanskje virke litt overveldende på leseren,  - men her tror jeg forfatteren bevisst velger å sette det litt på spissen - humoristisk sans har han, i tillegg til selvironi - han fleiper litt med å fremheve negative sider ved egen fremtoning, alder, utseende og ikke minst utdannelse, eller mangel på.  (En som kanskje er bevisst sin egen storhet, kan tillate seg å gjøre slikt)
Et tema som har vært fint å følge i alle bindene, er Bjørnstads solide relasjon til egne foreldre, og den omsorgen og kjærligheten han følger dem inn i alderdommen og slutten av livet på.
Interessant har det også vært å følge forfatterens utrettelige engasjement i politiske saker og hendelser både i Norge og ute i verden.  (Selv om jeg ikke alltid har vært enig i hans "ståsteder" i en del av sakene, må jeg innrømme at det har vært givende å følge tankegangen og argumentasjonen - for eksempel når det gjelder Arne Treholt, se min forrige omtale)
 - Som en tråd gjennom alle bindene går en undring over den "ytre" verden - det er i Obstfeldersk regi - er han kommet på feil klode?

 - Et annet interessant tema i dette siste bindet er hans evaluering av egen forfattervirksomhet - tilbakeblikk på mange av hans romaner og spesielt arbeidet med Verden som var min serien. Og tilblivelsen av dette "prosjektet" - at det egentlig hadde en trang fødsel da han første gang la det frem for forlaget. Og når det gjelder evalueringen av eget forfatterskap, er han også modig nok til å ta et oppgjør med spesifikke kritikere  som han mener har gitt han urettmessig behandlig og omtale - å føle sterkt om slike ting mener jeg er en forfatters soleklare rett..... 

 - Det er umulig i en kort omtale å nevne alt det spennende Bjørnstad har fått plass til i dette bindet – det må bare understrekes at temaene er uten ende og allsidige, av de mange kan nevnes: - selvsagt er han innom Metoo "fenomenet" - han har noen interessante synspunkter her som jeg kan si meg enig i. Hotell-rom blir også et slags tema her har han svært stor erfaring fra konsert-reiser og "bok-reiser" med utrolig mange reisedager i løpet av et år - det vekker savn og nesten sorg at moderne hotellrom ikke er som i gamle dager - det gir han ikke samme muligheter til skriving og avslapping.

Konklusjon:

 - og hva Bjørnstads verden angår sitter vi igjen med en sterk underbygd følelse at den er urolig og farlig. USA er ikke blant de snilleste i klassen, Russland heller ikke blant de slemmeste. Videre hva Ketil Bjørnstads verden angår, så er den rik på kultur, kjendiser og reiser, engstelse og aldringstanker, mimring om fortiden, og ikke minst mye kjærlighet og undring.
 - I siste del av boken kommer han med en del interessante vurderingstanker om sitt eget storverk.....   - og til slutt en oppsummering eller oppramsing over alt det han enda skulle ha skrevet om fra dette tiåret - alt det som IKKE kom med.
Epilogen leser han selv - han har mange å takke - alle som har fulgt han gjennom dette store prosjektet - til slutt takker han leserne også - så jeg følte meg litt inkludert.

Terningkast:5

 

Etter denne Verden som var min-serien avsluttet jeg foreløpig min Bjørnstad-periode med to vakre diktsamlinger fra han: Båt på fjorden (2021) og Sommernatt ved fjorden (2022) - utrolig mye vakkert og stemningsfullt.

 

 Mine omtaler av noen Ketil Bjørnstad verk:

Bjørnstad, Ketil: Til musikken, Elven, Damen i dalen - trilogi  

Bjørnstad, Ketil: Verdens ende 

Bjørnstad, Ketil: Ensomheten

Bjørnstad, Ketil: De udødelige 

Bjørnstad, Ketil: Veien til Mozart

Bjørnstad, Ketil: Veien til Mozart - Konsert Ringve

Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Sekstitallet

Bjørnstad, Ketil: Boklansering av Sekstitallet

Bjørnstad, Ketil: Alene ut - dikt 

Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Syttitallet I

Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Syttitallet II 

Bjørnstad, Ketil: Bokbad med Anne Grosvold 

Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Åttitallet

Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Nittitallet 

Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Tyvetallet 

Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Siste tiåret

Tanker om bok - Edvard Hoem: Felemakaren

 

Man går visst aldri lei av disse slektsromanene til Edvard Hoem - Det har blitt mange av dem nå. Jeg har lest de fleste og konkluderer med at Hoem er en forfatter man ikke går lei av - kanskje er det hans muntlige fortellerstil som gjør det, og det at han levendegjør  vanlige mennesker som det er lett å kjenne seg igjen i.
Tittel: Felemakaren
Forfatter: Edvard Hoem
Forlag: Forlaget Oktober
Målform: Nynorsk
Spilletid: 9:43:05
Først utgitt: 04.12.2020
ISBN Lydfil: 9788242182432
Innleser: Edvard Hoem
Lest i desember 2020 - Jeg brukte lese-eksemplar fra forlaget og lydfil fra LBF

Om forfatteren:

Edvard Hoem er født 10.03.1949 – og i forbindelse med hans 70-årsdag laget NRK et portrett av han - jeg fotograferte min TV skjerm:

Edvard Hoem (f.1949)er en allsidig forfatter, men vi kjenner han vel mest for sin familie-krønike om Nesjeslekta fra Romsdalen og ellers romaner fra hjembygden hans og familien hans. Salmediktning, drama og gjendiktning av Shakespeare har han også befattet seg med. I tillegg kommer den storslagne biografien om Bjørnstjerne Bjørnson i fire bind. Her litt mer om forfatteren: Leksikon - Wikipedia
Om Felemakaren fra forlagets side.

Mine tanker om Felemakaren:

Jeg føler at jeg har blitt ganske godt kjent med slekten til Edvard Hoem gjennom slektskrøniken hans - jeg har ikke gått glipp av en eneste en av disse bøkene. Det har vært inspirerende for en som driver litt slektsforskning selv på amatørbasis.

Mye av innholdet i Hoems romaner bygger på virkelighet i tid, sted og hendelser – forfatteren har gjort grundige undersøkelser – men selvsagt er mye basert på diktning også. Og her er Edvard Hoem virkelig god. Imponerende hvordan han har gitt tanker, handlinger og liv til disse forfedrene sine – de står levende fram for oss lesere - selv om det er privat og personlig, så blir vi veldig interessert i disse karakterene han har skapt gjennom virkelighet og diktning.

Historien om felemakeren Lars er vemodig og trist, på samme tid som den er livsbejaende og positiv – spesielt gripes vi av at Lars går i 50 år uten å kunne forsones med broren. (Selv om han ikke blir tiltalt og dømt, så ligger mistanken over broren Pe når en tjenestejente forsvinner, hun skal ha barn med Pe, men han har ingen tanke om å gifte seg med henne - Pe blir ikke tilgitt hverken av bygdefolket eller sin egen bror Lars).

Krig og fangenskap først på 1800-tallet fører til et møte med en fransk felebygger – og slik starter ”karrieren” hans som felemaker i Kristiansund – livet blir ganske godt med 25 år med Gunnhild og en flokk med døtre. Dette er en utrolig historie bygd på mennesker og hendelser fra Hoems egen familie og lokalmiljø – (Felemakeren Lars Olsen Hoem 1782–1852)  innhyllet i forfatterens tanker og fantasier slik at menneskene i romanen blir levende for oss – og tidsepoken og bygdemiljøet blir visualisert for leserne – dette er noe Edvard Hoem er ekspert på. Der Hoem ikke finner svar i sine undersøkelser, bruker han sin guddommelige evne til å dikte, og det gjør han slik at vi ikke tviler på at karakterene hans har levd, og at livene deres var nettopp slik han skildrer.

Fakta om hovedpersonen i Felemakaren var navnet Lars, at han ble felemaker, at han hadde tjent i militæret under det romsdalske kompani - at det hadde vært en lang og vanskelig vandring for soldatene som skulle delta i det grusomme slaget på Københavns red i 1801.
Hoem riktig boltrer seg i historiske begivenheter rundt denne tiden, både nordisk og internasjonalt – blokade og kornmangel. Videre følger vi Lars som sjømann på en skute som skal hente korn i Arkhangelsk, da blir han tatt til fange av engelskmenn - og nå er han fange nummer 1631 Lars Olsen Hoem i fem år – og da var det at Lars lærte faget sitt og ble felemaker – læremesteren var i Edvard Hoems dikterfantasi en franskmann som het Jean - ikke bare lærte han å bygge de smekreste feler - fioliner - av denne Jean, men han fikk også en hemmelighet av han: oppskriften på en fantastisk ferniss til å stryke over felene med. 

Konklusjon: 

Romanen Felemakaren er en fin blanding av romantikk og realisme - mange vil kanskje mene at romanen noen ganger får litt slagside med vel mye bonde-romantikk og med et innhold som bare vil ha spesiell interesse for Hoems egen slekt - Men her er det nok veldig mye av allmenn interesse også. Vi får et innblikk i levevis, arbeid og slit på 1800-tallet, i fattigdom og religiøs vekkelse - i menneskers livssyklus fra vogge til grav, vi ser mot og mismot, kjærlighet og familiesamhold i kontrast til familie-konflikter og uvennskap.
Sentimentalt og stereotypt vil kanskje noen lesere si, men egentlig angår det oss alle - vi lever oss inn i karakterenes gjøren og laden, deres relasjoner, deres strev og bekymring, deres kjærlighetsliv, lengsler og drømmer, sorger og plager, smerter, sykdom og død - ja, kort sagt alt det som inngår i levd liv. Musikken, fela og mannen Lars - gjør denne romanen spennende, levende og spesiell. Anbefales
Terningkast:5

 

Mine omtaler av Hoems slektskrønike:

1. Slåttekar i himmelen 

2. Bror din på prærien

3. Land ingen har sett 

4. Liv andre har levd  

5. Jordmor på jorda - Huset under Blåhammaren 

6. Felemakaren 

Tanker om bok - Andrea Abreu: Skydekke

 

Ung, ukjent forfatter for meg - men sannelig kan hun skrive - en morsom, forfriskende roman - men så absolutt ikke uten alvor - passer både for ungdom og godt voksne.

Tittel: Skydekke

Forfatter: Andrea Abreu

Lydbok: Nedlastbar

Forlag: Aschehoug

Språk: Bokmål

ISBN9788203377822

Oversetter: Øyunn Rishøi Hedemann

Utgitt: Mars 2022

Lest av: Charlotte Grundt

Original tittel: Panza de burro

Jeg lånte lydboken i bibliotekets BookBites - veldig god innlesing

Om forfatteren: 

Andrea Abreu er en ung talentfull forfatter født på Tenerife i 1995,  en ferieøy velkjent for mange nordmenn. Hun har journalist-bakgrunn fra Madrid. Dette er hennes debutroman - den ble godt mottatt som noe forfriskende og nytt...

Andrea Abreu - foto:Alex de la Torre - forlagets side

Mine tanker om Skydekke:  

Hovedpersonen er ikke navngitt, men venninnen er det - Isora.
Jentene ser ut til å være motsetninger som utfyller hverandre – Isora er den tøffe som tør og som finner på ting – fortelleren er full av beundring, men samtidig noe redd og forsiktig – men Isora pusher henne til det meste – her lekes det rått både med egne kropper og dukkenes kropper, Isora er rå-tøff, men vi skimter etter hvert hennes sårbarhet og svakhet – spiseforstyrrelser har hun visst også.  Disse to jentene snapper opp både det ene og det andre fra de voksnes verden rundt dem - ikke alt forstår de den fulle mening av - og hva skjer med skydekke til slutt - hva skjer med det "sorgløse" livet til slutt i romanen?

Stedet er Tenerife en sommer – 2005 - her går det for seg mellom de to venninnene, og i miljøet rundt dem. Det er saftige skildringer Andrea Abreu kommer med – både språk og handlinger kan kanskje få godt voksne, pripne damer til å rødme – her er det fart og action fra begynnelse til slutt. Jentene lever som om det er å få med seg mest mulig - både av det åndelige og det kjødelige, mest av det siste kanskje. I deres perifere skygge aner vi konturene av turister og at de vokser opp på en populær ferieøy.  Selv bor de oppe i høyden under skyggen av vulkanen Teide (derfor tittelen Skydekke) - derfor blir lengselen etter stranden og den solvarme sanden et stadig tilbakevendende tema - lengselen etter noe annet, lengselen etter å bli voksen kanskje....de er mye overlatt til seg selv i turistsesongen. Foreldre er opptatt med jobbing i turistbransjen og den eldre generasjon stuller med sitt. Jentene får stort sett styre på som de vil – og det vil de også i høyeste grad – mye blir eksperimentert med og utprøvd, spesielt da på det seksuelle området - men de små barbie-dukkene sine har de enda ikke vokst fra.
Her handler det om noe større enn en sorgløs sommer på en rolig turist-øy - det handler om å sprenge grenser, å springe ut på godt og vondt. Karin Boye sitt vakre, symbolske dikt "Ja visst gör det ondt när knoppar brister" kom meg i tankene ved skildringen av disse to venninnene.

Konklusjon:

Den språklige sjargongen passet godt disse to jentene - en kvikk, morsom, velskreven roman - med et følbart alvor som gjennomsyrer det hele. Romanen vil falle i smak hos ungdom spesielt. En forrykende sommer skildres - med et interessant miljø, et nært vennskap og en førpubertets-brytningstid - og plutselig er det hele over. Mer skal ikke røpes - romanen er vel verd å lese.
Terningkast: 5

 

Anita har også omtalt denne

 
Video med forfatteren fra Aschehougs side - trykk FullScreen for å få den tekstet:

Her er noen flere lydbøker jeg har lånt fra BookBites:

 

Tanker om bok - Ibn Butlan:Tacuinum Sanitatis - om løk

Foto:RandiA©

Kinesisk hvitløk begynner å bli like mye brukt som vanlig hvitløk, den er litt annerledes å se på både utvendig og inni. Den består av bare et stort fedd. Altså ikke alle disse "båtene" (fedd) som den vanlige består av. Derfor kalles den også enkløftet hvitløk på norsk. (På engelsk: headgarlic eller one cloved garlic, single clove garlic,).
Utvendig ser den litt jevnere og penere ut også, enn den vanlige hvitløken. Skallet har ofte litt lilla eller rødfiolette nyanser eller striper. Bruken blir omtrent likt med den vanlige "fedd-hvitløken".  Om man skal ha mye hvitløk i en rett, er denne raskere å rense og kutte opp.
Hvitløk er veldig godt, men sjenerende for omgivelsene, dessverre…. Det heter seg: An Apple a Day keeps the doctor away - an Onion a Day keeps everybody away.  Litt hjelp er det kanskje å tygge litt frisk persille eller timian etter løk-spisingen…men spiser man jevnlig hvitløk, lukter det rett og slett  av huden….
Hvitløk er morsomt å dyrke og formere selv...jeg har ikke prøvd med den kinesiske, men den vanlige fedd-hvitløken splitter man bare i "båter" - fedd og stikker de litt ned i jorden og det tar ikke lang tid før skuddene begynner å vise seg. (Best å bruke krukker så kan man ta de inn når frosten kommer)
En gammel helse/urte bok fra middelalderen viser også den store betydningen av løk i kostholdet og i medisinen.Tacuinum Sanitatis er en gammel overlevert helse/urte-bok fra Ibn Butlan (ca 1040) Han var en kristen lege fra Bagdad.

Her er noen bilder fra boken som viser løkhøsting og løkbinding og nyting av mat:

Boken kan faktisk kjøpes i oversettelse i dag:

Helseboken hans handler om å ta vare på kroppen ved riktig hygiene, mosjon og kosthold. Mat, planter og urter er omtalt i boken..også hvitløk. Hans kunnskaper ble overført til vestlige Europeiske land og boken oversatt til latin...populær i syd- og mellom-Europa på 1500-1600 tallet.
Ibn Butlan omtalte 6 områder det var viktig å fokusere på:
    1. mat og drikke i moderate mengder,
    2. frisk luft
    3. veksling mellom aktivitet og hvile,
    4. veksling mellom søvn og våken tilstand
    5. secretions and excretions of humours 
       (vanskelig å oversette dette,   men det var en teori om fire slags 
        Humour-typer se skjema nedenfor) 

     6. stabil sinnstilstand.
Disse seks områdene måtte man pleie og holde i balanse, slik kunne man holde sykdom borte.
Til sammenligning en moderne urtebok, litt enklere, litt mindre fargespekket, og helt sikkert raskere å produsere:

Alt om krydderuret av P.McHoy og P.Westland

Den kinesiske hvitløken finhakkes lett:

Eller den deles i to, slik jeg gjorde for retten idag...jeg måtte jo spise motivet når jeg var ferdig med å fotografere. Jeg delte 5-6 kinesiske hvitløker for å lage min egen variant av  Kow Choi Gau (fylte kinesiske hvitløk). Retten er sunn og velsmakende, og kinesisk hvitløk er definitivt mer lettvint å bruke til slikt enn vanlig hvitløk, ikke så sterk heller...det som er sterkest i denne egenkomponerte retten er fersk ingefær-rot. Men det bruker jeg ofte veldig mye av. Hakker litt hver dag i teen jeg drikker også.

Middagen ble jeg fornøyd med, spiste to porsjoner..og tror ikke jeg skal ha noen viktige avtaler med folk det nærmeste døgnet...he,he...
For de som er urte-interessert, ta en titt på Rolv Hjelmstads Urte-leksikon. Jeg var på urtemedisin-kurs hos han for en del år tilbake. Jeg hadde fra før en god del litteratur om emnet, men det ble nok kjøpt en del i tillegg etter det kurset... Se også: Derfor bør du spise hvitløk

Tanker om bok - Frode Lindgjerdet: Operasjon Title

Arrangert cover-bilde - iPhonefoto:RandiAa©

 Forskningsprosjektet til Frode Lindgjerdet har resultert i en spennende bok - den føyer seg inn i rekken av mange interessante publikasjoner fra Museumsforlaget.

Tittel: Operasjon Title - Tokt mot "Tirpitz" i Trondheimsfjorden
Forfatter: Frode Lindgjerdet
Forlag: Museumsforlaget
Språk: norsk bokmål
ISBN: 9788283051063
Utgitt: September 2021
Format: Myk permt
Antall sider:180
Illustrert med flere originale bilder

Tanker om bok - Operasjon Title:

Morsomt å se at elever du tidligere har hatt i historie fortsetter interessen for faget - slik også med Frode Lindgjerdet. Husker han som en utrolig interessert elev - og det var spesielt nyere historie, verdenskrigene, han var interessert i  - og det var ikke lite han visste den gangen, og interessen har bare vokst ser jeg.
Fredag 22.10.2021 var jeg invitert til lanseringen av hans forskningsprosjekt om Tirpitz som her utgis i bokform på Museumsforlaget. Stedet var Rustkammeret ved Erkebispegården i Trondheim. 

Dette er en spennende historie fra virkeligheten - beretningen om forsøket på å senke det tyske slagskipet Tirpitz mens det lå i Trondheimsfjorden, nærmere bestemt den delen som heter Fættenfjorden. Dette var i oktober 1942 og måten dette skulle gjøres på, var kanskje ganske ny og oppfinnsom. (Wikipedia nevner de mange flyangrepene som ble gjennomført i Fættenfjorden for å senke Tirpitz - men ikke noe om operasjon Title - slik er det interessant å se at Frode setter søkelyset på denne operasjonen, uansett hvordan den lyktes eller mislyktes - den er interessant, og kanskje det er en del lærdom å trekke her. - Her har imidlertid Title nylig fått sin egen artikkel i Wikipedia)

Innholdslisten i boken taler for seg - ryddig og kronologisk:

Vi hører i innledningen om betydningen av operasjonen - betydningen av motstandsbevegelsen i Midt-Norge, og at Title egentlig var noe nytenking om å få has på dette betydningsfulle krigs-skipet som flere foregående flyangrep hadde mislyktes med. Det nye her var at nå ville man forsøke å bruke menneskelige torpedoer/dykkere i "samarbeid" med noen små innretninger -  kodenavn Chariot.

Bilde fra Frodes boklanserings-foredrag - iPhonefoto:RandiAa©

Folk fra Shetlands-gjengen på fiskebåten Arthur kom med utstyret fra Shetland i oktober 1942 - ved fullført jobb skulle båten senkes og de involverte skulle flykte til Sverige. Frode får levende frem denne utrolig spennende historien - det handler om nytenking, om brave menn, dristighet og håp. Her er det også gravd frem mange viktige kilder rundt dette, spesielt fra britiske arkiver. Frode redegjør grundig for kildene her - i innledningen, videre er de involverte personer introdusert på en interessant måt. (ss.15-18)
Fin beskrivelse av slagskipet følger, ss.19-30). Motstandsgruppen som var underlagt SOE - Special Operation Executive presenteres, s.31, og deretter selve CHARIOT "innretningen" - videre følger redegjørelse av selve planleggingen og treningen, og overfarten til Norge - ikke helt enkel den heller,- og hvordan det gikk med toktet? Se det kan man lese om på ss.95-100. Den strabasiøse flukten til Sverige er grundig og dramatisk beskrevet (ss.101-135). Men til Sverige kom de da (ss.137-149).

Bilde fra Frodes boklanserings-foredrag - iPhonefoto:RandiAa©

I slutten av boken berettes hvordan resultatet av operasjonen ble formidlet til London. (ss.149-158). Og helt til slutt en klargjørende konklusjon til ettertanke (ss.159-163) - Et kart med datoer (s.164) fant jeg også interessant, her ser man ferden inn Trondheimsfjorden og flukten inn i Sverige. De siste sidene inneholder en ryddig epilog, noter,og litteraturliste (ss.165-178) - og et lite, men nyttig stikkord-register avslutter det hele (ss.179-180).

Og hyggelig signering i boken fra forfatteren:

 Min konklusjon:

Et gjennomført og ryddig bokresultat av historisk forskning - oversiktlig, klart og tydelig språklig, klargjørende og interessant og "folkelig" skrevet - mange vil nok finne denne historien spennende å lese - og dessuten: den er sann og dokumentert.
Terningkast:5
Som et apropos - jeg har tidligere lest en "dokumentar-roman" om Tirpitz, den har en helt annen vinkling - spennende den også. Her lå Tirpitz av Ingrid Storholmen

Lanserings-kvelden for Frodes bok var en fin høstkveld - her kommer noen bilder fra kvelden, forfatteren, Rustkammeret og omgivelsene rundt:

Gamle Bybro - på vei til boklansering - iPhonefoto:RandiAa©

Passerer Nidarosdomen - på vei til Erkebispegården - iPhonefoto:RandiAa©

Forsvarsmuseet ved Erkebispegården - iPhonefoto:RandiAa©

Museet Rustkammeret - iPhonefoto:RandiAa©

Museet Rustkammeret - iPhonefoto:RandiAa©

Frode Lindgjerdet - iPhonefoto:RandiAa©

Kvelds-stemning ved Vestfronten - iPhonefoto:RandiAa©

Høstmåne over Erkebispegården - iPhonefoto:RandiAa©

Tanker om bok - Anne Sverdrup-Thygeson: Insekter i Norge

En spennende verden av insekter finnes i Norge også - det er mye å forundres over i Anne Sverdrup-Thygeson sitt eventyrlige insekts-verk. 

Tittel: Insekter i Norge
Forfatter: Anne Sverdrup-Thygeson
Forlag: Kagge Forlag
Språk: norsk bokmål
ISBN: 9788248928393
Publiseringsår: 2021
Format: Innbundet
Antall sider:260
Illustrert

Jeg hadde eksemplar fra Kagge Forlag

Anne Sverdrup-Thygeson - Foto av Celina Øier

Forfatteren Anne Sverdrup-Thygeson er professor og forsker og underviser innenfor naturforvaltning, bevaringsbiologi og bærekraftig skogbruk. Hun har gitt ut flere bøker og fått flere priser. (Mer på hennes hjemmeside).

Mine tanker om Insekter i Norge:

Mange av insektene i denne boken har man sannsynligvist sett en eller annen gang – men jeg er sikker på at her finnes utallige man ikke har observert – kanskje vi blir litt mer oppmerksom på alle krypene rundt oss når vi har gjort oss litt kjent med denne insekts-boken. For her lærer vi litt om hvor man finner dem, hvordan de lever og betydningen av å ta være på naturen rundt oss og biomangfoldet. Jeg fikk først øynene opp for denne på Kagge Forlags høstlansering av bøker i Trondheim. Forfatteren Anne Sverdrup-Thygeson snakket så engasjert og inspirerende om sin fascinasjon for våre 19700 norske insektarter (av de ca 5,5 millioner arter på verdensbasis) - dette måtte jeg bare se nærmere på. 

Selv om tallet på insekter i verden er ufattelig stort, gjør Anne Sverdrup-Thygeson oss oppmerksom på at det faktisk er synkende – og uten insekter vil ikke verden fungere for oss mennesker. Forfatteren har blitt insektenes store advokat og beskytter og gjør en glimrende jobb som bevaringsbiolog. Hun sprer sine kunnskaper med humor og engasjement – og denne siste boken vil nok overbevise leseren om at insekter så absolutt ikke er noe ”isj – bort med dem” – men skapninger som har sin plass og mening i vårt biologiske fellesskap.
Boken er systematisk og oversiktlig ”komponert" - under de 23 ordener som presenteres, hører vi om de viktigste familiene, og de vanligste artene. På 260 sider er selvsagt ikke alle 19700 arter nevnt – men det er sannelig mer enn nok å undres over. Tekstene likte jeg spesielt godt fordi de er så folkelige og engasjerende – og likevel holder de mål vitenskaplig.
Kort om bokens oppbygging: Vi finner en rikholdig innholdsliste (ss.5-7) - i innledningen får vi først et kort, enkelt lynkurs i systematikk, og deretter  litt om det som kjennetegner insektene, livs-stadiene, og hvordan man kan gå frem for å finne dem og studere dem. Så følger hovedinnholdet med de 23 insekt-ordener - billedplansje ss.20-21, og tekst og bilder over ordener og arter, ss,19-245.

Bokens plansje over ordener - (ss.20-21)

Og denne fra Artsdatabanken på nett:

Etter tekst og bilder om ordener og arter kommer tips om hvor man kan finne mer om insekter, litt om kildene og krediteringer til hjelpere og illustratører. Og det er alltid en lettelse å finne et nyttig oppslags-register i slike bøker. Det var det her også - ss.257-261. (Ikke mye negativt å sette fingeren på, men nevner at latinske oppslagsord kunne ha vært bedre dekket - her følte jeg det hovedsaklig var basert på de norske navnene som oppslags-ord, med de latinske i parentes - jeg synes alltid det er nyttig å kunne slå opp på latinske benevnelser i slike bøker - selv om registerlister da ville blitt noen sider lengre).

Her noen få bildeglimt av tilfeldige boksider:

Tekstene begynner med de to ordener Hoppebørstehaler og Børstehaler - ss.22-25. Her finner man to skapninger som i senere år har invadert mange norske hjem - Sølvkre og Skjeggkre. Teksten tar for seg: Antall arter, Utseende, Levevis, Betydning og status - i tillegg finner vi flere gode bilder av arter. Og slik er flere av de andre ordener omtalt også.

Breiteger, s.62 - Boken sier det er 22 norske arter av disse, og noen av tegene er store. Bærtege - Dolycoris baccaraum - er en av dem. (De synes jeg er flotte - jeg har fotografert dem mange ganger. Her er en av "mine".)

Skumsikader - ss.64-65 - Aphrophoridae - disse har lurt meg på hageplanter mange ganger, der de unge nymfene gjemmer seg i en "spyttklatt" og gnager på plantene.

Praktbiller (ss.112-115-Buprestidae) - er noen flotte skapninger

Bladbiller - ss.130-131 - Chrysomelidae. Grønnmessingbladbille (Pratora vitellinae) synes jeg er den vakreste av disse. En annen vakker er liljebillen - Lilioceris lilii - den er jeg litt sint på, for den spiser opp liljene mine. (Fant ikke noe bilde av denne, men her har jeg laget et lite album av egne bilder)

"Mine" liljebiller - Foto:RandiAa©

Gullveps (Chrysididae) - ss.222-223 - er også vakre - små, skinnende og fargerike

Konklusjon:

Insekteter er fascinerende og denne praktboken bare forsterker det inntrykket. Det er lett å bli interessert i og opptatt av alle disse små rare skapningene - noen litt skremmende, andre litt "ekle", andre morsomme, mange nyttige, men også noen "skadelige" - her er det variasjon og mangfold. Anne Sverdrup-Thygeson hjelper oss enda lengre på den "veien" til insekt-kunnskap gjennom sin bok. Hun motiverer andre til å søke mer kunnskap om emnet.
Personlig har jeg, som sikkert flere andre, vært nysgjerrig på alt småkryp helt fra barnsben av, og som hobby-fotograf finner jeg mange av dem veldig fotogene også - her et møte med en øyenstikker, og her albumet mitt med småkryp.

Mitt album med noen insekter - Foto:RandiAa©

Insekter i Norge er en bok man gjerne sitter og blar og blar i og drømmer seg bort i mange kosestunder - eller man bruker den til oppslag for å finne ut mer om akkurat den skapningen man nylig har støtt på og ønsker merkunnskap om.

Nå har jeg bladd, sett, lest og lært - men dette er en bok man aldri blir "ferdig" med - den blir nok "oppsøkt" titt og ofte - for disse småkrypene støter man stadig på, og det er godt å vite hvem de egentlig er.....

Boken vil glede barn like mye som voksne.  Jeg vet mine barnebarn vil finne denne utrolig spennende. 

Terningkast:6

Her presenteres boken av forfatteren: