Tanker om bok - Elena Ferrante: Kvelande kjærleik

Nå har jeg sammenlignet bokmål-utgaven Hjemreise, med nynorskutgaven Kvelande kjærleik - det er 24 år mellom disse to utgivelsene - og er det noen forskjell "opplevelsesmessig"? Her kommer mine tanker om det.
 
Tittel: Kvelande kjærleik
Forfatter: Elena Ferrante
ISBN: 9788252193374
Sidetall: 170
Oversetter: Kristin Sørsdal
Språk: Nynorsk
Forlag: Samlaget
Originaltittel: L'Amore Molesto fra 1992
Utgivelsesdato: 12.02.2018
(Leser-eksemplar fra Samlaget)

Mine tanker om Kvelande kjærleik:

Der kom L'Amore Molesto på nynorsk ja - første gang den kom ut på norsk var det under tittel Hjemreise og på bokmål i 1994.
Jeg var bare helt nødt til å lese denne utgaven også - alle de andre Ferrante romanene var lest på nynorsk - så denne måtte ikke gå meg hus forbi. Jeg tenkte det skulle bli interessant å sammenligne de to utgavene - bokmål i 1994 og nynorsk i 2018 - også denne i Kristin Sørsdals oversettelse.
Dette er stort sett fortellingen om Delia og hennes mor Amalia – vi hører også om en mystisk mann ved navn  Caserta som Amalia hadde et slags forhold til, og Filippo, onkelen hennes  - Delias foreldre var skilt – og i romanens tittel ligger vel noe av grunnen for skilsmissen.
Romanen åpner med beretningen om morens død – og det skjedde til og med på Delias fødselsdag – moren ble funnet nesten naken i havet – Delia har mange spørsmål hun må finne svar på etter begravelsen.  Hva skjedde i tiden før moren døde? Og kjente hun egentlig sin mor?
Mor-datter forholdet er i fokus i de fleste av Ferrantes romaner – og her finner vi det sterkt fokusert allerede i hennes debut-roman – Ferrante er god på dette med å skildre kompliserte mor-barn forhold. Også forholdet mellom Delia og moren i denne romanen viser seg å være  (har vært) ganske sammensatt, og det er først etter morens død at Delia føler sterk trang til å  ”finne” moren som hun sikkert har både elsket og hatet. Og svarene finnes kanskje i Delias barndomsby Napoli . I tilbakeblikk og erindringer  får vi glimt av et voldelig ekteskap, sjalusi og dominans, og  en mann Caserta som dukket opp – og Delia som fem-åring som føler skyld for at faren fikk vite om denne Caserta.
Her kommer kanskje Delia nærmere sin mor etter at hun er død når hun dykker inn i morens historie og morens eiendeler og prøver morens klær – og slik kommer vel minnene til henne også.
I møte med morens liv og omgivelser – onkelen Filippo, naboer, klær, og faren, henter Delia ny forståelse – som leser føler man at Ferrante tar oss med på en forunderlig reise – en reise som fører mor og datter nærmere sammen og en reise som handler om identitet og kjærlighet – ”til mor mi” er dedikasjonen i denne romanen, og det er tydelig at dette er noe ganske personlig som bygger på forfatterens egne erfaringer. Den nærhet Delia følte manglet mellom henne og moren, lengter hun etter å finne nå i minnene etter at moren er død.  Slik peker Ferrante på et viktig tema her: kommunikasjon mellom mennesker som står (eller burde stå) hverandre nær. Og at kjærlighet som ikke eksisterer i ”frihet” blir ”kvelande kjærleik” – (farens dominans og sjalusi førte til at han kastet ut både kone og barn)
Delia er den første av disse interessante kvinne-karakterene til Elena Ferrante – en kvinneskikkelse som er stolt og sterk, men som også stadig er på leting etter en slags fullbyrdelse – (slik jeg forstår det da…..)

I min omtale av bokmåls-utgaven har jeg lagt mest vekt på identitets-søken.
Her er omtalen av Hjemreise

Konklusjon: 

Ganske rart - Kvelande kjærleik og Hjemreise  er jo samme boken, L'Amore Molesto, og jeg vet ikke om det er fordi denne siste er på nynorsk og at jeg har fått dvelt litt ved innholdet ved å lese to utgaver - men Kvelande kjærleik ga meg mer som leser enn den første utgaven på bokmål - Det språklige bildet på nynorsk ble mer direkte og visualiserte bedre både personer og episoder - jeg ble nesten litt forundret over at boken virket på en måte "sterkere" på nynorsk - da er det avgjort: Ferrante gjør seg best i nynorsk språkdrakt - om man da ikke foretrekker det aller beste: å lese den på original-språket
Tittelen var også mer dekkende på nynorsk-utgaven, synes jeg.
Terningkast:5
  
Andre bloggere som har omtalt Kvelande kjærleik:
Rose-Marie
Åslaug i Min bok- og maleblogg


Her er mine omtaler av Napoli-kvartetten:

• Mi briljante venninne
• Historia om det nye namnet
• Dei som flyktar og dei som blir
• Historia om det tapte barnet

Se også min omtale av Elena Ferrante: Svikne dagar
Se også min omtale av Elena Ferrante: Hjemreise 
Se også min omtale av Elena Ferrante: Kvelande kjærleik   

Tanker om bok - Elena Ferrante: Hjemreise

 

En sterk og urovekkende debut-roman av Elena Ferrante

Tittel: Hjemreise
Original-tittel: L'Amore Molesto - 1992
Forlag: Gyldendal
Utgivelsesår: 1994
Format: Innbundet
ISBN13 9788205224766
EAN 9788205224766
Serie: Vita
Språk: Bokmål
Sider: 171
Utgave: 1
Oversatt til norsk av Brit Jahr

Omtale fra Den Norske Bokdatabasen:

Delia konfronteres med sin families dystre fortid etter morens merkelige død. Romanen er en barndomserindring der ubehagelige og foruroligende minner dukker opp. Samtidig får Delia en større forståelse for det som har skjedd i fortiden og for sin egen identitet. Boken er forfatterens debutroman, og er hedret med to litterære priser; Elsa Morante-prisen og Premio Oplonti d'Oro.

Mine tanker om Hjemreise:

Jeg var litt nysgjerrig på denne Elena Ferrantes aller første roman – gitt ut i 1992, den ble oversatt til norsk av Brit Jahr i 1994. Originaltittelen - L'Amore Molesto - synes jeg sier mer enn den norske tittelen – (det er ikke noe glansbilde av kjærligheten).
Romanen hadde en "seriøs" utgivelse i den såkalte Vita-serien som Gordon Hølmebakk stod bak. Men Ferrante fikk ikke noe stormende gjennombrudd i 1992, som hun senere fikk med Napoli-kvartetten.
Jeg hadde boken på fjernlån fra Nasjonalbiblioteket, så jeg leste den raskt igjennom bare mens jeg satt på biblioteket.  Det viktigste jeg oppdaget ved min raske gjennom-lesing, var at den er meget velskrevet – og at det essensielle i  romanen var søking etter røtter, eller identitet.  
Hovedpersonen Delia er på leting etter svar på hvorfor moren døde, eller valgte å dø – samtidig finner hun ut noe om seg selv – jeg synes stemningen ble ganske mytisk. På sin leting mister kanskje hovedpersonen noe på veien, og finner noe annet – på en måte er det tapt uskyld. Når hun går tilbake i tid, ser hun episoder og det som har hendt i fortiden i et annet lys – det kan være smertefullt å se sannheten og realitetene i de illusjonene man har hatt. Delia sitter med mange ubesvarte spørsmål etter morens begravelse – hun vil vite mer om morens siste tid – men letingen fører henne også tilbake til egen barndom – det blir en sår konfrontasjon med den dystre fortiden –
Delia vandrer i Napolis gater – hun vil finne sannheten om moren, om familien – og slik også sin egen identitet. Avsløringene er urovekkende – Napoli-volden er også til stede i denne romanen, slik den gjennomsyret Napoli-kvartetten - på sin vandring møter hun også morens elsker Caserta, sønnen hans Antonia, og hun konfronteres med sannheten om farens voldelige temperament – Mest smerte var det kanskje å revurdere synet på moren - forholdet til moren var vondt og ambivalent – et hat-kjærlighets-forhold. Moren var ikke det glansbildet hun ønsket å se. 
En sterk og urovekkende roman - Terningkast:4+

Andre bloggere som har omtalt denne:
Åslaug i Min bok- og maleblogg
Tine sin blogg
 
Her kan boken leses på nett.

Boken er også filmet - her er et lite video-klipp av L'Amore Molesto:

 

Her er mine omtaler av Napoli-kvartetten:

• Mi briljante venninne
• Historia om det nye namnet
• Dei som flyktar og dei som blir
• Historia om det tapte barnet

Se også min omtale av Elena Ferrante: Svikne dagar
Se også min omtale av Elena Ferrante: Hjemreise 
Se også min omtale av Elena Ferrante: Kvelande kjærleik

Etternotat: Februar 2018 - Nyutgivelse av denne hos Samlaget:
Tittel: Kvelande kjærleik
Forfatter: Elena Ferrante
ISBN: 9788252193374
Sidetall: 170
Andre medvirkende: Kristin Sørsdal(Oversetter)
Språk: Nynorsk
Forlag: Samlaget
Originaltittel: L'amore molesto
Hovedtittel: Kvelande kjærleik
Utgivelsesdato: 12.02.2018 

Tanker om bok - Elena Ferrante: Svikne dagar

Arrangert cover-bilde - Foto:RandiAa© 

Mine tanker om Svikne dagar:

En slitsom hovedperson med tåpelig oppførsel - slik startet det hele for meg. Men du verden så intenst og  godt skrevet. Dette likte jeg (tross alt) mye bedre enn Napoli-kvartetten - var litt skeptisk i starten, men dette tok faktisk av - fengslende og engasjerende, og så absolutt ikke et kjedelig øyeblikk - (forts...)

Forfatter: Elena Ferrante
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider:220
Forlag: Det Norske Samlaget
Språk: Nynorsk
Originaltittel: I giorni dell'abbandono
Oversatt av: Kristin Sørsdal
ISBN/EAN:9788252193336 
Ved siden av papirutgaven fra Samlaget brukte jeg også lydfil fra Lydbokforlaget - 08.02.2017, spilletid 7t, ISBN Lydfil 9788242164421, lest av Gjertrud Jynge

Om forfatteren

Omtale fra forlaget:

38-årige Olga blir forlaten av mannen sin etter 12 års ekteskap, til fordel for ei ung kvinne. Olga er ridd av sjalusi, raseri og sjølvforakt, og mistar sakte, men sikkert taket på omgivnadene sine. Ho dreg dei to ungane og den snille schæferhunden Otto med seg i fallet.

Svikne dagar er ein samtidsklassikar av ein forfattar som The New York Times har omtalt som «ein av dei store romanforfattarane i vår tid». Romanen har gripe lesarar over heile Europa med den usentimentale skildringa av moderskap, ekteskap og åleineliv.

Frå italiensk ved Kristin Sørsdal.

Mine tanker om Svikne dagar: (forts...)

Selv om jeg ikke akkurat kunne identifisere meg med denne hovedpersonen, så må jeg innrømme at Ferrante skriver på en måte som gjør at man lever seg inn i hovedpersonens lidelser og sinns-tilstand - her er det nesten et spørsmål om å leve eller ikke leve etter et samlivsbrudd - men ting skjer da etter hvert, og livet går nok videre for Olga også - det er lys i den andre enden av tunnelen .….
Olga så ut til å være en kvinne som hadde latt egen karriere ligge i bero (hun var forfatter), mannen Mario og de to barna Ilaria og Gianni var for Olga det livet og hverdagen dreide seg om, og da føltes det desto mer bittert og som et svik når mannen går til en yngre kvinne - hun er knust og handler og tenker irrasjonelt den første tiden - Hun forsømmer nærmest barna, lar leiligheten inntas av maur og strør om seg med gift-spray, lar hunden krepere og søker trøst hos mannlig nabo - hun forfaller på mange måter, også når det gjelder språkdrakten hun ikler seg. Og i tiden rett etter mannens "svik" står hun frem som kvinnen som er "et null" uten mannen - hun mestrer hverken barn eller hund,  eller vanlige gjøremål i huset, ikke en gang lading av mobil eller vrine dørlåser - og som leser rister man bare på hodet av denne dysfunksjonelle kvinnen, og lurer på om hun ikke kan "ta seg sammen".
For I mangt og mye ble Olga en lite beundringsverdig kvinne - hun minnet meg på noen måter om Ruth - hovedpersonen i Fay Weldon's En hunndjevels bekjennelser - den forsmådde kvinnen som blir desperat og nærmest går amok - (men Fay Weldon's "hunndjevel" mistet ikke handlingsevnen)
-  Man lurer på om Olga går helt til grunne, eller om hun vil greie å reise seg igjen? - Vel, la det være usagt - boken anbefales, kanskje det finnes svar før man kommer til veis ende i dette forrykende "kvinne-infernoet"
Her handler det om identitets-krise i høyeste grad - når Olga mister sin rolle som den gode mor og hustru, og blir den fraskilte kvinnen, så handler det også om å skape seg en ny identitet - å kunne stå på egne ben, og ikke på mannens lånte - og greier hun det?

Denne romanen fortonte seg bedre enn Napoli-kvartetten for meg - den var mer intens og kompakt  - og hadde mer driv. Nærmer seg terningkast 6 ......
Terningkast:5

Andre bloggere som har omtalt denne:

• aariho i Min bok- og maleblogg 
• Rose-Marie
• Tine sin blogg 

Her er mine omtaler av Napoli-kvartetten:

• Mi briljante venninne
• Historia om det nye namnet
• Dei som flyktar og dei som blir
• Historia om det tapte barnet

Se også min omtale av Elena Ferrante: Svikne dagar
Se også min omtale av Elena Ferrante: Hjemreise
Se også min omtale av Elena Ferrante: Kvelande kjærleik

Tanker om bok - Elena Ferrante: Historia om det tapte barnet

Arrangert cover - Foto:RandiAa©

Tittel: Historia om det tapte barnet
Originaltittel: Storia della bambina perduta
Forfatter: Elena Ferrante
Forlag: Samlaget
Oversetter: Kristin Sørsdal
Språk: Nynorssk
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 572
Serie: Napolikvartetten
ISBN: 978-82-521-8880-6
Jeg brukte både papirutgaven fra Samlaget og lydfil fra Lydbokforlaget, utgitt 05.10.2016, spilletid 17timer 20min, ISBN Lydfil: 9788242163769, vakkert lest på nynorsk av Silje Breivik

Omtale fra forlaget:

Ei kraftfull avslutning på historia om eit livslangt vennskap
Dette er den fengslande historia om to kvinner, den briljante, boklærde Elena og den lidenskaplege, ubereknelege Lila. Begge er no vaksne og har store drama i livet bak seg. Begge slost ein gong for å komme seg vekk frå strøket der dei vaks opp – eit nabolag prega av vald og ufridom.
Elena har gifta seg, flytta til Firenze, stifta familie og gitt ut fleire kritikarroste bøker. Men no har ho komme tilbake til Napoli for å vere saman med mannen ho alltid har elska. Lila, derimot, har aldri lykkast med å frigjere seg frå Napoli. Ho har blitt ein suksessrik bedriftseigar, men nærkontakten med den verda ho alltid har tatt avstand frå, set ho på prøve. Men Lila er ustoppeleg, uregjerleg, uforgløymeleg!
Med Napoli som bakteppe, ein by like forførande som han er farleg, i ei verd i dramatisk endring, er historia om eit livslangt vennskap fortald djupt ærleg og med ein briljans som saknar sidestykke. Dei fire binda i denne serien utgjer ei lang og eineståande historie som lesarane vil vende tilbake til igjen og igjen, og som Elena og Lila sjølve vil dei kvar gong oppdage nye ting.
Den fjerde og avsluttande boka i Napoli-kvartetten stadfestar attesten New York Times har gitt forfattaren Elena Ferrante: «ein av vår tids største romanforfattarar».
Frå italiensk ved Kristin Sørsdal.

Mine tanker om Historia om det tapte barnet - moden alder - alderdom:

Noen betraktninger rundt forfatteren: Det vi vet om pseudonymet Elena Ferrante er at hun/han er født i Napoli og har gitt ut flere anerkjente romaner siden debuten i 1992 - men det var først med Napolikvartetten at den internasjonale berømmelsen kom. Forlaget kjenner identiteten, men ellers er det fortsatt en hemmelighet. Det kan være flere grunner til at denne forfatteren har foretrukket "å skrive anonymt" - hva enn grunnene er, må jeg si det var et ganske genialt trekk når det gjelder disse bøkene. Litterært sett er det kanskje ikke så positivt, at mange både innen media og leserskaren, har vært mer opptatt av spekulasjonene rundt "Hvem er Elena Ferrante" en å nyte hennes Napoli-kvartett romaner.
Men suksess har serien hatt og penger har den vel innbragt til forlagene  - 1700 sider er oversatt til et levende nynorsk av Kristin Sørsdal, noe som også tjener det norske sidemålet - Sørsdal er vel også en av initiativtakerne til at dette ble en norsk boksuksess - hun ble tiltrukket av Napoli og så var det gjort - Og nå er Napoli-kvartetten fullkommen:

Den fjerde boken i Napoli-kvartetten er lest forlengst  - den kom som et antiklimaks - jeg både likte den og på samme tid ble jeg litt skuffet over slutten - den ble liksom ikke helt avsluttet - slik jeg følte det da. Jeg skal ikke gjengi særlig mye av innholdet - jeg prøver bare å rekonstruere tankene mine og følelsene da jeg leste denne - en god stund siden nå.
I denne siste boken er det en god del som blir avklart - og mange spørsmål blir besvart. Nå fikk jeg langt klarere forståelse av hovedpersonene Elena (Lenu) og Lila og deres felles "venn" Niro - Jeg hadde forestilt meg at de to venninnene ville "smelte" mer og mer sammen til én person - for å si det slik - men her trer karakterene tydeligere frem som selvstendige enkelt-individer. Og vi har fulgt deres forunderlige hat-kjærlighets vennskap gjennom disse bøkene - fire bøker som for meg fortonte seg bedre og bedre utover i Elena Ferrantes nærmest maniske skriveprosess.Handlingen og spenningen strammes mer til i dette siste bindet - Napoli med alt det som foregår der er fortsatt bakteppet - vi har fulgt utviklingen i fremskritt, men også i kvinneundertrykkelsen, politikkens råskap og korrupsjon, klassekampen, og Elenas "svik" når hun streber seg opp fra fattigdommen til en fremgangsrik og godt betalt forfatter, mens Lila har kjempet sin kamp på en annen måte - kanskje vært mer tro mot seg selv og det hun hele tiden har stått for -  jeg syntes denne siste boken ble enda mer engasjerende fordi det var de tre hovedpersonene (eller først og fremst de to venninnene) som var det altoverskyggende fokus - dukkene deres som vi traff i bok en og som etter hvert forsvant dukket også opp til slutt - og virket som et ganske sterkt symbolsk image

Vi følger vekselvis venninnene fra tretti-års alderen frem til "nåtid" - venninnene nærmer seg sytti-årsalderen . I denne siste boken  "kaprer" Elena endelig sin Nino til fordel for den trofaste trygge mannen hun giftet seg med. Lila på sin side har et trygt samboerskap på mer eller mindre vennskapelig basis med Enzo - og etter å ha vært geografisk adskilt noen år, flytter Elena tilbake til Napoli, byen Lila har vært "trofast" mot hele tiden. Hun har suksess i yrkeslivet, men forlater en trygg mann for sin store besettelse Niro Sarratore, og de to døtrene hennes kommer nok heller ikke alltid i første rekke hos henne - faktisk er det Lila som trår til og hjelper når kaoset er størst hos Lenu.Som tittelen sier er også et barn sentralt i denne boken - det er en vakker og spennende historie, - jeg skal ikke røpe hvilket barn det er og tragedien som ligger i dette - samtidig som det er en reell historie, om et tapt barn - så ligger det også mye symbolikk her - barnet kan ha en dobbel betydning (vennskapet deres? identiteten deres fra barn til alderdom?) - og hvor ble det av "barnet"?
Lenu blir på en måte enda sterkere knyttet til Lila - og Elenas forfatterskap blir nok en gang hjulpet frem av forholdet til venninnen - hun overtar notater og dagbøker fra Lila - og bruker venninnens liv når hun skriver, og det uten Lilas tillatelse. Historien om "Et vennskap" blir til - det er både en vakker og en tragisk historie - denne delen synes jeg er noe av det fineste i boken. Elena setter sin egen suksess foran vennskapet til Lila - hun bruker hennes liv for å fremme sin egen karriere - dette snur vel litt på det synet leseren har på Elena fra starten av bokserien - og sympatien blir enda større for Lila, hennes liv, problemer, og tragedie - Lila er nok den viktigste og mest interessante (hoved) personen i denne serien….hun var den "briljante" - hun viste også at hun kunne skape seg en karriere om hun ville, både når det gjaldt nyskapning innen data-teknologien og som forretnings-leder."Mysteriet" fikk vi allerede i bok en "Mi briljante venninne" - det var Lila som var forsvunnet - og når vi kommer til veis ende, er så mysteriet løst? Er Lila kommet til rette? Og er livene til disse to "sammensveisede" venninnene falt på plass? Er identitetene deres stabilisert? Eller er det mer som er blitt borte eller forsvunnet enn det tapte barnet? - For de som enda ikke har lest denne siste romanen i Napoli-kvartetten: Noe av svarene finnes der etter hvert - om man funderer eller filosoferer så kommer man kanskje nærmere en "oppklaring" eller forståelse - om man ikke kommer til full klarhet i eksistensen eller sameksistensen til disse to venninnene - så er det vel kanskje fordi livet ofte er uutgrunnelig - ikke alle valg man gjør, eller handlinger man utfører i livet kan forklares eksplisitt alltid - slik er det vel her også - det ligger en mystisisme over denne roman-serien - og det er vel kanskje det som gjør den så spennende ......
Vi får kanskje en anledning til å skjønne enda litt mer når en TV-serie på 32 episoder kommer.
Og forfatteren får vi en sjanse til å møte igjen med en ny bok - Svikne dagar som kommer våren 2017

Terningkast:5

Andre som omtaler denne i bloggen sin:

• Anita
• Tine 
• Åslaug

Her er mine omtaler av Napoli-kvartetten:

• Mi briljante venninne
• Historia om det nye namnet
• Dei som flyktar og dei som blir
• Historia om det tapte barnet

Se også min omtale av Elena Ferrante: Svikne dagar
Se også min omtale av Elena Ferrante: Hjemreise
Se også min omtale av Elena Ferrante: Kvelande kjærleik



 

Tanker om bok - Elena Ferrante: Dei som flyktar og dei som blir

Tittel: Dei som flyktar og dei som blir
Originaltittel: Storia di chi fugge e di chi resta
Forfatter: Elena Ferrante
Produsert av: LBF
Serie: Napolikvartetten
Først utgitt: 08.03.2016
Spilletid: 15:20:37
ISBN Lydfil: 9788242163363
Målform: Nynorsk
Oversetter: Kristin Sørsdal
Innleser: Silje Breivik

Jeg hadde lydfil fra Lydbokforlaget og jeg brukte også papirutgaven fått fra Samlaget, utgitt 2016, ISBN 978-82-521-8879-0

Omtale fra forlaget:

Eit djuptpløyande portrett av ei verd i dramatisk endring

I den tredje boka i Napoli-kvartetten, Dei som flyktar og dei som blir, har dei to jentene frå Mi briljante venninne og Historia om det nye namnet blitt kvinner.
Elena giftar seg med ein akademikar og er ulykkeleg familiemor i Firenze, medan Lila kjempar for å overleve som lågtlønna fabrikkarbeidar, og tar del i 70-åras kamp for betre arbeidsvilkår og meir demokrati. Begge kvinnene har frå dei var barn forsøkt å unnsleppe livet i bydelen der dei vaks opp, eit liv i fattigdom og ufridom. No drøymer Elena likevel om det livet Lila har.
Dei som flyktar og dei som blir er ein roman om to kvinners liv i Italia på 70-talet, tiåret prega av arbeidarkamp, klassereise og kvinnefrigjering. Ein roman om eit vennskap som rommar kjærleik og hat, beundring og sjalusi, men som er så sterkt at ingen av dei to kvinnene er heilt seg sjølv utan den andre.
Napoli-kvartetten er eit storverk om vennskap mellom kvinner, men dette er også forteljinga om Italia som nasjon og dei gjennomgripande endringane landet gjennomgår frå 1950-åra og fram til i dag.
Frå italiensk ved Kristin Sørsdal.

Bok IV i Napoli-kvartetten, Historia om det tapte barnet, kjem hausten 2016.

Mine tanker om Dei som flyktar og dei som blir:

Allerede i første bok - Mi briljante venninne - gikk vi rett inn i en spennende setting - som bare har blitt fortettet og mer spennende i løpet av disse tre første bøkene.  - Jeg repeterer litt fra første bok - Elena Greco - (Lenu) er fortelleren - venninnen Lila er sporløst forsvunnet. Lenu ser tilbake på sin og Lilas oppvekst - hun setter venninnen  Raffaella Cerullo (Lila)  i sentrum for hendelsene i Napoli fra 1950-tallet og fremover - fra de er ca 6 til de er 66. Man merker at forfatteren selv kommer fra dette Napoli-miljøet - skildringene er levende og visuelle. Det er et mannsdominert miljø hun skildrer, de preges også av fattigdommen og ønsket om å komme bort fra den, vi fornemmer også den italienske mafia og camorra - og ikke minst: selve byen Napoli blir et levende og viktig element i romanen.
(Bokens oversetter Kristin Sørsdal tar oss her med på en interessant tur i "Ferrantes Napoli")
 
Napoli-kvartettens tredje bok fører oss rett inn i den "opprørske" tiden på 1960 og 1970 tallet - og fra å være en nokså lunken leser fra starten, ble jeg etter hvert grepet av "Napoli-feberen" - og nysgjerrigheten vedvarer når det gjelder identiteten til forfatteren - godt gjort å holde dette hemmelig.

Fortsatt er det venninnene Elena Greco og Lila Cerullo som er de sentrale hovedpersonene - selv om de tar ulike veier er det sterke bånd som binder dem sammen. Lila bryter opp fra barndomshjemmet og gifter seg tidlig, ekteskapet feiler og hun velger å stå på egne bein og være yrkesaktiv alene-mor - mens Elena studerer og velger å skrive en bok - og hun avslører mye av sin fortid i denne - Elena blir også gift og barn - og tiden blir ikke bare hennes egen lengre - det er ikke Nino hun gifter seg med, men glemt er han ikke.

Både Lila og Elena er begge representanter for kvinnekamp på 60-70 tallet, om enn på noe ulike måter.
Napoli-kvartetten gir oss et godt innblikk i samfunns-problematikken i Italia på den tiden - det handler om kampen mellom kjønnene, og kampen mellom klassene, om arbeidernes kamp, om studentopprør og politiske beslutninger - det er vanskelig ikke å bli berørt av alle tumultene, aggresjonen og de følelsesladde episodene man opplever i denne Napoli-syklusen. Jeg må medgi det er ingen kjedelig lesing - det er temmelig rystende til tider. Serien startet egentlig i 2005 (da har vel vennskapet mellom de to kvinnene vart i mange ti-år)- forfatteren Elena står overfor mysteriet med den forsvunne Lila - uten at vi får vite så mye om omstendighetene rundt dette - men Elena ser i tilbakeblikk på deres oppvekst og liv, og hvordan det har artet seg. I denne tredje boken er Elena hovedrepresentanten for "dei som flyktar".  Den fattige jenta fra arbeiderklassen som får seg utdannelse, "rømmer" til Firenze og blir godt gift og etablert med professormann og barn og "hele pakken"  - det er tiden for student-opprør, men ikke helt tiden for den store kvinnefrigjøringen - skuffende må hun innrømme at dette er ikke den store drømmen - det er mye som binder og gjør det vanskelig å realisere seg selv.
Venninnen Lila lever vel et langt mer utfordrende liv, det er harde tider for kvinnene på kjøtt-fabrikken hvor hun arbeider - kvinnene blir ikke respektert som likeverdige med mennene, de utsettes for sexpress og trakassering. Men Lila er hardhudet og utholder det meste.
Mye er forskjellig for de to venninnene, men mye binder dem også sammen - ikke minst dette at de begge er "desperat" tiltrukket av samme mann  - en rivalisering som har vart i årevis - Elena har vært bedre til å kamuflere sin fascinasjon for mannen (Nino) enn Lila har vært. 
Romanene har et stort persongalleri - og det er til dels vanskelig å "holde styr på" alle, spesielt når man "går med" lydbok - men heldigvis er det Elena og Lila man kan konsentrere seg mest om - de er glimrende skildret, og hver gang de "tørner sammen" - hver gang de møtes, skjer det spennende ting.
For Elena har rivaliseringen og beundringen og sammenligningen med Lila drevet henne frem hele tiden - det har skapt drømmene hos henne og ønsket om å bli til noe, helst noe stort og "synlig".
Det er nesten så det er et slags hat-kjærlighets-forhold mellom disse to - for meg har det hele tiden virket som disse to er "hverandres alter-ego"  - I perioder går det lange tider mellom "treffpunktene" deres, men det virker som om de ikke kan eksistere uten den andre - de utfyller hverandre, til tross for de fysiske adskillelsene, er de uadskillelige. For Elena var denne venninnen hennes katalysator, det hun hadde gjort eller blitt til skyldtes Lila - Elena har tanker om at hun måtte frigjøre seg fra Lila - stå på egne bein så å si - Elena var den som hadde flyktet, Lila var den som hadde blitt - blitt der i Napoli, i fattigdommen, slitet, med familie og ektemann i samme strøk. Om Elena har "flyktet" fra alle konfliktene og problemene i Napoli - bærer hun likevel mye av det i seg fortsatt - det er noe hun ikke kan frigjøre seg fra, en ballast hun bærer med seg, hun står nærmest med ett bein i to "leirer" - å flykte har ikke skaffet Elena den roen og tryggheten hun forventet - hun er på mange måter rotløs og forvirret - hvor hører hun egentlig hjemme? - Hva skal hun nå gå til? - Disse spørsmålene kan man stille seg i slutten av bok tre - Og man lurer på om bok fire vil gi flere svar - og ja, det er mye mer man kan lure på når bind tre er ferdiglest - jeg er spent på om noen av svarene kommer i den siste boken - det hele ble tilskyndet av Lila's forsvinning - åpningen i bok en - Mi briljante venninne - har fulgt oss hele tiden, det var denne forsvinningen som fikk Elena, nå en eldre dame, til å se tilbake på livet deres
 
Konklusjon: Til å være en "lunken" leser da jeg startet første bok av denne serien - Mi briljante venninne - så må jeg innrømme at både interessen og fascinasjonen har vokst - bøkene har fått meg til å tenke på ganske mye i ettertid - i tillegg til at serien har gitt kunnskaper om flere ti-år av kulturhistorie og samfunnsforhold i Italia med ståsted Napoli - jeg gleder meg virkelig til den siste boken i kvartetten - Historia om det tapte barnet; den skal komme i oktober 2016.
Terningkast:5

Blir det kanskje TV-serie også?

Andre som har blogget om denne:

• Anita i Artemisias verden
• Rose-Marie
• Tine
• Åslaug - Med bok og palett

Her er mine omtaler av Napoli-kvartetten:

• Mi briljante venninne
• Historia om det nye namnet
• Dei som flyktar og dei som blir
• Historia om det tapte barnet

Se også min omtale av Elena Ferrante: Svikne dagar
Se også min omtale av Elena Ferrante: Hjemreise 
Se også min omtale av Elena Ferrante: Kvelande kjærleik

Tanker om bok - Elena Ferrante: Historia om det nye namnet

Tittel: Historia om det nye namnet
Forfatter: Elena Ferrante
Format: Innbundet
Utgivelsesår: 2015
Oversetter: Kristin Sørsdal
Forlag: Samlaget
Språk: Nynorsk
Serietittel: Napoli-kvartetten
ISBN: 9788252188448
Originaltittel: Storia del nuovo cognome
Tid: 1960-1969
Emne: Ekteskap og parforhold, m.m.
Antall sider: 574

Jeg brukte også lydfil fra Lydbokforlaget - ISBN Lydfil: 9788242162564, innleser Silje Breivik

Omtale fra forlaget:

Napoli-kvartetten. Bok II
Historia om det nye namnet byrjar der Mi briljante venninne sluttar. Livet til dei to venninnene held fram i kvar si retning. Studia fører Elena ut av det gamle livet, til ein annan by og eit anna miljø, medan Lila må ta eit val for å redde seg sjølv, og får livet snudd på hovudet.
Historia om det nye namnet er ein roman om to kvinners kamp for å realisere seg sjølve i 60-talets Italia, før ungdomsopprør og kvinnefrigjering. Ein roman om eit vennskap som rommar kjærleik og hat, beundring og sjalusi, men som er så sterkt at ingen av dei to kvinnene er heilt seg sjølv utan den andre.
Omsett av Kristin Sørsdal.
 
Elena Ferrante er fødd i Napoli. Sidan debuten i 1992 har ho gitt ut sju romanar. Mi briljante venninne er den første boka av dei fire Napoli-romanane, som har gitt Ferrante eit internasjonalt gjennombrot. Rettane til bøkene er selde til 23 land, og bøkene har fått strålande kritikkar. Elena Ferrante er eit pseudonym. Ingen andre enn det italienske forlaget kjenner identiteten til Elena Ferrante.
 
Elena Ferrante om å skrive, lese og om anonymitet 
Her er en liten video som gir oss litt mer informasjon om den anonyme Ferrante:

Mine tanker om Historia om det nye namnet:

Jeg var ikke så skuffet over Mi briljante venninne, bok 1 av Napoli-kvartetten, at jeg valgte bort bok 2 - jeg leste den med en gang den utkom på norsk, og jeg fikk også mange fine gå-turer med lydboken på øret.
(Et lite sidesprang: Er dette en slags revival av den feministiske litteraturen som vokste frem på 1970-tallet tro? - Jeg fikk litt assosiasjon til for eksempel en forfatter som Marilyn French - hun var ekstremt opptatt av det mannsdominerte samfunn, kvinneundertrykkelse, voldelige menn etc - enda en assosiasjon til Marilyn French fikk jeg da Lila dukker opp sent i bok 2 med barnevogn og et eksemplar av James Joyce's Ulysses tilgjengelig da hun møter sin gamle lærerinne - Marilyn French tok faktisk sin doktorgrad på James Joyce, og skrev også en bok om han i 1976 - The Book as World: James Joyce's Ulysses.)
Historia om det nye namnet går rett inn i fortsettelsen av Elenas fortelling i bok 1 - om hennes liv og livet til bestevenninnen Lila. Vi forlater barndommen og går inn i tidlig voksenliv. Her blir det mer handling og mer fortettet spenning -  kjærlighetsaffærer, rivalisering, konflikter, sjalusi - men også flere episoder av vold innen familien og blant aggressive unge menn.
Livene til Lila (Lina Cerullo) og Elena (Lenú  Greco) er sidestilt. Selv om den ene gifter seg som 16-åring og den andre velger studier, så har de mye til felles. Vi opplever en  "heftig" sommerferie på Ischia hvor mye hender i livet til de unge jentene - Nino Sarratore blir et navn å merke seg - sommeren får følger for både Lila og Elena (den ene blir med barn, den andre mister sin uskyld på flere måter) - etter denne sommeren kommer mer alvor inn i bildet for begge jentene.

Det var her på "sommerferien på Ischia" at denne roman-serien
begynte å fengsle meg…..

Lila strever med sitt ekteskap med handelsmannen Stefano Carracci og problemfritt blir det ikke med den utenom-ekteskapelige  "store" kjærligheten heller, og etter hvert ender hun som enslig, arbeidende mor - men hun "står seg" gjennom det meste, ukuelig som hun er  -  Elena forlater Napoli og kommer inn i student-miljøet, og møter interessante mennesker - tankene er der nok på Lila helle tiden, hun skulle nok ønske venninnen, som hun mener er den mest intelligente av de to, ville ha fortsatt på den samme studieveien som henne selv.
Temaet vennskap er det sentrale i boken - jeg må innrømme at skildringen av dette livslange vennskapet mellom Lila og Elena fremkaller varme følelser hos meg som leser…. Et vennskap som holder i gode og onde dager, tross konflikter og konkurranse - lojaliteten  til hverandre er der hele tiden, båndene og kjærligheten også.
I bok 2 ser man tydeligere hvordan Lila har virket som en slags katalysator på Elena, konkurransen med venninnen har inspirert henne, notatbøkene hennes har tilskyndet Elenas egen skriveglede - det er spennende å følge Elenas vei til forfatter i dette bindet. Handlingen får en ny dimensjon mot slutten av boken når Elena får antatt sitt første manuskript - og for meg synes det som om Lila kan ta noe av æren her….
Samtidig med de to hovedpersonenes liv og utvikling, følger vi også utviklingen i det italienske samfunn - Ferrante skriver med kjærlighet om sitt land, men også med kritiske øyne - her får vi virkelig belyst skyggesidene også.
Og slutten på bok 2, den var virkelig en geni-strek - man må jo bare vente på bok 3 i spenning her.
Jeg må innrømme at jeg har blitt mer "Ferrante-fan" etter denne andre boken, og den fortjener terningkast:5

Andre bloggere som har omtalt denne:

• Åslaug i Min bok- og maleblogg
• Anita i Artemisias Verden
• Tine sin blogg
• Rose-Marie sin blogg

Her er mine omtaler av Napoli-kvartetten:

• Mi briljante venninne
• Historia om det nye namnet
• Dei som flyktar og dei som blir
• Historia om det tapte barnet

Se også min omtale av Elena Ferrante: Svikne dagar
Se også min omtale av Elena Ferrante: Hjemreise
Se også min omtale av Elena Ferrante: Kvelande kjærleik

Tanker om bok - Elena Ferrante: Mi briljante venninne

Tittel: Mi briljante venninne
Forfatter: Elena Ferrante (psevdonym)
Serietittel: Napoli-kvartetten
Innbundet
Språk: Nynorsk
Utgivelsesår: 2015
Oversetter: Kristin Sørsdal
Forlag: Det norske samlaget
ISBN: 9788252185904
Antall sider: 403

Jeg brukte også lydfil fra Lydbokforlaget,ISBN:9788242162243, lest av Silje Breivik

Omtale fra forlaget:

Stor filmatisk roman frå Italias mest kjende ukjende forfattar

Mi briljante venninne er ein stor, filmatisk roman. Historia blir fortalt av Elena, som får vite at venninna gjennom eit langt liv, Lila, er sporlaust forsvunnen saman med alt ho eig: Ikkje eit hårstrå er tilbake, ikkje eit fotografi.
Historia om Elena og Lila begynner i ein fattig, men pulserande bydel i utkanten av Napoli. Fattigkvarteret er prega av vald og brutalitet. Dei to jentene skil seg ut ved at dei er svært kløktige, og Lila også for villskapen sin. Ho er trassig, møkkete – og fryktlaus. Oppveksten i desse røffe gatene lærer jentene å stole på kvarandre og ingen andre. Elleve år gammal må Lila avbryte skolegangen for å arbeide i farens skomakarbutikk, mens Elena held fram med å studere, og Lila er berre seksten år når ho giftar seg med den velståande kjøpmannen Stefano Carracci, son av den forhatte Achille, for å komme seg ut av grepet Solara-familien har om henne og resten av bydelen.

Ferrante har skapt eit storverk om vennskap mellom kvinner, men dette er også forteljinga om Italia som nasjon og dei gjennomgripande endringane landet gjennomgår frå 1950-åra og fram til i dag. Mi briljante venninne er første bok i Napoli-kvartetten.
Frå italiensk ved Kristin Sørsdal.

Om forfatteren fra forlagets side:

Elena Ferrante er fødd i Napoli. Sidan debuten i 1992 har ho gitt ut sju romanar. Mi briljante venninne er den første boka av dei fire Napoli-romanane, som har gitt Ferrante eit internasjonalt gjennombrot. Rettane til bøkene er selde til 23 land, og bøkene har fått strålande kritikkar. Elena Ferrante er eit pseudonym. Ingen andre enn det italienske forlaget kjenner identiteten til Elena Ferrante.

Mine tanker om Mi briljante venninne:

(For nærmere referat av innholdet, se Rose-Marie sin fyldige omtale)
Dette er en serie på fire romaner kalt Napoli-kvartetten med følgende bøker:

1. Mi briljante venninne
2. Historia om det nye namnet
3. Dei som flyktar og dei som blir
4. Historia om det tapte barnet

Mi briljante venninne er en av disse romanene som før lesing har falt i kategorien "great expectations" hos meg. Og det at forfatteren var ukjent - at Ferrante er et psevdonym -  gjorde den ikke mindre attraktiv - utgangspunktet var altså et åpent sinn og store forventninger da jeg startet lesingen og lyttingen   av denne. Og svarte den til forventningene ?  (Svaret vil jeg oppsummere til slutt i denne omtalen - boken var lest ferdig i juni 2015, jeg er litt på etterskudd med omtalene mine, og prøver å rekonstruere litt fra notater jeg gjorde underveis....)
Elena Greco - (Lenu) er fortelleren - venninnen Lila er sporløst forsvunnet. når romanen starter i "nåtid" - Lenu ser tilbake på sin og Lilas oppvekst - hun setter venninnen  Raffaella Cerullo (Lila)  i sentrum for hendelsene i Napoli fra 1950-tallet og fremover - fra de er ca 6 til de er 66. Man merker at forfatteren selv kommer fra dette Napoli-miljøet - skildringene er levende og visuelle. Det er et mannsdominert miljø hun skildrer, de preges også av fattigdommen og ønsket om å komme bort fra den, vi får også føling med den italienske mafia og camorra - og ikke minst: selve byen Napoli blir et levende og viktig element i romanen.
Sentralt i romanen står vennskapet mellom Lila og Elena - et vennskap som gir oppveksten deres mening, men det er også et vennskap som byr på store utfordringer og "prøvelser". Mye av "veien" går de sammen, men de gjør også ulike valg på veien. Lila blir tidlig gift, og trodde det skulle bli en vei ut av fattigdom.
Ferrante gir oss en utrolig god skildring av kvinners kår og stilling i dette mannsdominerte samfunnet, samtidig som hun viser at mennene også har sitt å stri med - det stilles forventninger til dem, de skal forsørge og beskytte, de skal ta vare på familiens ære - de skal ikke vise svakhet - og vold og fysisk styrke er lett å ty til når de vil befeste sin posisjon.
Lila og Elena lærer seg knepene i dette miljøet - veien til selvstendighet og selv-realisering blir for Elena studier og utdannelse, det kunne ha vært det for Lila også - briljant og intelligent som hun var, men hennes impulsivitet og "protest-trang" førte henne inn i et tidlig ekteskap. (Her ser vi senere i bok to og tre hvordan livet for dem begge blir i ekteskapet og hvordan deres veier krysses av en felles mannlig karakter som begge har følt sterk tiltrekning mot)
 - og vennskapet og båndene mellom dem består til tross for "rivalisering" og ulike valg. Og første boks tittel "briljante venninne" kan henspeile både på Lilu og Lenu - jeg er spent på å lese videre om forholdet mellom disse to, hvordan det utvikler seg, og hvordan karakterene utvikler seg med årene…

Lila og Lenu er på mange måter knyttet sammen, de har mange likhetspunkter - de er intelligente og viljesterke, de utfyller hverandre.
 
Konklusjon: Jeg kan røpe først som sist at det slo meg ved dette første bindet at det beste ved den var språket, dernest var det interessant å høre noe om oppvekst i Italia fra midten av 1900-tallet, jeg fikk innblikk i et miljø jeg ikke visste så mye om - i tillegg har romanen meget gode karakterskildringer.

Når alt dette positive er sagt, så må jeg innrømme at den var ikke helt god som "gå-bok", det var ganske mange navn og personer å holde styr på - og når navnene har en fremmed klang, og mange er litt like - så følte jeg at jeg ikke hadde helt tak på person-galleriet fra starten - men det bedret seg etter hvert. Men bitt av "Ferrante-feberen" ble jeg ikke fra starten (Nå er jeg også ferdig med bok 2, og det kommer seg - i positiv retning)
Romanen var nok en del annerledes enn jeg hadde forventet - jeg ble ikke helt revet med fra starten, jeg greide ikke helt å identifisere meg med miljøet - og karakteristikken av italiensk hankjønn på den tiden virket nokså provoserende - men realistisk må jeg innrømme. Her var det mye om manndoms-stolthet, hat, sjalusi, ære, rikdom kontra fattigdom, rivalisering og familiefeider - midt i det hele står utrolige Lila - og hennes sko-design gikk som en rød tråd gjennom hele boken (og inn i neste bok også) - jeg fornemmet en sterk symbolikk i dette. Lila er kreativ og lidenskapelig opptatt av å lage en sko for familiebedriften, broren Rino tar det meste av æren her - og vi følger den mystiske historien om skoen videre.
Mulig jeg tar feil, men jeg vil tro denne roman-serien vil ha overveiende kvinnelige lesere - (i utgangspunktet er det vel uansett også flere kvinner enn menn som leser romaner…..)

En spennende og spesiell roman som så absolutt gir en noe å tenke på i etterkant. Terningkast:4

Andre bloggere som har omtalt denne:

• Rose-Marie i Rose-Maries litteratur- og filmblogg
• Åslaug i Min bok- og maleblogg
• Anita i Artemisias Verden
• Tine sin blogg

Her er mine omtaler av Napoli-kvartetten:

• Mi briljante venninne
• Historia om det nye namnet
• Dei som flyktar og dei som blir
• Historia om det tapte barnet

Se også min omtale av Elena Ferrante: Svikne dagar
Se også min omtale av Elena Ferrante: Hjemreise
Se også min omtale av Elena Ferrante: Kvelande kjærleik