 |
| Cover-foto - biblioteket - iPhonefoto:RandiAa© |
Tittel: Dagbok - 13.desember-13.februar
Forfatter: Haddy N'jie
Språk: Bokmål
Utgitt: 2019
ISBN: 9788205515369
Forlag: Gyldendal
368 sider
Sakprosa
Jeg lånte bok på biblioteket.
Om boken på Forlagets side:
Haddy N'jie gir et nådeløst ærlig innblikk i et familieliv, midt i en av norgeshistoriens største mediestormer. Boka handler om redsel, kjærlighet og raseri. Om politikk og journalistikk. Og om matpakker, leggerutiner og våkenetter.
I desember 2017 ble Arbeiderpartiets nestleder Trond Giske anklaget for flere tilfeller av upassende oppførsel. Mens samboeren Haddy Njie ledet juleprogram på tv, økte trykket mot ham. I flere måneder sto den lille familien i sentrum av det som skulle bli en av norgeshistoriens største mediestormer. Haddy N'jie gir et nådeløst ærlig innblikk i et familieliv, midt i orkanens øye.
Mine tanker om Dagbok - 13.desember-13.februar:
Ja, det er subjektivt, ja, det er en dagbok – men den har sin berettigelse. Jeg brukte noen formiddagstimer på biblioteket i dag for å lese denne boken - velvalgte timer - fordi kaoset rundt Trond Giske-"saken" med et utrolig ”sammenfall" av Metoo-kampanjen og varslinger og politisk maktkamp opprørte mange, også meg. Å stå midt oppi dette som hustru og småbarnsmor og yrkesaktiv kvinne skjønte de fleste var en utrolig krevende situasjon.
"Dagboken" til Haddy N'jie tror jeg var lurt av henne å skrive – og min konklusjon er at dette selvsagt ble en høyst privat bok, men at det for henne og familien ble en viktig bok - og sikkert nok for oss andre også – jeg prøver å være objektiv, jeg har aldri hatt noe tilknytning til Arbeiderpartiet, men N’jies bok fikk bare bekreftet mitt skråsikre syn på at Metoo ”kampanjene” ble en høvelig anledning til en heftig person-kamp innen AP – dette skal jeg ikke gå nærmere inn i, men bare tilføye at varslere og Metoo-saker også har sin berettigelse.
Tilbake til selve ”Dagboken” (dette blir en kort omtale, det er mange andre som har skrevet bra om boken og den har vært godt ”luftet” i media) – men jeg vil kort nevne noe av det jeg fant positivt ved den:
Haddy skriver godt og engasjerende, stoffet er strukturert og ryddig, og budskapet er ganske klart – hun står støttende ved sin manns side. Hun forteller om et dagligliv med de vanlige hverdagslige ”strabasene” midt oppi en ufattelig media-storm. Det er småbarns-stell og våkenetter, det er jobb og det er familiebesøk – det er frykt og oppgitthet, men også kampvilje og solidaritet.
Haddy åpner sitt hjem, sine tanker og sine følelser for leseren – det er gjort på en fin og troverdig måte. Hennes kritikk av Giskes ”motstandere” er også høyst forståelig. Hun har jo et poeng i at ”alle andre” ble hørt, ”alle andre” ble beskyttet, ”alle andre” ble trodd osv – og det skulle bare mange at ikke Giske-siden skulle få komme med sine synspunkter. Noe annet som gjorde inntrykk på meg ved hennes fremstilling, er at hun gjør det klart at det er ”hennes” historie vi hører, og jeg leste det ikke som noe direkte ”forsvars-skrift” for ektemannen – selv om det uvilkårlig også er det. Men Haddy N'jie legger mest vekt på hva HUN følte og stod oppe i i denne tiden. Og det gjorde inntrykk å lese. Vi får også noen fine glimt av Haddys bakgrunn og barndom – at hun har blitt den hun er, integrert, men samtidig forskjellig fra mainstream med norsk-etnisk mor og en far fra Gambia.
Haddy kommer ikke på noe punkt med fordømmelse av at Metoo ikke er på sin plass – men her lager hun en beretning om ”misbruk” av kampanjen, et grovt eksempel på Metoo-bevegelsen som gikk over styr – vel, det er hennes subjektive syn, men jeg innrømmer at jeg sier meg ganske enig med henne her. Det hun skriver er rasjonelt og logisk, selv om hennes følelsesmessige engasjement er sterkt fremtredende. Det står respekt av åpenheten i Dagboken hennes, boken ga meg litt å tenke på – jeg anbefaler den gjerne.
Terningkast:5
Posts
.png)
