Showing posts with label Tomas Espedal. Show all posts
Showing posts with label Tomas Espedal. Show all posts

Wednesday, 14 January 2015

Tanker om bok - Tomas Espedal: Mitt privatliv

Tittel: Mitt privatliv
Forfatter: Tomas Espedal
Forlag: Gyldendal
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 136
Språk: Norsk, bokmål
1. utgave
ISBN/EAN: 9788205473164

Fra forlagets omtale:

Mitt privatliv er en fotobok, og en roman. Fotografen er Tomas Espedal, og bildene dokumenterer hans liv og omgivelser de siste femten årene: Her er bilder av Tomas Espedals venner og familie, av husene han har bodd i, skrivebordene han har skrevet ved, hotellsengene han har sovet i. I samspillet mellom fotografiene og teksten som ledsager dem, skisseres en utvikling av et kunstnerliv, av hvordan liv og skrivekunst i Espedals tilfelle uløselig er knyttet til hverandre, ja nærmest hvordan liv og kunst blir ett, slik det er framstilt gjennom bøkene han har skrevet siden årtusenskiftet.
Boken er basert på forfatterens omfattende bildemateriale. Tomas Espedal viser seg å være en eminent fotograf, med et skarpt blikk for å se motiver der de fleste av oss ikke ville finne på å lete etter dem.

Tomas Espedal - Bilde tatt på Kapittel 10 - Foto:RandiAa©
Om forfatteren

Mine tanker om Mitt privatliv:

En bok om ensomhet, om lengsel og savn - og en bok om skriving.

Nå et vel jeg mer fotograf enn forfatter og kan så avgjort si at en slik bok kunne jeg aldri ha laget - Modig gjort med disse dagligdagse og når sant skal sies, "middelmådige" fotografiene.
Jeg var meget skeptisk til dette konseptet da jeg tok fatt på denne "billedboken" - men det tok ikke lang tid før jeg fattet interesse og forstod intensjonen. Etter hvert som jeg leste og studerte bilder, ble jeg mer og mer overbevist om at dette var en god idé - men jeg tror ikke hvem som helst kan kopiere idéen på en vellykket måte.
Tekstene fungerer ikke bare som tittel til bilder - tilsammen blir de til en  dramatisk roman. Dramatisk og alvorlig - men merkelig nok en humørfylt bok på samme tid. Humørfylt fordi bildene er morsomme i sin enkelthet, og de forteller tydelig en historie og oppfyller sin intensjon.
Den minner litt om konseptet til Lars Saabye Christensen i Mitt danske album, men bare litt.
Dette fremstår nærmest som en biografisk dokumentar-roman i tekst og bilder - ikke over hele Espedals liv, men over de siste femten viktige årene av det. (Andre perioder av forfatterens liv er også ganske behørig dokumentert i hans foregående romaner.)
Noen fotograferer for å minnes og mimre, andre gjør det for å glemme øyeblikkene, gjøre seg ferdig med dem - Espedal er vel av den siste kategorien. Selv om tekstene ikke er så lange, så gir de et godt innblikk i disse femten årene av forfatterens liv - samtidig som de ofte peker tilbake på noe vi hører om i tidligere romaner. Og selv om man ikke vet hvem alle de avfotograferte og navngitte personene er, så skjønner man de har betydning for forfatteren - de er fra hans nære krets.
Hvor fikk han idéen fra? Moren? Hun skapte på en måte bilder av "verden" slik hun ville ha den gjennom å forme, klippe til fotografier, og gjennom syingen sin:

Mitt privatliv - siste avsnitt s.9

Men han fremhever at det fortsatt er forfatter han er - han fotograferer her for å "tjene" sitt forfatterskap først og fremst.
Selv om fotografiene er ganske akseptable, vil jeg ikke helt berømme han for disse - men sammen med tekstene er de helt perfekte.
Og de gir et inntrykk av begivenheter, flyttinger, arbeidssteder i forfatterens liv, og litt om det han liker å ha rundt seg, lamper og blomster for eksempel.
Vi "flytter med" til flere steder - og skrivebordet er der også, på flere steder - ganske ryddig og velordnet. Og om flyttingene sier forfatteren: "Jeg liker ikke å flytte, og likevel flytter jeg", (s.12) - og om han ikke likte det, så det ut til å bli en naturlig del av livet hans etter hvert.
Som aleneforsørger får vi høre at han måtte jo finne tid til å skrive for å kunne forsørge barna - men på den annen side ga barnebråket også inspirasjon til skrivingen
Og mennesker han har kjær eller hadde kjær - og om tap og sorg. Det er spesielt to tap som står sentralt, det er moren til datteren Harriet, og det er kjærlighetssorg etter Silje som dro.
Mange av bildene rører nok ved leserne - for eksempel bildet av lille Harriet som var blitt morløs - og teksten sier at hun finner ingen grunn til å skynde seg hjem fra barnehagen.(s.23)
Den første vinteren med barna var kald, mørk og sorgtung - men en ny vår med fuglesang og blomster gjør kanskje tilværelsen etter tap noe lysere, og sommeren skildres med roser og liv og røre i hagen, livet går tross alt sin gang - og man lever utelivet i pakt med naturen.
Forfatteren skriver om de vanskelige årene på Askøy - om seks år i huset på Ask - som likevel kunne kalles "de beste årene i livet mitt (s.38).
Han sier : "jeg savner ikke det som har vært, jeg savner det som ikke lenger er mulig." (s.40)

I ensomheten og sorgen skildrer forfatteren dagene som likevel blir meningsfylte med husarbeid, vask, matlaging og omsorg, og skriving, skriving, skriving.

Skrivebordet i Dreggen. 2001 - illustrasjon s.18
Flere av bildene i boken er "skrivebordet" (tror jeg telte 18 bilder av skrivebord, arbeidsbord) - og "oppdekkingen" er gjerne noe som er knyttet til skrivingen. Her for eksempel er det "Ronda-skrivingen" (s.58-59):
 

Og Ronda kan jeg godt forstå er et inspirerende sted for skriving. (Et sted i Andalucia som også har fascinert meg. Omtalt i en av bloggene mine.)
Lamper, blomster, bøker, møbler er med i billedserien - de "konstruerer ensomhet" sier han. (s.61)

Ved siden av ensomheten, er lengsel og savn gjennomgående temaer: "Lenge pleide jeg å gå til sengs som om du fremdeles var her. Jeg formet dynen etter kroppen din, puten etter hodet, og holdt rundt deg til jeg sovnet" (s.65)

"Jeg skriver romaner. Jeg er en romantiker" slår han fast (s.87)

I siste delen av boken skildrer han reiser og hotellrom og senger - han leser i sengen. (s.90)

"Etter tre år på reise, på flukt, vet jeg at det ikke er mulig å legge kjærlighetssorgen bak seg." (s.123)

Ikke alle lesere liker å fråtse i forfatteres privatliv som blir offentlig-gjort gjennom diktningen deres, jeg var redd for at dette ble for intimt og nært - men utrolig nok fungerte det veldig bra - jeg synes Tomas Espedal har vært en balansekunstner her - dette ble varmt og nært, men ikke pinlig og avslørende. Bilder og tekst ga meg noe å tenke på,  jeg ble berørt av det jeg leste og av bildene jeg så, men samtidig følte jeg behørig avstand til og respekt for det private her. Og så ble det faktisk kunst av dette - det er det mest fascinerende.

Det er kanskje ikke et eksepsjonelt liv han skriver om, men det er en forfatters liv i femten år, og ikke alle kan skrive så poetisk og vakkert om det dagligdagse…..

Og hvordan det går videre med forfatterens liv - ja, det kommer vel i en ny roman om ikke altfor lenge…….

En ganske annerledes "roman" dette - Terningkast:5


Andre bloggere som har omtalt denne:


Et videopptak (nokså dårlig kvalitet jeg gjorde ved en tidligere anledning) - det viser at forfatteren ikke bare er alvorsfylt - Video:RandiAa©:

Intervju og video fra Bokprogrammet, her ser vi "hjemme hos"

Wednesday, 26 February 2014

Tanker om bok - Thomas Bernhard: Mine priser og Et liv i Trass - en paneldebatt

En fascinerende og provoserende forfatter, høyst kontroversiell  - en kult-forfatter for mange - og han etterlot seg et stort antall verker.
"Thomas Bernhard, østerriksk forfatter. Få østerrikske forfattere har i sin samtid vært så omstridte som Bernhard. Han provoserte, særlig gjennom sin dramatikk, med kraftig kritikk av Østerrike og østerrikerne, og i sitt testament skrev han at hans verk verken skulle oppføres eller publiseres mer i hjemlandet. I mellomtiden er dette opphevet av dem som forvalter hans verk, av arvingen..."
Les mer her

Forfatter: Thomas Bernhard
Tittel: Mine priser 
Forlag: Bokvennen Forlag AS 
Utgitt dato: 10. mars 2010 
Oversetter: Sverre Dahl 
Språk: Bokmål 
Omslagsdesign: Aina Griffin 
Innbinding: Innbundet 
Sidetall: 136 
ISBN: 9788274882133

Fra Forlagets side:

Oversikt
Den østerrikske samfunnskritiske romanforfatteren og dramatikeren Thomas Bernhard (1931–1989) ble bare 57 år gammel. Likevel rakk han å gi ut et betydelig antall titler som har gjort ham til en av de tyskspråklige forfatternes absolutte mestere. Hele 18 av Thomas Bernhards bøker er oversatt til norsk; nå kommer også boken som ble utgitt posthumt – over 20 år etter hans død – nemlig Meine Preise, på norsk Mine priser, en bok der han på sedvanlig vis, med utskjellinger, bitende ironi og saftige overdrivelser, forteller om de ni litterære prisene han mottok i løpet av sin levetid. I de fleste tilfellene er han ikke nådig mot dem som utdeler prisene og som han mener ikke aner hvem han egentlig er; samtidig trenger han pengene de medfører, og stiller derfor mildt sagt ambivalent opp til prisutdelingene. Det er beskrivelser av disse hendelsene, som da han mottok Julius Campe-prisen i Hamburg, der prispengene blir brukt til innkjøp av forfatterens første bil – som snart ender som vrak i Jugoslavia – som på humoristisk manér blir skildret i Meine Preise, en bok det er minst like god grunn til å lese som hans øvrige bøker.

Mine tanker om Mine priser:

Mine priser - Ikke alle prisene hans blir omtalt, han har gjort et utvalg på ni av dem som han spinner essaylignende tanker rundt.
Fra selve tittelen på boken skjønner man vel umiddelbart ironien i denne lille romanen - en viss arroganse også kanskje? Thomas Bernhard var godt vant med å motta priser for sine romaner - priser som på en måte voldte han bry, ofte var det pengebeløp som han så absolutt hadde behov for, men de som hadde nominert han til prisene, hadde han ikke så mye til overs for - "kulturelt stod han langt over disse" - var vel tanken han hadde om seg selv.
Noe stor nasjonal-kjærlighet hadde han heller ikke for sitt hjemland Østerrike - som han benyttet enhver anledning til å kritisere og refse. Et tragi-komisk forhold egentlig mellom mannen og hjemlandet.
Mine priser kom ut etter Bernhards død, den var skrevet først på 1980-tallet.
Romanen beskriver som sagt utdelingen av en del priser han har fått og det spinnes en historie rundt hver pris  .. spesielt forteller han hva pris-penger var brukt til - en sportsbil som ender i kollisjon, et hus som kunne pusses opp
Hele tiden sper han på med kritikk av myndigheter, offentlige instanser og politiske makthavere
Det absurde i dette er jo at han tar imot prisene, samtidig som han kritiserer og forakter alt og alle i relasjon til disse prisene -  "Jeg hatet seremoniene, men jeg ble med på dem, jeg hatet dem som delte ut prisene, men jeg tok imot pengesummene deres." sier han
En samfunnskritiker ble han - en paradoksal sådan - kanskje noen ikke fant han helt troverdig fordi han tok imot prisene fra de han refset - og kanskje følte han noe skam fordi han gjorde det.
Men han pekte vel på noe vesentlig ved slike prisutdelinger - det kulturelle, den litterære innsatsen og kvaliteten av arbeidet kommer i bakgrunnen - det er selve seremonien og alt styr rundt utdelingen som blir fokusert på….kjendiseriet.
Man kan vel egentlig si at den kritikk han gir samfunnet og andre notabiliteter går han ikke fri av selv - det ligger en god del selvkritikk og forakt i dette at han lar seg innordne og motta priser…..litt svart humor i dette - det er viktig å forstå han rett.

Innholdslisten med de ni prisene
Humoren preget virkelig disse essayene - den første her på innholdslisten for eksempel synes jeg var ganske kostelig: Her møter han opp for å motta Grillparzer-prisen (den fikk han i 1972) og det i nyinnkjøpt dress fra fasjonabel butikk for anledningen - og så er det jo ingen mottagelse for han, ingen som viser han på plass - med en gammel tante på slep, trenger han seg inn på en rad et stykke bak i salen - "til pass til arrangørene", mener han vel når de begynner å oppdage at hedersgjesten ikke er der. Han blir gjenkjent i salen, men flytter seg ikke frem på første rad før president Hunger selv har vært bak og anmodet han om å komme frem. Seremonien ble heller flau, med en ministerfrue som snorket, og en "ærestale" som nevner et par skuespill som han ikke en gang har skrevet - han mumler bare et kort takk for prisen, som til hans store skuffelse ikke en gang er penger denne gangen - forlater podiet og etterfølgende fest, og ministeren spør i forvirringen: Ja, hvor er det blitt av den lille dikteren vår, da? (s.18)
Etter den flaue, bisarre prisutdelingen føltes nok dressen litt for trang, og han gikk rett bort og byttet den - selv om den var brukt - noe måtte han vel gjøre for å kvitte seg med ubehagelige påminnelser.
Fornøyelig lesing, og glitrende skriver han.
iPhone bilde fra Biblioteket - Foto:RandiAa©
Humorist eller samfunnskritiker eller "disgruntled" person? Eller fortjener han alle tre betegnelsene?

Ideen med denne boken -  tema og tittel synes jeg er ganske genial - den fenget meg, og når jeg legger vekt på å se det paradoksale i denne romanen, velger jeg å gi den terningkast:5

Jeg hørte om denne romanen hans på Kapittel 11 - Litteraturfestivalen i Stavanger og gjorde et notat av en paneldebatt den gangen - jeg gjengir denne her:
M
ottoet for Kapittel 11 var "Trass" - Og Et liv i Trass må man si var mottoet forfatteren Thomas Bernhard
(1931–1989) levde etter. Det fikk vi også inntrykk av gjennom samtalen mellom Tomas Espedal, Erlend Loe og Kristian Lundberg ledet av festivalsjef Eirik Bø:

Eirik Bø - Foto:RandiAa©
Kristian Lundberg og Tomas Espedal - Foto:RandiAa©
Erlend Loe - Kristian Lundberg og Tomas Espedal - Foto:RandiAa©
Kort oppsummering av det jeg fikk med meg her:
I samtalen mellom de tre forfatterne kom det frem at Bernhard kanskje var den trassigste i litteraturens historie. Var han det? Her påpekes tegn i så måte: I sin trass hadde han nærmest opptegnet betingelser i sitt testament om ingen publisering i den østerrikske stat - en stat og et skolesystem han mente omtrent tok livet av han. Erlend Loe fokuserte imidlertid på at Bernhards hat ikke var uten humor - at forfatteren var nærmest lystent tiltrukket av grotesk hat - at han personifiserte nedrakkingen av staten - og at det er ganske paradoksalt at Bernhard som ikke ville ha noe med samfunns-institusjonene å gjøre, tar imot priser og lønn av statlige institusjoner.
I boken "Mine priser" (Meine Preise) - utgitt 20 år etter hans død - er utskjellingen av staten tydelig, ispedd en stor dose ironi og humor - han forteller om sine ni litterære priser og omstendigheten rundt disse. Et hån kanskje mot de som utdeler prisene og ikke engang "kjenner han" - men en av prisene gir han mulighet til å kjøpe sin første bil, et snarlig vrak som ender opp i Jugoslavia. I romanen får han frem hvor "krenket" han føler seg over disse prisene - men pengebehovet seirer over "krenkelsene". Det blir en slags kjærlighet til det å hate et system.

Det kommer også frem i samtalen at Bernhard velger ensomheten, dvs at hans prosa er noe "smal" - slik Jon Fosse har blitt kritisert for - språket er også spesielt med mangel på avsnitt og tegnsetting - man "tvinges videre i en messende rytme", tilføyer Eirik.
Konklusjon: Valget av denne forfatteren og samtale rundt hans verker og ideer passet ubeskrivelig inn under mottoet Trass - Thomas Bernhard hadde tydelig påvirket de fire som utvekslet tanker rundt forfatteren, og min nysgjerrighet ble i hvert fall vekket til å sette meg litt bedre inn i Bernhards forfatterskap - slik får man alltid inspirasjon på en litteratur-festival.
Her er min omtale fra Kapittel 11: 
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del I
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del II 
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del III
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del IV  
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del V   
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del VI 
September i Stavanger  
Her er omtale fra Kapittel 10:  

  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del I
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del II 
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del III
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del IV  
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del V    

Saturday, 7 January 2012

Kapittel 11 - Stavanger internasjonale festival for litteratur og ytringsfrihet 21.-25.09.2011 - Del III - Festivalens Dag 2: torsdag 22.09.2011 - Tanker om bok - Tomas Espedal: Imot naturen

Tomas Espedal på Kult-kafeen - Foto:RandiAa©
Det ble tid til en tur på den trivelige Kult-kafeen før ettermiddagens tettpakkede program. Jeg hadde med meg Pling i bollen, og var så heldig å møte Ingvild Rishøi der - alltid hyggelig med en forfatterkommentar i bøkene man kjøper.
Tomas Espedal er imot noe i år også, i fjor var det Imot kunsten, i år går han Imot naturen. Dette var første arrangement av ettermiddagens program - og da det skulle være på Kult-kafeen, var det bare å bli sittende der:

Jeg hadde dessverre ikke lest boken enda da jeg var på litteratur-festivalen, bare bladd i den -  men som en liten forberedelse hadde jeg i hvert fall lest på coveret, og på NRK sin kulturside: 
"Om livet, arbeidet og den store, umulige kjærligheten. Imot naturen er en undersøkelse av arbeidet; arbeidet i fabrikken, kjærlighetsarbeidet, skrivearbeidet. Arbeidet for å leve et liv i samsvar med samfunnet og naturen. Men hva er naturlig, og hvorfor trekkes fortelleren mot det umulige, den umulige kjærligheten, bøkene, mytene, tabuene? Han leser fortellingen om Abélard og Héloïse, om den unge Marguerite Duras og elskeren, den eldre kineseren, og ser at han selv er i ferd med å bli en av dem som lever imot naturen"
Man vet ikke helt om det er noe alvorlig Espedal snakker om, eller om det er fleip…, eller jeg tolker det vel slik at han skriver/snakker om det alvorlige på en "overdekkende" morsom måte. Slik ble møtet med forfatteren denne gangen også, som på Kapittel 10 året før.
Han harselerte litt med "hva er det naturlige", og hvorfor er det slik at vi ikke alltid er på "den naturlige siden", men heller trekkes mot det "umulige" - det"umulige"  i kjærligheten, i "umulige" bøker, myter og tabuer.
Imot naturen er som forløperen (Imot kunsten) et selvbiografisk prosjekt. Espedal forteller litt om hans vei til forfatteryrket:Det begynner kanskje mer likt dagboksnotater som om det bare skal være noe helt personlig, som ikke skal ut til offentligheten; brev er også en tilnærmings-måte for det selv-biografiske. Espedal skriver og snakker om den trange, vanskelige veien til å bli en forfatter….her er det paralleller til både Marcel Proust, K.O. Knausgård m.f.
Om veien er trang og vanskelig, så er det samtidig ens "store lykke", sier Espedal: å kunne tumle med ord og språket - men "helsebringende" er det ikke, tilføyer han.

Han bringer på bane en interessant tanke om dette med å følge i forfedres tradisjon, eller å bryte ut av denne tradisjonen (I den forbindelse nevner han verket Bruddenbooks - en families forfall - av Thomas Mann - et handelshus som går til grunne, kanskje mye fordi den siste generasjonen ikke har handels-økonomiske interesser, men velger fiolinen og kunstens veg).
Slik brøt Espedal selv en tradisjon, sier han, han bryter tradisjonen med arbeider-klassens praktiske arbeid og slit - "jeg skal aldri jobbe", sier han; og presiserer at han aldri har hatt en "jobb", bortsett fra et kort besøk på fabrikk-gulvet i ungdommen.(Og det "grusomme" slitet og den nedarvede plikten som drev han, har han behørlig beskrevet i denne romanen. Konklusjonen hans på den erfaringen ble: "Jeg bestemmer meg for at jeg aldri vil arbeide. Jeg vil ikke ha en jobb".)
Men han tilføyer: Hardt arbeid er det imidlertid også å være gift,- "faste plikter", "din tur" med ditt og datt osv.
Videre nevner Espeland at han ikke finner tonen ved å reise ut for å skrive - han må sitte alene i et lite rom, da kan språket "eksplodere", sier han.
Når det gjelder leserne, og dette å skrive for et publikum, ironiserer han med at en forfatters jobb er å gi leserne hva de IKKE vil ha. Om noen mener: "tenk på leserne"..."ja, vel", sier Espedal, "men leserne har aldri tenkt på meg"..(En annen uttalelse som falt ut nokså kontroversielt, var også dette med å "skrive for en mengde 50-årige kvinner"…)
Bokens sentrale historie er kjærligheten mellom en eldre mann og en ung kvinne.("Skriver om skammen over å elske en ung kvinne" Dagbladet)

En parallell til middelalderens tragiske historie om Abélard og Héloïse, der hennes familie tvangs-kastrerer Abélard. Denne betagende historien har Espedal spunnet inn i sin roman.
Altså: Ingen happy ending i denne romanen.

"Med det samme han så henne, glemte han sin egen alder" - Han var 48 og "hun syntes han har et ødelagt og vakkert ansikt"
Imot fornuften, eller sunn fornuft kunne kanskje også vært en passende tittel.
Det handler altså mest om kjærlighet denne gangen, men ikke bare den delen som er svimlende lykke. Her er det lidenskap og sorger og en overveiende atmosfære av "la tristesse" - lykken kommer, lykken går, men kanskje kjærlighets-sorg og tapt kjærlighet kan vendes til noe positivt, være en drivkraft for en forfatter…. Pierre Abelard sin "Fortellingen om mine sorger" (Historia Calamitatum), har øyensynlig vært en naturlig inspirasjonskilde slik også Marcel Prousts liv og romaner - "La tristesse" preger i høyeste grad Proust også. Imot naturen er en poetisk, lyrisk roman, skrevet av en forfatter som MÅ skrive, ikke for en lesekrets, men kanskje mest av egne behov. Skrivingen er det viktige i livet, enten det er i  form av brever eller notatbøker eller roman.
Her er det sterke skildringer av smerte, sorg og lidelse ved  tapet av kjærligheten fra en ung-jente, eller det å måtte skilles med en ektefelle som dør, eller en datter som flytter ut.
Det er nesten som forfatteren finner stor nytelse i å skrive om sorgen ved disse tapene.
Espedal dveler ved tanken på at sorgen og smerten fikk Abélard til å skape litteratur, og de vakre brevene som gikk mellom Abélard og Héloïse var skapt gjennom lengsel og smerte.
Mot slutten av romanen gir Espedal en utrolig sterk  og fin skildring av pinslene med å bli forlatt.
Det fikk meg til.å tenke på en roman som Die Leiden des jungen Werthers som jeg leste i ungdommen. Slik har Imot naturen blitt en fin perle innen sjangeren "kjærlighetens og lidelsen blå blomst". På slutten av romanen dveler hovedpersonen ved alt som kan minne om hans tapte, unge elskede.
Lidelsen munner nærmest ut i et religiøst nattverdsmåltid med hvitt brød symbolsk for den unge Jannes kropp, dyppet i den røde vinen - blodet hennes som trekker opp i det hvite brødet…han spiser det så rødt, så hvitt, så hvitt, så rent, så rødt……."nå er hun i munnen min"…"nå er hun min"


Etterskrift: Nå anser jeg meg ferdig med denne, men jeg er i tvil om jeg skal se den som en liten perle innen sjangeren "romantikkens blå blomst" eller anta at den er skrevet som en slags ironisk fleip...vet ikke helt (?).  Han har jo en spesiell humoristisk sans da....har jeg funnet ut etter de gangene jeg har hørt på han. Eller kanskje skriver han for  å understreke her at det må sorg, smerte, lidelse til for å kunne gi alt i det man skriver...finnes utallige eksempler på det innen litteraturen.


Terningkast: 5
 
Kapittel10
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del I
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del II 
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del III
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del IV  
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del V  
Kapittel11
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del I
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del II 
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del III
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del IV  
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del V   
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del VI

Kapittel18
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 18 - Del I
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 18 - Del II

September i Stavanger  
Dag 4 

 

Wednesday, 16 March 2011

Kapittel 10-Stavanger internasjonale festival for litteratur og ytringsfrihet. 22.-26.09.2010 Del V


Litt om de arrangementene jeg var på fredag 24. og lørdag 25.september.

Litterær lunsj med Tove Nilsens roman Nede i himmelen finnes her.  Litt om Mikhail Sjiskin og Venushår her.


Kortversjon av Carl Frode Tiller i samtale med Karin Haugen, om Innsirkling II: Jeg vil omtale denne romanen i eget blogg-innlegg. Tillers Innsirkling-romaner var selvskrevne på en Litteratur-festival med mottoet Hukommelse.
Her ble mange sentrale temaer berørt: Eksistensialisme, et bygde-samfunns verdier i relasjon til mannsroller, macho-verdier og kvinnerollen - forstillelse og rollespill og ikke minst identitets-problematikk. Karin Haugen stilte de riktige spørsmålene og Tiller fikk sagt mye vesentlig om intensjonen med sin roman - han har lagt vekt på konflikter mellom mennesker som en drivende kraft for handlings-forløpet. Det ligger mye dyp, menneskelig, "dyster" psykologi i Tillers romaner, dette gjelder både Skråninga og Innsirkling I og II. Det er personer på leting etter seg selv, usikre personer som dekker over sin usikkerhet ved stadig å komme med stikk til andre for å fremheve seg selv. "Hovedpersonen" David  binder det hele sammen ved at persongalleriet skriver brev til han for at han skal hjelpes til å huske hvem han er...men det er like mye "de andre" i romanen som finner ut av hvem de er, som avslører seg selv gjennom brevene til David; slik virker David som en katalysator for andre til å "finne seg selv". Innsirkling II, i likhet med den første i serien, er en fascinerende psykologisk spenningsroman. Her ser vi frem til en fortsettelse....


Lørdag 25.september fikk jeg med meg fem interessante programmer i tillegg til byvandring og sosiale aktiviteter. Denne dagen startet med mitt første møte med forfatteren Tomas Espedal. (Da mener jeg "live", jeg hadde lest hans mye omtalte Imot kunsten). Å kunne benke seg på det lyse luftige Breitorget med Jon Øystein Flink (bærer sitt etternavn med rette) i samtale med Tomas Espedal ble en overraskende positiv opplevelse. Jeg hadde lest romanen  hans med en følelse at den var litt dyster og alvorlig, men sannelig - Espedal var jo full av humor, og slagkraftige, raske svar på Flinks innspill. Nå satt jeg også helt fremst i salen så jeg greide å ta noen bilder og litt video, ikke av beste kvalitet, men brukbar dokumentasjon. (Noen bilder -
Made by RandiAa©):


Og det beste av alt - i etterkant av Imot kunsten, fikk jeg nå en langt bedre forståelse og positivt syn på denne "husker du" romanen, husker du i den forstand at dette var Espedals (Proustske-)beretning om hans liv, familie og veien inn i forfatteryrket.
Noen stikkord fra samtalen:
Øystein Flink startet med å si at Imot kunsten var en kompleks bok.Og Tomas Espedal gikk gjennom bokens kronologiske oppbygning....og det hele strukturerte seg mer klart og tydelig enn da jeg leste romanen. Han begynte å skrive når "stillheten tok bolig i huset", og som hos Marcel Proust så kom også Espedal inn på at et sted kunne være fylt opp av følelser - man føler redsel for forandringer og vil helst at alt skal være som før. Det blir et tilbakeblikk på farens liv, en fortvilelse over å bli adskilt fra moren, en familie i arbeiderklassen eller nærmere bestemt NKP, med minner om onkler som var svære og drikkende, og tanter som var gode og runde. Selv jobbet han på fabrikk da han var 15 år, bestemte seg for "aldri å arbeide, og har ikke gjort det siden heller", sier han.Stikkord: Første forelskelse - skriver at det var en gutt- liksom mer "fart i det", men det var egentlig en jente. "Boksing er kjærlighet mellom menn" - derfor skriver han om slåsskamp med en gutt.
Stikkord: farmor - hun vever han inn i familie-teppet.
Stikkord: moren - han har ikke greid å skrive om morens død, men det var moren som var den lesende av foreldrene, det var Doris Lessing og Erika Young - hans oppfatning av forfattere kom slik gjennom kvinnevinkling - han fikk prøve seg som "husmor" i ni år også og kom i kontakt med de andre kvinnelige leieboerne, og var til og med opptatt av blomster - farmoren jobbet i blomsterbutikk.
Men egentlig var det jo "en skam å skrive - og så bruker han jeg-form - og i tillegg skriver han om det å skrive bøker." Men Espedal presiserer at det å skrive er et arbeid, han har eksperimentert med ulike uttrykksformer - dagbok, brever osv. Han har endt opp med han må uttrykke seg "selvbiografisk" når han skriver - og at det viktigste for en forfatter er å skrive god litteratur og ikke primært for å selge bøker og tjene penger.


Noen videoklipp fra programmet med Tomas Espedal - Made by RandiA©


Lørdag 25.september fortsatte en stund til på Breitorget. Klokken 14 fortsatte det med dikt der. Her presenterte Pedro Carmona-Alvarez og Gunnar Wærness sin storslagne diktantologi: Verden finnes ikke på kartet. Her fikk de i hvert fall vist at verden finnes i poesi. Denne diktsamlingen er en nyvinning i genren synes jeg...Noen av poetene var kjente...som for eksempel Wole Soyinka, men for meg ble det også møte med mange nye, spennende, modernistiske diktere fra eksotiske strøk...dette vekket min nysgjerrighet..diktning med kritisk søkelys på vår samtid. Her er det lesestoff til ettertanke og fordypning.
Kult.kafeen var neste stasjon på denne program-spekkede lørdagen. Her var det Kritikersalong med temaet Litteratur og kollektiv hukommelse. Samtalepartnerne til Marit Eikemo var Henrik H. Langeland, Tor Eystein Øverås og Selma Lønning Aarø.
Øverås startet med fokus på det norske som en kollektivt erfaringsramme for norske forfattere, da reflektert gjennom avis-mediet; Lønning Aarø nevnte dette at man husker det man ønsker å huske, og slik kan noe av det man skriver fremstå som løgn for andre. Langeland nevnte trender i det man husker, og gjenkjennelse som en viktig faktor i den kollektive hukommelsen... og dette med en forfatters ansvar for å fremkalle den rette hukommelse, å skrive mest mulig "riktig, sannferdig" Spørsmålet om hvem som definerer den kollektive hukommelsen ble også berørt. Er det forfatterne? Eller er det kritikerne? Man kunne også enes om at "gjenkjennelses-effekten" er et viktig element i leseprosessen...viktig å skape en slik effekt hos leserne....
Scenen endret seg klokken 16, samme sted: Herskap og tjenere - Aslak Sira Myhre i samtale med Harald Birkevold.
Her startet samtalen med litt polemikk i tilknytning til A.S. Myhres nylanserte "oppvekst-bok" i olje-Norge. Her er det altså "hukommelse" rundt en oppvekst i takt med fremveksten av Olje-Norge i sentrum av begivenhetene. Et spørsmål kan stilles: "Hvorfor kaller han seg fortsatt kommunist?" har han sviktet sine idealer og sine egne ved denne boken? Det har fremkommet utsagn som "Jeg føler et voksende ubehag ved å være en del av den norske venstresida." "Myhre er en likskjender." "Myhre er i grøfta sammen FRP." Mens det fra FRP-hold roses med : "Myhre treffer spikeren på hodet." Myhre selv peker på vår velstand i dag som avhengig av f.eks polske arbeidere - at den norske arbeiderklassen i dag begynner å bli "de andre", altså innvandrere. Likeså kommer han med kritikk av bruken av oljefondet, kapital som sprøytes inn i likt og ulikt av internasjonale foretak og så tror man at man kan si man har rene hender i denne kapitalinvesteringen - Myhre sier nærmest "ja" til en avskaffelse av oljefondet - man kan jo heller ikke sette alt inn i norske investeringer, da får man inflasjon.
Når det gjelder innvandrere som arbeidskraft, ser han positivt på det, men de må "få bli norske". Og på spørsmålet om han ikke lengre er kommunist, svarer han at han er like mye "sosialdemokrat som alle andre." - Egentlig går det vel ikke an å være kommunist i Norge i dag, men Myhre er det ufortrødent likevel....På spørsmål om han har pause fra politikken, og i så fall hvor lenge pausen varer, konstaterer han at han fortsatt tenker på politikken; men på den annen side er det lettere å "tenke og skrive fritt når man ikke er politiker", han ønsker større rom for det som skal være "lov å si." 

En liten video-snutt fra programmet med Aslak Sira Myhre - Made by RandiA©:


Noen bilder jeg tok av Oljemuseet i Stavanger.

Siste arrangementet på denne kultur-rike lørdagen var møtet med en irsk personlighet: Patrick Maguire i samtale med Annette Groth fra NRK. Boken hans, "My Father's Watch",  og den terapi det hadde vært for han å skrive denne, å se tilbake på noe som brått endret hans liv for alltid - ble et sterkt møte med temaet "Hukommelse" på denne litteratur-festivalen. 
                                       






I samtalen med Annette Groth fortalte Maguire hvordan livet hans ble fullstendig endret og ødelagt da han i 1974 som 14-åring ble sendt i fengsel, - familien ble straffet som medskyldige i IRA Guildford bombingen, hvor fem mennesker ble drept. Familien ble kjent som "The Maguire Seven" mens de i 20 år arbeidet for å bevise sine uskyld.
"In his working-class family he lived a happy life in a loving home - then suddenly his childhood stopped," sier han. Han forstod ikke hvorfor dette skjedde, hvorfor han ble kastet i fengsel, begge foreldrene og hans bror ble alle kastet i fengsel. Han ble urettmessig dømt for å ha laget "explosives." I fire år satt han i fengsel, foreldrene ble der ti år lengre. Han ble stadig banket opp av politiet, han ble en sint og følelsesløs ung mann...det som kom etter fengselsoppholdet var verre enn selve fengslingen, sier han. Han greide ikke å bli del av familieenheten slik foreldrene , broren og søsteren stod solidarisk sammen, Patrick "stayed a loner", og det smerter å snakke om det i dag. Patrick forteller at det å ha fått tre barn, en datter og to sønner har greid å slå hull på skallet hans. I to år skrev han alene på denne romanen, og så kom sammen-bruddet, livet ble hardt, bestod av cocaine og brandy, sier han. I 1991 fikk han en liten oppreisning, det hjalp ikke stort...han hadde ventet i 20 år på å høre at han var urettmessig fengslet. Denne tragiske begivenheten i hans liv har blitt en del av hans personlighet, han kan ikke "legge det til side". I seks måneder har han også forsøkt å gå i terapi for å få skikk på livet sitt, og bok-skrivingen har hjulpet noe, livet har bedret seg en del. Han har også fått en "apology" fra Tony Blair, forteller han - Blair skrev i boken hans: "Sorry it took so long."
Tittelen på boken - My Father's Watch - står som et symbol på det som holdt han oppe i disse årene, klokken til hans far som han ofte fikk lov til å trekke opp som barn, og som faren fikk gitt han i fengsels-cellen.


Litteraturfestival: Alle postene 
Del V er siste blogg-posten om Kapittel 10. Det skjedde mye denne siste dagen min på Litteratur-festivalen, og derfor ble denne delen et maraton-langt referat . Mulig jeg burde ha delt det opp i flere....men det får stå slik nå....kanskje det blir nye blogg-poster med Kapittel 11 til høsten. Jeg håper å delta da også.....

Kapittel10
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del I
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del II 
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del III
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del IV  
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del V  
Kapittel11
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del I
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del II 
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del III
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del IV  
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del V   
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del VI

Kapittel18
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 18 - Del I
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 18 - Del II