Tanker om bok - Steffen Kverneland: En frivillig død - også program på Kapittel 18 - Litteraturfestivalen i Stavanger 22.09.2018

Steffen Kverneland og Erle Marie Sørheim i samtale om En frivillig død - Foto:RandiAa©

De alvorligste temaer kan pakkes inn i en god porsjon humor, og ikles en kunstnerisk innpakking – En frivillig død er en utrolig tegneserie-roman man nyter på godt og vondt.

Tittel: En frivillig død
Forfatter: Steffen Kverneland
Forlag: No Comprendo Press
Tegneserie
120 sider
ISBN 978-82-8255-081-9
Kjøpt eksemplar

Mine tanker om En frivillig død:

På Kapittel 18 fikk jeg være med på et interessant program - samtale mellom Steffen Kverneland og Erle Marie Sørheim (journalist og forfatter) om Kvernelands siste bok - En frivillig død - som tar opp et tragisk selvmord. Kapittel 18 har i år mottoet Samhald - og her passet Kvernelands  familieskildring og tragedie fint til mottoet.  

Denne boken er en blanding av litt av hvert: tegneserie, roman,  dokumentar, fotografi, selvbiografi - det dypeste alvor ikledd ganske morbid humor.

Arrangementet i Kjelleren på Sølvberget trakk full sal - her ble det en glimrende forestilling med lysbilder underveis og kloke inn-falls-spørsmål fra Erle. Det var nærmest en gjennomgang av hvordan boken En frivillig død ble til - samtidig som vi fikk en liten kavalkade over Steffen Kvernelands liv og utvikling som tegner og forfatter. (Lytt gjerne podcasten til slutt)
Dette er en bok som både er morsom og sørgmodig på samme tid - og den bærer preg av en slags skrive-tegne-terapi for Steffen Kverneland som så tragisk mistet sin far da han var 18 år. Ved hjelp av "bok-arbeidet" gjennomlever han forholdet til faren, boken er full av minner i form av tegninger, notater og fotografier - det hele blir også dratt inn i nåtid - da Steffen Kverneland tar med sin lille sønn inn i boken og gjenoppfrisker hvordan han selv følte det som barn i relasjon til sin far - på godt og vondt.
Her får vi presentert et viktig tema, og vi får formidlet kunnskap om far-sønn relasjoner og om det traumatiske i selvmord - samtidig er boken et kunstverk. Boken er en veldig privat og personlig utlevering, men den har også mye allmenngyldig over seg - om man ikke har opplevd selvmord i nærmeste familie, så kjenner vel de fleste til tilfeller i mer eller mindre nær bekjentskaps-krets - derfor blir dette viktig kunnskap å ta med seg om emnet.
Ærlig, åpen og nesten "hudløs" føles denne boken både gjennom bildene og tekstene. Faren skildres nådeløst med sine svake og sterke sider - men det står klart hele tiden, at "man" er uansett glad i sin far - kanskje ideen til boken ble satt ut i livet da Kverneland selv endelig fikk en sønn - her er det flere relasjoner mellom far og sønn i to generasjoner som kommer til uttrykk i boken.
Boken handler også om å prøve å forstå "hvorfor" faren tok sitt valg - og tilbakeblikkene viser at antydninger og signaler ikke ble oppfanget der og da  - og det handler om å få innsikt i egne følelser og sorgreaksjoner. En slik prosess med et grundig bokprosjekt, må jo ha vært glimrende selv-terapi. I boken kommer det også frem at en slik traumatisk opplevelse setter en selv på sidelinjen, tilværelsen blir kanskje en drømmetilværelse og man kommer i en eksistensiell ikke-tilstedeværelse - et slikt bok-prosjekt kan gi hjelp til "å finne seg selv" forhåpentligvis.
I tilbakeblikk husker vi noe, men har glemt mye - og en del av det man husker kan også være feil-husking (jfr. problemet med å tegne den "rette" bilen faren satt i når det skjedde - var den rød eller blå? - så unngår han problemet ved å tegne den som en dyster svart firkant.....)
Bokens perm viser faren uten et tydelig tegnet ansikt - det hentyder at man kanskje ikke kjente sin far så godt, men etter prosessen med boken, ved hjelp av fotografier, minner og tegninger, har det skjedd noe fra første til siste side - man er kommet noe nærmere denne faren -  bokens bakside har et klart og tydelig fotografi av en far  med et ansikt.
Her kommer noen glimt fra boken - slik den ble presentert på Kapittel 18. Der det ble brukt lysbilder,  gjengir jeg disse ved hjelp av kameraet. 
(Foto:RandiAa© ):

Steffen og Erle gjør seg klare for samtalen -  Foto:RandiAa©

Armbevegekser og engasjement formidlet alvor og humor -
 Foto:RandiAa©

I egen farsrolle mimrer man om farsrelasjoner -  Foto:RandiAa©

Tidlige kunstnerår -  Foto:RandiAa©

Tidlige kunstnerår -  Foto:RandiAa©

Farsminner på godt og vondt - og humoren må være med -  Foto:RandiAa©

En måte å takle det på - spise hummer - snakke med gode venner og 

late som om tårene ikke er der -  Foto:RandiAa©

Erindrings-prosessen  - Var bilen blå? -  Foto:RandiAa©

Eller var den rød? -  Foto:RandiAa© -  Foto:RandiAa©

Erindrings-prosessen er krevende -  Foto:RandiAa©

Kanskje det er best å la den saken forbli et mørkt felt bare - for hva rolle spiller det? -  Foto:RandiAa©

Tidlige signaler på det som skulle komme -  Scan fra boken ca s.56

Et kjært tegnebrett fra far - Foto:RandiAa©

"Det er et ubegripelig mørke i det å ville ta sitt eget liv
som jeg sannsynligvis aldri vil forstå. Jeg har
det ikke i meg.  Han må ha hatt det forferdelig"
 - Foto:RandiAa©

"Han var veldig enten eller når han
 vurderte andre mennesker."  - Foto:RandiAa©

Aksel får være med og sette tommelen opp for sider
 han liker  ved boken som skal bli - Foto:RandiAa©

Scan fra boken ca s.35: "Det er rart å komme på jobb, 

sette seg foran pappas gamle tegnebord 

og begynne å grave i disse gamle minnene........"

Det er utrolig mange flotte sider i denne boken - og de skal jeg la være i fred hvor de er - jeg har nøyd meg med bare et par sider scannet fra boken, i tillegg til front-cover.
Samtalen mellom Steffen Kverneland og Erle Marie Sørheim på Kapittel 18 var en fin opplevelse - engasjerende og med en perfekt kombinasjon av alvor og humor.
I etterkant leste jeg boken - og den blir nok studert flere ganger - her er mange detaljer som man ikke bør gå glipp av. Tekstene og den gripende historien er så god som noen roman - og i tillegg blir det hele visualisert gjennom flotte illustrasjoner.
Terningkast:6 
Her er en podcast for de som vil høre samtalen mellom Steffen Kverneland og Erle Marie Sørheim:  
Her er  noen flere bilder av Kverneland - Flickr
 
Mine Kverneland-omtaler:

• Steffen Kverneland: Munch - tegneserie
• Steffen Kverneland: Vampyr - roman
• Steffen Kverneland: En frivillig død - tegenserie
• Kverneland-rommet i Litteraturhuset

Tanker om bok - Terje Wangberg: Dramakomedier innpå Lamon - Malvin, Monrad og Mindor på Eventyr

 

Tittel: Dramakomedier innpå Lamon - Malvin, Monrad og Mindor på Eventyr
Forfatter: Terje Wangberg
Forlag: Alpha Forlag
Format: Heftet
Utgivelsesår: 2015
Antall sider: 290
Illustratør: forside av Øystein Dolmen
ISBN: 9788283350128
Bakside-bildet av Terje Wangberg er malt av Christer Tamnes Tronsmed

Omtale fra forlaget:

"Dramakomedier innpå Lamon" er fra forfatter Terje Wangbergs eget barndommens rike inne på Lademoen og Lilleby i Trondhjem by. Det er fantasifulle beretninger om Lamoguttene Malvin, Monrad og Mindors ungdommelige eventyr - med en del horrible betraktninger om både dagligliv inne i Østbyens arbeiderstrøk og fra kirkelige miljøer - blant både geistlige og andre av kirkens fast ansatte personer. En humørfylt roman og med forfatterens egne og tydelige kjennskaper til sin barndoms hverdag.

Fra Lademoen Historielags Hjemmeside:

Fast "Lamo-skribent", Terje Wangberg, følger opp "Trompetkurs på gamlehjemmet" med en trilogi, hvor vi følger Malvin, Monrad og Mindor.
De tre vennene er også rivaler og svirebrødre, og de har stort sett base på Lademoen. Rent historisk er boken også interessant, idet vi får innblikk i hvordan livet kunne være for noen tiår siden. Wangberg skildrer på humoristisk vis klasseskiller, intriger og hvorledes man kunne karre seg frem fra trange kår. Spesielt fornøyelig er Wangbergs beskrivelser fra kirkelivet.
De mange som ukentlig leser hans "Huskerier" på Lademoen Historielags nettside vil kunne nikke gjenkjennede til hans ledige språk og fortellerevne. "Dramakomedier innpå Lademoen" anbefales på det varmeste, og den finnes på Brun's (Ark) på Nordre.

Mine tanker om Dramakomedier innpå Lamon:

Mer moro fra den muntre Terje Wangberg og Lademoen. Allerede den glade cover-tegningen til Øystein Dolmen indikerer hva det dreier seg om.

Boken består av Bind 1 med 18 kapitler og Bind 2 med 31 kapitler og Bind 3 med 28 kapitler. Og den har 290 sider, men her går det unna - ikke et kjedelig leseøyeblikk. Wangberg er ustoppelig med sine kunnskaper om et miljø og sine skildringer av særegne karakterer, og morsomme episoder - han tar nok mangt og meget på kornet - han er en god observatør - og god til å huske, for det er nok ikke bare fantastisk oppdiktning alt sammen - noe har litt rot i bydelen Lademoen for en god del ti-år tilbake, en svunnen tid? Nei, heldigvis blir den ikke svunnen - dette er Wangbergs "huskerier", og på dette er han god. Her er ikke bare innhold og karakterer folkelige, språket er det også - vi får god, "ærverdig" Lamo-dialekt som krydrer det hele innimellom litt mer avbalansert bokmål. Til tross for fattigdom, trangboddhet og lite arrangerte aktiviteter for barn og ungdom gjorde oppfinnsomheten og samholdet tilværelsen ikke bare levelig, men også til tider rik og morsom - det var nok å legge merke til blant folk og hendelser rundt seg og som det står helt i begynnelsen (på rett "Lamo-dialekt"): "Folk får kløe på stemmebainnan, vesst dæm tilfeldigvis itj skoll ha nokka å sladder om" -
Sang-glede og romantiske følerier ble det tid til den gang også - og sorger og savn ble ofte møtt på en konstruktiv måte. Brødrene Monrad og Malvin for eksempel ble foreldreløse og husløse - men: "Både Monrad og Malvin godtet seg over at når de nå var blitt både arbeids- og husløse, så skjedde det på den fineste sommertida.  - Hus oinner kvær busk, mente Monrad" - (Bind 2, kap.2)
Og Mindor, kirkegårdsarbeider, gjorde det jo riktig bra "vant" prestedatteren Eleonora "Og de levde lykkelige alle sine dager".(Bind 1, kap.18) - og etter at han hadde steget i gradene til begravelsesagent - fikk etter hvert arbeidsløse og husløse Monrad og Marvin ved hans hjelp arbeid som kirkegårdsarbeidere - husrom i Jomfruburet i prestegården fikk de også. Barn ble det også i prestegården - og hvem som var far? Avsløres ikke her.
Da presten døde og kona Margot giftet seg igjen med Leander, den nye presten, ble det en stud litt dystert i prestegården (Bind 3, kap.3) - Den svartkledde heksa (Margot) gjorde det litt verre for Monrad og Marvin å forlyste seg....men det rettet seg etter hvert:"Det hele tok skikkelig av, da Monrad bød opp Margot på en feiendes reinlender....litt av et syn......storvokste Margot Prestefrue i sine svarte gevanter, stadig lifligere ble ført rundt i dansen av en infernalsk og svært dansegal Monrad." (Bind 3, kap.4) - og Margot slo seg til de grader løs....
Ja, her er nok av hendelser og muntre scener - jeg skal ikke røpe mer, men dette er "huskerier" og en tid og et miljø til å humre litt over - anbefalt "moro-lesing"
Terningkast:4

Andre bøker av Terje Wangberg:

Min omtale av Lamogutt av Terje Wangberg
Min omtale av Munkebrødre av Terje Wangberg
Min omtale av Musikeren av Terje Wangberg 
Min omtale av Vandrere på Guds jord av Terje Wangberg
Min omtale av Trompetkurs på gamlehjemmet av Terje Wangberg
Min omtale av Dramakomedier innpå Lamon av Terje  Wangberg
Min omtale av Småfolk i drømmeland av Terje Wangberg

 

Tanker om bok - Terje Wangberg: Trompetkurs på gamlehjemmet

Tittel: Trompetkurs på gamlehjemmet
Forfatter: Terje Wangberg
Forlag -trykk: Trondheim byarkiv - Grafisk senter
Format: Heftet
Utgivelsesår: 2015
Antall sider: 40
Illustratør: Anne-Bjørg Celius
ISBN: 978-82-92805-39-8
Bakside-bildet av Terje Wangberg er malt av Christer Tamnes Tronsmed

Mine tanker om Trompetkurs på gamlehjemmet:

Terje Wangberg er ute med ny bok igjen - full av humor og litt burlesk er den - men det ligger alvor bak også - kom ikke her og avskrive de gamle. Denne er litt annerledes i innhold enn de andre av bøkene hans jeg har omtalt.

Boken har illustrasjoner også - enkle,talende og humørfylte tegninger av Anne-Bjørg Celius, også født og oppvokst i Trondheim - oppvekst på Bakklandet - bøhørig dokumentert av illustratøren.

Det er vel kanskje ikke en tilfeldighet at jeg har omtalt flere av bøkene til Terje Wangberg - men jeg presiserer: Jeg driver ikke et "reklamebyråd" for spesielle bøker - min litteraturblogg er ren hobby og en formidling av leseglede, og kanskje en kilde til inspirasjon - at det har blitt flere "Wangberg-bøker" har også en sammenheng med en slags nostalgi og interesse for lokalhistorie - Wangberg er "lamo-gutt" med enorme kunnskaper om oppvekst, miljø, personer i bydelen Lademoen/Lilleby i Trondheim - og det er også områder jeg har litt kjennskap til. (Se også Lademoen historielags hjemmeside)
 
Denne lille historien starter med en presentasjon av eneboeren Jentoft i fjellbua - han holdt seg for seg selv - katt og sau, noen høns og tausa var sosialt nok for han - mulig han hadde hatt jentekontakt i unge år, ryktet om "lausunger" kunne tyde på det.
Nå nærmet han seg 90 - foruten noen nysgjerrige kjerringer på bærtur, hadde han ikke mye samkvem med folk - men så begynte han å få smaken på hyppige visitter ned til bygds. Og en dag falt det seg slik at hornmusikklaget i bygda trengte trommeslager, den forrige var avgått ved døden. De kom over Jentoft: "Han e fresk i ganglaget tross aill åran. Vi tar av'n ryggsekken og hæng på'n stortomma." - Og så ble det slik - det var jo snart 17.mai - og gamlehjemmet skulle besøkes. Etter hvert var det ikke bare trommen Jentoft skulle slå på, Cymbal ble også innkjøpt - og storslagen ble feiringen av hans 90-årsdag på Samfunnshuset, med rikholdig servering og anledning til en dans også - repertoaret var mangfoldig - fra "Her kommer guttemusikken" til salmen "Hos Gud er idel glede".
Festen endte med at Jentoft aksepterte forslaget om å la seg innlosjere på kvistrommet på "Gammelhjemmet" - stortromma og Cymbalen fikk følge med.
Og så begynte ting å skje på gamlehjemmet - her ble det endringer etter hvert. Hos Jentoft gjaldt mottoet: "Æ øve når æ vil" (s.13).
 

Illustrasjon av Anne-Bjørg Celius s.16

Nå ble ideene om nye musikk-aktiviteter på gamlehjemmet klekket ut i samråd med organist Fidel. Til og med kirkerommet greide gamlingene å okkupere til øvingen sin - Gamlehjemmet fikk etter hvert tilnavnet "Himmelblæsten", og "andakten på onsdags formiddagen ble kalt Huskestue, der det meste av salmesangen ble spritet opp med både blåsemusikk, taktfaste slag fra Jentoft på stortromma og med kirkemusikant Fidel som kvikk akkompagnatør ved det dystert utseende klaveret." (s.19)
Pårørende skjønte etter hvert at de burde lete frem munnspill og fløyter og andre "etterlatte" instrumenter som deres gamle slektninger måtte ha i sine tidligere hjem. Dette fikk de gamle til å "krype" ut av rommene sine, de våknet til nytt liv og det ble lyd og leven i gamlehjemmet. Til å begynne med var det nok motstand fra visse kanter - "Men for Sognepresten, Menighetsrådsformannen og Gammelhjemmets bestyrerinne ble huset gjort om til en Syndens Bule." (s.21)
Men Fidel og Jentoft fortsatte ufortrødent - de gamle fikk musikklekser å øve på, og i tillegg ble det lagt inn oppmykende øvelser før prøvene - store endringer var på gang.
"Kirkemusikanten Fidel måtte ved hver ukentlige øvelse innrømme at han var mektig imponert over sine tilårskomne elever, samtidig som han innså betydningen av hva også andre musikksorter enn de rent kirkelige hadde å bety for godt aldrende mennesker…."(s.21)
Og ellers: Legebesøkene og alle ekstraordinære pleieforhold på rommene ble kraftig redusert, ensomme matinntak ble omgjort til felles måltider nede i spisesalen, kaffekosen ble hyggestunder nede i salongens djupe lenestoler og rommene oppe i andre og tredjeetasjene var bare steder for å sove i…." (s.23)
Livet fikk ny mening - alle hadde noe å sysle med, noe å se frem til hver dag, helsegevinsten var stor - og alle fødselsdager - selv om de innebar at beboerne stadig ble eldre - ble til store fester når "Tut og Blæs" slo an tonen.
Ingenting kunne stoppe dem, motvilje og motarbeidelse ble ignorert - etter hvert ble det store opplegg og konserter - og både sogneprest og bestyrerinne måtte gi seg over og medgi at dette var utmerkede foretak - og lykkelige levde de "til sine dagers ende." (s.40)

Illustrasjon av Anne-Bjørg Celius s.31

Rent språklig er denne lille boken ganske folkelig og "muntlig" uhøytidelig - det står vel i stil med innholdet forøvrig.
Innholdsmessig: En solskinnshistorie? Ja, gjerne det. En litt burlesk "humor-fabel"? Ja, det også - men det er vel en viss sannhet i dette - når livet blir fylt av innhold, mening, glede og oppgaver som skal gjennomføres, mål som skal nåes - så har man noe å se frem til hver dag når man kommer seg ut av sengen - det gjelder vel alle - også de som er 80 og 90 og bor på gamlehjem.
Denne boken bærer også preg av at forfatteren selv er musiker og musikk-elsker som ønsker å spre glede til leserne, og ikke minst kanskje også et ønske om mer glede inn på gamlehjemmene.
En god moral kan man si at Terje Wangbergs spøkefulle bok om "Trompetkurs på gamlehjemmet" inneholder….. 
Anbefalt lesing for både unge og gamle - til morskap, men også til ettertanke - Ut ifra en sjanger "humor med mening" gir jeg denne terningkast 4

Kommentar: Når det gjelder den "litterære kvaliteten" på Wangbergs skriverier, skal det innrømmes at jeg ikke har begitt meg inn på noen nærgående kritikk her - jeg har betraktet dette mer som små "kuriositets-godbiter" enn "litterære praktverk". Wangberg er en ordrik mann med enorm skriveglede, en person som tør kaste seg ut i det - og skrive-gleden deler han villig med oss lesere.

Andre bøker av Wangberg jeg har omtalt:

• Wangberg, Terje: Lamogutt - Barndomserindringer fra Lilleby
• Wangberg, Terje: Munkebrødre - Munkene ute på Munkholmen 
• Wangberg, Terje: Musikeren - Fra Lademoen til Vatikanet 
• Wangberg, Terje: Vandrere på Guds jord 
• Wangberg, Terje: Trompetkurs på gamlehjemmet 
• Wangberg, Terje: Dramakomedier innpå Lamon - Malvin, Monrad og Mindor på Eventyr
• Wangberg, Terje: Småfolk i drømmeland

Tanker om bok - Kurt Vonnegut: A Man without a Country

A Memoir Of Life In George W Bush's America

 

Jeg fikk plutselig lyst til å gjenoppfriske en "gammel" kjenning, Kurt Vonnegut....mange år siden jeg har lest noe av ham. Det ble ingen repetisjon, men hans essaysamling fra 2005. Denne hadde jeg ikke fått med meg for mange år siden da jeg hadde en Vonnegut-periode. Han var 83 år gammel da disse "sprudlende" essayene ble skrevet, hans siste verk.....da ser jeg bort i fra Armageddon in Retrospect, novellesamlingen som ble gitt ut etter hans død, i 2008, med en samling av en del tidligere upublisert materiale.

Kurt Vonnegut var  født 11. november 1922 i Indianapolis og døde 11. april 2007 i New York. Sjekk denne web'n for mer info om han:

Black Humour, Slapstick Humour....ingen forfatter overgår vel Vonnegut her. Det er som om alt han har skrevet ble preget av det han opplevde under bombingen av Dresden. (Natten mellom den 13. og 14. februar 1945 bombet ca. 2 500 britiske og amerikanske bombefly byen med 650 000 sprengbomber og 200 000 brannbomber) Hans Slaughterhouse-Five, en science-fiction roman fra 1969 er vel blitt stående som en terapeutisk frigjøring fra de traumatiske begivenhetene han selv opplevde som amerikansk soldat-fange i Dresden under bombingen. (video)

I essaysamlingen A Man Without Country (med undertittel A Memoir Of Life In George W Bush's America) er det ikke bare krig han harselerer over, her er han ikke nådeløs hverken mot amerikanske politikere, kjendiser, moderne teknologi, kvinne- og manns-roller materialisme, ressursbruk..og mye mer; og som alltid får han sagt alt han har på hjertet godt innpakket i den kjente Vonnegut-humoren. Det han kritiserer og påpeker i denne essaysamlingen blir ikke mindre seriøst om man kan koste på seg å le av det hele. Latter er saliggjørende, og er kanskje også med på å "ufarliggjøre" hans kritikk og meninger.
Vonnegut sier det ganske enkelt: Humor is a way of holding off how awful life can be, to protect yourself. (Slik benyttet han også latter og humor som flukt fra den grusomme virkeligheten under bombingen av Dresden.)

Og skal man fortsette å godta det (amerikanske) politiske system, er det kanskje en trøst å kunne le av manglene og skjevhetene. Samtidig kan latteren være en beskyttelse mot den usminkede politiske virkeligheten...men bare opp til et visst punkt, for "Finally, you get just too tired, and the news is too awful, and humor doesn’t work anymore"..må han konkludere med.
Når det gjelder bruk av latter og humor, har Vonnegut et positivt prinsipp: Humoren skal ikke være ondskapsfull eller sårende.
Likevel føles denne siste essay-samlingen hans som et krast oppgjør med hans hjemland; hans forhold til USA er så klart et følelsesladet hat-kjærlighets-forhold. De ulike essayene og temaene peker nesten alle i en slags "dommedagsretning"; alt går bare liksom en vei, den veien høna sparker...for å si det mildt; og det skinner vel også klart igjennom hvor han legger skylden for all denne missæren.

Vonnegut er vel gjerne i sin samfunnskritikk å sammenligne med Michael Moore; men Vonnegut slynger ut sin kritikk på en mer elegant måte synes jeg...og hans samfunnskritikk strekker seg vel også noe utover USA's grenser og blir mer universell. Selv om det i første rekke er amerikanske politikere med presidenten i spissen, amerikanske økonomer, kapitalister og kjendiser som får sitt "udugelighets"-pass påskrevet.

Et annet sterkt trekk ved denne essaysamlingen er nok vemodet som så tydelig taler sitt språk når den aldrende Vonnegut fremfører sin "lament" over alt det gamle, gode som er blitt borte..fra de ærverdige drogene av skrivemaskiner til solide svenske Saab to-taktere, og ikke minst ærbare, ærlige amerikanere med håp i blikket om en lykkelig fremtid....så kanskje ler man ikke helt hemningsløst på vei gjennom denne essaysamlingen. Latteren blir vel heller litt sår; det er nesten så man har lyst til å ta til tårene...for selv om jeg fant Vonneguts siste essaysamling glitrende elegant og velformulert, famlet jeg i den mørke tunnelen for å finne et lys i den andre enden...kanskje var det der, bare at jeg fant det ikke....
For hva skal man si til denne verdens-anskuelsen:

Denne boken vurderer jeg til terningkast:5

Interessant å lytte til et av de siste intervjuene med Kurt Vonnegut:

 

Long Walk to Forever  -    en lett ironisk short-story av forfatteren: Video

Novelist Vonnegut Remembered for His Black Humor   Artikkel-epilog fra 12.04.2007

In Remembrance of Kurt Vonnegut: Listen