Tanker om bok - Ketil Bjørnstad: Verden som var min - Sekstitallet

Tittel: Verden som var min - Sekstitallet
Forfatter: Ketil Bjørnstad
Forlag: Aschehoug
Trykkeår: 2015
Utgitt: 2015
Utgave: 1
Antall sider: 794
ISBN: 9788203359439

Jeg brukte også Lydfil fra Lydbokforlaget,ISBN:9788242162731, innleser Anders Ribu - som alltid gir han boken et ekstra pluss med sin innlevende opplesing.

Forlagets omtale:

I "Verden som var min. Sekstitallet" skriver Ketil Bjørnstad sin egen historie opp mot den tiden han levde i. Det er en fortelling om et tiår som forandret verden, 1960-1969, som starter med frykten for atombomben og verdens undergang, og som ender med studentopprør, frigjøring, månelanding og forfatterens eget farvel med den barndommen og oppveksten som formet ham. Familien Bjørnstad lever sitt liv på forskjellige steder i Oslo. Begge foreldrene arbeider hardt, og den yngste sønnen formes både av storpolitikken og av morens og farens private valg, deres sorger, krangler og gleder. Ennå er det mye unge Ketil ikke skjønner. Han er full av drømmer og gryende begjær. Han er sulten på livet, samtidig som han ønsker å gjemme seg bort. Han liker tapere bedre enn vinnere, og han er skeptisk til autoriteter. Dessuten leter han etter det trygge stedet der moren og faren ikke vil skille seg, der han slipper å delta i pianokonkurranser, og der han kan fortsette å drømme om jenter.  

Foto fra forlagets side - Fotograf:Lars Eivind Bones

Mine tanker om Verden som var min - Sekstitallet:

Det er lenge siden jeg har lest denne boken (juni 2015) - jeg trengte å få den litt på avstand for å kunne skrive objektivt om den - jeg vet jeg så å si alltid er positivt innstilt til det som kommer fra Ketil Bjørnstad - det gjelder komponering av bøker så vel som komponering av musikk.
Jeg hadde ikke lest mange sidene før jeg tenkte at dette er en slags "bekjennelses-litteratur" både på forfatterens egne vegne og på "vår" verdens vegne.
Boken vekket min interesse fra første side, her var så mye gjenkjennbart, så mye å identifisere seg med - lesingen fikk meg til å konfrontere min egen oppvekst - den fikk meg til å huske mye jeg trodde var blitt borte.
Man kan undres hvordan det går an å huske så mye - men jeg forstår jo at det også ligger mye research bak dette, bruk av aviser, og andre kilder - man kan også undres: hvor mye er fiksjon, fantasi og hvor mye er fakta og biografisk?
Sekstitallet ble i hvert fall høyst levende for meg - jeg opplevde det så å si i reprise -  En fantastisk leseopplevelse i tillegg til en lytteopplevelse med den innlevende stemmen til Anders Ribu. 
At boken var lang, skal ikke jeg klage på - jeg koste meg på mine lange gåturer med lydboken på øret. Men jeg ser i etterkant at kvaliteten ville blitt ytterligere høynet med en komprimering - en del kunne vært kortet inn eller utelatt - en innstramming ville ha skapt mer fasthet og helhet - det kan lett bli en opphoping eller oppramsing av hendelser som blir "på kanten av" hva som er nødvendig……
Det er jo ganske utrolig hva Bjørnstad har inkludert her - både på det ytre plan og på hjemmebanen - og det berettes åpent og bekjennende uten å være påtrengende dyneløftende - samtidig preges boken av respekt og kjærlighet til foreldre og nærmeste familie, og til noen andre autoritetspersoner også - det er ikke så mye utlevering, eller "tråkke på" andre her, verken når det gjelder den nærmeste familie, omgangskrets, politikere og andre som er inkludert i boken - pent og pyntelig slik, ikke noe han trenger å stå til rette for - likevel mangler det ikke på brodd og snert når han karakteriserer både den ene og den andre - men ubehagelig og ondskapsfullt blir det aldri - jeg liker det slik.
Bjørnstad satte ord på mye av det jeg har opplevd selv på sekstitallet - det ble mange aha-opplevelser underveis i lesingen.
Det må karakteriseres som et ambisiøst og dristig prosjekt dette - men Ketil Bjørnstad har både mot og kunnskaper som kreves til et slikt prosjekt.
Det må da også ha vært spennende for forfatteren å rekonstruere sin egen oppvekst fra 7-8 års-alderen og fortelle en fin historie om et trygt og harmonisk hjem med foreldre og bror. Vi følger nysgjerrigheten til en gutt som for det meste er fornøyd og glad, men også litt redd og lei seg noen ganger - redd for erting på skolen, engstelig for at foreldre skal skille lag, redd for krigs-trussel i verden - samtidig er gutten sterkt opptatt av blant annet  litteratur, filmer og fjernsynets inntog i tilværelsen - og nysgjerrig på det som opptar de voksne i dette begivenhetsrike ti-året: den kalde krigen med Cuba-krisen sentralt, "erobring" av månen og drapet på Kennedy-brødrene, glamorøse filmstjerner, ungdomsopptøyer og "Nei-demonstrasjoner" til atomvåpen, NATO m.m. - og nye strømninger i litteraturen og pop-musikken -
Det er flere bilulykker, og flyulykker, det er mange attentater- noen selvmord også - kriger og konflikter, ungdomsopprør og demonstrasjoner - slik er livet, slik er verden - tiåret speiler en del som gjentar seg og gjentar seg…
Vi får bekreftet at det er utrolig mye som skjer på et tiår fra han er 8 år til han er 18 - og både reelt og symbolsk kjører inn i de voksnes rekker og inn i et nytt ti-år - da han som myndig 18-åring tar sertifikat og slik avslutter
første bok i dette verket.
"Sekstitallet" er virkelig preget av at det er gutten fra 7-8 år til 18 år som gjør seg disse betraktningene - selv om K.B. er en godt voksen mann når han skriver dette, virker det nesten som mye blir sett gjennom "guttens" øyne - men her og der er det lagt til betraktninger og "tolkninger" som hører "nåtiden" til - og dette falt også naturlig inn i historien. "Gutten" er veslevoksen og nysgjerrig søkende på mange måter, men også naiv, usikker og sårbar. Hovedpersonen var lett å bli glad i, lett å føle med og synes synd på når andre var "slemme" og mobbet han, fordi han kanskje var litt for lubben noen år i oppveksten, men jeg unnet han faktisk den ferske loffen som ofte var fristene å stikke hånden ned i - kostelig var også det korte oppholdet på "slanke-anstalt" som mor og tante drasset han med på - i det hele tatt så inneholder "Sekstitallet" mange morsomme episoder, her mangler ikke på humor. - Årene på Steinerskolen var også interessante å høre om - jeg fikk faktisk et mer nyansert syn på denne privatskolen enn jeg hadde fra før - i kontrast til "ryddig" skolegang i barneskolen - ble det hele litt mer turbulent med hensyn til videre skolegang - for etter hvert tar musiker-utdannelsen til - den gikk på  bekostning av den "normale" skolegangen - utrolig hvor besatt eller kanskje heller betatt denne gutten ble av musikken…..jeg nøt så absolutt alle sidene med musikkprat - også hans første offentlige konserter var fint skildret….
Interessant var det også å følge med på alle flyttingene - med bosted på Røa, i Bærum og så Frogner, fra hus til hus uten at dette førte til særlig rotløshet eller dyptgående endringer i livet - den største angsten hos gutten lå vel som oftest i redselen for at mor og far skulle gå fra hverandre - de kranglet jo en gang i blant - og her skildret nok K.B. noe meget allmenngyldig, en angst som mange barn på den alderen har - (det fikk meg til å minnes egen barndom, noen ganger om mor og far hevet stemmen en del når de snakket sammen, ble jeg ofte engstelig og lyttende)
Å forene eget "lille" liv med begivenhetene langt der ute i verden - å få det til å virke som noe som henger sammen på en måte, er sikkert ikke lett - jeg har sett bemerket av noen kritikere at Bjørnstad ikke helt har lykkes med dette - her er jeg ikke enig. Det imponerte meg hvordan han elegant glir over fra den "lille" verden til de store ting som skjer der ute - eller omvendt.
Likeså virker det som han ser begivenhetene ut i fra barnets synsvinkel, men at det også skjer en utvikling her ettersom gutten blir eldre - vel, at gutter i 10-års-alderen kommenterer verdensbegivenhetene slik han og kameraten Mads gjør i "Sekstitallet" - virket en tanke unaturlig på meg, jeg tror ikke jeg hadde de samtalene med venninner i den alderen - men frykten for krig, for atombomben - den kjenner jeg igjen.
Men her er det vel også snakk om påvirkning hjemmefra - spesielt fra en politisk engasjert far, tilgang på aviser og etter hvert TV's inntog i hjemmet - og en "musikk-orientert" mor.
Skildringene av "hjemmefronten" blir på en måte en hyllest til foreldre som er gått bort, men som tydeligvis har satt sine spor - når raseopptøyer, kald krig, ulykker og stormakt-rivalisering, flyulykker og bilulykker og annet trist skjer "der ute", blir skildringene av det varme, trygge familielivet, skolegang og kameratskap, pianoundervisning og pubertet-utvikling en "trygg" kontrast.
For å skille 10-årene fra hverandre (ja, for tanken er at det skal komme en bok for hvert ti-år frem til nåtiden - seks ti-år) , tenker Bjørnstad i farger - og 60-tallet "går i gult"
Dette er ikke en ren selvbiografi, ikke er den en sakprosa-bok om begivenhetene på 60-tallet heller - men boken har et snev av både det ene og det andre, også roman-formen - hovedpersonen er ikke alltid "jeg" men oftere "han" - og dette får en fin virkning som om Ketil Bjørnstad står litt på side-linjen til sitt eget liv, til sin familie og til verdens-begivenhetene - inspirasjonskilder har vært Marcel Proust selvsagt - som er det store idealet for mange når de "jakter" på sin egen fortid, sitt eget ståsted, en annen forfatter som Bjørnstad lar seg inspirere av er nobelprisvinneren Saul Bellow  - (for øvrig en av mine favoritter i studietiden) - han var også opptatt av musikk (spilte fiolin) og han skal ha lagt vekt på: “What matters is that good things get written.” (Og dette Bellow-prinsippet ser det ut til at Ketil Bjørnstad har fulgt.)
En annen motivasjonskilde til å skrive "Sekstitallet" er hans forrige bok - Veien til Mozart - denne nye bok-serien ser ut til å bli en fortsettelse av den "selverkjennelsens" vei han startet her…. 
Mange av dagens forfattere har tatt opp denne selvbiografiske trenden - den med å brette ut sitt eget liv, sine tanker, sine foreldre, sitt miljø, sin tid og verden rundt - Knausgård er vel den som har fått mest oppmerksomhet rundt denne "utleveringen" - (og nå har jeg nettopp lest Linn Ullmanns De urolige - om hennes liv, oppvekst og forhold til foreldrene, en helt annerledes "roman-biografi" enn Knausgård sin, enn Bjørnstad sin, enn Proust sin - men tydeligvis i nært slektskap med disse….)
Ketil Bjørnstad gir oss sitt sekstitall i den trygge familien (skjønt litt angstfylt her også - han er svært redd for at moren skal bli borte for han) - samtidig som han lever med i den turbulente verden - og han er ikke bare opptatt av stormaktenes kappløp i verdensrommet, (astronautenes lavkarbodiett ble forresten hans slankediett slik at han raste ned fra vel 130 til 77 kilo), men alle mulige små og store ulykker og katastrofer tar han innover seg - det blir vel nesten for mye av det "gode" her - men man skjønner at et noe engstelig barn kan være svært opptatt av slikt….

Det som gjorde denne romanen mest positiv for meg, er kanskje først og fremst alt det gjenkjennbare fra tidsepoken, i tillegg til en fin historie om den trygge, varme kjernefamilien - og kanskje også dette å kunne følge en forfatter, en musiker på veien til sine mål - og selvsagt er det et stort pluss at dette er formidlet med språklig eleganse.


Jeg ser frem til fortsettelsen i "Syttitallet".

Terningkast:5

Andre bloggere som har omtalt denne:

• Rose-Marie
• Tine 

Litt bakgrunns-stoff om 60-tallet:

• Wikipedia
• NRK-serie: Tilbake til 60-tallet 

Noen Google-bilder fra 60-tallet:

Mine omtaler av noen Ketil Bjørnstad verk:

• Bjørnstad, Ketil: Til musikken, Elven, Damen i dalen - trilogi  
• Bjørnstad, Ketil: Verdens ende 
• Bjørnstad, Ketil: Ensomheten
• Bjørnstad, Ketil: De udødelige 
• Bjørnstad, Ketil: Veien til Mozart
• Bjørnstad, Ketil: Veien til Mozart - Konsert Ringve
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Sekstitallet
• Bjørnstad, Ketil: Boklansering av Sekstitallet
• Bjørnstad, Ketil: Alene ut - dikt 
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Syttitallet I
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Syttitallet II 
• Bjørnstad, Ketil: Bokbad med Anne Grosvold 
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Åttitallet
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Nittitallet  
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Tyvetallet
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Siste tiåret  

 

Tanker om bok - Jørn Lier Horst og medforfatter Trond Einar Frednes: Badboy

Tittel: Badboy
Forfatter: Jørn Lier Horst
Medforfatter: Trond Einar Frednes
Produsert av: LBF
Først utgitt: 19.10.2015
Spilletid: 07:41:01
ISBN Lydfil: 9788242162793
Målform: Bokmål
Sjanger: Biografier og memoarer
Innleser: Stig Henrik Hoff

Jeg brukte lydfil fra Lydbokforlaget - God innlesing av Stig Henrik Hoff - en stemme som passet til innholdet, papirutgaven er gitt ut på Kagge Forlag, 286 sider, utgitt 05.10.2015, ISBN 9788248917007 

Omtale fra forlaget:

En av Norges mest fryktede torpedoer forteller fra innsiden av et tungt kriminelt miljø.
Trond Einar Frednes ble i politikretser ansett som en av Norges farligste menn. Han startet sin kriminelle løpebane tidlig på 90-tallet samtidig med at Jørn Lier Horst begynte som ung politimann. De to har fulgt hverandre gjennom mange år – på hver sin side av loven. Frednes kontaktet Horst. Han hadde bestemt seg for å fortelle hele sin historie –ærlig og usminket.
I boka tas leseren med på innsiden av landets tyngste kriminelle miljøer. Frednes forteller om møter med pakistanske gjenger, grove ran, brutale overfall, trusler, halliker og horer, fester, stoff og ville biljakter med politiet på hjul.
Gjennom store deler av livet har han levd av å spre frykt og smerte. I selvransakelsens lys leter han nå etter svar: Hvor gikk det galt? Hvordan ble han en BADBOY? Hvorfor var det så vanskelig å velge kjærligheten da den ønsket å komme ham i møte? Og hva kan andre lære av hans historie?
En rystende fortelling fra en rå og brutal virkelighet som langt overgår krimromanenes miljøbeskrivelser.

Trond Einar Frednes
Trond Einar Frednes (f. 1978) er oppvokst i Sandefjord og omegn. I mange år ble han ansett som en av landets mest fryktede torpedoer. I dag er Trond Einar Frednes involvert i et kriminalitetsforebyggende prosjekt for barn og unge med tittelen BadBoy. Det arbeides med en teaterforestilling bygget på Trond Einars livshistorie. I Badboy forteller han sin historie.

Jørn Lier Horst
Jørn Lier Horst (f. 1970) er en av Norges fremste kriminalforfattere. Spenningsserien om politimannen William Wisting er blant Norges mestselgende, og bøkene er under utgivelse på flere språk. I 2011 fikk Horst Bokhandlerprisen for romanen Vinterstengt. Året etter mottok han Vestfold fylkes Litteraturpris, samt Rivertonprisen og prisen for beste skandinaviske krim, Glassnøkkelen. Forfatteren skriver dessuten en spenningsserie for ungdom, Clue-serien, også den med oversettelser til flere språk. Jørn Lier Horst har tidligere jobbet som etterforskningsleder i Larvik. Han sluttet i politiet i 2013.

Mine tanker om Badboy:

Dette var en bok jeg egentlig ikke ville lese - men jeg ville lære. Så derfor var likevel motivasjonen for bokvalget positiv.
Boken var egentlig grusom: makt, vold og råskap var rådende faktorer for hovedpersonen og miljøet rundt han.
Jeg fikk også en forståelse av den betydningen som ligger i arv - miljø - oppvekst. (Jeg har psykologi i fagkretsen min og synes det stadig er viktig å prøve å forstå mennesker, motiver, handlinger….)

En viktig grunn til at jeg liker Horst sine William Wisting-fiktive-kriminal-romaner så godt, er at de er så moderate når det gjelder vold og "styggedom" - virkeligheten ser ut til å overgå fantasien.
Man kan ikke bare lukke øynene for virkeligheten - vi bør vite hvordan det er.....for å prøve å forstå, ikke akseptere, men få innsikt 
"Kvalmende, ekkel - burde visst ikke lest denne" - "Den samme galskapen ser ut til å repeteres igjen og igjen - rart noen vil ha dette frem, burde man ikke skåne sine barn for eksempel fra å kunne lese dette senere? Eller er det slik at sannheten skal avsløres - uansett, og med det formål å advare andre - som en slags preventiv sak? Jeg bare spør?" - dette var mine tanker mens jeg lyttet denne boken - jeg plaget meg gjennom den - og ble "opplyst" - nå vet jeg til fulle hvordan slike miljøer er - en sørgelig viten.
Jeg konstaterte at Jørn Lier Horst fikk i hende et manuskript fra virkeligheten som overgår det meste i krim-fiksjonens verden. Slik har han gitt oss et nærbilde av en rå  forbryter, et nærbilde som bygger på den kriminelles egne nedtegnelser, men også sikkert på en god del research og egne politierfaringer fra Horst sin side.
De få gangene gjennom boken vi hører Horst sin "stemme" som utdyper og forklarer ting, får vi et pusterom i alt det makabre - det er interessante betraktninger Horst har å tilføye. Og leseren lærer mye om det kriminelle miljøet og de durkdrevne forbryterne.
Forbryteren selv prøver å forklare hvorfor han kommer opp i disse situasjonene, hvorfor han handler på denne avskyelige måten, og det virker som det er "tilfeldig" mye - han sier jo stadig vekk at han egentlig ikke ønsket eller ville dette - men så er det som om det er krefter utenfor han selv som driver han inn i dette forferdelige handlemønsteret og dette "uverdige" livet - etter hvert i boken virker det som han har fått en del selvinnsikt - det er bare å håpe at han vet å bruke det til å rette opp livet sitt - skjønt rette opp alt det han har gjort, det kan han jo ikke - og det er jo nesten et under om han greier å fortsette et liv i andre spor - noe han selv håper på.
Et voldelig temperament er kanskje arvelig? Noen ganger ser det ut til det, eller det er vel heller like mye "rollemodellen" som spiller inn. - I hvert fall vokste Trond Einar opp med en temperamentsfull far. Og vi følger Trond Einars veg på den kriminelle løpebane fra slåssing og mye tull i oppveksten - ADHD kanskje? - det hele eskalerer ganske raskt etter hvert, og det gir makt, aksept og "beundring" å bli blant "de store" i dette miljøet - rus, og vold og oppgjør blant de kriminelle og til og med drap må til for å holde seg "i toppen" her. Og forholdet til politi og andre myndigheter blir bare en spennende katt-mus-lek.
Fortellerstemmen til hovedpersonen ga ikke særlig litterære høydepunkter, det ser jeg helt bort ifra - dette ble ikke noen litterær opplevelse.
Om man skal peke på noe vakkert i boken, må det være hovedpersonens skildring av den kvinnen som har stått han nærmest og noen lysglimt er det også når han skildrer følelsene for, og forholdet til sine barn.

Samboeren Regine Evensen -
Bildet er hentet fra TV2 - Godmorgen Norge

Men kanskje boken kan ha sin misjon i at den virker avskrekkende og preventivt på unge som er i "faresonen" - det er i hvert fall å håpe, det verste ville jo være om denne beretningen virker "forlokkende"……

Som "opplysnings-litteratur" kan jeg strekke meg til et terningkast 4, men sett på dette med "litterære øyne", vil nok terningkastet ligge et hakk lavere…..

Det er greit å ha lest boken, og den kan anbefales som "opplysnings-litteratur", men jeg tror ikke jeg vil lese flere "av samme sort"

Se Jørn Lier Horst og Trond Einar Frednes på TV2 
Les i Østlandsposten om Larviks verste badboy 

Tre måneder etter at han slapp ut av fengselet etter sin forhåpentlig siste dom, har han startet et interessant prosjekt sammen med samboeren Regine Evensen. De kaller det Badboy-prosjektet. Tanken er å få ut et "budskap" til fengselsfugler og til skoleelever om at det livet han selv har levd i mange år er mer et helvete det gjelder å holde seg unna  - slik kan det kanskje komme noe positivt ut av denne triste historien:


Etterord 1- mars 2018: 
Og hvordan har det gått senere?  - Historien stopper ikke der, les videre

Etterord 2 - 26.03.2019:

I dag så jeg tilfeldigvis en dokumentar - Innafor - Min onkel torpedoen - her opptrådte Trond Einar igjen - innenfor fengselsmurene på nytt. Hans niese laget program om sin onkel, i flere samtaler med han prøver hun ikke bare å komme "innafor" fengselsmurene, men også "innafor" skallet på sin onkel - hun prøver å finne ut hvem eller hva han er. Hun møter også forfatter Jørn Lier Horst som forteller litt om hans arbeid med boken Badboy, og hans kjennskap til Trond Ivar. Horst måtte innrømme at han var skuffet over at Trond Einar igjen var fengslet, til tross for de gode mulighetene han hadde fått.....
Programmet vist på NRK

Nytt om Trond Einar Frednes

Tanker om bok - Karin Fossum i Bokprogrammet 24.09.2013

Bokprogrammet i kveld på NRK1 var med Karin Fossum. Interessant - og som vanlig dyktig intervjuet av Siss Vik. Selv om jeg ikke regner meg som noen utpreget krim-leser, må jeg innrømme at jeg har fått med meg en god del av Karin Fossums bøker. Bokprogrammet fikk meg til å "rekapitulere" litt Fossum.
Forfatteren Karin Fossun er født i Sandefjord i 1954, for de fleste er hun kjent som en eminent krim-forfatter, men hun skriver jo faktisk dikt også. Debuten hennes var med en diktsamling, "Kanskje i morgen", 1974 - og hun fikk Tarjei Vesaas debutantpris for denne. Noveller har hun også skrevet (I et annet lys, 1992). Og så går hun over til å skrive krim-romaner i 1995 - forundret over det selv, sier hun - at hun ble krim-forfatter. Jeg har lest flere av hennes krim-romaner og jeg vil beskrive dem som svært meningsfulle innen den genren. Hun beveger seg på en elegant måte inn i de mørkeste kroker av menneskers sinn.
Fjernsyns-serien basert på bøkene med etterforsker  Konrad Sejer ble meget populær. (Jeg tror jeg har fått med meg det meste av den). Sejer-bøkenes popularitet kommer vel først og fremst av  hovedpersonen som er så menneskelig skildret, den rettskafne  og kloke Konrad Sejer.
Det som gjør Karin Fossums krim-romaner interessante for meg, er det psykologiske nivået de beveger seg på. (Noe som opptar meg, jeg har psykologi i fagkretsen min).
Hun har skildret mange skakk-kjørte personer på en overbevisende måte - bøkene hennes gir en noe å tenke på. Også for lesere som ikke er så dedikerte krim-lesere - spenningen er intens fra første til siste side i hennes bøker, og språket er også lett og elegant.
NRK Kultur og underholdning presenterer hennes siste roman slik. (Jeg har "lånt" bildet av forfatteren fra den siden)
Her noen av Karin Fossum-lydbøkene jeg har lyttet til:

Her fra "Mappa mi" med lese/lytte dato:

En kort trailer fra kveldens Bokprogram - og her hele programmet - det var interessant å høre forfatterens beveg-grunner for å skrive - og bruken av drømmene hennes i bøkene - "å skrive er gøy" sier hun, mens selve utgivelsen er en påkjenning - men hun skriver også fordi hun er nødt til å gjøre det - og kanskje også med ønske om overfor leserne å "nyansere kriminaliteten" noe, sier hun i intervjuet. Jeg sier ikke mer - Bokprogrammet er verdt å se, interessant å høre forfatteren selv avsløre litt av sin filosofi og tenkemåte......
Og en TAKK til kveldens Bokprogram - et program som alle bokinteresserte har stor glede av..... 

Andre Karin Fossum-omtaler i Reading Randi:

• Karin Fossum - Den som frykter ulven
• Karin Fossum - Hviskeren
• Karin Fossum i Bokprogrammet 2013

 

Tanker om bok - Dag Solstad: Professor Andersens natt

Det moralske dilemma: To Tell or not to Tell

Lydboken utgitt 2006 av NRK/Lydbokforlaget.

ISBN/EAN: 9788242121653

Papirutgaven er utgitt på Oktober forlag.140sider, boken utkom først i 1996

Lasse Kolsrud - leser boken

Omtale fra forlaget:

Professor Andersen er 55 år og bor alene på Skillebekk i Oslo. Idet romanen åpner feirer han jul for seg selv i tråd med de skikker som gjelder for en norsk julaften, noe han blir stående ved vinduet og reflektere over en stund. Slik blir han vitne til et mord på den andre siden av gaten. En ung kvinne blir kvalt, og professoren ser både henne og morderen tydelig gjennom vinduet, men han får seg ikke til å melde fra om hendelsen. Professor Andersens natt åpner med et klassisk krimsujett, men Solstad bryter med sjangerforventningene, og skaper slik en slags antikriminalroman. Den ateistiske professor Anderssen opplever at det blir umulig å forholde seg til det han har sett, uten samtidig å forholde seg til spørsmålene om Guds påbud. Dermed introduseres de store dilemmaene ved hele vår kultur, sentrert rundt vårt forhold til mordet.

Mine tanker om Professor Andersens natt:

Jeg brukte lydboken fra biblioteket, med Lasse Kolsruds ypperlige opplesing i forfatterens ånd..jeg ser for meg Dag Solstad med denne stemmen som fremfører professor Andersens intrikate, men interessante tanke-filosofier, i en Joycisk Stream of consciousness-stil. Jeg synes Kolsrud leste på samme måte som Dag Solstad selv leste sin 17.Roman.

Pål Andersen er en merkelig litteratur-professor, med Ibsen som spesialfelt, likevel med høyst "litterært ukorrekte tanker" om Ibsen. Men tvilen på Ibsens storhet holder han "korrekt" for seg selv, med sin Ibsenske doktorgrad underviser han sine studenter ufortrødent om Ibsens fortreffelighet.
(Et sidesprang: Her reises en interessant, morsom debatt..Solstad ironiserer ypperlig over dette: "alle" mener Ibsen er stor, er det da temaene eller de språklige kvaliteter som vektlegges? Den samme debatten har vi nå gående når det gjelder Knausgårds Min kamp...er "storheten" her temaene i verket eller kan "storheten" basere seg på språklig fortreffelighet alene?)
Handlingen i korthet: 
En singel professor Pål Anderson på 55 år feirer julaften, Skillebekk, Oslo etter helt norsk mønster, er nøye på både mat, bekledning og riktig tid for både middag, kaffe avec og "gaveutdeling" av sine to pakker.
Tilfeldigvis blir han vitne til en ung mann som kveler inn kvinne i leiligheten rett over gaten. Dette kunne jo være opptakten til en tradisjonell krim-roman; men man føler nok fra starten at det er noe ganske annet og mer...
En fomlende,filosoferende, ubesluttsom litteratur-professor kommer seg ikke til å melde fra om det han har sett, og dagene går med til både det ene og det andre, blant annet "flykter" han fra rapporterings-ansvaret til en venn i Trondheim i mellomjulen, bodde på Britannia Hotell, gikk på Erichsens konditori, og fikk med seg en skitur i Bymarka,(gjenkjennende morsomt var dette)
Andersen blander eksistensielle spørsmål: Hvem er jeg? Hva er livet? - (Bortsett fra for langt i alle faser, sier han)..med sitt moralske dilemma Har han en samfunnsplikt å rapportere det han så, eller har han en frihet til å la være, er han egentlig fri i sin handlingslammet-het? Vel, helt handlingslammet er han ikke, for han viser nærmest en del "tvangshandlinger" - blant annet å følge med på alt morderen gjør i og utenfor sin leilighet ...han fikk noe "interessant" å beskjeftige seg med i sitt ellers trivielle liv og ble nærmest en forbundsfelle med morderen.
Professor Andersen er en "loner", "min egen skremmende ensomhet", sier han faktisk et sted i romanen. Men selvvalgt er det vel, han vil ikke involvere seg med andre, hverken venner, eller kolleger...han har nok med sine egne tanke-filosoferinger, rituelle handlinger, og italienske dresser som støtter opp om hans ego. Men opptatt av hvordan han fremstår for andre er han...jfr. den "humoristiske" situasjonen hvor han første gang kommer i uforvarende kontakt med morderen på en sushi restaurant, der han retter seg etter rådet fra mannen på nabobordet om å velge sake til retten i stedet for pils, som han egentlig hadde lyst på - men han vil jo opptre korrekt, oppdager så at det er morderen han "adlyder"

Her begynner en underlig konstellasjon mellom de to, og det topper seg etter et par måneder; det moralske dilemma når sitt klimaks: Vandrende rundt i sin slåbrok midt på lyse dagen starter professor Pål Andersen en slående monolog, eller rettere sagt dialog med seg selv, man kan nesten dra parallell til en Shakespeare-Hamlet soliloquy, hovedpersonens handlingslammelse, eller Holberg-Jeppe-monolog, med en rådløs hovedperson. Professoren trekker frem et utall "logiske" argumenter for eller imot rapportering av et mord, "gode" begrunnelser for sitt standpunkt kverulerer han også over. Dilemmaet tilspisses mer og mer, han er trengt opp i et hjørne, han kan jo ikke melde morderen nå etter to måneder, hans egen "unnlatelses-synd kunne ikke forsvares".."han var blitt en utstøtt sammen med morderen"..."Professor Andersen var ingen religiøs mann, det stod han fjernt å tenke i disse baner", men nå har dilemmaet vokst seg så prekært og besværlig for han, at han blander til og med Gud inn - han skjønner at han har viklet seg inn i noe han ikke kan vikle seg ut av, han kjenner "gufset fra samfunnets krav" om å ordne opp i sin unnlatelses-synd; men han finner argumenter slik at ikke et guddommelig påbud en gang skal få han til å melde fra om det han har sett; i hans snedige lek med ord, tanker og argumenter har han vel nærmest spilt gud selv, "knipset med fingrene og en morder har gått fri", sier han.

Men nå har han forsonet seg med sin gjerning, og da kan han sove og hengi seg til drømmer hvor alt kan skje, sier han til seg selv. Så kommer tvilen igjen: Trett og befriet? Er han det? ..det blir liksom "et knips med fingrene", så har han adskilt seg fra Gud"… En Gud som han riktignok ikke tror på..men han har jo tross alt dratt denne Guden inn i sitt moralske dilemma. Han kommer ofte tilbake til dette at "ingen kan ha sin egen Gud, selv ikke den Gud-løse".
Han innser også innimellom at handlingen hans, det vil si hans mangel på handling -  at han ikke har varslet politiet, er forkastelig. Det har jo gjort han "fortapt", han spinner videre på dette: finner ut at han egentlig ikke kan være fortapt, når han ikke tror på noen Gud, derfor hadde han ikke fulgt det "guddommelige påbud", men han må innrømme at han har oversteget en grense, og derigjennom møtte han noe han fant det nødvendig å benevne som Gud.
Og dessuten rasjonaliserer han med at "ingen straff får likevel den døde til å vende tilbake til livet".
Midt i dette tanke-kaoset ringer "morderen" på døren, de har jo en avtale om å gå på Traverbanen - men da sier professor Andersen seg syk og blir ikke med…nå har han vel ferdig-spunnet hele dette innfløkte dilemmaet i sitt hode.

Selv om professor Andersens tanke-filosofiske sidesprang kan fremstå "morsomme" og humoristiske, er vel hele atmosfæren i denne romanen dødsens alvor og tragisk..alt kan se vellykket ut med professoren, hans undervisning, hans samvær med kolleger, hans restaurantbesøk, og fine dresser, hans funksjoner i styrer og verv..men livstrettheten og de viktige eksistensielle spørsmål og dilemmaer gjennomsyrer hele romanen; man får vel heller lyst til å gråte over denne tragiske hovedpersonen, livsbejaende fremstår han i hvert fall ikke, jeg finner han "slekter" mye på en annen av Solstads romanfigurer, Bjørn Hansen, slik han fremstår i f.eks 17.roman. Men den språklige elegansen til Dag Solstad kan man i hvert fall nyte og glede seg over, det føles som om hvert eneste ord sitter der det skal og er valgt med omhu, det gir en "salig" leseopplevelse.....

Og vil man ikke lese denne romanen som en tragedie ...(professoren filosoferer interessant over linjen fra Ibsens drama til de greske tragedier), fungerer den godt også som en satire på linje med de "Holbergske"...

Øyner man også litt "samtids-kritikk" i dette: Vi er iakttagere til det som skjer, vi lar det skje, vi står på sidelinjen, vi lar oss ikke engasjere eller involvere. Hva venter Andersen på? Hvordan lever han i sitt liv? Er det bare en Platonsk skyggetilværelse, livet passerer i en film gjennom romanen fra hans studietid, til han som middelaldrende professor underviser i det som er hans spesialfelt, engasjementet er påtatt og det hele virker som kjedelig rutine. Andersen fremstår nærmest som en slags zombie, "gjennomfører" sitt liv som et uengasjert pliktløp..men fasaden er der. Man får lyst til å gi han en rystelse, riste han til litt positiv livsanskuelse, til noe mer ekte..eller fortjener han bare å kjøre sitt løp mot det som ubønnhørlig kommer for han også...han prøver jo å overbevise seg selv om at han har valgt livet slik...og det virker bare som et trist venteværelse....

Men om han i det hele tatt har vært vitne til et mord, se det er en annen sak (Professor Andersens natt var julenatten og det som har skjedd da, må man jo tro på...)..det vesentlige er vel likevel det "Moralske dilemma"..den debatten tar vel professor Andersen opp igjen en annen gang...for et øyeblikk sa han seg ferdig med morderen og mordet og gikk og tok et bad....

Mine tanker rundt denne romanen ser ut til å ha utviklet seg til et tankespinn påvirket av professor Andersens kaotiske stream of consciousness..et tankespinn som går i ujevne baner rundt hovedpersonens moralske dilemma...man kan vel ikke unngå å bli påvirket av professorens argumentasjon som man nærmest føler seg bombardert av på kryss og tvers...jeg burde vel greid å skape mer struktur i dette, men jeg velger å la det stå slik...litt symbolsk for hvordan det fløt i stakkars, ensomme, professor Andersens hode....

Dag Solstad, på sin side, leker i hvert fall med ord, mange ord, og tryller med språket - og magien hans treffer leseren, jeg blir i hvert fall trollbundet. 


Denne boken vurderer jeg til terningkast:6

Hva mener forresten professor Andersen om morderen?:

 

Mine blogg-poster om Dag Solstad:  

• Professor Andersens natt
• 17.roman
• Mann uten fortid - biografisk film
• Arild Asnes, 1970
• Genanse og verdighet
• Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen