Thursday, 18 November 2010

Tanker om bok - Dag Solstad: Professor Andersens natt

Det moralske dilemma: To Tell or not to Tell

Lydboken utgitt 2006 av NRK/Lydbokforlaget.
ISBN/EAN: 9788242121653
Papirutgaven er utgitt på Oktober forlag.140sider, boken utkom først i 1996


Lasse Kolsrud - leser boken

Omtale fra forlaget:

Professor Andersen er 55 år og bor alene på Skillebekk i Oslo. Idet romanen åpner feirer han jul for seg selv i tråd med de skikker som gjelder for en norsk julaften, noe han blir stående ved vinduet og reflektere over en stund. Slik blir han vitne til et mord på den andre siden av gaten. En ung kvinne blir kvalt, og professoren ser både henne og morderen tydelig gjennom vinduet, men han får seg ikke til å melde fra om hendelsen. Professor Andersens natt åpner med et klassisk krimsujett, men Solstad bryter med sjangerforventningene, og skaper slik en slags antikriminalroman. Den ateistiske professor Anderssen opplever at det blir umulig å forholde seg til det han har sett, uten samtidig å forholde seg til spørsmålene om Guds påbud. Dermed introduseres de store dilemmaene ved hele vår kultur, sentrert rundt vårt forhold til mordet.

Mine tanker om Professor Andersens natt:

Jeg brukte lydboken fra biblioteket, med Lasse Kolsruds ypperlige opplesing i forfatterens ånd..jeg ser for meg Dag Solstad med denne stemmen som fremfører professor Andersens intrikate, men interessante tanke-filosofier, i en Joycisk Stream of consciousness-stil. Jeg synes Kolsrud leste på samme måte som Dag Solstad selv leste sin 17.Roman.
Pål Andersen er en merkelig litteratur-professor, med Ibsen som spesialfelt, likevel med høyst "litterært ukorrekte tanker" om Ibsen. Men tvilen på Ibsens storhet holder han "korrekt" for seg selv, med sin Ibsenske doktorgrad underviser han sine studenter ufortrødent om Ibsens fortreffelighet.
(Et sidesprang: Her reises en interessant, morsom debatt..Solstad ironiserer ypperlig over dette: "alle" mener Ibsen er stor, er det da temaene eller de språklige kvaliteter som vektlegges? Den samme debatten har vi nå gående når det gjelder Knausgårds Min kamp...er "storheten" her temaene i verket eller kan "storheten" basere seg på språklig fortreffelighet alene?)

Handlingen i korthet: 
En singel professor Pål Anderson på 55 år feirer julaften, Skillebekk, Oslo etter helt norsk mønster, er nøye på både mat, bekledning og riktig tid for både middag, kaffe avec og "gaveutdeling" av sine to pakker.
Tilfeldigvis blir han vitne til en ung mann som kveler inn kvinne i leiligheten rett over gaten. Dette kunne jo være opptakten til en tradisjonell krim-roman; men man føler nok fra starten at det er noe ganske annet og mer...
En fomlende,filosoferende, ubesluttsom litteratur-professor kommer seg ikke til å melde fra om det han har sett, og dagene går med til både det ene og det andre, blant annet "flykter" han fra rapporterings-ansvaret til en venn i Trondheim i mellomjulen, bodde på Britannia Hotell, gikk på Erichsens konditori, og fikk med seg en skitur i Bymarka,(gjenkjennende morsomt var dette)

Andersen blander eksistensielle spørsmål: Hvem er jeg? Hva er livet? - (Bortsett fra for langt i alle faser, sier han)..med sitt moralske dilemma Har han en samfunnsplikt å rapportere det han så, eller har han en frihet til å la være, er han egentlig fri i sin handlingslammet-het? Vel, helt handlingslammet er han ikke, for han viser nærmest en del "tvangshandlinger" - blant annet å følge med på alt morderen gjør i og utenfor sin leilighet ...han fikk noe "interessant" å beskjeftige seg med i sitt ellers trivielle liv og ble nærmest en forbundsfelle med morderen.
Professor Andersen er en "loner", "min egen skremmende ensomhet", sier han faktisk et sted i romanen. Men selvvalgt er det vel, han vil ikke involvere seg med andre, hverken venner, eller kolleger...han har nok med sine egne tanke-filosoferinger, rituelle handlinger, og italienske dresser som støtter opp om hans ego. Men opptatt av hvordan han fremstår for andre er han...jfr. den "humoristiske" situasjonen hvor han første gang kommer i uforvarende kontakt med morderen på en sushi restaurant, der han retter seg etter rådet fra mannen på nabobordet om å velge sake til retten i stedet for pils, som han egentlig hadde lyst på - men han vil jo opptre korrekt, oppdager så at det er morderen han "adlyder"

Her begynner en underlig konstellasjon mellom de to, og det topper seg etter et par måneder; det moralske dilemma når sitt klimaks: Vandrende rundt i sin slåbrok midt på lyse dagen starter professor Pål Andersen en slående monolog, eller rettere sagt dialog med seg selv, man kan nesten dra parallell til en Shakespeare-Hamlet soliloquy, hovedpersonens handlingslammelse, eller Holberg-Jeppe-monolog, med en rådløs hovedperson. Professoren trekker frem et utall "logiske" argumenter for eller imot rapportering av et mord, "gode" begrunnelser for sitt standpunkt kverulerer han også over. Dilemmaet tilspisses mer og mer, han er trengt opp i et hjørne, han kan jo ikke melde morderen nå etter to måneder, hans egen "unnlatelses-synd kunne ikke forsvares".."han var blitt en utstøtt sammen med morderen"..."Professor Andersen var ingen religiøs mann, det stod han fjernt å tenke i disse baner", men nå har dilemmaet vokst seg så prekært og besværlig for han, at han blander til og med Gud inn - han skjønner at han har viklet seg inn i noe han ikke kan vikle seg ut av, han kjenner "gufset fra samfunnets krav" om å ordne opp i sin unnlatelses-synd; men han finner argumenter slik at ikke et guddommelig påbud en gang skal få han til å melde fra om det han har sett; i hans snedige lek med ord, tanker og argumenter har han vel nærmest spilt gud selv, "knipset med fingrene og en morder har gått fri", sier han.

Men nå har han forsonet seg med sin gjerning, og da kan han sove og hengi seg til drømmer hvor alt kan skje, sier han til seg selv. Så kommer tvilen igjen: Trett og befriet? Er han det? ..det blir liksom "et knips med fingrene", så har han adskilt seg fra Gud"… En Gud som han riktignok ikke tror på..men han har jo tross alt dratt denne Guden inn i sitt moralske dilemma. Han kommer ofte tilbake til dette at "ingen kan ha sin egen Gud, selv ikke den Gud-løse".
Han innser også innimellom at handlingen hans, det vil si hans mangel på handling -  at han ikke har varslet politiet, er forkastelig. Det har jo gjort han "fortapt", han spinner videre på dette: finner ut at han egentlig ikke kan være fortapt, når han ikke tror på noen Gud, derfor hadde han ikke fulgt det "guddommelige påbud", men han må innrømme at han har oversteget en grense, og derigjennom møtte han noe han fant det nødvendig å benevne som Gud.
Og dessuten rasjonaliserer han med at "ingen straff får likevel den døde til å vende tilbake til livet".
Midt i dette tanke-kaoset ringer "morderen" på døren, de har jo en avtale om å gå på Traverbanen - men da sier professor Andersen seg syk og blir ikke med…nå har han vel ferdig-spunnet hele dette innfløkte dilemmaet i sitt hode.

Selv om professor Andersens tanke-filosofiske sidesprang kan fremstå "morsomme" og humoristiske, er vel hele atmosfæren i denne romanen dødsens alvor og tragisk..alt kan se vellykket ut med professoren, hans undervisning, hans samvær med kolleger, hans restaurantbesøk, og fine dresser, hans funksjoner i styrer og verv..men livstrettheten og de viktige eksistensielle spørsmål og dilemmaer gjennomsyrer hele romanen; man får vel heller lyst til å gråte over denne tragiske hovedpersonen, livsbejaende fremstår han i hvert fall ikke, jeg finner han "slekter" mye på en annen av Solstads romanfigurer, Bjørn Hansen, slik han fremstår i f.eks 17.roman. Men den språklige elegansen til Dag Solstad kan man i hvert fall nyte og glede seg over, det føles som om hvert eneste ord sitter der det skal og er valgt med omhu, det gir en "salig" leseopplevelse.....

Og vil man ikke lese denne romanen som en tragedie ...(professoren filosoferer interessant over linjen fra Ibsens drama til de greske tragedier), fungerer den godt også som en satire på linje med de "Holbergske"...

Øyner man også litt "samtids-kritikk" i dette: Vi er iakttagere til det som skjer, vi lar det skje, vi står på sidelinjen, vi lar oss ikke engasjere eller involvere. Hva venter Andersen på? Hvordan lever han i sitt liv? Er det bare en Platonsk skyggetilværelse, livet passerer i en film gjennom romanen fra hans studietid, til han som middelaldrende professor underviser i det som er hans spesialfelt, engasjementet er påtatt og det hele virker som kjedelig rutine. Andersen fremstår nærmest som en slags zombie, "gjennomfører" sitt liv som et uengasjert pliktløp..men fasaden er der. Man får lyst til å gi han en rystelse, riste han til litt positiv livsanskuelse, til noe mer ekte..eller fortjener han bare å kjøre sitt løp mot det som ubønnhørlig kommer for han også...han prøver jo å overbevise seg selv om at han har valgt livet slik...og det virker bare som et trist venteværelse....

Men om han i det hele tatt har vært vitne til et mord, se det er en annen sak (Professor Andersens natt var julenatten og det som har skjedd da, må man jo tro på...)..det vesentlige er vel likevel det "Moralske dilemma"..den debatten tar vel professor Andersen opp igjen en annen gang...for et øyeblikk sa han seg ferdig med morderen og mordet og gikk og tok et bad....

Mine tanker rundt denne romanen ser ut til å ha utviklet seg til et tankespinn påvirket av professor Andersens kaotiske stream of consciousness..et tankespinn som går i ujevne baner rundt hovedpersonens moralske dilemma...man kan vel ikke unngå å bli påvirket av professorens argumentasjon som man nærmest føler seg bombardert av på kryss og tvers...jeg burde vel greid å skape mer struktur i dette, men jeg velger å la det stå slik...litt symbolsk for hvordan det fløt i stakkars, ensomme, professor Andersens hode....

Dag Solstad, på sin side, leker i hvert fall med ord, mange ord, og tryller med språket - og magien hans treffer leseren, jeg blir i hvert fall trollbundet. 



Denne boken vurderer jeg til terningkast:6

Hva mener forresten professor Andersen om morderen?:
 

Mine blogg-poster om Dag Solstad:  

No comments:

Post a comment