Språk: Bokmål
Format: Innbundet
Utgitt: 2011
Antal sider: 714
Jeg har lest litt på forfatterens web-site, man finner mye interessant der. Også sammendrag av romanen:
 |
| Julie Orringer Web-site |
Julie Orringer er født 12.06.1973. Hun er utdannet ved Cornell University og Iowa Writers Workshop. Hun debuterte med novellesamlingen How to Breathe Underwater - den ble raskt en bestseller. The Invisible Bridge - Den usynlige broen - kom som hennes første roman i 2010.
De tankene jeg gjorde meg i dag:
Man føler at romanen er ganske realistisk og personlig; hun har vel også spunnet inn mye av sin egen familiehistorie gjennom beretningen av Lévi familien fra Ungarn og de tre guttene i familien (Andras, Tibor og Matyas) som møter jødeforfølgelsene i tiden rundt andre verdenskrig.Andras sin studietid i Paris begynner som normale, glade student-dager, mens familien hjemme i Ungarn lever et liv i trange kår. Men når tingene tilspisser seg med Ungarn på tysk side i krigen blir tilværelsen raskt en annen for de tre brødrene.
Orringer ser ut til å ha satt seg godt inn i det hun skriver om; hun beskriver alt på en realistisk og visuell måte. Vi blir revet med i dramatikken og spenningen, det er en roman man har vanskelig for å rive seg løs fra - for å bruke den klisjeen.
Interessant og lærerikt er det også med ekstratemaene hun har flettet inn; her lærer jeg sannelig litt mer om arkitektur, jødedommen og jeg blir også enda bedre kjent i Paris.
Jardin de Luxembourg for eksempel blir ofte nevnt:
Leserapport 14.01.2012:
Jeg har ikke hatt tid til å lese så mye i det siste, men er i hvert fall nå kommet til romanens Del III på side 289
Klaras hemmelige historie kom som en brutal avsløring.... man har jo ant at det var noe alvorlig. Men jeg hadde ikke helt gjettet DEN historien.Vi skjønner hvorfor hun gikk fra å være Klara Hász til å bli Clara Morgenstern.
Jeg har ikke hatt tid til å lese så mye i det siste, men er i hvert fall nå kommet til romanens Del III på side 289
Klaras hemmelige historie kom som en brutal avsløring.... man har jo ant at det var noe alvorlig. Men jeg hadde ikke helt gjettet DEN historien.Vi skjønner hvorfor hun gikk fra å være Klara Hász til å bli Clara Morgenstern.
Krystallnatten - november 1938 - og bakgrunnen for denne hører vi også om. Og ikke minst får man et innblikk i hvordan mange forholder seg helt "ignorant" til tegnene i tiden.
På de siste sidene jeg leste, fridde Andras til Klara...og hvordan det frieriet ble mottatt av henne, og av datteren - det røper jeg ikke her...
Om noen liker litt ekstra tankevirksomhet under lesingen, kan denne siden anbefales.
Leserapport 19.01.2012Jeg er nå kommet til s.460 i romanen. Den er fortsatt like velskrevet, engasjerende og interessant. Noen strø-tanker uten å røpe for mye:
- På s. 399 hører jeg første gang om den usynlige broen. Uventet kontekst.
- Rørende episode - far sønn s.422, sitat fra boken
"Men når han nå satt her og så på gutten, den syke og nedbrutte unge mannen, som hikstet så sårt ned mot knærne, skjønte han hva han hadde å gjøre. Han satte seg ved siden av Andras på benken og la armene rundt ham. Hans kjærlighet hadde øyensynlig alltid betydd noe spesielt for denne gutten. Han håpet at den fremdeles ville bety noe". - Handlingen er flyttet til i Ungarn
- Det er arbeidsleire i forbindelse med krigføring
- Det er mye savn, usikkerhet og adskillelse.
- Det er noen som skal ha barn i disse usikre tider.
- Klara har blitt forrådt og sladret på av en annen kvinne - konsekvensene av dette skaper usikkerhet og spenning - hva blir løsningen på dette problemet tro?
Dagens lille rapport
- S478 og utover - Andras søker om perm av viktig velferdsgrunn
- Ekkel scene som tok en positiv vending heldigvis. En liten solskinnshistorie trenger man en gang i blant.
- Så mister man ikke troen på menneskeheten.
Dagens korte rapport
- Kommet til Del V side 570.
- Uff,dette blir ulidelig spennende.
- Hvordan går det med fluktplanene nå da?
- Det kom jo store kjepper i hjulene her i kapitlet.
- Ferden går østover.
- Hva gjør nå Klara når hun ikke vet noe.
- Jeg må visst skynde meg å lese videre.
- Jeg leser derfor videre til s 600 i dag.
Leserapport 28.01.2012
Dagens korte rapport:
Jeg har ikke lest så mye de siste dagene, har vært litt "handicappet" på grunn av ankel-bruddet mitt og en del smerter. Men jeg nærmer meg slutten.
- Det har blitt mer og mer intenst.
- Side 632 begynnelsen av kap 37 var jo ganske godt å lese da.
- Men dessverre - ny krise i mars 1944. S.658. Kapittel 39 Farvel
- Skal begynne på s.667, Kapittel: Mareritt
Leserapport 29.01.2012
Den siste rapporten: - Da ble jeg ferdig med boken i dag.
Leste kapitlene Mareritt, De døde, Et navn - Det var mye som skjedde her mot slutten
- Epilog og Takk - forteller litt om familiehistorien.
- Sterkt.
- Skal komme med en mer utførlig vurdering senere når vi har diskutert den i lese-forumet.
Avsluttende vurdering og oppsummering:
Dette er en roman som vil fenge de fleste, skrevet i et lett flytende, nesten poetisk språk…den virker helstøpt, gjennom-arbeidet og vel-komponert. Dessuten makter den å holde leseren i ånde helt til siste slutt….og ikke minst: til tross for mye negativt og vondt som skjer, man mister ikke troen på det gode, eller på kjærligheten.
Her er det familiebånd og vennskap som også står sterkt i fokus - gripende skildret, parallelt med krigens grusomheter.
Julie Orringer mestrer uten klisjeer å skildre dette på en realistisk måte. Det er de som går bort og det er de som overlever,og det er nye generasjoner som fødes - det er dramatisk, men ikke overdramatisert. Orringer har også gjort hovedpersonen Andras til en veldig troverdig person, det er ikke alltid lett for en kvinnelig forfatter å ta utgangspunkt i livet til en mannlig helt. Men dette bærer på ingen måte preg av "dameroman".
Det er ikke vanskelig for leseren å leve seg inn i Orringers verden, det være seg jødefamilien hun skildrer, vennegruppene, eller soldater, arbeidstjeneste og krigens grusomheter…vi møter onde mennesker, men heldigvis også er det gode mennesker i persongalleriet…slik at man ikke mister troen på mennesket eller vår verden.
Jeg må innrømme at jeg har lest en god del romaner som berører den andre verdenskrig og holocaust, så jeg var litt skeptisk til "enda en" - kan det være noe nytt å fortelle?
Men å lese denne, ble en ny opplevelse av det hele…det var Julie Orringer sin personlige beretning og ikke en kopi av de utallige andre romaner som finnes om emnet…vevd naturlig og vakkert inn i det hele, en kjærlighet mellom de to hovedpersonene som er i tråd med den vakre "Kjærlighetens Høysang": "Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten tar aldri slutt"
Som nevnt tidligere, er også temaet arkitektur på 1930-tallet beskrevet med overbevisende kunnskaper om emnet, likeså får vi et glimt av teater-liv og ballett-undervisning, og ikke minst en gryende fremvekst av en jødisk stat, Israel, som kunne gi jøder verden over et voksende håp om "gjenforening" og en slutt på den "jødiske diaspora"
Jeg gir denne romanen terningkast: 5
Julie Orringer: Den usynlige broen - Del 1Her er det familiebånd og vennskap som også står sterkt i fokus - gripende skildret, parallelt med krigens grusomheter.
Julie Orringer mestrer uten klisjeer å skildre dette på en realistisk måte. Det er de som går bort og det er de som overlever,og det er nye generasjoner som fødes - det er dramatisk, men ikke overdramatisert. Orringer har også gjort hovedpersonen Andras til en veldig troverdig person, det er ikke alltid lett for en kvinnelig forfatter å ta utgangspunkt i livet til en mannlig helt. Men dette bærer på ingen måte preg av "dameroman".
Det er ikke vanskelig for leseren å leve seg inn i Orringers verden, det være seg jødefamilien hun skildrer, vennegruppene, eller soldater, arbeidstjeneste og krigens grusomheter…vi møter onde mennesker, men heldigvis også er det gode mennesker i persongalleriet…slik at man ikke mister troen på mennesket eller vår verden.
Jeg må innrømme at jeg har lest en god del romaner som berører den andre verdenskrig og holocaust, så jeg var litt skeptisk til "enda en" - kan det være noe nytt å fortelle?
Men å lese denne, ble en ny opplevelse av det hele…det var Julie Orringer sin personlige beretning og ikke en kopi av de utallige andre romaner som finnes om emnet…vevd naturlig og vakkert inn i det hele, en kjærlighet mellom de to hovedpersonene som er i tråd med den vakre "Kjærlighetens Høysang": "Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten tar aldri slutt"
Som nevnt tidligere, er også temaet arkitektur på 1930-tallet beskrevet med overbevisende kunnskaper om emnet, likeså får vi et glimt av teater-liv og ballett-undervisning, og ikke minst en gryende fremvekst av en jødisk stat, Israel, som kunne gi jøder verden over et voksende håp om "gjenforening" og en slutt på den "jødiske diaspora"
Jeg gir denne romanen terningkast: 5
Julie Orringer: Den usynlige broen - Del 2
Posts
.png)
