Tanker om bok - Zeshan Shaker: Tante Ulrikkes vei

Den er morsom, den er alvorlig, den er moderne, den er viktig, den sier noe om oppvekst og muligheter og samfunnet vårt og den er velkomponert.
Tittel:Tante Ulrikkes vei
Forfatter: Zeshan Shakar
Utgivelsesår: 2017
Forlag: Gyldendal
432 sider. Bokmål. ISBN/EAN: 9788205509269
Jeg hadde bok fra forlaget og lydfil fra LBF.Spilletid:10:38:26, ISBN Lydfil:9788242166241 - Lest og lyttet i januar 2018

Zeshan Shaker - september 2018 - Foto:RandiAa©

Om forfatteren: Wikipedia - Intervju Universitas

Mine tanker om Tante Ulrikkes vei:

Man snubler over godbiter i litteraturen litt tilfeldig av og til. Denne var en slik ”snuble-bok” – og den viste seg å være litt av et funn. Zeshan Shakar (f.1982) debuterer med denne og han har ”inside” kunnskap om det han skriver om. Han har selv vokst opp i Tante Ulrikkes vei, og han er norsk-pakistaner.
Shakars roman havnet på vår kortliste for Bokbloggerprisen 2017 – og sannelig endte den opp med å ta prisen også – den ble offentliggjort på Litteratur-festivalen Kapittel 18 i Stavanger, september 2018. (Referat fra Bokbloggertreff og Bokbloggerpris)

Kort om innholdet: Vi er i nåtid og på Stovner bydel i Oslo  - (Info:Bydelene med størst andel innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre er Stovner, Søndre Nordstrand, Alna og Grorud – her er andelen mer enn 50 prosent)– der vi følger to gutter som vokser opp i Tante Ulrikkes vei. Begge med innvandrerbakgrunn – begge med livet og mulighetene foran seg.
En forsker i NOVA skal finne ut mer om forholdene for ungdom som vokser opp i Grorud distrikt i Oslo – de to ungdommene vi hører om hos Shakar er han som kaller seg Mo (og unngår å bruke sitt egentlig navn Muhammed), han er streber og gjør det bra på skolen og har fremtidsutsiktene klare, den andre er Jamal som har mye å ta seg av hjemme og han føler seg som ganske mislykket – med god grunn.
Vi får et godt innblikk i disse to guttenes hverdag, håp og bestrebelser. Livet arter seg litt forskjellig for dem. 
Lydboken ga et ekstra tilskudd fordi vi hører stemmene til disse guttene, dialekten deres og det føles veldig autentisk.
Dette er historien til Mo og Jamal, (og samtidig mange likesinnede) - begge født i Norge, men med innvandrer-bakgrunn – de vokser opp i mylderet i en norsk drabantby, nærmere bestemt Stovner, i en blokk i Tante Ulrikkes vei.
Her på kartet, blokkene til venstre - veien på høyre bilde:

Tante Ulrikkes vei er romanen som gir oss "inside" kunnskap om ungdommer med innvandrerbakgrunn som vokser opp i drabantbyen. Jeg fant romanen både opplysende og nyttig – å komme innpå mennesker, tankegang og følelser på denne måten fremmer forståelse, og utsikter til bedre integrering og dermed et bedre samfunn – tror jeg da.
I løpet av en fem-års-periode fra 2001 til 2006 gir Mo og Jamal oss innblikk i livene sine – Mo gjennom svar-mailer i korrekt norsk språkdrakt og Jamal i muntlige tilbakemeldinger i form av lydfiler på et ganske særegent kebab-språk, (det kommer glimrende frem i lyd-utgaven av boken) – disse to representantene for ungdom i Groruddalen blir gjennom Shakars roman høyst levende personer for oss. Begge guttene strever med sin ”annerledeshet”og følelsen av å være litt på sidelinjen i det ”norske” samfunnet – dette takler de på ulike måter – Mo med sine ressurser, og foreldre med ambisjoner på hans vegne, er skoleflink og får stipend og evner å klatre på samfunns-stigen til høyere utdannelse og muligheter til god jobb og veletablert liv.  Jamal bor med alenemoren sin og småsøsken han må ta seg av, han har problemer hjemme og må hjelpe til å forsørge familien, han må ta seg strøjobber og slutter skolen. Uansett ”vellykkethet” hos den ene, så har begge (og sikkert alle i samme situasjon) den belastningen som ofte følger med når man faller mellom to kulturer – ”hjemme-kulturen” og "samfunns-kulturen". (Mer om innholds-forløpet i boken i Rose-Marie sin blogg)
Det er flere satire-komiske elementer i romanen, blant annet den om "Grorud-lampen" - en kunstnerisk gave til 1mill kroner som skal lyse og gi Groruddalen en mer positivt status - (den sluttet ganske raskt å lyse, for å spare penger på strøm-budsjettet (?)) - Ganske vittig hvordan denne ”floppen” blir et symbol på tiltak som ikke fungerer…..
Forfatteren Zeshan Shakar har vel greid å gjøre litt mer for Groruddalen enn denne lampen greide. Han har vist et nyansert bilde av stedet, miljøet og menneskene som bor der – til motvekt til det ensidige negative bildet vi i flere år har fått gjennom media.
Samtidig med begivenhetene i lokal-miljøet, makter Shaker å gi bilder fra verden utenfor med islamittisk terror og andre kaotiske hendelser – og med søkelys på medias dekning av det som skjer. Mo føler seg ille berørt av dette – at muslimer skjæres over en kam, spesielt topper det seg når han  kommer hjem etter en reise med kjæresten, og på grunn av sin minoritetsbakgrunn blir stoppet i passkontrollen og behandlet som en ”ikke-norsk” person – hans annerledeshet stigmatiserer. Utenforskap og fremmedgjøring gjelder også for Mo, hans vellykkethet til tross.
Forfatteren kjenner godt det han skriver om, han skildrer vel samtidig sin egen ungdomstid og oppvekst på Stovner. Dette er viktig samtids-litteratur – om ungdom som bør bli en del av vårt samfunn, av dagens Norge – og helst ikke forbli en subkultur, stående på det nederste trinnet på en klassedelt ”samfunns-stige” - en slik "samfunns-stige" hører ikke hjemme i et Norge på 2000-tallet.

Elisabeth intervjuer Shakar i forbindelse med Bokbloggerprisen  - Foto:RandiAa©

Zeshan Shakar leser  litt fra boken:
Konklusjon:
Romanen Tante Ulrikkes vei er morsom, den er moderne, den er alvorlig, den er viktig, den sier noe om oppvekst og muligheter og samfunnet vårt og den er velkomponert. Anbefales på det varmeste.
Terningkast:5

Tanker om bok - Edvard Hoem: Bror din på prærien

Tittel: Bror din på prærien
Forfatter: Edvard Hoem
Produsert av: LBF
Først utgitt: 12.11.2015
Spilletid: 11:56:25
ISBN Lydfil: 9788242162618
Målform: Nynorsk
Innleser: Edvard Hoem

Papirutgaven er gitt ut på Oktober forlag, 2015, Innbundet, 461 sider, nynorsk, ISBN 9788249515639

Forlagets omtale:

Eilert Knutsen er berre seksten og eit halvt år gammal da han går om bord i dampskipet S/S Juno i Kristiansund, med kurs for Amerika. På kaia står far hans, slåttekaren Knut Hansen Nesje, sterkt prega av stunda. Seks veker seinare bankar Eilert på døra hos tante Gjertine i Day County, Sør-Dakota.
Eilert er ein vakker ung mann, godt over seks fot høg, og jentene i det nye landet set blikket rett på han. Da han kysser den romantiske Rosa Edelblad, er det med både sterk lyst og frykt for å bli bunden. Eilert forsøker å la arbeidet styre han.
Det skal kome ei stor og gjennomgripande vending i Eilerts liv, som om han har vore på feil spor. Etter tolv år som fri arbeidshand i Sør-Dakota, Minnesota og Wisconsin bryt han opp – slik 50 000 andre nordmenn i si tid gjorde – og startar på den lange reisa til prærien i Canada. Hausten 1905 tar han land ved Eidswold (Donalda), Alberta.
Heime i Norge ser Nesje at åra går, og han uroar seg for om han skal få sjå sonen sin att i dette livet.
Bror din på prærien er ein slektsroman og ein westernroman, fortalt på same sanselege vis og i same poetiske språk som Hoems roman frå 2014, den lovpriste Slåttekar i himmelen.

Edvard Hoem - Foto: Paal Audestad

Om forfatteren - se forlagets side
Om norsk emigrasjon til Amerika

 

Mine tanker om Bror din på prærien:

Etter å ha lest Slåttekar i himmelen, må jeg si at jeg ventet spent på oppfølgeren - Og for å konkludere først som sist: Bror din på prærien ble en verdig fortsettelse av historien om "Slåttekaren"- Knut Hansen Nesje, født i 1838 som var Edvard Hoems oldefar.
Som så mange norske familier på slutten av 1800-tallet, ble også Edvard Hoems slekt rammet av Amerika-feberen. Slåttekar Nesje ble igjen, men sønnen Eilert dro da han var 16 år gammel, og mange andre av slektningene også.
I denne "fortsettelses-romanen" følger vi noen av slektens folk som dro - og det er Eilert som er hovedpersonen. Det meste foregår i Nord-Amerika og Canada, men vi får hyppige glimt av de der hjemme også - Edvard Hoem har hatt brevene å forholde seg til, ellers er det mye relevant utvandrer/innvandrer historie som er grunnlaget for denne romanen - den blir slik litt "saksprosa" også - vi lærer mye om denne tiden, om settlement og nybyggere, om harde tider til å begynne med, om samhold og utholdenhet og selvsagt også hjemlengselen, og tankene på de som fortsatt bodde der hjemme.
Edvard Hoem har med sin diktning skapt en realistisk roman om sin slekt - samtidig som det er en epoke i norsk historie - om nordmenn som dro og om slektninger som ble igjen hjemme. 
Med disse to romanene som henger så fint sammen, gir Edvard Hoem oss et levende bilde av det som skjedde da nordmenn dro og slo seg ned i Sør-Dakota, Nord-Amerika. Han sier selv på slutten av boken at selvsagt kan han ikke vite akkurat hva de tenkte og følte - men han har brever å forholde seg til, og det er lett å tenke seg til den lengselen og det savnet som både de som dro og de som ble igjen hjemme måtte føle.
Edvard Hoems slektskrønike blir også en verdig representant for "vår" historie.
Den personen som trår tydeligst frem i denne siste romanen er Eilert - Knut Nesjes sønn - en dristig ung mann som var modig nok til å dra alene allerede da han var 16 år gammel - prøvelser, slit og fristelser ble han utsatt for, men han greide seg bra - han var blant mange som dro videre etter noen år i USA - Canada var mulighetenes land rundt 1900 - på slutten av 1920-tallet var det kommet over 21000 nordmenn til Alberta - der Eilert slo seg ned. 
Det var ikke bare dette med å komme i gang med språk, arbeid, gårdsdrift og utstyr han slet med de første årene - han var også på leting etter livsledsagerske, og han lyktes omsider med dette - i tillegg hadde han sin personlige søken og leting når det gjaldt troen - det tok noen år før han fant sin "indre fred"  - men alt ordnet seg til en brukbar tilværelse for han og de andre slektningene etter hvert - men tankene gikk ofte til de der hjemme - det var et savn de måtte leve med resten av livet. For Eilert var det ekstra tungt å tenke på faren og moren som hadde "mistet" de fire sønnene sine av ulike grunner (blant annet Anton Edvard , forfatterens bestefar som ble satt bort til en slektning av økonomiske grunner) - Knut Nesje måtte leve resten av sitt liv med savnet etter sønnene.
Edvard Hoem skildrer veldig realistisk og visuelt ikke bare slit, hardt arbeid og problemer, han skildrer også landskap, flora, dyreliv og de "innfødte" (indianerne) på en varm og positiv måte - vi lærer mye om husholdningen, redskaper, arbeidsformer, penger og priser og byggeprosesser - ja, nesten så det blir litt for mye detaljer og oppramsing til tider……men det var ikke kjedelig et øyeblikk å lytte til forfatterens fine opplesing.
I tillegg til hovedpersonen Eilert, har forfatteren også en del fine karakteristikker av kvinner, det er Martha, Eilerts kone som viste seg å være et klokt valg, og ikke minst er det skildringen av den frimodige Gjertine (vi møtte henne i "Slåttekaren") - hun startet den første tiden sin der borte med vantrivsel,  lengsel og depresjoner, men da Eilert kom over, fikk hun litt støtte for ønsket sitt om å komme seg ut i naturen, jakte og føle at hun mestret tilværelsen - skildringen av Gjertine alene på jakttur i møte med vinterstorm og en ung indianer som søker ly, ble nesten en slags hyllest til nybyggerkvinnen… i hvertfall var disse jakt-turene noe som ga Gjertine livsgleden tilbake.
Samtidig med historien om hvordan disse nordmennene er med på å bygge ut landet "over there", greier forfatteren å ha blikket på den utviklingen som foregår i Norge på samme tid - at en del av "befolkningsoverskuddet" på de små gårdene dro bort, gjorde det romsligere for de som ble igjen, kanskje - og etter hvert kom fremskrittet til hjemlandet også - vi får høre om husmenn som blir selveiende bønder, unionsoppløsning, begynnende industri og fremgang
 
Konklusjon:  en vakker slektshistorie om de som valgte å dra i Hoem sin slekt, og fint var det å følge slåttekaren Nesje til det siste - men trist var det å føle sorgen til sønnen Eilert som "valgte bort" å dra hjem på besøk før det var for sent.
En fin og varm slekts-roman som gir leserne kunnskaper som har relevans for de fleste norske familier  - for det er  historien til mange norske familier som fortelles her - de som dro og de som ble hjemme. Vi kan identifisere oss med dette.
For de som tror de har deler av sin familie utvandret til ett eller annet sted i verden, så er dette et interessant sted å starte letingen: Norway Emigration and Immigration. (Jeg har drevet slektsgransking i en del år - og trodde i starten at jeg hadde hatt alle medlemmer av mine aner "bofast" i Norge - men der tok jeg feil - det har nok dukket opp mange ledd etter hvert både i Amerika, Australia, England og New Zealand - og i dag er jeg faktisk "venner" med mange etterkommere på Facebook.)

Lydboken var ekstra fin å lytte til når det var forfatteren selv som leste....
Men jeg synes Slåttekar i himmelen var den beste av disse to romanene,  - et knapt terningkast 5 på denne


Her litt opplesing av forfatteren selv:
 

Mine omtaler av Hoems slektskrønike:
1. Slåttekar i himmelen
2. Bror din på prærien
3. Land ingen har sett
4. Liv andre har levd 
5. Jordmor på jorda - Huset under Blåhammaren
6. Felemakaren
 

Andre bloggere som har omtalt Bror din på prærien:

• Tine sin blogg
• Rose-Marie sin blogg