Showing posts with label vold. Show all posts
Showing posts with label vold. Show all posts

Wednesday, 7 November 2018

Tanker om bok - Jo Nesbø: Macbeth

Den "gamle" eller den "nye" Macbeth? - As You Like It.
Tittel: Macbeth
Forfatter: Jo Nesbø
Forlag: Aschehoug
Utgivelsesår: 2018
Format: Innbundet
ISBN13: 9788203371509
Omtalt tid 1970-1979
Språk: Bokmål
Sider: 572
Jeg hadde papirutgaven fra Aschehoug forlag og lydfil fra LBF, ISBN:9788242166807 - Lest av Kai Remlov
lest og lyttet i april 2018


Bakgrunnen for Jo Nesbøs Macbeth:
Forlaget Hogarth stod bak ideen å innby kjente forfattere til å skrive en moderne utgave av en av Shakespeares kjente verker, (til Shakespeare-jubileum 2016 - 400 år siden han døde) og Jo Nesbø var en av de utvalgte. Hans oppgave ble Shakespeares Macbeth.

Her er oversikten fra Hogarth:

Mine tanker om Jo Nesbøs Macbeth:


Hvor mange ganger har jeg vel sagt at "dette er siste boken jeg leser av Jo Nesbø" - og så går jeg på den neste likevel! Uforklarlig. Jeg har jo forlengst konstatert at dette er for voldelig for meg. Nå har jeg vel lest alle bøkene hans etter hvert – og kunne ikke gå glipp av denne heller - jeg regnet med denne skulle være  bloddryppende - for det skal jo Macbeth være - så da så.
Først vil jeg skyte inn: Jeg mener det er helt nødvendig å ha godt kjennskap til Shakespeares Macbeth for å få det beste utbytte av Nesbøs Macbeth.
Handlingen i korthet - En korrupt politimann har vanstyrt byen og det er kriminalitet og kaos han etterlater seg når han dør. Så begynner en maktkamp om hvem som er best skikket til å få byen ”på rett kjøl” igjen. Macbeth og Duff er venner fordi de har vokst opp på samme barnehjem – nå skal de få skikk på byen som herjes av to narkotikabander som kjemper mot hverandre. Men Macbeth og Duff står ikke sammen i denne kampen, tvert imot – begge kjemper samtidig sin kamp for å bli den seirende politimesteren i byen – Macbeth har den slu og maktsyke Lady ved sin side – hun er rik kasinoeier i byen.  Og så er kampene i gang – slik som i Shakespeares Macbeth. (Innholds-resymé litt mer detaljert)
Man vil uvilkårlig sammenligne de to Macbeth-er, Shakespeares og Nesbøs. Jovisst er de ganske forskjellige, men de har noen ”evig” menneskelige likhetspunkter: Makthunger og makt som korrumperer. Om sted og tid er forskjellig – Skottland i middelalderen og en norsk industriby på 1970-tallet - så er de iboende menneskelige svakhetene de samme. Andre likhetspunkter er uhyggen,  og uværet, spådommene og ”heksene” - hallusinasjoner og skyldfølelse – og gjennomsyrende ondskap.
Likheter finner vi i en del av persongalleriet også – skjønt Nesbø har lagt til noen ekstra "statister" som sine spesielle.
Og som i originalens Macbeth har også Nesbø mye action (i meste laget), og et spennings-moment som er til stede fra begynnelse til slutt - det er suget etter makt og store ambisjoner som er drivkraften hos Nesbøs Macbeth karakterer, slik som i Shakespeares Macbeth.
Blant likhetspunktene mellom ”den ekte" og "den falske" Macbeth er også kjærlighets-historien, den mellom Macbeth og Lady (Macbeth) - og Ladys store påvirknings-kraft. (Shakespeares Lady) Når det gjelder lengden på verket, så er ikke den helt lik - 572 sider i Nesbøs verk og atskillig mindre i Shakespeares verk (Jeg har en utgave med 150 sider, en annen med notes på rundt 200sider).

I utgangs-punktet var jeg skeptisk til en slik ”respektløs” behandling av Shakespeare, men jeg  ser jo at dette er et interessant prosjekt. Jeg skjønner også at Nesbøs Macbeth vil ha mange nysgjerrige og  entusiastiske lesere. Men dette var ikke  en bok jeg nøt å lese.
Her var det mange navn og kaotiske tilstander og et forrykende tempo. Men at Nesbø har ordet i sin makt er det ingen tvil om. Og så er han i besittelse av en utrolig fantasievne.
Macbeth i moderne versjon - den måtte jo bare bli slik når Jo Nesbø er forfatteren. Begjæret etter makt er et altoverskyggende tema i begge Macbeth-er, og i kjølvannet av maktkampen kommer også ondskapen tydelig frem som et tema - Men det ble vel mye blodig maktkamp og menneskets mørke sider her for meg. 

Nesbø synes å ha en fascinasjon for antihelter – og får mange med seg på den fascinasjonen. Han får også tydelig frem Macbeth som den noe veike og ”frafalne” og Lady som den sterke som pusher han (for å egge Macbeth til å drepe Duncan sier hun for eksempel at når et løfte er gitt ville hun heller rive sin baby fra brystet og knuse hodet i veggen, enn å bryte løftet som er gitt)
Tydelig kommer det også frem at råttenskap er noe som eksisterer til alle tider hos de som innehar makt, eller streber etter makt.
Oppsummering av noe av det jeg fant positivt ved Nesbøs Macbeth:
Alle karakterene fra ”originalen” er der - Alle hendelsene er der - Alle drømmene, spådommene og marerittene -  Man opplever virkelig Macbeth, men på en ny måte - Det var en bisarr måte å repetere Shakespeares Macbeth på - Man vet hva som skal skje. Og det er spennende å ha forventninger til det som kommer - Macbeths maktkamp mot ytre fiender og indre demoner er godt skildret.
Nytt i Nesbøs Macbeth er media og bruken av denne maktfaktoren – det glir godt inn i den ”nye” Macbeth.
Nesbø bør vel også berømmes for det grundige arbeidet som er nedlagt og all  research han har gjort rundt Shakespeares Macbeth.
På den negative siden må jeg trekke frem de ville og kaotiske tilstandene i Nesbøs Macbeth, vel var det kaotiske tilstander i Shakespeares Macbeth også., men hos Nesbø fremstår alt langt mer ustrukturert og overdrevent.
Jeg ville ha foretrukket en mer subtil ”parodi” på Macbeth – jeg likte bedre måten McEwan gjorde det med sin allegoriske Hamlet i Nøtteskall (Denne var imidlertid ikke del av Hogarths Shakespeare utfordring)
Jo Nesbøs Macbeth var et  inferno og et mareritt av en bok og jeg var lettet da den endelig var ferdig. (Men Nesbøs Macbeth kan godt anbefales som et interessant "prosjekt-arbeid")

Terningkast (under tvil):4
 

Intervju med Jo Nesbø om Macbeth-"oppgaven": 

Tine har også omtalt denne.

Mine omtaler av andre Jo Nesbø-bøker:
Noen av Jo Nesbø-bøkene jeg har lest: 


Monday, 7 November 2016

Tanker om bok - Helene Uri: Hålke

Tittel: Hålke
Forfatter: Helene Uri
Forlag: Gyldendal
Utgivelsesår: 2016
Format: Innbundet
ISBN13 9788205496064
EAN 9788205496064
Språk: Bokmål
Sider: 233

Jeg brukte lydbok fra Lydbokforlaget, utgitt 2016, ISBN13 9788242172341 - flott innlesing av Ingrid Vollan. Jeg lånte lydboken fra biblioteket

Omtale fra forlaget:

Ebba og Karl har delt sorger og gleder, de har oppdratt barn sammen, elsket, sveket og bedratt. Sår har oppstått, blåmerker er blitt leget. Nå er de pensjonister, med aldrende kropper; ute er det vinter, og når verden en dag er glasert i tykk og hard is, når kommunen ikke har råd til å strø, når en brukken lårhals kan bety begynnelsen på slutten, da holder de seg inne.
Kaffen tar slutt, matskapene blir tommere. I én dag, to dager, flere dager har de bare hverandre. Innestengtheten, isolasjonen, samlivets dynamikk … i løpet av noen vinterdager blir fortidens svik, brutalitet og uvisshet igjen levende, og reiser farlige og umulige spørsmål:
Hva er kjærlighet verdt?
Hvem eier sannheten om et ekteskap?


Om forfatteren Helene Uri:

Fra Forlagets side
Fra Wikipedia 
Jeg hørte første gang om Hålke på Gyldendals Høstmøte i Trondheim
Mona B. Riise og Helene Uri snakker om Hålke - Foto:RandiAa©

Mine tanker om Hålke:

Innesperret en hel uke på grunn av hålke får det noe aldrende ekteparet god tid til å tenke over hvordan livet er her og nå, eller var i fortid - og kanskje tankene sveiper litt inn på fremtiden også.
Det vil si det er Ebba som er hovedpersonen og det er hennes "oppgjørs-tanker" med ekteskapet og livet vi følger i første del av boken - innimellom oppramsing av matvarer (ikke så mange) som de samler sammen fra kjøleskap, fryser og diverse skap-hyller - de tar et overblikk og opprydding her, for å se hvor mange dager de kan greie seg som "stranded" - (det er vel noe i ordtaket "når krybben er tom bites hestene" også - spesielt ille blir det når man ikke får sin daglige kaffe….)
Litt banalt innimellom til å begynne med, syntes jeg- vet ikke om mange 70-åringer vil kjenne seg igjen i dette i begynnelsen av boken - men det endret seg.
Scrabble blir plutselig et uhyggelig spill. De vet begge hva det dreier seg om. Spillet om ekteskapet.
Og leiligheten, rommene krymper påtagelig - slikt sliter på nervene, slikt lokker frem det verste i dem…
Romanen ble bedre etter hvert. Alt akselererte. Vi opplever dette uhyggelige ekteskaps-spillet nærmest på livet løs - leseren blir holdt i spenning fra først til sist - det var intenst og nervepirrende som i en kriminal-roman. Helene Uri har mesterlig skildret ekteskapet på godt og vondt her - i hvert fall ekteskapet på sitt verste - her har vi alle ingredienser som maktspill, rivalisering, utroskap, sjalusi, vold og psykisk terror - sexliv og foreldrerollen og…ikke minst (gjenkjennbart i mange ekteskap): man glemmer aldri "sneen som falt i fjor" - den dukker i hvert fall alltid opp - skitnere enn noensinne hver gang "kampene utspilles".
Men det er ikke bare et ekteskap som skildres - det handler også mye om dette å bli gammel - og her trår vi utenfor dette ene spesielle ekteskapet - her dreier det seg om mer allmenngyldige "tildragelser" - det fremstilles som en nokså trist prosess dette - å miste ungdommelig skjønnhet og tiltrekningskraft og energi og ikke minst hukommelse…..
Søppelposene lagres inne og legger en råtnende, kvalmende dunst over leiligheten og ekteparet etter hvert - for meg ble søppelposene en metafor på et konfliktfylt ekteskap og en aldrende kropp…
Og hvem av ektepartnerne har den fulle sannheten om et ekteskap - samme hvor lenge de har levd sammen, hvor godt de kjenner hverandre, så har de hver sin historie om ekteskapet - slik er det med relasjoner mellom mennesker - det er to individer, det er to ståsteder….
Underveis i lesingen kan man lure på hvilken "side" man skal stå på, å heie på i dette forrykende ekteskaps-spillet - jeg velger å si minst mulig om hvordan dette utvikler seg, og det som skjer mellom ektefellene - det vil ta bort mye av spenningen og undringen hos andre som skal lese boken….
Bokens tittel er et godt valg - Hålke er jo noe som er farlig å begi seg ut på (det har jeg opplevd to ganger selv på joggeturer, det resulterte i en brukket ankel første gang, og en brukket overarm og skulder andre gang). I boken var det også reell hålke ute - men i tillegg velger jeg å se hålken i romanen også symbolsk - det "innesperrede" ekteparet begir seg ut på et farlig spill i tanker, ord og også handlinger  - det er en synliggjøring av et hat- og kjærlighets-forhold - en maktkamp og nærmest en konkurranse om å ramme og såre hverandre - Helene Uri  beskriver dette ekteskapet som en tragedie, ispedd humor og grotesk drama-komedie - men vi bør vel kanskje ikke bare sitte igjen med følelsen av at "ja slik er det å være gift, og slik er det å bli gamle sammen" - selv om vi vet det kan være slik som Helene Uri beskriver det på det verste  - Helt håpløs er ikke forfatterens skildring av dette ekteskapet: Glimtvis skildres da også fine sider ved ekteskapet til Ebba og Karl - hengivenhet og omsorg og fysisk tiltrekning - og det er nok grunner til at de har holdt sammen i 46 år også - de har kanskje ikke bare "holdt ut".
Mye antydes - hvor mye vold har det egentlig vært i ekteskapet? Hvorfor velger man å bli hvis det er så ille? Hvem er det som innehar "sannheten" om dette ekteskapet? Hvordan er egentlig hovedpersonen Ebba? Ektemannen Karl? Her gis leseren rom til å fundere på litt av hvert, til å tenke sitt - og jeg forstod i hvert fall etter hvert at her kunne jeg ikke tenke bare svart-hvitt.
Men at vold i ekteskapet - i tillegg til ekteskaps-problematikk og alderdom er tema i denne romanen, var et tydelig trekk - det fikk meg til å tenke på en gripende roman (som også er filmatisert) som jeg leste på 1980-tallet: Du kan da ikke bare gå av Margaret Johansen - men i motsetning til Ebba, så kunne altså hovedpersonen i Margaret Johansens roman bare nettopp gå…..
Ebba og Karl synes uløselig knyttet til hverandre - så bare elendighet er det nok ikke i dette ekteskapet. Og volden er vel heller ikke så altoverskyggende - det hendte en alvorlig gang, med mange unnskyldninger og forsoning, men glemt blir det aldri av Ebba - for hardhent har han ofte vært, og hans fysiske styrke har blitt demonstrert flere ganger. Og Ebba har vel følt reell angst i forhold til dette. Men etter hvert har de opparbeidet en slags ekteskaplig struktur - et sjakkspill hvor de er like dyktige, de holder hverandre i sjakk - Karl med sin fysiske styrke, sin sjarm og seksuelle tiltrekning, Ebba med sine slagkraftige replikker, og sin beundring av en vakker ektemann  - og alt har som oftest gått "greit" - men hun må passe seg for ikke å strekke strikken for langt, ikke provosere han for mye - hun har lært seg den balansekunsten. Og resignert har de vel begge, i hvert fall Ebba: man vet hva man har og ikke hva man får, nå har de levd sammen så lenge at de "holder ut" resten også.
Persongalleriet i denne romanen er ganske snevert, det understreker det mikrokosmos som skildres her med ekteparet i en "klemme" i leiligheten - det er Ebba og Karl som er i sentrum - det skaper en ekstra fortettet atmosfære at leseren heller  ikke treffer andre mennesker her - det er en telefonsamtale fra datteren som er på ferie med barna i Portugal (for øvrig en samtale som avslører litt mer for leserne om hvem Karl og Ebba er)  - i tillegg møter vi så vidt en nabo-frue som kommer et par ganger på døren og lurer på om alt er i orden - og det sier jo både Karl og Ebba at det er, for bry andre fremmede skal de ikke gjøre  - det gir vel også en "naturlig" forklaring på at de ikke har ringt og bestilt matvarer, eller ringt og klaget på fravær av strøing.
Hvordan det hele slutter, skal jeg ikke røpe - litt overraskende var det kanskje - og man kan lure: "feiler det" Ebba noe - er det noe som har begynt å skje med henne nå?…..eller har hun bare fått opprettet kongruens og status quo?
Språklig synes jeg Hålke var gjennomført "slagkraftig" - her var det rett på sak, og tankerekkene til Ebba var av og til ganske geniale og morsomme å følge, replikkene ekteparet imellom også.
Hålke er den beste romanen  jeg har lest av Helene Uri - ikke kjedelig et øyeblikk - glimrende skildring av dette aldrende ekteparet- mange overraskende og pussige situasjoner og ordvekslinger  - mye humor - mye realisme og alvor - og ikke minst: mye til ettertanke.
Terningkast:5
 

Helene Uri leser fra en av bøkene sine på Bøker&Børst - Litteraturfestival i Stavanger - Foto:RandiAa©
En liten Video-promotion av boken
(Denne avslører kanskje i meste laget, synes jeg):



Andre bloggere som har omtalt romanen Hålke: