Den andre boken i roman-trilogien Hekne - en fantastisk roman - Foto:RandiAa©
Tittel: Hekneveven
Forfatter: Lars Mytting
Forlag: Gyldendal
Forfatter: Lars Mytting
Forlag: Gyldendal
Format: Innbundet
Språk: Bokmål
Antall sider: 477
Serie: Hekne
Utgivelsesår: 2020
ISBN: 9788205539044
Bok fra forlaget
 |
| Lars Mytting - Foto:RandiAa© |
Om forfatteren:
Lars Mytting kommer fra Fåvang i Gudbrandsdalen – og debuterte som forfatter i 2006 med romanen Hestekrefter – men det store forfattergjennombruddet kom nok med Hel ved i 2011 – at denne spesielle romanen om ved ble en ”verdensberømt” roman applaudert i mange land, var ganske oppsiktsvekkende. I 2014 fulgte han opp suksessen med Svøm med dem som drukner – en roman som virkelig fascinerte meg. Disse to romanene til Lars Mytting er oversatt til 18 språk og har blitt ”bejublet” i flere land.
Hestekrefter (2006)
Vårofferet (2010)
Hel ved (2011)
Svøm med dem som drukner (2014)
Søsterklokkene (2018)
Hekneveven (2020)
Skråpånatta (2023)
I Hekneveven er vi kommet til år 1903, det er mer enn 20 år siden den sympatiske sognepresten Kai Schweigaard dro til Butangen i Gudbrandsdalen medbrakt den lille sønnen til Astrid Hekne. Han var kalt Jehans. Presten har tunge tanker om det han mente han var skyld i - også at de sagnomsuste kirkeklokkene ikke lengre var sammen – slik opprinnelsen var, at de var laget til minne om de sammenvokste tvillingene, Astrids forfedre, veverskene.Og mot slutten av 1800-tallet ble de skilt fra hverandre da Stavkirken ble flyttet til Tyskland.
Tvillingene hadde vevd Hekneveven og Schweigaard følte et sterkt kall for å finne denne vevnaden – en billedvev med sterke symboler, den kunne kanskje være redningen for de syndene han mente han hadde begått. De to kirkeklokkene måtte føres sammen igjen. Han har lovet Astrid Hekne å finne Hekneveven - også hans sterke kjærlighet til Astrid krevde dette - de siamesiske tvillingene Halfrid og Gunhild Hekne hadde vevd en fabel om dommedag og "skråpånatt", i 200 år kunne folket i Butangen skue den til den forsvant i 1813.
Vårofferet (2010)
Hel ved (2011)
Svøm med dem som drukner (2014)
Søsterklokkene (2018)
Hekneveven (2020)
Skråpånatta (2023)
Mine tanker om Hekneveven:
Denne andre romanen i Hekne-trilogien kom ut i 2020, to år etter Søsterklokkene. (Jeg er litt sent ute med denne omtalen, men fordi jeg snart skal lese tredje boken i trilogien, velger jeg å legge ut denne omtalen først)I Hekneveven er vi kommet til år 1903, det er mer enn 20 år siden den sympatiske sognepresten Kai Schweigaard dro til Butangen i Gudbrandsdalen medbrakt den lille sønnen til Astrid Hekne. Han var kalt Jehans. Presten har tunge tanker om det han mente han var skyld i - også at de sagnomsuste kirkeklokkene ikke lengre var sammen – slik opprinnelsen var, at de var laget til minne om de sammenvokste tvillingene, Astrids forfedre, veverskene.Og mot slutten av 1800-tallet ble de skilt fra hverandre da Stavkirken ble flyttet til Tyskland.
Tvillingene hadde vevd Hekneveven og Schweigaard følte et sterkt kall for å finne denne vevnaden – en billedvev med sterke symboler, den kunne kanskje være redningen for de syndene han mente han hadde begått. De to kirkeklokkene måtte føres sammen igjen. Han har lovet Astrid Hekne å finne Hekneveven - også hans sterke kjærlighet til Astrid krevde dette - de siamesiske tvillingene Halfrid og Gunhild Hekne hadde vevd en fabel om dommedag og "skråpånatt", i 200 år kunne folket i Butangen skue den til den forsvant i 1813.
Norsk bunads-historie og vev-tradisjoner blir også flettet fint inn i denne historien om tvillingenes vev-kunst - og for å gjøre vev-historien enda mer spennende knyttes det forbindelse til skotsk kilt-veving og skottenes inntog på Kringen i 1612 - ja, tenk Gudbrandsdalen sentralt i storpolitikk.
Sentralt i denne romanen står Jehans og hans liv på en fattigslig husmannsplass – han er ikke akseptert i sin egen mektige familie. Jehans lever i pakt med naturen med fiske og jakt og egne drømmer og refleksjoner – i begynnelsen av romanen kommer et sterkt image – Jehans er på jakt, feller en praktfull reinsbukk med to symbolske kulehull, og blod som strømmer fra hjertet av dyret. Og så møter han en gåtefull jeger – og nå er selvsagt leseren helt hensatt til en mytisk historie – samtidig opplever vi historien om Norge på vei inn i ny-tiden, med industrialisme og tekniske ny-oppfinnelser, det er fremgang på godt og vondt – og ikke minst de store omveltingene i Europa med første verdenskrig – om det er skrevet utallige romaner av ulike forfattere fra denne tiden, så er det ikke mange som river oss slik med som Lars Mytting – her har vi historiens realiteter i bakgrunnen, og samtidig den medrivende krøniken om Astrid Hekne sin slekt – kan det bli mer spennende?
Det er flere spennende tråder å følge i denne romanen - jakten på den sagnomsuste Hekneveven står selvsagt sentralt, men vi blir vel så mye opphengt i historien om Astrids sønn Jehans, hans ekteskap med den sterke, arbeidsomme Kristine, hans pågangsmot og utrettelighet og hans "nyvinninger" inn i moderne tid med turbin i bygda og lyspære.
Og så er det spenningsmomentet med Jehans tvillingbror, som vi trodde var død, men han hadde endt opp i England - opprinnelig var han døpt Edgar, men nå het han Victor - forholdet mellom Jehans og tvillingbroren ble nokså turbulent, men som leser "heier" vi på brødre-forholdet. Vel, dette er Myttings levende fantasier og myter – men du verden så realistisk det virker – dette tror vi på, dette vil vi rives med av, dette vil vi være med på til ”the bitter end” (Tenker på siste boken som allerede er utkommet, og som jeg ikke har lest enda – Skråpånatta) Dette var noen små glimt inn i Hekneveven og noen av mine tanker rundt denne - det har gått tre år siden jeg leste den, så jeg har ikke alle detaljer klart for meg - men nå ser jeg frem til å lese avslutnings-romanen Skråpånatta.
Sentralt i denne romanen står Jehans og hans liv på en fattigslig husmannsplass – han er ikke akseptert i sin egen mektige familie. Jehans lever i pakt med naturen med fiske og jakt og egne drømmer og refleksjoner – i begynnelsen av romanen kommer et sterkt image – Jehans er på jakt, feller en praktfull reinsbukk med to symbolske kulehull, og blod som strømmer fra hjertet av dyret. Og så møter han en gåtefull jeger – og nå er selvsagt leseren helt hensatt til en mytisk historie – samtidig opplever vi historien om Norge på vei inn i ny-tiden, med industrialisme og tekniske ny-oppfinnelser, det er fremgang på godt og vondt – og ikke minst de store omveltingene i Europa med første verdenskrig – om det er skrevet utallige romaner av ulike forfattere fra denne tiden, så er det ikke mange som river oss slik med som Lars Mytting – her har vi historiens realiteter i bakgrunnen, og samtidig den medrivende krøniken om Astrid Hekne sin slekt – kan det bli mer spennende?
Det er flere spennende tråder å følge i denne romanen - jakten på den sagnomsuste Hekneveven står selvsagt sentralt, men vi blir vel så mye opphengt i historien om Astrids sønn Jehans, hans ekteskap med den sterke, arbeidsomme Kristine, hans pågangsmot og utrettelighet og hans "nyvinninger" inn i moderne tid med turbin i bygda og lyspære.
Og så er det spenningsmomentet med Jehans tvillingbror, som vi trodde var død, men han hadde endt opp i England - opprinnelig var han døpt Edgar, men nå het han Victor - forholdet mellom Jehans og tvillingbroren ble nokså turbulent, men som leser "heier" vi på brødre-forholdet. Vel, dette er Myttings levende fantasier og myter – men du verden så realistisk det virker – dette tror vi på, dette vil vi rives med av, dette vil vi være med på til ”the bitter end” (Tenker på siste boken som allerede er utkommet, og som jeg ikke har lest enda – Skråpånatta) Dette var noen små glimt inn i Hekneveven og noen av mine tanker rundt denne - det har gått tre år siden jeg leste den, så jeg har ikke alle detaljer klart for meg - men nå ser jeg frem til å lese avslutnings-romanen Skråpånatta.
Her er noen korte video-glimt rundt romanen Hekneveven:
Konklusjon:
Hekneveven svarte så absolutt til forventningene etter å ha lest Søsterklokkene. Mytting er en mester i å skildre det jordnære, det folkelige, det realistiske - samtidig får jeg følelsen av noe sakralt eksistensielt i bøkene hans.På en forunderlig måte ligger det også et romantisk slør over fortellermåten hans. Og hele tiden er det et spenningsmoment som driver fortellingen fremover. I tillegg portretterer Mytting et fantastisk person-galleri. Man får en nærhet til karakterene, man heier på dem og ønsker nesten ha dem i livet sitt. Nå gleder jeg meg til neste bok, og er sikker på at forventningene blir oppfylt. Jeg vet det er den siste i denne serien. Men jeg trøster meg med at Mytting helt sikkert kommer til å skrive fengslende romaner etter Hekne trilogien også.
Terningkast:6
Min omtale av Svøm med dem som drukner
Min omtale av Søsterklokkene
Min omtale av Hekneveven
Posts
.png)
