Tanker om bok - Ari Behn: Inferno

Inferno berørte meg sterkt - gjennom både tekstene og maleriene. En lidelseshistorie i sterke ord og sterke farger.
Tittel: Inferno - Undertittel: Roman med malerier
Forfatter: Ari Behn
Utgivelsesår: 2018
Antall sider: 118
Forlag: Juritzen  Illustrert av Ari Behn
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788233801519
Fotografier av Per Heimly
Innbundet
Biografisk litteratur, malerkunst
Min kilde: Bok fra biblioteket og eget eksemplar

Om forfatteren - Wikipedia

Bokens back-cover

Mine tanker om Inferno:

Jeg stod lenge på bibliotekets venteliste på Inferno - Men jeg er nesten glad for at jeg måtte vente en god stund før jeg fikk tilgang til denne boken - det føltes riktig med litt avstand til det som skjedde med Ari Behn i desember 2019. Men 1.juli 2020 var det endelig min tur til å se denne - og jeg var spent på den. Jeg ble sittende på biblioteket og se og lese - og glemte alt rundt meg. Boken var da over all forventning. Jeg måtte eie boken selv, det var sikkert - jeg kjøpte den straks - for å studere denne nærmere over tid. I stikkords form - her er noen av tankene jeg gjorde meg etter hvert:
Tekstene er korte og intense, de 53 avbildede maleriene er av varierende kvalitet, men jeg likte dem faktisk alle - prangende, men effektfulle - mange portretter, spesielt selvportretter - sterke i fargene. Det er bilder som gir rom for ettertanke og tolkning.
Innholdet i tekstene ser ut til å omhandle ett år i hovedpersonens liv – et skjebnesvangert år - året rett etter forfatterens skilsmissen fra Märtha Louise – Hovedpersonen skildrer et ”annus horribilis”  preget av sammenbrudd, angst, kaos, kroppslig smerte i form av en øre-cyste, innleggelse på sykehus, destruktive tanker, selvportrett både i tekst og malerier. – Selvbiografiske elementer til tross – Ari Behn unngår å bli utleverende når det gjelder kongefamilien eller andre personer som stod han nær. Jeg opplevde både tekstene og maleriene som nådeløst ærlige, selvransakende og sterkt eksistensialistiske.
Han ser ut til å følge Ibsens utsagn til fulle: "Å leve er krig med trolle i hjertets og hjernens hvelv. Å dikte, - det er å holde dommedag over seg selv"
Det kan bli mye til tider – infernoet ”males” om og om igjen for leseren – og man føler seg nesten dratt inn i forfatterens helvete - den virker utmattende denne kampen mot demoner, kampen mot seg selv. Og med bokens tittel-valg hadde nok forfatteren både Dante og Strindbergs smertelige litteratur i tankene. Av andre store diktere er Hemingway et tydelig litterært forbilde, i tillegg blir Hemingway en synlig rollemodell for Ari Behns lidelser og bortgang.

Hemingway - Inferno tekst s.27 - (mobil-foto på biblioteket)

Ari Behns "inferno" slår vel ut veldig deprimerende på de fleste lesere – men faktisk å lese denne ”dødsdansen” fikk meg til å verdsette livet enda mer.
Man kan ikke annet enn beundre en slik rå og modig utlevering - formidlet i en høyst kreativ bok-utforming.

Ari Behn setter ingen grenser her – hverken når det gjelder ordvalg, språklig uttrykksform eller dristige farger og former. Vi føler sterkt krefter som står imot hverandre – liv og død, " Lebenschmerz" og "Weltschmerz" , lyset og mørkret - dette slår imot oss i alle tekstene. Mye virker ganske suggererende fordi det er så repetitiv - både tekstene og bildene - i ettertid så kan man føle at han har malt og skrevet om kapp med tiden.
Og i ettertid skjønner vi kanskje enda bedre hva som står på spill her – han skriver og maler livet og døden, lyset og mørket – en kamp. Og vi vet hvordan denne kampen endte.
Her er (selv)portrettet (s.5 - mangler litt i nederste kant) - A fool for a lifetime - som innleder boken - og teksten som innledningsvis sier "her sitter jeg og venter  på døden" (s.4):
 

På en måte ser jeg denne boken som en forlengelse av hans debutbok, Trist som faen – novellesamlingen som utkom for ca 20 år siden i 1999 - jeg oppfattet også  den som høyst eksistensiell, en samling "triste" mennesker på søken etter identitet og  - de passer ikke helt inn. Og om debutboken og dens karakterer var ”triste som faen", så er hans siste bok Inferno en forsterkning av tristheten og ulykksaligheten....
Inferno ble for meg både realisme og eventyr på samme tid – vi møter Askeladden og vi møter Alice i eventyrland – og kaninen hennes dukker opp i maleriene både her og der, til og med på front-coveret. Til tross for elementer av eventyr, må vel bokens innhold sies å være hard realisme hvor døden står i sentrum med en hovedperson som dveler ved en skjebne som ser ut til å være uunngåelig. Se tekst side 18: "Jeg er døende. Jeg undrer på hvor langt ned det er mulig å komme. Jeg dør. Om og om igjen"  - og tilhørende maleri på side 19 har tittelen "I am alone and want to die" - (jeg merket meg at dette bilde også har et "juletre" med stjerne i toppen - det ga meg visse assosiasjoner)

Scannet fra Inferno s.19, (bildet mangler litt i nedre kant)

Mange vil kanskje føle at død og fortvilelse romantiseres og dyrkes - at det ligner på en gresk tragedie, men jeg så det mer som kampen mange i dagens samfunn fører mot "demoner" og mot seg selv – i ettertid vet vi hvordan kampen i Inferno endte - ikke bare i boken, men også i real life.
Her er noen flere smakebiter fra boken - det føles ikke riktig å avdekke for mye  - boken anbefales både som lese- og se-verdig.

Inferno s.13 - "Selvportrett" - (mobil-foto på biblioteket)

Inferno s.17 - "Røros in my hearth"- (mobil-foto på biblioteket)Det finnes noen "fredsommelige" malerier også

Inferno tekst s.22 -  (mobil-foto på biblioteket)

Inferno s.23 - "Bad big sleep" -  (mobil-foto på biblioteket)

Inferno tekst s.96 -  (mobil-foto på biblioteket)

Inferno s.97 - "Let go" -  (mobil-foto på biblioteket)

Det kan vel ikke sies mer i klartekst enn den siste teksten på s. 118 – her noen linjer fra den:
"Vi dør. For å gjenoppstå……..Jeg er i ferd med  å ta farvel med dere alle. Jeg kommer til å dø……Straks død og begravet….Lagt i åpen kiste."
Og det siste bilde på side 119 har tittelen Gone – og maleriet forestiller i min tolking en familien på fem, hvor en person er ut-krysset og ”Gone":

Inferno s.119 - scannet bile - "Gone"

Man skulle tro at det å skrive denne boken, det å male disse til dels groteske bildene, ville virke som en slags selvterapi – en "purgatory" - renselse - som man ville kommet igjennom som et mer harmonisk og livsglad menneske - men slik gikk det altså ikke i virkeligheten. – Det er å håpe at boken Inferno kan hjelpe andre martrede sjeler/lesere til å finne ut at livet er verd å ta vare på.
Med tanke på omstendighetene rundt boken, og dens evne til å berøre gjennom slagkraftige tekster og malerier, scorer denne langt bedre enn debut-romanen (Trist som faen) hos meg - terningkast:5

Tanker om bok - Johan B. Mjønes: Heim

En utrolig spesiell og vakker roman – trist kanskje, men likevel stemningsfull og engasjerende. Drømmeaktig, men likevel realistisk.
Tittel: Heim
Forfatter: Johan B. Mjønes
Antall sider: 256
Utgivelsesår: 2018
Målform: Bokmål
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2018
ISBN: 9788203363528
Bok-cover er et vakkert utsnitt av Håkon Blekens maleri Ringen sluttet fra 1977
Jeg hadde leser-eksemplar fra Gyldendal og lydfil - ISBN 9788242168221 fra Lydbokforlaget, lest av Jan Martin Johnsen
Om forfatteren - Aschehougs side

Mine tanker om Heim:

Heim - en megetsigende tittel på denne boken. Det var det første som slo meg. Jeg ble faktisk sittende litt og tenke over tittelen - det kunne jo bety litt av hvert - og det skjønte jeg også under lesingen av romanen. Heim er et stedsnavn i Trøndelag, nær Hemne og Snillfjord - og navnet på en ny kommune fra 2020. Så er det også etternavnet til hovedpersonen, han heter Jørgen Heim. I tillegg får tittelen en til å tenke på et sted man hører hjemme - det ble så tydelig at hovedpersonen i romanen hadde vært og var bundet til en "heimgård" (Det var som Per Bufast i Tarjei Vesaas sin roman Det store spelet) - en annen sterk assosiasjon jeg fikk av boktittelen da jeg kom i gang med lesingen, det var at hovedpersonen var "på vei hjem" - til et endepunkt, til å finne fred, gjennom den prosessen vi fikk følge her - der hovedpersonen "repeterer" store deler av sitt liv når det går mot slutten - ja, vi følger han helt til siste slutt bokstavelig talt. Før jeg sier noe mer om dette, bør jeg kanskje kort skissere innholdet:
Handling og persongalleri er ganske snevert og konsentrert – vi fokuserer på en hovedperson, Jørgen Heim som ligger for døden - han har store smerter, og "baler” med litt av hvert - nattskjorta skal av når det blir for varmt, og bekkenet må skyves bort når det blir for vondt - han døser inn i drømmeverdenen og av og til glimter han til med noen våkne øyeblikk som blir færre og kortere etter hvert.
Av og til fornemmer han sykehjems-personalet som i korte, travle øyeblikk kommer og utretter det mest nødvendige med han.
Jeg fikk litt assosiasjoner til Draumkvedet med Olav Åstesons opplevelser i drømmeverden - om livet etter døden mens han sov fra julaften til trettende dag jul, men Jørgen Heim hadde ikke visjoner om et liv etter døden, hans drømme-visjoner var om livet slik det hadde vært for han - FØR han dør - og Jørgen våknet ikke av sin søvn. 
Jørgen Heims "fantasier" gir oss på en fascinerende måte glimt av hans livshistorie - det gir sterke inntrykk. Spesielt er han opptatt av broren som brått ble revet bort - det går som en rød tråd gjennom hele historien. Vi skjønner det ligger noe mer bak dette....Skal ikke røpe for mye her – for dette var et viktig tema i historien, og også en traumatisk hendelse som satte spor i Jørgens liv - da broren forulykket, ble Jørgen odelsgutten – og så blir han stedbundet til Heim - til slit og plikter og krav og forventninger. Vi får visualisert gjennom en smertefull og drømmeaktiv beretning hvordan Jørgen Heim sitt liv ble – og det lar oss lett generalisere: slik fortoner livet seg for mange - og ved reisens slutt skal det oppsummeres, ikke angres på, men rett og slett bare konstateres at ”slik ble det" - fødsel er smertefull, reisen gjennom livet er smertefull, og ikke minst reisen inn i døden til en annen "Heim" kan også være veldig smertefull.
Vi får mange fine glimt tilbake i livet til Jørgen – også til barndommen og til foreldrene og andre slektninger.  Vi fornemmer mye av livet på gården og i bygda – og vi forstår mer og mer av Jørgens oppvekst og tilknytning til gården - vi hører om alle arbeidsoppgavene og pliktene og tradisjonene. Som de flestes liv, har også Jørgens liv hatt både sine lyse og mørke sider.
Jørgen ble på gården – odelsloddet falt på han, andre drømmer og planer måtte skrinlegges, han gjorde sin plikt -  han minnet meg nok om Per Bufast., men jeg tror nok Jørgen fant mening i det han gjorde og livet han hadde levd.
Tross alt hadde det fungert på mange måter, gitt han gleder og naturopplevelser også, verre var det nå når han lå for døden – det var hjerteskjærende å se hvordan han strevde for å kommunisere med omverdenen og sykepleierne - de gjorde vel så godt de kunne, men er det godt nok når Jørgen ikke fikk dem til å forstå når han tørstet, når han var sulten, når det var for varmt for han og når han hadde vondt? Ikke kunne de forklare han og gjøre han forstått med det de gjorde med han og det som skulle skje – Mjønes skildrer på en fantastisk god måte den utryggheten og faktisk redselen dette skaper hos Jørgen. Romanen blir også et sterkt samfunnskritisk innlegg i debatten om sykehjem og eldreomsorg. Mjønes har selv jobbet på sykehjem og tydeligvis har han gjort seg tanker om "tingenes tilstand" og forbedringer som burde være på sin plass i dagens eldreomsorg – spesielt dette med å ha nok personell som har tid til å kommunisere med  pasientene, til å være der, til å forstå osv.  
Konklusjon: En viktig og lærerik roman som jeg håper mange vil lese - og ikke minst så er den en vakker roman. Den gjorde et sterkt inntrykk på meg – selv om den var om Jørgen Heim, ett spesielt menneske, hans livsløp og dødskamp - så var den så allmenngyldig og eksistensiell.
For Jørgen var det en spesiell livshendelse som på en måte ble skjebnen hans – og denne hendelsen dukker opp hele tiden i tankespinnet hans denne siste tiden - det er tydelig noe han må "gjøre seg ferdig med" før han forlater denne verden. Etter hvert forstår leseren mer og mer av dette……
En trist men vakker historie, stemningsfull og engasjerende i et vakkert poetisk språk – drømmeaktig men likevel realistisk.
Terningkast:6
Nå er det snart gått et år siden jeg var på Aschehougs høst-lansering av boken - og like lenge siden den er lest - men det er en bok man ikke glemmer så lett. Her et par bilder fra boklanseringen:

Presentasjon av Heim på Aschehougs høst-møte i Trondheim 15.10.2018 - Foto:RandiAa©

Johan B. Mjønes leser fra boken - Foto:RandiAa©

Tanker om bok - Maja Lunde og Lisa Aisato: Snøsøsteren

Skal man lese EN bok ved juletider, så er ikke valget vanskelig - det må bli denne - og dette må da bli en jule-klassiker, en tradisjon. 
Tittel: Snøsøsteren - Forfatter: Maja Lunde - Illustratør: Lisa Aisato - Forlag: Kagge Forlag - ISBN: 9788248922056 - Utgitt: 2018 - Innbundet - Antall sider: 192

Om forfatterne:

Lisa Aisato - illustratør - foto fra forlagets side

Maja Lunde - forfatter - foto fra forlagets side

Litt om illustratøren Lisa Aisato: Web-side - Wikipedia
Litt om forfatteren Maja Lunde: Web-side - Wikipedia

Mine tanker om Snøsøsteren:

Skal man lese EN bok ved juletider, så er ikke valget vanskelig - det må bli denne - og dette må da bli en jule-klassiker, en tradisjon - ta den frem i kommende advents-tider og gjenopplev vennskap, samhold sorg og glede og ikke minst håp. Boken har så mange aspekter - både for voksne og barn.
Jeg skal ikke gå i detaljer med innholdet - men nevnes bør det at det er spennende og interessant, og at det er viktig - og ikke minst at det er pakket inn i en utrolig vakker poetisk språkdrakt - og ledsaget av illustrasjoner på et høyt kunstnerisk nivå.
Boken er laget som en slags lese-advents-kalender med 24 kapitler. Og kanskje det er lurt å lese små deler av denne hver gang man tar den frem – for her er det så mye å undres over, så mye å tenke på, og så mange detaljer å dvele ved i de flotte illustrasjonene.
Vi følger Julian i tiden før julaften - han har "jul" i navnet sitt og blir 11 på julaften – en trist tid for Julian dette året – han har bare en kamerat, John – som han ikke er så mye sammen med for tiden – dessuten er storesøsteren Juni død dette året - hun var 16 og gikk fra glad og munter til trist og deprimert og mager – så stemningen i familien er gledesløs og trist – og Julian er mye for seg selv med sitt savn og sine tanker. Hverken advents-tiden eller familien hans (mor, far og lillesøster Augusta) er som før - her er ikke mye førjuls-stemning.
Men så skjer det plutselig noe - han "møter" Hedvig - røde kinn og rød kåpe og røde krøller - her er det varme og glede og vennskap – og tiden før julaften blir fylt med mer mening for Julian – ”Men at Hedvig faktisk skulle endre livet mitt, det ante jeg ingenting om” (s.24)

Hedvig i Snøsøsteren - illustrasjon s.11

Godt å ha en venn å drikke kakao  sammen med - illustrasjon s.25

Vi skjønner etter hvert at det er noe eventyraktig og mystisk over det hele – Hedvigs familie, Villa Kvisten - huset deres, og den mystiske mannen med nøklene som dukker opp.
”Snøsøsteren” møter vi på side 44-45– det er adventstid og hva kan snøen brukes til: Jo, lage en snøsøster – det er det Julians umiddelbare tanke blir, her er det nok underbevisstheten som taler – og vi øyner terapi-aspektet – det hjelper å bearbeide sorgen, snakke om den eller få den ut på andre ”håndfaste” måter.
"Minner hun deg om noen?" - spurte hun (Hedvig) lavt (s.46)
Og snøsøsteren ligner på Juni - den døde søsteren hans - og så ble det åpningen for å kunne fortelle, for å kunne tenke på henne - og etter det kom advents-staken på plass hjemme også. (s.54-55) 

Endelig kom advents-lysestaken frem - illustrasjon s.55

Og hvem er den gamle mannen med nøklene? Her ble det veldig spennende for alle aldre....
Julian forstår etter hvert at det går an å dra frem de gode, glade minnene når man tenker på de som har gått bort - i stedet for å gjemme bort alle tankene om dem...Vi ser også at Julian erfarer at når man trenger det. kan det være godt å lage seg sin egen verden og flykte inn i den for en stund - når man ikke finner det man trenger i den reelle verden. Men det er også godt å finne sammen andre som har lignende erfaringer og sorger og savn å dele - det gir trøst.
Og etter hvert kan han kjenne på sorgen og akseptere den.
 
Maja Lunde skriver på en muntlig-fortellende, direkte og gripende måte – og så får vi Lisa Aisato sine illustrasjoner i tillegg – de utfyller, utdyper og levende-gjør fortellingen på en utrolig fin måte. For et fantastisk samarbeid av disse to - Maja og Lisa!
Fargevalget i boken underbygger også handlingen og stemningen – svart bakgrunn der det er ekstra trist eller skummelt, lyse farger i gult og hvitt der det går bedre og vi skjønner at dette går riktig vei….
Denne boken minnet meg også litt om budskapet i en av romanene til Levi Henriksen: Her hos de levende - Det er et budskap om å ta vare på hverandre - i familien eller blant vennene - alle de som fortsatt lever. Det er hos de levende man hører hjemme - mens man lever, samtidig kan man ha de gode minnene om de som er borte.
Dette er en vakker bok om sorg, vennskap og mestring av sorgen – og faktisk ikke en bok til å bli trist av - men en bok til å bli klok av.
Terningkast:6

Her kan man høre episodene på NRK

Og her er en liten video-trailer:  

Flere av mine omtaler av de samme forfatterne:
Lisa Aisato - Fugl 
Lisa Aisato - Snokeboka
Lisa Aisato - Tambar på sykehuset 
Lisa Aisato og Maja Lunde - Snøsøsteren
Maja Lunde - Bienes historie
Maja Lunde - Snøsøsteren