En nifs vampyr-film med underliggende mening - den bygger på John Ajvide Lindqvist sin debut-roman - nå er han filmaktuell med Grensen
Jeg leste boken også - gitt ut på Damm forlag 2005, 521 sider ISBN13 9788204104960
Mine tanker om La den rette komme inn:
Fantasy filmer eller bøker har jeg aldri vært særlig interessert i, men jeg lot en gang (07.10.2010) denne filmen få en sjanse - boken også. Jeg lånte DVD på biblioteket - ble minnet om den nå, da forfatteren av boken (John Ajvide Lindqvist) var gjest hos Skavlan i kveld (03.11.2018). Dette var hans debut-roman - og nå er han aktuell med filmen Grensen Kort om handlingen: Vi er i en forstad til Stockholm i året 1981 – en tenårings-gutt blir funnet drept med halsen overskåret, og blod borte fra kroppen – uhyggen sprer seg blant befolkningen, flere drap skjer - men gutten Oskar blir tiltrukket av mysteriet – og blir blandet inn i dette. Oscar har sine problemer – han er ensom, han blir mobbet, foreldrene skilte seg – hevn blir også et tema i romanen. Så flytter Eli inn som nabo, like gammel som Oskar - hun er også ensom - da er de to sammen som støtter hverandre. Jeg leste boken og så filmen fordi den ble anbefalt på en litterær lunch på mitt lokale bibliotek – jeg ble litt nysgjerrig på den. Den hadde en trist, melankolsk stemning..det var det som gjorde den vakker synes jeg..rart egentlig med det vakre i dette groteske, og mobbingen og ensomheten og alt det vonde...så hadde den likevel en viss skjønnhet over seg; det må jeg vedgå. Vemodig og vakker på mange måter, men jeg ble noe opphengt i at det var en vampyr med, (første gang jeg har lest om en)..og jeg fant ut at det ikke var helt min genre. Filmen så jeg etter boken for å se om det var noe jeg ikke hadde fått med meg, egentlig vakkert laget den også; men som sagt, det er en genre jeg ikke er helt bekvem med. Jeg har full forståelse for at slike skumle, fantasi-vesener fascinerer mange. Og på en måte hadde nok denne romanen og filmen noe mer ved seg en ren vampyr-film, eller fantasy-film. Her var ensomhet i fokus - og to barn som søkte sammen og støttet hverandre mot kulde og en fiendtlig omverden. Filmatiseringen var også effektfull med mørk vintertid og fallende snø og ikke minst gode skuespillere, så terningkast strekker seg mot 5
Her er en liten trailer fra filmen: John Ajvide Lindqvist talks about the film:
Tittel: Mannen fra Snåsa Regissør: Margreth Olin Språk: Norsk Spilletid: 99minutter Kategori: Dokumentar Produksjonsår: 2016 Medvirkende: Joralf Gjerstad
Om filmen fra Filmweb:
"Margreth Olin har filmet 22 mennesker i møte med Joralf Gjerstad. I løpet av de siste 65 år har 50 000 mennesker reist til Snåsa i håp om å få hjelp. Når en barndom blir ødelagt av mobbing, når det går galt under en operasjon, når man en dag blir akutt dødelig syk, når man får selvforakt i gave fra sine foreldre, når man lever med angst og livet endrer seg i løpet av et møte. Hva er det da som skjer? Kan vi som samfunn lære noe av et menneske sin omsorgsevne? Kan denne filmen si oss noe om vår egen evne til å bære oss selv gjennom sykdom? Når Margreth sitter i sluttklipp av filmen rammes en av hennes nærmeste av alvorlig sykdom.Hvordan skaper vi oss selv på nytt?MANNEN FRA SNÅSA er en film om betydningen av håp i menneskelivet."
Jeg "så gjennom" filmen Mannen fra Snåsa nylig, lånte film-DVD fra biblioteket - jeg følte "Snåsamannen" var et "fenomen" jeg burde vite noe om. Jeg tar ikke noe stilling til "fenomenet" - hva annet er det å si:"det er mer mellom himmel og jord...." enn det vi umiddelbart kan oppfatte eller forklare - ikke vet jeg. Men jeg synes denne filmen har dokumentarisk verdi, uten å være noe storslagen filmkunst - enkel, stillfarende og beskjeden - men det var vel kanskje tilsiktet av regissøren for å understreke mennesket Joralv Gjerstad og det han står for. Det ble også et møte med enkle mennesker som stilte opp i filmen for å belyse "saken". Omgivelser og alt rundt Snåsamannen og menneskene han møtte var tonet ned til det helt minimale - det var mannen og gjerningen son var det sentrale. Joralv's "redskap" er hendene - de utstråler en slags varme, (selv om hendene var kalde i seg selv) - Når han fikk ting til å klaffe, kunne han "se" hvor skoen trykket, og det så også ut til at han kunne lindre - i hvert fall ga "pasientene" uttrykk for det. Men noen erstatning for helsevesenet ville han ikke være, han hadde stor respekt for legevitenskapen - sa han. Han kunne heller ikke være sin egen "redningsmann" når han hadde helseproblemer.. En enkel mann, selvtillit har han, men arrogant er han ikke - han virket ærlig og full av menneskelig varme og forståelse. Filmen gjør inntrykk nettopp på grunn av sin enkelthet og de enkle, oppriktige menneskene vi møter - kanskje bare dette at et medmenneske bryr seg, er legende i seg selv - Det er vanskelig å tro at disse menneskene i møte med Snåsamannen spilte en rolle - tror ikke de hadde noe å vinne på å simulere at Joralv Gjerstad sin utstrålende varme ga dem hjelp. Det var tydelig at han ga dem troen på seg selv og sitt egenverd. Det var kanskje ikke bare varmeutstrålingen fra hendene hans som hjalp de han møtte - det så heller ut til at det var den sosiale kontakten og hele stemningen og situasjonen - den ga fred og ro, og sikkert også styrke i en stressende, urolig hverdag.
Det som skjer i filmen, taler for seg selv - det er ingen diskusjon og utdyping i etterkant, ingen forklaring av det som skjer, eller psykologiske eller filosofiske teorier - vi ser det vi ser - og så kan enhver tenke litt rundt dette - det er vel heller ikke nødvendig med en tolking eller forklaring - Tryggheten i situasjonen så ut til å være viktig - hverdags-angsten som preger mange av dagens mennesker, skaper smerte - når Snåsamannen hjelper med å jage bort frykten, er mange et godt stykke på vei til "lindring"
Det er lite ved denne mannen og alle hans "gode gjerninger" som skulle gi grunn til å provosere folk - likevel har han vel blitt betegnet som kvakksalver og healer og religiøs drømmer - men enten man "tror" på han eller ikke, så er det vel bare positivt med slike mennesker i denne kaotiske verden vi lever i i dag.
Filmen anbefales - den gir i seg selv en slags ro i hverdagen.
Tittel: Himmelen over Havanna - DVD Originaltittel: Retour à Ithaque Regissør: Laurent Cantet Hovedpersoner: Fernando Hechavarria, Jorge Perugorria, Isabel Santos, Néstor Jiménez, Pedro Julio Díaz Ferrán Nasjonalitet: Frankrike Språk: Spansk, flerspråklig Utgitt: Star Media Entertainment, 2016 . - 1 DVD (1 t, 32 min) Spilletid: 1time 32 minutter Sjanger: Drama Filmen ble laget i 2014
Mine tanker om Himmelen over Havanna
Dette er en film jeg ser raskt igjennom før turen til Cuba. Vi er med på et gjensyn mellom fem venner - fire menn og en kvinne, festen er til ære for Amadeo som har kommet tilbake etter 16 års eksil i Spania. Det meste av handlingen foregår på takterrassen i huset til en fra vennegjengen. På overflaten er dette et muntert selskap, men dette stikker dypere - vi blir med til det som skjer eller skjedde under overflaten på Cuba - her mimres det om kriser, og Sovjetstatens oppløsning og Cubas økonomiske isolasjon - det er mange gode minner, men det skurrer snart under idyllen - det er noe som mangler selvsagt når man vokser opp under "systemet" - stemningen er festlig og munter og "lykkelig" i starten - men her brettes det etter hvert ut for oss både personlige tragedier og Cubas tragiske "isolat-skjebne". Festen og samtalen virker kanskje litt kunstig og krampaktig i starten, men etter hvert fenges man av de tragiske historiene som rulles opp - det er drømmer som ikke er oppfylt, det er forhold som har gått i oppløsning - etter hvert blir ansiktsuttrykkene mer og mer preget av sorg, savn, bitterhet og vemod. De minnes forbud mot langt hår og trange bukser, forbud mot amerikansk musikk - å lytte til Beatles eller Stones ble kalt for "kulturell penetrasjon" - sommerferier på sukkerplantasjer blir det mimret over, de gjenskaper situasjoner og hendelser - "ler og morer seg" over minnene - men så var det kanskje "et sant helvete" - som en av dem sier. Noen bilder fra filmen:
Det mimres over bilder
Amadeo, eksil-kubaneren
Fire av de fem vennene
Det mimres over bilder - slik var de "den-gang"
Det kommer frem mer og mer grums etter hvert, både fra livene deres og fra samfunnsforholdene. Det handler etter hvert mer og mer om de personlige livene, men vi ser også at disse skjebnene ble formet som et resultat av samfunnsforholdene. Vemod og melankoli preger hele settingen. Alle ser ut til å kompensert for sine brutte illusjoner - Han som eier takterrassen dyrker kaktuser som terapi for alt det leie, en annen har flyktet inn i alkoholisme, men er tørrlagt nå - men kan ikke male mer, Amadeo er bosatt i Spania, men vurderer å prøve å komme tilbake for å bli i stand til å skrive. Filmen er tankevekkende - her sitter en gjeng med kubanere midt i livet, de er alle desillusjonert - hvor er fremtidshåpene? Hvor går de videre? Hvor går Cuba videre? - Hadde de tatt feil vei? De selv og landet…. Alle har en tristhet i sitt liv - det blir brettet ut nå i løpet av denne "festen". Festen slutter ved morgengry, etter festen, etter alle bekjennelsene - og her slutter også filmen - og vi sitter igjen med en del spørsmål: Er det i det hele tatt noe håp, en ny fremtid? Det virket ikke slik - en ganske deprimerende film - eller var det to som fant frem til hverandre. (Tania som har "mistet" barna sine til "vesten" og Amadeo som vil vende tilbake etter 16 års eksil i Spania - for å kunne skrive, sier han) Her er det snakk om å finne sin identitet, og spesielt nå når folk har begynt å stille spørsmålstegn ved valget Cuba tok - noen øyner kanskje håp for et "nytt Cuba" som vil åpne seg for omverdenen. (Akkurat under vårt ferie-opphold på Cuba nå i mars 2016 kommer jo både den amerikanske presidenten Obama på besøk, og til og med Rockelegendene The Rolling Stones - Er det nye tider og toner som er på vei?)
Filmens originaltittel antyder vel en slags tilbakevending for eksil-kubaneren Amadeo men kanskje også et håp om et gjensyn med et solfylt og lykkelig Cuba - tittelen henspeiler også til Odyssevs hjemreise til hjemstedet øya Ithaka
Filmen var vakker på mange måter, man følte en nærhet til følelsene hos denne venne-gjengen, og man sitter med et sterkt ønske om at livet igjen må fylles av håp og mening og litt mer velstand for et folk og et land som forhåpentligvis går inn i en ny og bedre epoke. Terningkast: 4
Mini-serien bygger på romanen - egentlig mer lik en novellesamling:
Tittel: Olive Kitteridge Forfatter: Elizabeth Strout - Amerikansk 1956- Oversetter: Hilde Rød-Larsen Språk:bokmål Utgitt: Oslo - Press forlag, 2015 Antall sider:289 s. ISBN:978-82-328-0023-0
Omtale fra Forlaget Press - Forfatteren:
Elizabeth Strout er en amerikansk skribent og romanforfatter, født i 1955, og bosatt i New York og Maine. Hun vant Pulitzerprisen for beste skjønnlitterære bok med Olive Kitteridge i 2009. Boken ble også hennes store internasjonale gjennombrudd, og er i dag oversatt til en lang rekke språk. Strout debuterte i 1998 med romanen Amy og Isabelle, som ble nominert til Orange-prisen for beste roman, som siden ble filmatisert med Elisabeth Shue i hovedrollen. Hennes siste roman The Burgess Boys kom i 2013, og høstet strålende kritikker.
Elizabeth Strout - foto fra forlagets side fotografLeonardo Cendamo
Omtale fra Forlaget Press - Boken og miniserien:
Den lille småbyen Crosby i Maine ser kanskje ikke ut som all verden der den ligger, stille og gammelmodig. Men for den som vet å se etter, er Crosby hele verden. Og i de små og vanlige livene som leves der, kan vi møte alle menneskehetens store dramaer: begjær, fortvilelse, sjalusi, svik, håp, trofasthet og kjærlighet. I hvert av disse dramaene spiller også Olive Kitteridge sin helt egen rolle – enten den er liten eller stor. Hun er den mutte pensjonerte skolelæreren, hun er en av småbyens kjente skikkelser. Noen ganger er hun oppfarende, noen ganger er hun tålmodig. Noen ganger er hun klok, noen ganger er hun forstokket. Og noen ganger banker hjertet hennes hardt og sterkt, noen ganger går det i stykker. I 2014 var HBOs miniserie Olive Kitteridge med Frances McDormand en av årets store TV-sensasjoner. Men uansett hvor god TV-serien var, kan den likevel vanskelig måle seg med Elizabeth Strouts fenomen av en bok, en av de høyest elskede amerikanske romanene fra de siste årene – og vinner av Pulitzer-prisen som årets skjønnlitterære bok i 2009. De tretten kapitlene i boka gir oss hvert sitt utsnitt av livet i Crosby – og hvert sitt blikk på den uutgrunnelige Mrs. Kitteridge. Resultatet er en av de sterkeste, ærligste og mest særpregede kvinneskildringene i den moderne litteraturen – og en bok det er umulig ikke å like. Olive Kitteridge er en stor og uimotståelig roman om hverdagslige hendelser, en ærlig og vakker og utholdende og humoristisk utforsking av selve menneskelivet – dets konflikter, tragedier, gleder og skuffelser.
Mine tanker om Olive Kitteridge:
There's no such thing as a simple life - står det som motto for TV-serien - og det skal være sikkert at dette virkelig gjelder for hverdags-menneskene Elizabeth Strout skildret her. Elizabeth Strout's bok om Olive Kitteridge er endelig kommet på norsk - jeg ble oppmerksom på Strout da hun ble intervjuet i Brenner og Bøkene i september (2015) - romanen er mer en novellesamling med tretten fortellinger:
Innholdet i Olive Kitteridge
Jeg har nettopp sett Olive Kitteridge serien på DVD - en miniserie som bygger på romanen. Det er fire episoder. Den har vært vist på HBO, her er web-siden. Settingen er en liten fiktiv by i Maine, Crosby og Frances McDormand tolker Olive på en ypperlig måte:
Ektemannen Henry Kitteridge er farmasøyt og eier et apotek, han spilles av Richard Jenkins:
Olive og Henry
Sønnen deres, Christopher har det ikke alltid like lett, men han kommer seg da gjennom oppveksten med Ollie som mor, han utdanner seg til lege - handlingen spenner over ca 25 år - og vi følger Ollie gjennom tykt og tynt. De fire delene tar for seg hver sin epoke av livet til ekteparet. Filmen ble et interessant møte med en ganske spesiell kvinne og hennes familie, naboer og venner. - Ollie er bare seg selv, fullt ut - på godt og vondt. Hun er lærer og har sine meningers mot, hun er "feilfri" og har en ektemann som på et vis kan kunsten å leve med henne - vi kan ikke la være å bli fascinert av henne, ja nesten glad i henne - På mange måter står hun der egoistisk i sentrum av alt, men så ser vi at hun faktisk har tanke for andre også - og elevene kan ta lærdom av hennes livsvisdom. Boken vant Pulitzerprisen for beste roman i 2009 og den vil trolig bli husket - jeg synes den var en god og vakker opplevelse. - Både Olive og ektemannen Henry er mennesker som bryr seg - både romanen og filmen gir oss et realistisk innblikk i menneskeskjebner, kjærlighet, sorg, barneoppdragelse, sjalusi og livets opp- og ned-turer - for her skjer det litt av hvert - slik det vanligvis gjør i "real life", det er tragiske ulykker, det er kjærlighet, det er bryllup, det er selvmord og selvmordsforsøk, det er ungdom og utdanning, det er foreldre og barneoppdragelse - og det er mange sider av livet og menneskelige relasjoner som skal takles - Olive takler det på sin måte - om hun kan virke kald og følelsesløs på andre, så ser vi etter hvert at det er hun så absolutt ikke. Hun kommer vel kanskje til en slags erkjennelse også - "Hvem pokker tror jeg at jeg er?" - spør hun seg selv - på slutten av del tre (serien har fire deler) - da har mye skjedd i livet hennes, og med livene til folk rundt henne - en underlig kvinne er Ollie. Jeg fikk varme følelser for denne lille familien - Olive, Henry og sønnen Christopher - den er dysfunksjonell, men fungerer da likevel på sin spesielle måte - de er tre ulike personligheter som møter livet og alt det innbefatter på hver sin måte - men det skinner jo også stadig igjennom at de bryr seg om hverandre, er glad i hverandre på et vis - bok og film formidler mye om dette å takle selve livet, og takle det å kommunisere med andre. Olive og Henry er nokså ulike, i utgangspunktet - han er elskelig og sosial og bryr seg om alle rundt seg, øser av sin hjelpsomhet og kjærlighet - hun er intelligent,men kald, bitter, med skarpe, snertende replikker til alle rundt seg - men vi aner kanskje at det bor noe annet dypt inne i henne - hun har sans for rettferdighet og ærlighet, og hun hjelper på sin måte der det trengs - men har nok kommet mer til kort overfor sin egen sønn, enn for eksempel en av elevene, sønnen til en deprimert og suicidal mor. Denne historien er ikke bare tung og tragisk, det er mye humor og det er håp i sikte for Olive når hun går mot alderdommen også - skal ikke røpe noe av handlingen her - men vi blir stadig minnet på måten Olive's far døde på, og de sporene det må ha satt på hennes oppvekst ….livet går videre som enke også - det dukker opp en ny karakter mot slutten, Jack (spilt av Bill Murray) - Olive og han har mye til felles. Boken kom ut i 2008, på norsk altså i 2015 - Denne miniserien gjør så absolutt ikke skam på Elizabeth Strouts bok - Frances McDormands gjør en glitrende tolking av Olive - dette er en filmatisering man ikke glemmer så lett. Terningkast:6
Genre: Drama Skuespillere: Julianne Moore, Kristen Stewart, Alec Baldwin,
Kate Bosworth, Hunter Parrish Regi: Richard Glatzer, Wash Westmoreland Manus: Richard Glatzer, Wash Westmoreland Nasjonalitet: USA Språk: Engelsk Musikk: Ilan Eshkeri Produksjonsselskap: BSM Studio, Lutzus-Brown, Killer Films,
Big Indie Pictures, Shriver Produksjonsår: 2014 Lengde: 1 t. 41 min. Filmen bygger på Lisa Genova sin første roman av samme navn
Still Alice fra 2007. Jeg lånte DVD på biblioteket
Still Alice - kort omtale fra Filmweb:
Alice Howland er en kjent språkprofessor som begynner å glemme ord. Hun får den knusende diagnosen tidlig Alzheimers. Det blir en kamp for å holde kontakten med den hun engang var. Julianne Moore, Alec Baldwin og Kirsten Stewart er blant de medvirkende i dette sterke dramaet. Som 50-åring har Alice Howland (Julianne Moore) alt. Hun er professor i lingvistikk, har mann og tre voksne barn. Over en lengre periode merker hun at hun begynner å glemme ord. Gjerne midt i forelesninger. Hun går til en neurolog og får etter hvert diagnosen tidlig Alzheimers demens. Det blir en kamp for hele familien hvor de får de sterke båndene sine testet. Alice forsøker å holde kontakten med den hun engang var, og å kunne fungere i hverdagen så lenge som mulig. Hennes kamp er både skremmende, hjerteskjærende og inspirerende.
Still Alice ble filmatisert i 2014 - manuset er skrevet og regissert av Richard Glatzer og Wash Westmoreland - grunnlaget var Lisa Genova bestselger-roman Still Alice fra 2007 - foruten å være forfatter så er Lisa Genova utdannet i nevrovitenskap - slik har hun et godt fundament for å skrive denne boken.
Noen av skuespillerne
Alice 50 år og midt i livet - professor i lingvistikk - går fra å være ekspert på ordene til å miste det viktigste arbeidsredskapet sitt - det første tegnet kom under en forelesning der hun plutselig mangler ordet hun skal bruke - små tegn av glemsel og stedforvirring fører henne til legen som konstaterer Alzheimer - en form som er arvelig. Julianne Moore tolker denne vanskelige rollen på en utmerket måte. I alt det negative som følger med sykdommen som raskt griper om seg, er det et positivt element i det hele - nemlig hvor praktisk og realistisk hun møter sykdommen og den nye familiesituasjonen. Alec Baldwin spiller ektemannen som også må innstille seg på et annet liv - det er ikke alltid lett å vite på hvilken måte man støtter best. Noen bilder fra filmen:
Om det er helt troverdig at man møter denne skremmende sykdommen på en så fornuftig måte som Alice og familien her gjør, er vanskelig å si - kanskje kan dette være noe å ta lærdom av for andre som kommer opp i lignende situasjoner. Alice er i hvert fall umåtelig flink til å møte denne sykdommen på en behersket og fornuftig måte. Fokuset i denne filmen er Alzheimer-personen mer enn familien rundt - og her føltes det faktisk som om vi tok del i Alice's nye liv - hennes bekymringer, forvirring og problemer - mon tro om det er slik Alzheimer-pasienten føler det? Troverdig var i hvert fall Julianne Moore's fremstilling av dette. Hun formidler også dette med skam som sykdommen fører med seg - når man oppfører seg merkelig, ikke har ord, ikke vet hvor man er osv - Alice sier hun ønsket hun hadde en sykdom som ikke førte slik skam med seg - kreft for eksempel. Et gripende høydepunkt i filmen blir Alice sitt foredrag eller tale til en stor skare som blir opplyst og rørt over hennes og andre pasienters situasjon - Alice har skrevet ned hele talen tidlig i sykdommen og leser opp manuskriptet, samtidig som hun bruker markerings-penn og merker av etter hvert det hun sier - så slipper hun å tulle med å gjenta seg selv.
En ganske realistisk filmatisering av en skremmende sykdom som rammer ikke bare den som får den, men også hele familien rundt. Hovedpersonen Alice har forberedt seg godt, hun har laget seg små "programmer" på mobilen sin som skal hjelpe henne å huske nødvendige "opplagtheter" i hverdagen - hun spiller også inn opptak med seg selv når hun enda er frisk nok til å fortelle og vise hvem hun er. Richard Glatzer, en av manusforfatterne, led av en motorisk nervesykdom (Amyotrofisk lateralsklerose - ALS) da han jobbet med dette, og kunne identifisere seg med en del av problemene Alice opplevde - interessant var det med den "moderne" bruken av mobil og laptop som Alice kunne ha nytte av - (Glatzer døde i mars 2015, 63 år gammel) Alice i filmen vil formidle at hun er "Still Alice" ett eller annet sted inni den nye "personligheten" - alt det rare og fremmede som hun blir til etter hvert, det er ikke henne - det er sykdommen.
Historien griper en når Alzheimer-sykdommen blir personliggjort gjennom et menneske på denne måten - det er ikke mange personer vi følger, men både den lille familien og leger og kolleger som omgir Alice blir fint tolket av skuespillerne - likevel, føles det som vi ikke kommer helt innpå persongalleriet - det blir litt overfladisk. Jeg sammenligner denne filmen med Alice Munro's Away from her - som også handler om en kvinnelig hovedperson som rammes av Alzheimer - filmen bygger på en novelle av Alice Munro - den hadde en helt annen vinkling - og den grep meg nesten mer, den var mer intense og nærgående synes jeg. Men Still Alice er også en film man vil huske - både på grunn av det viktige temaet og på grunn av gode skuespiller-prestasjoner. Filmen er opplysende og verd å se, jeg gir den et sterkt Terningkast:4
Film: Hugo Cabret Original tittel: Hugo Nasjonalitet: Ameriknsk Språk: Engelsk Regissør: Martin Scorsese Manus: John Logan Produsent: Johnny Depp, Timothy Headington, Graham King Medvirkende: Asa Butterfield, Ben Kingsley, Chloë Moretz, Sacha Baron Cohen, Ray Winstone, Emily Mortimer, Jude Law Musikk: Howard Shore Filmselskap: Paramount Pictures Utgitt: i USA november 2011, i Norge mars 2012 Lengde: 128 min Manus: Etter Brian Selznick's bok Oppfinnelsen av Hugo Cabret
Da fikk jeg endelig avsatt tid til å se denne filmen - jeg gikk kanskje glipp av litt 3D-effekt fordi jeg så den hjemme på DVD - men effekten var bra nok på stor skjerm. Filmen opplevde jeg på en litt annen måte en boken, selvsagt, men jeg likte den eventyraktige fremstillingen den hadde fått - og skuespillerne ble mer som tegneserie-figurer enn realistiske personer - og det passet også godt til denne fantastiske, mystiske historien. Sentralt i filmen står selvsagt den foreldreløse, ensomme tolv år gamle Hugo Cabret - spilt av Asa Butterfield - sentral er også Gare Montparnasse i Paris, der Hugo bor og arbeider først på 1930-tallet. Hugos forhold til den merkelige og innesluttede eieren Georges (Ben Kingsley) av lekebutikken er fint skildret i filmen også, likeså Hugos forhold til butikkeierens barnebarn Isabelle. Filmen greier også å skape spenning rundt Hugos innbitte forsøk på å løse mysteriet rundt den skrivende "menneskeautomaten" og farens tragiske død i museumsbrannen. - og her er Isabelle til uvurderlig hjelp. Filmen avslører også på en grei måte at butikkeieren er filmpioneren Georges Méliès. En fin hyllest til den store Méliès dette..... En storslagen film på mange måter, men den fenget ikke helt som boken - den hellet kanskje mer over i det sentimentale enn boken gjorde også. Jeg opplevde nok filmen mer statisk og stillestående enn boken. Men forholdet mellom Hugo og venninnen Isabelle var et pluss i filmen - en søt historie i historien…. Likeså greide filmen å formidle mye rundt det historiske aspektet om film og filmskapere - men kanskje vil den appellere mer til barn enn godt voksne tilskuere. Denne filmen hadde skapt mange forventninger hos meg da den ble lansert - med mange Oscar-nomineringer som den også oppnådde å vinne halvparten av. Men hos meg får den terningkast:4
Originaltittel: Gone Girl Manus: Gillian Flynn, roman av samme navn Sjanger: Thriller Produksjonsår: 2014 Aldersgrense: 16 Spilletid: 142min Bildeformat: Widescreen 2.35:1 Talespråk: Engelsk Tekster: Svensk, norsk, dansk, finsk Regissør: David Fincher Skuespillere: Ben Affleck, Rosamund Pike, Casey Wilson, Kim Dickens, Tyler Perry, Neil Patrick Harris, Missi Pyle, Patrick Fugit, Kathleen Rose Perkins, Sela Ward, Scoot McNairy, Emily Ratajkowski, Boyd Holbrook, David Clennon, Lisa Banes, Lola Kirke, Lars Slind Etter dagens treningsøkt, fikk jeg endelig tid til å "se gjennom" filmen Gone Girl som jeg hadde lånt på biblioteket. Den viktigste grunnen til å se den, var som alltid: "Hvordan var filmen i forholdt til romanen som jeg hadde lest tidligere?". Hovedrollene ble spilt av Ben Affleck som Nick Dunne og Rosamund Pike som hans kone Amy. Filmen er basert på den kritikerroste boksuksessen "Flink Pike" av Gillian Flynn, og hun har også skrevet film-manuset, så filmen burde ligge tett opp til romanen fra 2012. Regissøren er David Fincher. Dette var Finchers tiende film. Kort handling: Nick Dunne (Ben Affleck) rapporterer at hans kone Amy (Rosamund Pike) er forsvunnet på deres femte bryllupsdag - en ikke helt troverdig forsvinning hverken i romanen eller filmen - at Amy kunne bli så sporløst borte at ikke all leting og etterforskning greide å spore henne opp - det virket usannsynlig på meg, og denne usannsynligheten kom kanskje sterkere frem i filmen. Nick blir selvsagt den første mistenkte til forsvinnings-mysteriet - hvor godt han enn prøver å forklare sin uskyld, virker mye rundt han mistenkelig. Letingen etter Amy blir et media-sirkus - og man lurer etter hvert på hva slags personer Amy og Nick egentlig er. Nick var hele tiden en favoritt hos meg i romanen, i filmen levde han ikke helt opp til favoritt-stempelet. Handlingen følger boken ganske bra, vi veksler fint mellom fortid (og Amy er veldig tilstedeværende i de scenene, mens hun i nåtids-scenene er mer "Gone" - og vi blir presentert dagbok-notatene hennes i "fraværs-perioden" ) - slutten på filmen likte jeg ikke helt, ikke den i boken heller - ingen "god løsning" - Jeg føler det bør komme en oppfølger på denne romanen. Temaet, om man skal kalle det det, kommer godt frem i filmen - de hemmelige mørke sidene vi kan gjemme for hverandre, ektefeller som tror de kjenner hverandre, men det gjør de kanskje ikke - det hele kan bygge på illusjoner. Første gang Nick og Amy møtte hverandre på en bar, stiller de hverandre dette viktige spørsmålet: "Who are you?" - Mulig er det Nick som i slutten av romanen/filmen har kommet nærmest på hvem partneren, Amy, er. Filmen gir et godt bilde av vår tids kultur med media-styr og det hele - overdrivelsene man kunne merke i romanen, kommer nok nesten tydeligere frem i filmen. Spenning og driv har filmen også, slik romanen hadde det - man ønsker hele tiden å komme videre for å se hvor alle løse tråder fører hen. Her noen bilder fra filmen:
Nick
Amy
Nick - Amy's foreldre - etterforskerne
Etterforskerne spilt av Patrick Fugit og Kim Dickens
Fokus er ekteskap - det "farlige" og media-bransjen "den hensynsløse" og folkeopinionen "den lett-ledede" Amy er i filmen ikke fremstilt så sympatisk i begynnelsen av "storyen", slik hun var i romanen - der var hun bare snill og søt i begynnelsen, syntes jeg. Dette ga nok mer hint i filmen enn i boken om hvilken vei det bar. Nick fant jeg absolutt mer sympatisk i boken enn i filmen. Romanen var mer spennende enn filmen, fordi jeg følte mye avsløres litt tidligere i filmen enn i boken - jeg følte ikke helt den samme spenningen eller nysgjerrigheten som jeg gjorde da jeg leste boken. (Grunnen kan jo være at romanen er lest først - og da vet man alt på forhånd) Jeg ser i etterkant at denne filmen godt kan sees "alene" uten at man har lest romanen først, jeg tror kanskje man ville like den bedre da. Jeg kan gå med på at det er en helt OK spennings-film, men nokså på det jevne…….
Tittel:Familien, August: Osage County Originaltittel: August: Osage County Nasjonalitet: Amerikansk Regi: John Wells Skuespillere: Benedict Cumberbatch, Ewan McGregor, Julia Roberts, Abigail Breslin, Meryl Streep, Juliette Lewis, Chris Cooper, Sam Shepard, Dermot Mulroney, Margo Martindale, Julianne Nicholson, Misty Upham, Newell Alexander, Will Coffey, J. Alan Davidson Kinopremiere: 07.02.2014 Drama /komedie Lengde: 2 t.
Om filmen fra Film-Web:
Meryl Streep og Julia Roberts braker sammen i denne filmen produsert av George Clooney. Familien, August: Osage County er nominert til to Oscar. Meryl Streep er nominert for beste kvinnelige hovedrolle og Julia Roberts er nominert for beste kvinnelige birolle.
Familien, August: Osage County forteller den mørke, komiske og dypt rørende historien om de viljesterke kvinnene i Weston-familien. De har vært uten kontakt i lang tid, men en familiekrise bringer dem tilbake til barndomshjemmet i Midtvesten og til den dysfunksjonelle kvinnen som oppdro dem. Filmen er basert på Tracy Letts sitt Pulitzer prisvinnende teaterstykke med samme navn som er spilt på Broadway og en rekke andre teatre både i USA og internasjonalt, og som vant fem Tony Awards i 2008.
Mine tanker om Familien - August: Osage County
Enda et filmtips jeg har fra Rose-Marie - et "Familiedrama av de helt store" betegner hun den - Et familiedrama av "de verste" vil jeg nesten heller si.... (Her hennes fyldige omtale av filmen) Filmen bygger på dramatikeren Tracy Letts teaterstykke av samme navn. Den er en synliggjøring av at familieliv ikke alltid er lett - relasjoner er vanskelig - og her var det på sitt verste. Fedrenes synder……eller her mødrenes synder - nedarvede handlingsmønstre, forpester familie-idyllen - slikt er vanskelig å bryte ut av. Den mest lettvinte løsningen blir oftest å trekke seg unna, eller å isolere ondskapen.
Stemningen var nifs intens slik vi for eksempel finner det i dramaet Who is afraid of Virginia Wolf - når mennesker innen familien tar knekken på hverandre skaper det dramatikk på scenen eller på lerretet. Et sterkt moralsk spørsmål berøres i filmen: Er vi pliktige til å ta så mye ansvar for hverandre i en familie at det går på helsen løs for alle - når en i familien har problemer - eller skal man redde seg selv ved å trekke seg unna "ondskapen"? Noen bilder fra filmen:
Julia Roberts, Meryl Streep og Julianne Nicholson i Familien, mor og to døtre
Julia Roberts og Meryl Streep i Familien, August Osage County
Chris Cooper og Benedict Cumberbatch - "far" og sønn - av de mest sympatiske personene
Ewan McGregor, Julia Roberts, Juliette Lewis, Dermot Mulroney, Chris Cooper, Margo Martindale, Julianne Nicholson, Abigail Breslin og Benedict Cumberbatch i Familien, August Osage County
Det er et stjernegalleri av eminente skuespillere i denne filmen. Tracy Letts laget et teaterstykke, sterkt dokumentært først, han fikk Pulizer pris i 2008 for dette. Leste dette senere at han faktisk har spilt teater i Who is afraid of Virginia Wolf - et teaterstykke som til de grader har en fortettet atmosfære lik den vi finner i "Familien"
Innholdet i Familien har sterke biografiske trekk fra forfatterens egen familie. Hans morfar begikk selvmord da Tracy var ti år gammel, og mormoren gikk inn i pillemisbruk og depresjoner - og hele familien ble berørt av dette.
Slik ble hans egen familietragedie grunnlaget for dette teaterstykket og filmen - en film som faktisk minner mye om teater - men uten å ha sett dette fremført på scenen, har jeg en tilbøyelighet til å tro at dette egner seg enda bedre på "live" teater.….. Settingen i Oklahoma ble valgt med omhu på grunn av et fascinerende lys og landskap. Høydepunktet i dramaet er familie-middagen - en splittet familie som har holdt seg borte fra hverandre en god stund er pliktskyldigst samlet - fordi mann/far/bror/morfar Beverly er savnet (Sam Shepard) - og snart funnet død - filmen er et dypt alvorlig drama, men den spiller sterkt på tragi-komiske strenger også - for de mest sensitive seere vil man føle trang til både å gråte og le. Hustruen Violet "trenger" alle rundt seg, de tre døtrene, søsteren og hennes familie, hun er pillemisbruker og har en legal unnskyldning for å være det - kreft i munnhulen.
Mens familien er samlet slynges spydigheter mot hverandre og i pakt med heten både ute og inne, føler man at man er i et slags helvete. Et spill foregår hvor innsatsen er ondsinnethet, sarkasmer, spydigheter , hevnlyst, hat, nevroser, og målet er å ramme og såre mest mulig.
Drama ? Ja i høyeste grad - men også humor, den rå, svarte typen.
Det beste ved filmen er vel skuespillerprestasjonene - som film når den ikke de høyder som den vil gjøre på teater - det den opprinnelig var skrevet for.
Jeg har hovedfag i engelsk, med vekt på amerikansk litteratur. - Også historie, samfunnskunnskap og psykologi i fagkretsen - Undervisning av unge mennesker har vært mitt yrke i mange år.
Dette er et fritt og uavhengig nettsted, basert på egen leseglede - og på egne tanker om bok. Dette er en ubetalt "hobby" og det meste av det jeg omtaler er lånt på biblioteket.
Jeg vil gjerne ha motforestillinger til og diskusjon rundt mine bok-tanker - jeg setter stor pris på en kommentar når du besøker en blogg-post.
Marcel Proust var født i Auteuil i 1871. Allerede i 20-års-alderen var han en “utartende” sosietets person som titt besøkte de fashonable Paris-salongene. Etter 1899 , plaget av kronisk astma, sorg over foreldrene som var borte, og skuffelse over menneskeheten, trakk han seg tilbake fra verden - sov om dagen - arbeidet om natten, skrev en mengde brever, og viet seg til sitt store 12-binds livsverk: På sporet av den tapte tid. Han døde i 1922 før de siste tre bindene var publisert.
Posts
.png)
