Tanker om bok - Dag Solstad: Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen

Forunderlige Bjørn Hansen - ikke lett å bli klok på han. En utrolig karakter denne mannen som Solstad har skapt - mon tro om han ikke er forfatterens alter ego? (iPhone foto:RandiAa© fra mitt lokale bibliotek der jeg leste boken)
Tittel: Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen
Forfatter: Dag Solstad
Innbundet
Antall sider: 106
Språk: Bokmål
Forlaget Oktober
Serienavn: Bjørn Hansen (3)
EAN: 9788249521432
Utgivelsesår: 2019  
Boken ble lånt på biblioteket

Dag Solstad - Oktober Forlag - Foto:Baard Henriksen

Mine tanker om Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen:

Jeg har med stor interesse - og noe bekymring - fulgt Bjørn Hansens liv siden han kom i bok. Jeg har forundret meg over livet hans slik det artet seg i ytre begivenheter og på det indre plan i underfundige tanker. For å lære han å kjenne er det nok best å følge han i alle tre bøkene.
Kort skissert handlingsforløp i denne siste boken: Bjørn Hansen er nå blitt 77, han bor trangt og minimalistisk i en leilighet på Grønland – har bare så vidt det han trenger for å eksistere, han har sine daglige rutiner han må følge, og han unngår sosiale settinger. Han kommuniserer best med seg selv, og tankespinnet hans omfatter også nære mennesker som har forlatt denne veden.
Det fornemmes at Bjørn Hansen i denne tredje boken har alderdommen og døden i tankene - beretningen er sterkt eksistensiell og alvorlig i sin noe groteske humor. Han har ingen kontakt med sin vesle familie - sønn, svigerdatter og barnebarn – men plutselig en dag skjer det noe som bryter hans strenge rutiner - svigerdatteren Thea Nielsen fra Bø kommer til leiligheten, ”medbrakt” barnebarnet Wiggo som nå er klar til å studere ved universitetet i Oslo. Svigerdatteren har bestemt at Wiggo skal bo hos farfaren, og slik blir det. Madrass på gulvet og tilværelsen blir en annen. Etter hvert blir vi presentert for enda verre  forstyrrende elementer - jeg skal ikke røpe mer av handlingen her.....(men kommer tilbake til det som skjer) - det handler i hvert fall om å være asosial - ja, til de grader.
Vi har  fått glimt av denne litt rare kemneren fra Kongsberg i tidligere bøker, hans forhold til kone og elskerinne, hans forhold til sønnen og barnebarnet Wiggo, og hans fengselsopphold på grunn av trygde-svindel.
Han er fortsatt opptatt av bøkene sine, han har mange av dem – det har tidligere forundret meg hans opptatthet av Søren Kirkegård og eksistensialismen - og det uten å ha tatt særlig lærdom av filosofien.
I denne tredje boken handler det da om Wiggo og farfaren – det er ni år siden de så hverandre sist, og det var ikke noe særlig vellykket møte.
Det tegner ganske positivt, med Wiggo plassert på madrass på gulvet - og bøker farfaren plukker fra hyllene sine og anbefale barnebarnet. Litt stolthet vekker det også når Wiggo ytrer "Du er en slags opprører,du, farfar....." (S74)
Det var ord som Bjørn likte, og han kunne se litt av seg selv i denne gutten.....
Bjørn har fått et ”levende" menneske å snakke med, og det til og med en han er i slekt med, og faktisk føler slektskap med. Så dette tegner jo riktig bra for Bjørn Hansen på hans gamle dager – de har et liv sammen, de går ut og spiser sammen, og Bjørn Hansen begynner nesten å åpne seg litt for et annet menneske.
Men akk og ve, hvor lenge var Adam i paradiset. Wiggo forelsker seg, damen er litteraturstudent og blogger er hun visst også – ja, ja – kanskje Bjørn Hansen får to unge mennesker å forholde seg til nå. Det begynner jo ganske bra når Wiggo tar henne med hjem til farfaren og presenterer henne.
Her har Solstad gitt oss en interessant karakter - en slags personifisering, eller inkarnasjon av dette "andre livet" og samfunnet som han har latt Bjørn Hansen så tydelig vise oss at han ikke er noen tilhenger av.
(Et trekk ved Bjørn Hansen har forundret meg - han er  en karakter med store motsetninger. Han kan fremstå forsiktig og anonym, men så virker det som om han utfordrer seg selv og omgivelsene, at han får en slags kick av dette - tenk bare hvilken "modig" handling det var at han spilte lam og endte opp i fengsel).
Tilbake til "vendepunktet" - "The Moment of Truth", Wiggo og kjæresten på besøk for første gang hos Bj. Hansen. Her skjer det noe helt fatalt - man kan spekulere, er det skjebnen eller er det tilsiktet av Bj. Hansen? Er det dette man kaller å sparke bein på seg selv?
Dette var litt av en avslutning - man slutter ikke å forundres over denne Bjørn Hansen. En utrolig karakter som jeg anbefaler lesere å gjøre seg kjent med, man glemmer han ikke.
Konklusjon: I denne tredje boken om Bjørn Hansen kulminerer historien om livet hans - romanen trekker fint trådene fra de to tidligere Bjørn Hansen romaner - og jeg velger å se dette som Dag Solstads form for selverkjennelses-litteratur. Bjørn Hansen er trolig Solstads alter-ego, vel, Solstad er kanskje ikke SÅ ekstrem som Bjørn Hansen, men en god del slik på siden av samfunnet og tiden anser jeg Solstad også.
(Jeg så filmen En mann uten fortid, produsert for over ti år siden, og allerede den gang viser Solstad sterkt slektskap med sin karakter Bjørn Hansen.)
Bjørn Hansen er ingen personlig kristen, men likevel har livet hans, tankene hans om himmel og "perleport" noe sakralt over seg.
Bjørn Hansen fant igjen barnebarnet sitt, men like brått og uventet som Wiggo kom inn i hans liv, forsvant han igjen - eller gjorde han ikke det? Mon tro om det ikke burde bli enda en bok til om Bjørn Hansen? Jeg har ikke så lyst til å gi slipp på han enda.
Terningkast: 6
 
Anita har også omtalt denne.

Mine blogg-poster om Dag Solstad:

• Mann uten fortid - biografiske betraktninger - film
• Professor Andersens natt
• 17.roman
• Arild Asnes, 1970
• Genanse og verdighet
• Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen 
• Dag Solstad om Proust - Kapittel10

Tanker om bok - Dag Solstad: Genanse og verdighet

Man glemmer ikke denne hovedpersonen Elias Rukla og hans frustrasjon - han var nok ikke helt på bølgelengde med seg selv.
Tittel: Genanse og verdighet
Forfatter: Dag Solstad
Produsert av: Lydbokforlaget
Utgitt: 2002
Spilletid: 4t 33min
Antall CD: 4
ISBN Lydfil: 9788242128751
Målform: Bokmål
Innleser: Kai Remlov
ISBN: 82-421-1226-6

Papirutgaven er gitt ut på Oktober forlag 1994, 143 sider, ISBN13  9788270946730 - Jeg lånte begge deler på biblioteket

Forlagets omtale:

Elias Rukla er en lett alkoholisert middelaldrende lektor ved Fagerborg videregående skole. En dag i oktober opplever han en plutselig innsikt idet han gjennomgår Ibsens Vildanden for en uinteressert gymnasklasse. På vei ut blir han stående i skolegården uten å få opp paraplyen sin, og overmannet av et voldsomt raseri skjeller han ut elevene som står i nærheten. Rukla opplever dette som et ugjenkallelig fall, og hendelsen utløser romanens tilbakeblikk.
Fortellingen om Elias Ruklas liv, hans studietid, vennskapet med Johan Corneliussen og ekteskapet med den ubeskrivelig vakre Eva Linde, rommer også en beskrivelse av trekk ved samfunnsutviklingen de siste tiårene. Romanen har en samfunnsrefsende dimensjon; den fortvilelse Elias Rukla gir uttrykk for, finner ingen tilhører i et samfunn der samtalen har forstummet.
I 2007 ble Genanse og verdighet kåret til 1990-tallets beste roman i Århundrets bibliotek. Romanen har gjort seg sterkt bemerket internasjonalt. I 2007 ble den nominert til den prestisjefylte litteraturprisen Independent Foreign Fiction Prize i Storbritannia, og den ble kåret til en av de fire beste romanene som utkom i Spania i 2007 av den spanske dagsavisen El Público. I 2008 ble Genanse og verdighet nominert til Le Prix Femina i Frankrike.

Dag Solstad - Foto: Tom Sandstad

Mine tanker om Genanse og verdighet:

Jeg finner stadig kladd-notater på bøker jeg har lest, men ikke omtalt. Denne ble lest i 2010 - jeg har lest ganske mange bøker av Dag Solstad, de gir meg noe å tenke på. Men jeg har ikke omtalt så mange - å formulere en omtale, tar ofte nesten like lang tid som å lese en bok. Derfor blir bare en brøkdel av leste bøker omtalt. Men når man finner kladd-notater på PC'n, får man ofte lyst til å repetere en bok - slik var det også med denne.Ideen til boken fikk Solstad i 1994, det startet ganske enkelt med et bilde av en mann som ikke fikk opp paraplyen sin - har Dag Solstad selv uttalt. Dette ser jeg som et glimrende bilde på frustrasjon - og så ble boken til om lektoren som "fikk nok" -  som er gift med den vakre Eva Linde, som først var gift med hans studievenn Johan som blir reklamemann i New York.
Det er ikke bare hovedpersonen Elias Rukla som er interessant i denne romanen - at Solstad beskjeftiger seg med en kvinnelig hovedperson, Eva Linde, er også litt spesielt - vi får vite en god del om hvordan dette ekteskapet kom i gang, hvordan det utvikler seg med årene - og relasjonen til hennes første ektemann, Ruklas venn Johan som Rukla står i skyggen av - men en skygge som faktisk kaster verdighet over han, og stedatteren Camilla.
Evas skjønnhet til å begynne med kaster nok også glans og verdighet over Rukla, men Eva i romanen utvikler seg, og i takt med at hun blir eldre, og skjønnheten falmer, blir hun mer samfunnsbevisst og starter studier.
Var det bare skjønnheten, det overflatiske som gjorde at Rukla giftet seg med henne, eller var det noe han "måtte" gjøre for å prøve å tre inn i rollen til sitt alter-ego Johan Corneliussen?
For Rukla blir ikke lektor-jobben den store suksessen, han når ikke frem med sin "idealisme" og formidling til ungdommen - ikke engang Ibsens Vildanden biter de unge på….
Er det Dag Solstads egen opprørthet over "kulturelt forfall" vi her er vitne til? Rukla faller dypt - etter en litteratur-time som er dråpen som får begeret til å flyte over, går han nærmest amok med elevene som tilskuere.
Rukla som kulturperson og kulturformidler er over og ut - overflødiggjort.
Det føles ikke godt når egne idealer og egne kultur-verdier ikke samsvarer med dagens gjengse, slik Rukla føler det når han står i klasserommet og underviser - det er vel en frustrasjon som har bygget seg opp over tid, og plutselig må den ha sin utløsning - da var paraply-kampen den naturlige kultur-krigs-erstatningen. "Nå var det nok!"
"Fitte. Spis maten din, Flesketryne" - stakkars Rukla, dette skriker han mot en blond elev i flokken av elever som har samlet seg i målløs forundring litt på avstand - her skjønner vi at grensen er nådd for Rukla.
Er det bare den vanlige generasjons-kultur-forskjellen han beskriver her, mellom Rukla og elevene? Det er jo et vanlig "fenomen" til alle tider - akkurat i skolesituasjonen kjenner jeg ikke igjen meg selv (mange-årig lektor i videregående skole) - Rukla maktet ikke det som er grunnlaget for all undervisning, første "bud": man må skape kontakt, være på "bølgelengde" med sine elever, og da først kan man formidle noe. Mulig Solstad har satt dette på spissen for å illustrere poenget om kulturverdier og den sørgelige kløften som kan oppstå når man ikke har sammenfallende kulturverdier - et samfunn som nærmest "forfaller" litt - kvaliteten blir borte….
Og et hvert menneske har behov for å bli betraktet med verdighet, eller å oppføre seg med verdighet  - og  Rukla følte vel at respekten for han og hans undervisning ikke var til stede, og i kampen med paraplyen gjorde han kål på egen verdighet og genanse også.
Rukla blir kulturelt deprimert…og frustrert, en frustrasjon som ble synliggjort med bildet av en middelaldrende herremann i kamp med en paraply - Hovedpersonens navn hentet Solstad fra en noe ille-luktende bekk i Sandefjord. Og så kan navnet også assosieres med "mot røkla",  har Solstad selv uttalt - Rukla ser ut til å stå alene med sitt ærverdige kultursyn mot en haug med middelmådigheter….
Det handler litt om å være på bølgelengde med sine elever, på bølgelengde med samfunnet, og faktisk også på bølgelengde med seg selv - så slipper man å ta opp kampen med paraplyen - lett å si, men ikke lett å få til alltid - slik Solstad så mesterlig gir oss et innblikk i her - som leser føler man nesten Elias Rukla's frustrasjon på kroppen - en karakter i litteraturen man aldri glemmer. (Leste nylig Stoner av John Williams, og selv om denne hovedpersonen hadde et noe vanskelig liv på enkelte måter, så vil jeg si han var på bølgelengde med seg selv, og å formidle litteratur til sine studenter, det tror jeg også han behersket bedre enn Elias Rukla)
Elias Rukla går hjem - og alle broer er brent - vi kan spekulere på hvordan det går videre….

Litt deprimerende samfunnskritikk i dette - Jeg følte Solstad stilte spørsmål som: hvor blir det av den høyverdige kulturen, hvilken plass har den/skal den ha i dagens samfunn?
Glitrende språklig som alltid - terningkast:6

Leseforeningen - diskusjon - Programleder Tore Renberg - 06.02.1998 - veldig bra om boken:
Musikk til å beskrive Elias Rukla en "annenfiolinist":

Mine blogg-poster om Dag Solstad:

• Mann uten fortid - biografiske betraktninger - film
• Professor Andersens natt
• 17.roman
• Arild Asnes, 1970
• Genanse og verdighet 
• Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen  

Tanker om bok - Dag Solstad: Arild Asnes, 1970

Jeg brukte både papirutgaven og lydboken

Papirutgave	Lydbok
Hovedtittel: Arild Asnes, 1970  Forfatter: Dag Solstad  ISBN: 9788270949311  Sidetall: 213  Språk: Bokmål  Innbinding: Heftet  Forlag: Oktober  Utgave: 6  Utgivelsesår: 2000  Første utgave kom: 1971	Tittel: Arild Asnes, 1970  Forfatter: Dag Solstad  Oppleser: Dag Solstad  ISBN:    9788292824078  Forlag: Karviland forl.    Språk: Bokmål    Format:Lyd-CD    Utgitt:2007    Spilletid: 6t. 2min

Fra forlagets omtale:

En februardag i 1970 vender den 28 år gamle forfatteren Arild Asnes hjem etter et opphold i Spania. Arild Asnes er uavhengig sosialist, men blir overbevist om at Norge er ”et usedvanlig ekkelt land”, og han opplever et stadig sterkere ubehag ved å leve i en av verdens frieste nasjoner, der en hver form for opprør blir umulig. Denne konflikten fører ham inn i en eksistensiell, kunstnerisk og politisk krise, og full av tvil og ambivalens søker han etter et nytt språk så vel som et nytt politisk ståsted.
Arild Asnes, 1970 er en av de mest omdiskuterte norske romanene siden krigen. Etter at den utkom høsten 1971, raste det en opphisset debatt om den i presse og tidsskrifter i nærmere ett år. Den ble utskjelt og tiljublet, slaktet og lovprist. Romanen tok liv av to falske og seiglivede myter: At norsk skjønnlitteratur ikke makter å fenge folk, og at den politiske roman skulle mangle kunstneriske kvaliteter.
Omtale
”Og det aller verste: den kommer til å bli sett på som stor, epokegjørende. Om ti år studeres den i billigutgaver i skolene: En av Norges mest talentfulle forfattere skrev i 1971 en roman som man ikke kan komme utenom hvis man vil forstå det intellektuelle klima i Norge omkring 1970. Den representerer dessuten et ledd i et forfatterskap som er et av våre mest – heter det ikke betydelige”
Willy Dahl, Arbeiderbladet

Dag Soltad - Foto: Tom Sandstad (forlagets side)

Om forfatteren - fra forlagets side:

Dag Solstad (f. 1941 i Sandefjord) debuterte med novellesamlingen Spiraler i 1965 og har siden vært en av landets mest markante forfattere. Solstad har fått Kritikerprisen tre ganger, og i 1989 mottok han Nordisk Råds litteraturpris for Roman 1987. Han har også mottatt blant annet Doblougprisen, Språklig samlings litteraturpris, Aschehougprisen, Gyldendalprisen, Brageprisen og Brages hederspris. For Genanse og verdighet ble han nominert til Independent Foreign Fiction Prize i Storbritannia (2007), til Le Prix Femina i Frankrike (2008), og boken ble kåret til 1990-tallets beste roman i Århundrets bibliotek. I 2009 ble Solstad nominert til Independent Foreign Fiction Prize  i Storbritannia for Ellevte roman, bok atten. I 2011 ble Dag Solstad tildelt Statens æreslønn for sitt forfatterskap. Bøkene hans er oversatt til 30 språk. I 2012 ble Solstad longlistet til Independent Foreign Fiction Prize i Storbritannia for tredje gang for sin roman Professor Andersens natt. Solstad er nominert til Brageprisen 2013 for sin siste roman Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896. 

Mine tanker om Arild Asnes:

En gang for lenge siden skrev jeg  en "analyse" av denne romanen, og da er det vanskelig nå å begrense seg til en omtale - skal prøve.
Et sterkt element som jeg merket meg den første gangen jeg leste romane  er dette med  "vi" og "fellesskapet" - (I skrivende stund oppleves gullrushet under OL-dagene i Sotsji og vi/fellesskapet har relevans i en annen setting) - Arild preges av en lengsel etter å høre til, en lengsel etter fellesskapet, massene, å bli revet med, være der det skjer, være del av noe - ja faktisk mer enn ideologien i "budskapet" i den kommunistiske ideologi.
Boken kom ut 1970 - en sterkt politisk roman var kanskje noe nytt den gangen, og den vakte diskusjon i ulike politiske leire - kanskje litt skremmende med denne unge, "uavhengige", frimodige, forfatter-sosialisten som gikk til ytterpunktet - kommunisme - og hvordan ankommer en internasjonal politisk spire til tigerstaden fra det sentrale Spania? -  Selvsagt med toget - det er synonymt med Dag Solstads fremkomstmiddel - "slangen" som åler seg frem i landskapet - jernhesten - binder byer, mennesker sammen mens alt passerer i revy utenfor vinduene - spennende slike reiser. Man er på sporet så å si, og må holde seg der, man følger togets rytme og man er en del av den moderne industrialiserte sivilisasjonen.
Forfatteren Arild fraterniserer en del med begrepet frihet - han skal skrive romanen Ambivalens om de tre intellektuelle vennene som skal rane Homansbyens postkontor - her tester de grenser og utfordrer normer og borgerlige restriksjoner - dvs forfatteres rett til fri diktning. Men Arild Asnes finner ikke friheten, den forblir illusorisk, eller en myte. Ikke en gang ved å endre språk fra borgerlig uttrykksmåte til arbeiderklassens språk, kan friheten oppnås.
Det nærmeste han kommer er streben etter "Vi-følelsen", fellesskapet i den ytterliggående politiske bevegelsen - men også her er det vel bare basert på det illusoriske - Friheten er i hvert fall ikke å finne der. (Gymnaslærer Pedersen fant den vel heller ikke der) - Selv om forfatteren i intervju fremhever at dette er en politisk roman, vil jeg peke på at den også ligner sterkt på en "identity quest", en leting etter "å finne seg selv" - derfor anser jeg romanen om Arild Asnes vel så mye en eksistensialistisk roman.
Høydepunktet for Arilds søken etter fellesskap og tilhørighet er skildringen av 1.mai.
Solstad gir her en sterk beskrivelse av det å bli revet med, å gå med massene, å være et "vi" mot alle motstanderne - kapitalistene, mot industriherrene, mot grådigheten i samfunnet, her kan følelser som heltemot, stolthet, handling gi han en positiv kraft, men samtidig fylles han av motstridende følelser, det gir ingen frihetsfølelse at noen glor, ler hånlig og at "arbeiderne rister på hodet over disse studentene som løper foran fabrikkportene og taler i tunger" - Arild er ingen fri person, han er splittet mellom småborgerlighet og klassekampens heroiske "fellesskap" - han er ganske forvirret og vet jo egentlig ikke hvor han hører til - (ganske selvbiografisk også denne romanen av Solstad)

Lydbok-utgaven ga litt mer enn papirutgaven, spesielt fordi forfatteren selv leser. Det blir sterkt repeterende og suggererende - ja, faktisk -  jeg følte at forfatteren og oppleseren ble beruset av sin egen roman, sin egen opplesing - han rives med når han snakker om "kommunistisk selvklapping" - jeg følte sterkt at han  ironiserte over denne fanatiske gløden for å være en del av det store. Er det ikke dette vi ser som ung (forvillet) idealisme? Det er viktigst å delta. Og forfatteren polemiserer og  ironiserer like mye over seg selv som over Arild i denne romanen.
Og aktualiteten 40 år etter at den er skrevet? - Det sier seg selv: "massesuggesjon", "fellesskap", å høre til i en "leir", å bli revet med - det er da vel aktuelt til alle tider.......samtidig er romanen en historisk roman, et sterkt "manifest" på en tidsepoke - en ideologi som fenget mange unge.....

Den unge Solstad i 1971 - se intervjuet

Uforståelig var denne romanen da Tore Renberg leste den som 16-åring

Min vurdering - terningkast:5

Mine blogg-poster om Dag Solstad:

• Mann uten fortid - biografiske betraktninger - film
• Professor Andersens natt
• 17.roman
• Arild Asnes, 1970
• Genanse og verdighet
• Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen 

Kapittel 10-Stavanger internasjonale festival for litteratur og ytringsfrihet. 22.-26.09.2010 Del III

Åpningsforestilling.

 Jeg var for sent ute til å sikre meg billett til denne, men her var jeg så heldig å få hjelp og service av festival-ledelsen. Jeg fikk en billett som ble tilgjengelig av en eller annen grunn.

Gjett om jeg ble glad.....for dette fyrverkeriet av en galla-forestilling overgikk alle forventninger.

Det var første gang jeg var i Rogaland teater, spennende bare det. Jeg var tidlig ute, var alene, men i foajéen før forestillingen traff jeg flere mennesker jeg ble "kjent" med, vi hadde jo felles interesser....og på nabobordet satt en god del av kveldens inviterte forfattere og "ladet" opp til sin opptreden.
Dikt, sang, opplesing, musikk, skjemt og alvor i en herlig blanding...og med topp engasjement og prestasjon av alle aktørene. Her kan jeg ikke fremheve noen enkelt aktør, de var alle interessante og fengslende på hver sin måte...og her var det fart og variasjon, ikke et kjedelig øyeblikk...kvelden gikk bare så altfor fort. Utrolig at så mange første-klasses aktører var funnet og invitert til denne litteratur-festivalen; her kunne det ikke ha vært mange som hadde takket nei til "deltager-invitasjonen". De som har jobbet, sikkert lenge, og ikke minst grundig med forberedelsene til Kapittel 10 kan være stolte av dette arrangementet.
(En av aktørene var forfatter Karl Ove Knausgård, han leste en bit fra det siste bindet av Min kamp, noe som enda ikke var gitt ut da....jeg ble veldig fascinert av den biten for jeg fikk en slags gjenkjennelses-ahaopplevelse; jeg hadde selv opplevd noe lignende en gang i Venezia som han skrev om, fra Venezia det også altså....så jeg kunne ikke dy meg etter forestillingen, da jeg støtte på forfatteren på teater-trappen da jeg skulle gå, sannelig fikk jeg ikke et par ord med han om nettopp denne opplesingen...slikt skjer på litteraturfestivaler)
Og at Frode Grytten kunne være sååååå morsom, det hadde jeg ikke trodd på forhånd.

Glimrende var mimreforestillingen til Økland-Solstad også, - Georg: sit du godt? -denne er jo virkelig god, det er alvor i humoren....

... temaet var jo Hukommelse for festivalen da...og de mintes sitt samarbeid fra en teater-oppsetting anno 1968, "gamle travere" kan være utrolig morsomme...her var de utsøkt gode!
Hukommelse! Joda, fem måneder etter denne festivalen - jeg husker veldig mye når jeg tenker etter - trenger ikke en gang fortære en madeleine-kake dyppet i lindeblomst-te.
Jeg skal ikke gjenfortelle hele forestillingen her, minnene skal jeg gjemme på - og takker igjen festival arrangørene for denne gode opplevelsen.

Fortsettelse: Del lV-Hvorfor er vi så opptatt av å minnes?

Litteraturfestival: Alle postene

Kapittel10

• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del I
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del II 
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del III
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del IV  
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del V  

Kapittel11

• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del I
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del II 
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del III
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del IV  
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del V   
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del VI

Kapittel18

• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 18 - Del I
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 18 - Del II 

Tanker om film - Dag Solstad: Mann uten fortid

Kort Info om Dag Solstad:
Født 16. juli 1941 i Sandefjord, bor nå delvis på Skillebekk i Oslo og delvis i Berlin. Han debuterte i 1965 med novellesamlingen Spiraler. Han har publisert en lang rekke romaner, noen noveller og skuespill, artikler, og fotball-VM-bøker sammen Jon Michelet, "Gymnaslæreren" i film og en hel rekke priser...
En av prisene han har mottatt er  Nordisk Råds Litteraturpris for Roman 1987. 

 Om denne sier han:
«Det er ikke en roman som taler, men som mumler. Det er en omstendelig og sær monolog, beregnet på å bli lyttet til under naknere vilkår enn dette.»
Se ellers oversikt over romaner og priser - Oktober Forlag

Mine tanker om filmen Mann uten fortid:

2007 -  DVD (53 min) 

Mann uten fortid er en dokumentar-film om forfatteren Dag Solstad. Altså ikke tanker om bok her, men tanker om film, en film jeg mente kunne være "nyttig" å se i etterkant av de interessante romanene jeg har lest av denne forfatteren. Det som ble annonsert på coveret vekket min nysgjerrighet: "Dokumentarfilmen....et godt innblikk i Dag Solstads forfatterskap, liv og originale synspunkter"
Dag Solstad er en av de mest markante og leste forfatterene i moderne norsk litteratur. Med sine uvanlige og utfordrende romaner og litterære form har han i en årrekke forsynt norske lesere med et innblikk i hva som har etterlatt spor i det moderne Norge.
I denne dokumentaren møter vi en uvanlig åpenhjertig Solstad, som både presenterer sin livsfilosofi og sitt skråblikk på dagens Norge. Han forteller om sin barndom, ungdom, senere liv og om hvordan han ser på det å være et menneske i dagens samfunn. «Mann uten fortid» gir et godt innblikk i Solstads forfatterskap, liv og originale synspunkter. 
Denne filmen kan virke litt flakkende når det gjelder steder, temaer, tid...men det passer egentlig godt til Solstads image...det er Klaus Hagerup som intervjuer han i boligen i Oslo, Skillebekk 68..og under hele filmen får vi glimt av disse to som fomler med "boktrikset" beskrevet i romanen T.Singer fra 1999.
Forøvrig ser vi Dag Solstad på ulike steder, ofte i bevegelse selv eller med  buss, med tog (som mange av romankarakterene hans), eller sittende i godstolen, eller bak sin store, gamle skrivemaskin. Vi er i Sandefjord, Berlin og i Oslo...vi er i nåtid, dvs.år 2006 når intervjuet blir gjort, men det er dokumentariske filmbilder og scener i historisk perspektiv, med begivenheter i samfunnet, med eller uten forfatteren selv  - helt tilbake til 1960-tallet.

Klaus Hagerup står utenfor hans bolig på Skillebekk når dokumentaren begynner, og ytrer denne sterke kommentarer om D.S. - at han "Opplever å bli en klassiker mens han enda lever"
 Solstad forteller til Hagerup at han bestemte seg for å bli forfatter allerede da han var 16 år - at han aldri hadde interessert seg for annet, men han holdt skrivingen hemmelig, det var liksom hans "hemmelige last".  Han var lat på gymnaset, og fikk en dårlig artium, forteller han - dårlig praktisk sans hadde han også, så det var nok ingen jobber på "gulvet" som passet han; men intellektuell, understreker han at han var.
En barndoms- og ungdoms-tid i Sandefjord, med skral økonomi i barndomshjemmet, en far som døde tidlig, og en "fremmedhetsfølelse" i miljøet, gjør at han ikke vil snakke så mye om barndommen.  Men i filmen ser vi Dag Solstad i flere gjenvendende bilder stå i ensom majestet på svabergene i Asnes, Sandefjord, speidende utover fjorden...faktisk et sterkt bilde på en "dikter-høvding". (Han sier senere i intervjuet at han må se vann, at han kan skrive om innlandsbyer som han selv ikke kunne ha bodd i, han må ha havet nært)
Det var i Sandefjord han debuterte med novellesamlingen Spiraler allerede som 24-åring. Og det alvorlige temaet som går igjen i novellene, peker vel her allerede på kommende romaner om menneskets ensomhet, kontaktløshet, fremmedgjort-følelse, - man tenker uvilkårlig på Obstfelder: "Er jeg havnet på en feil klode?" 

Klaus Hagerup sier om Solstads bøker på filmen:Fortvilet morsom. Det synes jeg gir en god beskrivelse.

Men selvbiografisk vil ikke Solstad si han skriver - den romanen som kommer nærmest den betegnelsen er vel "16.07.41", altså den som bærer forfatterens fødselsdato. Men selv i denne romanen hevder Solstad at det bare er hans beskrivelse av møte med en far i de svevende skyene ... her kunne han ikke se for seg noen andre enn sin egen far, "der han seiler avsted alene på en sky litt nedenfor meg". Det var så rart å kjenne igjen sin egen far etter alle disse årene, sier Solstad, han var jo bare 11 år da faren døde og hadde aldri trodd han skulle få se han igjen.

Til tross for en oppvekst i et kristent hjem i Sandefjord, med søndagsskole og alt som hører til den kristne tradisjon, forlater han fødebyen som ateist etter artium - han ble gudløs, sier han; likevel kan det ikke bortforklares at alle romanene hans på 1990-tallet bærer preg av en "religiøs, metafysisk referanse".

Vi forflytter oss i filmen til en stemningsfull vandring med forfatteren i Berlin, han viser hvor han slo seg ned i år 2000, han går langs kanalen mens vi hører stemmen hans lese fra "16.07.41"  - om utsikten til kanalen rett ved huset der han bor, og om hvorfor han slo seg ned i Berlin: det var uvisst, ikke fordi han måtte av litterære årsaker - var ikke på leting etter noe, og heller ikke for å utforske "tyskheten", heller ikke språkreise - han ser ut til å være særdeles fornøyd med å beherske norsk, så han konkluderer med at " det er ingen grunn for meg til å være her, og det er derfor jeg nå befinner meg her"....

Filmscenen er tilbake i godstolen i Oslo der han fortsetter å snakke om sin beherskelse av det norske språk - kanskje ikke så god beherskelse muntlig, innrømmer han...(jeg må medgi at han gjennom hele intervjuet har famlet etter ord på en litt komisk måte, men endt opp med å lande på gode, slående formuleringer..pakket inn i diverse lyder og supplerende ekstra-sord).... med det skriftlige derimot sier han seg fornøyd, sågar meget godt fornøyd..får jeg inntrykk av. Og tilknytningen til det norske  - som han sier, understreker han ved å nevne sine flittige nedtegnelser av skøyteresultater..og på filmen flimrer gamle opptak av kjendiser på skøyter, runde etter runde...

Så flimrer det glimt fra 1960-årene i bakgrunnen mens han leser fra romanen "som mumler", "Roman 1987" - om hovedpersonen Fjord, - jeg personen i romanen som erkjenner at han har mistet sine illusjoner og visjoner; "klar over det absurde ved å leve i Norge mot slutten av de gyldne 60-åra" - " i et samfunn som hadde gitt han et liv så lett som en fjær" - - og "var han ond som ikke kunne forsone seg med dette?"
Her kommer det til uttrykk en eksistensiell uro, på grensen til en eksistensiell angst; en sterk utilfredshet med tilværelsen. "Disharmoni og utilfredshet" skriver han om her - er det så lett å avfinne seg med tilværelsen da? - spør han - det er mye uavklarthet og spørsmål man kan stille ved tilværelsen. Han leser videre fra romanen om "en sterk angst for å begynne å leve innenfor dette samfunnet......for å kunne det var det som å miste seg selv og bli fortapt".
Solstad sier i filmen at han ikke har noen direkte skrivetrang - men skriver sannsynligvis ut ifra et erkjennelsesbehov.
Og sittende ved sitt skrivebord, røkende, med en oppslått bok,  - og med hele serien av Marcel Prousts På sporet av den tapte tid i bokhyllen like ved - kommer han inn på noen forfattere han har forholdt seg til gjennom hele sitt forfatterskap, "noen erklært, andre indirekte" - og her er vel Proust en av de mest sentrale. (Mer om Solstad og Proust i blogg-innlegg fra Kapittel 10)
Selv om han har lest Proust regelmessig hver sommer fra 1970, sier han, er det ikke før i Roman 1987 at han får mot til å "benytte seg av Proust", men er "null interessert i det Proust skriver om", han fnyser av Madeleine-kaken, og legger til at han har ingen interesse for dette barnet,(hovedpersonen i På sporet) eller den franske adelen...ville ikke møtt denne "sykelige, franske, arrogante", sier han. (På Kapittel 10 festivalen sa han det så sterkt at han ikke kunne valgt å være sammen Proust i edru tilstand....)
En forfatter er en mann som skal finne sin egen stil - dette var idealet på 60-tallet, sier han; og det har virket absurd på han - han har aldri vært interessert i å finne sin egen stil, sier han. (Her må jeg legge til for egen regning: Dag Solstad har da vitterlig sin egen eiendommelige, personlige, særegne stil)
Den politiske romanen "Arild Ansnes 1970" fra 1971, er det neste samtale-emnet. Arild Asnes er en uavhengig sosialist i en ørkenvandring, sier Solstad,som mener revolusjon er nødvendig, men dilemmaet kommer ved ubehaget i å leve i et "upassende" land som Norge der man ikke behøver revolusjon for å oppnå frihet. Og et slikt dilemma kan føre til en eksistensiell krise...Når D.S. blir spurt om han mener revolusjon er nødvendig; svarer han ikke klart og direkte på det, men han pensler inn på Roman 1987 hvor det legges vekt på at AKP hadde et viktig "modernitet"-poeng.  Om han ikke var overbevist kommunist selv, så var det som om "toget gikk, og han hadde ikke lyst til å stå igjen på stasjonen og se det forsvinne"....(D.S. er jo som kjent veldig glad i å reise med tog...) 
 Tilknytningen til venstresiden illustreres videre med opplesing fra "vekkelsen" i Gymnaslærer Pedersen(s beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land), og Solstad kommenterer at denne AKP-bevegelsen slo dypere røtter i Norge, enn i noe annet vest-europeisk land.

Hans egen aktivitet bestod i å dele ut løpesedler og selge aviser - men han hadde angst for å involvere seg så altfor mye. Han forteller en episode fra han solgte Klassekampen på døren et sted, og en amper mann sier: Nei den slags skal vi ikke ha, og Solstad parerer med: Ja, enda er det frivillig - han ler godt når han forteller den episoden.
Tilknytningen til venstresiden illustreres videre med opplesing fra "vekkelsen" i Gymnaslærer Pedersen(s beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land), og Solstad kommenterer at denne AKP-bevegelsen slo dypere røtter i Norge, enn i noe annet vest-europeisk land. Hans egen aktivitet bestod i å dele ut løpesedler, selge aviser - men han hadde angst for å involvere seg så altfor mye. Han forteller en episode fra han solgte Klassekampen på døren et sted, og en amper mann sier: Nei den slags skal vi ikke ha, og Solstad parerer med: Ja, enda er det frivillig - han ler godt når han forteller den episoden.
Dag Solstad innrømmer at han var AKP-er da han skrev "Gymnaslæreren", og lenge etter det også; han hadde til og med prøvd seg med sommerjobb på fabrikk-gulvet: En katastrofe, sier han og kaller seg en idiot når det gjelder praktiske ting, må vedgå at han "kan ikke en gang slå i en spiker".

Temaet kvinner blir tatt opp; og kvinnelige hovedpersoner er nokså fraværende i Solstads romaner. Han leser fra T.Singer (1999), en kvinne blir skildret. Det er mange måter å skildre kvinnene på, sier han, og tilføyer at han skildrer dem stort sett som "tiltrekningsobjekter"...(det flimrer bilder fra gamle missekonkurranser på filmen mens han leser.) Men han forstår, sier han - fra en kvinnes synspunkt, at hun kunne tenke seg å bli skildret fra andre sider.

Neste roman det leses fra på filmen er Genanse og verdighet (1994). Solstad sier han vil skrive om personer som vil løfte han og gjøre han klokere enn han er. I denne romanen skriver han om en person som er i ferd med å forlate dannelsen og gli inn i konsumentsamfunnet. Her kritiserer Solstad igjen samfunnet, med en mannlige, trofaste, filolog-hovedpersonen på vei inn i et samfunn hvor han blir overflødig-gjort.
Solstad fortsetter å snakke om et samfunn som fokuserer på 12-13-åringer, en Michael Jackson og et USA som dikterer våre tanker. (På filmen er bildet av McDonald's i fokus). Skole er kjedelig, skal være kjedelig, sier Solstad - og Ibsen er kjedelig for gymnas-elever.
"Jeg er ingen story-teller", sier han på slutten av filmen - historien er ikke fortalt når romanen hans slutter; han tilføyer at han aldri kan bli noen "kanon best-selger", og at det er det litterære ved bøkene hans som er det vesentligste.
 
Hagerup får endelig til å lage vifte med boken, før den klappes igjen med et smell; og Dag Solstad avslutter med opplesing fra "16.07.41": Jeg er en mann uten fortid

Vurdering av dokumentar-filmen: Som ivrig leser av Dag Solstads romaner, fant jeg denne filmen meget interessant og utdypende både når det gjaldt forfatteren og intensjonen med flere av hans romaner. At filmen var regissert på en slik måte at den virket veldig flakkende, frem og tilbake, ustrukturert, passet meget godt til personen den omhandlet....og flakkende og ustrukturert var den bare på overflaten, den hadde en fin tråd og tydelige temaer, og jeg anbefaler denne filmen til alle Solstad-interesserte lesere. Terningkast:5

Videoklipp: Gymnaslærer Pedersen

 
Mine blogg-poster om Dag Solstad:

• Mann uten fortid - biografiske betraktninger - film
• Professor Andersens natt
• 17.roman
• Arild Asnes, 1970
• Genanse og verdighet
• Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen  

I etterkant: Mars 2013 kom "samtale-biografien" om Dag Solstad - Dag Solstad. Uskrevne memoarer av Alf van der Hagen .

Her noen anmeldelser:

• NRK Kultur
• NRK Kultur
• Aftenposten Kultur 
• Dagbladet Kultur  

Tanker om bok - Dag Solstad: Professor Andersens natt

Det moralske dilemma: To Tell or not to Tell

Lydboken utgitt 2006 av NRK/Lydbokforlaget.

ISBN/EAN: 9788242121653

Papirutgaven er utgitt på Oktober forlag.140sider, boken utkom først i 1996

Lasse Kolsrud - leser boken

Omtale fra forlaget:

Professor Andersen er 55 år og bor alene på Skillebekk i Oslo. Idet romanen åpner feirer han jul for seg selv i tråd med de skikker som gjelder for en norsk julaften, noe han blir stående ved vinduet og reflektere over en stund. Slik blir han vitne til et mord på den andre siden av gaten. En ung kvinne blir kvalt, og professoren ser både henne og morderen tydelig gjennom vinduet, men han får seg ikke til å melde fra om hendelsen. Professor Andersens natt åpner med et klassisk krimsujett, men Solstad bryter med sjangerforventningene, og skaper slik en slags antikriminalroman. Den ateistiske professor Anderssen opplever at det blir umulig å forholde seg til det han har sett, uten samtidig å forholde seg til spørsmålene om Guds påbud. Dermed introduseres de store dilemmaene ved hele vår kultur, sentrert rundt vårt forhold til mordet.

Mine tanker om Professor Andersens natt:

Jeg brukte lydboken fra biblioteket, med Lasse Kolsruds ypperlige opplesing i forfatterens ånd..jeg ser for meg Dag Solstad med denne stemmen som fremfører professor Andersens intrikate, men interessante tanke-filosofier, i en Joycisk Stream of consciousness-stil. Jeg synes Kolsrud leste på samme måte som Dag Solstad selv leste sin 17.Roman.

Pål Andersen er en merkelig litteratur-professor, med Ibsen som spesialfelt, likevel med høyst "litterært ukorrekte tanker" om Ibsen. Men tvilen på Ibsens storhet holder han "korrekt" for seg selv, med sin Ibsenske doktorgrad underviser han sine studenter ufortrødent om Ibsens fortreffelighet.
(Et sidesprang: Her reises en interessant, morsom debatt..Solstad ironiserer ypperlig over dette: "alle" mener Ibsen er stor, er det da temaene eller de språklige kvaliteter som vektlegges? Den samme debatten har vi nå gående når det gjelder Knausgårds Min kamp...er "storheten" her temaene i verket eller kan "storheten" basere seg på språklig fortreffelighet alene?)
Handlingen i korthet: 
En singel professor Pål Anderson på 55 år feirer julaften, Skillebekk, Oslo etter helt norsk mønster, er nøye på både mat, bekledning og riktig tid for både middag, kaffe avec og "gaveutdeling" av sine to pakker.
Tilfeldigvis blir han vitne til en ung mann som kveler inn kvinne i leiligheten rett over gaten. Dette kunne jo være opptakten til en tradisjonell krim-roman; men man føler nok fra starten at det er noe ganske annet og mer...
En fomlende,filosoferende, ubesluttsom litteratur-professor kommer seg ikke til å melde fra om det han har sett, og dagene går med til både det ene og det andre, blant annet "flykter" han fra rapporterings-ansvaret til en venn i Trondheim i mellomjulen, bodde på Britannia Hotell, gikk på Erichsens konditori, og fikk med seg en skitur i Bymarka,(gjenkjennende morsomt var dette)
Andersen blander eksistensielle spørsmål: Hvem er jeg? Hva er livet? - (Bortsett fra for langt i alle faser, sier han)..med sitt moralske dilemma Har han en samfunnsplikt å rapportere det han så, eller har han en frihet til å la være, er han egentlig fri i sin handlingslammet-het? Vel, helt handlingslammet er han ikke, for han viser nærmest en del "tvangshandlinger" - blant annet å følge med på alt morderen gjør i og utenfor sin leilighet ...han fikk noe "interessant" å beskjeftige seg med i sitt ellers trivielle liv og ble nærmest en forbundsfelle med morderen.
Professor Andersen er en "loner", "min egen skremmende ensomhet", sier han faktisk et sted i romanen. Men selvvalgt er det vel, han vil ikke involvere seg med andre, hverken venner, eller kolleger...han har nok med sine egne tanke-filosoferinger, rituelle handlinger, og italienske dresser som støtter opp om hans ego. Men opptatt av hvordan han fremstår for andre er han...jfr. den "humoristiske" situasjonen hvor han første gang kommer i uforvarende kontakt med morderen på en sushi restaurant, der han retter seg etter rådet fra mannen på nabobordet om å velge sake til retten i stedet for pils, som han egentlig hadde lyst på - men han vil jo opptre korrekt, oppdager så at det er morderen han "adlyder"

Her begynner en underlig konstellasjon mellom de to, og det topper seg etter et par måneder; det moralske dilemma når sitt klimaks: Vandrende rundt i sin slåbrok midt på lyse dagen starter professor Pål Andersen en slående monolog, eller rettere sagt dialog med seg selv, man kan nesten dra parallell til en Shakespeare-Hamlet soliloquy, hovedpersonens handlingslammelse, eller Holberg-Jeppe-monolog, med en rådløs hovedperson. Professoren trekker frem et utall "logiske" argumenter for eller imot rapportering av et mord, "gode" begrunnelser for sitt standpunkt kverulerer han også over. Dilemmaet tilspisses mer og mer, han er trengt opp i et hjørne, han kan jo ikke melde morderen nå etter to måneder, hans egen "unnlatelses-synd kunne ikke forsvares".."han var blitt en utstøtt sammen med morderen"..."Professor Andersen var ingen religiøs mann, det stod han fjernt å tenke i disse baner", men nå har dilemmaet vokst seg så prekært og besværlig for han, at han blander til og med Gud inn - han skjønner at han har viklet seg inn i noe han ikke kan vikle seg ut av, han kjenner "gufset fra samfunnets krav" om å ordne opp i sin unnlatelses-synd; men han finner argumenter slik at ikke et guddommelig påbud en gang skal få han til å melde fra om det han har sett; i hans snedige lek med ord, tanker og argumenter har han vel nærmest spilt gud selv, "knipset med fingrene og en morder har gått fri", sier han.

Men nå har han forsonet seg med sin gjerning, og da kan han sove og hengi seg til drømmer hvor alt kan skje, sier han til seg selv. Så kommer tvilen igjen: Trett og befriet? Er han det? ..det blir liksom "et knips med fingrene", så har han adskilt seg fra Gud"… En Gud som han riktignok ikke tror på..men han har jo tross alt dratt denne Guden inn i sitt moralske dilemma. Han kommer ofte tilbake til dette at "ingen kan ha sin egen Gud, selv ikke den Gud-løse".
Han innser også innimellom at handlingen hans, det vil si hans mangel på handling -  at han ikke har varslet politiet, er forkastelig. Det har jo gjort han "fortapt", han spinner videre på dette: finner ut at han egentlig ikke kan være fortapt, når han ikke tror på noen Gud, derfor hadde han ikke fulgt det "guddommelige påbud", men han må innrømme at han har oversteget en grense, og derigjennom møtte han noe han fant det nødvendig å benevne som Gud.
Og dessuten rasjonaliserer han med at "ingen straff får likevel den døde til å vende tilbake til livet".
Midt i dette tanke-kaoset ringer "morderen" på døren, de har jo en avtale om å gå på Traverbanen - men da sier professor Andersen seg syk og blir ikke med…nå har han vel ferdig-spunnet hele dette innfløkte dilemmaet i sitt hode.

Selv om professor Andersens tanke-filosofiske sidesprang kan fremstå "morsomme" og humoristiske, er vel hele atmosfæren i denne romanen dødsens alvor og tragisk..alt kan se vellykket ut med professoren, hans undervisning, hans samvær med kolleger, hans restaurantbesøk, og fine dresser, hans funksjoner i styrer og verv..men livstrettheten og de viktige eksistensielle spørsmål og dilemmaer gjennomsyrer hele romanen; man får vel heller lyst til å gråte over denne tragiske hovedpersonen, livsbejaende fremstår han i hvert fall ikke, jeg finner han "slekter" mye på en annen av Solstads romanfigurer, Bjørn Hansen, slik han fremstår i f.eks 17.roman. Men den språklige elegansen til Dag Solstad kan man i hvert fall nyte og glede seg over, det føles som om hvert eneste ord sitter der det skal og er valgt med omhu, det gir en "salig" leseopplevelse.....

Og vil man ikke lese denne romanen som en tragedie ...(professoren filosoferer interessant over linjen fra Ibsens drama til de greske tragedier), fungerer den godt også som en satire på linje med de "Holbergske"...

Øyner man også litt "samtids-kritikk" i dette: Vi er iakttagere til det som skjer, vi lar det skje, vi står på sidelinjen, vi lar oss ikke engasjere eller involvere. Hva venter Andersen på? Hvordan lever han i sitt liv? Er det bare en Platonsk skyggetilværelse, livet passerer i en film gjennom romanen fra hans studietid, til han som middelaldrende professor underviser i det som er hans spesialfelt, engasjementet er påtatt og det hele virker som kjedelig rutine. Andersen fremstår nærmest som en slags zombie, "gjennomfører" sitt liv som et uengasjert pliktløp..men fasaden er der. Man får lyst til å gi han en rystelse, riste han til litt positiv livsanskuelse, til noe mer ekte..eller fortjener han bare å kjøre sitt løp mot det som ubønnhørlig kommer for han også...han prøver jo å overbevise seg selv om at han har valgt livet slik...og det virker bare som et trist venteværelse....

Men om han i det hele tatt har vært vitne til et mord, se det er en annen sak (Professor Andersens natt var julenatten og det som har skjedd da, må man jo tro på...)..det vesentlige er vel likevel det "Moralske dilemma"..den debatten tar vel professor Andersen opp igjen en annen gang...for et øyeblikk sa han seg ferdig med morderen og mordet og gikk og tok et bad....

Mine tanker rundt denne romanen ser ut til å ha utviklet seg til et tankespinn påvirket av professor Andersens kaotiske stream of consciousness..et tankespinn som går i ujevne baner rundt hovedpersonens moralske dilemma...man kan vel ikke unngå å bli påvirket av professorens argumentasjon som man nærmest føler seg bombardert av på kryss og tvers...jeg burde vel greid å skape mer struktur i dette, men jeg velger å la det stå slik...litt symbolsk for hvordan det fløt i stakkars, ensomme, professor Andersens hode....

Dag Solstad, på sin side, leker i hvert fall med ord, mange ord, og tryller med språket - og magien hans treffer leseren, jeg blir i hvert fall trollbundet. 


Denne boken vurderer jeg til terningkast:6

Hva mener forresten professor Andersen om morderen?:

 

Mine blogg-poster om Dag Solstad:  

• Professor Andersens natt
• 17.roman
• Mann uten fortid - biografisk film
• Arild Asnes, 1970
• Genanse og verdighet
• Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen