Sunday, 5 December 2010

Tanker om film - Dag Solstad: Mann uten fortid

Kort Info om Dag Solstad:
Født 16. juli 1941 i Sandefjord, bor nå delvis på Skillebekk i Oslo og delvis i Berlin. Han debuterte i 1965 med novellesamlingen Spiraler. Han har publisert en lang rekke romaner, noen noveller og skuespill, artikler, og fotball-VM-bøker sammen Jon Michelet, "Gymnaslæreren" i film og en hel rekke priser...

En av prisene han har mottatt er  Nordisk Råds Litteraturpris for Roman 1987
 Om denne sier han:
«Det er ikke en roman som taler, men som mumler. Det er en omstendelig og sær monolog, beregnet på å bli lyttet til under naknere vilkår enn dette.»

Se ellers oversikt over romaner og priser - Oktober Forlag

Mine tanker om filmen Mann uten fortid:

2007 -  DVD (53 min) 
Mann uten fortid er en dokumentar-film om forfatteren Dag Solstad. Altså ikke tanker om bok her, men tanker om film, en film jeg mente kunne være "nyttig" å se i etterkant av de interessante romanene jeg har lest av denne forfatteren. Det som ble annonsert på coveret vekket min nysgjerrighet: "Dokumentarfilmen....et godt innblikk i Dag Solstads forfatterskap, liv og originale synspunkter"
Dag Solstad er en av de mest markante og leste forfatterene i moderne norsk litteratur. Med sine uvanlige og utfordrende romaner og litterære form har han i en årrekke forsynt norske lesere med et innblikk i hva som har etterlatt spor i det moderne Norge.
I denne dokumentaren møter vi en uvanlig åpenhjertig Solstad, som både presenterer sin livsfilosofi og sitt skråblikk på dagens Norge. Han forteller om sin barndom, ungdom, senere liv og om hvordan han ser på det å være et menneske i dagens samfunn. «Mann uten fortid» gir et godt innblikk i Solstads forfatterskap, liv og originale synspunkter.
 
Denne filmen kan virke litt flakkende når det gjelder steder, temaer, tid...men det passer egentlig godt til Solstads image...det er Klaus Hagerup som intervjuer han i boligen i Oslo, Skillebekk 68..og under hele filmen får vi glimt av disse to som fomler med "boktrikset" beskrevet i romanen T.Singer fra 1999.
Forøvrig ser vi Dag Solstad på ulike steder, ofte i bevegelse selv eller med  buss, med tog (som mange av romankarakterene hans), eller sittende i godstolen, eller bak sin store, gamle skrivemaskin. Vi er i Sandefjord, Berlin og i Oslo...vi er i nåtid, dvs.år 2006 når intervjuet blir gjort, men det er dokumentariske filmbilder og scener i historisk perspektiv, med begivenheter i samfunnet, med eller uten forfatteren selv  - helt tilbake til 1960-tallet.


Klaus Hagerup står utenfor hans bolig på Skillebekk når dokumentaren begynner, og ytrer denne sterke kommentarer om D.S. - at han "Opplever å bli en klassiker mens han enda lever"
 Solstad forteller til Hagerup at han bestemte seg for å bli forfatter allerede da han var 16 år - at han aldri hadde interessert seg for annet, men han holdt skrivingen hemmelig, det var liksom hans "hemmelige last".  Han var lat på gymnaset, og fikk en dårlig artium, forteller han - dårlig praktisk sans hadde han også, så det var nok ingen jobber på "gulvet" som passet han; men intellektuell, understreker han at han var.
En barndoms- og ungdoms-tid i Sandefjord, med skral økonomi i barndomshjemmet, en far som døde tidlig, og en "fremmedhetsfølelse" i miljøet, gjør at han ikke vil snakke så mye om barndommen.  Men i filmen ser vi Dag Solstad i flere gjenvendende bilder stå i ensom majestet på svabergene i Asnes, Sandefjord, speidende utover fjorden...faktisk et sterkt bilde på en "dikter-høvding". (Han sier senere i intervjuet at han må se vann, at han kan skrive om innlandsbyer som han selv ikke kunne ha bodd i, han må ha havet nært)
Det var i Sandefjord han debuterte med novellesamlingen Spiraler allerede som 24-åring. Og det alvorlige temaet som går igjen i novellene, peker vel her allerede på kommende romaner om menneskets ensomhet, kontaktløshet, fremmedgjort-følelse, - man tenker uvilkårlig på Obstfelder: "Er jeg havnet på en feil klode?" 



Klaus Hagerup sier om Solstads bøker på filmen:Fortvilet morsom. Det synes jeg gir en god beskrivelse.

Men selvbiografisk vil ikke Solstad si han skriver - den romanen som kommer nærmest den betegnelsen er vel "16.07.41", altså den som bærer forfatterens fødselsdato. Men selv i denne romanen hevder Solstad at det bare er hans beskrivelse av møte med en far i de svevende skyene ... her kunne han ikke se for seg noen andre enn sin egen far, "der han seiler avsted alene på en sky litt nedenfor meg". Det var så rart å kjenne igjen sin egen far etter alle disse årene, sier Solstad, han var jo bare 11 år da faren døde og hadde aldri trodd han skulle få se han igjen.

Til tross for en oppvekst i et kristent hjem i Sandefjord, med søndagsskole og alt som hører til den kristne tradisjon, forlater han fødebyen som ateist etter artium - han ble gudløs, sier han; likevel kan det ikke bortforklares at alle romanene hans på 1990-tallet bærer preg av en "religiøs, metafysisk referanse".

Vi forflytter oss i filmen til en stemningsfull vandring med forfatteren i Berlin, han viser hvor han slo seg ned i år 2000, han går langs kanalen mens vi hører stemmen hans lese fra "16.07.41"  - om utsikten til kanalen rett ved huset der han bor, og om hvorfor han slo seg ned i Berlin: det var uvisst, ikke fordi han måtte av litterære årsaker - var ikke på leting etter noe, og heller ikke for å utforske "tyskheten", heller ikke språkreise - han ser ut til å være særdeles fornøyd med å beherske norsk, så han konkluderer med at " det er ingen grunn for meg til å være her, og det er derfor jeg nå befinner meg her"....

Filmscenen er tilbake i godstolen i Oslo der han fortsetter å snakke om sin beherskelse av det norske språk - kanskje ikke så god beherskelse muntlig, innrømmer han...(jeg må medgi at han gjennom hele intervjuet har famlet etter ord på en litt komisk måte, men endt opp med å lande på gode, slående formuleringer..pakket inn i diverse lyder og supplerende ekstra-sord).... med det skriftlige derimot sier han seg fornøyd, sågar meget godt fornøyd..får jeg inntrykk av. Og tilknytningen til det norske  - som han sier, understreker han ved å nevne sine flittige nedtegnelser av skøyteresultater..og på filmen flimrer gamle opptak av kjendiser på skøyter, runde etter runde...
Så flimrer det glimt fra 1960-årene i bakgrunnen mens han leser fra romanen "som mumler", "Roman 1987" - om hovedpersonen Fjord, - jeg personen i romanen som erkjenner at han har mistet sine illusjoner og visjoner; "klar over det absurde ved å leve i Norge mot slutten av de gyldne 60-åra" - " i et samfunn som hadde gitt han et liv så lett som en fjær" - - og "var han ond som ikke kunne forsone seg med dette?"
Her kommer det til uttrykk en eksistensiell uro, på grensen til en eksistensiell angst; en sterk utilfredshet med tilværelsen. "Disharmoni og utilfredshet" skriver han om her - er det så lett å avfinne seg med tilværelsen da? - spør han - det er mye uavklarthet og spørsmål man kan stille ved tilværelsen. Han leser videre fra romanen om "en sterk angst for å begynne å leve innenfor dette samfunnet......for å kunne det var det som å miste seg selv og bli fortapt".

Solstad sier i filmen at han ikke har noen direkte skrivetrang - men skriver sannsynligvis ut ifra et erkjennelsesbehov.
Og sittende ved sitt skrivebord, røkende, med en oppslått bok,  - og med hele serien av Marcel Prousts På sporet av den tapte tid i bokhyllen like ved - kommer han inn på noen forfattere han har forholdt seg til gjennom hele sitt forfatterskap, "noen erklært, andre indirekte" - og her er vel Proust en av de mest sentrale. (Mer om Solstad og Proust i blogg-innlegg fra Kapittel 10)

Selv om han har lest Proust regelmessig hver sommer fra 1970, sier han, er det ikke før i Roman 1987 at han får mot til å "benytte seg av Proust", men er "null interessert i det Proust skriver om", han fnyser av Madeleine-kaken, og legger til at han har ingen interesse for dette barnet,(hovedpersonen i På sporet) eller den franske adelen...ville ikke møtt denne "sykelige, franske, arrogante", sier han. (På Kapittel 10 festivalen sa han det så sterkt at han ikke kunne valgt å være sammen Proust i edru tilstand....)
En forfatter er en mann som skal finne sin egen stil - dette var idealet på 60-tallet, sier han; og det har virket absurd på han - han har aldri vært interessert i å finne sin egen stil, sier han. (Her må jeg legge til for egen regning: Dag Solstad har da vitterlig sin egen eiendommelige, personlige, særegne stil)
Den politiske romanen "Arild Ansnes 1970" fra 1971, er det neste samtale-emnet. Arild Asnes er en uavhengig sosialist i en ørkenvandring, sier Solstad,som mener revolusjon er nødvendig, men dilemmaet kommer ved ubehaget i å leve i et "upassende" land som Norge der man ikke behøver revolusjon for å oppnå frihet. Og et slikt dilemma kan føre til en eksistensiell krise...Når D.S. blir spurt om han mener revolusjon er nødvendig; svarer han ikke klart og direkte på det, men han pensler inn på Roman 1987 hvor det legges vekt på at AKP hadde et viktig "modernitet"-poeng.  Om han ikke var overbevist kommunist selv, så var det som om "toget gikk, og han hadde ikke lyst til å stå igjen på stasjonen og se det forsvinne"....(D.S. er jo som kjent veldig glad i å reise med tog...) 
 Tilknytningen til venstresiden illustreres videre med opplesing fra "vekkelsen" i Gymnaslærer Pedersen(s beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land), og Solstad kommenterer at denne AKP-bevegelsen slo dypere røtter i Norge, enn i noe annet vest-europeisk land.

Hans egen aktivitet bestod i å dele ut løpesedler og selge aviser - men han hadde angst for å involvere seg så altfor mye. Han forteller en episode fra han solgte Klassekampen på døren et sted, og en amper mann sier: Nei den slags skal vi ikke ha, og Solstad parerer med: Ja, enda er det frivillig - han ler godt når han forteller den episoden.
Tilknytningen til venstresiden illustreres videre med opplesing fra "vekkelsen" i Gymnaslærer Pedersen(s beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land), og Solstad kommenterer at denne AKP-bevegelsen slo dypere røtter i Norge, enn i noe annet vest-europeisk land. Hans egen aktivitet bestod i å dele ut løpesedler, selge aviser - men han hadde angst for å involvere seg så altfor mye. Han forteller en episode fra han solgte Klassekampen på døren et sted, og en amper mann sier: Nei den slags skal vi ikke ha, og Solstad parerer med: Ja, enda er det frivillig - han ler godt når han forteller den episoden.
Dag Solstad innrømmer at han var AKP-er da han skrev "Gymnaslæreren", og lenge etter det også; han hadde til og med prøvd seg med sommerjobb på fabrikk-gulvet: En katastrofe, sier han og kaller seg en idiot når det gjelder praktiske ting, må vedgå at han "kan ikke en gang slå i en spiker".





Temaet kvinner blir tatt opp; og kvinnelige hovedpersoner er nokså fraværende i Solstads romaner. Han leser fra T.Singer (1999), en kvinne blir skildret. Det er mange måter å skildre kvinnene på, sier han, og tilføyer at han skildrer dem stort sett som "tiltrekningsobjekter"...(det flimrer bilder fra gamle missekonkurranser på filmen mens han leser.) Men han forstår, sier han - fra en kvinnes synspunkt, at hun kunne tenke seg å bli skildret fra andre sider.


Neste roman det leses fra på filmen er Genanse og verdighet (1994). Solstad sier han vil skrive om personer som vil løfte han og gjøre han klokere enn han er. I denne romanen skriver han om en person som er i ferd med å forlate dannelsen og gli inn i konsumentsamfunnet. Her kritiserer Solstad igjen samfunnet, med en mannlige, trofaste, filolog-hovedpersonen på vei inn i et samfunn hvor han blir overflødig-gjort.
Solstad fortsetter å snakke om et samfunn som fokuserer på 12-13-åringer, en Michael Jackson og et USA som dikterer våre tanker. (På filmen er bildet av McDonald's i fokus). Skole er kjedelig, skal være kjedelig, sier Solstad - og Ibsen er kjedelig for gymnas-elever.
"Jeg er ingen story-teller", sier han på slutten av filmen - historien er ikke fortalt når romanen hans slutter; han tilføyer at han aldri kan bli noen "kanon best-selger", og at det er det litterære ved bøkene hans som er det vesentligste.
 

Hagerup får endelig til å lage vifte med boken, før den klappes igjen med et smell; og Dag Solstad avslutter med opplesing fra "16.07.41": Jeg er en mann uten fortid

Vurdering av dokumentar-filmen: Som ivrig leser av Dag Solstads romaner, fant jeg denne filmen meget interessant og utdypende både når det gjaldt forfatteren og intensjonen med flere av hans romaner. At filmen var regissert på en slik måte at den virket veldig flakkende, frem og tilbake, ustrukturert, passet meget godt til personen den omhandlet....og flakkende og ustrukturert var den bare på overflaten, den hadde en fin tråd og tydelige temaer, og jeg anbefaler denne filmen til alle Solstad-interesserte lesere. Terningkast:5


Videoklipp: Gymnaslærer Pedersen
 
Mine blogg-poster om Dag Solstad:
I etterkant: Mars 2013 kom "samtale-biografien" om Dag Solstad - Dag Solstad. Uskrevne memoarer av Alf van der Hagen .
Her noen anmeldelser:

No comments:

Post a comment