Showing posts with label Shakespeare. Show all posts
Showing posts with label Shakespeare. Show all posts

Wednesday, 7 November 2018

Tanker om bok - Jo Nesbø: Macbeth

Den "gamle" eller den "nye" Macbeth? - As You Like It.
Tittel: Macbeth
Forfatter: Jo Nesbø
Forlag: Aschehoug
Utgivelsesår: 2018
Format: Innbundet
ISBN13: 9788203371509
Omtalt tid 1970-1979
Språk: Bokmål
Sider: 572
Jeg hadde papirutgaven fra Aschehoug forlag og lydfil fra LBF, ISBN:9788242166807 - Lest av Kai Remlov
lest og lyttet i april 2018


Bakgrunnen for Jo Nesbøs Macbeth:
Forlaget Hogarth stod bak ideen å innby kjente forfattere til å skrive en moderne utgave av en av Shakespeares kjente verker, (til Shakespeare-jubileum 2016 - 400 år siden han døde) og Jo Nesbø var en av de utvalgte. Hans oppgave ble Shakespeares Macbeth.

Her er oversikten fra Hogarth:

Mine tanker om Jo Nesbøs Macbeth:


Hvor mange ganger har jeg vel sagt at "dette er siste boken jeg leser av Jo Nesbø" - og så går jeg på den neste likevel! Uforklarlig. Jeg har jo forlengst konstatert at dette er for voldelig for meg. Nå har jeg vel lest alle bøkene hans etter hvert – og kunne ikke gå glipp av denne heller - jeg regnet med denne skulle være  bloddryppende - for det skal jo Macbeth være - så da så.
Først vil jeg skyte inn: Jeg mener det er helt nødvendig å ha godt kjennskap til Shakespeares Macbeth for å få det beste utbytte av Nesbøs Macbeth.
Handlingen i korthet - En korrupt politimann har vanstyrt byen og det er kriminalitet og kaos han etterlater seg når han dør. Så begynner en maktkamp om hvem som er best skikket til å få byen ”på rett kjøl” igjen. Macbeth og Duff er venner fordi de har vokst opp på samme barnehjem – nå skal de få skikk på byen som herjes av to narkotikabander som kjemper mot hverandre. Men Macbeth og Duff står ikke sammen i denne kampen, tvert imot – begge kjemper samtidig sin kamp for å bli den seirende politimesteren i byen – Macbeth har den slu og maktsyke Lady ved sin side – hun er rik kasinoeier i byen.  Og så er kampene i gang – slik som i Shakespeares Macbeth. (Innholds-resymé litt mer detaljert)
Man vil uvilkårlig sammenligne de to Macbeth-er, Shakespeares og Nesbøs. Jovisst er de ganske forskjellige, men de har noen ”evig” menneskelige likhetspunkter: Makthunger og makt som korrumperer. Om sted og tid er forskjellig – Skottland i middelalderen og en norsk industriby på 1970-tallet - så er de iboende menneskelige svakhetene de samme. Andre likhetspunkter er uhyggen,  og uværet, spådommene og ”heksene” - hallusinasjoner og skyldfølelse – og gjennomsyrende ondskap.
Likheter finner vi i en del av persongalleriet også – skjønt Nesbø har lagt til noen ekstra "statister" som sine spesielle.
Og som i originalens Macbeth har også Nesbø mye action (i meste laget), og et spennings-moment som er til stede fra begynnelse til slutt - det er suget etter makt og store ambisjoner som er drivkraften hos Nesbøs Macbeth karakterer, slik som i Shakespeares Macbeth.
Blant likhetspunktene mellom ”den ekte" og "den falske" Macbeth er også kjærlighets-historien, den mellom Macbeth og Lady (Macbeth) - og Ladys store påvirknings-kraft. (Shakespeares Lady) Når det gjelder lengden på verket, så er ikke den helt lik - 572 sider i Nesbøs verk og atskillig mindre i Shakespeares verk (Jeg har en utgave med 150 sider, en annen med notes på rundt 200sider).

I utgangs-punktet var jeg skeptisk til en slik ”respektløs” behandling av Shakespeare, men jeg  ser jo at dette er et interessant prosjekt. Jeg skjønner også at Nesbøs Macbeth vil ha mange nysgjerrige og  entusiastiske lesere. Men dette var ikke  en bok jeg nøt å lese.
Her var det mange navn og kaotiske tilstander og et forrykende tempo. Men at Nesbø har ordet i sin makt er det ingen tvil om. Og så er han i besittelse av en utrolig fantasievne.
Macbeth i moderne versjon - den måtte jo bare bli slik når Jo Nesbø er forfatteren. Begjæret etter makt er et altoverskyggende tema i begge Macbeth-er, og i kjølvannet av maktkampen kommer også ondskapen tydelig frem som et tema - Men det ble vel mye blodig maktkamp og menneskets mørke sider her for meg. 

Nesbø synes å ha en fascinasjon for antihelter – og får mange med seg på den fascinasjonen. Han får også tydelig frem Macbeth som den noe veike og ”frafalne” og Lady som den sterke som pusher han (for å egge Macbeth til å drepe Duncan sier hun for eksempel at når et løfte er gitt ville hun heller rive sin baby fra brystet og knuse hodet i veggen, enn å bryte løftet som er gitt)
Tydelig kommer det også frem at råttenskap er noe som eksisterer til alle tider hos de som innehar makt, eller streber etter makt.
Oppsummering av noe av det jeg fant positivt ved Nesbøs Macbeth:
Alle karakterene fra ”originalen” er der - Alle hendelsene er der - Alle drømmene, spådommene og marerittene -  Man opplever virkelig Macbeth, men på en ny måte - Det var en bisarr måte å repetere Shakespeares Macbeth på - Man vet hva som skal skje. Og det er spennende å ha forventninger til det som kommer - Macbeths maktkamp mot ytre fiender og indre demoner er godt skildret.
Nytt i Nesbøs Macbeth er media og bruken av denne maktfaktoren – det glir godt inn i den ”nye” Macbeth.
Nesbø bør vel også berømmes for det grundige arbeidet som er nedlagt og all  research han har gjort rundt Shakespeares Macbeth.
På den negative siden må jeg trekke frem de ville og kaotiske tilstandene i Nesbøs Macbeth, vel var det kaotiske tilstander i Shakespeares Macbeth også., men hos Nesbø fremstår alt langt mer ustrukturert og overdrevent.
Jeg ville ha foretrukket en mer subtil ”parodi” på Macbeth – jeg likte bedre måten McEwan gjorde det med sin allegoriske Hamlet i Nøtteskall (Denne var imidlertid ikke del av Hogarths Shakespeare utfordring)
Jo Nesbøs Macbeth var et  inferno og et mareritt av en bok og jeg var lettet da den endelig var ferdig. (Men Nesbøs Macbeth kan godt anbefales som et interessant "prosjekt-arbeid")

Terningkast (under tvil):4
 

Intervju med Jo Nesbø om Macbeth-"oppgaven": 

Tine har også omtalt denne.

Mine omtaler av andre Jo Nesbø-bøker:
Noen av Jo Nesbø-bøkene jeg har lest: 


Friday, 27 January 2017

Tanker om bok - Ian McEwan: Nøtteskall


Her bruker Ian McEwan virkelig humoren på noe som egentlig er et ganske alvorlig "familie-drama" - og det fungerer kjempebra.
 

Tittel: Nøtteskall
Forfatter: Ian McEwan
Originaltittel: Nutshell
Produsert av: LBF
Først utgitt: 02.01.2017
Spilletid: 04:30:20
ISBN Lydfil: 9788242164438
Målform: Bokmål
Oversetter: Einar Blomgren
Sjanger: Romaner
Innleser: Niklas Gundersen

Jeg brukte lydbokfil fra Lydbokforlaget
Papirutgaven er gitt ut på Gyldendal Forlag 2017, 208sider, ISBN/EAN: 9788205498938

Omtale fra forlaget:

Nøtteskall er en klassisk beretning om mord og bedrag – med en svært original tvist – fra en av fortellerkunstens største mestere.

Trudy bedrar sin ektemann, John. Men ikke med hvem som helst. For mens John forsøker å vinne sin kone tilbake med poesi og kjærlighet, tilbringer hun dagene i ektesengen med hans bror, Claude. Sammen legger Trudy og Claude en utspekulert plan for å bli kvitt John en gang for alle. Lite vet de at planene blir bevitnet av en tredjepart – det snart ni måneder gamle fosteret i Trudys mage. Alt er lagt til rette for et kammerspill av det sjeldne.

Ian McEwan - bilde fra forlagets side - Rettigheter: Eamon McCabe

Om forfatteren:

Gyldendals side
I Wikipedia
Forfatterens web-side

Mine tanker om Nøtteskall:

Ian McEwan er en av mine favoritt-forfattere. Jeg har lest de fleste av bøkene hans på engelsk - og til nå har favoritten vært Saturday fra 2005 (Lørdag - på norsk)
Dette er en forfatter som jeg synes er god til å variere sine temaer - denne er helt forskjellig fra Saturday - her er det faktisk humoren, i alt alvoret, som preger romanen. Og dette er faktisk den første romanen hans jeg tar meg tid til å omtale.
Nøtteskall fant jeg overraskende god - litt genial også, ikke ofte vi får plot og tema presentert fra dette perspektivet.
Jeg var nok litt skeptisk i starten til en foster-hovedperson som snakket - men det fungerte virkelig bra. Slutten ble kanskje litt brå - noen vil vel lure på "hvordan gikk det videre" - men til tross for "plutselig" slutt - det var jo en naturlig avrunding av det hele - skal ikke røpe mer her.
Shakespeare har ofte vært inspirasjonskilde for forfattere opp gjennom tidene - og vi kan jo se denne historien som en ganske moderne variant av Hamlet - her er det en ufødt Hamlet da - og en far (John) og en onkel (Claude - i Hamlet var det Claudius).....og selvsagt "Hamlets" mor (Trude/Trudy - navnet ligner umiskjennelig på Gertrude i Hamlet)som er kjernen i familietragedien - et lite, men viktig persongalleri å forholde seg til - og det gjør romanen ekstra intens og fortettet. Og når det gjelder fosteret, tenker leseren uvilkårlig i Shakespearske baner - To be or not to be - det føltes å være ganske relevant for dette fosteret.
Rivaliseringen om moren er helt klar - Hamlet-fosteret må avfinne seg med situasjonen at onkelen Claude titt og ofte trenger seg inn på hans enemerker når han kopulerer med hans elskede mor. Her er det tydelig to rivaler som kjemper om plassen bokstavelig talt - litt tragikomisk dette.....
Litt sånn på siden fungerer den jo faktisk som en krim-roman også - kanskje gir den leseren et dilemma - skal man ta offerets eller forbryterens parti?
Og romanens tittel? Som de andre romanene til McEwan, er også denne roman-tittelen kort, men likevel dekkende og velvalgt - hele historien og temaet er fortettet og vi får alt servert "i et nøtteskall" - og som fosteret ligger der i livmoren, ligger nøtten der innenfor skallet og fyller hele hulrommet...og fra nøtteskallet serveres vi fosterets tanker - både de små tankene om opphav foreldre og familie, men også om kosthold og verden rundt - han/det har jo fått med seg litt av hvert av lærdom gjennom morens podcast-lyttinger - og så må jo fosteret bare avfinne seg med å bli alkohol-avhengig også - her serverer McEwan oss et meget alvorlig tema - innpakket i satirisk humor, vi må jo bare le av dette tragi-komiske - når fosteret blir veldig skuffet de gangene moren har fornuft nok til å stoppe ved det tredje glasset. Som fosteret forgiftes av alkohol, kommer også "gift" på Shakespeares vis sentralt inn i handlingen her - (sier ikke mer om dette, noe bør avsløres etter hvert for leseren for å beholde spenning og nysgjerrighet rundt plottet)
Som sagt var jeg egentlig skeptisk i starten til selve konseptet - at jeg skulle følge dette talende og tenkende fosteret - og se verden fra det perspektivet - men faktisk så glemte jeg fort det urealistiske i dette og det hele ble ganske reelt og dramatisk etter hvert - man kunne ikke legge fra seg denne boken så lett - her var det driv og spenning fra begynnelsen til slutt. Og jeg følte meg faktisk hensatt til Shakespeares "soliloquy-verden" - (der hovedpersonen har sine lange enetaler som fengsler oss som lesere eller teaterpublikum) - og som Hamlet tumler med tankene om "å være eller ikke være", gjør også fosteret i Nøtteskall det  - det vil si: "han" lurer på om det er verdt å la seg føde inn i denne verden, eller om "han" skal avslutte det hele før det har begynt - fascinerende tanker her - mange lurer vel ofte på om denne verden er noe å trakte etter å bli født inn i - og hvordan gikk det med fosteret? Anbefaler virkelig å lese denne alvors-morsomme romanen -


Tilføyelse: Jeg har tenkt litt rundt dette med bruk av Nøtteskall-symbolikken fra Shakespeare - Hamlet sier et sted i Act II  Scene II "O God, I could be bounded in a nutshell and count myself a king of infinite space, were it not that I have bad dreams". Min tolking her var at Hamlet heller lengtet etter å være skjermet og beskyttet i nøtteskallet (livmoren) - og slippe unna "bad dreams" - eller gå inn i sin egen lille verden (boble) - slik var det med fosteret i McEwans roman også - det tomlet jo til og med med tanken om å slutte å leve før det var født - fordi det som var utenfor livmoren (boblen) var så skremmende....eller?


Terningkast: 5


Andre bloggere som har omtalt denne:
Tine

Rose-Marie 
Åslaug 

 

Saturday, 14 February 2015

Tanker om bok - John Williams: Stoner

Tittel:Stoner
Forfatter:John Williams
Innbinding:Lydbok-CD
Utgivelsesår:2014
Innleser:Kim Haugen
Spilletid:9:48
Antall CD-er:8
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: Stoner
Oversatt av: John Erik Bøe Lindgren
ISBN/EAN: 9788202454128

Jeg brukte lydboken - og den engelske utgaven - Stoner: A Novel (Vintage Classics) Paperback –  2012 by John Williams (Author), John McGahern (Introduction) - 288pages
isbn 9780099561545 (siterer fra denne)

Forlagets omtale -  Cappelen Damm:

"Den beste amerikanske romanen du aldri har hørt om"
The New Yorker

William Stoner er født mot slutten av det 19. århundre i en lutfattig bondefamilie i Missouri. Han blir sendt til universitetet for å studere agronomi, men forelsker seg i stedet i litteratur og omfavner livet som akademiker. Etter som årene går, møter Stoner motgang på motgang: Hans ekteskap inn i en respektabel familie fremmedgjør ham fra foreldrene, hans karriere bremses, hans kone og datter vender seg vekk fra ham og en skjellsettende forelskelse blir satt under press fra trusselen om skandale. Hans liv er stille, og etter hans død er det få som husker ham. Likevel, med oppriktighet, medfølelse og en intens kraft avdekker denne romanen universelle verdier. Stoner forteller om de konflikter, tap og seire som mennesker gjennomlever selv om de ikke noteres i historiebøkene og tar tilbake betydningen av hvert enkelt menneskes liv. Denne dypt rørende, lysende romanen er en stille, men perfekt leseropplevelse. 

John Williams - foto fra forlagets side
 John Williams (1922-1994) var født og oppvokst i Texas. Han jobbet som professor ved Universitetet i Denver. Hans mest kjente roman, Stoner kom ut i 1965.
Ekstra informasjon:

Mine tanker om Stoner:

Stoner ble den glemte boken om et liv, ikke så storslagent, men likevel oppleves det slik i denne romanen. 50 år er gått siden den første gang utkom (1965) - og da bare i et par tusen eksemplarer  - mitt ønske er at denne nå i nye opplag når ut til flest mulig lesere - for dette ga i hvert fall meg en uforglemmelig leser-opplevelse.
Handlingen er enkel, karakterene er få - dette gjør boken lett tilgjengelig for leserne - men i denne romanen ligger det så  mye mer enn den enkle handlingen rundt den "anonyme" bondesønnen William Stoner som starter ut med agronomstudier for å være rustet til å ta over farens livsverk - men så hopper han besluttsomt av denne karrieren og går over til litteraturstudier i stedet - og akkurat der må det vel sies at han kom på rett hylle i livet.
Han lever og ånder for litteraturen - ekteskapet ble på ingen måte oppfyllelse av drømmen hans, og datteren som han egentlig elsket, fikk han heller ikke "tilgang til" for å si det slik.
Heller ikke den kloke, og vakre unge forsker-kollegaen som han fant slik samklang med, ble han "forunt" - En trist kjærlighets-historie? - Under lesingen av denne sekvensen trøstet jeg meg med: "evig eies kun det tapte" - det tror jeg så absolutt gjaldt for Stoner her.
Motgang og motarbeidelse møtte han også ved instituttet sitt - hans kjærlighet til studentene, til faget ble motarbeidet av hans kollega-fiende Hollis Lomax
(med pukkelrygg), og Charles Walker, Lomax sin protesjé, (med forkrøplet arm og ben). (John Williams ser ut til å la helten Stoner finne unnskyldninger i de negative personene som krysser hans vei - de er også synlig merket med ett eller annet handicap - Edith, hans kone er også fremstilt med et slags handicap i form av den oppdragelsen hun har fått - en bakgrunn som tydeligvis har gjort henne til den dys-funksjonelle partneren hun ble - her er det skjulte hemmeligheter i forholdet til foreldrene, spesielt faren)

Stoner er fullt og helt "the good guy" - han tråkker ikke på noen for å nå store mål i livet - han er nærmest å betegne som det motsatte av en som  forfølger The American Dream - det motsatte av en "Gatsby" altså.
For de fleste vil Stoner's liv fortone seg som en stor fiasko - men han tenkte ikke så mye i de baner selv - det var bare slik han måtte leve. Han la ned stort arbeid i  jobben sin på universitetet - han levde et upåklagelig liv på de fleste måter.  Da han kom til et punkt han måtte velge, fordi han kunne klandres, eller fordi han ville ødelegge for andres liv (affæren med den unge litteraturforskeren), så valgte han det som syntes mest rett for han ut i fra situasjonen og ut i fra omgivelsene.
Som sagt, for mange vil Stoner være en lettlest bok, for noen vil den kanskje ha for lite action -  men det er mye som stikker dypt i romanen  - samtidig som den var god å lese, føltes leseprosessen nesten smertefull - man blir smittet av Stoners lengsler, hans livslede, og hans stadige anstrengelser for å få familielivet til å fungere. Men han dynger ikke omgivelsene eller leseren ned med sine bekymringer eller plager - "endurance" vil jeg kalle det på engelsk, "holde ut" -  på norsk, og det er det han nærmest gjør hele livet - holder ut "to the bitter end" - til det kulminerer i den smertefulle sykdommen, og så tar han leseren så vakkert - ja, jeg vil kalle det vakkert, inn i døden.

Den beskrivelsen når livet hans ebber ut er noe av det vakreste jeg har lest.
Det slo meg flere ganger mens jeg lyttet romanen at det var ganske merkelig at denne enestående romanen ikke ble en bestselger tidligere - nå 50 år senere er vi "oversvømmet" av utallige bekjennelses-romaner - så kanskje passet den godt i tiden nå - Stoner bekjenner egentlig hele sitt liv for leseren - og en del dokumentarisk for forfatteren John Williams liv skal det visst være også.
Rett før denne romanen ble lansert i Norge, hørte jeg mye skryt og rykter om den - men det skjer med ganske mange romaner uten at de gjør særlig inntrykk på meg - men her var det annerledes, jeg må medgi at forhånds-skrytet ikke var tomt snakk.
Selv om John Williams (1922-1994) egentlig var en anerkjent forfatter på 60-70 tallet, så kan jeg ikke huske at jeg hørte  om han da jeg studerte engelsk og amerikansk litteratur. Men forfatteren hadde faktisk fått National Book Award i 1973 - jeg har sjekket og finner han på listen der (og det gjorde meg glad). Da boken hans ble publisert i 1965, var det ikke noe stort opplag så den ble ikke akkurat allemanns-eie - men heldigvis ble den vurdert for ny publisering i 2003. - Men det er først rundt 2011 at den fikk fart på seg i Europa - da Anna Gavalda oversatte den til Fransk.
Handlingen i romanen er egentlig noe mange kan identifisere seg med - mange lever i et lignende komplisert ekteskap, eller kjenner noen som gjør det.
Hovedpersonen med familienavn Stoner er en begavet og beskjeden person - han er ydmyk og fremhever ikke seg selv i noen sammenhenger - derfor vekker han nok sympati hos de fleste lesere. Han levde sitt stille, "ubetydelige" liv fra 1891 til 1956  - han hoppet av fra familietradisjonen bonde og ble universitetsutdannet fra 1910 - han hopper fort av jordbruks-studier og bestemmer selv at det er litteraturen som er det store for han.
Her visste han hva han ville, og gjorde nok det rette valg - så heldig var han ikke da han valgte kone - det var nærmest i øyeblikkets impulsivitet at han bestemte at Edith var kvinnen i hans liv - men hvor hardt han enn prøvde å behage henne, så måtte han innse at hun ikke var "drømme-kvinnen".

Boken starter med et raskt innblikk i livet hans fra han var "freshman" ved University of Missouri i 1910, 19 år gammel - han oppnådde graden Doctor of Philosophy der og underviste til sin død i 1956 ved samme universitet.  Videre kommer en rask oppsummering på livet hans - før romanen virkelig går inn i handlingen med universitets-studiene hans, studiekamerater, krigen som starter og begynnelsen på hans liv med den "utvalgte".
Mye av dette er som sagt likt med John Williams eget liv, og i min engelske utgave har boken en dedikering til hans venner og kolleger ved Department of English, University of Missouri - men han presiserer at han ikke har gjenskapt personer fra samtiden ved universitetet, alt er fiksjon sier han.
 
Den engelske utgaven har også en nyttig innledning av John McGahern 2002, hvor han blant annet siterer fra et interessant og sjeldent intervju med John Williams - og her ser jeg i etterkant at jeg får støtte for min oppfatning at det var mye godt i det livet Stoner hadde - John Williams sier: "I think he is a real hero. A lot of people who have read the novel think that Stoner had such a sad and bad life. I think he had a very good life. He had a better life than most people do, certainly. He was doing what he wanted to do, he had some feeling for what he was doing, he had some sense of the importance of the job he was doing. He was a witness to values that are important …….Teaching to him is a job­­­­­­­­­­­­­­­­­­--a job in the good and honourable sense of the word. His job gave him a particular kind of identity and made him what he was - It's the love of the thing that's essential…… You've got to keep the faith. The important thing is to keep the tradition going, because the tradition is civilication."
(John Williams, sitat fra Introduction XIV, Vintage edition)


Men man må likevel kunne si at Stoner er en mann som har mye uforløst kjærlighet i seg, kjærligheten til konen ble avvist helt fra starten, kjærligheten til datteren ble også nektet han etter hvert - hva står han igjen med da som mening i livet? Jo, det var kjærligheten til litteraturen, til undervisningen, til jobben. Men selv her ble ikke livet enkelt - det kom mange hindringer i veien for hans undervisning, hans forskning også. Rivalisering, misunnelse, konflikter ved universitets-institutter er ikke et sjeldent fenomen - dette fikk også Stoner føle til fulle - men han taklet det som en helt, og lot det ikke knekke seg.

En stakket stund fikk han også oppleve den store kjærligheten i livet - til et menneske - Den vakre kjærligheten - Men også den håpløse.
Samtidig med Stoners liv, yrkeskarriere og ekteskap, gir denne romanen også et fint tidsbilde av Amerika på 1910- 20-30 tallet, det er moter det er børskrakk, det er forbudstid og alt som hørte med rundt de ti-årene.
Men den viktigste siden ved romanen er den eksistensielle - den som handler om livet, om Stoners liv.
Det er vanskelig å beskrive eller forklare denne romanen, det er liksom ikke store nok ord for den. Og man føler et "evighets-perspektiv" som  kommer sterkt frem i romanen - den får en til å stille spørsmål som:  Hva er meningen med livet? Hva er det som styrer vår retning? Hva er et "lykkelig liv"? Hvilke spor er det etter oss, etter Stoner?  Var livet verdt "å holde ut"?
Stoner klandret ingen av de som motarbeidet han - slik var han også en helt - Edith, hans kone var vel selv et offer for den oppdragelsen hun hadde fått - den sorgen hun påfører Stoner er hun ikke en gang klar over, Lomax, Stoners store motstander på universitetet er også et slags offer - offer for sitt handicap, en såret person som har prinsipper å følge, uten tanke for at han gjør Stoner urett.
Universitetet som et microcosmos blir nesten en beskyttet borg mot den "farlige" utenverdenen som ikke er noe tilholdssted for de som ikke helt mestrer livet der ute - Stoner valgte jo også å være på universitetet fremfor å dra i krigen slik vennen  Dave gjorde - "cripples, confined to the safe asylum of the Academy" - sier Stoner et sted i romanen.
Shakespeares Sonnet 73 står sentralt i romanen (s.1052 i min gamle utgave av Coplete Works):

Sterkt transcendent er denne sonetten - slik avslutningen på Stoners liv føltes -  her er det metaforer som peker på et liv som er slutt, med høst og blader som er falt av trærne, fugler som har forsvunnet fra trærne
Her er metaforen naturens syklus lik med menneskets syklus - Og for å si det enkelt - et budskap i sonetten: "skynd deg å elske, før det er for sent" - og egentlig ønsker jeg å tro at Stoner virkelig gjorde det - han hadde opplevd en "overjordisk" kjærlighet, som nesten var for god til å være sann - og jeg tror han tenkte realistisk her, om de valgte å "trosse" omverdenen, rømme med hverandre, reise fra familie, universitetet osv - hva ville da skje med kjærligheten?  Kanskje den ble bevart nå - gjennom at de ga avkall på den? "Evig eies kun det tapte"? - I tillegg hadde han jo kjærligheten til litteraturen - det siste han berøre i livet er fingrene som glir over boken hans - det som hadde gitt livet hans mening, og det som aldri hadde"sviktet" han.
“The love of literature, of language, of the mystery of the mind and heart showing themselves in the minute, strange, and unexpected combinations of letters and words, in the blackest and coldest print—the love which he had hidden as if it were illicit and dangerous, he began to display, tentatively at first, and then boldly, and then proudly.”
 (s.115 - Vintage Classics)

En annen tolkning kan være at Stoner sammenligner seg med poeten i sonnette 73  som burde bli husket og elsket for det han har formidlet av høyverdig litteratur.
Døden er begynnelsen på romanen og døden er slutten - og den døende vil "nyte" øyeblikket alene:

"It occurred to him that he ought to call Edith; and then he knew that he would not call her. The dying are selfish, he thought; they want their moments to themselves, like children." (s.286)
Og vi ser at han ikke er en bitter, skuffet mann - han viser ærefrykt og respekt for det livet han  har blitt tildelt - vakre tanker:

"What did you expect? He thought again. A kind of joy came upon him, as if borne in on a summer breeze. He dimly recalled that he had been thinking of failure - as if it mattered. It seemed to him now that such thoughts were mean, unworthy of what his life had been."(s.286)
Når det gjelder Stoners liv på jorden, og hans ettermæle - synes jeg disse linjene fra Håvamål passer godt -  (Hentet fra s.16 - Norsk Lyrikk gjennom tusen år - Aschehoug):


Og her den vakre avslutningen på Stoner - han går bort, og vet at det kanskje er "spor" etter han - s.288:


Å karakterisere denne ved hjelp av ord er vanskelig, jeg finner ikke ord som kan yte den rettferdighet - det virker bare som forslitte klisjeer - men våger meg likevel å si:"betagende vakker" - en bok som vil leve i meg lenge, lenge…… 
Terningkast:6

Mine omtaler av John Williams romaner: