Tanker om bok - John Williams: Stoner

Tittel:Stoner
Forfatter:John Williams
Innbinding:Lydbok-CD
Utgivelsesår:2014
Innleser:Kim Haugen
Spilletid:9:48
Antall CD-er:8
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: Stoner
Oversatt av: John Erik Bøe Lindgren
ISBN/EAN: 9788202454128

Jeg brukte lydboken - og den engelske utgaven - Stoner: A Novel (Vintage Classics) Paperback –  2012 by John Williams (Author), John McGahern (Introduction) - 288pages
isbn 9780099561545 (siterer fra denne)

Forlagets omtale -  Cappelen Damm:

"Den beste amerikanske romanen du aldri har hørt om"
The New Yorker

William Stoner er født mot slutten av det 19. århundre i en lutfattig bondefamilie i Missouri. Han blir sendt til universitetet for å studere agronomi, men forelsker seg i stedet i litteratur og omfavner livet som akademiker. Etter som årene går, møter Stoner motgang på motgang: Hans ekteskap inn i en respektabel familie fremmedgjør ham fra foreldrene, hans karriere bremses, hans kone og datter vender seg vekk fra ham og en skjellsettende forelskelse blir satt under press fra trusselen om skandale. Hans liv er stille, og etter hans død er det få som husker ham. Likevel, med oppriktighet, medfølelse og en intens kraft avdekker denne romanen universelle verdier. Stoner forteller om de konflikter, tap og seire som mennesker gjennomlever selv om de ikke noteres i historiebøkene og tar tilbake betydningen av hvert enkelt menneskes liv. Denne dypt rørende, lysende romanen er en stille, men perfekt leseropplevelse. 

John Williams - foto fra forlagets side

 John Williams (1922-1994) var født og oppvokst i Texas. Han jobbet som professor ved Universitetet i Denver. Hans mest kjente roman, Stoner kom ut i 1965.
Ekstra informasjon:

• John Williams - wikipedia
• Stoner - wikipedia
• Politikken kultur - Stoner

Mine tanker om Stoner:

Stoner ble den glemte boken om et liv, ikke så storslagent, men likevel oppleves det slik i denne romanen. 50 år er gått siden den første gang utkom (1965) - og da bare i et par tusen eksemplarer  - mitt ønske er at denne nå i nye opplag når ut til flest mulig lesere - for dette ga i hvert fall meg en uforglemmelig leser-opplevelse.
Handlingen er enkel, karakterene er få - dette gjør boken lett tilgjengelig for leserne - men i denne romanen ligger det så  mye mer enn den enkle handlingen rundt den "anonyme" bondesønnen William Stoner som starter ut med agronomstudier for å være rustet til å ta over farens livsverk - men så hopper han besluttsomt av denne karrieren og går over til litteraturstudier i stedet - og akkurat der må det vel sies at han kom på rett hylle i livet.
Han lever og ånder for litteraturen - ekteskapet ble på ingen måte oppfyllelse av drømmen hans, og datteren som han egentlig elsket, fikk han heller ikke "tilgang til" for å si det slik.Heller ikke den kloke, og vakre unge forsker-kollegaen som han fant slik samklang med, ble han "forunt" - En trist kjærlighets-historie? - Under lesingen av denne sekvensen trøstet jeg meg med: "evig eies kun det tapte" - det tror jeg så absolutt gjaldt for Stoner her.
Motgang og motarbeidelse møtte han også ved instituttet sitt - hans kjærlighet til studentene, til faget ble motarbeidet av hans kollega-fiende Hollis Lomax(med pukkelrygg), og Charles Walker, Lomax sin protesjé, (med forkrøplet arm og ben). (John Williams ser ut til å la helten Stoner finne unnskyldninger i de negative personene som krysser hans vei - de er også synlig merket med ett eller annet handicap - Edith, hans kone er også fremstilt med et slags handicap i form av den oppdragelsen hun har fått - en bakgrunn som tydeligvis har gjort henne til den dys-funksjonelle partneren hun ble - her er det skjulte hemmeligheter i forholdet til foreldrene, spesielt faren)
Stoner er fullt og helt "the good guy" - han tråkker ikke på noen for å nå store mål i livet - han er nærmest å betegne som det motsatte av en som  forfølger The American Dream - det motsatte av en "Gatsby" altså.
For de fleste vil Stoner's liv fortone seg som en stor fiasko - men han tenkte ikke så mye i de baner selv - det var bare slik han måtte leve. Han la ned stort arbeid i  jobben sin på universitetet - han levde et upåklagelig liv på de fleste måter.  Da han kom til et punkt han måtte velge, fordi han kunne klandres, eller fordi han ville ødelegge for andres liv (affæren med den unge litteraturforskeren), så valgte han det som syntes mest rett for han ut i fra situasjonen og ut i fra omgivelsene.
Som sagt, for mange vil Stoner være en lettlest bok, for noen vil den kanskje ha for lite action -  men det er mye som stikker dypt i romanen  - samtidig som den var god å lese, føltes leseprosessen nesten smertefull - man blir smittet av Stoners lengsler, hans livslede, og hans stadige anstrengelser for å få familielivet til å fungere. Men han dynger ikke omgivelsene eller leseren ned med sine bekymringer eller plager - "endurance" vil jeg kalle det på engelsk, "holde ut" -  på norsk, og det er det han nærmest gjør hele livet - holder ut "to the bitter end" - til det kulminerer i den smertefulle sykdommen, og så tar han leseren så vakkert - ja, jeg vil kalle det vakkert, inn i døden.
Den beskrivelsen når livet hans ebber ut er noe av det vakreste jeg har lest.
Det slo meg flere ganger mens jeg lyttet romanen at det var ganske merkelig at denne enestående romanen ikke ble en bestselger tidligere - nå 50 år senere er vi "oversvømmet" av utallige bekjennelses-romaner - så kanskje passet den godt i tiden nå - Stoner bekjenner egentlig hele sitt liv for leseren - og en del dokumentarisk for forfatteren John Williams liv skal det visst være også.
Rett før denne romanen ble lansert i Norge, hørte jeg mye skryt og rykter om den - men det skjer med ganske mange romaner uten at de gjør særlig inntrykk på meg - men her var det annerledes, jeg må medgi at forhånds-skrytet ikke var tomt snakk.
Selv om John Williams (1922-1994) egentlig var en anerkjent forfatter på 60-70 tallet, så kan jeg ikke huske at jeg hørte  om han da jeg studerte engelsk og amerikansk litteratur. Men forfatteren hadde faktisk fått National Book Award i 1973 - jeg har sjekket og finner han på listen der (og det gjorde meg glad). Da boken hans ble publisert i 1965, var det ikke noe stort opplag så den ble ikke akkurat allemanns-eie - men heldigvis ble den vurdert for ny publisering i 2003. - Men det er først rundt 2011 at den fikk fart på seg i Europa - da Anna Gavalda oversatte den til Fransk.Handlingen i romanen er egentlig noe mange kan identifisere seg med - mange lever i et lignende komplisert ekteskap, eller kjenner noen som gjør det.
Hovedpersonen med familienavn Stoner er en begavet og beskjeden person - han er ydmyk og fremhever ikke seg selv i noen sammenhenger - derfor vekker han nok sympati hos de fleste lesere. Han levde sitt stille, "ubetydelige" liv fra 1891 til 1956  - han hoppet av fra familietradisjonen bonde og ble universitetsutdannet fra 1910 - han hopper fort av jordbruks-studier og bestemmer selv at det er litteraturen som er det store for han.
Her visste han hva han ville, og gjorde nok det rette valg - så heldig var han ikke da han valgte kone - det var nærmest i øyeblikkets impulsivitet at han bestemte at Edith var kvinnen i hans liv - men hvor hardt han enn prøvde å behage henne, så måtte han innse at hun ikke var "drømme-kvinnen".
Boken starter med et raskt innblikk i livet hans fra han var "freshman" ved University of Missouri i 1910, 19 år gammel - han oppnådde graden Doctor of Philosophy der og underviste til sin død i 1956 ved samme universitet.  Videre kommer en rask oppsummering på livet hans - før romanen virkelig går inn i handlingen med universitets-studiene hans, studiekamerater, krigen som starter og begynnelsen på hans liv med den "utvalgte".
Mye av dette er som sagt likt med John Williams eget liv, og i min engelske utgave har boken en dedikering til hans venner og kolleger ved Department of English, University of Missouri - men han presiserer at han ikke har gjenskapt personer fra samtiden ved universitetet, alt er fiksjon sier han.
 Den engelske utgaven har også en nyttig innledning av John McGahern 2002, hvor han blant annet siterer fra et interessant og sjeldent intervju med John Williams - og her ser jeg i etterkant at jeg får støtte for min oppfatning at det var mye godt i det livet Stoner hadde - John Williams sier: "I think he is a real hero. A lot of people who have read the novel think that Stoner had such a sad and bad life. I think he had a very good life. He had a better life than most people do, certainly. He was doing what he wanted to do, he had some feeling for what he was doing, he had some sense of the importance of the job he was doing. He was a witness to values that are important …….Teaching to him is a job­­­­­­­­­­­­­­­­­­--a job in the good and honourable sense of the word. His job gave him a particular kind of identity and made him what he was - It's the love of the thing that's essential…… You've got to keep the faith. The important thing is to keep the tradition going, because the tradition is civilication."
(John Williams, sitat fra Introduction XIV, Vintage edition)

Men man må likevel kunne si at Stoner er en mann som har mye uforløst kjærlighet i seg, kjærligheten til konen ble avvist helt fra starten, kjærligheten til datteren ble også nektet han etter hvert - hva står han igjen med da som mening i livet? Jo, det var kjærligheten til litteraturen, til undervisningen, til jobben. Men selv her ble ikke livet enkelt - det kom mange hindringer i veien for hans undervisning, hans forskning også. Rivalisering, misunnelse, konflikter ved universitets-institutter er ikke et sjeldent fenomen - dette fikk også Stoner føle til fulle - men han taklet det som en helt, og lot det ikke knekke seg.
En stakket stund fikk han også oppleve den store kjærligheten i livet - til et menneske - Den vakre kjærligheten - Men også den håpløse.
Samtidig med Stoners liv, yrkeskarriere og ekteskap, gir denne romanen også et fint tidsbilde av Amerika på 1910- 20-30 tallet, det er moter det er børskrakk, det er forbudstid og alt som hørte med rundt de ti-årene.
Men den viktigste siden ved romanen er den eksistensielle - den som handler om livet, om Stoners liv.
Det er vanskelig å beskrive eller forklare denne romanen, det er liksom ikke store nok ord for den. Og man føler et "evighets-perspektiv" som  kommer sterkt frem i romanen - den får en til å stille spørsmål som:  Hva er meningen med livet? Hva er det som styrer vår retning? Hva er et "lykkelig liv"? Hvilke spor er det etter oss, etter Stoner?  Var livet verdt "å holde ut"?
Stoner klandret ingen av de som motarbeidet han - slik var han også en helt - Edith, hans kone var vel selv et offer for den oppdragelsen hun hadde fått - den sorgen hun påfører Stoner er hun ikke en gang klar over, Lomax, Stoners store motstander på universitetet er også et slags offer - offer for sitt handicap, en såret person som har prinsipper å følge, uten tanke for at han gjør Stoner urett.
Universitetet som et microcosmos blir nesten en beskyttet borg mot den "farlige" utenverdenen som ikke er noe tilholdssted for de som ikke helt mestrer livet der ute - Stoner valgte jo også å være på universitetet fremfor å dra i krigen slik vennen  Dave gjorde - "cripples, confined to the safe asylum of the Academy" - sier Stoner et sted i romanen.
Shakespeares Sonnet 73 står sentralt i romanen (s.1052 i min gamle utgave av Coplete Works):

Sterkt transcendent er denne sonetten - slik avslutningen på Stoners liv føltes -  her er det metaforer som peker på et liv som er slutt, med høst og blader som er falt av trærne, fugler som har forsvunnet fra trærne
Her er metaforen naturens syklus lik med menneskets syklus - Og for å si det enkelt - et budskap i sonetten: "skynd deg å elske, før det er for sent" - og egentlig ønsker jeg å tro at Stoner virkelig gjorde det - han hadde opplevd en "overjordisk" kjærlighet, som nesten var for god til å være sann - og jeg tror han tenkte realistisk her, om de valgte å "trosse" omverdenen, rømme med hverandre, reise fra familie, universitetet osv - hva ville da skje med kjærligheten?  Kanskje den ble bevart nå - gjennom at de ga avkall på den? "Evig eies kun det tapte"? - I tillegg hadde han jo kjærligheten til litteraturen - det siste han berøre i livet er fingrene som glir over boken hans - det som hadde gitt livet hans mening, og det som aldri hadde"sviktet" han.
“The love of literature, of language, of the mystery of the mind and heart showing themselves in the minute, strange, and unexpected combinations of letters and words, in the blackest and coldest print—the love which he had hidden as if it were illicit and dangerous, he began to display, tentatively at first, and then boldly, and then proudly.”
 (s.115 - Vintage Classics)
En annen tolkning kan være at Stoner sammenligner seg med poeten i sonnette 73  som burde bli husket og elsket for det han har formidlet av høyverdig litteratur.
Døden er begynnelsen på romanen og døden er slutten - og den døende vil "nyte" øyeblikket alene:
"It occurred to him that he ought to call Edith; and then he knew that he would not call her. The dying are selfish, he thought; they want their moments to themselves, like children." (s.286)
Og vi ser at han ikke er en bitter, skuffet mann - han viser ærefrykt og respekt for det livet han  har blitt tildelt - vakre tanker:

"What did you expect? He thought again. A kind of joy came upon him, as if borne in on a summer breeze. He dimly recalled that he had been thinking of failure - as if it mattered. It seemed to him now that such thoughts were mean, unworthy of what his life had been."(s.286)
Når det gjelder Stoners liv på jorden, og hans ettermæle - synes jeg disse linjene fra Håvamål passer godt -  (Hentet fra s.16 - Norsk Lyrikk gjennom tusen år - Aschehoug):

Og her den vakre avslutningen på Stoner - han går bort, og vet at det kanskje er "spor" etter han - s.288:

Å karakterisere denne ved hjelp av ord er vanskelig, jeg finner ikke ord som kan yte den rettferdighet - det virker bare som forslitte klisjeer - men våger meg likevel å si:"betagende vakker" - en bok som vil leve i meg lenge, lenge…… 
Terningkast:6

Mine omtaler av John Williams romaner:

• Stoner
• Augustus
• Butcher's Crossing