Showing posts with label Alzheimer. Show all posts
Showing posts with label Alzheimer. Show all posts

Friday, 14 August 2015

Tanker om film - Still Alice: Filmatisering av Lisa Genovas roman Still Alice


Originaltittel: Still Alice
Genre: Drama
Skuespillere: Julianne Moore, Kristen Stewart, Alec Baldwin, Kate Bosworth, Hunter Parrish
Regi: Richard Glatzer, Wash Westmoreland
Manus: Richard Glatzer, Wash Westmoreland
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk
Musikk: Ilan Eshkeri
Produksjonsselskap: BSM Studio, Lutzus-Brown, Killer Films, Big Indie Pictures, Shriver
Produksjonsår: 2014
Lengde: 1 t. 41 min.
Filmen bygger på Lisa Genova sin første roman av samme navn Still Alice fra 2007. Jeg lånte DVD på biblioteket

 Still Alice - kort omtale fra Filmweb:


Alice Howland er en kjent språkprofessor som begynner å glemme ord. Hun får den knusende diagnosen tidlig Alzheimers. Det blir en kamp for å holde kontakten med den hun engang var. Julianne Moore, Alec Baldwin og Kirsten Stewart er blant de medvirkende i dette sterke dramaet.
Som 50-åring har Alice Howland (Julianne Moore) alt. Hun er professor i lingvistikk, har mann og tre voksne barn.
Over en lengre periode merker hun at hun begynner å glemme ord. Gjerne midt i forelesninger. Hun går til en neurolog og får etter hvert diagnosen tidlig Alzheimers demens.
Det blir en kamp for hele familien hvor de får de sterke båndene sine testet.
Alice forsøker å holde kontakten med den hun engang var, og å kunne fungere i hverdagen så lenge som mulig. Hennes kamp er både skremmende, hjerteskjærende og inspirerende.


 

Mine tanker om Still Alice:

Still Alice ble filmatisert i 2014 - manuset er  skrevet og regissert av Richard Glatzer og Wash Westmoreland - grunnlaget var  Lisa Genova bestselger-roman Still Alice fra 2007 - foruten å være forfatter så er Lisa Genova utdannet i nevrovitenskap - slik har hun et godt fundament for å skrive denne boken.
Noen av skuespillerne
Alice 50 år og midt i livet -  professor i lingvistikk -  går fra å være ekspert på ordene til å miste det viktigste arbeidsredskapet sitt - det første tegnet kom under en forelesning der hun plutselig mangler ordet hun skal bruke - små tegn av glemsel og stedforvirring fører henne til legen som konstaterer Alzheimer - en form som er arvelig. Julianne Moore tolker denne vanskelige rollen på en utmerket måte.
I alt det negative som følger med sykdommen som raskt griper om seg, er det et positivt element i det hele - nemlig hvor praktisk og realistisk hun møter sykdommen og den nye familiesituasjonen.
Alec Baldwin spiller ektemannen som også må innstille seg på et annet liv - det er ikke alltid lett å vite på hvilken måte man støtter best.
Noen bilder fra filmen:



Om det er helt troverdig at man møter denne skremmende sykdommen på en så fornuftig måte som Alice og familien her gjør,  er vanskelig å si - kanskje kan dette være noe å ta lærdom av for andre som kommer opp i lignende situasjoner. Alice er i hvert fall umåtelig flink til å møte denne sykdommen på en behersket og fornuftig måte.
Fokuset i denne filmen er Alzheimer-personen mer enn familien rundt - og her føltes det faktisk som om vi tok del i Alice's nye liv - hennes bekymringer, forvirring og problemer - mon tro om det er slik Alzheimer-pasienten føler det? Troverdig var i hvert fall Julianne Moore's fremstilling av dette.
Hun formidler også dette med skam som sykdommen fører med seg  - når man oppfører seg merkelig, ikke har ord, ikke vet hvor man er osv - Alice sier hun ønsket hun hadde en sykdom som ikke førte slik skam med seg -  kreft for eksempel.
Et gripende høydepunkt i filmen blir Alice sitt foredrag eller tale til en stor skare som blir opplyst og rørt over hennes og andre pasienters situasjon - Alice har skrevet ned hele talen tidlig i sykdommen og leser opp manuskriptet, samtidig som hun bruker markerings-penn og merker av etter hvert det hun sier - så slipper hun å tulle med å gjenta seg selv.

En ganske realistisk filmatisering av en skremmende sykdom som rammer ikke bare den som får den, men også hele familien rundt.
Hovedpersonen Alice har forberedt seg godt, hun har laget seg små "programmer" på mobilen sin som skal hjelpe henne å huske nødvendige "opplagtheter" i hverdagen - hun spiller også inn opptak med seg selv når hun  enda er frisk nok til å fortelle og vise hvem hun er.
Richard Glatzer, en av manusforfatterne, led av  en motorisk nervesykdom (Amyotrofisk lateralsklerose  - ALS) da han jobbet med dette, og kunne identifisere seg med en del av problemene Alice opplevde - interessant var det med den "moderne" bruken av mobil og laptop som Alice kunne ha nytte av - (Glatzer døde i  mars 2015, 63 år gammel)
Alice i filmen vil formidle at hun er "Still Alice" ett eller annet sted inni den nye "personligheten" - alt det rare og fremmede som hun blir til etter hvert, det er ikke henne - det er sykdommen.

Historien griper en når Alzheimer-sykdommen blir personliggjort gjennom et menneske på denne måten - det er ikke mange personer vi følger, men både den lille familien og leger og kolleger som omgir Alice blir fint tolket av skuespillerne - likevel, føles det som vi ikke kommer helt innpå persongalleriet - det blir litt overfladisk.
Jeg sammenligner denne filmen med Alice Munro's Away from her - som også handler om en kvinnelig hovedperson som rammes av Alzheimer - filmen bygger på en novelle av Alice Munro -  den hadde en helt annen vinkling - og den grep meg nesten mer, den var mer intense og nærgående synes jeg.
Men Still Alice er også en film man vil huske - både på grunn av det viktige temaet og på grunn av gode skuespiller-prestasjoner.
Filmen er opplysende og verd å se,  jeg gir den et sterkt Terningkast:4


Her er et lite video-klipp fra filmen:
 

Thursday, 13 March 2014

Tanker om film - Away from her: Filmatisering av Alice Munro's novelle The Bear came over the Mountain

 

Regi: Sarah Polley
Skuespillere: Julie Christie, Michael Murphy, Olympia Dukakis, Gordon Pinsent
Sjanger: Drama, Romantikk
Kinopremiere: 04.05.2007
Manus: Sarah Polley
Nasjonalitet: Canada
Språk: Engelsk
Produksjonsår: 2006
Lengde: 1 t. 50 min.
Produksjonsselskap: HanWay Films
Musikk: Jonathan Goldsmith

Om filmen fra filmweb:

Den anerkjente skuespilleren Sarah Polley regidebuterer her med en lavmælt og nydelig kjærlighetshistorie mellom godt voksne mennesker.

Fiona og Grant har vært gift i 40 år når Fionas hukommelse lider under stadig mer fremskredende Alzheimer's. Til slutt må hun få behandlig på et sykehjem. For første gang separeres ekteparet, noe som ikke bare fører til at Fiona glemmer alt om sin ektemann. Hun innleder faktisk også et forhold til en annen mann på sykehjemmet. Grant må ofre hele seg og sin stolthet om forholdet mellom ham og Fiona igjen skal kunne blomstre.

Livslang kjærlighet settes på prøve når den ene blir syk. Away from her er modig og varmt skildret, og med en strålende Julie Christie i hovedrollen.

Mine tanker om filmen Away from her:

Etter å ha lyttet single-lydfilen jeg fikk fra Lydbokforlaget: Bjørnen gikk over fjellet, av Alice Munro, var jeg litt nysgjerrig på å se filmen basert på samme novelle. 
Dette er Sarah Polleys debut-film som regissør, den hadde premiere på filmfestivalen i Toronto i 2006. Handlingen er basert på Alice Munro's novelle The Bear Came over the Mountain fra novelle-samlingen Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage som kom ut i 2001. (Men den var trykket allerede i 1999 i The New Yorker - Les her)
Regissør Sarah Polley - foto fra Wikipedia artikkelen
Filmens scener gir glimt fra et ekteskap over ca 45 år - kanskje i en litt annen kronologisk rekkefølge en i novellen, men det var greit og logisk ordnet. Hele atmosfæren i filmen bar preg av ro og vemod, tristhet, men mye varme og litt humor.
Jeg synes åpnings-scenen i filmen var fin, Grant og Fiona var på skitur, i hvert sitt spor, side ved side - men så ser vi også at sporene skilles ad av og til - og slik er det vel også ofte i et rikt ekteskap - noe går langs samme spor, noe trekker i hver sin retning ......

Så kommer en ski-spor scene senere, der Fiona går alene - fin symbolikk for "sykdoms-veien" bare hun av ektefellene tar inn på - hun roter seg helt bort, og Grant må ut og lete, når de komme hjem, konkluderer Fiona selv med: "Ja, vi er der nå" - tiden er inne for hennes selvbestemte reise til syke-hjemmet.
Glimpsene filmen gir er nåtid og fortid i naturlige overganger, hver scene gir oss fin innsikt i levd liv, et ekteskap på godt og vondt - og vi får scener som viser tydelige tegn på sykdommens inntreden i Fionas liv - tidlig i filmen setter hun en stekepanne i kjøleskapet, Grants bekymring illustreres godt - hun blir stum over en flaske vin når hun skal sjenke til venner - tydelig forvirret på leting etter ord.

Filmens hovedpersoner er altså Grant (Gordon Pinsent) og Fiona (Julie Christie). Etter et 44 år langt ekteskap begynner Fiona å vise tegn på Alzheimer. Nå skjer det omveltinger i livet deres - Fiona flytter til et sykehjem og glemmer ektemann når hun blir nær venn av en annen midlertidig pasient ved sykehjemmet.

Jeg synes Polley har gjort en utmerket jobb her, hun var bare 28 år da hun regisserte denne filmen, likevel var hun oppgaven voksen. Handling og person-karakteristikk ligger nært til det jeg fant i novellen til Munro. Filmen blir hverken sentimental eller klisje-befengt - vi får et innblikk i sykdommen, likeså kommer kjærligheten mellom ektefellene fint frem i filmen, både med glimt av de gode dagene og tilbakeblikk på problemer, utroskap og det de har vært igjennom på godt og vondt sammen. En av de scenene som berørte meg mest i filmen, var vel kjøreturen til sykehjemmet - en tung og vond tur for både Fiona og Grant, men man skjønner den er uunngåelig, og man skjønner det er et slags "point of no return" for ekteparet…..

Angsten kommer også fint frem i filmen, angsten for sykdommen, angsten for adskillelsen, angsten for hva som skjer med ekteskapet, med kjærligheten - det er vel egentlig to hovedtemaer i denne filmen: Alzheimer og Kjærlighet - og det som kommer best utav det, er vel kjærligheten - sykdommen vil nok gå sin tragiske gang - men kjærligheten vil vel leve videre, i hvert fall som "evig eies kun det tapte" - for å bruke en klisje her.

Egentlig et imponerende film-arbeid av en så ung regissør. Interessant er det også å se fremstillingen av hvordan Fiona aksepterer sin sykdom - på en måte var det noe godt i glemselen for henne - nemlig den vonde perioden av ekteskapet da hennes mann har hatt mange anledninger til rundbrenneri med unge, vakre studiner på universitetet der han var en populær foreleser. Grant har nok innerst inne båret på en skyldfølelse for dette, noe som har kommet frem i drømmer for eksempel. Når Fiona blir knyttet til Aubrey, en venn ved sykehjemmet, er Grant storsinnet nok til å gjøre et forsøk på å la de opprettholde kontakten når Aubrey ikke lengre skal være pasient der. - Samtidig får Grant  et "interesse-fellesskap" med Marian, Aubreys kone - og det kom nok litt tydeligere frem i filmen at Grant og Marian fant en slags moden trøst i hverandre.

En vemodig film, vakker egentlig, samtidig med at den er troverdig og realistisk. Fin fotografering og gode skuespillerprestasjoner. Den gjorde etter min mening ingen skam på Munro's gripende novelle. JA - en anbefalelsesverdig film, hovedpersonene var til å bli glad i. Jeg likte spesielt Grant - til tross for hans utroskaps-eskapader i tidligere år; jeg fikk sympati for han. Han fremstilte godt situasjonen og følelsene til en person som mister sin store kjærlighet til "glemselens sykdom".
Sykehjemmet og personalet der var også realistisk fremstilt, det var ikke gjort til noe monster-sted; pleierne og alle gjorde så godt de kunne - de er realistiske og vet hvordan det er. Pleieren Grant har mest med å gjøre er også fremstilt som en moden og klok ung dame, hun ser ut til å ha forstått litt av Grant og Fionas tidligere liv; at de to kanskje ikke hadde hatt helt den samme oppfatning - om "det fullkomne, lykkelige ekteskapet" - og som Kristy har forklart Grant - "de kan komme tilbake av og til i korte øyeblikk" - så er også Fiona der på slutten av filmen, som i slutten av novellen - det er henne og Grant og kjærligheten - men Grant skjønner nok nå at han må være forberedt på realitetene - sykdommen vil ubønnhørlig kreve sitt.

Jeg vurderer filmen til terningkast:5

Min blogg-post om novellen

Noen bilder fra filmen:

Fiona og Grant "hjemme" - like før hun flytter til sykehjemmet

Grant til sykehjemmet på første besøk - Kristy pleieren han har mest kontakt med
Fiona på en visitt hjem - men det er ikke der hun kan være nå skjønner hun
Videoklipp fra filmen:

Nobelprisvinnere i litteratur

Wednesday, 5 March 2014

Tanker om bok - Alice Munro : Bjørnen gikk over fjellet - novelle - lydfil

Tittel: Bjørnen gikk over fjellet
Forfatter: Alice Munro
Produsert av: LBF
Første utgivelse: 07.03.2014
Spilletid: 01:59:59
ISBN Lydfil: 9788242161017
Målform: Bokmål
Oversetter: Kia Halling
Innleser: Bodil Vidnes-Kopperud

Fra Lydbokforlagets side:

«Mesteren av novelleformen i samtiden» var den korte og konsise beskrivelsen den svenske Nobelkomitéen valgte da kanadiske Alice Munro fikk verdens høyest hengende litterære pris i 2013.

Alice Munros noveller var lenge en slags offentlig hemmelighet mellom folk som leser mye. Hun var det man kaller «forfatternes forfatter», et navn andre forfattere henter frem når de skal si hvem de ser opp til. Kanskje fordi hun helt siden debuten i 1968 har holdt seg trofast til novelleformen, og rendyrket den nesten inntil det perfekte.

Som så mange andre store forfattere har hun brukt sitt eget geografiske omland, som for henne er den kanadiske landsbygda, og ikke minst provinsen Ontario, som ramme for nesten alt hun har skrevet. Tematisk har hun rendyrket det mellommenneskelige, følelser og relasjoner mellom folk. Mange av novellene er livshistorier i kortformat, skjebnehistorier skrelt ned til det allment menneskelige, det gjenkjennelige for lesere over hele verden. Ikke minst fordi det er kvinners livsvalg, livsdrømmer og livsløgner, og deres frihetstrang, hun har funnet ord for.

«Bjørnen gikk over fjellet», om det aldrende ekteparet Grant og Fiona, er en av hennes lange, underfundige, lett ironiske, men også usentimentale fortellinger.
Tittelen er lånt fra en amerikansk folkesang som vrir og vender på ord, ikke så ulikt det Fiona i fortellingen gjør når minnet begynner å svikte henne. Alice Munro viser i denne berømte novellen sin lekende generøsitet ved å skildre både livets sol- og skyggesider.

Novellen er hentet fra novellesamlingen «Uvennskap, vennskap, forelskelse, forlovelse».

Mine tanker om novellen Bjørnen gikk over fjellet:

Lydbokforlaget har startet en ny "trend" med å utgi single lydfiler av noveller.
Jeg fikk tilbud om å "prøvelytte" de første av disse - og da alle de tre aktuelle forfatterne er forfattere jeg har et meget positivt forhold til, var det ikke vanskelig å takke ja til dette tilbudet. Filene ble lastet ned i beste kvalitet, og bilde av cover fulgte også med - en lettvint løsning.

I ca 15 år nå har det meste av det jeg "leser" vært lydbøker - dette fordi lesetiden min stort sett er lagt til "gå-tiden" min.  - gå til jobb, til byen, gå på tur - eller også på trening, der andre velger musikk i tilknytning til slikt, velger jeg alltid lydbok.
Det positive med slike korte litterære tekster - noe jeg egentlig har savnet i lyd - er at man rekker å lytte ferdig på en tur til byen, på en sykkeltur, eller på sengekanten akkurat før man sovner.
Den første novellen jeg startet med var Alice Munro sin Bjørnen  gikk over fjellet - (og selv gikk jeg  en tur i Estenstadmarka)
Dette er en forfatter jeg bare har lest på engelsk tidligere; og faktisk - akkurat denne novellen hadde jeg ikke lest før i det hele tatt.
Den kanadiske forfatteren Alice Munro (f.1931) trenger ingen nærmere presentasjon, men her finnes en del fakta

Fra hennes første novellesamling (Dance of the Happy Shades) kom i 1968 og frem til Nobelprisen i Litteratur 2013 har hun stadig gledet leserne med nye verker - vanskelig å finne en novelleforfatter som matcher henne.
Novellene hennes utspilles i en liten Canadisk småby, med vanlige mennesker som lever "ordinary lives", men likevel, novellene er langt fra "ordinary" litteratur - hun er en utrolig ekspert-observatør av det "vanlige liv"- og derfor har vel de fleste av hennes noveller noe å gi oss hverdagsmennesker - det er noe å kjenne seg igjen i.
Faktisk -  novellene hennes føles nesten som romaner i miniatyr fordi de gir oss så utrolig mye å tenke på.
Bjørnen gikk over fjellet er en temmelig lang novelle fra  samlingen Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage fra 2001 - men først publisert i The New Yorker i 1999. (Den kan leses på engelsk her)

Den norske oversettelsen av novellesamlingen heter Uvennskap, vennskap, forelskelse, forlovelse, ekteskap og kom i 2004 - "Bjørnen" finnes på s.273-320 i denne.
Vi ser det hele fra ektemannen Grants synspunkt - han gir oss interessante betraktninger over et liv og et ekteskap. Grant og Fiona har ikke barn. Det gjør at de kanskje ble ekstra knyttet til hverandre. Et langt liv har de hatt sammen. En notorisk rundbrenner har Grant vært. Ikke noe han vil innrømme i våken tilstand. Men han har drømmer. Og i disse er det rom for skyldfølelsen. Kvinner var lett tilgjengelige for en populær og flott professor ved universitetet. Men vi forstår at Fiona et hans store kjærlighet - han elsket henne. Men så begynner en endring i livet - etter 40-50 års ekteskap. Fiona begynner å sette opp merkelige lapper over alt i huset. Lapper om helt dagligdagse gjøremål som skal huskes og lapper som forteller innholdet i skuffet og skap. Ingen nevner sykdommen med navn. Men Fiona ønsker selv å komme på et sykehjem. Grant ringer hver dag i isolasjonstiden som er på 30 dager og får rapport fra sykepleier Kristy. Da dagen endelig kommer at han kan besøke Fiona på sykehjemmet Meadowlake, er forventningene om gjensynsglede stor  - etter den lange adskillelsen som er uvant for Grant ankommer han som en nyforelsket beiler, blomster har han også med. Men så kommer skuffelsen - alt er endret - dette er en ukjent verden for Grant - Fionas nye verden som han ikke lengre er en del av - til og med ny venn har hun fått, Aubrey
Nå blir ekteskapet deres satt på prøve for første gang. Pleiehjemmet og sykdommen (Alzheimers ) ble den store trusselen. Fiona glemmer ektemannen og begynner å ta seg av Aubrey ved pleiehjemmet.

Grant tar ikke helt inn med det samme at hun ikke kjenner han igjen nå - han blir lei seg og forvirret.
Munro beskriver dette rørende og sårt. Pleieren  Kristy som Grant får mest med å gjøre, tar dette på en forretningsmessig, realistisk måte. Det virker kanskje litt kaldt, i hvert fall for Grant.  - Men slik er det jo bare - Kristy har vel god erfaring med dette. "Blir vant til det" sier hun. Fiona endrer personlighet, til og med klesmåte og hårklipp - hun er ikke hans Fiona lengre.

Hvordan skal  Grant bli vant til dette?  De hadde vært gift i snart 50 år. Han var mer forvirret og lei seg enn Fiona. Sjalu blir han også, føler han har rivaler der.
Fremstillingen er ikke helt uten humor. Grant lurer på om Fiona driver et spill, tar igjen for hans rundbrenneri fra tidligere dager. Nå blir Grant femte hjul på vogna, helt tilsidesatt.  Det er Fiona og Aubrey nå.  Grant blir  en spion og en titter. Det går en nemesis gjennom livet.

På lørdager er det fullt av familiemedlemmer der, bridge-bordene som Aubrey og Fiona pleier å sitte ved er opptatt av bråkende og is-spisende unger og familie-medlemmer. En slik lørdag når Grant kommer der  og føler seg som en avvist beiler til sin egen kone, lurer han på hvor de holder til - Fiona og Aubrey - han finner dem på Fionas rom, hun på sengekanten, han i sin rullestol nært inntil. Fiona trøster den gråtende Aubrey som skal reise hjem. Det er han som er hennes sentrum og liv nå, Grant er vitne til intimiteten mellom dem.
En rørende skildring,  -  Fiona er knust når Aubrey, hennes hjertevenn på Meadowlake,  skal reise hjem. Grant takler dette på en storslått måte -  det er en ny situasjon som krever mye av han. Han må tenke nytt. Han må la manndoms stolthet fare om han vil fortsette sitt livslange forhold til Fiona - hans livs Soul Mate.. Dette er en gripende historie som belyser hvordan et livslangt forhold, en kjærlighet,  settes på prøve når den ene parten blir syk. Det er realisme. Dette skjer i mange forhold. Den triste virkelighet. Dette skildrer Munro uten klisjeer og sentimentalitet - her er det ikke noe unødvendige forklarende detaljer med - vi forstår så godt situasjonen.
Demensen blir Grants største rival. Den dagen Aubrey reiser hjem, blir Fiona "syk" og knust - hun interesserer seg over hode ikke for boken om Island han har tatt ned til henne. (Moren hennes  var fra Island).
Historien tar imidlertid en vakker og klok vending  - Grant prøver først en "løsning" med å dra hjem til Aubrey og forslår for hans kone Marian at hun tar Aubrey på besøk til Meadowlake for å muntre Fiona. Dette blir for komplisert for Aubreys kone Marian sier hun til å begynne med. Og Grant drar skuffet derfra. (Om Aubrey får møte Fiona igjen og om hun er like mye opptatt av den mannen? Ikke godt å si. Og om Grant og Marian finner en trøst i hverandre og får et slags forhold, tja - kanskje det? Ikke eksplisitt skrevet om akkurat dette - og det er heller ikke avgjørende for hvordan man opplever denne novellen...)

En dag han kommer har Fiona "oppdaget"  boken han hadde med om Island. Og hun var glad for den - og så kjenner hun igjen Grant, og lurer på om han har betalt regningen og om de skal dra derfra -  vi skjønner nok at også dette er forbigående - men det som er viktig, er Grants innstilling - Munros novelle er en vakker skildring av å miste sin kone (sin partner). Til en annen mann ? Nei - til sykdommen. Grant takler det på en fin måte. Han vet hva de har hatt sammen i et langt liv. Han vet hvem den Fiona han elsket er. Og kanskje han må finne ut av og forholde seg til den Fiona  hun nå er.  Og "evig eies kun det tapte." Han har Fiona og livet med henne "gjemt i seg". Først og fremst ser jeg dette som en novelle om livslang kjærlighet - og om det tapte som likevel eies evig.
Og tittelen? Kanskje et det på tide å gå over fjellet nå for bjørnen - Grant. Og så nøye seg med de små glimtene av den "rette" Fiona - for av og til vil hun kanskje si som på denne dagen novellen slutter med:"det er godt å se deg" - og aldri i livet vil han forlate henne.

Litt om tittelen på novellen - den er hentet fra en kjent barnesang, her er noen linjer fra første og siste vers
The bear went over the mountain
.....
.....
The other side of the mountain
Was all that he could see
(siste vers):
He found another bear there
......
Who could have been his twin
He found another bear there
....
And off they went to play
He found another bear there
And off they went to play
Symbolikken kan jo  være å finne sin "soul mate" (Grant og Fiona) - eller man kan tenke på å gå inn i demensen som en slags hibernation, og det å gå over fjellet er kanskje for et øyeblikk å komme ut av hibernation, demensen - og få et glimt av noe - eller man kommer på den andre siden av fjellet ved å gå nedover - man har gått inn i alderdommen eller demensen.....
Det er nok mange måter å se forholdet mellom Grant og Fiona på og flere måter å tolke novellen med "bjørnen over fjellet " på - jeg har valgt en måte å se det på......men har flere alternativer i tankene...

Det var i hvert fall en flott opplevelse å lytte til denne novellen - En takk til Lydbokforlaget for tilsendt fil.
Jeg vurderer novellen til terningkast: 6

Se også:
Novellen ble filmatisert i 2006 under tittelen Away From Her. Her er et lite film-klipp:




Nobelprisvinnere i litteratur