Tanker om film - Away from her: Filmatisering av Alice Munro's novelle The Bear came over the Mountain

 

Regi: Sarah Polley
Skuespillere: Julie Christie, Michael Murphy, Olympia Dukakis, Gordon Pinsent
Sjanger: Drama, Romantikk
Kinopremiere: 04.05.2007
Manus: Sarah Polley
Nasjonalitet: Canada
Språk: Engelsk
Produksjonsår: 2006
Lengde: 1 t. 50 min.
Produksjonsselskap: HanWay Films
Musikk: Jonathan Goldsmith

Om filmen fra filmweb:

Den anerkjente skuespilleren Sarah Polley regidebuterer her med en lavmælt og nydelig kjærlighetshistorie mellom godt voksne mennesker.

Fiona og Grant har vært gift i 40 år når Fionas hukommelse lider under stadig mer fremskredende Alzheimer's. Til slutt må hun få behandlig på et sykehjem. For første gang separeres ekteparet, noe som ikke bare fører til at Fiona glemmer alt om sin ektemann. Hun innleder faktisk også et forhold til en annen mann på sykehjemmet. Grant må ofre hele seg og sin stolthet om forholdet mellom ham og Fiona igjen skal kunne blomstre.

Livslang kjærlighet settes på prøve når den ene blir syk. Away from her er modig og varmt skildret, og med en strålende Julie Christie i hovedrollen.

Mine tanker om filmen Away from her:

Etter å ha lyttet single-lydfilen jeg fikk fra Lydbokforlaget: Bjørnen gikk over fjellet, av Alice Munro, var jeg litt nysgjerrig på å se filmen basert på samme novelle. 
Dette er Sarah Polleys debut-film som regissør, den hadde premiere på filmfestivalen i Toronto i 2006. Handlingen er basert på Alice Munro's novelle The Bear Came over the Mountain fra novelle-samlingen Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage som kom ut i 2001. (Men den var trykket allerede i 1999 i The New Yorker - Les her)

Regissør Sarah Polley - foto fra Wikipedia artikkelen

Filmens scener gir glimt fra et ekteskap over ca 45 år - kanskje i en litt annen kronologisk rekkefølge en i novellen, men det var greit og logisk ordnet. Hele atmosfæren i filmen bar preg av ro og vemod, tristhet, men mye varme og litt humor.
Jeg synes åpnings-scenen i filmen var fin, Grant og Fiona var på skitur, i hvert sitt spor, side ved side - men så ser vi også at sporene skilles ad av og til - og slik er det vel også ofte i et rikt ekteskap - noe går langs samme spor, noe trekker i hver sin retning ......
Så kommer en ski-spor scene senere, der Fiona går alene - fin symbolikk for "sykdoms-veien" bare hun av ektefellene tar inn på - hun roter seg helt bort, og Grant må ut og lete, når de komme hjem, konkluderer Fiona selv med: "Ja, vi er der nå" - tiden er inne for hennes selvbestemte reise til syke-hjemmet.
Glimpsene filmen gir er nåtid og fortid i naturlige overganger, hver scene gir oss fin innsikt i levd liv, et ekteskap på godt og vondt - og vi får scener som viser tydelige tegn på sykdommens inntreden i Fionas liv - tidlig i filmen setter hun en stekepanne i kjøleskapet, Grants bekymring illustreres godt - hun blir stum over en flaske vin når hun skal sjenke til venner - tydelig forvirret på leting etter ord.
Filmens hovedpersoner er altså Grant (Gordon Pinsent) og Fiona (Julie Christie). Etter et 44 år langt ekteskap begynner Fiona å vise tegn på Alzheimer. Nå skjer det omveltinger i livet deres - Fiona flytter til et sykehjem og glemmer ektemann når hun blir nær venn av en annen midlertidig pasient ved sykehjemmet.

Jeg synes Polley har gjort en utmerket jobb her, hun var bare 28 år da hun regisserte denne filmen, likevel var hun oppgaven voksen. Handling og person-karakteristikk ligger nært til det jeg fant i novellen til Munro. Filmen blir hverken sentimental eller klisje-befengt - vi får et innblikk i sykdommen, likeså kommer kjærligheten mellom ektefellene fint frem i filmen, både med glimt av de gode dagene og tilbakeblikk på problemer, utroskap og det de har vært igjennom på godt og vondt sammen. En av de scenene som berørte meg mest i filmen, var vel kjøreturen til sykehjemmet - en tung og vond tur for både Fiona og Grant, men man skjønner den er uunngåelig, og man skjønner det er et slags "point of no return" for ekteparet…..

Angsten kommer også fint frem i filmen, angsten for sykdommen, angsten for adskillelsen, angsten for hva som skjer med ekteskapet, med kjærligheten - det er vel egentlig to hovedtemaer i denne filmen: Alzheimer og Kjærlighet - og det som kommer best utav det, er vel kjærligheten - sykdommen vil nok gå sin tragiske gang - men kjærligheten vil vel leve videre, i hvert fall som "evig eies kun det tapte" - for å bruke en klisje her.

Egentlig et imponerende film-arbeid av en så ung regissør. Interessant er det også å se fremstillingen av hvordan Fiona aksepterer sin sykdom - på en måte var det noe godt i glemselen for henne - nemlig den vonde perioden av ekteskapet da hennes mann har hatt mange anledninger til rundbrenneri med unge, vakre studiner på universitetet der han var en populær foreleser. Grant har nok innerst inne båret på en skyldfølelse for dette, noe som har kommet frem i drømmer for eksempel. Når Fiona blir knyttet til Aubrey, en venn ved sykehjemmet, er Grant storsinnet nok til å gjøre et forsøk på å la de opprettholde kontakten når Aubrey ikke lengre skal være pasient der. - Samtidig får Grant  et "interesse-fellesskap" med Marian, Aubreys kone - og det kom nok litt tydeligere frem i filmen at Grant og Marian fant en slags moden trøst i hverandre.

En vemodig film, vakker egentlig, samtidig med at den er troverdig og realistisk. Fin fotografering og gode skuespillerprestasjoner. Den gjorde etter min mening ingen skam på Munro's gripende novelle. JA - en anbefalelsesverdig film, hovedpersonene var til å bli glad i. Jeg likte spesielt Grant - til tross for hans utroskaps-eskapader i tidligere år; jeg fikk sympati for han. Han fremstilte godt situasjonen og følelsene til en person som mister sin store kjærlighet til "glemselens sykdom".
Sykehjemmet og personalet der var også realistisk fremstilt, det var ikke gjort til noe monster-sted; pleierne og alle gjorde så godt de kunne - de er realistiske og vet hvordan det er. Pleieren Grant har mest med å gjøre er også fremstilt som en moden og klok ung dame, hun ser ut til å ha forstått litt av Grant og Fionas tidligere liv; at de to kanskje ikke hadde hatt helt den samme oppfatning - om "det fullkomne, lykkelige ekteskapet" - og som Kristy har forklart Grant - "de kan komme tilbake av og til i korte øyeblikk" - så er også Fiona der på slutten av filmen, som i slutten av novellen - det er henne og Grant og kjærligheten - men Grant skjønner nok nå at han må være forberedt på realitetene - sykdommen vil ubønnhørlig kreve sitt.

Jeg vurderer filmen til terningkast:5
Min blogg-post om novellen

Noen bilder fra filmen:

Fiona og Grant "hjemme" - like før hun flytter til sykehjemmet

Grant til sykehjemmet på første besøk - Kristy pleieren han har mest kontakt med

Fiona på en visitt hjem - men det er ikke der hun kan være nå skjønner hun

Videoklipp fra filmen:

Nobelprisvinnere i litteratur