Thursday, 14 November 2019

Tanker om bok - Hans Olav Lahlum: Reiulf Steen  - Historien, triumfene og tragediene


Kan noen biografi bli mer grundig? Godt håndverk av Hans Olav Lahlum dette. Lang er den, men interessant hele veien – og uvilkårlig får man sympati for hovedpersonen både som politiker og menneske.
Tittel: Reiulf Steen  - Historien, triumfene og tragediene
Forfatter: Hans Olav Lahlum
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2019
Antall sider: 672
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788202303686
Jeg lånte boken på biblioteket

Bokens omtale på forlagets side:
Om forfatteren på forlagets side
Om Reiulf Steen - Wikipedia 

Mine tanker om Reiulf Steen  - Historien, triumfene og tragediene:

Man behøver ikke å være topp engasjert i politikk for å ta fatt på denne omfattende biografien. Men det hjelper å være i godt voksen alder kanskje - men også mange ganske unge politiker-spirer vil nok ha glede av (og kanskje nytte av) å lese boken om Reiulf Steen.
Første gang jeg hørte om den, var på Cappelen Damm sitt høstmøte i Trondheim - forfatteren selv snakket så inspirerende om biografien han hadde skrevet på i utrolig lang tid - min nysgjerrighet ble vekket.

Lahlum lanserer biografien - Cappelen høstmøte 19.09.2019 - Foto:RandiAa©
Jeg innrømmer at jeg hadde glede av å lese denne - mye mimring skapte den også hos meg - bokens svart-hvitt foto-galleri gjenskapte minner fra TV's første ti-år hvor det nærmest var underholdnings-programmer å se alle disse politikerne i aksjon - jeg minnes, jeg minnes, en kjær og svunnen tid (for å bli litt sentimental) - en uskyldstid, følte man da - men ser jo av denne biografien at det langt i fra bare var "uskyld" i politikken før i tiden heller.
Lahlum har lagt ned et  enormt arbeid det står respekt av i denne biografien. Jeg er nok mer tilhenger av biografiene hans enn hans krimbøker. Her fikk vi virkelig belyst og dokumentert Reiulf Steens liv - det var mye jeg ante, men lite jeg visste for sikkert på forhånd. Mennesket trådde i hvert fall klart frem for meg. Og i tillegg fikk jeg oppfrisket kjennskapet mitt til mange fremtredende politikeren fra 60 tallet og frem til 2000 tallet. Det var ikke snakk om mye metoo kampanje på den tiden. Og bra var vel det for mange som slapp billigere fra det den gang enn i dag.
Her noen av de mange illustrasjonene i boken;


Jeg skal ikke gå så detaljert inn på biografiens innhold, men noe bør nevnes. Reiulf Steen (1933-2014) blir fremstilt som en ganske betydelig politiker, selv om tilfeldighetene gjorde at han aldri ble statsminister – men partiformann for Arbeiderpartiet var han (fra 1975), og trakk i mange tråder det gjorde han – og han holdt også mange glimrende taler – (selv om han i utgangspunktet var temmelig beruset mange ganger). Men dessverre kom nok Reiulf Steens ”bragder” helt i bakgrunnen på grunn av kaos og tragedier som kanskje først og fremst var selvforskyldt. Lahlum lar oss forstå at det egentlig var et kunststykke av Reiulf Steen å makte det han gjorde, holde de gode talene, inspirere ungdom, engasjere seg i det meste – på bakgrunn av det harde livet han levde.
På mange måter er Steen fremstilt som en tragisk figur – og det er vel det inntrykket mange etter hvert fikk av han. Biografien nører vel også opp en del under ryktene om kjærlighetsforholdet mellom Gro og Reiulf  på 1970-tallet– historien om et seksuelt forhold mellom de to, om det er sant eller ikke, burde vel være av mindre interesse – det denne ”legenden” forteller, er vel mer interessant – at Reiulf Steen ofte fant trøst i sine ”affærer”, og kanskje han fant trøst i å snakke om dem også, enten de var helt sanne eller ikke. Lahlum tar med en del av disse pikante eventyrene på en ”skånsom” måte – uten at det blir noe større ”dyneløfting” av det – det har fått sin plass i biografien, men ikke særlig stor plass etter mitt skjønn…

Vi følger Steen som del av det politiske liv i Norge i noen ti-år, men vi får også et glimt inn i barndommen hans, med oppvekst i en industriarbeider-familie på Hurumlandet; det var nøysomhet, nesten fattigdom,– og en far som dør tidlig, en elsket storebror som også dør tidlig og skolegang som sluttet tidlig – og angsten og tilbøyelighet til depresjoner setter seg i gutten og forfølger han gjennom livet.  Reiulf Steen ble en hardt arbeidende politiker, og mye av dette livet gikk foran kone og barn – kvinneaffærer ble det også mange av,  alkoholmisbruk ble ”løsningen”  for å håndtere alt. I sine siste år var han ambassadør i Chile, Peru,  og Ecuador (1992-96) og levde sammen sin tredje kone Inés Vargas – avholdsmann ble han også, men Parkinson-sykdommen preget han mer og mer. 
Biografien lar oss ta del i hovedpersonens suksesser og fiaskoer – det er kanskje mest av de siste – og det skinner hele tiden igjennom at det er en kunnskapsrik historiker som formidler dette. Parallelt med beretningen om Reiulf Steens liv, karriere og fiaskoer, får vi også beskrevet og strukturert det politiske livet i Norge gjennom en del ti-år – forholdet til ”venstre-siden”, til kommunisme og Sovjet, til EU kamp og miljø-spørsmål – ja, mange av biografiens sider virker som en glimrende historie-bok rett og slett.

Konklusjon: Biografien er strukturert og oversiktlig med mange og relevante kapitteloverskrifter. H.O.Lahlum har også tatt med et rikholdig og flott billedmateriale - ikke bare av hovedpersonen - "galleriet" får oss til å huske det politiske Norge i denne personen - her var det mange kjente og "kjære" ansikter man kunne mimre over. Her var det mye å forholde seg til både når det gjelder Norgeshistorie, politisk spill og maktkamp, menneskelige relasjoner og tragedier. Ja, det er mye som foregår bak fasadene - den gang for noen ti-år siden som i dag. Interessant lesing. Velskrevet også. Og ikke minst opplysende. Det må understrekes at bokens innhold er nokså detaljert, noe spesielt politisk engasjerte lesere vil sette stor pris på. Som et tillegg i biografien kommer et enormt rikt notat- og kilde-materiale. Dette gir ikke bare interessant dokumentasjon på biografiens innhold, men det bekrefter også forfatterens grundige arbeid over en ti-års periode.
Her er mange timer med ganske spennende underholdning - anbefales - jeg leste de siste siden på biblioteket fordi fristen for lånet gikk ut i dag - men det er faktisk en bok jeg kunne tenke meg å eie, og repetere deler av senere....
På biblioteket - iPhone-foto:RandiAa©
Terningkast:5 - og vel så det.....

Forfatteren presenterer biografien om Reiulf Steen:

Thursday, 24 October 2019

Tanker om bok - Haddy N'jie: Dagbok - 13.desember-13.februar

Cover-foto - biblioteket - iPhonefoto:RandiAa©
Jeg likte "dag-boken" til Haddy N'jie - den var engasjerende, den var velskrevet, den var "nært-på" og den var på sin plass.
Tittel: Dagbok - 13.desember-13.februar
Forfatter: Haddy N'jie
Språk: Bokmål
Utgitt: 2019
ISBN: 9788205515369
Forlag: Gyldendal
368 sider
Sakprosa
Jeg lånte bok på biblioteket.

Om boken på Forlagets side:

Haddy N'jie gir et nådeløst ærlig innblikk i et familieliv, midt i en av norgeshistoriens største mediestormer. Boka handler om redsel, kjærlighet og raseri. Om politikk og journalistikk. Og om matpakker, leggerutiner og våkenetter.
I desember 2017 ble Arbeiderpartiets nestleder Trond Giske anklaget for flere tilfeller av upassende oppførsel. Mens samboeren Haddy Njie ledet juleprogram på tv, økte trykket mot ham. I flere måneder sto den lille familien i sentrum av det som skulle bli en av norgeshistoriens største mediestormer. Haddy N'jie gir et nådeløst ærlig innblikk i et familieliv, midt i orkanens øye.

Mine tanker om Dagbok - 13.desember-13.februar:

Ja, det er subjektivt, ja, det er en dagbok – men den har sin berettigelse. Jeg brukte noen formiddagstimer på biblioteket i dag for å lese denne boken - velvalgte timer - fordi kaoset rundt Trond Giske-"saken" med et utrolig ”sammenfall" av Metoo-kampanjen og varslinger og politisk maktkamp opprørte mange, også meg. Å stå midt oppi dette som hustru og småbarnsmor og yrkesaktiv kvinne skjønte de fleste var en utrolig krevende situasjon.
"Dagboken" til Haddy N'jie tror jeg var lurt av henne å skrive – og min konklusjon er at dette selvsagt ble en høyst privat bok, men at det for henne og familien ble en viktig bok - og sikkert nok for oss andre også – jeg prøver å være objektiv,  jeg har aldri hatt noe tilknytning til Arbeiderpartiet, men N’jies bok fikk bare bekreftet mitt skråsikre syn på at Metoo ”kampanjene” ble en høvelig anledning til en heftig person-kamp innen AP – dette skal jeg ikke gå nærmere inn i, men bare tilføye at varslere og Metoo-saker også har sin berettigelse.

Tilbake til selve ”Dagboken” (dette blir en kort omtale, det er mange andre som har skrevet bra om boken og den har vært godt ”luftet” i media) – men jeg vil kort nevne noe av det jeg fant positivt ved den:
Haddy skriver godt og engasjerende, stoffet er strukturert og ryddig, og budskapet er ganske klart – hun står støttende ved sin manns side. Hun forteller om et dagligliv med de vanlige hverdagslige ”strabasene” midt oppi en ufattelig media-storm. Det er småbarns-stell og våkenetter, det er jobb og det er familiebesøk – det er frykt og oppgitthet, men også kampvilje og solidaritet.
Haddy åpner sitt hjem, sine tanker og sine følelser for leseren – det er gjort på en fin og troverdig måte. Hennes kritikk av Giskes ”motstandere” er også høyst forståelig. Hun har jo et poeng i at ”alle andre” ble hørt, ”alle andre” ble beskyttet, ”alle andre” ble trodd osv – og det skulle bare mange at ikke Giske-siden  skulle få komme med sine synspunkter. Noe annet som gjorde inntrykk på meg ved hennes fremstilling, er at hun gjør det klart at det er ”hennes” historie vi hører, og jeg leste det ikke som noe direkte ”forsvars-skrift” for ektemannen – selv om det uvilkårlig også er det. Men Haddy N'jie legger mest vekt på hva HUN følte og stod oppe i i denne tiden. Og det gjorde inntrykk å lese. Vi får også noen fine glimt av Haddys bakgrunn og barndom – at hun har blitt den hun er, integrert, men samtidig forskjellig fra mainstream med norsk-etnisk mor og en far fra Gambia.
Haddy kommer ikke på noe punkt med fordømmelse av at Metoo ikke er på sin plass – men her lager hun en beretning om ”misbruk” av kampanjen, et grovt eksempel på Metoo-bevegelsen som gikk over styr – vel, det er hennes subjektive syn, men jeg innrømmer at jeg sier meg ganske enig med henne her. Det hun skriver er rasjonelt og logisk, selv om hennes følelsesmessige engasjement er sterkt fremtredende. Det står respekt av åpenheten i Dagboken hennes, boken ga meg litt å tenke på – jeg anbefaler den gjerne.
Terningkast:5


Friday, 11 October 2019

Tanker om bok - Jørn Lier Horst: Illvilje

Det handler om menneskets iboende ondskap - og om noen som ser ut til å ha mindre kontroll på dette enn andre. En interessant studie.
Illvilje av Jørn Lier Horst, jeg hadde lydfil fra Capitana forlag, utgitt september 2019, innleser Ivar Nergaard, ISBN 9788293671770 - Papirutgaven er gitt ut på Capitana Forlag, 356 sider, bokmål, ISBN-9788293671756

Jørn Lier Horst - Fotograf: Anton Soggju
Om forfatteren - tilknyttet Gyldendal Forlag til 2018, nå Capitana. Horst sin web-side.
Dette er 14. bok om William Wisting, jeg har lest alle:

Mine tanker om Illvilje:

Kort om handlingen: Tom Kerr er en seriemorder som sitter inne – når det dukker opp et partert jente-lik som ligner på Kerrs fremgangsmåte, settes søkelyset på Den andre - sannsynligvis en medhjelper til Tom Kerr. Adrian Stiller fra Kripos har bestemt at Tom Kerr skal taes med ut i terrenget for å påvise stedet han har skjult det tredje av ofrene sine, Wisting blir også med når Tom Kerr skal påvise skjulestedet sitt, fordi det er i Wistings politidistrikt – tilfeldigvis er datteren Line engasjert av Stiller til å fotografere hele ”opplegget”. Så hopper vi rett inn i en spennende begynnelse på denne romanen – Tom Kerr rømmer, det blir skyting og skadde politi-folk – Fordi Wisting er den overordnede ansvarlige ved denne aksjonen, blir han scapegoat når Tom Kerr er på rømmen og så starter jakten på både Kerr og Den andre. Og etter hvert blir denne "Den andre" mer og mer sentral - mer skal ikke røpes av et utrolig spennende hendelsesforløp. 
Og spennende blir det også å følge en nitidig og realistisk etterforskning - systematisk og nesten som en vitenskap. Og Line har en sentral rolle. Det er bra. Jeg liker å følge relasjonen mellom far og datter. Mulig det ikke er helt i tråd med virkeligheten at hun får slik sentral rolle i de fleste av bøkene, men la gå - jeg liker hennes tilstedeværelse, og jeg liker denne far-datter relasjonen. (Det fremkaller gode minner hos meg). Vi får en grundig etterforsknings-beskrivelse også - veldig detaljert denne gangen, vil kanskje noen lesere synes, men jeg foretrekker det slik fremfor mange inngående detaljer på volds-scener og grusomheter. 
Jeg forventet at Line skulle være sentral denne gangen også, og det var hun  virkelig til gagns.  Utrolig hvor mye spennende den unge damen kommer opp i - ofte til bekymring for den omsorgsfulle faren.
Bokens tittel er velvalgt denne gangen også - en politikvinne har gjort en master med tittel Illvilje - og dette ser Line nærmere på. Det føyer seg under et tema som er gjennomgående i de fleste "Wisting-bøkene" - de onde kreftene i mennesket, krefter som forbrytere ofte mister kontrollen på, eller lar seg styre av - (mye interessant psykologi her).

Jeg sier med forfatterens ord i epilogen: "en bekreftelse på at ondskap finnes". Her fristes jeg til et lite filosofisk sidesprang - jeg anser det som ganske sentralt i romanen:
Det er mange som seriøst har filosofert over temaet ”det ondes problem” – og det må vel være tillatt for en krim-forfatter også.
Det viktigste paradokset her kretser rundt Gudsbegrepet og religion – man får det liksom ikke til å stemme at en allmektig gud som skal være godhet og kjærlighet, lar ren ondskap være tilstede i verden og i mennesket. Da tyr man til den oppfatning at mennesket er tillagt en fri vilje til å velge selv mellom ondt og godt, rett og galt.
I denne Wisting-boken spesielt, og i flere av de andre også, ser det ut til at Horst ender opp med å  tilkjennegi at det hos enkelte mennesker finnes en iboende ondskap – at det er menneskene selv som velger å være onde – de har en Illvilje i seg – vel, det er slik jeg velger å tolke dette temaet – da får lesingen av slike kriminal-romaner noe vesentligere enn ren underholdning ved seg.  En studie av slike forbrytere, mordere og ”illgjernings”- menn (personer) er interessant fra en personlighets-psykologisk synsvinkel også, synes jeg.  (Jeg har psykologi i fagkretsen min)

Konklusjon: En gjennomført god kriminalroman, med et tema som er høyst aktuelt i tilnærmingen til en forståelse av kriminelle miljøer. Avslutningen ble forrykende spennende denne gangen - Mulig denne 14.Wisting-boken var en tanke råere og mer voldelig enn de foregående - men jeg aksepterte det, for den underbygget et viktig tema: ondskapen. Og denne tematiseringen fikk meg til å strekke meg til -
Terningkast:
5-
 

Bjørnebok har også omtalt denne.

Mine omtaler av William Wisting serien:
Nøkkelvitnet - 2004 - 4
Felicia forsvant - 2005 - 5
Når havet stilner - 2006 - 4
Den eneste ene - 2007 - 5
Nattmannen - 2009 - 5
Bunnfall - 2010
  - 4
Vinterstengt - 2011 - 5
Jakthundene - 2012 - 6
Hulemannen – 2013 - 5
Blindgang - 2015 - 5
Når det mørkner - 2016 - 4
Katharina-koden – 2017 - 5

Det innerste rommet - 2018 - 4
Illvilje - 2019 - 5-


Wednesday, 9 October 2019

Tanker om bok - Dag Solstad: Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen

Forunderlige Bjørn Hansen - ikke lett å bli klok på han. En utrolig karakter denne mannen som Solstad har skapt - mon tro om han ikke er forfatterens alter ego? (iPhone foto:RandiAa© fra mitt lokale bibliotek der jeg leste boken)
Tittel: Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen
Forfatter: Dag Solstad
Innbundet
Antall sider: 106
Språk: Bokmål
Forlaget Oktober
Serienavn: Bjørn Hansen (3)
EAN: 9788249521432
Utgivelsesår: 2019  

Boken ble lånt på biblioteket

Dag Solstad - Oktober Forlag - Foto:Baard Henriksen

Mine tanker om Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen:

Jeg har med stor interesse - og noe bekymring - fulgt Bjørn Hansens liv siden han kom i bok. Jeg har forundret meg over livet hans slik det artet seg i ytre begivenheter og på det indre plan i underfundige tanker. For å lære han å kjenne er det nok best å følge han i alle tre bøkene.
Kort skissert handlingsforløp i denne siste boken: Bjørn Hansen er nå blitt 77, han bor trangt og minimalistisk i en leilighet på Grønland – har bare så vidt det han trenger for å eksistere, han har sine daglige rutiner han må følge, og han unngår sosiale settinger. Han kommuniserer best med seg selv, og tankespinnet hans omfatter også nære mennesker som har forlatt denne veden.
Det fornemmes at Bjørn Hansen i denne tredje boken har alderdommen og døden i tankene - beretningen er sterkt eksistensiell og alvorlig i sin noe groteske humor. Han har ingen kontakt med sin vesle familie - sønn, svigerdatter og barnebarn – men plutselig en dag skjer det noe som bryter hans strenge rutiner - svigerdatteren Thea Nielsen fra Bø kommer til leiligheten, ”medbrakt” barnebarnet Wiggo som nå er klar til å studere ved universitetet i Oslo. Svigerdatteren har bestemt at Wiggo skal bo hos farfaren, og slik blir det. Madrass på gulvet og tilværelsen blir en annen. Etter hvert blir vi presentert for enda verre  forstyrrende elementer - jeg skal ikke røpe mer av handlingen her.....(men kommer tilbake til det som skjer) - det handler i hvert fall om å være asosial - ja, til de grader.

Vi har  fått glimt av denne litt rare kemneren fra Kongsberg i tidligere bøker, hans forhold til kone og elskerinne, hans forhold til sønnen og barnebarnet Wiggo, og hans fengselsopphold på grunn av trygde-svindel.
Han er fortsatt opptatt av bøkene sine, han har mange av dem – det har tidligere forundret meg hans opptatthet av Søren Kirkegård og eksistensialismen - og det uten å ha tatt særlig lærdom av filosofien.
I denne tredje boken handler det da om Wiggo og farfaren – det er ni år siden de så hverandre sist, og det var ikke noe særlig vellykket møte.
Det tegner ganske positivt, med Wiggo plassert på madrass på gulvet - og bøker farfaren plukker fra hyllene sine og anbefale barnebarnet. Litt stolthet vekker det også når Wiggo ytrer "Du er en slags opprører,du, farfar....." (S74)
Det var ord som Bjørn likte, og han kunne se litt av seg selv i denne gutten.....
Bjørn har fått et ”levende" menneske å snakke med, og det til og med en han er i slekt med, og faktisk føler slektskap med. Så dette tegner jo riktig bra for Bjørn Hansen på hans gamle dager – de har et liv sammen, de går ut og spiser sammen, og Bjørn Hansen begynner nesten å åpne seg litt for et annet menneske.
Men akk og ve, hvor lenge var Adam i paradiset. Wiggo forelsker seg, damen er litteraturstudent og blogger er hun visst også – ja, ja – kanskje Bjørn Hansen får to unge mennesker å forholde seg til nå. Det begynner jo ganske bra når Wiggo tar henne med hjem til farfaren og presenterer henne.

Her har Solstad gitt oss en interessant karakter - en slags personifisering, eller inkarnasjon av dette "andre livet" og samfunnet som han har latt Bjørn Hansen så tydelig vise oss at han ikke er noen tilhenger av.
(Et trekk ved Bjørn Hansen har forundret meg - han er  en karakter med store motsetninger. Han kan fremstå forsiktig og anonym, men så virker det som om han utfordrer seg selv og omgivelsene, at han får en slags kick av dette - tenk bare hvilken "modig" handling det var at han spilte lam og endte opp i fengsel).
Tilbake til "vendepunktet" - "The Moment of Truth", Wiggo og kjæresten på besøk for første gang hos Bj. Hansen. Her skjer det noe helt fatalt - man kan spekulere, er det skjebnen eller er det tilsiktet av Bj. Hansen? Er det dette man kaller å sparke bein på seg selv?
Dette var litt av en avslutning - man slutter ikke å forundres over denne Bjørn Hansen. En utrolig karakter som jeg anbefaler lesere å gjøre seg kjent med, man glemmer han ikke.
Konklusjon: I denne tredje boken om Bjørn Hansen kulminerer historien om livet hans - romanen trekker fint trådene fra de to tidligere Bjørn Hansen romaner - og jeg velger å se dette som Dag Solstads form for selverkjennelses-litteratur. Bjørn Hansen er trolig Solstads alter-ego, vel, Solstad er kanskje ikke SÅ ekstrem som Bjørn Hansen, men en god del slik på siden av samfunnet og tiden anser jeg Solstad også.
(Jeg så filmen En mann uten fortid, produsert for over ti år siden, og allerede den gang viser Solstad sterkt slektskap med sin karakter Bjørn Hansen.)

Bjørn Hansen er ingen personlig kristen, men likevel har livet hans, tankene hans om himmel og "perleport" noe sakralt over seg.
Bjørn Hansen fant igjen barnebarnet sitt, men like brått og uventet som Wiggo kom inn i hans liv, forsvant han igjen - eller gjorde han ikke det? Mon tro om det ikke burde bli enda en bok til om Bjørn Hansen? Jeg har ikke så lyst til å gi slipp på han enda.

Terningkast: 6
 

Anita har også omtalt denne.

Mine blogg-poster om Dag Solstad:

Thursday, 3 October 2019

Tanker om bok - Mikael Niemi: Koke bjørn

Du verden – Dette var litt av en roman. Utrolig fengslende og velskrevet.
Tittel: Koke bjørn
Forfatter: Mikael Niemi
Utgivelsesår: 2019
Forlag: Oktober
Språk: Bokmål
ISBN: 9788249519231
Sider: 445
Originaltittel: Koka björn
Oversatt av Erik Johannes Krogstad
Jeg hadde lesereksemplar fra Oktober Forlag og lydfil fra Lydbokforlaget, ISBN: 9788242181305, flott innlesing av Ivar Nergaard. Lest og lyttet i april 2019

Mikael Niemi - foto fra Oktober Forlag av Peter Knutson
Om forfatteren: Mikael Niemi er født i 1959 og  vokste opp i Pajala i Nord-Sverige –han skriver altså fra sine hjemtrakter. Det startet han med i 1988 – Det store gjennombruddert kom i 2000 med Populærmusikk fra Vittula – den er også filmatisert. Jeg har både lest boken og sett filmen, veldig bra  – men ganske annerledes enn Koke bjørn.(Min omtale) - Mer om forfatteren

Mine tanker om Koke bjørn:

Niemi er en forfatter som kjennetegnes ved humor og kreativitet, har jeg funnet ut. Her har vi en roman som allerede med tittelen slår fast at den er noe utenom det vanlige – en ganske rå og slående tittel, så vi skjønner at vi har kraftig kost i vente. Og grotesk er det, men samtidig så underholdende og lystbetont i all sin råskap. (Den merkelige tittelen kan vel kanskje ha en videre betydning også - det jaktes på bjørn og ondskapen, og blir den innhentet, "kokes" den og tilintetgjøres.)
Romanen gir oss mye krass realisme i form av fattigdom, undertrykkelse, fordommer, klasseforskjeller, og overtro og ondskap – men vi får også motvekt i  form av vakre naturskildringer og duftende urter, klokskap og godhet. Voldelig sex og vakker kjærlighet står også som grelle kontraster i denne romanen. Og i kontrast til dumhet, sneversyn og vankunne presenteres troen på rettferdighet, kunnskap, godhet og fremskritt.  Her skimter man håp.
Romanen kan også leses som en sosialhistorisk tidsskildring av vekkelse og religion og kultur for 150 år siden langt der oppe i Nord-Sveriges Lappland mot grensen til Finland.
Foretrekker man kriminal-romaner, så har også Mikael Niemi sørget for det her - han har skapt sitt originale Sherlock Holmes-Dr.Watson-par  med Lars Levi Læstadius (med rot i historisk virkelighet) som etterforsker  og den unge samen Jussi som lærevillig assistent – et fantastisk tospann som man bare må tiljuble.

Romanen har god forankring i virkeligheten både når det gjelder tid, miljø, kultur og karakterer - og temaene blir mange - blant annet religion, etnisitet, diskriminering, urettferdighet, mobbing, fattigdom, uvitenhet, vold, natur, plantelære – og til og med kriminaletterforskning.
Romanen er forunderlig eventyrlig samtidig som den er høyst realistisk. Man kan trekke likhetspunkter til de gamle, tradisjonelle eventyrene, samtidig som det er en historisk roman.

Utgangspunktet for handlingen er sommer på et sted langt nord i Sverige i 1852 - presten Lars Levi Læstadius står for en vekkelse og mange blir med.
(Tilføyelse: Niemi har gitt romanen en sterk tilknytning til den læstadianske vekkelsesbevegelsen. Den virket frigjørende på samene, og Lars Levi Læstadius spilte en sentral rolle her. Forkynnelsen hans hadde gitt samer en identitet og en stolthet. Mange var også blitt hjulpet med sitt alkoholmisbruk som hadde skylden for mye sosial nød. Læstadianerne så på sin tro som den rette, og slik kom de i konflikt med prester og lensmenn og øvrighet – det kulminerte med Kautokeino-opprøret i 1852.)

Lars Levi Læstadius var er en god prest og den gangen han fant en forkommen, utstøtt samegutt i grøfta, er han den gode samaritan og tar ansvar for han, Jussi ble han kalt. Presten viser sine medmenneskelige egenskaper gjennom alt han har gjort for denne Jussi, tatt han nærmest til seg, reddet han fra en forferdelig morsskikkelse, oppdratt han og undervist han – ikke bare i elementære ferdigheter, men også i livets underverker og naturens skjønnhet og mysterier – dette i seg selv har blitt en vakker fortelling om samegutten Jussi og hvordan han ble til det positive, gode menneske han fremstår som.
Så til "kriminal-gåten: Det skjer plutselig skremmende ting i lokalmiljøet, tjenestejenter forsvinner – og det blir stor samling og manngard for å finne synderen som de opplagt tror er en demonisk slagbjørn – men presten lar seg ikke lure av at det ropes slagbjørn. Med Jussi som lærenem assistent setter han i gang sin kløktige etterforskning, men han har skumle og mektige krefter imot seg, det får også Jussi føle. En av disse de må stå opp imot er den vemmelige, alkoholiserte, brautende lensmannen som hisser opp folkemengden til å forfølge og finne ”morder-bjørnen” – presten og assistenten hans går kløktig og diplomatisk til verks, og vi følger en utrolig effektiv og avansert mord-etterforskning hvor presten avslører sine imponerende kunnskaper på mange områder. Det er ikke gitt enhver forfatter å dra leseren så intenst inn i begivenhetene, atmosfæren og stemningen – Niemi skriver slik at det gir en sterk visuell opplevelse.
Jeg har lyst til å bruke store ord på denne: Et mektig ”epos” – Skal ikke røpe slutten, men dramatisk - det er det.

Konklusjon: Kriminalroman, historiefortelling, naturdokumentar og kjærlighetsroman i ett -  Koke bjørn er en roman med mange aspekter - en  beretning fra en historisk epoke i samers kår og kamp, om forkynnelse og motstanden mot dominans og undertrykking - en beretning om kampen mellom onde krefter og gode krefter i menneskets natur, en skildring av natur, dyr og planteliv, og ikke minst en spennende kriminal-roman. Denne romanen hadde jeg gjerne sett filmet - men det kunne kanskje ødelegge for de flotte visuelle inntrykk forfatteren ga meg gjennom sin beretning og velvalgte ord. Min anbefaling: Gå ikke glipp av denne
Terningkast:6


Anita har også omtalt denne.
Tine har også omtale

Tuesday, 1 October 2019

Tanker om bok - Frode Eie Larsen: Englefjær

Arrangert bok-bilde - Foto:RandiAa©
Bøkene med etterforsker Eddi Stubb har blitt populære - her er en av de jeg likte spesielt godt.
Tittel: Englefjær
Forfatter: Frode Eie Larsen
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2015
Forlag: Liv forlag
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788283300505
Antall sider: 263
Kategori: Krim og spenning

Om Englefjær - bok-cover: 

Mine tanker om Englefjær:

Her dukket det opp en blogg-kladd på en kriminal-roman  lest i september 2015 - den bør få sin plass i bloggen. jeg har nok glemt mange detaljer i handlingen - men jeg erindrer at den så absolutt ga med en spennende lesestund. Jeg har faktisk lest flere av bøkene til forfatteren, og de kan anbefales. Frode Eie Larsen er en av disse unge, dristige menn som skriver kriminal-romaner i Norge i dag. Han holder til i Larvik og er tilknyttet Liv forlag. Det startet i 2011 med hans første kriminalroman som var Hemmeligheten - her ble etterforskeren Eddi Stubb - en Drangedøl -
lansert - og settingen var Larvik, sentrale karakterer er også journalisten Oskar Myhre og hans venninne Jessica Larsen.
Etter debuten har bøkene kommet ganske regelmessig - Frostrøyk i 2012, Jordtårer i 2013, Du skal lide i 2014, og denne Englefjær i 2015, På overflaten flyter vannliljene i 2017, Slå på ring i 2018.
Det ser ut til at bøkene hans er av jevn, god kvalitet og blir godt mottatt.

Forfatterens web-side
Flere gode bøker av Frode Eie Larsen
Settingen i Englefjær er blant annet et sykehjem i Larvik – mystiske dødsfall og hvite fjær som dukker opp. Det hele virker faktisk troverdig, det er spenning fra første stund – vi følger en interessant etterforskning, og er spent på hva som foregår – Stubb ble satt på saken etter at en engstelig, dement beboer har ringt politiet for å fortelle at hun føler seg utrygg – damen døde, og var det av naturlige årsaker? Eller?…..en liten hvit fjær i den dødes munn virker mistenkelig – flere dødsfall, en bortført pike. Etter hvert øyner vi en sammenheng i sakene.
Vi skjønner vel også at her er det en skakk-kjørt morder som står bak ugjerningene.....
Jevnt god, klassisk krim-underholdning dette. Og et pluss at vold og grusomheter ikke overskygger handling og tema - det er spenning nok likevel
Terningkast:4+



Monday, 30 September 2019

Tanker om bok - Marie Aubert: Voksne mennesker

Marie Aubert overrasker – Kort, men intens roman – Denne kan man ikke legge fra seg. Ikke et kjedelig øyeblikk.
Tittel: Voksne mennesker
Forfatter: Marie Aubert
Format: Innbundet
Utgivelsesår: 2019
Forlag: Oktober
Språk: Bokmål
ISBN9788249521456
Sider: 140
Jeg hadde lesereksemplar fra forlaget, og lydfil fra LBF - ISBN Lydfil: 9788242182265. Lest av Silje Storstein. Jeg leste denne i juli 2019.

Marie Aubert - Foto fra forlagets side:Agnete Brun

Mine tanker om Voksne mennesker:

Innledende betraktninger: "Voksne mennesker" - en betegnende tittel, ironisk ment kanskje? – Tja, noen ganger fortjener vel ikke enkelte mennesker betegnelsen voksne….
 

Kjekt når man får uventede overraskelser med bøker - og da selvsagt tenker jeg på de positive overraskelsene. Slik var det med denne - jeg ble litt nysgjerrig på den for forfatter-navnet virket noe kjent. I starten av boken var jeg litt i villrede - hva slags hovedperson er det Marie Aubert presenterer oss for her? tenkte jeg.
Hovedpersonen er førti-årige Ida, singel, utdannet arkitekt - nå er hun kommet i en alder da tanken slår henne at hennes biologiske klokke tikker høylydt og raskt - men hun har ingen passelig partner i sikte. Hun undersøker muligheten for å fryse ned egg til en senere anledning – kanskje det dukker opp en høvelig partner. (Her pekes det på et aktuelt tema: skal det være alles rett eller plikt å få barn? – I det hele tatt er det flere aktuelle temaer Marie Aubert berører i denne romanen, blant annet søskensjalusi og rivalisering og generelle familie-konflikter - jeg følte også at Ida var en tydelig representant for den eksistensielle angsten og søken som mange mennesker føler på, det har vel vært slik til alle tider – men mulig denne uroen er sterkere i vår tid).
Handlings-rammen er stram både når det gjelder tid og sted. Det er sommer og Ida skal tilbringe noen dager på familiens feriested på Sørlandet i anledning morens 65-års dag. Der er også søsteren Marthe og hennes samboer Kristoffer, pluss samboerens datter Olea, og morens partner Svein – og så er det duket for familie-dramatikk på feriestedet. Her utspilles det mye drama og thriller-aktige episoder rundt Idas "konfrontasjoner" med søsteren og søsterens ektemann, og lille Olea blir også dratt inn i spillet, og selvsagt også den 65-årige jubilanten. Her skal jeg ikke gå i detaljer i handlingen.
Vi skjønner snart at Ida er i en desperat, selvsentrert og ubalansert "forfatning" – egoistisk, selvmedlidende og sjalu er hun også. Og det hele forsterkes da Marthe slipper nyheten om at hun venter barn.

Som hovedperson vekker vel Ida i første omgang negative vyer hos leseren – men etter hvert blir det nesten slik at man føler med henne i hennes fortvilelse, hennes misunnelse, hennes kjærlighets-søken, og hennes synlige fortvilelse over at årene går og livet liksom renner fra henne uten å gi henne mening og tilfredshet. - Vi fornemmer hennes eksistensielle angst og krise. – det som brettes ut av handling videre på ferie-eiendommen er nesten som en thriller - Idas desperate spill for å finne varme og tilhørighet og kjærlighet, til å være like god som sin søster – fremkaller destruktive krefter i henne, hun setter i gang et skittent spill – glimrende formidlet av forfatteren - det hele visualiseres på en imponerende måte for leseren.
Relasjonene og interaksjonen mellom de få karakterene som er til stede på feriestedet er også veldig bra skildret. Stemningen er amper og konflikter og misforståelser overskygger enhver familie-hygge. Leseren blir revet med i dette nesten uhyggelige dramaet – kanskje mange vil kjenne igjen noe av atmosfæren og dynamikken som er skildret her….vi blir minnet om de mørke sider de fleste mennesker er "belemret" med.
Vi forstår at hovedpersonen Ida drives av krefter som hun har mistet kontroll over, vi skjønner at hun er i konflikt med seg selv, og at det faktisk også er en underliggende skamfølelse hos henne over det ”dirty play" hun spiller - vi får jo faktisk sympati for henne, og ønsker for henne at dette skal være et vendepunkt, at hun skal komme til en erkjennelse og at hun finner lyset i tunnelen – ja vel er Ida usympatisk, og mange lesere vil nok mislike henne sterkt, men som sagt,  jeg må medgi at jeg faktisk fikk noe medfølelse med henne.
Generelt viser vel også romanen at voksnelivet ikke alltid er lett å navigere i verken på dating-steder som Tinder eller på barne-oppdragelses-arenaen. Tittelen er slik velvalgt. Ida er ikke akkurat voksen - hun er mer som et ulykkelig barn som gjør alt hun kan for oppmerksomhet, hun formelig roper ut "se meg", "vær glad i meg"!

Marie Aubert kombinerer fint en skildring av handling på det konkrete, ytre plan, og den handlings-prosedyren som vi følger på ”innsiden” av hovedpersonen Ida. Selv om det er nokså dystert det som utspiller seg på sommerstedet, så er faktisk ikke romanen dyster – språket er lett, og det er mange humoristiske situasjoner, og ikke minst, jeg ser håp for denne Ida - og jeg føler så absolutt ikke at hun holder på å gå til grunne. Kanskje familie-konflikten og konfrontasjonene fører til mer selv-innsikt og selv-aksept hos henne.
Konklusjon: Romanen gir en rik leseopplevelse - den skaper "irritasjon" hos leseren og den engasjerer og er tankevekkende.  Anbefales med
Teringkast:5

Tilføyelse: I etterkant har jeg tenkt litt på bokens forside-bilde av illustratør Malte Müller, enkelt og effektfullt. Jeg får en fornemmelse av at noen prøver å holde seg flytende, holde hodet og kanskje litt mer over vann - Var det det Ida strevde med?


Saturday, 28 September 2019

Tanker om bok - Cappelen Damm inviterer - Høstens bøker - Trondheim - Scandic Nidelven - 19.09.2019

Foto:RandiAa©
Et av høydepunktene i september er høstens bøker med Cappelen Damm forlag. Anita og jeg var på Scandic Nidelven hotell denne høsten også (Fyldig referat fra Anita her) - Som året før startet vi med mat og drikke, et skikkelig kulinarisk måltid.
Så var vi klare for et møte med bøker, forlagsfolk og forfattere. Her ble det noen for enhver smak - i alle kategorier, for alle årsklasser - mange fristelser for mørke høstkvelder. Og høsten er her allerede:

Høst i mitt nærmiljø - Foto:RandiAa©
Her er noen få smakebiter og et kort referat fra kvelden med Cappelen Damm:
Cecilie Nessheim fra Cappelen har greie på det hun snakker om -
Foto:RandiAa©
Elling er her igjen - Foto:RandiAa©
Ekko av en venn - Ingvar Ambjørnsen med ny Elling-roman, 20 år etter forrige.
Jeg liker godt hans Elling-bøker. Denne er ikke om Elling.

Helvete av Arlend Loe - Foto:RandiAa©
Erlend Loe med bok med sterk tittel. Han kombinerer elegant humor og alvor - jeg har lest de fleste av bøkene hans og har sansen for hans stil.
Gert Nygårdshaug med  Regnmakeren – aktuelt tema. Jeg har lest Klokkemakeren en gang – ganske spesiell - Foto:RandiAa©
Tore Renberg med en personlig bok om mormor - Foto:RandiAa©
Renberg blir å møte i Trondheim i høst - travelt program
Foto:RandiAa©
Oslo-serien Byens spor er et "must" å lese - Foto:RandiAa©
Mannen som elsket Sibir - Foto:RandiAa©
Roy Jacobsen har skrevet bok sammen sin kone Annelise Pitz - i Sibir har de funnet mye spennende - Mannen som elsket Sibir forteller oss om naturvitenskapsmannen Fritz Dõrries møte med folk og natur i Sibir. Dette borger for kvalitet. Jeg har lest mye av Jacobsen - blant annet Barrøy-trilogien.
Knut Gørvell og Arne Marius Stølan har kontroll på bokhøst-showet - Foto:RandiAa©
En sprudlende Lahlum - kombinerer humor og alvor - Mange har
nok ventet på denne biografien - Foto:RandiAa©
Lahlum var høyst til stede – både krim og biografi i høst - Foto:RandiAa©
Interessant serie - Livets bibliotek - Leste Erich Fromm sin
Om kjærlighet i ungdomstiden, på engelsk, 
The Art of Loving og syntes det var en fantastisk bok
 - anbefales. Foto:RandiAa©
Effektiv ledelse gjennom "bok-høst-presentasjonen"
- Foto:RandiAa©
Paul Mc Cartney er representert med barnebok – ser interessant ut. Bestebra tar med seg barnebarna på en spennende reise - flotte illustrasjoner av kunstneren Kathryn Durst og  - oversatt av Lars Saabye Christensen.
Foto:RandiAa©
Morsom jakt på Willy - spennende for barn fra 6 -12 år
 Foto:RandiAa©
Mye spennende for barn i høst - Willy har en hel serie
- Foto:RandiAa©
Astrid Lindgren - kvalitetslitteratur for barn - Foto:RandiAa©
Mange leser krim - spesielt om høsten - det er mye bra norsk krim - Foto:RandiAa©
Torkil Damhaug var til stede – psykolog som skriver krim 
– her borger det for kvalitet
Torkil Damhaug - Se en annen vei - Foto:RandiAa©
Norsk krim av Gard Sveen - Foto:RandiAa©
Viktig bok av Johann Hari - Frakoblet - Foto:RandiAa©
Torgrim Eggen har med et rikt billedmateriale i boken
 om Axel Jensen - Foto:RandiAa©
Axel av Torgrim Eggen - her kommer "the true story" 
om forfatteren Axel Jensen  - den første biografien om han
 - Foto:RandiAa©
Lars Monsen - Mitt liv - Mange fascineres av denne mannens liv.
Se mer på forlagets side - Foto:RandiAa©
Huset brenner av Malena Ernman handler om Thunbergfamilien -
Hvem kjenner vel ikke Greta nå -
Foto:RandiAa©

Guro Hoftun med Eldreliv - Et interessant blikk inn i eldres liv
 - ikke uten humor denne - Foto:RandiAa©
Mange er nysgjerrig på Shaman Durek - Foto:RandiAa©
Det var mange inspirerende bøker om mat og drikke -
 her er et par av dem - Foto:RandiAa©
Trine er et kjent "matfjes" - her med hverdagsmat
- Foto:RandiAa©
Kreativt samarbeid om mat - en kokk, en baker og en komiker -
Foto:RandiAa©
Fredrik Backman med ny bok - Foto:RandiAa©
Fredrik Backman kan være morsom, det vet jeg. Denne fikk vi med oss hjem og den skal leses. Den morsomste hittil jeg har lest av han, er En mann ved navn Ove. Det ble mange positive kommentarer etter denne bloggposten.
Kjersti Halvorsen debuterer - Foto:RandiAa©
Ida tar ansvar av Kjersti Halvorsen - denne høres interessant ut. Både morsom og alvorsfylt. Ida er redd for terror, så møter hun Aksel - og hva skjer da?
Mange tips her om planter i hjemmemiljøet – stell og nytte
 – gode ideer i denne boken - Foto:RandiAa©
Det ble med noen bøker hjem også - Foto:RandiAa©
Dette var noen få glimt av høstens bøker - men bla litt i denne rikholdige katalogen - så absolutt mye spennende her.

Takk til Cappelen Damm for en inspirerende bok-kveld.

Her er et samlealbum fra Cappelen Damm Boklanseringer - Foto:RandiAa©