Monday, 16 November 2020

Tanker om bok - Aldri en dag uten bok

Bøker blir en lidenskap - de leses, lyttes, beskues, diskuteres, drømmes om og gjemmes på i erfaringer.... - noen ganger omtales de også. Men dessverre greier ikke omtalene mine å holde tritt med lesefarten min - det leses ofte tre, fire bøker i uken. Heldigvis kladder jeg litt notater etter hver leste bok - og en og annen dag når tiden til en travel pensjonist tillater det, så "forfattes" en "Tanker om bok"-omtale fra meg. Men omtaler er litt tidkrevende, i hvert fall for meg, er vel litt for pirkete av meg - det tar gjerne tre "arbeidsdager" å lage en "Mine tanker om...."- bloggpost - og dessverre kommer ikke alltid omtalen rett etter en lest bok - det kan gå måneder før de får sin plass i bloggen. Men så er jo dette bare en hobby da - en slags repetisjon for meg selv av en bok lest, og i tillegg med et ønske om å spre leseglede og leselyst. Her er en av boklistene mine over leste bøker i år - jeg håper å omtale noen av disse, pluss ca 30 andre jeg har på en annen liste:

Noen av bokhyllene mine skulle trenge litt opprydding også.....

Her har jeg en annen bloggpost som uttrykker glede over bøker.

Ønsker alle en riktig god Bok-høst!

Saturday, 10 October 2020

Tanker om bok - Axel Christophersen: Under Trondheim - Fortellinger fra bygrunnen

Arrangert  bok-foto - Foto:RandiAa©

Spennende å oppleve byen i en helt annen tidsperiode - her er det virkelig snakk om å finne sine røtter, nedgravd under vår "moderne" by - noe å tenke på når man vandrer på asfalterte gater i Trondheim anno 2020. 

Tittel: Under Trondheim – Fortellinger fra bygrunnen
Forfatter: Axel Christophersen
Utgitt: September 2020
Forlag: Museumsforlaget
ISBN: 9788283050875
Antall sider: 416
Illustrert
Innbinding: Hard perm
Redaktør: Kristian Overskaug
Bilderedaktør: Merete Røskaft 

 En takk til Museumsforlaget for et bokeksemplar.

Om forfatteren:

Axel Christophersen, professor i historisk arkeologi ved Institutt for arkeologi og kulturhistorie ved NTNU Vitenskapsmuseet har vært aktiv i å avsløre fortidsbyens historie siden 1970 tallet. Han har også vært en ildsjel når det gjelder å samle og spre opplysing om dette arbeidet. Trondheims by-arkeologi har blitt en gave til byen og forskningen (min mening).
Sentralt i utgravingene har strøket øverst i Søndre gate mot Kongens gaten vært, og i området rundt den idylliske St.Jørgensveita  (siste del av gåruten min tre år på gymnasium). Dette flotte verket er et høydepunkt rundt det samlede materialet.

Mer om forfatteren: NTNU-ansatt, Wikipedia
Introduksjonsvideo fra forfatteren:

Forlagets info om boken:
"Under Trondheims gater og bygninger ligger byens historie lag på lag. Brostein, mur og asfalt skjuler den spennende fortellingen om våre forfedre og hvordan de levde.
Nidarneset ble skapt i møtet mellom elven Nid og den langstrakte Trondheimsfjorden. I begynnelsen var Nidarneset en halvøy dekket av busker og strandvegetasjon. I middelalderen lå en av Norges største og viktigste byer her: Nidaros, senere kalt Trondheim.
I denne boka er det menneskene på Nidarneset som står i sentrum. Fortellingen starter da de første bøndene tar halvøya i besittelse, og fortsetter med fremveksten av bysamfunnet under Olav Haraldsson. Historien ender med et innsyn i hverdagslivet mot slutten av middelalderen, omkring 1550. Livet i byen var preget av svartedauden, gjenreisning og stadige pestutbrudd.
Hvordan formet menneskene Nidarneset? Hvordan kan gjenstander og rester etter hus, gater, brønner og brygger si oss noe om Nidarneset og om byens fortid? Med utgangspunkt i fysiske spor fra mer enn 2500 års liv og virke i elvemunningen viser forfatter og arkeolog Axel Christophersen vei under Trondheim.
Boka er rikt illustrert med bilder av funn fra bygrunnen og skisser av livet slik det kan ha fortonet seg. Det er nesten så du kjenner luktene og hører lydene fra handelsbodene i Kaupmannastretet. Bli med under Trondheim!"

Slik har det sett ut flere steder i byen i mange år - Utgravings-bildet er lånt fra NTNU-Vitenskapsmuseets side: 

Mine tanker om boken Under Trondheim:

Her er det samlet viktig kunnskap om byens arkeologi og historie, om våre forfedres levde liv – vi starter med den første kjente bebyggelsen på Nidarneset, og følger byens spor gjennom middelalderen til slutten av 1500-tallet. (Mer om dette i arkeologibloggen Trondheim - og fakta-arket fra NINA)
Tekstene er lettfattelige og engasjerende, illustrasjoner og fotografier likeså.
Et rikholdig innholdsregister over fem sider gir oss en grei innføring i hva vi finner i boken. Det er 10 hoveddeler med mange underordnede temaer – stoffet samler seg om et spennende dykk tilbake i tid, og viser hvordan nitidige utgravde funn i bygrunnen – gjenstander, sjeletter, restsøppel osv kan gi oss et utfyllende bilde av hvordan våre forfedre har levd. Her ser vi hvordan Nidarneset og elven Nid har vært et sentrum – hvordan noen av dagens ”promenadegater” i tidligere tider har vært sentrum for handel, folkeliv, religiøse arrangementer osv – vi hører om Skipakroken og Ladejarlene – som var mer sentral i byens tilblivelse enn Olav Tryggvason på statuen på byens torg – men Olav på statuen vil vel fortsette å være et landemerke midt i byen - at det ikke var han som ”grunnla” byen er en annen sak. 
Torget med statuen av Olav Tryggvason - Foto:RandiAa©
De mektige Ladejarlene hadde nok mer betydning i den saken – og Olav Haraldson (Olav den Hellige) fortsatte byutviklingen ved å plassere mange viktige administrasjons-oppgaver i Skipakrok, og byen Nidaros.
Skipakrok i dag - kunstverket "Flytende-flyvende" minner oss om alle vikingeskipene som kanskje dro ut fra Trondheim - Nidaros vikingskipsby - Foto:RandiAa©
 
Her er  videoer laget for å illustrere byens begynnelse - med Skipakrok og Nidarneset - den andre viser området ca 1300:

 
 Skipakrok var begynnelsen til byen vår.  Det var en lun og beskyttet vik, båter var forfedrenes livsnødvendige handels- og transportmidlene – og kroken ved storgården Nidarneset ble en travel havn for de aktive handelsmennene, ladejarlene - de bragte kostelige produkter, pelsverk og hvalrossbein og tenner fra nordområdene og til havnen i Trondheim, større skip førte varene til handelspartnere lengre ”sør” i verden. Senere ble handelen flyttet til området rundt dagens Ladehalvøy – det ble nok hetende Lade fordi det var et viktig Ladested.

Vi hører om veier og folkeliv, (Gatelangs s.178-188 var spesielt fascinerende lesing – det ga meg mye å tenke på og minnes når jeg vandrer i den vakre byen vår). Fortidsbyen hadde tre parallelle hovedgater: Kaupmannastretet, Langstrete og Vestre strete. Og før man fikk vakker brosteinslegging i disse gatene, var ikke byen så enkel å ferdes i, men etter hvert har de skjønt betydningen av drenering, og trestokker var plassert på rekke og rad – så slapp man å gå i verste gjørma.
Alle kirkene er også viet stor plass – kirker og klostre var mer ”livsviktig” for mennesker den gang enn det kanskje er i dagens Trondheim. Det gjaldt å være ”venn” med kirken – fattigfolk kunne utsette seg for de verste sykdommer og plager hvis de ikke var det (trodde de) - Kirker var det derfor mange av, i hvert fall 18 kjente, noen navn: Nidaros-katedralen eller Kristkirken, Peterskirken, Apostelkirken,Klemenskirken, Gregoriuskirken, Margaretakirken,  Mariakirken (idag Vår Frue kirke). Bare to av disse 18 eksisterer i dag: Domkirken og Vår Frue kirke.

Den siste delen i boken (Del10, s.304-377) har tittelen Hverdagsliv i hus og hjem – du verden, her var det mye spennende lesing – om kosthold og ernæring, og klær og sko, sykdommer, renovasjon og hygiene – og tenk folk fikk tid til litt fritid også med dans og spill. (De berømte Lewis sjakkbrikkene er sannsynligvis laget i Trondheim)
Bygårdene var flotte i middelalderen også - Bygården s.202-203 som gjengitt i UKE Adressa lå i Kaupmannastretet omkring år 1250 - den er gjenskapt av illustratør Flemming Bau:
Hvorfor fanget så denne boken min interesse med en gang jeg  hørte om den? Det var nok flere grunner til det, blant annet disse: Jeg er født og oppvokst i Trondheim, jeg har studert historie og undervist i faget i mange, mange år
og som en kuriositet kan nevnes at jeg var med og forfattet et lærehefte i engelsk (1984) - Vikings now and then - hvor vi tok utgangspunkt i utgravingene som skjedde i byen, de funnene som ble gjort, og forbindelsen til York, England, vi var også i kontakt med Riksantikvaren under arbeidet. Heftet var illustrert med mange detalj-tegninger av autentiske funn. En annen grunn til at dette verket måtte jeg bare se og lese: det så innbydende, spennende og interessant ut. (I tillegg må nevnes at arkeologi var drømmeyrket mitt som barn - jeg tror jeg var ca 11 år og hadde lest "Pompeis siste dager" - det startet interessen)
Axel Christophersens fine verk ga meg en anledning til å å oppleve byen i en helt annen tidsperiode - her er det virkelig snakk om å finne sine røtter, nedgravd under vår "moderne" by - noe å tenke på når man vandrer på asfalterte gater i Trondheim anno 2020.Dette er spennende lesing for både voksne og barn. Mange har i senere års løp hastet forbi flittige arkeologer i "hullene i gata" - og vi har vel kanskje av og til lurt litt på "hva leter de etter? og "hva finner de egentlig" - og "hvilke kunnskaper kan de gi oss om våre forfedre". Denne boken gir oss langt på vei svarene på det - både hva de fant, hvordan forfedre har levd, hvordan byen eller lokaliteten en gang så ut - hva folk livnærte seg av, hvordan hverdagen var, hvordan kunst og kultur var da for flere hundrede år siden. 
Konklusjon: Et utrolig flott verk, ikke bare når det gjelder det lærerike innholdet og alle spennende fotografier og illustrasjoner - men også på grunn av  vakkert og delikat layout. Noe jeg savnet under lesingen? Nevner en liten bagatell -  Stikkordregister skulle jeg gjerne hatt - det finner jeg alltid nyttig. Det er lenge til jeg kan si meg "ferdiglest" av denne boken - selv om jeg har bladd, jeg har lest, jeg har studert og tenkt i mange dager nå - boken blir nok flittig tatt frem i tiden som kommer også - ikke minst vil den nok glede barn og barnebarn også. Et verk som også vil være den perfekte gaven mange vil bli glad for – den gledet i hvert fall meg stort.
Terningkast:6

Noen flere relevante bilder - de to første er lånt fra artikkel i UKE Adresseavisen 10.10.2020:
Fra UKE Adresseavisen 10.10.2020
Kammer-s.21 i boken -foto Åge Hojem NTNU - utallige slike kammer er funnet, det var viktig å stelle håret på den tiden også - kammene ga sikkert litt hjelp til å bli kvitt noen av lusene også:
Mange av bryggene stammer fra middelalderen, de er tatt ganske bra vare på i Trondheim og har blitt en turist-attraksjon - Foto:RandiAa© :

Saturday, 8 August 2020

Tanker om bok - Thorvald Steen: Det siste fotografiet

Thorvald Steen skriver intenst og medrivende – Fiksjon eller virkelighet? Han deler sin livs-historie med leserne. Vi kan ikke unngå å bli berørt.  Her kommer en videre "utdyping" av Det hvite badehuset"
Tittel: Det siste fotografiet
Forfatter: Thorvald Steen
Forlag: Oktober
Språk: Bokmål
Utgitt: 2019
Antall sider: 150
Sjanger: Biografisk
ISBN9788249520152
Jeg brukte lesereksemplar fra forlaget og lydfil ISBN9788242182364 fra LBF, innlest av Øystein Røger. Boken ble lest og lyttet i januar 2020.

Thorvald Steen - foto fra forlagets side - fotograf Trine Hisdal

Om forfatteren:

Thorvald Steen er født i 1954 og debuterte som forfatter i 1983 – han har et utrolig rikt og variert forfatterskap med blant annet romaner, skuespill, dikt, noveller, barnebøker  - og han har også gjort seg internasjonalt bemerket. Han har mottatt flere priser og forfatterskapet hans har fått rosende omtaler både i hjemlandet og i andre land. I flere år var han også formann i Den norske forfatterforeningen.
 Jeg ble ikke nærmere bekjent med dette forfatterskapet før i 2017, da jeg leste Det hvite badehuset. (Og da en slags oppfølger kom i 2019 – Det siste fotografiet – var det så absolutt en bok jeg måtte lese – begge bøkene gjorde et dypt inntrykk på meg, ikke bare på grunn av et alvorlig tema i hver av bøkene, men også fordi han skriver så intenst og medrivende )
Mer om forfatteren i Wikipedia og leksikon. Videoklipp om Det siste fotografiet.

Bøker av Thorvald Steen som Oktober har gitt ut, og flere av dem finnes i lyd hos LBF:
2002    Den lille hesten (roman)
2003    Fra Reykholt til Bosporus (essay)
2004    Kamelskyer (roman)
2006    Vekten av snøkrystaller (roman)
2008    Det lengste svevet (roman)
2010    Ørkenstormer (skuespill)
2010    Løvehjerte
2012    Balanse
2013    Nidaros
2014    Den besværlige historien
2015    Det usynlige biblioteket
2017    Det hvite badehuset
2019    Det siste fotografiet

Mine tanker om Det siste fotografiet:

Bokens bakside-cover gir oss en god introduksjon

Mye av det samme gjelder for denne romanen som for den forrige - Det hvite badehuset. Så derfor blir denne omtalen ganske kort - i fortsettelsen her øver han et enda større press på sin mor, hun er ganske syk nå, og han skjønner at tiden er knapp - han må få "tilståelsen" ut av henne: hvordan var det med hennes far (hovedpersonens morfar) og morens bror Frode - hva er sannheten, hvorfor var ikke de en del av familien da han vokste opp?
Samtidig fører han en annen kamp mot muskelsykdommen som blir mer og mer alvorlig - han tvinger seg selv til å overbevise legen om at han kan greie seg, og fortsatt stå på beina et øyeblikk om det er nødvendig - men den kampen blir vanskeligere og vanskeligere. Han har truselen hengende over seg fra legen om at han må på institusjon om han ikke greier å stå på sine egne ben et øyeblikk.
Og hvordan går så tidskampen om morens beretning eller tilståelse? Det er et thrillermoment som ikke skal avsløres her. Men som forfatteren selv har gitt uttrykk for, blir det et oppgjør med sorterings-samfunnet. Romanen har et sterkt fokus på dette med å fri seg fra skammen over å være født slik -  Thorvald Steen legger vekt på å sette en stopper for  fortielsen i familien basert på skam -  personene som hadde blitt ikke-personer i historien (hans morfar og onkel)  vil han gi en plass i familie-historien, de bør ikke stemples som ”fylliker” eller ”syfilis-vrak”.
Denne gripende, personlige historien om tragedien i Steens egen familie, ble på  ingen måte historien om en som lar seg knekke av sykdom, skam og motgang - tvert i mot blir det historien om det å stå frem og seire over skammen og fordommene. I den forrige romanen – Det hvite badehuset – fortelles det om tilfeldigheten, en telefon fra en ”ukjent" kusine, som førte til at hovedpersonen kom på sporet av sine "bortgjemte" familiemedlemmer – nysgjerrigheten er vekket - han vil prøve å forstå hvorfor dette ble skjult - den som kan hjelpe han å forstå er den kreftsyke moren, og vil hun rekke det før hun går bort?
De korte samtalene han får til med moren etter hvert, blir intense og utmattende både for moren og sønnen. Det  er spesielt viktig for hovedpersonen å bli kjent med denne familie-historien nå da hans datter har arvet sykdommen og skal ha barn - et viktig dilemma bringes på banen: Vil datteren fortsatt gjennomføre et svangerskap når hun vet risikoen med arvelighet?
På siden av de viktige hovedtemaer (skam, fortielser, hemmelighold, annerledeshet), fascineres vi også over relasjonen mor – sønn, her utspilles en kamp mellom to sterke personligheter, en kamp som hovedsaklig bunner i generasjons-forskjeller og  synet på åpenhet. Trass i sterke motsetninger og ”maktkamp” her, føler man aldri at hovedpersonen opptrer respektløst overfor moren - selv ikke når han nådeløst presser henne på slutten av livet til en åpenhet hun aldri har vist tidligere. På meg virket dette nesten som moren ga en slags ”confession” på slutten av livet, og at det ble en lettelse for henne å få det frem i lyset. Forfatteren forteller selv om boken:  

Konklusjon: De to romanene Det hvite badehuset og Det siste fotografiet bør sees i sammenheng - et stort poeng ved bøkene er at de gir leserne innsyn og innsikt i viktige menneskelige og samfunns-relaterte problemer: Hva medfører "sorterings-samfunnet" for de som blir berørt av det, og hvordan bør samfunnet revurdere visse holdninger når det gjelder "annerledeshet" - Thorvald Steen gir et viktig bidrag til denne debatten.

Terningkast:5

Se også min omtale av:
Det hvite badehuset
Det siste fotografiet

 

 

Wednesday, 5 August 2020

Tanker om bok - Stefan Zweig: Amokløper

Besettelse, lidenskap, kjærlighet - ja, man kan gå Amok for mindre. Stefan Zweig er en fascineende forfatter. Like aktuell i dag som på 1920-30-tallet.
Tittel: Amokløper
Forfatter: Stefan Zweig
Utgivelsesår: 2019, først utgitt 1922
Spilletid: 132min
Forlag: Viatone
Språk: Bokmål
ISBN9788771834338
Originaltittel: Amok
Lest av Duc, Mai-The
Jeg lånte lydboken gjennom Bookbites
Slik så originalutgaven ut - Amok, Originalausgabe, Insel, Leipzig 1922:

Mine tanker om forfatteren Zweig:

Stefan Zweig (1881-1942) var en jødisk-østerriksk forfatter. Han skrev både skuespill, lyrikk, romaner, noveller og flere biografier.
Stefan Zweig var opprinnelig fra Wien, men omstendighetene fikk han på flyttefot. Han livnærte seg i Wien av forfatterskapet, men slo seg ned i Sveits under første verdenskrig, deretter var han innom Salzburg, så flyktet han til England i 1934 og fikk statsborgerskap der – men endte sine siste år i Brasil – og valgte å ta sitt eget liv sammen med konen i 1942 – han så mørkt på krigens utfall.
Av alt det han har skrevet, er kanskje Sjakknovelle hans mest leste. Den har noen likhetspunkter med Amokløper – blant annet at den i form er en lang novelle, eller en kort roman med fortettet stemning og en handling som foregår på et skip. Den er høyst anbefalelelses verdig.
Det jeg har lest av Zweig som gjorde mest inntrykk er nok Verden av i går: en europeers erindringer. Med to verdenskriger i sitt liv og jødisk bakgrunn var det ikke rart at Zweig lot seg deprimere av tankene rundt Europas ”fremtid”, eller dårlige fremtidsperspektiver – her var enda ikke et EU i sikte – en fredelig forsoning av Europas nasjoner var kanskje en stor drøm for han – men i 1942 ser han ingen lysning for denne drømmen, Europa er knust under nazismen og alle idealer ser ut til å være tapt, han øyner ikke noe håp for Europa og som sterk pasifist velger han å forlate denne verden i 1942.
Drømmen om Europa var tapt.
Mer om forfatteren i Wikipedia.

Mine tanker om Amokløper:

Av og til bør man gå tilbake i tid og ta for seg en av de "store" fra svunne tider.  Nå har jeg nettopp lest noe av Stefan Zweig igjen. Han har satt spor etter seg. En fascinerende dikter - like aktuell i dag som på 1920-30-tallet.
Amokløper fikk meg til å minnes stemningen i  Goethes Die Leiden des jungen Werthers (stormende følelser og selvmord i denne også) som jeg leste på originalspråket i tenårene. Her er besettelse, kjærlighet, stormende følelser, lidelse og død.  Menneskets hjerte og menneskets smerte ser ut til å være tidløs. "Romanen" har en sterk undertone av seksuelt begjær og lengsel – sterke følelser man er beredt til å gå i døden for.
Amokløper er en lang novelle eller en kort roman, den ble først trykt i  avisen Neue Freie Presse in 1922 - den bærer tydelig preg av at dette er tiden da Sigmund Freud og hans psykoanalyse var i "vinden".  Hovedpersonen preges av en besettelse (compulsion and obsession) så sterk at den går på bekostning av hans profesjonelle og private liv – ja, det fører han bokstavelig talt til et endelikt. (Her skal bemerkes at Zweig rømte fra Europa i 1942 da han trodde nazistene ville vinne krigen, han og kona begikk selvmord)
Romanens original-tittel Amok har malayisk opprinnelse og betegner  et sykelig raserianfall, blindt sinne og angrep - noe i likhet  med vikingenes berserkgang.
I begynnelsen av historien er vi om bord i en båt fra India til Europa – året er 1912. Historien har en navnløs forteller – under dekk møter han en forskremt mann som gjemmer seg - etter hvert forteller denne merkelige mannen sin tragiske historie. Han er lege fra Leipzig, og har praktisert i en liten koloni-landsby, i Nederlandsk-India. En dag blir han oppsøkt av en vakker,rik engelsk kvinne. Han er ensom og han blir betatt av kvinnen. Men hun er gift med en innflytelsesrik nederlandsk kjøpmann – nå søker hun hjelp hos legen fordi hun har vært utro og venter et uønsket barn. Hovedpersonen kommer i en uløselig problem-situasjon, dilemmaet er om han skal hjelpe kvinnen med ulovlig abort, eller forholde seg lovlydig – skal ikke her gi historien i detaljer, men "løsningen" for kvinnen blir å oppsøke en kvakksalver, og det får fatale følger – legen er til stede og prøver å hjelpe henne etter det hun har gått igjennom, men han kan ikke redde henne. I stedet avgir han et løfte om at ingen må få kjennskap til det kvinnen har gjort, spesielt ikke hennes ektemann.
Kvinnen føres hjem i en kiste med skipet Oseania, på samme skipet er legen som er ”besatt" og passasjeren som blir fortalt hele den tragiske historien.
Mye kommer for en dag når skipet kommer til Napoli – en "ulykke" skjer - og hva hender med kisten og den besatte legen? Vel, det skal jeg ikke avsløre her.
Men jeg medgir at leseren blir grepet av legen som går "amok" og den besettelsen som får han til å glemme rasjonelle tanker om arbeid og egen eksistens. Det er som om krefter utenfor han selv driver han.
Her et klipp fra en fransk film som illustrer godt tittelen Amok - her er det desperasjon og sterke følelser som kommer til uttrykk:

Konklusjon:

Romanens temaer er mange og vil nok engasjere de fleste lesere - i dag som dengang - den er nesten som en psykologisk thriller, med snev av gresk tragedie - den handler om menneskelige følelser, kjærlighet, besettelse, imperialisme og klasseforskjell, og ikke minst selvmord.
Terningkast:5
 

Monday, 6 July 2020

Tanker om bok - Ari Behn: Inferno

Inferno berørte meg sterkt - gjennom både tekstene og maleriene. En lidelseshistorie i sterke ord og sterke farger.
Tittel: Inferno - Undertittel: Roman med malerier
Forfatter: Ari Behn
Utgivelsesår: 2018
Antall sider: 118
Forlag: Juritzen 
Illustrert av Ari Behn
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788233801519
Fotografier av Per Heimly
Innbundet
Biografisk litteratur, malerkunst

Min kilde: Bok fra biblioteket og eget eksemplar

Om forfatteren - Wikipedia


Bokens back-cover

Mine tanker om Inferno:


Jeg stod lenge på bibliotekets venteliste på Inferno - Men jeg er nesten glad for at jeg måtte vente en god stund før jeg fikk tilgang til denne boken - det føltes riktig med litt avstand til det som skjedde med Ari Behn i desember 2019. Men 1.juli 2020 var det endelig min tur til å se denne - og jeg var spent på den. Jeg ble sittende på biblioteket og se og lese - og glemte alt rundt meg. Boken var da over all forventning. Jeg måtte eie boken selv, det var sikkert - jeg kjøpte den straks - for å studere denne nærmere over tid. I stikkords form - her er noen av tankene jeg gjorde meg etter hvert:
Tekstene er korte og intense, de 53 avbildede maleriene er av varierende kvalitet, men jeg likte dem faktisk alle - prangende, men effektfulle - mange portretter, spesielt selvportretter - sterke i fargene. Det er bilder som gir rom for ettertanke og tolkning.
Innholdet i tekstene ser ut til å omhandle ett år i hovedpersonens liv – et skjebnesvangert år - året rett etter forfatterens skilsmissen fra Märtha Louise – Hovedpersonen skildrer et ”annus horribilis”  preget av sammenbrudd, angst, kaos, kroppslig smerte i form av en øre-cyste, innleggelse på sykehus, destruktive tanker, selvportrett både i tekst og malerier. – Selvbiografiske elementer til tross – Ari Behn unngår å bli utleverende når det gjelder kongefamilien eller andre personer som stod han nær. Jeg opplevde både tekstene og maleriene som nådeløst ærlige, selvransakende og sterkt eksistensialistiske.

Han ser ut til å følge Ibsens utsagn til fulle: "Å leve er krig med trolle i hjertets og hjernens hvelv. Å dikte, - det er å holde dommedag over seg selv"
Det kan bli mye til tider – infernoet ”males” om og om igjen for leseren – og man føler seg nesten dratt inn i forfatterens helvete - den virker utmattende denne kampen mot demoner, kampen mot seg selv. Og med bokens tittel-valg hadde nok forfatteren både Dante og Strindbergs smertelige litteratur i tankene. Av andre store diktere er Hemingway et tydelig litterært forbilde, i tillegg blir Hemingway en synlig rollemodell for Ari Behns lidelser og bortgang.

Hemingway - Inferno tekst s.27 - (mobil-foto på biblioteket)
Ari Behns "inferno" slår vel ut veldig deprimerende på de fleste lesere – men faktisk å lese denne ”dødsdansen” fikk meg til å verdsette livet enda mer.
Man kan ikke annet enn beundre en slik rå og modig utlevering - formidlet i en høyst kreativ bok-utforming.


Ari Behn setter ingen grenser her – hverken når det gjelder ordvalg, språklig uttrykksform eller dristige farger og former. Vi føler sterkt krefter som står imot hverandre – liv og død, " Lebenschmerz" og "Weltschmerz" , lyset og mørkret - dette slår imot oss i alle tekstene. Mye virker ganske suggererende fordi det er så repetitiv - både tekstene og bildene - i ettertid så kan man føle at han har malt og skrevet om kapp med tiden.
Og i ettertid skjønner vi kanskje enda bedre hva som står på spill her – han skriver og maler livet og døden, lyset og mørket – en kamp. Og vi vet hvordan denne kampen endte.
Her er (selv)portrettet (s.5 - mangler litt i nederste kant) - A fool for a lifetime - som innleder boken - og teksten som innledningsvis sier "her sitter jeg og
venter  på døden" (s.4):
 



På en måte ser jeg denne boken som en forlengelse av hans debutbok, Trist som faen – novellesamlingen som utkom for ca 20 år siden i 1999 - jeg oppfattet også  den som høyst eksistensiell, en samling "triste" mennesker på søken etter identitet og  - de passer ikke helt inn. Og om debutboken og dens karakterer var ”triste som faen", så er hans siste bok Inferno en forsterkning av tristheten og ulykksaligheten....
Inferno ble for meg både realisme og eventyr på samme tid – vi møter Askeladden og vi møter Alice i eventyrland – og kaninen hennes dukker opp i maleriene både her og der, til og med på front-coveret. Til tross for elementer av eventyr, må vel bokens innhold sies å være hard realisme hvor døden står i sentrum med en hovedperson som dveler ved en skjebne som ser ut til å være uunngåelig. Se tekst side 18: "Jeg er døende. Jeg undrer på hvor langt ned det er mulig å komme. Jeg dør. Om og om igjen"  - og tilhørende maleri på side 19 har tittelen "I am alone and want to die" - (jeg merket meg at dette bilde også har et "juletre" med stjerne i toppen - det ga meg visse assosiasjoner)

Scannet fra Inferno s.19, (bildet mangler litt i nedre kant)
Mange vil kanskje føle at død og fortvilelse romantiseres og dyrkes - at det ligner på en gresk tragedie, men jeg så det mer som kampen mange i dagens samfunn fører mot "demoner" og mot seg selv – i ettertid vet vi hvordan kampen i Inferno endte - ikke bare i boken, men også i real life.
Her er noen flere smakebiter fra boken - det føles ikke riktig å avdekke for mye  - boken anbefales både som lese- og se-verdig.

Inferno s.13 - "Selvportrett" - (mobil-foto på biblioteket)
Inferno s.17 - "Røros in my hearth"- (mobil-foto på biblioteket)Det finnes noen "fredsommelige" malerier også
Inferno tekst s.22 -  (mobil-foto på biblioteket)
Inferno s.23 - "Bad big sleep" -  (mobil-foto på biblioteket)
Inferno tekst s.96 -  (mobil-foto på biblioteket)
Inferno s.97 - "Let go" -  (mobil-foto på biblioteket)
Det kan vel ikke sies mer i klartekst enn den siste teksten på s. 118 – her noen linjer fra den:
"Vi dør. For å gjenoppstå……..Jeg er i ferd med  å ta farvel med dere alle. Jeg kommer til å dø……Straks død og begravet….Lagt i åpen kiste."

Og det siste bilde på side 119 har tittelen Gone – og maleriet forestiller i min tolking en familien på fem, hvor en person er ut-krysset og ”Gone":
Inferno s.119 - scannet bile - "Gone"
Man skulle tro at det å skrive denne boken, det å male disse til dels groteske bildene, ville virke som en slags selvterapi – en "purgatory" - renselse - som man ville kommet igjennom som et mer harmonisk og livsglad menneske - men slik gikk det altså ikke i virkeligheten. – Det er å håpe at boken Inferno kan hjelpe andre martrede sjeler/lesere til å finne ut at livet er verd å ta vare på.
Med tanke på omstendighetene rundt boken, og dens evne til å berøre gjennom slagkraftige tekster og malerier, scorer denne langt bedre enn debut-romanen (Trist som faen) hos meg - terningkast:5

Saturday, 29 February 2020

Tanker om bok - Vibeke Klemetsen: Sunn pasta, helt enkelt

Inspirerende matbok med spennende pastaretter - og Vibeke har lagt vekt på å gjøre de sunne også. Her er det lett å finne en favoritt eller flere.
Tittel: Sunn pasta, helt enkelt - Grønn vri på din favorittmat
Forfatter: Vibeke Klemetsen
Utgivelsesår: 2019
Antall sider: 171
Forlag: Gyldendal
Illustrasjonsbilder: Mats Dreyer
Bokmål
ISBN/EAN: 9788205522268

Jeg hadde Lese-eksemplar fra forlaget.
Vibeke Klemetsen - foto: Mats Dreyer - fra Gyldendals side

Om forfatteren:

Vibeke Klemetsen er yogainstruktør, opptatt av helse og sunn livsstil - og sunn mat. Hun har kokkelert på TV og vant MasterChef konkurranse på TV3 i 2013 - og ellers så er hun delvis av italiensk avstamming gjennom Santi-familien, som i fire generasjoner var tilknyttet Nidaros-katedralens restaureringsarbeider. Vibeke er blitt en ekspert på pasta, hun har hatt TV program om sine streiftog i Toscana på jakt etter oppskrifter og de rette pasta-knepene som gir de beste resultater. "Bare Pasta" i Matkanalen

Mine tanker om Sunn pasta, helt enkelt:

Jeg må bare innrømme at jeg er ingen kreativ person innen oppskrifter og kokkelering. Men flere omstendigheter gjorde at dette var en oppskriftsbok som virkelig fanget min interesse - kanskje den setter meg på et bedre spor innen temaet mat og kokekunst. Mitt første møte med denne var på Gyldendals høstmøte i Trondheim, med lansering av nye bøker september 2019. (Scroll ned og finn referat fra møtet mellom Ingar S. Kolloen og Vibeke Klemetsen her).
Interessen for Vibekes bok ble vekket av flere grunner: Jeg har ikke spist pastaretter ofte, men de gangene jeg har smakt det, har jeg likt det. (Jeg er noe kresen i matveien) - og her har sannelig Vibeke greid å gjøre rettene ekstra sunne også, et stort pluss. En annen grunn til at jeg måtte ha denne boken var Vibekes tilknytning til Santi-slekten (som jeg kjente til fra Domkirken), jeg hilste på Vibekes mor og tante under boklanseringer - døtre av Wedel Santi, som hadde vært gipsmakere i Domkirken.

Tilbake til boken og oppskriftene - jeg skal ikke gå i detaljer på oppskrifter, det anbefales å prøve ut disse selv - men jeg skal oppsummere noe av det jeg likte her: Et rikholdig innholdsregister taler for seg selv - og i mange av rettene er det spennende tillegg av grønnsaker og frukter. Tydelige oppskrifter med fine illustrasjons-bilder av Mats Dreyer - og et rikholdig stikkord-register til slutt - det er alltid et pluss for slike bøker synes jeg. Her innholdslisten:
Og her bokens inside-cover - fristende og variert:
Vinterferien med besøk av datter og barnebarn ble en slags innvielse av boken - hvor datteren har kokke-kunstene sine fra, vet ikke jeg, men jeg blir alltid imponert over rettene hun tryller frem - og begge småguttene likte retten de hadde valgt ut. (De gjorde forskjellige valg)
Oppskriftene i boken har noe både for de som spiser kjøtt, og de som holder seg bare til vegetar-retter. Jeg ble overrasket over at det finnes så mye forskjellig pasta å få kjøpt – men boken har også et kapittel om å lage pasta selv, helt fra grunnen – noe som kan være en samlende familie-aktivitet, helt i tråd med italienske tradisjoner.
I rettene vi prøvde var kombinasjonen av pasta og ost og urter og chili helt fortreffelig. 65 oppskrifter finner vi i boken, noen "gamle, tradisjonelle", men de fleste er nye og overraskende.
Her kommer to bilder scannet fra boken - en oppskrift og "pasta"-grønnsaker, og noen fotografier fra vår innvielse av boken. (Bilder av kokken blir ikke publisert....):

 
Vi lager pastasausen - Foto:RandiAa©
Vel-lagret parmesan-ost må til - Foto:RandiAa©
Pastaen kokes i stor kjele, rikelig med vann, ikke for mye salt - Foto:RandiAa©
Velsmakende og enkelt - Foto:RandiAa©
Denne oljen var god, det syntes guttene - Foto:RandiAa©
Jeg la merke til at datteren min fulgte oppskriften ganske nøye og gjorde det helt riktig med koking av pastaen, 7gr salt til 100gr pasta og en liter vann, fosskoke uten lokk - økologisk, god extra -  virgin olivenolje hører også med - vi er enig med Vibeke at alt man kan få i økologisk "utgave" er å foretrekke. Og nykvernet pepper og godt lagret Parmesan setter en spiss på det meste.
Vibeke har virkelig fokusert på å gjøre pastaretter, til litt mer enn "bare" pasta - ved å bruke mye grønnsaker - her er mange forslag til "spiraliserte" grønnsaker, man kan bytte ut vanlig pasta med bønnepasta og linsepasta også.
Konklusjon: 

Dette tror jeg er en matbok som bokstavelig talt vil falle i smak hos mange - se og lag selv. Anbefales
Terningkast:6

Wednesday, 12 February 2020

Tanker om bok - Ivar Mølsknes: Byglimt og Klaus Grøneng:Svarthandel og konsentrasjonsleir - Bibliotekbesøk

På biblioteket med Byglimt - iPhone:RandiAa© 
Ivar Mølsknes vet å finne de rette fotomotivene i Trondheim by - Byglimt gir mange smile-stunder over dagligdagse situasjoner.
Tittel: Byglimt
Forfatter - fotograf: Ivar Mølsknes
Heftet
Antall sider:100

På biblioteket med Klaus Grøneng bok - iPhone:RandiAa©
Fin, gammel årgang dette - morsomt å bla i

Tittel: Svarthandel og konsentrasjonsleir: selvopplevelser
Forfatter: Klaus Grøneng
Utgitt: Trondheim 1949
Antall sider: 213
Illustrert med noen fotografier

Man kan bla i boken på Nasjonalbibliotekets web-side. 

Tanker om bok - Byglimt av Ivar Mølksnes og Svarthandel og konsentrasjonsleir av Klaus Grøneng - Bibliotekbesøk:

To helt ulike bøker, men noe har de til felles - de er lokalhistoriske, det vil si de gir glimt fra Trøndelag - den ene i bilder fra Trondheim fra de siste to ti-år, den andre er fra 1949 med tilbakeblikk på opplevelser fra krigen.
Jeg skal ikke gi noen utførlig omtale av disse - foranledningen til at jeg nevner dem, er at de er eksempler på bøker jeg sitter på mitt lokal-bibliotek og leser. Titt og ofte på mine gå-turer kan det bli tid til en liten "time-out" med hyggestund på biblioteket. Da er det nesten alltid med bøker som jeg på forhånd har reservert - jeg får regelmessig mail-beskjed om bøker som er kommet inn som kan være av interesse for meg. Flott service av biblioteket. En del korte bøker låner jeg ikke med hjem - de leses der og da.
Byglimt ga meg en fornøyelig stund 11.02.2020 - fotografen Ivar Mølksnes startet i 2004 å farte rundt i Trondheim by og fange opp steder, personer og morsomme situasjoner. Og denne boken er en samling av slike bilder gjennom 15 år. Under bildene er forfattet treffende tekster, her skal ikke avsløres noe - men dette er en bok man gjerne vil eie selv, eller kanskje også gi i gave til noen.
 

Svarthandel og konsentrasjonsleir: selvopplevelser av Klaus Grøneng leste jeg i dag, 12.02.2020
En av grunnene til at jeg umiddelbart fattet interesse her, var navnet Klaus Grøneng (men selvsagt også er informasjon rundt siste verdenskrig av interesse) - tilbake til Klaus Grøneng -  jeg kom på et minne fra tidlig barndom, jeg var med min far og en kollega av han til Nossum storgård i Levanger - Grøneng eide den gården. Han drev med hester, og vi skulle kjøpe hest - det ble en fin dag på denne gården. Grøneng ble født i 1881 og døde brått i 1954 - det var nok rundt den tiden vi var der.
Han har skrevet to bøker om Rinnanbanden før denne. Svarthandel-boken handler om hans "hjelpsomhet" med å skaffe folk fornødne varer under krigen - den såkalte svartebørshandel, og i tillegg om fangeleiren på Falstad. Denne boken ga en spesiell gammelmodig følelse å lese - jeg ble hensatt til riktig gamle dager.

Her er et klipp fra forordet:
Her er et bilde av Klaus Grøneng fra 1953, året før han døde brått - det er tatt av fotograf Schrøder og befinner seg på Sverresborg Folkemuseum - stedet er Trondheim torg, man skimter søylen med Olav Tryggvason:
Terningkast 5 på begge disse bøkene

En takk til mitt kjære lokalbibliotek (Moholt) for mange fine leseopplevelser.