Saturday, 8 August 2020

Tanker om bok - Thorvald Steen: Det siste fotografiet

Thorvald Steen skriver intenst og medrivende – Fiksjon eller virkelighet? Han deler sin livs-historie med leserne. Vi kan ikke unngå å bli berørt.  Her kommer en videre "utdyping" av Det hvite badehuset"
Tittel: Det siste fotografiet
Forfatter: Thorvald Steen
Forlag: Oktober
Språk: Bokmål
Utgitt: 2019
Antall sider: 150
Sjanger: Biografisk
ISBN9788249520152
Jeg brukte lesereksemplar fra forlaget og lydfil ISBN9788242182364 fra LBF, innlest av Øystein Røger. Boken ble lest og lyttet i januar 2020.

Thorvald Steen - foto fra forlagets side - fotograf Trine Hisdal

Om forfatteren:

Thorvald Steen er født i 1954 og debuterte som forfatter i 1983 – han har et utrolig rikt og variert forfatterskap med blant annet romaner, skuespill, dikt, noveller, barnebøker  - og han har også gjort seg internasjonalt bemerket. Han har mottatt flere priser og forfatterskapet hans har fått rosende omtaler både i hjemlandet og i andre land. I flere år var han også formann i Den norske forfatterforeningen.
 Jeg ble ikke nærmere bekjent med dette forfatterskapet før i 2017, da jeg leste Det hvite badehuset. (Og da en slags oppfølger kom i 2019 – Det siste fotografiet – var det så absolutt en bok jeg måtte lese – begge bøkene gjorde et dypt inntrykk på meg, ikke bare på grunn av et alvorlig tema i hver av bøkene, men også fordi han skriver så intenst og medrivende )
Mer om forfatteren i Wikipedia og leksikon. Videoklipp om Det siste fotografiet.

Bøker av Thorvald Steen som Oktober har gitt ut, og flere av dem finnes i lyd hos LBF:
2002    Den lille hesten (roman)
2003    Fra Reykholt til Bosporus (essay)
2004    Kamelskyer (roman)
2006    Vekten av snøkrystaller (roman)
2008    Det lengste svevet (roman)
2010    Ørkenstormer (skuespill)
2010    Løvehjerte
2012    Balanse
2013    Nidaros
2014    Den besværlige historien
2015    Det usynlige biblioteket
2017    Det hvite badehuset
2019    Det siste fotografiet

Mine tanker om Det siste fotografiet:

Bokens bakside-cover gir oss en god introduksjon

Mye av det samme gjelder for denne romanen som for den forrige - Det hvite badehuset. Så derfor blir denne omtalen ganske kort - i fortsettelsen her øver han et enda større press på sin mor, hun er ganske syk nå, og han skjønner at tiden er knapp - han må få "tilståelsen" ut av henne: hvordan var det med hennes far (hovedpersonens morfar) og morens bror Frode - hva er sannheten, hvorfor var ikke de en del av familien da han vokste opp?
Samtidig fører han en annen kamp mot muskelsykdommen som blir mer og mer alvorlig - han tvinger seg selv til å overbevise legen om at han kan greie seg, og fortsatt stå på beina et øyeblikk om det er nødvendig - men den kampen blir vanskeligere og vanskeligere. Han har truselen hengende over seg fra legen om at han må på institusjon om han ikke greier å stå på sine egne ben et øyeblikk.
Og hvordan går så tidskampen om morens beretning eller tilståelse? Det er et thrillermoment som ikke skal avsløres her. Men som forfatteren selv har gitt uttrykk for, blir det et oppgjør med sorterings-samfunnet. Romanen har et sterkt fokus på dette med å fri seg fra skammen over å være født slik -  Thorvald Steen legger vekt på å sette en stopper for  fortielsen i familien basert på skam -  personene som hadde blitt ikke-personer i historien (hans morfar og onkel)  vil han gi en plass i familie-historien, de bør ikke stemples som ”fylliker” eller ”syfilis-vrak”.
Denne gripende, personlige historien om tragedien i Steens egen familie, ble på  ingen måte historien om en som lar seg knekke av sykdom, skam og motgang - tvert i mot blir det historien om det å stå frem og seire over skammen og fordommene. I den forrige romanen – Det hvite badehuset – fortelles det om tilfeldigheten, en telefon fra en ”ukjent" kusine, som førte til at hovedpersonen kom på sporet av sine "bortgjemte" familiemedlemmer – nysgjerrigheten er vekket - han vil prøve å forstå hvorfor dette ble skjult - den som kan hjelpe han å forstå er den kreftsyke moren, og vil hun rekke det før hun går bort?
De korte samtalene han får til med moren etter hvert, blir intense og utmattende både for moren og sønnen. Det  er spesielt viktig for hovedpersonen å bli kjent med denne familie-historien nå da hans datter har arvet sykdommen og skal ha barn - et viktig dilemma bringes på banen: Vil datteren fortsatt gjennomføre et svangerskap når hun vet risikoen med arvelighet?
På siden av de viktige hovedtemaer (skam, fortielser, hemmelighold, annerledeshet), fascineres vi også over relasjonen mor – sønn, her utspilles en kamp mellom to sterke personligheter, en kamp som hovedsaklig bunner i generasjons-forskjeller og  synet på åpenhet. Trass i sterke motsetninger og ”maktkamp” her, føler man aldri at hovedpersonen opptrer respektløst overfor moren - selv ikke når han nådeløst presser henne på slutten av livet til en åpenhet hun aldri har vist tidligere. På meg virket dette nesten som moren ga en slags ”confession” på slutten av livet, og at det ble en lettelse for henne å få det frem i lyset. Forfatteren forteller selv om boken:  

Konklusjon: De to romanene Det hvite badehuset og Det siste fotografiet bør sees i sammenheng - et stort poeng ved bøkene er at de gir leserne innsyn og innsikt i viktige menneskelige og samfunns-relaterte problemer: Hva medfører "sorterings-samfunnet" for de som blir berørt av det, og hvordan bør samfunnet revurdere visse holdninger når det gjelder "annerledeshet" - Thorvald Steen gir et viktig bidrag til denne debatten.

Terningkast:5

Se også min omtale av:
Det hvite badehuset
Det siste fotografiet

 

 

Wednesday, 5 August 2020

Tanker om bok - Stefan Zweig: Amokløper

Besettelse, lidenskap, kjærlighet - ja, man kan gå Amok for mindre. Stefan Zweig er en fascineende forfatter. Like aktuell i dag som på 1920-30-tallet.
Tittel: Amokløper
Forfatter: Stefan Zweig
Utgivelsesår: 2019, først utgitt 1922
Spilletid: 132min
Forlag: Viatone
Språk: Bokmål
ISBN9788771834338
Originaltittel: Amok
Lest av Duc, Mai-The
Jeg lånte lydboken gjennom Bookbites
Slik så originalutgaven ut - Amok, Originalausgabe, Insel, Leipzig 1922:

Mine tanker om forfatteren Zweig:

Stefan Zweig (1881-1942) var en jødisk-østerriksk forfatter. Han skrev både skuespill, lyrikk, romaner, noveller og flere biografier.
Stefan Zweig var opprinnelig fra Wien, men omstendighetene fikk han på flyttefot. Han livnærte seg i Wien av forfatterskapet, men slo seg ned i Sveits under første verdenskrig, deretter var han innom Salzburg, så flyktet han til England i 1934 og fikk statsborgerskap der – men endte sine siste år i Brasil – og valgte å ta sitt eget liv sammen med konen i 1942 – han så mørkt på krigens utfall.
Av alt det han har skrevet, er kanskje Sjakknovelle hans mest leste. Den har noen likhetspunkter med Amokløper – blant annet at den i form er en lang novelle, eller en kort roman med fortettet stemning og en handling som foregår på et skip. Den er høyst anbefalelelses verdig.
Det jeg har lest av Zweig som gjorde mest inntrykk er nok Verden av i går: en europeers erindringer. Med to verdenskriger i sitt liv og jødisk bakgrunn var det ikke rart at Zweig lot seg deprimere av tankene rundt Europas ”fremtid”, eller dårlige fremtidsperspektiver – her var enda ikke et EU i sikte – en fredelig forsoning av Europas nasjoner var kanskje en stor drøm for han – men i 1942 ser han ingen lysning for denne drømmen, Europa er knust under nazismen og alle idealer ser ut til å være tapt, han øyner ikke noe håp for Europa og som sterk pasifist velger han å forlate denne verden i 1942.
Drømmen om Europa var tapt.
Mer om forfatteren i Wikipedia.

Mine tanker om Amokløper:

Av og til bør man gå tilbake i tid og ta for seg en av de "store" fra svunne tider.  Nå har jeg nettopp lest noe av Stefan Zweig igjen. Han har satt spor etter seg. En fascinerende dikter - like aktuell i dag som på 1920-30-tallet.
Amokløper fikk meg til å minnes stemningen i  Goethes Die Leiden des jungen Werthers (stormende følelser og selvmord i denne også) som jeg leste på originalspråket i tenårene. Her er besettelse, kjærlighet, stormende følelser, lidelse og død.  Menneskets hjerte og menneskets smerte ser ut til å være tidløs. "Romanen" har en sterk undertone av seksuelt begjær og lengsel – sterke følelser man er beredt til å gå i døden for.
Amokløper er en lang novelle eller en kort roman, den ble først trykt i  avisen Neue Freie Presse in 1922 - den bærer tydelig preg av at dette er tiden da Sigmund Freud og hans psykoanalyse var i "vinden".  Hovedpersonen preges av en besettelse (compulsion and obsession) så sterk at den går på bekostning av hans profesjonelle og private liv – ja, det fører han bokstavelig talt til et endelikt. (Her skal bemerkes at Zweig rømte fra Europa i 1942 da han trodde nazistene ville vinne krigen, han og kona begikk selvmord)
Romanens original-tittel Amok har malayisk opprinnelse og betegner  et sykelig raserianfall, blindt sinne og angrep - noe i likhet  med vikingenes berserkgang.
I begynnelsen av historien er vi om bord i en båt fra India til Europa – året er 1912. Historien har en navnløs forteller – under dekk møter han en forskremt mann som gjemmer seg - etter hvert forteller denne merkelige mannen sin tragiske historie. Han er lege fra Leipzig, og har praktisert i en liten koloni-landsby, i Nederlandsk-India. En dag blir han oppsøkt av en vakker,rik engelsk kvinne. Han er ensom og han blir betatt av kvinnen. Men hun er gift med en innflytelsesrik nederlandsk kjøpmann – nå søker hun hjelp hos legen fordi hun har vært utro og venter et uønsket barn. Hovedpersonen kommer i en uløselig problem-situasjon, dilemmaet er om han skal hjelpe kvinnen med ulovlig abort, eller forholde seg lovlydig – skal ikke her gi historien i detaljer, men "løsningen" for kvinnen blir å oppsøke en kvakksalver, og det får fatale følger – legen er til stede og prøver å hjelpe henne etter det hun har gått igjennom, men han kan ikke redde henne. I stedet avgir han et løfte om at ingen må få kjennskap til det kvinnen har gjort, spesielt ikke hennes ektemann.
Kvinnen føres hjem i en kiste med skipet Oseania, på samme skipet er legen som er ”besatt" og passasjeren som blir fortalt hele den tragiske historien.
Mye kommer for en dag når skipet kommer til Napoli – en "ulykke" skjer - og hva hender med kisten og den besatte legen? Vel, det skal jeg ikke avsløre her.
Men jeg medgir at leseren blir grepet av legen som går "amok" og den besettelsen som får han til å glemme rasjonelle tanker om arbeid og egen eksistens. Det er som om krefter utenfor han selv driver han.
Her et klipp fra en fransk film som illustrer godt tittelen Amok - her er det desperasjon og sterke følelser som kommer til uttrykk:

Konklusjon:

Romanens temaer er mange og vil nok engasjere de fleste lesere - i dag som dengang - den er nesten som en psykologisk thriller, med snev av gresk tragedie - den handler om menneskelige følelser, kjærlighet, besettelse, imperialisme og klasseforskjell, og ikke minst selvmord.
Terningkast:5
 

Monday, 6 July 2020

Tanker om bok - Ari Behn: Inferno

Inferno berørte meg sterkt - gjennom både tekstene og maleriene. En lidelseshistorie i sterke ord og sterke farger.
Tittel: Inferno - Undertittel: Roman med malerier
Forfatter: Ari Behn
Utgivelsesår: 2018
Antall sider: 118
Forlag: Juritzen 
Illustrert av Ari Behn
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788233801519
Fotografier av Per Heimly
Innbundet
Biografisk litteratur, malerkunst

Min kilde: Bok fra biblioteket og eget eksemplar

Om forfatteren - Wikipedia


Bokens back-cover

Mine tanker om Inferno:


Jeg stod lenge på bibliotekets venteliste på Inferno - Men jeg er nesten glad for at jeg måtte vente en god stund før jeg fikk tilgang til denne boken - det føltes riktig med litt avstand til det som skjedde med Ari Behn i desember 2019. Men 1.juli 2020 var det endelig min tur til å se denne - og jeg var spent på den. Jeg ble sittende på biblioteket og se og lese - og glemte alt rundt meg. Boken var da over all forventning. Jeg måtte eie boken selv, det var sikkert - jeg kjøpte den straks - for å studere denne nærmere over tid. I stikkords form - her er noen av tankene jeg gjorde meg etter hvert:
Tekstene er korte og intense, de 53 avbildede maleriene er av varierende kvalitet, men jeg likte dem faktisk alle - prangende, men effektfulle - mange portretter, spesielt selvportretter - sterke i fargene. Det er bilder som gir rom for ettertanke og tolkning.
Innholdet i tekstene ser ut til å omhandle ett år i hovedpersonens liv – et skjebnesvangert år - året rett etter forfatterens skilsmissen fra Märtha Louise – Hovedpersonen skildrer et ”annus horribilis”  preget av sammenbrudd, angst, kaos, kroppslig smerte i form av en øre-cyste, innleggelse på sykehus, destruktive tanker, selvportrett både i tekst og malerier. – Selvbiografiske elementer til tross – Ari Behn unngår å bli utleverende når det gjelder kongefamilien eller andre personer som stod han nær. Jeg opplevde både tekstene og maleriene som nådeløst ærlige, selvransakende og sterkt eksistensialistiske.

Han ser ut til å følge Ibsens utsagn til fulle: "Å leve er krig med trolle i hjertets og hjernens hvelv. Å dikte, - det er å holde dommedag over seg selv"
Det kan bli mye til tider – infernoet ”males” om og om igjen for leseren – og man føler seg nesten dratt inn i forfatterens helvete - den virker utmattende denne kampen mot demoner, kampen mot seg selv. Og med bokens tittel-valg hadde nok forfatteren både Dante og Strindbergs smertelige litteratur i tankene. Av andre store diktere er Hemingway et tydelig litterært forbilde, i tillegg blir Hemingway en synlig rollemodell for Ari Behns lidelser og bortgang.

Hemingway - Inferno tekst s.27 - (mobil-foto på biblioteket)
Ari Behns "inferno" slår vel ut veldig deprimerende på de fleste lesere – men faktisk å lese denne ”dødsdansen” fikk meg til å verdsette livet enda mer.
Man kan ikke annet enn beundre en slik rå og modig utlevering - formidlet i en høyst kreativ bok-utforming.


Ari Behn setter ingen grenser her – hverken når det gjelder ordvalg, språklig uttrykksform eller dristige farger og former. Vi føler sterkt krefter som står imot hverandre – liv og død, " Lebenschmerz" og "Weltschmerz" , lyset og mørkret - dette slår imot oss i alle tekstene. Mye virker ganske suggererende fordi det er så repetitiv - både tekstene og bildene - i ettertid så kan man føle at han har malt og skrevet om kapp med tiden.
Og i ettertid skjønner vi kanskje enda bedre hva som står på spill her – han skriver og maler livet og døden, lyset og mørket – en kamp. Og vi vet hvordan denne kampen endte.
Her er (selv)portrettet (s.5 - mangler litt i nederste kant) - A fool for a lifetime - som innleder boken - og teksten som innledningsvis sier "her sitter jeg og
venter  på døden" (s.4):
 



På en måte ser jeg denne boken som en forlengelse av hans debutbok, Trist som faen – novellesamlingen som utkom for ca 20 år siden i 1999 - jeg oppfattet også  den som høyst eksistensiell, en samling "triste" mennesker på søken etter identitet og  - de passer ikke helt inn. Og om debutboken og dens karakterer var ”triste som faen", så er hans siste bok Inferno en forsterkning av tristheten og ulykksaligheten....
Inferno ble for meg både realisme og eventyr på samme tid – vi møter Askeladden og vi møter Alice i eventyrland – og kaninen hennes dukker opp i maleriene både her og der, til og med på front-coveret. Til tross for elementer av eventyr, må vel bokens innhold sies å være hard realisme hvor døden står i sentrum med en hovedperson som dveler ved en skjebne som ser ut til å være uunngåelig. Se tekst side 18: "Jeg er døende. Jeg undrer på hvor langt ned det er mulig å komme. Jeg dør. Om og om igjen"  - og tilhørende maleri på side 19 har tittelen "I am alone and want to die" - (jeg merket meg at dette bilde også har et "juletre" med stjerne i toppen - det ga meg visse assosiasjoner)

Scannet fra Inferno s.19, (bildet mangler litt i nedre kant)
Mange vil kanskje føle at død og fortvilelse romantiseres og dyrkes - at det ligner på en gresk tragedie, men jeg så det mer som kampen mange i dagens samfunn fører mot "demoner" og mot seg selv – i ettertid vet vi hvordan kampen i Inferno endte - ikke bare i boken, men også i real life.
Her er noen flere smakebiter fra boken - det føles ikke riktig å avdekke for mye  - boken anbefales både som lese- og se-verdig.

Inferno s.13 - "Selvportrett" - (mobil-foto på biblioteket)
Inferno s.17 - "Røros in my hearth"- (mobil-foto på biblioteket)Det finnes noen "fredsommelige" malerier også
Inferno tekst s.22 -  (mobil-foto på biblioteket)
Inferno s.23 - "Bad big sleep" -  (mobil-foto på biblioteket)
Inferno tekst s.96 -  (mobil-foto på biblioteket)
Inferno s.97 - "Let go" -  (mobil-foto på biblioteket)
Det kan vel ikke sies mer i klartekst enn den siste teksten på s. 118 – her noen linjer fra den:
"Vi dør. For å gjenoppstå……..Jeg er i ferd med  å ta farvel med dere alle. Jeg kommer til å dø……Straks død og begravet….Lagt i åpen kiste."

Og det siste bilde på side 119 har tittelen Gone – og maleriet forestiller i min tolking en familien på fem, hvor en person er ut-krysset og ”Gone":
Inferno s.119 - scannet bile - "Gone"
Man skulle tro at det å skrive denne boken, det å male disse til dels groteske bildene, ville virke som en slags selvterapi – en "purgatory" - renselse - som man ville kommet igjennom som et mer harmonisk og livsglad menneske - men slik gikk det altså ikke i virkeligheten. – Det er å håpe at boken Inferno kan hjelpe andre martrede sjeler/lesere til å finne ut at livet er verd å ta vare på.
Med tanke på omstendighetene rundt boken, og dens evne til å berøre gjennom slagkraftige tekster og malerier, scorer denne langt bedre enn debut-romanen (Trist som faen) hos meg - terningkast:5

Saturday, 29 February 2020

Tanker om bok - Vibeke Klemetsen: Sunn pasta, helt enkelt

Inspirerende matbok med spennende pastaretter - og Vibeke har lagt vekt på å gjøre de sunne også. Her er det lett å finne en favoritt eller flere.
Tittel: Sunn pasta, helt enkelt - Grønn vri på din favorittmat
Forfatter: Vibeke Klemetsen
Utgivelsesår: 2019
Antall sider: 171
Forlag: Gyldendal
Illustrasjonsbilder: Mats Dreyer
Bokmål
ISBN/EAN: 9788205522268

Jeg hadde Lese-eksemplar fra forlaget.
Vibeke Klemetsen - foto: Mats Dreyer - fra Gyldendals side

Om forfatteren:

Vibeke Klemetsen er yogainstruktør, opptatt av helse og sunn livsstil - og sunn mat. Hun har kokkelert på TV og vant MasterChef konkurranse på TV3 i 2013 - og ellers så er hun delvis av italiensk avstamming gjennom Santi-familien, som i fire generasjoner var tilknyttet Nidaros-katedralens restaureringsarbeider. Vibeke er blitt en ekspert på pasta, hun har hatt TV program om sine streiftog i Toscana på jakt etter oppskrifter og de rette pasta-knepene som gir de beste resultater. "Bare Pasta" i Matkanalen

Mine tanker om Sunn pasta, helt enkelt:

Jeg må bare innrømme at jeg er ingen kreativ person innen oppskrifter og kokkelering. Men flere omstendigheter gjorde at dette var en oppskriftsbok som virkelig fanget min interesse - kanskje den setter meg på et bedre spor innen temaet mat og kokekunst. Mitt første møte med denne var på Gyldendals høstmøte i Trondheim, med lansering av nye bøker september 2019. (Scroll ned og finn referat fra møtet mellom Ingar S. Kolloen og Vibeke Klemetsen her).
Interessen for Vibekes bok ble vekket av flere grunner: Jeg har ikke spist pastaretter ofte, men de gangene jeg har smakt det, har jeg likt det. (Jeg er noe kresen i matveien) - og her har sannelig Vibeke greid å gjøre rettene ekstra sunne også, et stort pluss. En annen grunn til at jeg måtte ha denne boken var Vibekes tilknytning til Santi-slekten (som jeg kjente til fra Domkirken), jeg hilste på Vibekes mor og tante under boklanseringer - døtre av Wedel Santi, som hadde vært gipsmakere i Domkirken.

Tilbake til boken og oppskriftene - jeg skal ikke gå i detaljer på oppskrifter, det anbefales å prøve ut disse selv - men jeg skal oppsummere noe av det jeg likte her: Et rikholdig innholdsregister taler for seg selv - og i mange av rettene er det spennende tillegg av grønnsaker og frukter. Tydelige oppskrifter med fine illustrasjons-bilder av Mats Dreyer - og et rikholdig stikkord-register til slutt - det er alltid et pluss for slike bøker synes jeg. Her innholdslisten:
Og her bokens inside-cover - fristende og variert:
Vinterferien med besøk av datter og barnebarn ble en slags innvielse av boken - hvor datteren har kokke-kunstene sine fra, vet ikke jeg, men jeg blir alltid imponert over rettene hun tryller frem - og begge småguttene likte retten de hadde valgt ut. (De gjorde forskjellige valg)
Oppskriftene i boken har noe både for de som spiser kjøtt, og de som holder seg bare til vegetar-retter. Jeg ble overrasket over at det finnes så mye forskjellig pasta å få kjøpt – men boken har også et kapittel om å lage pasta selv, helt fra grunnen – noe som kan være en samlende familie-aktivitet, helt i tråd med italienske tradisjoner.
I rettene vi prøvde var kombinasjonen av pasta og ost og urter og chili helt fortreffelig. 65 oppskrifter finner vi i boken, noen "gamle, tradisjonelle", men de fleste er nye og overraskende.
Her kommer to bilder scannet fra boken - en oppskrift og "pasta"-grønnsaker, og noen fotografier fra vår innvielse av boken. (Bilder av kokken blir ikke publisert....):

 
Vi lager pastasausen - Foto:RandiAa©
Vel-lagret parmesan-ost må til - Foto:RandiAa©
Pastaen kokes i stor kjele, rikelig med vann, ikke for mye salt - Foto:RandiAa©
Velsmakende og enkelt - Foto:RandiAa©
Denne oljen var god, det syntes guttene - Foto:RandiAa©
Jeg la merke til at datteren min fulgte oppskriften ganske nøye og gjorde det helt riktig med koking av pastaen, 7gr salt til 100gr pasta og en liter vann, fosskoke uten lokk - økologisk, god extra -  virgin olivenolje hører også med - vi er enig med Vibeke at alt man kan få i økologisk "utgave" er å foretrekke. Og nykvernet pepper og godt lagret Parmesan setter en spiss på det meste.
Vibeke har virkelig fokusert på å gjøre pastaretter, til litt mer enn "bare" pasta - ved å bruke mye grønnsaker - her er mange forslag til "spiraliserte" grønnsaker, man kan bytte ut vanlig pasta med bønnepasta og linsepasta også.
Konklusjon: 

Dette tror jeg er en matbok som bokstavelig talt vil falle i smak hos mange - se og lag selv. Anbefales
Terningkast:6

Wednesday, 12 February 2020

Tanker om bok - Ivar Mølsknes: Byglimt og Klaus Grøneng:Svarthandel og konsentrasjonsleir - Bibliotekbesøk

På biblioteket med Byglimt - iPhone:RandiAa© 
Ivar Mølsknes vet å finne de rette fotomotivene i Trondheim by - Byglimt gir mange smile-stunder over dagligdagse situasjoner.
Tittel: Byglimt
Forfatter - fotograf: Ivar Mølsknes
Heftet
Antall sider:100

På biblioteket med Klaus Grøneng bok - iPhone:RandiAa©
Fin, gammel årgang dette - morsomt å bla i
Tittel: Svarthandel og konsentrasjonsleir: selvopplevelser
Forfatter: Klaus Grøneng
Utgitt: Trondheim 1949
Antall sider: 213
Illustrert med noen fotografier

Man kan bla i boken på Nasjonalbibliotekets web-side.

Tanker om bok - Byglimt av Ivar Mølksnes og Svarthandel og konsentrasjonsleir av Klaus Grøneng - Bibliotekbesøk:

To helt ulike bøker, men noe har de til felles - de er lokalhistoriske, det vil si de gir glimt fra Trøndelag - den ene i bilder fra Trondheim fra de siste to ti-år, den andre er fra 1949 med tilbakeblikk på opplevelser fra krigen.
Jeg skal ikke gi noen utførlig omtale av disse - foranledningen til at jeg nevner dem, er at de er eksempler på bøker jeg sitter på mitt lokal-bibliotek og leser. Titt og ofte på mine gå-turer kan det bli tid til en liten "time-out" med hyggestund på biblioteket. Da er det nesten alltid med bøker som jeg på forhånd har reservert - jeg får regelmessig mail-beskjed om bøker som er kommet inn som kan være av interesse for meg. Flott service av biblioteket. En del korte bøker låner jeg ikke med hjem - de leses der og da.
Byglimt ga meg en fornøyelig stund 11.02.2020 - fotografen Ivar Mølksnes startet i 2004 å farte rundt i Trondheim by og fange opp steder, personer og morsomme situasjoner. Og denne boken er en samling av slike bilder gjennom 15 år. Under bildene er forfattet treffende tekster, her skal ikke avsløres noe - men dette er en bok man gjerne vil eie selv, eller kanskje også gi i gave til noen.
 

Svarthandel og konsentrasjonsleir: selvopplevelser av Klaus Grøneng leste jeg i dag, 12.02.2020
En av grunnene til at jeg umiddelbart fattet interesse her, var navnet Klaus Grøneng (men selvsagt også er informasjon rundt siste verdenskrig av interesse) - tilbake til Klaus Grøneng -  jeg kom på et minne fra tidlig barndom, jeg var med min far og en kollega av han til Nossum storgård i Levanger - Grøneng eide den gården. Han drev med hester, og vi skulle kjøpe hest - det ble en fin dag på denne gården. Grøneng ble født i 1881 og døde brått i 1954 - det var nok rundt den tiden vi var der.
Han har skrevet to bøker om Rinnanbanden før denne. Svarthandel-boken handler om hans "hjelpsomhet" med å skaffe folk fornødne varer under krigen - den såkalte svartebørshandel, og i tillegg om fangeleiren på Falstad. Denne boken ga en spesiell gammelmodig følelse å lese - jeg ble hensatt til riktig gamle dager.

Her er et klipp fra forordet:
Her er et bilde av Klaus Grøneng fra 1953, året før han døde brått - det er tatt av fotograf Schrøder og befinner seg på Sverresborg Folkemuseum - stedet er Trondheim torg, man skimter søylen med Olav Tryggvason:
Terningkast 5 på begge disse bøkene

En takk til mitt kjære lokalbibliotek (Moholt) for mange fine leseopplevelser.

Friday, 31 January 2020

Tanker om bok - Thorvald Steen: Det hvite badehuset

Thorvald Steen skriver intenst og medrivende – fiksjon eller virkelighet? Han deler sin livs-historie med leserne. Vi kan ikke unngå å bli berørt.
Tittel: Det hvite badehuset
Forfatter: Thorvald Steen
Forlag: Oktober
Språk: Bokmål
Utgitt: 2017
Antall sider: 178
Sjanger: Biografisk
ISBN9788249516902
Jeg brukte lesereksemplar fra forlaget og lydbok lånt på biblioteket ISBN978824217396-6, innlest av Øystein Røger, jeg leste denne i 2017.

Thorvald Steen - foto fra forlagets side - fotograf Trine Hisdal

Om forfatteren:

Thorvald Steen er født i 1954 og debuterte som forfatter i 1983 – han har et utrolig rikt og variert forfatterskap med blant annet romaner, skuespill, dikt, noveller, barnebøker  - og han har også gjort seg internasjonalt bemerket. Han har mottatt flere priser og forfatterskapet hans har fått rosende omtaler både i hjemlandet og i andre land. I flere år var han også formann i Den norske forfatterforeningen.
 Jeg ble ikke nærmere bekjent med dette forfatterskapet før i 2017, da jeg leste Det hvite badehuset. (Og da en slags oppfølger kom i 2019 – Det siste fotografiet – var det så absolutt en bok jeg måtte lese – begge bøkene gjorde et dypt inntrykk på meg, ikke bare på grunn av et alvorlig tema i hver av bøkene, men også fordi han skriver så intenst og medrivende )
Mer om forfatteren i Wikipedia og leksikon. Thorvald Steen hos Brenner  og hos Torp)

Bøker av Thorvald Steen som Oktober har gitt ut, og flere av dem finnes i lyd hos LBF:
2002    Den lille hesten (roman)
2003    Fra Reykholt til Bosporus (essay)
2004    Kamelskyer (roman)
2006    Vekten av snøkrystaller (roman)
2008    Det lengste svevet (roman)
2010    Ørkenstormer (skuespill)
2010    Løvehjerte
2012    Balanse
2013    Nidaros
2014    Den besværlige historien
2015    Det usynlige biblioteket
2017    Det hvite badehuset
2019    Det siste fotografiet 


Bokens bakside-cover gir oss et innblikk i romanens handling:
"Jeg har tatt en utskrift av bildet av bestefar med barna. Det er den siste delen av historien om meg. Bildet henger over skrivebordet, festet med to knappenåler. Når jeg ser på onkel og bestefar, ser jeg meg.
Det er like før advent. Han får en telefon fra en ukjent kvinne. Hun sier at hun er kusinen hans. Familien på morssiden har han aldri hørt om eller møtt. Bestefarens navn har han aldri fått vite. Har hemmeligholdet sammenheng med at han har en arvelig sykdom og nå sitter i rullestol? Han oppsøker sin gamle mor med et håp om å få henne i tale før det er for seint.
Det hvite badehuset er en roman om skam, fortielse og omkostningene ved å være ærlig."
 

Mine tanker om Det hvite badehuset:

Romanens åpnings-scene setter oss raskt inn i den sentrale handlingen - hovedpersonen sitter "lenket" til rullestol, han får telefon fra en ukjent kusine - det foranlediger mange spørsmål, og han blir nødt til å presse sin gamle, syke mor for å få vite.......
I tilbakeblikk blir også leseren tatt med til en barndom som var lykkelig, med et høyst aktivt, normalt liv med sport og vilter lek.
Denne korte romanen på bare 178 sider rommer så mye, i utgangspunktet er det fiksjon, men den gir oss en sterk følelse av virkelighet - et liv står i sentrum, et liv med en genetisk arvet sykdom - det er en modig og spennende historie om en mann som har rett  til å tenke og mene, og kanskje spørre om ikke hans liv er like viktig som alle andres liv - livene til de som slipper unna rullestoler og genetiske "feil-koblinger". (Les mer om sykdommen til hovedpersonen her)
I godt voksen alder begynner hans streben etter å konfronteres med egen sykdom og skjebne. En morfar, en onkel er et lukket kapittel – moren sitter med ”nøkkelen”, hun er gammel og skrøpelig, han må ”bruke" henne før det er for sent, han må vite. Det handler om ærlighet og mot – det handler om å bryte med fordommer og skamfølelse.

Hovedpersonen har psykisk styrke selv om kroppen er skrøpelig, han kjemper imot selvforakten – han har viljestyrke til å skape seg et meningsfylt liv, han vil være mest mulig selvhjulpen – leve et mest mulig "normalt" liv, med familie, en kone som støtter uten å pleie og degge. Og han har en kone som han aldri hadde trodd kunne elske ”en slik en” som han, de har våget å sette barn til verden, selv om de visste om arveligheten, de har en datter, Karoline, som har arvet det fatale genet, men i motsetning til han, blir datteren gitt åpenhet om det…...
Meget sentralt i denne romanen står konfrontasjonen mellom mor og sønn – mellom skammens generasjon og åpenhetens tidsalder. Sønnen er utrettelig i sin streben etter å få moren til å fortelle - hvorfor de skjulte sykdommen hans, hvorfor de fortiet, og ikke minst – hadde de skammet seg over han? - var han uønsket?  Nå har han en datter selv, nå skal han ikke føre foreldrenes feiltrinn videre i sitt forhold til Karoline – her skal åpenheten prioriteres – (dette ser vi enda sterkere i neste roman: Det siste fotografiet)
Dette er ingen kriminalroman – men du verden, den har så klart thrillerens spenningsmomenter i stort monn. Livet i seg selv er spennende nok – foreldre kan aldri garantere for ”kvaliteten" på de genene de sender videre. Thorvald Steen gir et fantastisk bidrag til debatten rundt genteknologi og ”sorterings-samfunn” - han synliggjør noe viktig for leserne - her er det snakk om menneskeverd og retten til et meningsfylt liv, et liv uten skamfølelse, fordømmelse og medmenneskers fordommer.
Her er smerter, kriser, hjelpeløshet, kamp, ubøyelig viljestyrke og et krav til seg selv om selvhjulpenhet – boken gir oss en del sterke scener som viser hovedpersonens utrolige pågangsmot og kamp, for eksempel når rullestolen velter og han ligger hjelpeløs på gulvet, uten mobil eller kontakt med omverdenen. Romanen ga meg innsikt, og forståelse - det satte visse ting i mitt eget hverdagsliv litt i perspektiv. Thorvald Steen åpner øynene på leseren og gir en påminnelse om hva som er viktig i livet.
Romanens tittelen - Det hvite badehuset, kunne like gjerne vært den velbrukte tittelen Min Kamp – men ”Det hvite badehuset" sier meg også noe - det er noe lyst, vakkert, uskyldig - det er barndom og uvitenhet, det er tiden FØR.
Bokens omslag har fotografier - det er også fra tiden FØR. De er forklart på s. 171 – det er dåp på Nesodden i 1925, moren blir døpt, blir båret av faren sin (Hovedpersonens morfar), og ved siden av står storebroren i matrosdress, det er onkelen Frode – og både Frode og faren hans ble ”skammens" personer i familien som han etter hvert måtte grave frem, og tvinge moren sin til å snakke om - (noe vi får høre mer om i neste bok – Det siste fotografiet - der fortsetter thrilleren om avsløringer av løgner og familie-hemmeligheter)

Den sterke relasjonen mor og sønn og konflikten mellom dem er et gjennomgående og dyptpløyende tema i denne, så vel som i neste roman (Det siste fotografiet) – Denne mor-sønn relasjonen kan få enhver leser til å vurdere egne relasjoner til nære familiemedlemmer – åpenhet er et stikkord her – og vi får demonstrert en søken etter åpenhet som så visst ikke var enkel og smertefri, eller naturlig hos foreldre-generasjonen i denne romanen.
Foruten en veldig personlig historie, sykdoms-beretning og familiekonflikt,  gir romanen allmenngyldig lærdom om åpenhet i nære familie-relasjoner, og om aksept og respekt for alle og enhver. Selv om dette er roman og fiksjon, så bruker Thorvald Steen mye fra eget liv og erfaringer – jeg vurderer han som en av de beste innen sjangeren dagens ”virkelighets-litteratur”.
Hovedpersonen i romanen gjør som forfatteren selv: utnytter sine ressurser til det ytterste – han aksepterer sine svakheter, men nekter å la seg knekke av dem. Han har fungert i en jobb, han har satt alle krefter inn på å greie det meste selv, han kan bruke sin stemme, han har noe å formidle - han tar såvisst ikke på seg noen offer-rolle.
Det må koste styrke å fortelle en slik historie - og det ga også forfatteren (og hovedpersonen) styrke å endelig få vite noe om viktige familiemedlemmer, om sin morfar og om sin onkel – en skjult familie-tragedie som han ikke fikk kjennskap til før han var 60 år – og selv om dette var triste "nyheter" for han, gir det innsikt i eget liv og egen situasjon - det er styrke i å tore å møte sannheten, realitetene, og det er styrke i å gjøre sykdommen som en del av ens egen personlighet og identitet – ja, her blir det nesten som en stolthet som man mestrer å leve med – det er stadig barrierer man må krysse det er praktiske problemer man må løse, og seirene er store når man tross sykdom og handicap mestrer både det ene og det andre i daglig-livet – spesielt ligger det styrke i dette at man ikke gjemmer seg og føler skam, men tvert i mot står frem og aksepterer seg selv, ja, at man kan være stolt av den man er uansett....I neste bok – Det siste fotografiet, kommer det enda tydeligere frem at hovedpersonen ikke føler noe som helst skam over at han er født - en utrolig beundringsverdig holdning - her er det lærdom å hente for mange som sliter med mindreverdsfølelse av reelle eller irrasjonelle grunner...
Historien fortsetter i neste roman: Det siste fotografiet.
 

Konklusjon: Denne romanen er en berikelse å lese - den viser oss betydningen av åpenhet, og den hjelper oss å fokusere på dette med menneskeverd......

Terningkast: 5
 

Se også min omtale av:
Det hvite badehuset
Det siste fotografiet

Friday, 24 January 2020

Tanker om bok - Trude Teige: Aldri tilgi

Kriminalromaner som byr på noe mer enn bare spennings-momenter er å foretrekke synes jeg – Trude Teige har skjønt det....
Tittel: Aldri tilg
Forfatter: Trude Teige
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2019
Språk: Bokmål
Antall sider: 336
ISBN:9788203364792
Jeg brukte også lydfil fra LBF:ISBN 9788242182340, innlest av Nina Woxholtt.

Trude Teige - fra Aschehougs side - foto av Tine Poppe

Om forfatteren:

Trude Teige er en forfatter som gir leserne av kriminal-litteratur noe mer enn bare spenning – hun skriver alltid "krim med mening"; temaene hun har valgt for sine bøker er alltid aktuelle, de vekker til ettertanke og diskusjon. Trude Teige er født 1960, og har en solid bakgrunn både som oversetter og journalist. Og i 2002 begynte hun å skrive bøker. Av kriminalromaner er denne  - Aldri tilgi - den sjette siden 2009, alle med den sympatiske TV-journalisten Kajsa Coren i hovedrollen. (Mer om forfatteren - Wikipedia, Trude Teige web-side)

Mine tanker om Aldri tilgi:

Denne boken leste jeg i september 2019 og hørte mer om den på Aschehougs høstmøte i oktober samme år.
Kort om innholdet - her skal ikke røpes for mye:
Settingen er norske politiske kretser i regjering og Storting - en justisminister som får trusselmelding fra "Hevneren" og en toppsjef  i TV som også får trussel-melding og i tillegg beskyldninger om seksuelle antastelser – og den første døde blir funnet på en falleferdig gård (Trude Teiges "research-bilde" til handlingen) - torturredskaper blir også funnet - selvsagt kommer Kajsa "tilfeldigvis” inn i bildet her - hun er godt i gang med et TV-program om Metoo-saker i Norge – så oppdager hun etter hvert at mye henger sammen.....ja, her kjenner vi oss igjen i norsk politikk og metoo skandaler, (bortsett fra noen mord da…..) - Politikk, overgrep, hevn, maktmisbruk m.m. -  her er nok ingredienser som både sjokkerer og skaper spenning.

At vi får Kajsa Corens privatliv, ekteskap og helseproblemer på kjøpet av spenningsromanen, gjør den litt hjemlig og småkoselig – andre vil kanskje synes det er utenom-pjatt, men hos meg fungerer det godt. Kajsa er veletablert i Asker i sitt ekteskap med etterforsker Karsten Kjølås, kreftsykdommen er delvis fortid og hun begynner  så smått å fungere i en normal-tilværelse.
Trude Teiges fortellermåte er nyansert, men enkel og klar – ganske fri for klisjeer er den også – den bærer nok preg av hennes dyktige journalist-erfaring. (Noe hun har overført til sin hovedperson Kajsa – Trudes alter-ego på en måte, vil jeg si). Selv om dette er fiksjon, så føles både historien og karakterene som ganske realistiske – Trude Teige har nok hatt øyne for det dagsaktuelle som skjedde i samfunnet da hun fikk ideen til romanen og  slik blir jo denne kriminal-romanen litt samtidslitteratur også – med blikk på metoo-bevegelsen og manns-dominerte arbeidsplasser med herske-teknikker – og en likestilling som ikke er helt der den bør være enda.
Når det gjelder tittelen ”Aldri tilgi”, kan den virke litt bastant kanskje – men det er vel meningen – selv om man for det meste bør tilgi….(?) her kan det for så vidt også underbygge at noen kan bære på så mye hat at det å tilgi aldri kommer på tale – slik blir ”aldri tilgi” et reelt fastlåst traume (?)
Underholdende og spennende – jeg likte den godt, selv om jeg kanskje har likt Trude Teiges øvrige Kajsa Coren bøker bedre – mulig årsaken er at jeg er litt ”overmettet” med Metoo ”bevegelsen” – men en noe ny vinkling fikk vi her, og det gjorde romanen interessant nok.

Konklusjon: Nok en solid kriminal-roman av Trude Teige - spenning og mening - god lesing
Terningkast: 4+


Mine omtaler av noen av Trude Teiges bøker:

Saturday, 11 January 2020

Tanker om bok - Ruth Lillegraven: Alt er mitt

Ruth Lillegraven overrasket med en glimrende kriminalroman – hun behersker denne sjangeren også. Velkomponert - og spennende fra først til sist.
Tittel: Alt er mitt
Forfatter: Ruth Lillegraven
Språk: Nynorsk og bokmål
Forlag: Kagge 

Innbinding: Innbundet
Antall sider: 367
EAN: 9788248922346
Utgivelsesår: 2018
Jeg hadde bok fra forlaget og lydfil i tillegg, innlest av Gard Skagestad

Om forfatteren:

Ruth Lillegraven er født i 1978, og debuterte i 2005 - hun har rukket å gjøre seg bemerket på mange områder innen litteraturen. Det har vært dikt, barnebøker, og drama for teater - priser er det også blitt flere av. Hun har også vært en god representant for nynorsk målform. Hennes siste "sjanger-debut" er thrilleren - Med Alt er mitt - 2018 - mer om forfatteren i Lillegraven Blogg
Ruth Lillegraven - foto av Sturlason - forlagets side

Mine tanker om Alt er mitt:

Her kommer en avglemt bokomtale av bok lest i 2018 – boken er ikke glemt, for den var rett og slett god. (Jeg hørte først om denne boken på Kagge forlags høstmøte, 2018)
Av og til leser man bøker som man blir positivt overrasket over – Alt er mitt var en slik roman – lest for lengst, det er på tide jeg samler mine notater og mine tanker og gir den en plass i bloggen min – det fortjener den.
Dette var en ny side av forfatteren Ruth Lillegraven – sannelig mestret hun ikke krim-sjangeren også. Og i tillegg har boken språklige kvaliteter med en velfungerende veksling mellom bokmål og nynorsk.
Kort skissert handling – uten å røpe vesentlige poenger: Sentralt i historien står et besteborgerlig ektepar, vellykket i fin bolig og med gode jobber – Clara er en ambisiøs kvinne med røtter fra bygdesamfunnet på Vestlandet, hun har klare meninger og høy stilling i Justisdepartementet (her skriver Lillegraven med sikker hånd, hun har selv jobbet flere år i Samferdselsdepartementet). Claras ektemann, Haavard, er en veltilpasset, pliktoppfyllende barnelege ved Ullevål sykehus, han har sine familie-røtter i Oslo.”Vellykkethet", solide jobber og materielle goder til tross - ekteskapet når kanskje ikke de store høyder. Når deres liv på tilfeldig måte tangeres av to brutale drap – ofrene har innvandrer-bakgrunn - får dette også negativ innflytelse på forholdet deres. Leseren flettes inn i en spennende beretning som foregår både i fortid og i nåtid, og vi beveger oss i sted mellom Oslo og Vestlandet, og med vekslende karakterer og synsvinkler i fokus, det er ekteskaps-arenaen, det er den politiske arena - handlingen byr stadig på overraskelser, en morder går løs – men her famler både politiet og leserne i blinde – hvem er den skyldige? Jeg så i hvert fall ikke den løsningen komme........
Et interessant språklig virkemiddel i denne romanen er vekslingen mellom nynorsk og bokmål – dette fungerte utmerket som kjennetegn på karakterene – spesielt da hovedpersonene,  Haavard som tilegnes bokmål, og Clara "i nynorsk språkdrakt". Likeså gir det et hint om hovedpersonenes oppvekst i vestlandsk bygdesamfunn, og østlandsk by-samfunn
Selve tittelen på romanen blir kanskje litt tvetydig – Lillegraven har nevnt hun ble inspirert av et dikt av Pär Lagerkvist – Det är vackrast när det skymmer, fra diktsamlingen Kaos i 1919 – her er det gleden over livet og det vakre rundt en som er uttrykt (Allt är mitt och allt ska tagas från mig. Inom kort skall allting tagas från mig, träden, molnen, marken där jag går. Jag skall vandra ensam, utan spår) – Lillegraven lar hovedpersonen Haavard filosofere litt over disse ordene,  - livet er vakkert, naturen er vakker, men det er skjørt, og kan mistes - en dobbelbetydning får det kanskje når man ser det materialistiske og egoistiske ved ordene ”Alt er mitt” – det gjelder å karre til seg mest mulig og holde på det ……
Nevnes må at vi tidlig forstår at ekteskapet ikke er helt perfekt – Haavard har et godt øye til kvinner, og tiltrekkes blant annet av en  pakistansk kollega – gift hun også, og tillikemed har hun en pistol i skrivebordsskuffen sin.
I korthet bør nevnes starten på historien – en liten gutt dør på sykehuset, sannsynligvis er årsaken mishandling fra en brutal far – familien er av utenlandsk opprinnelse, og faren blir funnet skutt på et bønnerom ved sykehuset – og mange ”involverte” kan enes om at denne faren fortjente sin skjebne.
På bakgrunn av dette, rulles litt fortid opp for oss, vi får tilbakeblikk i både Clara og Haavard sin barndom, her aner man traumer og hemmeligheter.
Alt er mitt kan med rette benevnes psykologisk thriller – den holder leseren i uvitende spenning – her er det mange involverte personer som man ikke helt tør stole på, vi tillegger flere av hovedpersonene motiver til litt av hvert. I tillegg til en krim-thriller, berører også boken temaer som ekteskaps-konflikter, barne-mishandling, maktkamp på arbeidsplass.
Slutten kunne kanskje vært avrundet tydeligere – det føltes som det var en del løse tråder som burde vært fulgt opp - men dette var kanskje gjort med hensikt, så overlates det til leseren å spekulere litt rundt dette – eller kanskje det er rom for en oppfølger?

Konklusjon: Velskrevet, spennende, engasjerende - ser gjerne en oppfølger til denne.
Terningkast: 5

Tuva Ø. Sørheim og Ruth Lillegraven samtaler om Alt er mitt
Kagges Høstmøte 2018 - Foto:RandiAa©
Takk for bok - ja, det var god lesnad - ser frem til en oppfølger
Mine omtaler:
Urd - Ruth Lillegraven - dikt
Manilahallen - Ruth Lillegraven - dikt
Skogen den grøne - Ruth Lillegraven – dikt - barnebok
Alt er mitt – Ruth Lillegraven – kriminal roman