Monday, 6 July 2020

Tanker om bok - Ari Behn: Inferno

Inferno berørte meg sterkt - gjennom både tekstene og maleriene. En lidelseshistorie i sterke ord og sterke farger.
Tittel: Inferno - Undertittel: Roman med malerier
Forfatter: Ari Behn
Utgivelsesår: 2018
Antall sider: 118
Forlag: Juritzen 
Illustrert av Ari Behn
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788233801519
Fotografier av Per Heimly
Innbundet
Biografisk litteratur, malerkunst

Min kilde: Bok fra biblioteket og eget eksemplar

Om forfatteren - Wikipedia


Bokens back-cover

Mine tanker om Inferno:


Jeg stod lenge på bibliotekets venteliste på Inferno - Men jeg er nesten glad for at jeg måtte vente en god stund før jeg fikk tilgang til denne boken - det føltes riktig med litt avstand til det som skjedde med Ari Behn i desember 2019. Men 1.juli 2020 var det endelig min tur til å se denne - og jeg var spent på den. Jeg ble sittende på biblioteket og se og lese - og glemte alt rundt meg. Boken var da over all forventning. Jeg måtte eie boken selv, det var sikkert - jeg kjøpte den straks - for å studere denne nærmere over tid. I stikkords form - her er noen av tankene jeg gjorde meg etter hvert:
Tekstene er korte og intense, de 53 avbildede maleriene er av varierende kvalitet, men jeg likte dem faktisk alle - prangende, men effektfulle - mange portretter, spesielt selvportretter - sterke i fargene. Det er bilder som gir rom for ettertanke og tolkning.
Innholdet i tekstene ser ut til å omhandle ett år i hovedpersonens liv – et skjebnesvangert år - året rett etter forfatterens skilsmissen fra Märtha Louise – Hovedpersonen skildrer et ”annus horribilis”  preget av sammenbrudd, angst, kaos, kroppslig smerte i form av en øre-cyste, innleggelse på sykehus, destruktive tanker, selvportrett både i tekst og malerier. – Selvbiografiske elementer til tross – Ari Behn unngår å bli utleverende når det gjelder kongefamilien eller andre personer som stod han nær. Jeg opplevde både tekstene og maleriene som nådeløst ærlige, selvransakende og sterkt eksistensialistiske.

Han ser ut til å følge Ibsens utsagn til fulle: "Å leve er krig med trolle i hjertets og hjernens hvelv. Å dikte, - det er å holde dommedag over seg selv"
Det kan bli mye til tider – infernoet ”males” om og om igjen for leseren – og man føler seg nesten dratt inn i forfatterens helvete - den virker utmattende denne kampen mot demoner, kampen mot seg selv. Og med bokens tittel-valg hadde nok forfatteren både Dante og Strindbergs smertelige litteratur i tankene. Av andre store diktere er Hemingway et tydelig litterært forbilde, i tillegg blir Hemingway en synlig rollemodell for Ari Behns lidelser og bortgang.

Hemingway - Inferno tekst s.27 - (mobil-foto på biblioteket)
Ari Behns "inferno" slår vel ut veldig deprimerende på de fleste lesere – men faktisk å lese denne ”dødsdansen” fikk meg til å verdsette livet enda mer.
Man kan ikke annet enn beundre en slik rå og modig utlevering - formidlet i en høyst kreativ bok-utforming.


Ari Behn setter ingen grenser her – hverken når det gjelder ordvalg, språklig uttrykksform eller dristige farger og former. Vi føler sterkt krefter som står imot hverandre – liv og død, " Lebenschmerz" og "Weltschmerz" , lyset og mørkret - dette slår imot oss i alle tekstene. Mye virker ganske suggererende fordi det er så repetitiv - både tekstene og bildene - i ettertid så kan man føle at han har malt og skrevet om kapp med tiden.
Og i ettertid skjønner vi kanskje enda bedre hva som står på spill her – han skriver og maler livet og døden, lyset og mørket – en kamp. Og vi vet hvordan denne kampen endte.
Her er (selv)portrettet (s.5 - mangler litt i nederste kant) - A fool for a lifetime - som innleder boken - og teksten som innledningsvis sier "her sitter jeg og
venter  på døden" (s.4):
 



På en måte ser jeg denne boken som en forlengelse av hans debutbok, Trist som faen – novellesamlingen som utkom for ca 20 år siden i 1999 - jeg oppfattet også  den som høyst eksistensiell, en samling "triste" mennesker på søken etter identitet og  - de passer ikke helt inn. Og om debutboken og dens karakterer var ”triste som faen", så er hans siste bok Inferno en forsterkning av tristheten og ulykksaligheten....
Inferno ble for meg både realisme og eventyr på samme tid – vi møter Askeladden og vi møter Alice i eventyrland – og kaninen hennes dukker opp i maleriene både her og der, til og med på front-coveret. Til tross for elementer av eventyr, må vel bokens innhold sies å være hard realisme hvor døden står i sentrum med en hovedperson som dveler ved en skjebne som ser ut til å være uunngåelig. Se tekst side 18: "Jeg er døende. Jeg undrer på hvor langt ned det er mulig å komme. Jeg dør. Om og om igjen"  - og tilhørende maleri på side 19 har tittelen "I am alone and want to die" - (jeg merket meg at dette bilde også har et "juletre" med stjerne i toppen - det ga meg visse assosiasjoner)

Scannet fra Inferno s.19, (bildet mangler litt i nedre kant)
Mange vil kanskje føle at død og fortvilelse romantiseres og dyrkes - at det ligner på en gresk tragedie, men jeg så det mer som kampen mange i dagens samfunn fører mot "demoner" og mot seg selv – i ettertid vet vi hvordan kampen i Inferno endte - ikke bare i boken, men også i real life.
Her er noen flere smakebiter fra boken - det føles ikke riktig å avdekke for mye  - boken anbefales både som lese- og se-verdig.

Inferno s.13 - "Selvportrett" - (mobil-foto på biblioteket)
Inferno s.17 - "Røros in my hearth"- (mobil-foto på biblioteket)Det finnes noen "fredsommelige" malerier også
Inferno tekst s.22 -  (mobil-foto på biblioteket)
Inferno s.23 - "Bad big sleep" -  (mobil-foto på biblioteket)
Inferno tekst s.96 -  (mobil-foto på biblioteket)
Inferno s.97 - "Let go" -  (mobil-foto på biblioteket)
Det kan vel ikke sies mer i klartekst enn den siste teksten på s. 118 – her noen linjer fra den:
"Vi dør. For å gjenoppstå……..Jeg er i ferd med  å ta farvel med dere alle. Jeg kommer til å dø……Straks død og begravet….Lagt i åpen kiste."

Og det siste bilde på side 119 har tittelen Gone – og maleriet forestiller i min tolking en familien på fem, hvor en person er ut-krysset og ”Gone":
Inferno s.119 - scannet bile - "Gone"
Man skulle tro at det å skrive denne boken, det å male disse til dels groteske bildene, ville virke som en slags selvterapi – en "purgatory" - renselse - som man ville kommet igjennom som et mer harmonisk og livsglad menneske - men slik gikk det altså ikke i virkeligheten. – Det er å håpe at boken Inferno kan hjelpe andre martrede sjeler/lesere til å finne ut at livet er verd å ta vare på.
Med tanke på omstendighetene rundt boken, og dens evne til å berøre gjennom slagkraftige tekster og malerier, scorer denne langt bedre enn debut-romanen (Trist som faen) hos meg - terningkast:5

Saturday, 29 February 2020

Tanker om bok - Vibeke Klemetsen: Sunn pasta, helt enkelt

Inspirerende matbok med spennende pastaretter - og Vibeke har lagt vekt på å gjøre de sunne også. Her er det lett å finne en favoritt eller flere.
Tittel: Sunn pasta, helt enkelt - Grønn vri på din favorittmat
Forfatter: Vibeke Klemetsen
Utgivelsesår: 2019
Antall sider: 171
Forlag: Gyldendal
Illustrasjonsbilder: Mats Dreyer
Bokmål
ISBN/EAN: 9788205522268

Jeg hadde Lese-eksemplar fra forlaget.
Vibeke Klemetsen - foto: Mats Dreyer - fra Gyldendals side

Om forfatteren:

Vibeke Klemetsen er yogainstruktør, opptatt av helse og sunn livsstil - og sunn mat. Hun har kokkelert på TV og vant MasterChef konkurranse på TV3 i 2013 - og ellers så er hun delvis av italiensk avstamming gjennom Santi-familien, som i fire generasjoner var tilknyttet Nidaros-katedralens restaureringsarbeider. Vibeke er blitt en ekspert på pasta, hun har hatt TV program om sine streiftog i Toscana på jakt etter oppskrifter og de rette pasta-knepene som gir de beste resultater. "Bare Pasta" i Matkanalen

Mine tanker om Sunn pasta, helt enkelt:

Jeg må bare innrømme at jeg er ingen kreativ person innen oppskrifter og kokkelering. Men flere omstendigheter gjorde at dette var en oppskriftsbok som virkelig fanget min interesse - kanskje den setter meg på et bedre spor innen temaet mat og kokekunst. Mitt første møte med denne var på Gyldendals høstmøte i Trondheim, med lansering av nye bøker september 2019. (Scroll ned og finn referat fra møtet mellom Ingar S. Kolloen og Vibeke Klemetsen her).
Interessen for Vibekes bok ble vekket av flere grunner: Jeg har ikke spist pastaretter ofte, men de gangene jeg har smakt det, har jeg likt det. (Jeg er noe kresen i matveien) - og her har sannelig Vibeke greid å gjøre rettene ekstra sunne også, et stort pluss. En annen grunn til at jeg måtte ha denne boken var Vibekes tilknytning til Santi-slekten (som jeg kjente til fra Domkirken), jeg hilste på Vibekes mor og tante under boklanseringer - døtre av Wedel Santi, som hadde vært gipsmakere i Domkirken.

Tilbake til boken og oppskriftene - jeg skal ikke gå i detaljer på oppskrifter, det anbefales å prøve ut disse selv - men jeg skal oppsummere noe av det jeg likte her: Et rikholdig innholdsregister taler for seg selv - og i mange av rettene er det spennende tillegg av grønnsaker og frukter. Tydelige oppskrifter med fine illustrasjons-bilder av Mats Dreyer - og et rikholdig stikkord-register til slutt - det er alltid et pluss for slike bøker synes jeg. Her innholdslisten:
Og her bokens inside-cover - fristende og variert:
Vinterferien med besøk av datter og barnebarn ble en slags innvielse av boken - hvor datteren har kokke-kunstene sine fra, vet ikke jeg, men jeg blir alltid imponert over rettene hun tryller frem - og begge småguttene likte retten de hadde valgt ut. (De gjorde forskjellige valg)
Oppskriftene i boken har noe både for de som spiser kjøtt, og de som holder seg bare til vegetar-retter. Jeg ble overrasket over at det finnes så mye forskjellig pasta å få kjøpt – men boken har også et kapittel om å lage pasta selv, helt fra grunnen – noe som kan være en samlende familie-aktivitet, helt i tråd med italienske tradisjoner.
I rettene vi prøvde var kombinasjonen av pasta og ost og urter og chili helt fortreffelig. 65 oppskrifter finner vi i boken, noen "gamle, tradisjonelle", men de fleste er nye og overraskende.
Her kommer to bilder scannet fra boken - en oppskrift og "pasta"-grønnsaker, og noen fotografier fra vår innvielse av boken. (Bilder av kokken blir ikke publisert....):

 
Vi lager pastasausen - Foto:RandiAa©
Vel-lagret parmesan-ost må til - Foto:RandiAa©
Pastaen kokes i stor kjele, rikelig med vann, ikke for mye salt - Foto:RandiAa©
Velsmakende og enkelt - Foto:RandiAa©
Denne oljen var god, det syntes guttene - Foto:RandiAa©
Jeg la merke til at datteren min fulgte oppskriften ganske nøye og gjorde det helt riktig med koking av pastaen, 7gr salt til 100gr pasta og en liter vann, fosskoke uten lokk - økologisk, god extra -  virgin olivenolje hører også med - vi er enig med Vibeke at alt man kan få i økologisk "utgave" er å foretrekke. Og nykvernet pepper og godt lagret Parmesan setter en spiss på det meste.
Vibeke har virkelig fokusert på å gjøre pastaretter, til litt mer enn "bare" pasta - ved å bruke mye grønnsaker - her er mange forslag til "spiraliserte" grønnsaker, man kan bytte ut vanlig pasta med bønnepasta og linsepasta også.
Konklusjon: 

Dette tror jeg er en matbok som bokstavelig talt vil falle i smak hos mange - se og lag selv. Anbefales
Terningkast:6

Wednesday, 12 February 2020

Tanker om bok - Ivar Mølsknes: Byglimt og Klaus Grøneng:Svarthandel og konsentrasjonsleir - Bibliotekbesøk

På biblioteket med Byglimt - iPhone:RandiAa© 
Ivar Mølsknes vet å finne de rette fotomotivene i Trondheim by - Byglimt gir mange smile-stunder over dagligdagse situasjoner.
Tittel: Byglimt
Forfatter - fotograf: Ivar Mølsknes
Heftet
Antall sider:100

På biblioteket med Klaus Grøneng bok - iPhone:RandiAa©
Fin, gammel årgang dette - morsomt å bla i
Tittel: Svarthandel og konsentrasjonsleir: selvopplevelser
Forfatter: Klaus Grøneng
Utgitt: Trondheim 1949
Antall sider: 213
Illustrert med noen fotografier

Man kan bla i boken på Nasjonalbibliotekets web-side.

Tanker om bok - Byglimt av Ivar Mølksnes og Svarthandel og konsentrasjonsleir av Klaus Grøneng - Bibliotekbesøk:

To helt ulike bøker, men noe har de til felles - de er lokalhistoriske, det vil si de gir glimt fra Trøndelag - den ene i bilder fra Trondheim fra de siste to ti-år, den andre er fra 1949 med tilbakeblikk på opplevelser fra krigen.
Jeg skal ikke gi noen utførlig omtale av disse - foranledningen til at jeg nevner dem, er at de er eksempler på bøker jeg sitter på mitt lokal-bibliotek og leser. Titt og ofte på mine gå-turer kan det bli tid til en liten "time-out" med hyggestund på biblioteket. Da er det nesten alltid med bøker som jeg på forhånd har reservert - jeg får regelmessig mail-beskjed om bøker som er kommet inn som kan være av interesse for meg. Flott service av biblioteket. En del korte bøker låner jeg ikke med hjem - de leses der og da.
Byglimt ga meg en fornøyelig stund 11.02.2020 - fotografen Ivar Mølksnes startet i 2004 å farte rundt i Trondheim by og fange opp steder, personer og morsomme situasjoner. Og denne boken er en samling av slike bilder gjennom 15 år. Under bildene er forfattet treffende tekster, her skal ikke avsløres noe - men dette er en bok man gjerne vil eie selv, eller kanskje også gi i gave til noen.
 

Svarthandel og konsentrasjonsleir: selvopplevelser av Klaus Grøneng leste jeg i dag, 12.02.2020
En av grunnene til at jeg umiddelbart fattet interesse her, var navnet Klaus Grøneng (men selvsagt også er informasjon rundt siste verdenskrig av interesse) - tilbake til Klaus Grøneng -  jeg kom på et minne fra tidlig barndom, jeg var med min far og en kollega av han til Nossum storgård i Levanger - Grøneng eide den gården. Han drev med hester, og vi skulle kjøpe hest - det ble en fin dag på denne gården. Grøneng ble født i 1881 og døde brått i 1954 - det var nok rundt den tiden vi var der.
Han har skrevet to bøker om Rinnanbanden før denne. Svarthandel-boken handler om hans "hjelpsomhet" med å skaffe folk fornødne varer under krigen - den såkalte svartebørshandel, og i tillegg om fangeleiren på Falstad. Denne boken ga en spesiell gammelmodig følelse å lese - jeg ble hensatt til riktig gamle dager.

Her er et klipp fra forordet:
Her er et bilde av Klaus Grøneng fra 1953, året før han døde brått - det er tatt av fotograf Schrøder og befinner seg på Sverresborg Folkemuseum - stedet er Trondheim torg, man skimter søylen med Olav Tryggvason:
Terningkast 5 på begge disse bøkene

En takk til mitt kjære lokalbibliotek (Moholt) for mange fine leseopplevelser.

Friday, 31 January 2020

Tanker om bok - Thorvald Steen: Det hvite badehuset

Thorvald Steen skriver intenst og medrivende – fiksjon eller virkelighet? Han deler sin livs-historie med leserne. Vi kan ikke unngå å bli berørt.
Tittel: Det hvite badehuset
Forfatter: Thorvald Steen
Forlag: Oktober
Språk: Bokmål
Utgitt: 2017
Antall sider: 178
Sjanger: Biografisk
ISBN9788249516902
Jeg brukte lesereksemplar fra forlaget og lydbok lånt på biblioteket ISBN978824217396-6, innlest av Øystein Røger, jeg leste denne i 2017.

Thorvald Steen - foto fra forlagets side - fotograf Trine Hisdal

Om forfatteren:

Thorvald Steen er født i 1954 og debuterte som forfatter i 1983 – han har et utrolig rikt og variert forfatterskap med blant annet romaner, skuespill, dikt, noveller, barnebøker  - og han har også gjort seg internasjonalt bemerket. Han har mottatt flere priser og forfatterskapet hans har fått rosende omtaler både i hjemlandet og i andre land. I flere år var han også formann i Den norske forfatterforeningen.
 Jeg ble ikke nærmere bekjent med dette forfatterskapet før i 2017, da jeg leste Det hvite badehuset. (Og da en slags oppfølger kom i 2019 – Det siste fotografiet – var det så absolutt en bok jeg måtte lese – begge bøkene gjorde et dypt inntrykk på meg, ikke bare på grunn av et alvorlig tema i hver av bøkene, men også fordi han skriver så intenst og medrivende )
Mer om forfatteren i Wikipedia og leksikon. Thorvald Steen hos Brenner  og hos Torp)

Bøker av Thorvald Steen som Oktober har gitt ut, og flere av dem finnes i lyd hos LBF:
2002    Den lille hesten (roman)
2003    Fra Reykholt til Bosporus (essay)
2004    Kamelskyer (roman)
2006    Vekten av snøkrystaller (roman)
2008    Det lengste svevet (roman)
2010    Ørkenstormer (skuespill)
2010    Løvehjerte
2012    Balanse
2013    Nidaros
2014    Den besværlige historien
2015    Det usynlige biblioteket
2017    Det hvite badehuset
2019    Det siste fotografiet 


Bokens bakside-cover gir oss et innblikk i romanens handling:
"Jeg har tatt en utskrift av bildet av bestefar med barna. Det er den siste delen av historien om meg. Bildet henger over skrivebordet, festet med to knappenåler. Når jeg ser på onkel og bestefar, ser jeg meg.
Det er like før advent. Han får en telefon fra en ukjent kvinne. Hun sier at hun er kusinen hans. Familien på morssiden har han aldri hørt om eller møtt. Bestefarens navn har han aldri fått vite. Har hemmeligholdet sammenheng med at han har en arvelig sykdom og nå sitter i rullestol? Han oppsøker sin gamle mor med et håp om å få henne i tale før det er for seint.
Det hvite badehuset er en roman om skam, fortielse og omkostningene ved å være ærlig."
 

Mine tanker om Det hvite badehuset:

Romanens åpnings-scene setter oss raskt inn i den sentrale handlingen - hovedpersonen sitter "lenket" til rullestol, han får telefon fra en ukjent kusine - det foranlediger mange spørsmål, og han blir nødt til å presse sin gamle, syke mor for å få vite.......
I tilbakeblikk blir også leseren tatt med til en barndom som var lykkelig, med et høyst aktivt, normalt liv med sport og vilter lek.
Denne korte romanen på bare 178 sider rommer så mye, i utgangspunktet er det fiksjon, men den gir oss en sterk følelse av virkelighet - et liv står i sentrum, et liv med en genetisk arvet sykdom - det er en modig og spennende historie om en mann som har rett  til å tenke og mene, og kanskje spørre om ikke hans liv er like viktig som alle andres liv - livene til de som slipper unna rullestoler og genetiske "feil-koblinger". (Les mer om sykdommen til hovedpersonen her)
I godt voksen alder begynner hans streben etter å konfronteres med egen sykdom og skjebne. En morfar, en onkel er et lukket kapittel – moren sitter med ”nøkkelen”, hun er gammel og skrøpelig, han må ”bruke" henne før det er for sent, han må vite. Det handler om ærlighet og mot – det handler om å bryte med fordommer og skamfølelse.

Hovedpersonen har psykisk styrke selv om kroppen er skrøpelig, han kjemper imot selvforakten – han har viljestyrke til å skape seg et meningsfylt liv, han vil være mest mulig selvhjulpen – leve et mest mulig "normalt" liv, med familie, en kone som støtter uten å pleie og degge. Og han har en kone som han aldri hadde trodd kunne elske ”en slik en” som han, de har våget å sette barn til verden, selv om de visste om arveligheten, de har en datter, Karoline, som har arvet det fatale genet, men i motsetning til han, blir datteren gitt åpenhet om det…...
Meget sentralt i denne romanen står konfrontasjonen mellom mor og sønn – mellom skammens generasjon og åpenhetens tidsalder. Sønnen er utrettelig i sin streben etter å få moren til å fortelle - hvorfor de skjulte sykdommen hans, hvorfor de fortiet, og ikke minst – hadde de skammet seg over han? - var han uønsket?  Nå har han en datter selv, nå skal han ikke føre foreldrenes feiltrinn videre i sitt forhold til Karoline – her skal åpenheten prioriteres – (dette ser vi enda sterkere i neste roman: Det siste fotografiet)
Dette er ingen kriminalroman – men du verden, den har så klart thrillerens spenningsmomenter i stort monn. Livet i seg selv er spennende nok – foreldre kan aldri garantere for ”kvaliteten" på de genene de sender videre. Thorvald Steen gir et fantastisk bidrag til debatten rundt genteknologi og ”sorterings-samfunn” - han synliggjør noe viktig for leserne - her er det snakk om menneskeverd og retten til et meningsfylt liv, et liv uten skamfølelse, fordømmelse og medmenneskers fordommer.
Her er smerter, kriser, hjelpeløshet, kamp, ubøyelig viljestyrke og et krav til seg selv om selvhjulpenhet – boken gir oss en del sterke scener som viser hovedpersonens utrolige pågangsmot og kamp, for eksempel når rullestolen velter og han ligger hjelpeløs på gulvet, uten mobil eller kontakt med omverdenen. Romanen ga meg innsikt, og forståelse - det satte visse ting i mitt eget hverdagsliv litt i perspektiv. Thorvald Steen åpner øynene på leseren og gir en påminnelse om hva som er viktig i livet.
Romanens tittelen - Det hvite badehuset, kunne like gjerne vært den velbrukte tittelen Min Kamp – men ”Det hvite badehuset" sier meg også noe - det er noe lyst, vakkert, uskyldig - det er barndom og uvitenhet, det er tiden FØR.
Bokens omslag har fotografier - det er også fra tiden FØR. De er forklart på s. 171 – det er dåp på Nesodden i 1925, moren blir døpt, blir båret av faren sin (Hovedpersonens morfar), og ved siden av står storebroren i matrosdress, det er onkelen Frode – og både Frode og faren hans ble ”skammens" personer i familien som han etter hvert måtte grave frem, og tvinge moren sin til å snakke om - (noe vi får høre mer om i neste bok – Det siste fotografiet - der fortsetter thrilleren om avsløringer av løgner og familie-hemmeligheter)

Den sterke relasjonen mor og sønn og konflikten mellom dem er et gjennomgående og dyptpløyende tema i denne, så vel som i neste roman (Det siste fotografiet) – Denne mor-sønn relasjonen kan få enhver leser til å vurdere egne relasjoner til nære familiemedlemmer – åpenhet er et stikkord her – og vi får demonstrert en søken etter åpenhet som så visst ikke var enkel og smertefri, eller naturlig hos foreldre-generasjonen i denne romanen.
Foruten en veldig personlig historie, sykdoms-beretning og familiekonflikt,  gir romanen allmenngyldig lærdom om åpenhet i nære familie-relasjoner, og om aksept og respekt for alle og enhver. Selv om dette er roman og fiksjon, så bruker Thorvald Steen mye fra eget liv og erfaringer – jeg vurderer han som en av de beste innen sjangeren dagens ”virkelighets-litteratur”.
Hovedpersonen i romanen gjør som forfatteren selv: utnytter sine ressurser til det ytterste – han aksepterer sine svakheter, men nekter å la seg knekke av dem. Han har fungert i en jobb, han har satt alle krefter inn på å greie det meste selv, han kan bruke sin stemme, han har noe å formidle - han tar såvisst ikke på seg noen offer-rolle.
Det må koste styrke å fortelle en slik historie - og det ga også forfatteren (og hovedpersonen) styrke å endelig få vite noe om viktige familiemedlemmer, om sin morfar og om sin onkel – en skjult familie-tragedie som han ikke fikk kjennskap til før han var 60 år – og selv om dette var triste "nyheter" for han, gir det innsikt i eget liv og egen situasjon - det er styrke i å tore å møte sannheten, realitetene, og det er styrke i å gjøre sykdommen som en del av ens egen personlighet og identitet – ja, her blir det nesten som en stolthet som man mestrer å leve med – det er stadig barrierer man må krysse det er praktiske problemer man må løse, og seirene er store når man tross sykdom og handicap mestrer både det ene og det andre i daglig-livet – spesielt ligger det styrke i dette at man ikke gjemmer seg og føler skam, men tvert i mot står frem og aksepterer seg selv, ja, at man kan være stolt av den man er uansett....I neste bok – Det siste fotografiet, kommer det enda tydeligere frem at hovedpersonen ikke føler noe som helst skam over at han er født - en utrolig beundringsverdig holdning - her er det lærdom å hente for mange som sliter med mindreverdsfølelse av reelle eller irrasjonelle grunner...
Historien fortsetter i neste roman: Det siste fotografiet.
 

Konklusjon: Denne romanen er en berikelse å lese - den viser oss betydningen av åpenhet, og den hjelper oss å fokusere på dette med menneskeverd......

Terningkast: 5

Friday, 24 January 2020

Tanker om bok - Trude Teige: Aldri tilgi

Kriminalromaner som byr på noe mer enn bare spennings-momenter er å foretrekke synes jeg – Trude Teige har skjønt det....
Tittel: Aldri tilg
Forfatter: Trude Teige
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2019
Språk: Bokmål
Antall sider: 336
ISBN:9788203364792
Jeg brukte også lydfil fra LBF:ISBN 9788242182340, innlest av Nina Woxholtt.

Trude Teige - fra Aschehougs side - foto av Tine Poppe

Om forfatteren:

Trude Teige er en forfatter som gir leserne av kriminal-litteratur noe mer enn bare spenning – hun skriver alltid "krim med mening"; temaene hun har valgt for sine bøker er alltid aktuelle, de vekker til ettertanke og diskusjon. Trude Teige er født 1960, og har en solid bakgrunn både som oversetter og journalist. Og i 2002 begynte hun å skrive bøker. Av kriminalromaner er denne  - Aldri tilgi - den sjette siden 2009, alle med den sympatiske TV-journalisten Kajsa Coren i hovedrollen. (Mer om forfatteren - Wikipedia, Trude Teige web-side)

Mine tanker om Aldri tilgi:

Denne boken leste jeg i september 2019 og hørte mer om den på Aschehougs høstmøte i oktober samme år.
Kort om innholdet - her skal ikke røpes for mye:
Settingen er norske politiske kretser i regjering og Storting - en justisminister som får trusselmelding fra "Hevneren" og en toppsjef  i TV som også får trussel-melding og i tillegg beskyldninger om seksuelle antastelser – og den første døde blir funnet på en falleferdig gård (Trude Teiges "research-bilde" til handlingen) - torturredskaper blir også funnet - selvsagt kommer Kajsa "tilfeldigvis” inn i bildet her - hun er godt i gang med et TV-program om Metoo-saker i Norge – så oppdager hun etter hvert at mye henger sammen.....ja, her kjenner vi oss igjen i norsk politikk og metoo skandaler, (bortsett fra noen mord da…..) - Politikk, overgrep, hevn, maktmisbruk m.m. -  her er nok ingredienser som både sjokkerer og skaper spenning.

At vi får Kajsa Corens privatliv, ekteskap og helseproblemer på kjøpet av spenningsromanen, gjør den litt hjemlig og småkoselig – andre vil kanskje synes det er utenom-pjatt, men hos meg fungerer det godt. Kajsa er veletablert i Asker i sitt ekteskap med etterforsker Karsten Kjølås, kreftsykdommen er delvis fortid og hun begynner  så smått å fungere i en normal-tilværelse.
Trude Teiges fortellermåte er nyansert, men enkel og klar – ganske fri for klisjeer er den også – den bærer nok preg av hennes dyktige journalist-erfaring. (Noe hun har overført til sin hovedperson Kajsa – Trudes alter-ego på en måte, vil jeg si). Selv om dette er fiksjon, så føles både historien og karakterene som ganske realistiske – Trude Teige har nok hatt øyne for det dagsaktuelle som skjedde i samfunnet da hun fikk ideen til romanen og  slik blir jo denne kriminal-romanen litt samtidslitteratur også – med blikk på metoo-bevegelsen og manns-dominerte arbeidsplasser med herske-teknikker – og en likestilling som ikke er helt der den bør være enda.
Når det gjelder tittelen ”Aldri tilgi”, kan den virke litt bastant kanskje – men det er vel meningen – selv om man for det meste bør tilgi….(?) her kan det for så vidt også underbygge at noen kan bære på så mye hat at det å tilgi aldri kommer på tale – slik blir ”aldri tilgi” et reelt fastlåst traume (?)
Underholdende og spennende – jeg likte den godt, selv om jeg kanskje har likt Trude Teiges øvrige Kajsa Coren bøker bedre – mulig årsaken er at jeg er litt ”overmettet” med Metoo ”bevegelsen” – men en noe ny vinkling fikk vi her, og det gjorde romanen interessant nok.

Konklusjon: Nok en solid kriminal-roman av Trude Teige - spenning og mening - god lesing
Terningkast: 4+


Mine omtaler av noen av Trude Teiges bøker:

Saturday, 11 January 2020

Tanker om bok - Ruth Lillegraven: Alt er mitt

Ruth Lillegraven overrasket med en glimrende kriminalroman – hun behersker denne sjangeren også. Velkomponert - og spennende fra først til sist.
Tittel: Alt er mitt
Forfatter: Ruth Lillegraven
Språk: Nynorsk og bokmål
Forlag: Kagge 

Innbinding: Innbundet
Antall sider: 367
EAN: 9788248922346
Utgivelsesår: 2018
Jeg hadde bok fra forlaget og lydfil i tillegg, innlest av Gard Skagestad

Om forfatteren:

Ruth Lillegraven er født i 1978, og debuterte i 2005 - hun har rukket å gjøre seg bemerket på mange områder innen litteraturen. Det har vært dikt, barnebøker, og drama for teater - priser er det også blitt flere av. Hun har også vært en god representant for nynorsk målform. Hennes siste "sjanger-debut" er thrilleren - Med Alt er mitt - 2018 - mer om forfatteren i Lillegraven Blogg
Ruth Lillegraven - foto av Sturlason - forlagets side

Mine tanker om Alt er mitt:

Her kommer en avglemt bokomtale av bok lest i 2018 – boken er ikke glemt, for den var rett og slett god. (Jeg hørte først om denne boken på Kagge forlags høstmøte, 2018)
Av og til leser man bøker som man blir positivt overrasket over – Alt er mitt var en slik roman – lest for lengst, det er på tide jeg samler mine notater og mine tanker og gir den en plass i bloggen min – det fortjener den.
Dette var en ny side av forfatteren Ruth Lillegraven – sannelig mestret hun ikke krim-sjangeren også. Og i tillegg har boken språklige kvaliteter med en velfungerende veksling mellom bokmål og nynorsk.
Kort skissert handling – uten å røpe vesentlige poenger: Sentralt i historien står et besteborgerlig ektepar, vellykket i fin bolig og med gode jobber – Clara er en ambisiøs kvinne med røtter fra bygdesamfunnet på Vestlandet, hun har klare meninger og høy stilling i Justisdepartementet (her skriver Lillegraven med sikker hånd, hun har selv jobbet flere år i Samferdselsdepartementet). Claras ektemann, Haavard, er en veltilpasset, pliktoppfyllende barnelege ved Ullevål sykehus, han har sine familie-røtter i Oslo.”Vellykkethet", solide jobber og materielle goder til tross - ekteskapet når kanskje ikke de store høyder. Når deres liv på tilfeldig måte tangeres av to brutale drap – ofrene har innvandrer-bakgrunn - får dette også negativ innflytelse på forholdet deres. Leseren flettes inn i en spennende beretning som foregår både i fortid og i nåtid, og vi beveger oss i sted mellom Oslo og Vestlandet, og med vekslende karakterer og synsvinkler i fokus, det er ekteskaps-arenaen, det er den politiske arena - handlingen byr stadig på overraskelser, en morder går løs – men her famler både politiet og leserne i blinde – hvem er den skyldige? Jeg så i hvert fall ikke den løsningen komme........
Et interessant språklig virkemiddel i denne romanen er vekslingen mellom nynorsk og bokmål – dette fungerte utmerket som kjennetegn på karakterene – spesielt da hovedpersonene,  Haavard som tilegnes bokmål, og Clara "i nynorsk språkdrakt". Likeså gir det et hint om hovedpersonenes oppvekst i vestlandsk bygdesamfunn, og østlandsk by-samfunn
Selve tittelen på romanen blir kanskje litt tvetydig – Lillegraven har nevnt hun ble inspirert av et dikt av Pär Lagerkvist – Det är vackrast när det skymmer, fra diktsamlingen Kaos i 1919 – her er det gleden over livet og det vakre rundt en som er uttrykt (Allt är mitt och allt ska tagas från mig. Inom kort skall allting tagas från mig, träden, molnen, marken där jag går. Jag skall vandra ensam, utan spår) – Lillegraven lar hovedpersonen Haavard filosofere litt over disse ordene,  - livet er vakkert, naturen er vakker, men det er skjørt, og kan mistes - en dobbelbetydning får det kanskje når man ser det materialistiske og egoistiske ved ordene ”Alt er mitt” – det gjelder å karre til seg mest mulig og holde på det ……
Nevnes må at vi tidlig forstår at ekteskapet ikke er helt perfekt – Haavard har et godt øye til kvinner, og tiltrekkes blant annet av en  pakistansk kollega – gift hun også, og tillikemed har hun en pistol i skrivebordsskuffen sin.
I korthet bør nevnes starten på historien – en liten gutt dør på sykehuset, sannsynligvis er årsaken mishandling fra en brutal far – familien er av utenlandsk opprinnelse, og faren blir funnet skutt på et bønnerom ved sykehuset – og mange ”involverte” kan enes om at denne faren fortjente sin skjebne.
På bakgrunn av dette, rulles litt fortid opp for oss, vi får tilbakeblikk i både Clara og Haavard sin barndom, her aner man traumer og hemmeligheter.
Alt er mitt kan med rette benevnes psykologisk thriller – den holder leseren i uvitende spenning – her er det mange involverte personer som man ikke helt tør stole på, vi tillegger flere av hovedpersonene motiver til litt av hvert. I tillegg til en krim-thriller, berører også boken temaer som ekteskaps-konflikter, barne-mishandling, maktkamp på arbeidsplass.
Slutten kunne kanskje vært avrundet tydeligere – det føltes som det var en del løse tråder som burde vært fulgt opp - men dette var kanskje gjort med hensikt, så overlates det til leseren å spekulere litt rundt dette – eller kanskje det er rom for en oppfølger?

Konklusjon: Velskrevet, spennende, engasjerende - ser gjerne en oppfølger til denne.
Terningkast: 5

Tuva Ø. Sørheim og Ruth Lillegraven samtaler om Alt er mitt
Kagges Høstmøte 2018 - Foto:RandiAa©
Takk for bok - ja, det var god lesnad - ser frem til en oppfølger
Mine omtaler:
Urd - Ruth Lillegraven - dikt
Manilahallen - Ruth Lillegraven - dikt
Skogen den grøne - Ruth Lillegraven – dikt - barnebok
Alt er mitt – Ruth Lillegraven – kriminal roman

Tuesday, 31 December 2019

Tanker om hefte - Juleroser 2019 - Julehefte - Herborg Kråkevik

Jeg kan ikke tenke meg vakrere og mer stemningsfylt julehefte enn dette – det er femte året jeg har gleden av å lese og beskue Juleroser – håper Herborg Kråkevik og Samlaget  vil fortsette denne tradisjonen.
Tittel: Juleroser
Format: Heftet
Utgivelsesår: 2019
Redaktør: Kråkevik, Herborg
Forlag: Samlaget - Egmont
Språk: Bokmål og Nynorsk
ISBN9788242964649
Sider: 88

Mine tanker om Juleroser 2019:

Da har jeg brukt mellom-julen til å nyte årets Juleroser. Det ga en fin og passende avslutning på et rikt leseår - 2019. Disse heftene blir virkelig et samle-objekt. I år er det femte året redaktøren Herborg Kråkevik gir ut dette på Samlaget Egmont. Jeg skriver litt om bakgrunnen for disse juleheftene i en tidligere omtale.
Her er de fem Juleroser som til nå er utgitt fra Samlaget:
Av de fem heftene som nå er utkommet, er det vanskelig å si hvilken årgang jeg liker best. Alle er utrolig flotte -  jeg synes nesten de blir vakrere og vakrere for hvert år. Årets hefte er et praktverk - man målbindes bokstavelig talt både av tekster og illustrasjoner. Jeg ble sittende lenge bare å studere den utrolig dekorative forsiden - og på baksiden finner man en liste over alle bidragsyterne - forfatterne og kunstnerne, og miniatyr-bilder av de tre flotte kunst-trykkene man finner inne i heftet - her et bilde av heftets bakside:
Her en gjengivelse av den interessante innholdslisten:
Jeg skal ikke gjengi innholdet i årets Juleroser - det er best å nyte det selv i fred og ro – men jeg vil gi noen få glimt fra noen av tekstene og kunstverkene. Her er noen stikkord jeg mener karakteriserer Juleroser 2019: Det er tradisjon, det er nostalgi, det er kunst, det er stemning, det er kultur, det er opplevelse, det er minner – og ja, det er vakkert!
I forordet sier Herborg Kråkevik litt om bakgrunnen, om kunstnerne og vekten på Kjell Aukrust, om stjernen som symbol - og at heftet har 5-års jubileum i år, og at det derfor er en forside med "lån" fra Juleroser av 1902.
Av tekster kan nevnes at forfatteren Siri Hustvedt gir oss norske juleminner fra barndomshjemmet i Minnesota - med vekt på betydningen av tradisjoner, fine minner å lese - god oversetting av Knut Johansen (Jul - ss.7-9).  Psykiater Finn Skårderud gir i Juletrøst nyttige betraktninger om balansekunsten mellom "Juleroser og julenevroser" - og andre tanker rundt en klok balanse i livet. (ss.10-11).  Lars Saabye Christensen har laget diktet Gled deg og Mathias Eick har laget melodi til. Jeg hørte L.S.C. lese dette diktet på NRK, Kvelden før kvelden i år - og  jeg fant at det hadde noe viktig ved seg, som man kanskje ikke ser i første omgang - refrenget gir en noe å tenke på: Gled deg til - Gled deg fra - Gled deg over - Gled deg glad (s.13) - 

Juleheftet har egen side på Facebook, og der fant jeg dette bildet med Herborg Kråkevik og Lars Saabye Christensen:
Foto fra NRK TV - Kvelden før kvelden
Maja Lunde gir oss en meget personlig jule-historie kalt Stjernen - velskrevet, stemningsfylt, og tankevekkende. (ss.19-26)
En historie til må jeg nevne - Arve Tellefsens jul (ss.49-52) - for her ble det mimring og kjente trakter for meg. Tellefsen forteller om sin barndom til Alfred Fidjestøl - og da først og fremst om julen slik han husker den. En gripende historie om å vokse opp i nøysomhet, ja nærmest fattigdom, kontrastene er store til den julefeiringen han opplever i dag.


Her er et par av de vakre illustrasjonene i heftet:

Her er et par videoklipp som handler om Juleroser 2019:
Konklusjon: Juleroser 2019 - og alle de fire  foregående har blitt en skatt for meg - de kommer til å bli en fast "ligge-fremme-tradisjon" hver jul

Terningkast:6


Flere omtaler av Juleroser:
Barnas Juleroser 2018
Barnas Juleroser 2019
Juleroser 2015-2016-2017
Juleroser 2019 

Saturday, 23 November 2019

Tanker om hefte - Barnas Juleroser 2019 - Julehefte - Herborg Kråkevik

Årets Juleroser for barn - et utrolig vakkert julehefte.
Antall sider: 64
Forlag: Samlaget
Redaktør: Herborg Kråkevik
ISBN: MA52198

Herborg Kråkevik - foto: Agnete Brun
Barnas Juleroser i år også - dette er andre året. (Barnas Juleroser 2018). Et utrolig vakkert hefte - både når det gjelder layout, illustrasjoner og meningsfulle, interessante tekster - en berikelse både for barn og voksne. Her er det kvalitet - Herborg Kråkevik er redaktør og skriver i forordet at tema i år er MAGI - og dette temaet er nok midt i blinken for barn - spesielt ved juletider. 
Juleroser for voksne begynte Herborg Kråkevik å gi ut i 2015 - i år kommer dette ut femte året på rad. (Jeg har omtalt de foregående, og skal omtale 2019-utgaven også)
Bidragsyterne er kjente forfattere og illustratører - her er innholdslisten og bidragsyterne:

 
Her finner vi tankevekkende dikt - man undres over Himmelen når man ligger og lager engler i snøen:
Eg ser deg nok
himmelen
her eg ligg og lagar
engel i snøen ... (Himmelen s.5)
Her er mange forunderlige historier, det er oppgaver til mange av tekstene og "Romjuls-eksperimenter, det er fargerike tegneserier - og man kan lage julekurv av den vakre Julerosen (Helleborus niger)
Dette er en tradisjon til glede for mange - håper den blir årviss. Juleroser (både de for voksne og de for barn) er et fristende samleobjekt - og de kan tas frem og "gjenbrukes" år etter år.

Takk til Samlaget som har startet denne tradisjonen.  Årets Barnas Juleroser anbefales - 
Terningkast:6
Helleborus niger - Juleroser - Foto:RandiAa©

Flere omtaler av Juleroser:
Barnas Juleroser 2018
Barnas Juleroser 2019
Juleroser 2015-2016-2017
Juleroser 2019