Friday, 22 January 2021

Tanker om bok - Tove Nilsen: Den eneste broren

 
Vakker skildring av den eneste broren Leif sin oppvekst i Trondheim i tiden rundt andre verdenskrig. Livet er fullt av drømmer og håp og forventninger - men tiden er usikker - det fikk Leif erfare....
Tittel: Den eneste broren
Forfatter: Tove Nilsen
Produsert av: Forlaget Oktober
Målform: Bokmål
Spilletid: 7:33:53
Først utgitt: 25.09.2020
ISBN Lydfil: 9788242185518
Innleser: Ingrid Vollan
Jeg brukte lydfil fra LBF og papirutgaven fra Oktober forlag

Om forfatteren:

Tove Nilsen på Stavanger Litteraturfestival - Foto:RandiAa©
Om forfatteren i Store Norske Leksikon

Mine tanker om den eneste broren:

Jeg har fulgt det meste av Tove Nilsens forfatterskap fra debuten på 1970-tallet og gjennombruddet med Skyskraperengler til denne siste Den eneste broren. Den romanen jeg hittil har likt best er faktisk Sommer 2005 (utgitt i 2006 – om forholdet til moren i en tid med en vanskelig skilsmisseprosess)
Jeg syntes vi ble godt kjent med denne eneste broren i søskenflokken gjennom denne fine, varme og kjærlige skildringen av han og familien i tiden rundt andre verdenskrig - for meg var det et ekstra pluss at handlingen foregår i hjembyen min, Trondheim. Og i lydbok-utgaven får vi mange fine innslag med trønderdialekten, og særegenheter i trønderkulturen. Boken ble bare bedre etter hvert som handlingen skred frem - og vekslingen mellom 1940-tallet og nåtid fungerte godt. Identitets-søken i ungdomstiden – og andre verdenskrig, med soldater og rasjonering blir et bakteppe som ikke utmales unødig.
Romanen har en lys tone, til tross for at vi hele tiden fornemmer at krigen tar drømmene fra mennesker. Slik også for Leif Jacobsen, en livlig og kvikk gutt, beundret av søstrene sine, moren og mormoren – og forholdet til faren var også fint skildret, de gangene de hadde anledning til å være sammen – som sjømann var faren borte fra hjemmet i lengre perioder.
Leif følger vi gjennom forelskelse og hyppige besøk til byens bibliotek – han likte bøker, men han likte også den unge bibliotekaren, stolt er han også over sin første virkelige jobb som sykkelreparatør. Men i 1942 tar livet en annen retning for Leif – han er 19 år nå. Her skal ikke røpes for mange detaljer.
Men i årene før 1942 er livet bare fryd og gammen – nesten da, litt trangt er det hjemme i søskenflokken, og en annen bror, eller halvbror, har han visst også – Nidarosdomen står sentralt i livet hans, her kan han ta tilflukt av og til når han vil ha fred fra søskenflokken, eller tenke ”store” tanker.
Vi følger han også i full fart på sykkel, rundt omkring i den fine byen, eller langs Nidelven og over bruene.
Tove Nilsen har prøvd å gjenskape en bit av sin familiehistorie – en bit som har vært litt mystisk og uklar.  Hun har brukt de kildene som har vært tilgjengelige og knyttet det hele til dokumentert virkelighet – denne onkelen som døde tidlig, har ikke blitt snakket særlig om i familien, der realitetene mangler, har hun brukt sine dikteriske evner – onkelen har kanskje vært tiet om fordi tapet var stort, og han står som en fin representant for mange av de unge livene som ikke fikk sine drømmer oppfylt på grunn av krigens brutalitet. Hva som egentlig var årsaken til at onkel Leif endte sitt liv i flukt (fra hva), er et åpent spørsmål – søsteren Liv (Tove Nilsens mor) nevnte en eneste gang noe om sabotasje mot et tysk våpenlager.
Denne romanen blir som flere av Tove Nilsens romaner en oppvekstroman – og gutten Leif blir en levende karakter for leseren – en positiv ungdom på søken etter vennskap, kjærlighet og identitet – men så ender det hele i kald snø i svenske fjelltrakter – leseren blir tidlig i romanen forespeilet dette.
Selv om Tove Nilsen lar oss følge gutten  (onkelen) Leif sitt liv bare noen få år i slutten av ten-årene, har hun greid å skildre han så levende og fengslende at jeg faktisk tar han med meg i tankene lenge etter at boken er lest.
Anbefaler romanen på det varmeste.
Terningkast: 5
Tove Nilsen forteller om romanen:
Tove Nilsen leser fra romanen:
Min omtale av Tove Nilsen: Nede i himmelen  
Min omtale av Tove Nilsen: Konge i snø
Min omtale av Tove Nilsen: Himmelske tilstander 
Min omtale av Tove Nilsen: Den eneste broren 

 

Tuesday, 5 January 2021

Tanker om bok - Selma Lagerlöf: Fire julefortellinger

Fire julefortellinger - arrangert foto - Foto:RandiAa©
En julegave som skapte julestemning
 
Tittel: Fire Julefortellinge
Forfatter: Selma Lagerlöf
Oversettere: William Heinesen, Carl Sundby, Jo Tenfjord
Forlag: Heinesen forlag
Utgivelsesår: 2017
ISBN13: 9788281770669
Genre: Klassisk litteratur
Språk: Bokmål
Utgave 1
Fire julefortellinger - arrangert foto - Foto:RandiAa©
Julestemning ga denne fine, lille julegaven fra venninne Elisabeth i år, julen 2020. Den var nok valgt med omhu, og traff mitt leseglade hjerte - og tenk jeg hadde ikke disse fortellingene fra før. (En julegjest var den eneste jeg kjente til, for den var tatt med i årets Juleroser.)
I romjulen fikk jeg lest alle - og de bør nok bli en tradisjon blant "jule-litteraturen" min. Kortet som fulgte med var nesten en liten julegave i tillegg - selvlaget selvsagt av den kreative Elisabeth - teksten rundt kortet sier: "Nå som vi legger dette prøvelsens år 2020 bak oss, ser vi med optimistisk forventning på 2021 og mange nye kaffetreff!":

Om forfatteren:

Selma Lagerlöf (1848–1850)debuterte med Gösta Berlings saga i 1891, og fikk Nobelprisen i litteratur i 1909, som den første kvinnelige -
hun var også første kvinnelige medlem av Svenska Akademien.
Mer om henne i Wikipedia.

Mine tanker om Fire Julefortellinger:

Julefortellingene ligger i en liten eske, fire små bøker med antall sider fra 15 til 34:  Legenden om julerosene, En julegjest, Den hellige natten og Fred på jorden - innholdet egner seg godt for høytlesing, og både barn og voksne kan ha glede av disse. Det er varme,menneskelige historier som setter kjærlighet i sentrum. Her er et kort innblikk i hver av historiene.
I Legenden om julerosene står tro og respekten for mennesket i sentrum. Julerosen - Helleborus niger - forbindes gjerne med julebudskapet, fordi den kan dukke opp når vinteren er på det mørkeste, den sprenger seg opp gjennom snøen her hos meg - og gir håp om liv, lys og vår. Jeg har skrevet litt om blomsten her.
En av mine Helleborus niger - Julerose - Foto:RandiAa©
Litt mystikk omgir den seg med, slik også i denne legenden. Vi følger den kloke abbed Hans på besøk hos røverne i Göingeskogen en julenatt. Munken har reist av sted med sin mistroiske klosterbror for å se en hage som ifølge den hovmodige og påståelige røvermoren skal blomstre midt i vinterskogen for å feire Jesu fødselstime. Forhistorien var at røvermoren med ungene hadde trengt seg inn på klostereiendommen og kommet i klammeri med munker der.  Abbed Hans ble tilkalt og ordner opp - røvermor beundrer urtehagen i klosteret, men hevder at hennes hage er mye vakrere.
Avtalen ble at abbed Hans og en annen munk skulle få komme og se den - abbed Hans får i stand en avtale med erkebiskopen om at røverfaren og familien skulle slippe straff for ugjerningene sine på visse betingelser, erkebiskopen sier:...den dagen du kan sende meg en blomst fra julehagen i Götingeskogen, skal jeg gi deg fribrev for alle de fredløse du ber for (s.15 i Legenden om julerosene). Slik hadde det seg at abbed Hans drar til skogen på julaften, og her skjer det mystiske ting - hvordan det går videre, skal ikke avsløres her. Men vi finner en fin moral i dette - alle har livets rett og bør respekteres, man må ha troen på mennesket og ikke utstøte noen - man må møte hverandre med kjærlighet og varme og ikke vold og avvising.
En julegjest er en tankevekkende fortelling som handler om å inkludere alle, ikke utestenge noen - like aktuell til alle tider. Alle fortjener litt varme i livet, omsorg og kjærlighet, til og med en "ufyselig drukkenbolt". Vi er alle verdifulle mennesker.
Og husmoren på den fine herregården Lövdala viste at "der det er hjerterom, er det også husrom" - her handler det om medmenneskelighet, det var også plass for den gamle drukkenbolten Ruster som ingen ville feire jul sammen med, men husmoren på Lövdala fulgte sin samvittighet og sier:"…..når Vår Herre turte å sette et lite barn, som var hans egen sønn, inn blant oss syndere, så tør vel jeg også la mine små barn forsøke å redde et menneske."(s.20) - og slik ble Ruster inkludert i et fellesskap, nytte for seg kunne han også gjøre. Ja, det er ikke vanskelig å se aktualiteten av denne historien - Ruster ble sluppet inn i varmen ved juletider, det er så mange som burde slippe inn i varmen, ikke bare ved juletider.....
Den hellige natten - dette er den siste og korteste av historiene, og den mest personlige. Vi får et bilde av Selma og hennes farmor - da Selma var riktig liten var hun ikke med i kirken julaften, men farmoren fortalte henne historien om hyrdene og englene og et uskyldig barn - det var farmorens spesielle utgave av julebudskapet, fortalt i trygge omgivelser i sofaen på farmorens værelse - og farmoren avsluttet med å si "Og alt det jeg har fortalt, er like sant som at jeg ser deg og du ser meg."(s.15) Dette er en fin liten fortelling om å ha et åpent sinn. (Slik var det i hvert fall jeg tolket historien)
Fred på jorden er også en fortelling med et sterkt budskap - hvem ønsker vel ikke fred på jord - det har mennesker gjort til alle tider.
Men hvordan kan man vente fred på jord, når man ikke en gang kan holde fred med sine nærmeste? Når hevntanker og smålighet og menneskenes onde vilje får overtaket og overskygger Guds nåde og barmhjertighet.
Handlingen her utspilles også på selve julekvelden, en uventet gjest kommer, en grå og fattigslig kvinne, datteren i huset kjenner henne igjen. Helgefreden blir satt på spill. Urd heter kvinnen - og hennes relasjon til familien? Det finner du ut ved å lese fortellingen. Denne historien syntes jeg var ganske spennende - og mange barn vil nok like den. - Familien Urd er kommet til mener i hvert fall at de har noe å hevne,eller er det noe som heter tilgivelse - og hva kommer man nærmere freden ved - hevn eller tilgivelse. (Historiens slutt er litt åpen....den kan også leses som en "lignelse")
 
Konklusjon: verden i dag er så kald og vanskelig for mange at man har behov for å dukke ned i slike varme fortellinger av og til - julestemning og godhets-følelse skaper de i hvert fall. Og kanskje de gode følelsene kan fortsette litt utover resten av året, og føre til noen gode handlinger også......

Terningkast:5
 


Tuesday, 15 December 2020

Tanker om bok - Henrik H. Langeland: Showtime!

 

Her kommer en tredje periode i Christian von der Halls liv - det var interessant å se om han var lik seg selv som i Wonderboy eller  Fyrsten - eller er det en helt ny utgave av han vi møter i denne tredje fortsettelses-romanen? 
Tittel: Showtime!
Forfatter: Henrik H. Langeland
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2020
Antall sider: 496
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788202631505
Jeg hadde leser-eksemplar fra forlaget og lånte lydfil fra Bookbites
 
Henrik H. Langeland - Foto:Ivar Kvaal - fra forlagets side

Mine tanker om Showtime!:

Det er lenge siden denne er lest - om jeg ikke har detaljene klart for meg fremdeles, så sitter stemningen igjen. En stemning av litt kaos i livet, fortsatt fart, noe avdankethet - men fortsatt trang til "achievement".
Er dette veis ende med Christian von der Hall da –  her er i hvert fall tredje romanen om han – og selv om det er samme karakteren vi møter i Wonderboy, Fyrsten og i denne Showtime! – så er det ganske ulike aspekter av karakteren vi må forholde oss til. Jeg er ikke sikker på hvilken utgave av han jeg liker best.
Jeg bare måtte følge opp og lese denne tredje romanen om han - selv om jeg aldri har vært helt fan av han - slik jeg er av Francis Meyer. Men faktisk, i denne tredje fasen av Christians liv, minner han meg litt om Francis - og det er jo et pluss.
I begynnelsen av romanen følte jeg at dette var vel "jappi" for meg - og det på "overtid" - for den tidsperioden er vel egentlig over nå(?) - Skal jeg nevne noe positivt, så må det være et elegant og kjapt språk. Ellers er det flust med Apper, treningsøkter, høy-intensitet-intervaller, og data-finesser - og det er noe som er gjenkjennbart fra egen hverdag. Utelatt er heller ikke alle kjendiser og ”storheter” han liker å briljere med i livet sitt – her skal ikke nevnes navn, men det er mange autentiske person-navn som er brukt.  Christian nærmer seg 60 nå - og det er viktig for han å henge med, spesielt når det gjelder popularitet hos hunkjønnet.
Romanen kviknet til litt etter hvert - det kom noen lysglimt, for eksempel episoden med "Langeland" - Stordalen med hunden, og flukten til et toalett når man forårsaker at døren svinger opp i all offentlighet.
Christian synes å trappe ned på både det ene og det ande nå – Showtime bedriften prøver han å selge også - prøver halvhjertet å trappe ned på "dameprosjekter" også.
I begynnelsen av romanen møter vi Christian litt ”ovenpå" igjen – på sjefstoppen i eget rådgivnings-byrå (Showtime), godt moden mann. Kanskje trenger han noe mer enn ”bare” penger nå – skjønt han har et "arrangert" forhold sammen kone igjen, er han vel fortsatt på utsikt etter Kjærlighet - med stor forbokstav – eller det er vel helst en bekreftelse han ønsker, bekreftelse på at han enda er på banen, for å si det slik.
I de tre romanene går han fra fokuset på rikdom i første bok til makt i Fyrsten og nå i Showtime handler det om noe mer enn de materielle tingene (kanskje) - nå er han klar for en kjærlighetsaffære med den 26 år gamle Madelen uten at han vil at det skal gå på bekostning av hans ”behagelige" ekteskap med Tessa, hans kone for andre gang - så her lager han en deal med kona som gir han tillatelse til et siste sidesprang. Bekreftelse på manndommen er fortsatt livsnødvendig for Christian. Firmaet vil han trappe ned, selge også med god fortjeneste – det skal nærme seg pensjon og roligere liv(?)
En annen stor ”sak" i Showtime dreier seg om en jubileumsbok for firmaet - og forfatteren Langeland opptrer selv "live" i denne bok nummer tre – spørsmålet er hvem som skal stå bak jubileumsboken ”Medaljens innside”.
Christian snor seg elegant i denne perioden av livet også, det skal han ha, og skildringen av livet først på 2000-tallet er betegnende god. ”Moteriktig” er han med som programleder i show på TV også, med den megetsigende tittel Gründer.
Noen tøffe tak blir det – og leseren følger i spenning med på hvordan han takler de ulike utfordringene - det er både action og spenning i denne tredje romanen også – selv om Christian er på god vei til å innrømme at han begynner å dra på årene nå – og jappetiden er vel også gått ut på dato...
Et elegant trekk av forfatteren er fortsatt at han greier å flette inn mange aktuelle kjendiser på en kreativ måte – Petter Stordalen for eksempel og ikke minst forfatteren Henrik H. Langeland "himself" ( jeg assosierte litt med Alfred Hitchcock her som omtrent alltid skrev seg inn i egne thriller-filmer som en slags signatur)
Jeg likte slutten - men den var på grensen til noe klisje-aktig. Kanskje var det meningen også - Og som sagt synes jeg Christian ble litt mer lik Francis Meyer-karakteren i denne tredje boken.
Eldre og klokere? Ja, litt – og mer sympatisk i denne enn de to foregående bøkene (Kanskje vi får møte han senere også, som enda mer moden og sympatisk?)
Det føles greit og OK å ha fulgt Christian gjennom disse tre bøkene – angrer ikke på det, men stort sett liker jeg nok bedre de andre romanene til Henrik H. Langeland - jeg føler meg mer hjemme i dem. På den annen side: Jeg føler alltid at jeg ikke har rett til å ha formening om en roman uten at jeg har lest den selv – så leseopplevelsen var positiv nok på den måten - les, lytt, bedøm - det er mitt motto. Leseres oppfatning av bøker er aldri helt sammenfattende – det gjør det alltid spennende å diskutere med andre når en bok er lest.....
Jeg velger å lese en god del ironi og samfunnskritikk inn i denne romanen, da har den faktisk en funksjon og enda en positiv side - et lite spørsmål på tampen: Vil vi kunne følge Christian von der Hall i en fjerde roman?

Terningkastingen på denne ble nokså ambivalent - det slo ut på 3 på enkelte aspekter, 4 på andre og til og med 5 når jeg la vekt på det språklige, vidd og humor - og da må det vel ende med Terningkast 4  
 Lanseringsvideo:

 Mine andre omtaler av Henrik H. Langeland:

Saturday, 12 December 2020

Tanker om hefte - Juleroser 2020 - Julehefte - Herborg Kråkevik

Nå er det tiden for årets Juleroser. Dette juleheftet blir bare finere og finere for hver utgave.

Tittel: Juleroser
Redaktør: Herborg Kråkevik
Forlag: Samlaget - Egmont
ISBNMA521105
Antall sider:96

Foto: Agnete Brun - fra forlagets side
Herborg Kråkevik er født i 1973 – hun brenner for litteratur, kunst, musikk og kultur – og i 2015 startet hun dette ”prosjektet” sitt med å gi ut julehefter tuftet på gamle tradisjoner – fylt med litteratur av høy kvalitet og flotte illustrasjoner. I tillegg formidler Herborg K. det hele gjennom både sangbok, plate og turné i år.

Mine tanker om Juleroser 2020:

Ja! I år også - Juleroser - dette er et høydepunkt innen "julelitteraturen" min - heftet blir nesten finere og finere for hvert år. Dette er sjette året jeg følger denne Kråkevik-nyutgivelse av det gamle tradisjonelle juleheftet. Mellom tekstene finner vi utrolig flotte illustrasjoner og i tillegg tre separate vakre kunst-trykk. Som forside-bildet viser, er temaet i år kransen – det er jo også tittelen på Sigrid Undsets første bok om Kristin Lavransdatter som kom ut for nøyaktig 100 år siden. En krans har ingen begynnelse eller slutt – den sirkler rundt i evigheten. Kransen som symbol skriver Emma U. W. Eriksen om (s.35)
Her, på heftets bakside, er listet opp alle de profesjonelle bidragsyterne som gjør dette til et praktverk:

Alle tekstene ga meg noe - de er ganske varierte og forskjellige - jeg ville ikke favorisere noen i min lille omtale - foruten å nevne at jeg alltid setter pris på tekster av vår Sigrid Undset - her var et utdrag fra en bok (Lykkelige dager) hun skrev for amerikanske barn mens hun var i eksil i USA under krigen. (s.32-33). Her en illustrasjon på s. 36 til Jon Fosse sitt bidrag - Slik har det vorte - han "begynner ved vinduet" med setningen: Tidlegare stod eg ofte og såg ut vindauga i stova..... (s.37)

Tekstene sprer glede, kunnskap og alvor, men også julestemning. Herborg K. gir oss en motvekt til stress og mas og overflødighet - her er det rom for å stoppe opp og tenke...også med et fint fokus på hva julen egentlig er.....
Innholdslisten ser slik ut:

Her er noe for hele familien, ung og gammel jul - for meg er de blitt et samleobjekt - så de foregående kommer frem på nytt nå i adventstiden. Ønsker alle en fin adventstid - med Juleroser 2020.

Terningkast:6

 
Flere omtaler av Juleroser:

Barnas Juleroser 2018
Barnas Juleroser 2019
Juleroser 2015-2016-2017
Juleroser 2019   
Juleroser 2020

 

Monday, 16 November 2020

Tanker om bok - Aldri en dag uten bok

Bøker blir en lidenskap - de leses, lyttes, beskues, diskuteres, drømmes om og gjemmes på i erfaringer.... - noen ganger omtales de også. Men dessverre greier ikke omtalene mine å holde tritt med lesefarten min - det leses ofte tre, fire bøker i uken. Heldigvis kladder jeg litt notater etter hver leste bok - og en og annen dag når tiden til en travel pensjonist tillater det, så "forfattes" en "Tanker om bok"-omtale fra meg. Men omtaler er litt tidkrevende, i hvert fall for meg, er vel litt for pirkete av meg - det tar gjerne tre "arbeidsdager" å lage en "Mine tanker om...."- bloggpost - og dessverre kommer ikke alltid omtalen rett etter en lest bok - det kan gå måneder før de får sin plass i bloggen. Men så er jo dette bare en hobby da - en slags repetisjon for meg selv av en bok lest, og i tillegg med et ønske om å spre leseglede og leselyst. Her er en av boklistene mine over leste bøker i år - jeg håper å omtale noen av disse, pluss ca 30 andre jeg har på en annen liste:

Noen av bokhyllene mine skulle trenge litt opprydding også.....

Her har jeg en annen bloggpost som uttrykker glede over bøker.

Ønsker alle en riktig god Bok-høst!

Saturday, 10 October 2020

Tanker om bok - Axel Christophersen: Under Trondheim - Fortellinger fra bygrunnen

Arrangert  bok-foto - Foto:RandiAa©

Spennende å oppleve byen i en helt annen tidsperiode - her er det virkelig snakk om å finne sine røtter, nedgravd under vår "moderne" by - noe å tenke på når man vandrer på asfalterte gater i Trondheim anno 2020. 

Tittel: Under Trondheim – Fortellinger fra bygrunnen
Forfatter: Axel Christophersen
Utgitt: September 2020
Forlag: Museumsforlaget
ISBN: 9788283050875
Antall sider: 416
Illustrert
Innbinding: Hard perm
Redaktør: Kristian Overskaug
Bilderedaktør: Merete Røskaft 

 En takk til Museumsforlaget for et bokeksemplar.

Om forfatteren:

Axel Christophersen, professor i historisk arkeologi ved Institutt for arkeologi og kulturhistorie ved NTNU Vitenskapsmuseet har vært aktiv i å avsløre fortidsbyens historie siden 1970 tallet. Han har også vært en ildsjel når det gjelder å samle og spre opplysing om dette arbeidet. Trondheims by-arkeologi har blitt en gave til byen og forskningen (min mening).
Sentralt i utgravingene har strøket øverst i Søndre gate mot Kongens gaten vært, og i området rundt den idylliske St.Jørgensveita  (siste del av gåruten min tre år på gymnasium). Dette flotte verket er et høydepunkt rundt det samlede materialet.

Mer om forfatteren: NTNU-ansatt, Wikipedia
Introduksjonsvideo fra forfatteren:

Forlagets info om boken:
"Under Trondheims gater og bygninger ligger byens historie lag på lag. Brostein, mur og asfalt skjuler den spennende fortellingen om våre forfedre og hvordan de levde.
Nidarneset ble skapt i møtet mellom elven Nid og den langstrakte Trondheimsfjorden. I begynnelsen var Nidarneset en halvøy dekket av busker og strandvegetasjon. I middelalderen lå en av Norges største og viktigste byer her: Nidaros, senere kalt Trondheim.
I denne boka er det menneskene på Nidarneset som står i sentrum. Fortellingen starter da de første bøndene tar halvøya i besittelse, og fortsetter med fremveksten av bysamfunnet under Olav Haraldsson. Historien ender med et innsyn i hverdagslivet mot slutten av middelalderen, omkring 1550. Livet i byen var preget av svartedauden, gjenreisning og stadige pestutbrudd.
Hvordan formet menneskene Nidarneset? Hvordan kan gjenstander og rester etter hus, gater, brønner og brygger si oss noe om Nidarneset og om byens fortid? Med utgangspunkt i fysiske spor fra mer enn 2500 års liv og virke i elvemunningen viser forfatter og arkeolog Axel Christophersen vei under Trondheim.
Boka er rikt illustrert med bilder av funn fra bygrunnen og skisser av livet slik det kan ha fortonet seg. Det er nesten så du kjenner luktene og hører lydene fra handelsbodene i Kaupmannastretet. Bli med under Trondheim!"

Slik har det sett ut flere steder i byen i mange år - Utgravings-bildet er lånt fra NTNU-Vitenskapsmuseets side: 

Mine tanker om boken Under Trondheim:

Her er det samlet viktig kunnskap om byens arkeologi og historie, om våre forfedres levde liv – vi starter med den første kjente bebyggelsen på Nidarneset, og følger byens spor gjennom middelalderen til slutten av 1500-tallet. (Mer om dette i arkeologibloggen Trondheim - og fakta-arket fra NINA)
Tekstene er lettfattelige og engasjerende, illustrasjoner og fotografier likeså.
Et rikholdig innholdsregister over fem sider gir oss en grei innføring i hva vi finner i boken. Det er 10 hoveddeler med mange underordnede temaer – stoffet samler seg om et spennende dykk tilbake i tid, og viser hvordan nitidige utgravde funn i bygrunnen – gjenstander, sjeletter, restsøppel osv kan gi oss et utfyllende bilde av hvordan våre forfedre har levd. Her ser vi hvordan Nidarneset og elven Nid har vært et sentrum – hvordan noen av dagens ”promenadegater” i tidligere tider har vært sentrum for handel, folkeliv, religiøse arrangementer osv – vi hører om Skipakroken og Ladejarlene – som var mer sentral i byens tilblivelse enn Olav Tryggvason på statuen på byens torg – men Olav på statuen vil vel fortsette å være et landemerke midt i byen - at det ikke var han som ”grunnla” byen er en annen sak. 
Torget med statuen av Olav Tryggvason - Foto:RandiAa©
De mektige Ladejarlene hadde nok mer betydning i den saken – og Olav Haraldson (Olav den Hellige) fortsatte byutviklingen ved å plassere mange viktige administrasjons-oppgaver i Skipakrok, og byen Nidaros.
Skipakrok i dag - kunstverket "Flytende-flyvende" minner oss om alle vikingeskipene som kanskje dro ut fra Trondheim - Nidaros vikingskipsby - Foto:RandiAa©
 
Her er  videoer laget for å illustrere byens begynnelse - med Skipakrok og Nidarneset - den andre viser området ca 1300:

 
 Skipakrok var begynnelsen til byen vår.  Det var en lun og beskyttet vik, båter var forfedrenes livsnødvendige handels- og transportmidlene – og kroken ved storgården Nidarneset ble en travel havn for de aktive handelsmennene, ladejarlene - de bragte kostelige produkter, pelsverk og hvalrossbein og tenner fra nordområdene og til havnen i Trondheim, større skip førte varene til handelspartnere lengre ”sør” i verden. Senere ble handelen flyttet til området rundt dagens Ladehalvøy – det ble nok hetende Lade fordi det var et viktig Ladested.

Vi hører om veier og folkeliv, (Gatelangs s.178-188 var spesielt fascinerende lesing – det ga meg mye å tenke på og minnes når jeg vandrer i den vakre byen vår). Fortidsbyen hadde tre parallelle hovedgater: Kaupmannastretet, Langstrete og Vestre strete. Og før man fikk vakker brosteinslegging i disse gatene, var ikke byen så enkel å ferdes i, men etter hvert har de skjønt betydningen av drenering, og trestokker var plassert på rekke og rad – så slapp man å gå i verste gjørma.
Alle kirkene er også viet stor plass – kirker og klostre var mer ”livsviktig” for mennesker den gang enn det kanskje er i dagens Trondheim. Det gjaldt å være ”venn” med kirken – fattigfolk kunne utsette seg for de verste sykdommer og plager hvis de ikke var det (trodde de) - Kirker var det derfor mange av, i hvert fall 18 kjente, noen navn: Nidaros-katedralen eller Kristkirken, Peterskirken, Apostelkirken,Klemenskirken, Gregoriuskirken, Margaretakirken,  Mariakirken (idag Vår Frue kirke). Bare to av disse 18 eksisterer i dag: Domkirken og Vår Frue kirke.

Den siste delen i boken (Del10, s.304-377) har tittelen Hverdagsliv i hus og hjem – du verden, her var det mye spennende lesing – om kosthold og ernæring, og klær og sko, sykdommer, renovasjon og hygiene – og tenk folk fikk tid til litt fritid også med dans og spill. (De berømte Lewis sjakkbrikkene er sannsynligvis laget i Trondheim)
Bygårdene var flotte i middelalderen også - Bygården s.202-203 som gjengitt i UKE Adressa lå i Kaupmannastretet omkring år 1250 - den er gjenskapt av illustratør Flemming Bau:
Hvorfor fanget så denne boken min interesse med en gang jeg  hørte om den? Det var nok flere grunner til det, blant annet disse: Jeg er født og oppvokst i Trondheim, jeg har studert historie og undervist i faget i mange, mange år
og som en kuriositet kan nevnes at jeg var med og forfattet et lærehefte i engelsk (1984) - Vikings now and then - hvor vi tok utgangspunkt i utgravingene som skjedde i byen, de funnene som ble gjort, og forbindelsen til York, England, vi var også i kontakt med Riksantikvaren under arbeidet. Heftet var illustrert med mange detalj-tegninger av autentiske funn. En annen grunn til at dette verket måtte jeg bare se og lese: det så innbydende, spennende og interessant ut. (I tillegg må nevnes at arkeologi var drømmeyrket mitt som barn - jeg tror jeg var ca 11 år og hadde lest "Pompeis siste dager" - det startet interessen)
Axel Christophersens fine verk ga meg en anledning til å å oppleve byen i en helt annen tidsperiode - her er det virkelig snakk om å finne sine røtter, nedgravd under vår "moderne" by - noe å tenke på når man vandrer på asfalterte gater i Trondheim anno 2020.Dette er spennende lesing for både voksne og barn. Mange har i senere års løp hastet forbi flittige arkeologer i "hullene i gata" - og vi har vel kanskje av og til lurt litt på "hva leter de etter? og "hva finner de egentlig" - og "hvilke kunnskaper kan de gi oss om våre forfedre". Denne boken gir oss langt på vei svarene på det - både hva de fant, hvordan forfedre har levd, hvordan byen eller lokaliteten en gang så ut - hva folk livnærte seg av, hvordan hverdagen var, hvordan kunst og kultur var da for flere hundrede år siden. 
Konklusjon: Et utrolig flott verk, ikke bare når det gjelder det lærerike innholdet og alle spennende fotografier og illustrasjoner - men også på grunn av  vakkert og delikat layout. Noe jeg savnet under lesingen? Nevner en liten bagatell -  Stikkordregister skulle jeg gjerne hatt - det finner jeg alltid nyttig. Det er lenge til jeg kan si meg "ferdiglest" av denne boken - selv om jeg har bladd, jeg har lest, jeg har studert og tenkt i mange dager nå - boken blir nok flittig tatt frem i tiden som kommer også - ikke minst vil den nok glede barn og barnebarn også. Et verk som også vil være den perfekte gaven mange vil bli glad for – den gledet i hvert fall meg stort.
Terningkast:6

Noen flere relevante bilder - de to første er lånt fra artikkel i UKE Adresseavisen 10.10.2020:
Fra UKE Adresseavisen 10.10.2020
Kammer-s.21 i boken -foto Åge Hojem NTNU - utallige slike kammer er funnet, det var viktig å stelle håret på den tiden også - kammene ga sikkert litt hjelp til å bli kvitt noen av lusene også:
Mange av bryggene stammer fra middelalderen, de er tatt ganske bra vare på i Trondheim og har blitt en turist-attraksjon - Foto:RandiAa© :

Saturday, 8 August 2020

Tanker om bok - Thorvald Steen: Det siste fotografiet

Thorvald Steen skriver intenst og medrivende – Fiksjon eller virkelighet? Han deler sin livs-historie med leserne. Vi kan ikke unngå å bli berørt.  Her kommer en videre "utdyping" av Det hvite badehuset"
Tittel: Det siste fotografiet
Forfatter: Thorvald Steen
Forlag: Oktober
Språk: Bokmål
Utgitt: 2019
Antall sider: 150
Sjanger: Biografisk
ISBN9788249520152
Jeg brukte lesereksemplar fra forlaget og lydfil ISBN9788242182364 fra LBF, innlest av Øystein Røger. Boken ble lest og lyttet i januar 2020.

Thorvald Steen - foto fra forlagets side - fotograf Trine Hisdal

Om forfatteren:

Thorvald Steen er født i 1954 og debuterte som forfatter i 1983 – han har et utrolig rikt og variert forfatterskap med blant annet romaner, skuespill, dikt, noveller, barnebøker  - og han har også gjort seg internasjonalt bemerket. Han har mottatt flere priser og forfatterskapet hans har fått rosende omtaler både i hjemlandet og i andre land. I flere år var han også formann i Den norske forfatterforeningen.
 Jeg ble ikke nærmere bekjent med dette forfatterskapet før i 2017, da jeg leste Det hvite badehuset. (Og da en slags oppfølger kom i 2019 – Det siste fotografiet – var det så absolutt en bok jeg måtte lese – begge bøkene gjorde et dypt inntrykk på meg, ikke bare på grunn av et alvorlig tema i hver av bøkene, men også fordi han skriver så intenst og medrivende )
Mer om forfatteren i Wikipedia og leksikon. Videoklipp om Det siste fotografiet.

Bøker av Thorvald Steen som Oktober har gitt ut, og flere av dem finnes i lyd hos LBF:
2002    Den lille hesten (roman)
2003    Fra Reykholt til Bosporus (essay)
2004    Kamelskyer (roman)
2006    Vekten av snøkrystaller (roman)
2008    Det lengste svevet (roman)
2010    Ørkenstormer (skuespill)
2010    Løvehjerte
2012    Balanse
2013    Nidaros
2014    Den besværlige historien
2015    Det usynlige biblioteket
2017    Det hvite badehuset
2019    Det siste fotografiet

Mine tanker om Det siste fotografiet:

Bokens bakside-cover gir oss en god introduksjon

Mye av det samme gjelder for denne romanen som for den forrige - Det hvite badehuset. Så derfor blir denne omtalen ganske kort - i fortsettelsen her øver han et enda større press på sin mor, hun er ganske syk nå, og han skjønner at tiden er knapp - han må få "tilståelsen" ut av henne: hvordan var det med hennes far (hovedpersonens morfar) og morens bror Frode - hva er sannheten, hvorfor var ikke de en del av familien da han vokste opp?
Samtidig fører han en annen kamp mot muskelsykdommen som blir mer og mer alvorlig - han tvinger seg selv til å overbevise legen om at han kan greie seg, og fortsatt stå på beina et øyeblikk om det er nødvendig - men den kampen blir vanskeligere og vanskeligere. Han har truselen hengende over seg fra legen om at han må på institusjon om han ikke greier å stå på sine egne ben et øyeblikk.
Og hvordan går så tidskampen om morens beretning eller tilståelse? Det er et thrillermoment som ikke skal avsløres her. Men som forfatteren selv har gitt uttrykk for, blir det et oppgjør med sorterings-samfunnet. Romanen har et sterkt fokus på dette med å fri seg fra skammen over å være født slik -  Thorvald Steen legger vekt på å sette en stopper for  fortielsen i familien basert på skam -  personene som hadde blitt ikke-personer i historien (hans morfar og onkel)  vil han gi en plass i familie-historien, de bør ikke stemples som ”fylliker” eller ”syfilis-vrak”.
Denne gripende, personlige historien om tragedien i Steens egen familie, ble på  ingen måte historien om en som lar seg knekke av sykdom, skam og motgang - tvert i mot blir det historien om det å stå frem og seire over skammen og fordommene. I den forrige romanen – Det hvite badehuset – fortelles det om tilfeldigheten, en telefon fra en ”ukjent" kusine, som førte til at hovedpersonen kom på sporet av sine "bortgjemte" familiemedlemmer – nysgjerrigheten er vekket - han vil prøve å forstå hvorfor dette ble skjult - den som kan hjelpe han å forstå er den kreftsyke moren, og vil hun rekke det før hun går bort?
De korte samtalene han får til med moren etter hvert, blir intense og utmattende både for moren og sønnen. Det  er spesielt viktig for hovedpersonen å bli kjent med denne familie-historien nå da hans datter har arvet sykdommen og skal ha barn - et viktig dilemma bringes på banen: Vil datteren fortsatt gjennomføre et svangerskap når hun vet risikoen med arvelighet?
På siden av de viktige hovedtemaer (skam, fortielser, hemmelighold, annerledeshet), fascineres vi også over relasjonen mor – sønn, her utspilles en kamp mellom to sterke personligheter, en kamp som hovedsaklig bunner i generasjons-forskjeller og  synet på åpenhet. Trass i sterke motsetninger og ”maktkamp” her, føler man aldri at hovedpersonen opptrer respektløst overfor moren - selv ikke når han nådeløst presser henne på slutten av livet til en åpenhet hun aldri har vist tidligere. På meg virket dette nesten som moren ga en slags ”confession” på slutten av livet, og at det ble en lettelse for henne å få det frem i lyset. Forfatteren forteller selv om boken:  

Konklusjon: De to romanene Det hvite badehuset og Det siste fotografiet bør sees i sammenheng - et stort poeng ved bøkene er at de gir leserne innsyn og innsikt i viktige menneskelige og samfunns-relaterte problemer: Hva medfører "sorterings-samfunnet" for de som blir berørt av det, og hvordan bør samfunnet revurdere visse holdninger når det gjelder "annerledeshet" - Thorvald Steen gir et viktig bidrag til denne debatten.

Terningkast:5

Se også min omtale av:
Det hvite badehuset
Det siste fotografiet

 

 

Wednesday, 5 August 2020

Tanker om bok - Stefan Zweig: Amokløper

Besettelse, lidenskap, kjærlighet - ja, man kan gå Amok for mindre. Stefan Zweig er en fascineende forfatter. Like aktuell i dag som på 1920-30-tallet.
Tittel: Amokløper
Forfatter: Stefan Zweig
Utgivelsesår: 2019, først utgitt 1922
Spilletid: 132min
Forlag: Viatone
Språk: Bokmål
ISBN9788771834338
Originaltittel: Amok
Lest av Duc, Mai-The
Jeg lånte lydboken gjennom Bookbites
Slik så originalutgaven ut - Amok, Originalausgabe, Insel, Leipzig 1922:

Mine tanker om forfatteren Zweig:

Stefan Zweig (1881-1942) var en jødisk-østerriksk forfatter. Han skrev både skuespill, lyrikk, romaner, noveller og flere biografier.
Stefan Zweig var opprinnelig fra Wien, men omstendighetene fikk han på flyttefot. Han livnærte seg i Wien av forfatterskapet, men slo seg ned i Sveits under første verdenskrig, deretter var han innom Salzburg, så flyktet han til England i 1934 og fikk statsborgerskap der – men endte sine siste år i Brasil – og valgte å ta sitt eget liv sammen med konen i 1942 – han så mørkt på krigens utfall.
Av alt det han har skrevet, er kanskje Sjakknovelle hans mest leste. Den har noen likhetspunkter med Amokløper – blant annet at den i form er en lang novelle, eller en kort roman med fortettet stemning og en handling som foregår på et skip. Den er høyst anbefalelelses verdig.
Det jeg har lest av Zweig som gjorde mest inntrykk er nok Verden av i går: en europeers erindringer. Med to verdenskriger i sitt liv og jødisk bakgrunn var det ikke rart at Zweig lot seg deprimere av tankene rundt Europas ”fremtid”, eller dårlige fremtidsperspektiver – her var enda ikke et EU i sikte – en fredelig forsoning av Europas nasjoner var kanskje en stor drøm for han – men i 1942 ser han ingen lysning for denne drømmen, Europa er knust under nazismen og alle idealer ser ut til å være tapt, han øyner ikke noe håp for Europa og som sterk pasifist velger han å forlate denne verden i 1942.
Drømmen om Europa var tapt.
Mer om forfatteren i Wikipedia.

Mine tanker om Amokløper:

Av og til bør man gå tilbake i tid og ta for seg en av de "store" fra svunne tider.  Nå har jeg nettopp lest noe av Stefan Zweig igjen. Han har satt spor etter seg. En fascinerende dikter - like aktuell i dag som på 1920-30-tallet.
Amokløper fikk meg til å minnes stemningen i  Goethes Die Leiden des jungen Werthers (stormende følelser og selvmord i denne også) som jeg leste på originalspråket i tenårene. Her er besettelse, kjærlighet, stormende følelser, lidelse og død.  Menneskets hjerte og menneskets smerte ser ut til å være tidløs. "Romanen" har en sterk undertone av seksuelt begjær og lengsel – sterke følelser man er beredt til å gå i døden for.
Amokløper er en lang novelle eller en kort roman, den ble først trykt i  avisen Neue Freie Presse in 1922 - den bærer tydelig preg av at dette er tiden da Sigmund Freud og hans psykoanalyse var i "vinden".  Hovedpersonen preges av en besettelse (compulsion and obsession) så sterk at den går på bekostning av hans profesjonelle og private liv – ja, det fører han bokstavelig talt til et endelikt. (Her skal bemerkes at Zweig rømte fra Europa i 1942 da han trodde nazistene ville vinne krigen, han og kona begikk selvmord)
Romanens original-tittel Amok har malayisk opprinnelse og betegner  et sykelig raserianfall, blindt sinne og angrep - noe i likhet  med vikingenes berserkgang.
I begynnelsen av historien er vi om bord i en båt fra India til Europa – året er 1912. Historien har en navnløs forteller – under dekk møter han en forskremt mann som gjemmer seg - etter hvert forteller denne merkelige mannen sin tragiske historie. Han er lege fra Leipzig, og har praktisert i en liten koloni-landsby, i Nederlandsk-India. En dag blir han oppsøkt av en vakker,rik engelsk kvinne. Han er ensom og han blir betatt av kvinnen. Men hun er gift med en innflytelsesrik nederlandsk kjøpmann – nå søker hun hjelp hos legen fordi hun har vært utro og venter et uønsket barn. Hovedpersonen kommer i en uløselig problem-situasjon, dilemmaet er om han skal hjelpe kvinnen med ulovlig abort, eller forholde seg lovlydig – skal ikke her gi historien i detaljer, men "løsningen" for kvinnen blir å oppsøke en kvakksalver, og det får fatale følger – legen er til stede og prøver å hjelpe henne etter det hun har gått igjennom, men han kan ikke redde henne. I stedet avgir han et løfte om at ingen må få kjennskap til det kvinnen har gjort, spesielt ikke hennes ektemann.
Kvinnen føres hjem i en kiste med skipet Oseania, på samme skipet er legen som er ”besatt" og passasjeren som blir fortalt hele den tragiske historien.
Mye kommer for en dag når skipet kommer til Napoli – en "ulykke" skjer - og hva hender med kisten og den besatte legen? Vel, det skal jeg ikke avsløre her.
Men jeg medgir at leseren blir grepet av legen som går "amok" og den besettelsen som får han til å glemme rasjonelle tanker om arbeid og egen eksistens. Det er som om krefter utenfor han selv driver han.
Her et klipp fra en fransk film som illustrer godt tittelen Amok - her er det desperasjon og sterke følelser som kommer til uttrykk:

Konklusjon:

Romanens temaer er mange og vil nok engasjere de fleste lesere - i dag som dengang - den er nesten som en psykologisk thriller, med snev av gresk tragedie - den handler om menneskelige følelser, kjærlighet, besettelse, imperialisme og klasseforskjell, og ikke minst selvmord.
Terningkast:5
 

Monday, 6 July 2020

Tanker om bok - Ari Behn: Inferno

Inferno berørte meg sterkt - gjennom både tekstene og maleriene. En lidelseshistorie i sterke ord og sterke farger.
Tittel: Inferno - Undertittel: Roman med malerier
Forfatter: Ari Behn
Utgivelsesår: 2018
Antall sider: 118
Forlag: Juritzen 
Illustrert av Ari Behn
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788233801519
Fotografier av Per Heimly
Innbundet
Biografisk litteratur, malerkunst

Min kilde: Bok fra biblioteket og eget eksemplar

Om forfatteren - Wikipedia


Bokens back-cover

Mine tanker om Inferno:


Jeg stod lenge på bibliotekets venteliste på Inferno - Men jeg er nesten glad for at jeg måtte vente en god stund før jeg fikk tilgang til denne boken - det føltes riktig med litt avstand til det som skjedde med Ari Behn i desember 2019. Men 1.juli 2020 var det endelig min tur til å se denne - og jeg var spent på den. Jeg ble sittende på biblioteket og se og lese - og glemte alt rundt meg. Boken var da over all forventning. Jeg måtte eie boken selv, det var sikkert - jeg kjøpte den straks - for å studere denne nærmere over tid. I stikkords form - her er noen av tankene jeg gjorde meg etter hvert:
Tekstene er korte og intense, de 53 avbildede maleriene er av varierende kvalitet, men jeg likte dem faktisk alle - prangende, men effektfulle - mange portretter, spesielt selvportretter - sterke i fargene. Det er bilder som gir rom for ettertanke og tolkning.
Innholdet i tekstene ser ut til å omhandle ett år i hovedpersonens liv – et skjebnesvangert år - året rett etter forfatterens skilsmissen fra Märtha Louise – Hovedpersonen skildrer et ”annus horribilis”  preget av sammenbrudd, angst, kaos, kroppslig smerte i form av en øre-cyste, innleggelse på sykehus, destruktive tanker, selvportrett både i tekst og malerier. – Selvbiografiske elementer til tross – Ari Behn unngår å bli utleverende når det gjelder kongefamilien eller andre personer som stod han nær. Jeg opplevde både tekstene og maleriene som nådeløst ærlige, selvransakende og sterkt eksistensialistiske.

Han ser ut til å følge Ibsens utsagn til fulle: "Å leve er krig med trolle i hjertets og hjernens hvelv. Å dikte, - det er å holde dommedag over seg selv"
Det kan bli mye til tider – infernoet ”males” om og om igjen for leseren – og man føler seg nesten dratt inn i forfatterens helvete - den virker utmattende denne kampen mot demoner, kampen mot seg selv. Og med bokens tittel-valg hadde nok forfatteren både Dante og Strindbergs smertelige litteratur i tankene. Av andre store diktere er Hemingway et tydelig litterært forbilde, i tillegg blir Hemingway en synlig rollemodell for Ari Behns lidelser og bortgang.

Hemingway - Inferno tekst s.27 - (mobil-foto på biblioteket)
Ari Behns "inferno" slår vel ut veldig deprimerende på de fleste lesere – men faktisk å lese denne ”dødsdansen” fikk meg til å verdsette livet enda mer.
Man kan ikke annet enn beundre en slik rå og modig utlevering - formidlet i en høyst kreativ bok-utforming.


Ari Behn setter ingen grenser her – hverken når det gjelder ordvalg, språklig uttrykksform eller dristige farger og former. Vi føler sterkt krefter som står imot hverandre – liv og død, " Lebenschmerz" og "Weltschmerz" , lyset og mørkret - dette slår imot oss i alle tekstene. Mye virker ganske suggererende fordi det er så repetitiv - både tekstene og bildene - i ettertid så kan man føle at han har malt og skrevet om kapp med tiden.
Og i ettertid skjønner vi kanskje enda bedre hva som står på spill her – han skriver og maler livet og døden, lyset og mørket – en kamp. Og vi vet hvordan denne kampen endte.
Her er (selv)portrettet (s.5 - mangler litt i nederste kant) - A fool for a lifetime - som innleder boken - og teksten som innledningsvis sier "her sitter jeg og
venter  på døden" (s.4):
 



På en måte ser jeg denne boken som en forlengelse av hans debutbok, Trist som faen – novellesamlingen som utkom for ca 20 år siden i 1999 - jeg oppfattet også  den som høyst eksistensiell, en samling "triste" mennesker på søken etter identitet og  - de passer ikke helt inn. Og om debutboken og dens karakterer var ”triste som faen", så er hans siste bok Inferno en forsterkning av tristheten og ulykksaligheten....
Inferno ble for meg både realisme og eventyr på samme tid – vi møter Askeladden og vi møter Alice i eventyrland – og kaninen hennes dukker opp i maleriene både her og der, til og med på front-coveret. Til tross for elementer av eventyr, må vel bokens innhold sies å være hard realisme hvor døden står i sentrum med en hovedperson som dveler ved en skjebne som ser ut til å være uunngåelig. Se tekst side 18: "Jeg er døende. Jeg undrer på hvor langt ned det er mulig å komme. Jeg dør. Om og om igjen"  - og tilhørende maleri på side 19 har tittelen "I am alone and want to die" - (jeg merket meg at dette bilde også har et "juletre" med stjerne i toppen - det ga meg visse assosiasjoner)

Scannet fra Inferno s.19, (bildet mangler litt i nedre kant)
Mange vil kanskje føle at død og fortvilelse romantiseres og dyrkes - at det ligner på en gresk tragedie, men jeg så det mer som kampen mange i dagens samfunn fører mot "demoner" og mot seg selv – i ettertid vet vi hvordan kampen i Inferno endte - ikke bare i boken, men også i real life.
Her er noen flere smakebiter fra boken - det føles ikke riktig å avdekke for mye  - boken anbefales både som lese- og se-verdig.

Inferno s.13 - "Selvportrett" - (mobil-foto på biblioteket)
Inferno s.17 - "Røros in my hearth"- (mobil-foto på biblioteket)Det finnes noen "fredsommelige" malerier også
Inferno tekst s.22 -  (mobil-foto på biblioteket)
Inferno s.23 - "Bad big sleep" -  (mobil-foto på biblioteket)
Inferno tekst s.96 -  (mobil-foto på biblioteket)
Inferno s.97 - "Let go" -  (mobil-foto på biblioteket)
Det kan vel ikke sies mer i klartekst enn den siste teksten på s. 118 – her noen linjer fra den:
"Vi dør. For å gjenoppstå……..Jeg er i ferd med  å ta farvel med dere alle. Jeg kommer til å dø……Straks død og begravet….Lagt i åpen kiste."

Og det siste bilde på side 119 har tittelen Gone – og maleriet forestiller i min tolking en familien på fem, hvor en person er ut-krysset og ”Gone":
Inferno s.119 - scannet bile - "Gone"
Man skulle tro at det å skrive denne boken, det å male disse til dels groteske bildene, ville virke som en slags selvterapi – en "purgatory" - renselse - som man ville kommet igjennom som et mer harmonisk og livsglad menneske - men slik gikk det altså ikke i virkeligheten. – Det er å håpe at boken Inferno kan hjelpe andre martrede sjeler/lesere til å finne ut at livet er verd å ta vare på.
Med tanke på omstendighetene rundt boken, og dens evne til å berøre gjennom slagkraftige tekster og malerier, scorer denne langt bedre enn debut-romanen (Trist som faen) hos meg - terningkast:5