Tanker om bok - Thorvald Steen: Det siste fotografiet

Thorvald Steen skriver intenst og medrivende – Fiksjon eller virkelighet? Han deler sin livs-historie med leserne. Vi kan ikke unngå å bli berørt.  Her kommer en videre "utdyping" av Det hvite badehuset"
Tittel: Det siste fotografiet
Forfatter: Thorvald Steen
Forlag: Oktober
Språk: Bokmål
Utgitt: 2019
Antall sider: 150
Sjanger: Biografisk
ISBN9788249520152
Jeg brukte lesereksemplar fra forlaget og lydfil ISBN9788242182364 fra LBF, innlest av Øystein Røger. Boken ble lest og lyttet i januar 2020.

Thorvald Steen - foto fra forlagets side - fotograf Trine Hisdal

Om forfatteren:

Thorvald Steen er født i 1954 og debuterte som forfatter i 1983 – han har et utrolig rikt og variert forfatterskap med blant annet romaner, skuespill, dikt, noveller, barnebøker  - og han har også gjort seg internasjonalt bemerket. Han har mottatt flere priser og forfatterskapet hans har fått rosende omtaler både i hjemlandet og i andre land. I flere år var han også formann i Den norske forfatterforeningen.
 Jeg ble ikke nærmere bekjent med dette forfatterskapet før i 2017, da jeg leste Det hvite badehuset. (Og da en slags oppfølger kom i 2019 – Det siste fotografiet – var det så absolutt en bok jeg måtte lese – begge bøkene gjorde et dypt inntrykk på meg, ikke bare på grunn av et alvorlig tema i hver av bøkene, men også fordi han skriver så intenst og medrivende )
Mer om forfatteren i Wikipedia og leksikon. Videoklipp om Det siste fotografiet.
Bøker av Thorvald Steen som Oktober har gitt ut, og flere av dem finnes i lyd hos LBF:
2002    Den lille hesten (roman)
2003    Fra Reykholt til Bosporus (essay)
2004    Kamelskyer (roman)
2006    Vekten av snøkrystaller (roman)
2008    Det lengste svevet (roman)
2010    Ørkenstormer (skuespill)
2010    Løvehjerte
2012    Balanse
2013    Nidaros
2014    Den besværlige historien
2015    Det usynlige biblioteket
2017    Det hvite badehuset
2019    Det siste fotografiet

Mine tanker om Det siste fotografiet:

Bokens bakside-cover gir oss en god introduksjon

Mye av det samme gjelder for denne romanen som for den forrige - Det hvite badehuset. Så derfor blir denne omtalen ganske kort - i fortsettelsen her øver han et enda større press på sin mor, hun er ganske syk nå, og han skjønner at tiden er knapp - han må få "tilståelsen" ut av henne: hvordan var det med hennes far (hovedpersonens morfar) og morens bror Frode - hva er sannheten, hvorfor var ikke de en del av familien da han vokste opp?
Samtidig fører han en annen kamp mot muskelsykdommen som blir mer og mer alvorlig - han tvinger seg selv til å overbevise legen om at han kan greie seg, og fortsatt stå på beina et øyeblikk om det er nødvendig - men den kampen blir vanskeligere og vanskeligere. Han har truselen hengende over seg fra legen om at han må på institusjon om han ikke greier å stå på sine egne ben et øyeblikk.
Og hvordan går så tidskampen om morens beretning eller tilståelse? Det er et thrillermoment som ikke skal avsløres her. Men som forfatteren selv har gitt uttrykk for, blir det et oppgjør med sorterings-samfunnet. Romanen har et sterkt fokus på dette med å fri seg fra skammen over å være født slik -  Thorvald Steen legger vekt på å sette en stopper for  fortielsen i familien basert på skam -  personene som hadde blitt ikke-personer i historien (hans morfar og onkel)  vil han gi en plass i familie-historien, de bør ikke stemples som ”fylliker” eller ”syfilis-vrak”.
Denne gripende, personlige historien om tragedien i Steens egen familie, ble på  ingen måte historien om en som lar seg knekke av sykdom, skam og motgang - tvert i mot blir det historien om det å stå frem og seire over skammen og fordommene. I den forrige romanen – Det hvite badehuset – fortelles det om tilfeldigheten, en telefon fra en ”ukjent" kusine, som førte til at hovedpersonen kom på sporet av sine "bortgjemte" familiemedlemmer – nysgjerrigheten er vekket - han vil prøve å forstå hvorfor dette ble skjult - den som kan hjelpe han å forstå er den kreftsyke moren, og vil hun rekke det før hun går bort?
De korte samtalene han får til med moren etter hvert, blir intense og utmattende både for moren og sønnen. Det  er spesielt viktig for hovedpersonen å bli kjent med denne familie-historien nå da hans datter har arvet sykdommen og skal ha barn - et viktig dilemma bringes på banen: Vil datteren fortsatt gjennomføre et svangerskap når hun vet risikoen med arvelighet?
På siden av de viktige hovedtemaer (skam, fortielser, hemmelighold, annerledeshet), fascineres vi også over relasjonen mor – sønn, her utspilles en kamp mellom to sterke personligheter, en kamp som hovedsaklig bunner i generasjons-forskjeller og  synet på åpenhet. Trass i sterke motsetninger og ”maktkamp” her, føler man aldri at hovedpersonen opptrer respektløst overfor moren - selv ikke når han nådeløst presser henne på slutten av livet til en åpenhet hun aldri har vist tidligere. På meg virket dette nesten som moren ga en slags ”confession” på slutten av livet, og at det ble en lettelse for henne å få det frem i lyset. Forfatteren forteller selv om boken:  

Konklusjon: De to romanene Det hvite badehuset og Det siste fotografiet bør sees i sammenheng - et stort poeng ved bøkene er at de gir leserne innsyn og innsikt i viktige menneskelige og samfunns-relaterte problemer: Hva medfører "sorterings-samfunnet" for de som blir berørt av det, og hvordan bør samfunnet revurdere visse holdninger når det gjelder "annerledeshet" - Thorvald Steen gir et viktig bidrag til denne debatten.

Terningkast:5

Se også min omtale av:
Det hvite badehuset
Det siste fotografiet

 

 

Tanker om bok - Thorvald Steen: Det hvite badehuset

Thorvald Steen skriver intenst og medrivende – fiksjon eller virkelighet? Han deler sin livs-historie med leserne. Vi kan ikke unngå å bli berørt.
Tittel: Det hvite badehuset
Forfatter: Thorvald Steen
Forlag: Oktober
Språk: Bokmål
Utgitt: 2017
Antall sider: 178
Sjanger: Biografisk
ISBN9788249516902
Jeg brukte lesereksemplar fra forlaget og lydbok lånt på biblioteket ISBN978824217396-6, innlest av Øystein Røger, jeg leste denne i 2017.

Thorvald Steen - foto fra forlagets side - fotograf Trine Hisdal

Om forfatteren:

Thorvald Steen er født i 1954 og debuterte som forfatter i 1983 – han har et utrolig rikt og variert forfatterskap med blant annet romaner, skuespill, dikt, noveller, barnebøker  - og han har også gjort seg internasjonalt bemerket. Han har mottatt flere priser og forfatterskapet hans har fått rosende omtaler både i hjemlandet og i andre land. I flere år var han også formann i Den norske forfatterforeningen.
 Jeg ble ikke nærmere bekjent med dette forfatterskapet før i 2017, da jeg leste Det hvite badehuset. (Og da en slags oppfølger kom i 2019 – Det siste fotografiet – var det så absolutt en bok jeg måtte lese – begge bøkene gjorde et dypt inntrykk på meg, ikke bare på grunn av et alvorlig tema i hver av bøkene, men også fordi han skriver så intenst og medrivende )
Mer om forfatteren i Wikipedia og leksikon. Thorvald Steen hos Brenner  og hos Torp)
Bøker av Thorvald Steen som Oktober har gitt ut, og flere av dem finnes i lyd hos LBF:
2002    Den lille hesten (roman)
2003    Fra Reykholt til Bosporus (essay)
2004    Kamelskyer (roman)
2006    Vekten av snøkrystaller (roman)
2008    Det lengste svevet (roman)
2010    Ørkenstormer (skuespill)
2010    Løvehjerte
2012    Balanse
2013    Nidaros
2014    Den besværlige historien
2015    Det usynlige biblioteket
2017    Det hvite badehuset
2019    Det siste fotografiet 

Bokens bakside-cover gir oss et innblikk i romanens handling:
"Jeg har tatt en utskrift av bildet av bestefar med barna. Det er den siste delen av historien om meg. Bildet henger over skrivebordet, festet med to knappenåler. Når jeg ser på onkel og bestefar, ser jeg meg.
Det er like før advent. Han får en telefon fra en ukjent kvinne. Hun sier at hun er kusinen hans. Familien på morssiden har han aldri hørt om eller møtt. Bestefarens navn har han aldri fått vite. Har hemmeligholdet sammenheng med at han har en arvelig sykdom og nå sitter i rullestol? Han oppsøker sin gamle mor med et håp om å få henne i tale før det er for seint.
Det hvite badehuset er en roman om skam, fortielse og omkostningene ved å være ærlig."
 

Mine tanker om Det hvite badehuset: 

Romanens åpnings-scene setter oss raskt inn i den sentrale handlingen - hovedpersonen sitter "lenket" til rullestol, han får telefon fra en ukjent kusine - det foranlediger mange spørsmål, og han blir nødt til å presse sin gamle, syke mor for å få vite.......

I tilbakeblikk blir også leseren tatt med til en barndom som var lykkelig, med et høyst aktivt, normalt liv med sport og vilter lek.
Denne korte romanen på bare 178 sider rommer så mye, i utgangspunktet er det fiksjon, men den gir oss en sterk følelse av virkelighet - et liv står i sentrum, et liv med en genetisk arvet sykdom - det er en modig og spennende historie om en mann som har rett  til å tenke og mene, og kanskje spørre om ikke hans liv er like viktig som alle andres liv - livene til de som slipper unna rullestoler og genetiske "feil-koblinger". (Les mer om sykdommen til hovedpersonen her)
I godt voksen alder begynner hans streben etter å konfronteres med egen sykdom og skjebne. En morfar, en onkel er et lukket kapittel – moren sitter med ”nøkkelen”, hun er gammel og skrøpelig, han må ”bruke" henne før det er for sent, han må vite. Det handler om ærlighet og mot – det handler om å bryte med fordommer og skamfølelse.
Hovedpersonen har psykisk styrke selv om kroppen er skrøpelig, han kjemper imot selvforakten – han har viljestyrke til å skape seg et meningsfylt liv, han vil være mest mulig selvhjulpen – leve et mest mulig "normalt" liv, med familie, en kone som støtter uten å pleie og degge. Og han har en kone som han aldri hadde trodd kunne elske ”en slik en” som han, de har våget å sette barn til verden, selv om de visste om arveligheten, de har en datter, Karoline, som har arvet det fatale genet, men i motsetning til han, blir datteren gitt åpenhet om det…...
Meget sentralt i denne romanen står konfrontasjonen mellom mor og sønn – mellom skammens generasjon og åpenhetens tidsalder. Sønnen er utrettelig i sin streben etter å få moren til å fortelle - hvorfor de skjulte sykdommen hans, hvorfor de fortiet, og ikke minst – hadde de skammet seg over han? - var han uønsket?  Nå har han en datter selv, nå skal han ikke føre foreldrenes feiltrinn videre i sitt forhold til Karoline – her skal åpenheten prioriteres – (dette ser vi enda sterkere i neste roman: Det siste fotografiet)
Dette er ingen kriminalroman – men du verden, den har så klart thrillerens spenningsmomenter i stort monn. Livet i seg selv er spennende nok – foreldre kan aldri garantere for ”kvaliteten" på de genene de sender videre. Thorvald Steen gir et fantastisk bidrag til debatten rundt genteknologi og ”sorterings-samfunn” - han synliggjør noe viktig for leserne - her er det snakk om menneskeverd og retten til et meningsfylt liv, et liv uten skamfølelse, fordømmelse og medmenneskers fordommer.
Her er smerter, kriser, hjelpeløshet, kamp, ubøyelig viljestyrke og et krav til seg selv om selvhjulpenhet – boken gir oss en del sterke scener som viser hovedpersonens utrolige pågangsmot og kamp, for eksempel når rullestolen velter og han ligger hjelpeløs på gulvet, uten mobil eller kontakt med omverdenen. Romanen ga meg innsikt, og forståelse - det satte visse ting i mitt eget hverdagsliv litt i perspektiv. Thorvald Steen åpner øynene på leseren og gir en påminnelse om hva som er viktig i livet.
Romanens tittelen - Det hvite badehuset, kunne like gjerne vært den velbrukte tittelen Min Kamp – men ”Det hvite badehuset" sier meg også noe - det er noe lyst, vakkert, uskyldig - det er barndom og uvitenhet, det er tiden FØR.
Bokens omslag har fotografier - det er også fra tiden FØR. De er forklart på s. 171 – det er dåp på Nesodden i 1925, moren blir døpt, blir båret av faren sin (Hovedpersonens morfar), og ved siden av står storebroren i matrosdress, det er onkelen Frode – og både Frode og faren hans ble ”skammens" personer i familien som han etter hvert måtte grave frem, og tvinge moren sin til å snakke om - (noe vi får høre mer om i neste bok – Det siste fotografiet - der fortsetter thrilleren om avsløringer av løgner og familie-hemmeligheter)
Den sterke relasjonen mor og sønn og konflikten mellom dem er et gjennomgående og dyptpløyende tema i denne, så vel som i neste roman (Det siste fotografiet) – Denne mor-sønn relasjonen kan få enhver leser til å vurdere egne relasjoner til nære familiemedlemmer – åpenhet er et stikkord her – og vi får demonstrert en søken etter åpenhet som så visst ikke var enkel og smertefri, eller naturlig hos foreldre-generasjonen i denne romanen.
Foruten en veldig personlig historie, sykdoms-beretning og familiekonflikt,  gir romanen allmenngyldig lærdom om åpenhet i nære familie-relasjoner, og om aksept og respekt for alle og enhver. Selv om dette er roman og fiksjon, så bruker Thorvald Steen mye fra eget liv og erfaringer – jeg vurderer han som en av de beste innen sjangeren dagens ”virkelighets-litteratur”.
Hovedpersonen i romanen gjør som forfatteren selv: utnytter sine ressurser til det ytterste – han aksepterer sine svakheter, men nekter å la seg knekke av dem. Han har fungert i en jobb, han har satt alle krefter inn på å greie det meste selv, han kan bruke sin stemme, han har noe å formidle - han tar såvisst ikke på seg noen offer-rolle.
Det må koste styrke å fortelle en slik historie - og det ga også forfatteren (og hovedpersonen) styrke å endelig få vite noe om viktige familiemedlemmer, om sin morfar og om sin onkel – en skjult familie-tragedie som han ikke fikk kjennskap til før han var 60 år – og selv om dette var triste "nyheter" for han, gir det innsikt i eget liv og egen situasjon - det er styrke i å tore å møte sannheten, realitetene, og det er styrke i å gjøre sykdommen som en del av ens egen personlighet og identitet – ja, her blir det nesten som en stolthet som man mestrer å leve med – det er stadig barrierer man må krysse det er praktiske problemer man må løse, og seirene er store når man tross sykdom og handicap mestrer både det ene og det andre i daglig-livet – spesielt ligger det styrke i dette at man ikke gjemmer seg og føler skam, men tvert i mot står frem og aksepterer seg selv, ja, at man kan være stolt av den man er uansett....I neste bok – Det siste fotografiet, kommer det enda tydeligere frem at hovedpersonen ikke føler noe som helst skam over at han er født - en utrolig beundringsverdig holdning - her er det lærdom å hente for mange som sliter med mindreverdsfølelse av reelle eller irrasjonelle grunner...
Historien fortsetter i neste roman: Det siste fotografiet.
 
Konklusjon: Denne romanen er en berikelse å lese - den viser oss betydningen av åpenhet, og den hjelper oss å fokusere på dette med menneskeverd......

Terningkast: 5
 

Se også min omtale av:
Det hvite badehuset
Det siste fotografiet

Tanker om bok - Marie Aubert: Voksne mennesker

Marie Aubert overrasker – Kort, men intens roman – Denne kan man ikke legge fra seg. Ikke et kjedelig øyeblikk.
Tittel: Voksne mennesker
Forfatter: Marie Aubert
Format: Innbundet
Utgivelsesår: 2019
Forlag: Oktober
Språk: Bokmål
ISBN9788249521456
Sider: 140
Jeg hadde lesereksemplar fra forlaget, og lydfil fra LBF - ISBN Lydfil: 9788242182265. Lest av Silje Storstein. Jeg leste denne i juli 2019.

Marie Aubert - Foto fra forlagets side:Agnete Brun

Mine tanker om Voksne mennesker:

Innledende betraktninger: "Voksne mennesker" - en betegnende tittel, ironisk ment kanskje? – Tja, noen ganger fortjener vel ikke enkelte mennesker betegnelsen voksne….
 
Kjekt når man får uventede overraskelser med bøker - og da selvsagt tenker jeg på de positive overraskelsene. Slik var det med denne - jeg ble litt nysgjerrig på den for forfatter-navnet virket noe kjent. I starten av boken var jeg litt i villrede - hva slags hovedperson er det Marie Aubert presenterer oss for her? tenkte jeg.
Hovedpersonen er førti-årige Ida, singel, utdannet arkitekt - nå er hun kommet i en alder da tanken slår henne at hennes biologiske klokke tikker høylydt og raskt - men hun har ingen passelig partner i sikte. Hun undersøker muligheten for å fryse ned egg til en senere anledning – kanskje det dukker opp en høvelig partner. (Her pekes det på et aktuelt tema: skal det være alles rett eller plikt å få barn? – I det hele tatt er det flere aktuelle temaer Marie Aubert berører i denne romanen, blant annet søskensjalusi og rivalisering og generelle familie-konflikter - jeg følte også at Ida var en tydelig representant for den eksistensielle angsten og søken som mange mennesker føler på, det har vel vært slik til alle tider – men mulig denne uroen er sterkere i vår tid).
Handlings-rammen er stram både når det gjelder tid og sted. Det er sommer og Ida skal tilbringe noen dager på familiens feriested på Sørlandet i anledning morens 65-års dag. Der er også søsteren Marthe og hennes samboer Kristoffer, pluss samboerens datter Olea, og morens partner Svein – og så er det duket for familie-dramatikk på feriestedet. Her utspilles det mye drama og thriller-aktige episoder rundt Idas "konfrontasjoner" med søsteren og søsterens ektemann, og lille Olea blir også dratt inn i spillet, og selvsagt også den 65-årige jubilanten. Her skal jeg ikke gå i detaljer i handlingen.
Vi skjønner snart at Ida er i en desperat, selvsentrert og ubalansert "forfatning" – egoistisk, selvmedlidende og sjalu er hun også. Og det hele forsterkes da Marthe slipper nyheten om at hun venter barn.
Som hovedperson vekker vel Ida i første omgang negative vyer hos leseren – men etter hvert blir det nesten slik at man føler med henne i hennes fortvilelse, hennes misunnelse, hennes kjærlighets-søken, og hennes synlige fortvilelse over at årene går og livet liksom renner fra henne uten å gi henne mening og tilfredshet. - Vi fornemmer hennes eksistensielle angst og krise. – det som brettes ut av handling videre på ferie-eiendommen er nesten som en thriller - Idas desperate spill for å finne varme og tilhørighet og kjærlighet, til å være like god som sin søster – fremkaller destruktive krefter i henne, hun setter i gang et skittent spill – glimrende formidlet av forfatteren - det hele visualiseres på en imponerende måte for leseren.
Relasjonene og interaksjonen mellom de få karakterene som er til stede på feriestedet er også veldig bra skildret. Stemningen er amper og konflikter og misforståelser overskygger enhver familie-hygge. Leseren blir revet med i dette nesten uhyggelige dramaet – kanskje mange vil kjenne igjen noe av atmosfæren og dynamikken som er skildret her….vi blir minnet om de mørke sider de fleste mennesker er "belemret" med.
Vi forstår at hovedpersonen Ida drives av krefter som hun har mistet kontroll over, vi skjønner at hun er i konflikt med seg selv, og at det faktisk også er en underliggende skamfølelse hos henne over det ”dirty play" hun spiller - vi får jo faktisk sympati for henne, og ønsker for henne at dette skal være et vendepunkt, at hun skal komme til en erkjennelse og at hun finner lyset i tunnelen – ja vel er Ida usympatisk, og mange lesere vil nok mislike henne sterkt, men som sagt,  jeg må medgi at jeg faktisk fikk noe medfølelse med henne.
Generelt viser vel også romanen at voksnelivet ikke alltid er lett å navigere i verken på dating-steder som Tinder eller på barne-oppdragelses-arenaen. Tittelen er slik velvalgt. Ida er ikke akkurat voksen - hun er mer som et ulykkelig barn som gjør alt hun kan for oppmerksomhet, hun formelig roper ut "se meg", "vær glad i meg"!
Marie Aubert kombinerer fint en skildring av handling på det konkrete, ytre plan, og den handlings-prosedyren som vi følger på ”innsiden” av hovedpersonen Ida. Selv om det er nokså dystert det som utspiller seg på sommerstedet, så er faktisk ikke romanen dyster – språket er lett, og det er mange humoristiske situasjoner, og ikke minst, jeg ser håp for denne Ida - og jeg føler så absolutt ikke at hun holder på å gå til grunne. Kanskje familie-konflikten og konfrontasjonene fører til mer selv-innsikt og selv-aksept hos henne.
Konklusjon: Romanen gir en rik leseopplevelse - den skaper "irritasjon" hos leseren og den engasjerer og er tankevekkende.  Anbefales med
Teringkast:5
Tilføyelse: I etterkant har jeg tenkt litt på bokens forside-bilde av illustratør Malte Müller, enkelt og effektfullt. Jeg får en fornemmelse av at noen prøver å holde seg flytende, holde hodet og kanskje litt mer over vann - Var det det Ida strevde med?

Tanker om bok - Trude Marstein: Så mye hadde jeg

Hva er det  med Monika, livet hennes, alle forholdene hennes - man undres - og kanskje undres hun selv også - finner hun det hun leter etter?

Tittel: Så mye hadde jeg
Forfatter: Trude Marstein
Forlag: Gyldendal
Utgivelsesår: 2018
432 sider
Bokmål
ISBN/EAN: 9788205515284
Jeg hadde lesereksemplar fra forlaget og brukte også lydfil fra LBF: lest av Charlotte Frogner, ISBN : 9788242168238 også utgitt 2018. Boken var lest og lyttet i januar 2019

Mona B. Riise i samtale med Trude Marstein - Foto:RandiAa©

Om forfatteren:

Trude Marstein er født i 1973 – hun har allerede rukket å bli en prisbelønnet forfatter. Dessverre har jeg ikke lest noe av henne ( annet enn en oversettelse hun har gjort) før jeg ble introdusert for henne på Gyldendals høstmøte, september 2018 i Trondheim. Her var hun i samtale med Mona B. Riise – en samtale som vekket min interesse og jeg bestemte meg for at jeg ville stifte nærmere bekjentskap med hennes litteratur. Bakgrunnen hennes er både litteraturvitenskap og psykologi og pedagogikk – og hun har skrevet både romaner, noveller og barnelitteratur – her er en oversikt over litteratur og priser.
Men jeg starter altså med hennes siste utgitte roman….

Mine tanker om Så mye hadde jeg:

Plot i denne romanen er ganske enkelt (på overflaten) - det er hovedpersonen Monika som "jakter" på menn - det vil si hun har et forhold til stort sett en mann om gangen, men når et forhold er "ferdig", går hun raskt over til et nytt forhold - det hele er nokså repetitivt. 
Monika på hvileløs jakt etter hva? Menn, forhold, lykke, identitet – eller selve meningen med livet. Jeg velger å se denne litt allegorisk, litt symbolsk og allmennmenneskelig – selv om dette er satt på spissen: Er ikke alle på jakt etter noe i livet, det er fjelltopper som skal nås, stadig nye og stadig høyere – vi higer etter noe bortenfor akkurat der vi er nå i livet - og positivt er det at man aldri slår seg til ro, at man har drømmer og mål - men akkurat den lengselen til Monika, den skiftingen av forhold, ble vel nokså frukt-løs og meningsløs – den skapte i hvert fall ikke stabilitet og de beste oppvekstforhold for datteren hennes.
Vi følger henne i ulike faser av livet, og i hennes ulike forhold – fra hun er tenåring og til hun nærmer seg 60. Altså i ca 50 år. Over lengre tid er hun også i et forhold til en mye eldre mann, en professor som en stund var læreren hennes, med Geir bor hun forholdsvis lenge, og får sitt eneste barn Maiken.
Jeg skal ikke gå i detaljer med alle forholdene hennes, de er interessante og spennende nok – og det er karakteren Monika også -  man lurer på hvorfor hun ble så annerledes enn de to eldre søstrene sine – de lever mer ordnede og tradisjonelle liv… kanskje det er en slags protest mot dette etablerte og ”normale”…, en stadig fokusering på å bestemme over eget liv og sin egen ”frihet” – hva nå det innebærer. Likevel ser det ut som at hun stadig må ha en mann rundt seg som kan bekrefte henne som kvinne eller menneske. I tillegg skinner det av og til igjennom at hun misunner de rundt seg som innehar "normaliteten" - det gjelder søstrene, og kolleger blant annet. Noen ganger "fnyser" Monika av deres normalitet - andre ganger ser det ut som hun stiller seg selv spørsmålet "Hvorfor ikke hun også?"
Og etter en uendelig rekke av forhold, kommer kanskje klarheten til Monika også, når hun begynner å se i retrospekt på livet sitt og hvor mye hun en gang hadde og hvor mye hun sitter igjen med….For Monika ville stadig ha mer og mer - og så er spørsmålet: Hva sitter man igjen med? Etter hvert forhold kommer tomheten - og den må hun skynde seg å fylle med et nytt forhold ..... og hvordan det hele går til slutt? Det tror jeg er et åpent spørsmål.
Utrolig nok greier Trude Marstein å holde leseren engasjert gjennom alle disse forholdene, som stort sett er ganske repetitiv – hun skriver lett og fengslende, detaljert og dagligdags der dette er på sin plass. Klisjeene hun bruker er ikke til å unngå i settingen i disse forholdene, men de glir også naturlig inn i tekst og handling.
Monika er vel gjerne en karakter symptomatisk for vår tid – et letende menneske som føyer seg inn i tankegangen: ”gresset er alltid grønnere på den andre siden”. Trude Marstein anskueliggjør det generelle – det som skjer i mange forhold etter en stund. Slik blir Monika en stereotyp på de mange som velger den letteste løsningen når forelskelsen går over og man begynner å finne og telle de negative sidene ved partneren – man tar seg ikke bryet med å jobbe med forholdet.
Symptomatisk er det også at det som ikke er så lett tilgjengelig blir ofte det mest interessante – den ene gifte mannen hun ikke helt ”fikk” (Roar), ble den hun lenge ville ha.
Jeg skal absolutt ikke ramse opp og beskrive alle forholdene til Monika – men ett av dem ser jeg litt mer positivt enn de andre. Det var hennes relasjon til Geir som hun fikk barn med – han var der nesten som en klippe en stor del av hennes voksne liv, og han ble i hvert fall en klippe for Maiken, datteren deres. Maiken  kom ofte i veien for Monika og ble mange ganger ”valgt bort” til fordel for kjærester, venner, arrangementer osv.
Men på en merkelig måte ble datteren Maiken sørget godt for og det gikk vel ganske bra med henne? Eller ble hun lik med sin mor?
Etter hvert som årene går, ser det ut til at Monika smått om senn erkjenner at hun har ”gått fra noe dårlig til noe dårligere”.
Tittelen på romanen synes jeg er god – den fokuserer veldig på dette med det ene livet vi har og hvordan vi ”forvalter” det – her er vi ved kjernen av eksistensialismen. Jeg synes ofte filosofen Jean-Paul Sartres strenge motto ”We are our Choices” gir god mening.
Monika hadde stadig valg hun stod overfor, det var opp til henne, hun hadde selv ansvar for livet sitt, for sin lykke – og spørsmålet er om hun gjorde de rette valgene….
Og Marstein bruker ”barne-reglen”: Så mye hadde jeg, så mye ga jeg bort, så mye fikk jeg igjen. I leken der man har en neve småstein som man kaster i luften, og etter hvert ser hvor mye man sitter igjen med.
Man kan jo også dra det litt lengre og få litt assosiasjoner til bibelens lignelse med talentene (Matt.25, 14-30) – det handler så absolutt om hvordan vi forvalter våre ”utleverte talenter” – hva vi gjør med livene våre.
Hvis man ser det allmenngyldige i denne romanen, så gir den oss unektelig noe å tenke på.
Før jeg oppdaget det generelle i dette, syntes jeg historien om Monikas liv og alle forholdene hennes var trivielt, meningsløst og ganske tåpelig – og et ”boklig” terningkast 3 blinket i tankene – men etter hvert så jeg litt mer mening i denne galskapen og anbefaler romanen på det ”heftigste”
Terningkast:5 

Video - Trude Marstein i samtale med Mona B. Riise:
Video - Forfatteren leser selv:

Tanker om bok - Maja Lunde og Lisa Aisato: Snøsøsteren

Skal man lese EN bok ved juletider, så er ikke valget vanskelig - det må bli denne - og dette må da bli en jule-klassiker, en tradisjon. 
Tittel: Snøsøsteren - Forfatter: Maja Lunde - Illustratør: Lisa Aisato - Forlag: Kagge Forlag - ISBN: 9788248922056 - Utgitt: 2018 - Innbundet - Antall sider: 192

Om forfatterne:

Lisa Aisato - illustratør - foto fra forlagets side

Maja Lunde - forfatter - foto fra forlagets side

Litt om illustratøren Lisa Aisato: Web-side - Wikipedia
Litt om forfatteren Maja Lunde: Web-side - Wikipedia

Mine tanker om Snøsøsteren:

Skal man lese EN bok ved juletider, så er ikke valget vanskelig - det må bli denne - og dette må da bli en jule-klassiker, en tradisjon - ta den frem i kommende advents-tider og gjenopplev vennskap, samhold sorg og glede og ikke minst håp. Boken har så mange aspekter - både for voksne og barn.
Jeg skal ikke gå i detaljer med innholdet - men nevnes bør det at det er spennende og interessant, og at det er viktig - og ikke minst at det er pakket inn i en utrolig vakker poetisk språkdrakt - og ledsaget av illustrasjoner på et høyt kunstnerisk nivå.
Boken er laget som en slags lese-advents-kalender med 24 kapitler. Og kanskje det er lurt å lese små deler av denne hver gang man tar den frem – for her er det så mye å undres over, så mye å tenke på, og så mange detaljer å dvele ved i de flotte illustrasjonene.
Vi følger Julian i tiden før julaften - han har "jul" i navnet sitt og blir 11 på julaften – en trist tid for Julian dette året – han har bare en kamerat, John – som han ikke er så mye sammen med for tiden – dessuten er storesøsteren Juni død dette året - hun var 16 og gikk fra glad og munter til trist og deprimert og mager – så stemningen i familien er gledesløs og trist – og Julian er mye for seg selv med sitt savn og sine tanker. Hverken advents-tiden eller familien hans (mor, far og lillesøster Augusta) er som før - her er ikke mye førjuls-stemning.
Men så skjer det plutselig noe - han "møter" Hedvig - røde kinn og rød kåpe og røde krøller - her er det varme og glede og vennskap – og tiden før julaften blir fylt med mer mening for Julian – ”Men at Hedvig faktisk skulle endre livet mitt, det ante jeg ingenting om” (s.24)

Hedvig i Snøsøsteren - illustrasjon s.11

Godt å ha en venn å drikke kakao  sammen med - illustrasjon s.25

Vi skjønner etter hvert at det er noe eventyraktig og mystisk over det hele – Hedvigs familie, Villa Kvisten - huset deres, og den mystiske mannen med nøklene som dukker opp.
”Snøsøsteren” møter vi på side 44-45– det er adventstid og hva kan snøen brukes til: Jo, lage en snøsøster – det er det Julians umiddelbare tanke blir, her er det nok underbevisstheten som taler – og vi øyner terapi-aspektet – det hjelper å bearbeide sorgen, snakke om den eller få den ut på andre ”håndfaste” måter.
"Minner hun deg om noen?" - spurte hun (Hedvig) lavt (s.46)
Og snøsøsteren ligner på Juni - den døde søsteren hans - og så ble det åpningen for å kunne fortelle, for å kunne tenke på henne - og etter det kom advents-staken på plass hjemme også. (s.54-55) 

Endelig kom advents-lysestaken frem - illustrasjon s.55

Og hvem er den gamle mannen med nøklene? Her ble det veldig spennende for alle aldre....
Julian forstår etter hvert at det går an å dra frem de gode, glade minnene når man tenker på de som har gått bort - i stedet for å gjemme bort alle tankene om dem...Vi ser også at Julian erfarer at når man trenger det. kan det være godt å lage seg sin egen verden og flykte inn i den for en stund - når man ikke finner det man trenger i den reelle verden. Men det er også godt å finne sammen andre som har lignende erfaringer og sorger og savn å dele - det gir trøst.
Og etter hvert kan han kjenne på sorgen og akseptere den.
 
Maja Lunde skriver på en muntlig-fortellende, direkte og gripende måte – og så får vi Lisa Aisato sine illustrasjoner i tillegg – de utfyller, utdyper og levende-gjør fortellingen på en utrolig fin måte. For et fantastisk samarbeid av disse to - Maja og Lisa!
Fargevalget i boken underbygger også handlingen og stemningen – svart bakgrunn der det er ekstra trist eller skummelt, lyse farger i gult og hvitt der det går bedre og vi skjønner at dette går riktig vei….
Denne boken minnet meg også litt om budskapet i en av romanene til Levi Henriksen: Her hos de levende - Det er et budskap om å ta vare på hverandre - i familien eller blant vennene - alle de som fortsatt lever. Det er hos de levende man hører hjemme - mens man lever, samtidig kan man ha de gode minnene om de som er borte.
Dette er en vakker bok om sorg, vennskap og mestring av sorgen – og faktisk ikke en bok til å bli trist av - men en bok til å bli klok av.
Terningkast:6

Her kan man høre episodene på NRK

Og her er en liten video-trailer:  

Flere av mine omtaler av de samme forfatterne:
Lisa Aisato - Fugl 
Lisa Aisato - Snokeboka
Lisa Aisato - Tambar på sykehuset 
Lisa Aisato og Maja Lunde - Snøsøsteren
Maja Lunde - Bienes historie
Maja Lunde - Snøsøsteren
 

Tanker om bok - Helga Flatland: En moderne familie

Jeg har likt alle romanene til Helga Flatland veldig godt - kanskje jeg likte denne best - eller kanskje jeg føler det slik fordi dette er den siste jeg leste.
 
Tittel: En moderne familie
Forfatter: Helga Flatland
Produsert av: LBF
Først utgitt: 01.08.2017
Spilletid: 07:42:32
ISBN Lydfil: 9788242165640
Målform: Bokmål
Innlest av: Anne Ryg, Anna Bache-Wiig, Jon Arne Arnseth
Jeg brukte lydfil fra Lydbokforlaget.
Papirutgaven er utgitt på Aschehoug forlag, 2017 - 238 s. ISBN 978-82-03-36236-1 

Helga Flatland - Foto lånt fra Aschehougs side
- Fotograf:Niklas Lello

Mine tanker om En moderne familie:

Nå føler jeg at jeg har blitt ganske "familiar" med Helga Flatlands forfatterskap - dette er hennes siste roman - og det er den femte jeg leser av henne.  Den fremstår kanskje som en triviell hverdagshistorie, ikke spesielt enestående – men kanskje nettopp derfor vil nok mange like denne romanen – hverdagslig, ”ufarlig” og ”småkoselig”,  ja vel – men det som skjer i livet til disse menneskene er viktig nok for hovedpersonene – det dreier seg om livet de lever – og det er vel det viktigste hvert enkelt menneske har. 
Helga Flatland skriver godt om det alminnelige, og gjør det gjenkjennbart for mange – Det handler om en ganske vanlig familie - mor, far og tre søsken, det er relasjonene vi hører om, relasjonene mellom foreldrene, mellom foreldre og barn – nå voksne da, og aller mest handler det om relasjonene mellom de tre søsknene.  
Handlingen skal jeg ikke gå detaljert inn på, men det kan nevnes at det starter med en forventningsfull familie-tur til Italia for å feire Sverre, familie-overhodets 70-årsdag – og her kommer den store overraskelsen under ”fest-middagen” – foreldre-paret Sverre og Torill kunngjør at de skal skilles etter 40 års ekteskap. Og dette kommer som lyn fra klar himmel på de tre godt voksne barna - Ellen, Liv og "lillebroren" Håkon.
Eller kommer det egentlig som lyn fra klar himmel? Når man tenker etter – har det ikke vært små tegn, enkelte ord som kunne gi hint om at ekteskapet til Sverre og Torill ikke har vært så 100 prosent vellykket likevel? Pensjonistalderen skal møtes med en ny giv for begge – men dette skaker opp ”barnas” vante hverdagsliv og forestillinger – Foreldrene og familien har vært den faste grunnvollen i livet deres – illusjoner kanskje, men nå blir i hvert fall mye snudd på hodet for de tre søsknene. 
Romanen gir oss hver av dem som jeg-personer i vekslende kapitler. Vi får tankene deres om eget liv, om synet på foreldrene og skilsmissen og synet på de andre søsknene.  
Men det mest sentrale er vel egentlig hver forteller-persons eget liv - og det de ønsker seg av livene sine. Trygghet og stabilitet ser ut til å stå høyt på ønskelisten – uten at det skal gå på bekostning av deres frihetsfølelse.  (Spesielt Håkon har vært talsmann for dette med frihet – frihet til å velge og frihet i et hvert forhold – men hva skjer når man Forelsker seg – med stor forbokstav?)
Helga Flatland gir oss en interessant fremstilling av de tre søsknenes ulike reaksjoner i tiden etter skilsmissen – og vi følger dem et par år videre:
Liv, den eldste, hører vi kanskje mest om – hun er muligens den som har tatt skilsmissen tyngst – hun er selv så opptatt av å skape den ideelle kjernefamilien med mann og de to barna som hun hegner om som en mønster-hønemor – ja, så mye at de to søsknene hennes ofte kommer med fleipete bemerkninger om "dullingen" hennes – men nå, med foreldrenes skilsmisse, føler hun det nærmest som et angrep på egen "familie-idealisme"  -  hun  blir faktisk deprimert og grunner og tenker på årsaker til at foreldrene gjør dette, tankene og spekulasjonene opptar henne så mye at det går ut over jobb og barn og ektemann. I tillegg bærer hun litt nag til de to søsknene sine fordi hun synes de har fått mer oppmerksomhet og omtanke fra foreldrene. (Det samme mener vel søsteren Ellen også – tydelige tegn på søskensjalusi her) -
Søsteren Ellen lar sine egne problemer overskygge foreldrenes skilsmisse – hun er midt i en krise selv – hun har nemlig funnet ”mannen i sitt liv”, og de ønsker barn og så er ikke det så lett å få til – hun blir sykelig opptatt av fertilitets-spørsmålet, de prøver og prøver selv og de bruker opp kvoten på kunstig befruktning også – og det ender med at de skiller lag.  (Ellen har nærmest vært "sykelig" opptatt av at det er "riktig" å ha barn når man er kvinne, når man går inn i et forhold, når man vil være en familie.)
Håkon, ”lillebroren” vet vi ikke så mye om før i siste kapittel – her står han frem som noe ambivalent – han har vært en tydelig talsmann for ”det frie menneske” – men så kommer Anna inn i hans liv og han må revurdere noen av sine postulater – kanskje ikke offisielt (enda) men i sitt indre – han viser tegn til å spenne bein under seg selv – så hvordan går det videre med Håkon? (Tror denne romanen kan tåle en oppfølger jeg).
Jeg fant Håkon som den sterkeste representanten for vår tids ”moderne” mennesker – det er ikke så lett å finne sitt ståsted alltid – man vil liksom ha både i pose og sekk – Men det var vondt for alle de tre "barna" å se deres ankerpunkt i livet, deres trygge solide foreldre-par bli så ”moderne” at de kaster mye av det de har stått for tidligere over bord for å følge sine ”nye” idealer: selvrealisering og frihet.
Helga Flatland har gitt oss en interessant beskrivelse her av familie-dynamikken – temaene er flere, for å oppsummere og gjenta: skilsmisse (da spesifikt blant eldre – som det sikkert kan bli flere av etter hvert fordi vi lever lengre nå) og forholdet foreldre barn, søsken-relasjoner, barnløshet og fertilitets-spørsmål, tenårings-tiden (Liv og Olaf sin sønn – kvise-problem og ”selvstendighets-trening”), frihet kontra forpliktelser, trygghet, savn og søsken-rivalisering – her er det mye gjenkjennbart for de fleste.
Mulig mange vil synes at Helga Flatland legger altfor mye åpent og forklart for leserne i denne romanen, at hun ikke overlater så mye til lesernes funderinger og spørsmål – men jeg følte det ikke slik – jeg likte både innhold og komposisjon av En moderne familie, og jeg syntes den også ga meg mye å tenke på i etterkant. Jeg anbefaler den som en allmenngyldig hverdags-historie som vil interessere de fleste.
Terningkast:5

Andre bloggere som har omtalt denne:
Rose-Marie
Anita 
Bjørn i Bjørnebok
Beathe
Tine
 

Mine omtaler av Helga Flatlands romaner:

• Bli hvis du kan. Reis hvis du må (2010) – Terningkast 5
• Alle vil hjem. Ingen vil tilbake (2011) – Terningkast 5
• Det finnes ingen helhet – (2013) – Terningkast 4+
• Vingebelastning – (2015) – Terningkast 5
• En moderne familie – (2017) - Terningkast 5