Tanker om bok - Jørgen Brekke: Avgrunnsblikk

Ser ut til at det finnes hekser nå-til-dags også - overraskelser på løpende bånd i denne - en kreativ sjonglering mellom tre hendelses-tidspunkt (2016, 1997, 2009) skaper et interessant perspektiv - og selvsagt er Odd Singsaker med, og en herlig Trondheims-bakgrunn er alltid et pluss i Jørgen Brekkes kriminalromaner.
Tittel: Avgrunnsblikk
Forfatter: Jørgen Brekke
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 316
Forlag: Juritzen forl.
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788282059725
Jeg leste en ”tidligutgivelse” fra forlaget i august 2017 

Om forfatteren:
Se forlagets side.

Jørgen Brekke leser fra Avgrunnsblikk - Foto:RandiAa©

Jørgen Brekkes bøker pr.april 2018 – seks av bøkene er med den sympatiske helten Odd Singsaker, og selvsagt er byen hans Trondheim
Nådens omkrets – kriminalroman med Odd Singsaker - 2011
Drømmeløs – kriminalroman med Odd Singsaker  - 2012
Menneskets natur – kriminalroman med Odd Singsaker - 2013
Doktor Fredrikis kabinett – kriminalroman - 2014
Paradisplaneten – kriminalroman med Odd Singsaker - 2016
Akademiet: Oppdrag Mars 1) – ungdomsroman - 2016
Avgrunnsblikk – kriminalroman med Odd Singsaker  - 2017
Reisen: Oppdrag Mars 2) – ungdomsroman - 2017
Alle kan drepe - kriminalroman med Odd Singsaker 2018

Mine tanker om Avgrunnsblikk:

Det hender så altfor ofte ofte at en del bokomtale-notater blir avglemt - jeg leser nok flere bøker enn jeg rekker å omtale, det er en god stund siden jeg leste denne (august 2017) - men når kladd-notatene på en forlengst lest anbefalelses-verdig bok dukker opp, gir det en fin anledning til en rask repetisjon. Skal ikke røpe så mye av selve handlingsforløpet, men her kommer en liten skissering av settingen i Avgrunnsblikk.
Vi veksler mellom tre tidsperioder i året 2016 er Odd Singsaker og hans Felicia på en etterlengtet tur til en hytte de har leid i Femundsmarka – men feriedagene blir alt annet enn romantiske – de blir møtt av en kvinnekropp hengende fra taket i hytta – og Singsaker blir minnet om en sak fra 2009 som han ikke helt fikk avsluttet, (han havnet på sykehuset selv med en hjerneoperasjon) – i hytta ble han nå møtt med liket av henne som en gang var gift med den drepte professor  Bjørn Sauvage – det var i Trondheim, og Fredrikke Nilsen ble funnet i leiligheten til professoren, ung studine den gang, og wicca-heks med kniv i hånden. Hadde hun drept Sauvage, veilederen sin? Eller var det rett mann som ble fengslet for mordet?
Vi opplever også en annen besynderlig hendelse i Trondheim, det er i året 1997 – en 11 årig jente betror sine dystre hemmeligheter til Skyggenes bok, dagboken sin – hun har greid å ta livet av sin far med sovepiller – men det forblir hennes hemmelighet.
Rundt hendelsene i Trondheim 2009 dras leseren inn i et nokså vilt liv med et miljø rundt wicca-bevegelsen og de to kvinnene Vera og Fredrikke er sentrale her.
Odd Singsaker tar fatt på denne saken på ny i 2016 – og her kommer overraskelsene på rekke og rad. Mystisisme og uhygge preger romanen, stemningen er virkelig dyster og skremmende.
Wicca-kulturen og de to ”heksene” som står sentralt i handlingen her forener gamle myter og hekse-kunster med moderne ondskap og utagering. Jørgen Brekke legger ofte frem litt bisarre og spesielle fascinasjoner – og her har han avslørt litt av denne wicca-kulturen  - sant å si må jeg innrømme at fascinasjonen smitter litt over på leseren – ritualene i Brennebukta la et uhyggelig skjær over ”mitt” sommerens badested fra gamle dager. Og det er tydelig at forfatteren har satt seg godt inn i dette - han har til og med selv sett en slik hekse-seremoni i Brennebukta - og historien om "heksen" Finn-Kirsten har også fått sin plass i boken. (Min omtale)
Med Jørgen Brekke er det ofte litt mer enn A4 format som kommer til syne – han har sansen for det litt aparte….det skaper variasjon og kulør i det uniforme.
Og hvordan utspinner kriminalgåten seg her – og hva er løsningen? Det skal ikke røpes - den er litt finurlig, og ikke så helt rett frem – men faktisk: jeg likte den. Ringen ble liksom sluttet, fra den litt mystiske begynnelsen med et barn som dreper sin "slemme" far. Vi fikk merke gjennom lesingen at saker og ting og personer ikke alltid er slik  de fortoner seg på overflaten – det ble en interessant oppnøsting på slutten av denne - her fikk man løsning med mange aha-opplevelser. Realistisk? Tja....slikt kan vel skje. Og tittelen passet godt til innholdet
Den henspeiler til Nietzsches filosofi og dystre ord hvor "budskapet" sier noe slikt som at det å sloss mot uhyrer kan gjøre en til et uhyre selv - og stirrer man lenge nok ned i avgrunnen, vil avgrunnen stirre tilbake på en selv – ja, slik var det både symbolsk og bokstavelig talt i Avgrunnsblikk.
En anbefalt spenningsroman som går i ”dybden” og gir en noe å tenke på.
Terningkast 5
 

Foto:RandiAa©

 I Jørgen Brekkes romaner finner jeg ofte gjenkjenning av "mine steder" - Her fra Tyholt: Blussuvollsbakken. Kvilhaugen. Tyholt tårnet. Strinda Videregående skole. 

Mer om noen av Jørgen Brekkes bøker - mine omtaler:

Avgrunnsblikk - Boklansering Litteraturhuset
Avgrunnsblikk - Boklansering Baklandet Skydsstation
Avgrunnsblikk - Min omtale
Paradisplaneten - Boklansering
Doktor Fredrikis kabinett - Min omtale
Alle kan dø - Boklansering - noen bilder
Menneskehunger

Tanker om bok - Ellen Alm: Trondheims siste heksebrenning : trolldomsprosessen mot Finn-Kirsten

Tittel: Trondheims siste heksebrenning: trolldomsprosessen mot Finn-Kirsten
Forfatter: Ellen Alm
Språk: Norsk bokmål
Utgitt: 2014   
Forlag: Museumsforlaget - Trondheim , 2014
Antall sider: 184s.
ISBN: 978-82-8305-010-3 (h.)
Emner: Finn-Kirsten, Hekseprosesser, Historie, Sør-Trøndelag fylke, Gauldal

Omtale fra forlaget:

På 1500- og 1600-tallet brant heksebålene i Europa. I Norge ble omtrent åtte hundre mennesker anklaget for å ha utøvet trolldom, og av disse ble om lag tre hundre henrettet for hekseri. Så sent som i 1674 ble «Finn»-Kirsten Iversdatter brent etter en av de verste og mest omfattende trolldomsprosesser som har funnet sted i Trondhjems amt. Som tilnavnet «Finn» tyder på, var Kirsten av samisk herkomst. Hun var en fattig omstreifer som en tid hadde gått rundt i gauldalsbygdene og tigget til seg mat og truet bøndene med ulykke. Da den rettslige granskningen mot henne fant sted i Støren i 1673, ble hun dømt fra livet for unnlatelse av kirkegang samt hor. Etter en tid i fangenskap og tortur tilstår Kirsten å «ha gitt seg til djevelen og øvet trolldoms kunst». Mot slike ugudelige trolldomssynder foreskrev loven bålstraff. Før hun ble henrettet, anga hun over tretti personer fra Gauldalen, Stjørdalen og Trondheim by, både fattige og rike samt fremtredende bønder. Saken fikk forgreininger til Flesnes i Troms og Rødøy i Nordland. Boka beskriver hekseprosessen mot Finn-Kirsten basert på de originale saksdokumentene.

Ellen Alm er utdannet historiker og konservator (NMF). Siden 2004 har hun arbeidet som førstebibliotekar og leder for Spesialsamlingene ved NTNU Universitetsbiblioteket, Gunnerusbiblioteket i Trondheim. Hun har skrevet hovedoppgave og flere faglige artikler om de historiske hekseprosessene.

Mine tanker om Trondheims siste heksebrenning:

Leste denne på biblioteket i dag. Interessant med slike historiske bøker. Feilaktig har vi forresten trodd at det var Lisbet Nypan som var den siste heksen som ble brent i Trøndelag, men det var i 1670, og denne Finn-Kirsten ble brent i 1674.(Forklaringen på denne "feiloppfatningen" kan skyldes noen  forviklinger med at dokumentene til Finn-Kirsten-saken hadde vært  ført under Nordland, og dessuten ble det kanskje ikke så mye ettersnakk på en "finn-kjerring" som ble brent, det var litt "viktigere" med en trøndersk, veletablert bondekone).
Imidlertid, Norge fulgte skikken i Europa for øvrig - de som skilte seg ut på en eller annen måte, spesielt kvinner som drev med "hekseri" og var ugudelige ble henrettet, de "forbrøt seg imot religionen" og religion var en viktigere maktfaktor enn politikk og jus på den tiden.

Hekser hadde sine svartebøker - Illustrasjon fra boken - iPhone-foto

Heksesabatt - Illustrasjon fra boken - iPhone-foto

Det er ca 300 kjente tilfeller  av henrettelser for "trolldom" i Norge.
I denne boken får vi en god innføring i tidens syn på "hekser" generelt og hvordan samfunnet og menneskelig fordømmelse fungerte. Dette gir god bakgrunns-informasjon for denne siste hekseprosessen. Det er et imponerende kildemateriale som er benyttet.
Forfatteren setter Kirsten Iversdatter inn i et samfunn, et miljø og en kultur som gir oss en "naturlig" forklaring på prosessen mot henne - hun var  en "fiende" av staten, og tillikemed streifet hun rundt og tagg, og i tillegg var hun "finn" eller same, og det var ikke bra blant trauste "nordmenn".
Mange av de som drev med trolleri, eller tigging kunne kanskje straffe folk om de ikke fikk det de ville ha, de gannet dem - og slikt gjorde "finn-folk" -
Bøndene i Holtålen og Gaudalen hadde ikke særlig godt å si om slike - Dessuten var de stadig i konflikt med samer, som ødela jaktområder og var til mye "ulempe"

Bønder fra Tydal, Holtålen på den tiden - Illustrasjon fra boken - iPhone-foto

Æresbegrepet i det norske samfunn var sterkt på den tiden, slik det er i mange fundamentalistiske samfunn fortsatt i vår tid, og de som krenket æren, eller religionen, var en trussel for folk og land. En trussel i det trønderske bondesamfunnet var altså Finn-Kirsten - denne fattige, omstreifende tiggersken, som ikke eide annet enn klærne hun gikk i. Foruten tigging og hekseri, drev hun også "horeri", hun hadde visst barn, og hun var ugift - da var man en hore. Hun vandret rundt i strøket ved Støren og i Gauldalen.
Etter mange klager og folkesnakk, ble hun sannsynligvis valgt ut som en syndebukk,  fogden forhørte henne i 1673, og stakkar Kirsten benektet at hun drev med trolldom, men "bevisene" med vitnemål fra prest og "skikkelig" folk sa noe annet. Syndene var mange, løsaktighet, barn uten å være gift, ikke vist gudsfrykt ved å gå i kirken, trolldoms-kunster, og mye mer. Dommen ble avsagt: halshugging, og tilstod gjorde hun da også etter en stund - da beviselig etter en god del tortur med tau og remmer. (Noen av datidens torturinstrumenter var grusomme)
Hun "tilsto" da sitt ledtog med djevelen (han var visst i en hunde-skikkelse.), hun tilsto flyging i luften og evnen til å finne tapte gjenstander, og hun tilsto å kunne avsløre tyver - dessuten navnga hun 30 andre som var involvert i dette. (Det ble flere rettssaker og tumulter senere rundt disse angitte, men de fikk nok ikke samme skjebnen som Finn-Kirsten, de var gode borgere, bønder med jord og vel ansette, så trolig de fleste slapp unna)
Trolig ble hun satt i et lite fangehull i Kongsgården, Erkebispegården. Stiftsamtmann Joacim Frederik Vind hadde tilsyn med henne:

I porten her til Erkepispegården er det et vindu til cellen - Illustrasjon fra boken - iPhone foto

På høyre side når man går inn porten, kan man se cellevinduet - Foto:RandiAa©

Etter tilståelsen ble det ført en retts-sak som faktisk ble omdiskutert i ettertid, det ble stilt spørsmål om den hadde gått rett for seg. - Hun ble torturert og hun "tilstod" ledtog med djevelen. Lagmann Peter Drejer førte retts-saken.
Og tre måneder etter rettsaken, 12.oktober 1674, ble hun brent på bålet - ikke i byens sentrum, det var ikke bra å tenne bål midt blant all trehusbebyggelsen i byen - bålplassen var oppe på Steinberget, der var det satt opp en stige som hun ble bundet til.
Med de samme tauene som hun hadde blitt torturert med, sier boken. (Strappado?)

Gammelt kart fra bålplassen i Steinberget

Ellen Alm har funnet frem et rikholdig kildemateriale fra denne tiden, rettsprotokoller og autoritets-personer er godt dokumentert.
Det finnes dokumentasjon til og med på utgiftene rundt retts-sak og fengselsopphold, litt grotesk dokumentasjon dette - over kostnader ved fengselsoppholdet, prisen på tortur-tauet, betaling til Nattmannen som fraktet henne til retts-sak og til henrettelsen, utgifter til rengjøring av fengsels-cellen - det var jo betydelige utgifter for staten dette da den "skyldige" ikke etterlot noen midler som kunne dekke utgiftene.
Egen tilføyelse: Den siste som ble brent som heks i Norge var Johanne Nilsdatter i Troms, i 1695.
Lovene om "trolldom" ble opphevet i 1842. Da hadde det vært 780 slike hekserisaker rundt omkring i Norge, og 250 "hekser" var henrettet, og 50 "trollmenn".
Her er en oversikt over hekse-henrettelser i en del land:

Stoffet Ellen Alm har samlet i boken "Trondheims siste heksebrenning" var spennende lesing, et gufs fra fortiden - jeg mintes en annen bok jeg leste i studietiden: The Crucible av Arthur Miller, om hekseprosessene i Salem, Massachusetts, (egentlig en allegori på de moderne hekseprosessene som foregikk i USA mot kommunister under ledelse av senator McCarthy - McCarthyism)
Dessverre så kan man finne mange eksempler på "moderne" hekseprosesser i vår tid også - dette skal jeg ikke gå nærmere inn på her, men Ellen Alm sitt grundige arbeid med denne boken gir oss noe å tenke på…..
Terningkast:5 
UkeAdressa har omtalt boken:
Side 1-2
Side 3-4