Tanker om bok - Maja Lunde og Lisa Aisato: Snøsøsteren

Skal man lese EN bok ved juletider, så er ikke valget vanskelig - det må bli denne - og dette må da bli en jule-klassiker, en tradisjon. 
Tittel: Snøsøsteren - Forfatter: Maja Lunde - Illustratør: Lisa Aisato - Forlag: Kagge Forlag - ISBN: 9788248922056 - Utgitt: 2018 - Innbundet - Antall sider: 192

Om forfatterne:

Lisa Aisato - illustratør - foto fra forlagets side

Maja Lunde - forfatter - foto fra forlagets side

Litt om illustratøren Lisa Aisato: Web-side - Wikipedia
Litt om forfatteren Maja Lunde: Web-side - Wikipedia

Mine tanker om Snøsøsteren:

Skal man lese EN bok ved juletider, så er ikke valget vanskelig - det må bli denne - og dette må da bli en jule-klassiker, en tradisjon - ta den frem i kommende advents-tider og gjenopplev vennskap, samhold sorg og glede og ikke minst håp. Boken har så mange aspekter - både for voksne og barn.
Jeg skal ikke gå i detaljer med innholdet - men nevnes bør det at det er spennende og interessant, og at det er viktig - og ikke minst at det er pakket inn i en utrolig vakker poetisk språkdrakt - og ledsaget av illustrasjoner på et høyt kunstnerisk nivå.
Boken er laget som en slags lese-advents-kalender med 24 kapitler. Og kanskje det er lurt å lese små deler av denne hver gang man tar den frem – for her er det så mye å undres over, så mye å tenke på, og så mange detaljer å dvele ved i de flotte illustrasjonene.
Vi følger Julian i tiden før julaften - han har "jul" i navnet sitt og blir 11 på julaften – en trist tid for Julian dette året – han har bare en kamerat, John – som han ikke er så mye sammen med for tiden – dessuten er storesøsteren Juni død dette året - hun var 16 og gikk fra glad og munter til trist og deprimert og mager – så stemningen i familien er gledesløs og trist – og Julian er mye for seg selv med sitt savn og sine tanker. Hverken advents-tiden eller familien hans (mor, far og lillesøster Augusta) er som før - her er ikke mye førjuls-stemning.
Men så skjer det plutselig noe - han "møter" Hedvig - røde kinn og rød kåpe og røde krøller - her er det varme og glede og vennskap – og tiden før julaften blir fylt med mer mening for Julian – ”Men at Hedvig faktisk skulle endre livet mitt, det ante jeg ingenting om” (s.24)

Hedvig i Snøsøsteren - illustrasjon s.11

Godt å ha en venn å drikke kakao  sammen med - illustrasjon s.25

Vi skjønner etter hvert at det er noe eventyraktig og mystisk over det hele – Hedvigs familie, Villa Kvisten - huset deres, og den mystiske mannen med nøklene som dukker opp.
”Snøsøsteren” møter vi på side 44-45– det er adventstid og hva kan snøen brukes til: Jo, lage en snøsøster – det er det Julians umiddelbare tanke blir, her er det nok underbevisstheten som taler – og vi øyner terapi-aspektet – det hjelper å bearbeide sorgen, snakke om den eller få den ut på andre ”håndfaste” måter.
"Minner hun deg om noen?" - spurte hun (Hedvig) lavt (s.46)
Og snøsøsteren ligner på Juni - den døde søsteren hans - og så ble det åpningen for å kunne fortelle, for å kunne tenke på henne - og etter det kom advents-staken på plass hjemme også. (s.54-55) 

Endelig kom advents-lysestaken frem - illustrasjon s.55

Og hvem er den gamle mannen med nøklene? Her ble det veldig spennende for alle aldre....
Julian forstår etter hvert at det går an å dra frem de gode, glade minnene når man tenker på de som har gått bort - i stedet for å gjemme bort alle tankene om dem...Vi ser også at Julian erfarer at når man trenger det. kan det være godt å lage seg sin egen verden og flykte inn i den for en stund - når man ikke finner det man trenger i den reelle verden. Men det er også godt å finne sammen andre som har lignende erfaringer og sorger og savn å dele - det gir trøst.
Og etter hvert kan han kjenne på sorgen og akseptere den.
 
Maja Lunde skriver på en muntlig-fortellende, direkte og gripende måte – og så får vi Lisa Aisato sine illustrasjoner i tillegg – de utfyller, utdyper og levende-gjør fortellingen på en utrolig fin måte. For et fantastisk samarbeid av disse to - Maja og Lisa!
Fargevalget i boken underbygger også handlingen og stemningen – svart bakgrunn der det er ekstra trist eller skummelt, lyse farger i gult og hvitt der det går bedre og vi skjønner at dette går riktig vei….
Denne boken minnet meg også litt om budskapet i en av romanene til Levi Henriksen: Her hos de levende - Det er et budskap om å ta vare på hverandre - i familien eller blant vennene - alle de som fortsatt lever. Det er hos de levende man hører hjemme - mens man lever, samtidig kan man ha de gode minnene om de som er borte.
Dette er en vakker bok om sorg, vennskap og mestring av sorgen – og faktisk ikke en bok til å bli trist av - men en bok til å bli klok av.
Terningkast:6

Her kan man høre episodene på NRK

Og her er en liten video-trailer:  

Flere av mine omtaler av de samme forfatterne:
Lisa Aisato - Fugl 
Lisa Aisato - Snokeboka
Lisa Aisato - Tambar på sykehuset 
Lisa Aisato og Maja Lunde - Snøsøsteren
Maja Lunde - Bienes historie
Maja Lunde - Snøsøsteren
 

Tanker om bok - Helga Flatland: Det finnes ingen helhet

I denne siste boken er det gått fem år siden tragedien og livet går på et vis videre. Alle prøver å finne noe som erstatter tomrommet.
Tittel: Det finnes ingen helhet
Forfatter: Helga Flatland
Produsert av: LBF
Først utgitt: 26.09.2013
Spilletid: 07:29:31
Antall CDer: 6
ISBN CD: 9788242157126
Innlesere: Nina Woxholtt, Ingrid Vollan, Bernhard Ramstad, Jan Martin Johnsen
Papirutgaven er gitt ut på Aschehoug forlag i 2013, 219 sider, ISBN 978-82-03-35497-7

Om forfatteren - klipp fra Aschehougs side:

Mine tanker om Det finnes ingen helhet:

Her er et video-klipp fra forlagets side om denne tredje boken:
Denne romanen avslutter "Afghanistan-trilogien" - og Helga Flatland får leserne til å henge entusiastisk med - det er flere grunner til at bøkene hennes er så fengslende og gode: Hun har et godt plot, handling - men enda mer: hun er god til å skildre menneskelige følelser og relasjoner. Det har vært interessant å følge et lokalsamfunn slik gjennom tre bøker – og få innblikk i flere skjebner i etterkant av en tragedie som rammer dem på ulike måter. I denne siste boken er det gått fem år siden tragedien og livet går på et vis videre. Alle prøver å finne noe som erstatter tomrommet.
Jeg leste disse tre bøkene i kronologisk rekkefølge, men egentlig er de skrevet slik at de kan leses som tre selvstendige romaner. Hele fem år er gått siden tragedien med Tarjei, Trygve og Kristian. I denne romanen trår karakteren Ragnhild tydeligere frem – en sympatisk lege som har innsikt i mye av det som har skjedd. Hun kommer nært innpå flere av karakterene – og er en god støttespiller for de som er i sorg og har mistet noen – samtidig får vi innblikk i at Ragnhild også har sine svakheter og problemer. Livet blir mer fokusert på hennes egen ensomhet og hennes problemer når de hun hjelper kanskje ikke trenger henne så mye etter hvert. Bjørn – en annen av guttene som dro til Afghanistan, har også en sentral plass i bok tre. Tilfeldighetene gjorde at han ikke var der da ulykken skjedde – han ble derfor ikke drept, men han kunne ikke bare være glad for det – han forfølges av skyldfølelse – hvorfor fortjente han å overleve, mens de tre andre gikk bort? – Jeg ble veldig grepet av ”tilfellet” Bjørn, og den måten Helga har fått frem hans følelser og situasjon på. Bjørn har på en måte en slags ”dobbel-sorg” – Kameratene som døde er helter, men hva er Bjørn? En ”taper”? En som ikke får til å sørge over kameratene på rett måte, for han har skyldfølelse – og i tillegg er det vondt for Bjørn å være ”glemt” av de andre når han kommer hjem – alle er mest opptatt av de tre som døde – og ikke av han som kom levende, men traumatisert tilbake.
Karin og Hallvard, foreldrene til Tarjei, hører vi også mer om – de mistet helt meningen med livet da de mistet sønnen – vi hører om Karin som møysommelig er på vei inn i en normalisert hverdag – ikke uten dårlig samvittighet, om hun glemmer sorgen og tapet i noen øyeblikk – Hallvard kommer smått om senn i arbeid igjen også.
Tittelen ”Det finnes ingen helhet” assosierer jeg med at ingenting kan bli helt som før etter en slik tragedie – på en eller annen måte går livet videre, og tiden kan være en faktor som demper noe av sorgen. Men kanskje kan man greie seg uten en "helhet" i livet også - kanskje det er noe utopisk som ikke finnes i virkeligheten?
Man øyner lyspunkter for karakterene etter hvert som tiden går - Julie, for eksempel, mestrer gårdsdriften bra og forholdet til Mats har kommet inn i rett spor – slik har datteren Solveig både foreldre og besteforeldre i nærheten.
Den vesle bygda prøver å ”lappe sammen” relasjoner og følelser – og finne  en slags normalitet.
Disse tre bøkene hadde en veldig strukturert og logisk oppbygging  – i bok en hører vi om grunnene til at tre av guttene dro – Trygve fordi han ikke kunne vise sine følelser for nabogutten Sigurd, Tarjei fordi han ville unngå farens press om å drive gården (han fikk meg faktisk til å tenke på ”Per Bufast” som jeg første gang leste om i gymnasiet – Det store spelet av Tarjei Vesaas – store likhetspunkter mellom denne Per og Flatlands Tarjei), og Kristian ser ut til å ha ”rømt” fra kjedsomhet og det trange bygdesamfunnet, han ville oppleve spenningen. I bok to handler det om sorgen rundt tapet av disse tre guttene, og hva denne sorgen gjør med personene vi møter, og hvordan de takler sorgen – og den siste boken handler altså om veien tilbake til en slags normalitet. 
Når det gjelder krigen i Afghanistan – så ble ikke dette noe tema i seg selv – ingen av disse guttene dro på grunn av en idealisme som måtte følges – og her berører vel Helga Flatland et annet viktig tema – unge mennesker som drar ut i slike kriger, det er ikke alltid idealismen som driver dem – motivasjonen er ofte spennings-søken, eller flukten fra noe, eller manndoms-idealer….
Konklusjon:
Sikkert er det at Helga Flatland har befestet sin posisjon som forfatter med tre pluss to solide romaner per nå 2017
Terningkast:4+

Mine omtaler av Helga Flatlands romaner:

• Bli hvis du kan. Reis hvis du må (2010) – Terningkast 5
• Alle vil hjem. Ingen vil tilbake (2011) – Terningkast 5
• Det finnes ingen helhet – (2013) – Terningkast 4+
• Vingebelastning – (2015) – Terningkast 5
• En moderne familie – (2017) - Terningkast 5

Tanker om bok - Helga Flatland: Bli hvis du kan. Reis hvis du må

Helga Flatlands debut-roman fra 2010 var overraskende bra og ble godt mottatt. Jeg har lest fem romaner av henne og alle kan anbefales - det er stemningsfull og tankevekkende litteratur. 
Tittel: Bli hvis du kan. Reis hvis du må
Forfatter: Helga Flatland
Produsert av: LBF
Først utgitt: 17.01.2012
Spilletid: 05:42:00
Antall CDer: 5
ISBN CD: 9788242153555
Innlesere: Lasse Kolsrud, Ingrid Vollan, Axel Aubert, Thomas Bye
Jeg brukte lydbok lånt på biblioteket, papirutgaven er gitt ut på Aschehoug forlag 2010, 170 sider, ISBN13 9788203195914 

Helga Flatland her i samtale med Anne Tønseth om romanen Vingebelastning -  Foto:RandiAa©

Om forfatteren:

Helga Flatland hørte jeg på første gang da hun snakket om romanen Vingebelastning på biblioteket i Trondheim høsten 2015. Debuten hennes i 2010 ble svært positivt mottatt – Flatland er godt skolert innen litteraturen med bachelor i Nordisk språk og litteratur i tillegg til tekstforfatter-utdanning – og prisene og nominasjonene har vært mange helt fra debuten.
(Vi bokbloggere nominerte henne til Bokbloggerprisen for 2013)

Mine tanker om Bli hvis du kan. Reis hvis du må:

Etter å ha fått utallige spørsmål fra venner og kolleger (de som vet jeg leser ganske mye) om hva jeg syntes om Helga Flatlands bøker, skjønte jeg at jeg burde ta meg tid til å lese dem - for å kunne synes noe om dem. Jeg anskaffet flere og leste alle i en bolk. Og hva syntes jeg? Overraskende bra  - er mitt svar – nå skal jeg prøve å rekapitulere litt og omtale fem bøker av henne som jeg har lest over en femårs periode. De "fortjener" alle å komme i Litteraturbloggen min.
”Afghanistan trilogien” var jeg ferdiglest på i juli 2016, og Vingebelastning fra 2015 og En moderne familie fra 2017 er lest nå høst 2017 - (Må innrømme at jeg  er noe på etterskudd med bok-bloggingen min, ser jeg har liggende kladd-notater på ca 200 bøker som er lest, men ikke omtalt - jeg har ingen ambisjoner om å overkomme å blogge om alle disse, men noen skal jeg ta frem med tid og stunder) 
Det er en god stund siden jeg leste denne romanen hennes fra 2010, men jeg oppfrisker den nå ved å ta frem boknotatene jeg alltid gjør underveis når jeg leser/lytter en roman.  Og dette video-klippet fra forlaget frisker litt på minnet også:
 
Barndomsvennene  Tarjei, Trygve og Kristian i et lite lokalsamfunn i Norge bestemmer seg av ulike grunner å tjene i de norske styrkene i Afghanistan. Og lokalsamfunnet der alle kjenner alle blir sterkt rammet når ingen av guttene kommer tilbake (dvs. de kommer tilbake i kister, en landmine tok livet deres) – (Det var en gutt til, Bjørn - han unngikk ulykken, og kom tilbake - det var heller ikke enkelt - det får vi høre om i den tredje og siste boken.)
Her er det mange spørsmål man kan stille seg: Hvorfor forlate et trygt samfunn, venner og familie og dra til det ukjente og farlige – er det det spennende som lokker, som får dem til å dra, eller er det noe der hjemme de ville bort fra? – Jeg skal ikke referere handlings-forløpet i romanen, det er spennende nok (anbefaler å lese Rose-Marie sin omtale)
Temaene romanen tar opp er mange – det handler om valg man gjør i livet og konsekvensene av disse valgene, det handler om å vokse opp i et lite lokalsamfunn og ikke våge å være seg selv, det handler om press fra foreldre til å gå veier man ikke velger selv, det handler om ungdom og oppvekst – og selv om Helga Flatland har skrevet en trilogi som benevnes "Afghanistan-trilogien", så handler den ikke om denne krigen – bortsatt fra et fokus på at krig tar liv og skaper sorg og tap…. Og kanskje også at kriger kan lokke unge mennesker til å ”rømme” fra ett eller annet.
Helga Flatland benytter seg av fire fortellerstemmer – og denne skiftingen skaper variasjon, og innsikt fra flere synsvinkler: Tarjei var odelsgutten som ikke ville bli bonde, men han torte ikke stå opp mot farens forventninger – Afghanistan ble ”løsningen”, Jon Olav var naboen som har en sønn Sigurd som er knust over tapet av sine venner, eller spesielt én venn, og den tredje ”stemmen” er Karin, Tarjeis mor, en by-jente som ikke helt passet inn i det lille bondesamfunnet, (hennes fortellerstemme er gjengitt på bokmål, Tarjei sin fortellerstemme er også bokmål - mens de to andre, Jon Olav og Trygve bruker nynorsk) og Trygve er den fjerde fortellerstemmen – han hadde også sine grunner til å dra, han kunne ikke vise sin legning og sin kjærlighet i lokalsamfunnet – det var ikke lett for en som ”var annerledes” enn forventet i venneflokken – at han ikke kom hjem igjen, skapte stor sorg hos flere.
Helga Flatland har gitt romanen sin en noe ambisiøs tittel – men etter min mening passer den godt til innholdet – linjene er hentet fra et dikt av Charles Baudelaire, det er hentet fra hans eneste diktsamling Les Fleurs du mal (1857) (Ondskapens blomster, på norsk) – Den er gjendiktet av Haakon Dahlen og utgitt i tre bind, Pariserbilete (1996), Reisa og andre dikt (1997) og Spleen og ideal (1999). I diktet Reisa finner vi disse linjene Flatland har brukt som tittel – symbolikken er klar, i Reisa finner vi temaer som fremmedgjøring, skuffelse over livet, en lengsel bort, en lengsel til noe annet – men ”reisen” kan også symbolisere døden.

Konklusjon:

En vakker og velskrevet roman - og handlingen og persongalleriet skaper nysgjerrighet hos leseren - hva skjer videre i neste bok i trilogien? (Flere bokomtaler kommer)
Terningkast:5  
 

Mine omtaler av Helga Flatlands romaner:

• Bli hvis du kan. Reis hvis du må (2010) – Terningkast 5
• Alle vil hjem. Ingen vil tilbake (2011) – Terningkast 5
• Det finnes ingen helhet – (2013) – Terningkast 4+
• Vingebelastning – (2015) – Terningkast 5
• En moderne familie – (2017) - Terningkast 5

Tanker om bok - Kagge Forlag inviterer - Høstens bøker - Trondheim - Byscenen - 11.09.2017

Anne Gaathaug og Bjørn Fredrik Drangsholt ønsker velkommen - Foto:RandiAa©

Hyggelig mail å få: "Hei! Håper du har anledning til å bli med på høstmøtet vårt i år også.......Med vennlig hilsen - Tine Hvistendahl"  

Anita og jeg deltok også i år på Kagge forlag sitt innholdsrike høstmøte, Byscenen i Trondheim. (Kagge og Stenersen står det på velkomstplakaten - J.M.Stenersens Forlag ble en del av Kagge Forlag i 2003 og har stått for mange interessante bøker innen blant annet kunst, dokumentar, helse og livsstil.) - Anne Gaathaug og Bjørn Fredrik Drangsholt ledet det hele med engasjement og humor.

Katalogen på 174 sider var full av fristelser for en litteratur-interessert bok-blogger. Selv om jeg fant noen bøker jeg allerede hadde lest, (To søstre av Åsne Seierstad - Fri vilje av Helga Hjorth - Gå! Verdens beste mosjon av Johan Kaggestad, blant annet) fant jeg nok utolig mye mer som jeg har lyst til å se nærmere på. Presentasjonen av årets bøker fikk vi av forfattere "live",  av vel-redigerte videoer og lysbilder og av engasjerte forlags-representanter som introduserte det hele. Her var det mye åndelig føde, i tillegg fikk vi servert et velsmakende måltid med god og rikelig drikke til - og kaffe og konfekt avrundet middagen. Her kommer noen smakebiter fra den vellykkede og hyggelige bokkvelden med Kagge forlag:

Geir Lundestad - Drømmen om fred på jord - Foto:RandiAa©

Av forfatterne var Geir Lundestad først ute - og han opptrådde med sitt sedvanlige engasjement da han snakket om Drømmen om fred på jord - det er det hans dokumentariske bok heter, den gir oss et bilde av Nobels fredspris sin "historie" fra begynnelsen i 1901 og frem til i dag. Den handler om fredsprisvinnerne og filosofien bak denne prisen - og Geir Lundestad spør om denne drømmen om en fredelig jord bare er en utopia. Lundestad er professor i historie og har vært tilknyttet nobelinstituttet i 25 år som direktør og sekretær for nobelkomiteen - så han skriver med førstehånds kjennskap til emnet.

Anne Gaathaug forlagssjef  Kagge Forlag ledet bokshow med humør og entusiasme - Foto:RandiAa©

Den underjordiske jernbanen er en bok jeg så absolutt skal få med meg - Foto:RandiAa©

Kagges katalog side 9

Bjørn Fredrik Drangsholt forteller om Quislings biskoper - Foto:RandiAa©

Vi har den oppfatning at det norske presteskapet var mottstandsfolk under krigen og bekjempet nazismen - men historiker Geir Thorsdal skriver historien om elleve biskoper som ikke var motstandsfolk, men tvert imot lojale mot Hitler og Nasjonal Samling - dette er nok en bok som kaster litt nytt lys over vår okkupasjonstid.

Hilde Vesaas har også skrevet en bok med bakgrunn i 2.verdenskrig - "Den ukjente historien om krigens største heltedåd" - Foto:RandiAa©

Petter uteligger - Foto:RandiAa©

Eivind Hofstad Evjemo har skrevet boken om Petter uteligger Petter Nyquist prøvde selv livet på gata i 52 døgn - det ble både film og bok av det.

Eivind H. Evjemo forteller om Petter uteligger - Foto:RandiAa©

Alt jeg vet om planter av Anne Hope Jahren er en bok av spesiell interesse for meg - hun er planteforsker og her gir hun oss "Verden sett fra plantenes perspektiv":

Anne Hope Jahren forteller om boken sin på en video

Alt jeg vet om planter av Anne Hope Jahren

Høsten hos Kagge bød både på strikkebøker, kokebøker, moro-bøker, barnebøker og alt det et lesehjerte begjærer

Thomas Enger leverer en ny krimbok - Killerinstinkt - Foto:RandiAa©

Norges beste vinkjøp 2018 av Ingvild Tennfjord - kan være en nyttig bok, og om man ikke kjøper vin så ofte, er det dess viktigere å kjøpe den rette til den spesielle maten eller den spesielle anledningen - fin gavebok også. Forfatteren er journalist og vinekspert som har fast vinspalte tips i flere kjente aviser:

Norges beste vinkjøp 2018 av Ingvild Tennfjord - Foto:RandiAa©

Bli god i matte av Vibeke Gwendoline Fængsrud - Foto:RandiAa©

Bli god i matte med denne engasjerte mattedama - Vibeke Gwendoline Fængsrud skriver inspirerende og lærerikt om å få mest mulig ut av matematikkfaget - dette må da være en nyttig bok for å bedre de grunnleggende matematikk-kunnskapene til befolkningene, det har ofte vært snakk om at nordmenns kunnskaper her er for dårlige - Fængsrud har bøker for hele grunnskolen fra 1. til 10.klasse.

Mattedama Vibeke Gwendoline Fængsrud i aksjon- Foto:RandiAa©

Petter Schjerven var også i aksjon - han har skrevet en bok: Kroppsspråk - Forstå det som ikke blir sagt, og hans presentasjon i seg selv innehold utrolig mye kroppspråk - dette er et fengslende emne som burde angå oss alle - i relasjoner med andre mennesker er det en nyttig egenskap og kunne forstå hva andre mennesker egentlig sier, ved å tolke kroppspråket som følger "budskapet":

Petter Schjerven får her applaus for sin (sitt) Kroppspråk - Foto:RandiAa©

Birger Løfaldli - journalist i Adresseavisen - gir oss interessante betraktninger i sin Landslaget, med undertittel Fra verdenstoppen til fotballens bakgård - det er mange som funderer litt over hvordan vårt landslag i fotball kunne gå fra "vekst til fall" - så her kommer en bok som kanskje gir litt mer innsikt i dette:

Landslaget av Birger Løfaldli - Foto:RandiAa©

Ole Torp kommer med en ganske spesiell bok som jeg har lyst til å se nærmere på - det sies at menn ikke gråter, eller ikke skal felle tårer - men her står altså 71 kjente norske menn fram og forteller om hvilke dikt eller tekster som har berørt dem: Ord som får voksne menn til å gråte:

Anne forteller om Torp sin bok - Foto:RandiAa©

Svein Tindberg - Bibelfortellinger for barn - Foto:RandiAa©

Bibelfortellinger for barn med Svein Tindberg - Foto:RandiAa©

Bibelfortellinger for barn av skuespiller og forfatter Svein Tindberg falt jeg virkelig for - spesielt etter forfatterens glimrende opplesing av fortellingen om Noah som navngir dyrene.
Bokens utspring er ganske personlig for familien Tinberg - forfatteren bruker samme fortellermetode som han brukte på sine egne sønner da de var små, og eldstesønnen er illustratør av boken og den yngste sønnen har skrevet melodier til sangene som er inkludert. Her får vi bibelhistorien på en folkelig og barnevennlig måte uten at respekten for det "sakrale" er blitt borte - dette tiltalte meg.

Dømt til døden i Kongo - Fredrik Græsvik - Foto:RandiAa©

Det er mange som har engasjert seg i  saken om Jostolv Moland og Joshua French, og latt seg berøre av den - Journalist, forfatter og programleder Fredrik Græsvik har fulgt den på nært hold og skrevet bok - Dømt til døden i Kongo.

Og Torgrim Eggen har skrevet boken om en ganske så enorm rettssak i norsk historie, saken om politimannen Eirik Jensen, den korrupte politimannen? Eller offeret for en etterforsknings-tabbe? - boken heter Forbindelsen (Rettssal 250)

Forbindelsen av Torgrim Eggen - Foto:RandiAa©

Torgrim Eggen fortalte om Jensen sitt bad og litt annet "merkelig" - Foto:RandiAa©

Mye annet kunne også ha vært nevnt - det var så mye fristende og variert - men bla selv i katalogen og finn mer her......

Bokblogg-venninne Anita syntes også det var mye spennende på Kagges høst-fest - Foto:RandiAa©

En takk til Kagge forlag for invitasjonen - dette var hyggelig og inspirerende - og så var det hjem til en spennende valg-natt

Her er Anitas referat fra Kagges høst-møte i Trondheim
Og Tine og Beathe var på tilsvarende møte i Bergen

Album på Flickr - Høstmøter med Kagge:

Flere bok-kvelder med Kagge Forlag:
Kagge Forlag inviterer høst 2016
Kagge Forlag inviterer høst 2017
Kagge Forlag inviterer vår 2018
Kagge Forlag - Krim - Bokbad - 04.02.2014
Kagge Forlag - Krim - Bokbad - 29.02.2016
Kagge Forlag inviterer høst 2018
Kagge Forlag inviterer høst 2019  
Kagge Forlag inviterer høst 2021
 

Tanker om bok - Joan Didion: De magiske tankers år - Memoarer

Tittel: De magiske tankers år. Memoarer
Forfatter: Joan Didion
Forlag:Tiden
Originalens tittel: The Year of Magical Thinking
Oversetter: Halvor Kristiansen
ISBN: 9788210050473
Språk/målform:Bokmål
Innbinding:Innbundet
Antall sider:224
Utgitt:2007

Joan Didion - Photo: Brigitte Lacombe

Info "klippet" fra bokens cover:

• De magiske tankers år
• Dagen før nyttårsaften 2003 dør Joan Didions mann i førti år, forfatteren John Gregory Dunne, av et hjerteinfarkt. Han faller bare om på gulvet i stuen. Og så er han død. Etter førti år. En drøy uke tidligere har deres eneste datter, Quintana, blitt alvorlig syk.
• Kampen mot erkjennelsen
• De magiske tankers år er Joan Didions beretning om disse to begivenhetene. Om det å leve i kjølvannet av en stor sorg, mens man samtidig er nødt til å kjempe for sin datter. Det blir år for magiske tanker. Didion klarer for eksempel ikke å kaste John sine sko. I tilfelle han skulle komme tilbake. Og ved sengen på sykehuset tar hun seg selv i å si til Quintana -- det kommer til å gå bra, jeg er her -- for hva annet har man i møte med katastrofen enn sine egne forsikringer.
• De magiske tankers år er en bok om sorg, kjærlighet, ekteskap, barn og minner. Og det tynne skallet mellom galskap og forstand. ”Jeg kan ikke forestille meg å dø uten den,” som kritikeren i New York Review of Books skrev. 
• Om forfatteren, fra forlagets side:
  Joan Didion
  (1934 - )
  Joan Didion (f. 1934) er regnet som en av USAs største samtidsforfattere, og omtales gjerne som Amerikas førstedame innen journalistikk. Hun har skrevet flere bøker som regnes som klassikere i den amerikanske dokumentarlitteraturen, som The White Album (1979) og Miami (1987). Men hun har også skrevet romaner, blant annet Play It As It Lays (1970) og The Last Thing He Wanted (1996).
  I 2005 ga Didion ut De magiske tankers år (på norsk i 2007), og ble med ett folkelesning. Boken høstet stor anerkjennelse både hos publikum og kritikerne, og vant den prestisjetunge National Book Award for non-fiction i 2005. 

Forfatteren i interview med The Guardian.

Opplysninger om ektemannen John Gregory Dunne

Mine tanker om "romanen" De magiske tankers år:

Det var litt tøft å ta fatt på denne boken nå rett etter Gjennom natten, men på noen måter er de i slekt med hverandre - begge med SORG som det altoverskyggende - og de ble fine å lese i en slags "samme kategori-bolk" - jeg liker gjerne å lese ulike romaner som behandler samme tema i en samlet periode…

Da jeg hørte hun skulle komme i Bokprogrammet i mars, ville jeg gjerne lese noe av henne - hun er et ganske nytt bekjentskap for meg:

Hvordan reagerer mennesker i dyp sorg-situasjon? Hvordan greier man å komme igjennom det man i utgangspunktet tror man ikke kan gå i gjennom? Reaksjonene vil vel være ulike. Mulig noen handlinger og tanker kan være allmenngyldige. Men her får vi i hvert fall en detaljert og intens beskrivelse fra en som står midt oppe i det. Det første skrittet ser ut til å være fra det å være i sorgen til å begynne å sørge: "Hittil hadde jeg bare klart å være i sorg, ikke å sørge. Å være i sorg var passivt. Noe som bare hendte. Å sørge, selve handlingen det er å takle sorgen, krevde ens oppmerksomhet".(s.142)

Er det "de magiske tankene" som skal hjelpe en igjennom et år med dyp sorg? En god tittel som peker på den følelsen forfatteren var preget av i denne perioden av sitt liv. Merkelig hvor rasjonelt, praktisk og  detaljert man kan tenke og handle. Boken var interessant. Det er en situasjon vi alle har vært i eller kommer i. Jeg synes det var lærerikt. Det ga en slags forberedelse på eventuelle tunge dager i livet. På en måte deprimerende lesing, men jeg fikk et mer objektivt forhold til innholdet etter hvert, mulig jeg stålsatte meg noe. Dette var en handlekraftig, klarsynt kvinne som tok  de riktige grepene, og gjorde det som var nødvendig for å komme videre….. fortsette sitt eget liv På en måte følte jeg at hennes styrke smittet over på meg og jeg tenkte:"Ja slik må det gjøres, ja slik må man tenke". Bare det å tenke på den måten, beskjeftige seg med detaljer ….må jo være med og hjelpe et menneske gjennom slike dager. Samtidig som å være praktisk i nuet og i sorgen er tankene stadig tilbake til positive, aktive øyeblikk i fortiden, øyeblikk der mannen eller datteren visualiseres i episoder som er gode å ta frem nå. Steder og hendelser i nuet ga henne assosiasjoner men hun var ikke alltid sikker på om hun ønsket disse assosiasjonene -minnene var både gode og vonde på samme tid. Hun prøvde å unngå steder og situasjoner som vekket dem. Hun fulgte tett på datterens kritiske sykdom i ukene etter at mannen var død. En vanskelig situasjon...å komme i gang med sorg-arbeidet etter mannens bortgang og samtidig ha angsten og bekymringene for datterens tilstand. Kanskje er det terapi å skrive slike memoarer i romans form, samtidig som det er en måte å møte egen angst for alderdom og skrøpelighet. Man blir redd for å være alene, redd for sin egen sårbarhet og dødelighet:

Man blir nok uvilkårlig minnet om sin egen dødelighet gjennom en slik "roman" eller memoarer -  men det er vel tanker man bør venne seg til først som sist, så blir de kanskje ikke så skremmende….og så får man trøste seg med at her er det ingen grunn til å misunne andre - vi har alle vår tilmålte tid.

En slags oppfølger er utgitt på norsk i år: Blå kvelder:

Tittel: Blå kvelder
Forlag: Tiden
Originalens tittel: Blue Nights
Oversetter: Kjell Olaf Jensen
ISBN: 9788210051623
177 sider
Utgitt: 2012

• Fra forlagets side:
  Blå kvelder
  Memoarer
  «Når vi snakker om dødelighet, snakker vi om barna våre.»
  
  Bare noen uker før utgivelsen av hennes forrige bok døde Joan Didions datter. De magiske tankers år handlet om året i sorg over ektemannens død, og med ett sto hun også igjen uten sitt eneste barn. Hvordan lever man videre med det?
  
  Blå kvelder åpner 26. juli 2010, idet forfatteren tenker tilbake på Quintanas bryllup syv år tidligere. «I dag ville det ha vært bryllupsdagen hennes,» skriver hun, og med blomstene i brudesløret som utgangspunkt, vekkes minnene til live. Med nådeløs ærlighet skriver Didion om datterens oppvekst, og ikke minst hennes egen rolle som mor. Var det noe hun kunne gjort annerledes? Var det tegn hun overså? Og hvorfor la hun ikke merke til det som ble så klart senere? Hennes forsøk på å få sine foreldre i tale. Hennes melankoli. Hennes depresjon.
  
  Som mor var svaret hennes alltid: «Puss tennene, børst håret, hysj, jeg arbeider.»
  
  Det er i alle fall slik hun husker det.

Mine tanker om Blå kvelder:

Dette er en slags oppfølger, om man kan si det slik…på Joan Didions tragiske sorg. Datteren  Quintana Roo dør 20 måneder etter at Joans ektemann falt bort. Datteren ble 39 år gammel…samtidig med sorgen  preges forfatteren av egne tanker om at energien rundt journalistikken blir svakere, hun deprimeres  av tanker på egen skrøpelighet og alderdom. Selve tittelen på romanen er også veldig betegnende her. Hun fokuserer på det blålige lyset mot slutten av dagen -  den blå timen i skumringen. Og i videre forstand blir dette en tid da forgjengeligheten blir synliggjort…man mister sine nærmeste kjære, man blir minnet om egen skrøpelighet og dødelighet..en sorgtung, trist bok, nesten nærmere en dokumentar enn en roman.

Fra å gå fra et trygt yrkes- og familie-liv snudde dette raskt til sorg og tragedie og man får helt andre perspektiver på tilværelsen.

Tankene kretser jo også rundt dette med om hun gjorde en god jobb som mor..datteren ble vel kanskje ikke helt i sentrum når begge foreldrene var på jobb, reiste en del, tok datteren med seg til ulike hoteller osv. Her får vi også hele "adopsjonshistorien" av datteren - og hvordan datteren i voksen alder opplever det nokså traumatisk å komme i kontakt med sin biologiske familie. Det er en gripende historie som rører en dypt  -  denne beretningen om en mors forhold til et adoptert barn - man føler sterkt at John og Joan ikke ville ha vært bedre eller annerledes foreldre for et biologisk barn...

I denne "romanen"fokuserer Didion kanskje mest på sitt eget "forfall" og plager og sykdommer - her var det nye dimensjoner som kom inn i hennes liv, selv hadde hun ikke tidligere tenkt på at man skal eldes, man blir skrøpeligere
…men her ser hun realitetene i øynene med en nådeløs beskrivelse.

Det er vanskelig å vurdere disse bøkene på linje med en vanlig roman, men som under-tittelen på begge sier: Memoarer - det gir en mer egnet beskrivelse. Noe roman-preg har de, de forteller  en tragisk historie - og om en som sitter i sorg tilbake......og sorgen og tiden etter at noen nært en går bort er inderlig beskrevet...her kan man ikke unngå å bli dratt inn i forfatterens sorgarbeid; og i det hun beskriver, ligger det mye livsvisdom som alle kan dra nytte av...jeg ble i hvert fall sterkt grepet av hennes memoarer....
Jeg gir denne "romanen" terningkast: 5

PS.Joan Didion døde 23.12.2021