Tanker om bok - Joan Didion: De magiske tankers år - Memoarer

Tittel: De magiske tankers år. Memoarer
Forfatter: Joan Didion
Forlag:Tiden
Originalens tittel: The Year of Magical Thinking
Oversetter: Halvor Kristiansen
ISBN: 9788210050473
Språk/målform:Bokmål
Innbinding:Innbundet
Antall sider:224
Utgitt:2007

Joan Didion - Photo: Brigitte Lacombe

Info "klippet" fra bokens cover:

• De magiske tankers år
• Dagen før nyttårsaften 2003 dør Joan Didions mann i førti år, forfatteren John Gregory Dunne, av et hjerteinfarkt. Han faller bare om på gulvet i stuen. Og så er han død. Etter førti år. En drøy uke tidligere har deres eneste datter, Quintana, blitt alvorlig syk.
• Kampen mot erkjennelsen
• De magiske tankers år er Joan Didions beretning om disse to begivenhetene. Om det å leve i kjølvannet av en stor sorg, mens man samtidig er nødt til å kjempe for sin datter. Det blir år for magiske tanker. Didion klarer for eksempel ikke å kaste John sine sko. I tilfelle han skulle komme tilbake. Og ved sengen på sykehuset tar hun seg selv i å si til Quintana -- det kommer til å gå bra, jeg er her -- for hva annet har man i møte med katastrofen enn sine egne forsikringer.
• De magiske tankers år er en bok om sorg, kjærlighet, ekteskap, barn og minner. Og det tynne skallet mellom galskap og forstand. ”Jeg kan ikke forestille meg å dø uten den,” som kritikeren i New York Review of Books skrev. 
• Om forfatteren, fra forlagets side:
  Joan Didion
  (1934 - )
  Joan Didion (f. 1934) er regnet som en av USAs største samtidsforfattere, og omtales gjerne som Amerikas førstedame innen journalistikk. Hun har skrevet flere bøker som regnes som klassikere i den amerikanske dokumentarlitteraturen, som The White Album (1979) og Miami (1987). Men hun har også skrevet romaner, blant annet Play It As It Lays (1970) og The Last Thing He Wanted (1996).
  I 2005 ga Didion ut De magiske tankers år (på norsk i 2007), og ble med ett folkelesning. Boken høstet stor anerkjennelse både hos publikum og kritikerne, og vant den prestisjetunge National Book Award for non-fiction i 2005. 

Forfatteren i interview med The Guardian.

Opplysninger om ektemannen John Gregory Dunne

Mine tanker om "romanen" De magiske tankers år:

Det var litt tøft å ta fatt på denne boken nå rett etter Gjennom natten, men på noen måter er de i slekt med hverandre - begge med SORG som det altoverskyggende - og de ble fine å lese i en slags "samme kategori-bolk" - jeg liker gjerne å lese ulike romaner som behandler samme tema i en samlet periode…

Da jeg hørte hun skulle komme i Bokprogrammet i mars, ville jeg gjerne lese noe av henne - hun er et ganske nytt bekjentskap for meg:

Hvordan reagerer mennesker i dyp sorg-situasjon? Hvordan greier man å komme igjennom det man i utgangspunktet tror man ikke kan gå i gjennom? Reaksjonene vil vel være ulike. Mulig noen handlinger og tanker kan være allmenngyldige. Men her får vi i hvert fall en detaljert og intens beskrivelse fra en som står midt oppe i det. Det første skrittet ser ut til å være fra det å være i sorgen til å begynne å sørge: "Hittil hadde jeg bare klart å være i sorg, ikke å sørge. Å være i sorg var passivt. Noe som bare hendte. Å sørge, selve handlingen det er å takle sorgen, krevde ens oppmerksomhet".(s.142)

Er det "de magiske tankene" som skal hjelpe en igjennom et år med dyp sorg? En god tittel som peker på den følelsen forfatteren var preget av i denne perioden av sitt liv. Merkelig hvor rasjonelt, praktisk og  detaljert man kan tenke og handle. Boken var interessant. Det er en situasjon vi alle har vært i eller kommer i. Jeg synes det var lærerikt. Det ga en slags forberedelse på eventuelle tunge dager i livet. På en måte deprimerende lesing, men jeg fikk et mer objektivt forhold til innholdet etter hvert, mulig jeg stålsatte meg noe. Dette var en handlekraftig, klarsynt kvinne som tok  de riktige grepene, og gjorde det som var nødvendig for å komme videre….. fortsette sitt eget liv På en måte følte jeg at hennes styrke smittet over på meg og jeg tenkte:"Ja slik må det gjøres, ja slik må man tenke". Bare det å tenke på den måten, beskjeftige seg med detaljer ….må jo være med og hjelpe et menneske gjennom slike dager. Samtidig som å være praktisk i nuet og i sorgen er tankene stadig tilbake til positive, aktive øyeblikk i fortiden, øyeblikk der mannen eller datteren visualiseres i episoder som er gode å ta frem nå. Steder og hendelser i nuet ga henne assosiasjoner men hun var ikke alltid sikker på om hun ønsket disse assosiasjonene -minnene var både gode og vonde på samme tid. Hun prøvde å unngå steder og situasjoner som vekket dem. Hun fulgte tett på datterens kritiske sykdom i ukene etter at mannen var død. En vanskelig situasjon...å komme i gang med sorg-arbeidet etter mannens bortgang og samtidig ha angsten og bekymringene for datterens tilstand. Kanskje er det terapi å skrive slike memoarer i romans form, samtidig som det er en måte å møte egen angst for alderdom og skrøpelighet. Man blir redd for å være alene, redd for sin egen sårbarhet og dødelighet:

Man blir nok uvilkårlig minnet om sin egen dødelighet gjennom en slik "roman" eller memoarer -  men det er vel tanker man bør venne seg til først som sist, så blir de kanskje ikke så skremmende….og så får man trøste seg med at her er det ingen grunn til å misunne andre - vi har alle vår tilmålte tid.

En slags oppfølger er utgitt på norsk i år: Blå kvelder:

Tittel: Blå kvelder
Forlag: Tiden
Originalens tittel: Blue Nights
Oversetter: Kjell Olaf Jensen
ISBN: 9788210051623
177 sider
Utgitt: 2012

• Fra forlagets side:
  Blå kvelder
  Memoarer
  «Når vi snakker om dødelighet, snakker vi om barna våre.»
  
  Bare noen uker før utgivelsen av hennes forrige bok døde Joan Didions datter. De magiske tankers år handlet om året i sorg over ektemannens død, og med ett sto hun også igjen uten sitt eneste barn. Hvordan lever man videre med det?
  
  Blå kvelder åpner 26. juli 2010, idet forfatteren tenker tilbake på Quintanas bryllup syv år tidligere. «I dag ville det ha vært bryllupsdagen hennes,» skriver hun, og med blomstene i brudesløret som utgangspunkt, vekkes minnene til live. Med nådeløs ærlighet skriver Didion om datterens oppvekst, og ikke minst hennes egen rolle som mor. Var det noe hun kunne gjort annerledes? Var det tegn hun overså? Og hvorfor la hun ikke merke til det som ble så klart senere? Hennes forsøk på å få sine foreldre i tale. Hennes melankoli. Hennes depresjon.
  
  Som mor var svaret hennes alltid: «Puss tennene, børst håret, hysj, jeg arbeider.»
  
  Det er i alle fall slik hun husker det.

Mine tanker om Blå kvelder:

Dette er en slags oppfølger, om man kan si det slik…på Joan Didions tragiske sorg. Datteren  Quintana Roo dør 20 måneder etter at Joans ektemann falt bort. Datteren ble 39 år gammel…samtidig med sorgen  preges forfatteren av egne tanker om at energien rundt journalistikken blir svakere, hun deprimeres  av tanker på egen skrøpelighet og alderdom. Selve tittelen på romanen er også veldig betegnende her. Hun fokuserer på det blålige lyset mot slutten av dagen -  den blå timen i skumringen. Og i videre forstand blir dette en tid da forgjengeligheten blir synliggjort…man mister sine nærmeste kjære, man blir minnet om egen skrøpelighet og dødelighet..en sorgtung, trist bok, nesten nærmere en dokumentar enn en roman.

Fra å gå fra et trygt yrkes- og familie-liv snudde dette raskt til sorg og tragedie og man får helt andre perspektiver på tilværelsen.

Tankene kretser jo også rundt dette med om hun gjorde en god jobb som mor..datteren ble vel kanskje ikke helt i sentrum når begge foreldrene var på jobb, reiste en del, tok datteren med seg til ulike hoteller osv. Her får vi også hele "adopsjonshistorien" av datteren - og hvordan datteren i voksen alder opplever det nokså traumatisk å komme i kontakt med sin biologiske familie. Det er en gripende historie som rører en dypt  -  denne beretningen om en mors forhold til et adoptert barn - man føler sterkt at John og Joan ikke ville ha vært bedre eller annerledes foreldre for et biologisk barn...

I denne "romanen"fokuserer Didion kanskje mest på sitt eget "forfall" og plager og sykdommer - her var det nye dimensjoner som kom inn i hennes liv, selv hadde hun ikke tidligere tenkt på at man skal eldes, man blir skrøpeligere
…men her ser hun realitetene i øynene med en nådeløs beskrivelse.

Det er vanskelig å vurdere disse bøkene på linje med en vanlig roman, men som under-tittelen på begge sier: Memoarer - det gir en mer egnet beskrivelse. Noe roman-preg har de, de forteller  en tragisk historie - og om en som sitter i sorg tilbake......og sorgen og tiden etter at noen nært en går bort er inderlig beskrevet...her kan man ikke unngå å bli dratt inn i forfatterens sorgarbeid; og i det hun beskriver, ligger det mye livsvisdom som alle kan dra nytte av...jeg ble i hvert fall sterkt grepet av hennes memoarer....
Jeg gir denne "romanen" terningkast: 5

PS.Joan Didion døde 23.12.2021