Saturday, 11 February 2012

Tanker om bok - Stig Sæterbakken: Gjennom natten

Forlag: Cappelen Damm
Forfatter: Stig Sæterbakken
Utgivelsesdato: 02.09.11
ISBN: 9788202357993
Språk/målform: Bokmål
Innbinding: Innbundet
Antall sider: 272 

Fra Cappelen Damm og coverets bakside:

"Sorg kommer i så mange former. Den er som et lys som slås av og på. Den er der, og er uutholdelig, og så forsvinner den, fordi den er uutholdelig, fordi det ikke går an å ha den der hele tiden. Man fylles og tømmes. Tusen ganger om dagen glemte jeg at Ole-Jakob var død. Tusen ganger om dagen husket jeg det plutselig. Begge deler var uutholdelig. Å glemme ham var det verste jeg kunne gjøre. Å huske ham var det verste jeg kunne gjøre. En kulde kom og gikk. Men aldri varme. Det fantes bare kulde og fravær av kulde. Som å stå med ryggen mot havet. Iskalde ankler, hver gang en bølge slo inn. Så rant den vekk. Så kom den tilbake.
Tannlege Karl Meyer opplever sitt livs verste redsel da sønnen, Ole-Jakob, tar sitt eget liv. Det tragiske dødsfallet danner utgangspunktet for en mangetydig og rikt forgrenet roman som stiller grunnleggende spørsmål ved erfaringen. Hva gjør sorg med et menneske? Hvordan leve videre med smerten fra et uoverkommelig tap? Hvor langt kan en mann drives i sin fortvilelse og savnet etter et mistet barn?  
Gjennom natten er en mørk fortelling om sorgens og kjærlighetens uransakelige veier, med trekk fra drømmen, eventyret og skrekkromanen".
 
Stig Sæterbakken - Bildet er hentet fra forlagets side

Mine tanker om Gjennom natten:

Det er sjelden man opplever en tittel på en roman og et bok-cover som er så 100%-vellykket for bokens innhold og tema.
Man suges inn i noe. Trangt og dystert. Man ser ikke noe lys i den andre enden av tunnelen her. Det går bare en vei - dypere og dypere inn i det mørke - og man går veien så hjerteskjærende ensomt og alene. Det var sterkt å lese denne romanen nå rett etter at Sæterbakken gikk bort så plutselig.
Språket - poesi, selv om det er prosa, noe av det mest elegante man kan tenke seg. Ja, for jeg har den merkelige følelsen når jeg leser Sæterbakkens prosa at det er lyrikk jeg leser…et langt vakkert epos. Lange sekvenser  -  som en fuge i musikken - man mister aldri innholdet og helheten. Det er så klinkende klart og logisk, selv om romanen går inn i en drømmelignende, surrealistisk fase som varer helt til slutt.
Man begynner i en realistisk verden, med de dagligdagse problemene hovedpersonen Karl Christian Andreas Meyer involveres i -  hvordan han sklir inn i utroskapen, en snikende besettelse, forelskelsen som lyn fra klar himmel - og plutselig - fallet fra "den rosenrøde himmelen" - "kjærligheten" er ikke vakker lengre, bare stygg. Ekteskapsproblemene som bare blir forsterket når man prøver å vende tilbake til det normale familielivet.
Men så plutselig er det noe helt annet og mer dødsens alvorlig det dreier seg om enn et "slitent" ekteskap og sidesprang. Det er sønnens selv-mord.
Her får man visualisert den bunnløse sorgen - man går inn i den trange mørke, tunnelen, man går gjennom natten inn i sorgen, man MÅ bare inn dit og kjenne at sorgen tar tak; livet er gått fra dagligdagse jobb-gjøremål, utroskap og ekteskap-krangel og problemer; til noe mye større, mye vondere og mye viktigere: En sorg som blir større enn livet:
"Ville jeg noensinne bli hel igjen? Hadde jeg vært det noen gang?  Det hjalp å elske, og det hjalp å drikke, da fløt det sammen til et slags hele. Men så våknet man fra rusen og gled fra hverandre igjen, som en frukt skåret over på midten". (Sitat, s.84)
Karl Meyer kjemper sin sorg-kamp alene, Eva, hustruen kjemper sin kamp på en annen måte, det er veien tilbake til  "livet vårt, slik det hadde vært før". s125
I den trange mørke sorgens  korridor Gjennom natten går Karl Meyer sin tyngste vei, han stenger alt annet ute. Reiser fra jobben, kolleger, kone, datter, alle mobilnummer slettes bare den døde sønnens beholder han og tar med seg inn i den rare, surrealistiske sorgreisen sin. Romanen forlater realisme, hverdag og ekteskapsproblemer i denne delen. Han holder på minnene om sønnen ved å gå sønnens veier gjennom fotball og musikk og teater interesser. Og så må han til et hus i  Slovakia, dette blir klimaks av sorgprosessen, det er stedet der  ”alt håp blir til skit”.
På denne sorgreisen møter han flere drømmelignende karakterer. Først en  kvinne han tror han redder  fra selvmord på en bro. Men hun står jo bare og fotograferer. Han må erstatte hennes tapte kamera og hun blir et øyeblikk en slags katalysator i selvmordsproblematikken.For første gang snakker han med noen om sønnen, hun hadde en bror som begikk selvmord. Et år er gått, men sorgreisen begynte først på alvor nå.
Hos Caroline, som kvinnen het,møter han litt menneskelig varme i sorgen, hun gir han et innblikk i sorgen hennes familie hadde:
" Fortsett, tenkte jeg. Fortsett å snakke. Vær så snill. Ikke hold opp. Fortell meg hvordan det er. Fortell meg hvordan det skal gjøres". S.181 - Det lille møtet med Caroline er vakkert skildret. Men for henne hadde det vært vondt at foreldrene kranglet etter brorens selvmord og bare viste sinne fordi broren "hadde gjort dette mot dem".
Kanskje det hjalp Karl en smule å høre om Carolines sorg, hvordan hun hadde oppsøkt brorens homofile venn som også gikk med sorg fordi han kanskje hadde skyldfølelse.
Caroline sier de kloke ordene:" Når man velger å ta sitt eget liv, er man alene i verden,.....Man har ingen steder å gjøre av seg. Det er en beslutning som er fattet lenge før det skjer. En dag hender det noe, og man velger å dø". S.182-183
Her kommer det kanskje tydelig frem forfatterens egne tanker, om at det er ingen andre som kan klandres, det er et valg man har tatt.
Et godt møte var dette. Det løsnet litt. Å være sammen henne hjalp. "Et spirende ønske om at noe skulle skje, noe som gjorde det mulig å fortsette å leve. Var det den følelsen jeg hadde trodd aldri kunne komme tilbake, og som jeg hadde tenkt, hvis den kom tilbake, at jeg ville hate?"(s.184)
Men så fortsetter han alene på den mørke, surrealistiske sorgreisen sin - Stedet der håp blir til  skit (s.191)
Han møter mystiske  drømmelignende karakterer på sin veg. Ham må jo fullføre sorgen ved å gå inn i dette uhyggelige huset. Romanen går inn i en ganske symbol fase i denne desperate letingen i huset han måtte gjennomsøke.
Først er han i diskoteket  Neusohl hvor mannen  Zagreb gir han nærmere opplysninger. Dette diskoteket er også et mareritt-sted, med skremmende personer, en galge på dansegulvet - noen heises til og med opp i galgen. Det handler om død og eksistens - til og med Kierkegaard dras inn i settingen - døden og livet kjemper om makten.
Nå skal han begi seg inn i "huset" - for å besøke dette huset kunne bli "som en siste sjanse til å få igjen smaken på livet, før det er for sent!" s.220
Denne delen av romanen synes jeg var ganske smertelig å lese, man føler at her dreier det seg om dødens mørke krefter, og den svarte desperasjonen mennesker kan bære på. Han gjennomsøker det forfalne huset, går fra rom til rom, det er dører og korridorer….han er på leting - jeg synes romanen cover beskriver godt noe av det han møter inne i dette "syke" huset.
Han sier forsiktig og spørrende "Ole-Jakob?" når han går fra rom til rom. - En deprimerende vandring, på leting. Og man må gjøre dette alene: "Vi lever hver for oss. Vi innbiller oss at vi deler livet med noen, men vi gjør det ikke, vi lever alene, omgitt av andre,som også lever alene. Ikke noe av det som er i meg blir noensinne en del av dem. Det de har blir aldri mitt. Eva, Ole-Jakob, Stine, jeg nådde aldri frem til dem, de nådde aldri frem til meg, vi var bare bilder i hverandres drømmer om hvordan vi ønsket at det skulle være". s.242
Hjerteskjærende ensomt er dette. Det er så trist at man uvilkårlig gråter når man leser det - ensomheten og sorgen er knugende svart.
Karl Meyer får en slags utløsning for fortvilelsen her…tårene kommer.
På slutten av romanen ser han om og om igjen den scenen hvor han føler at han avviste Ole-Jakob som kledde seg ut og var glad og munter,  - de hadde det travelt….
Men nå slutter romanen med "beskjed" fra sønnen:  "Skynd dere. Jeg savner dere så. Jeg holder ikke ut å vente". s265.

I et intervju med Klassekampen svarte  Sæterbakken dette på spørsmålet hvorfor han ville skrive denne romanen om sorg:
"- Jeg ville prøve å skrive om hva sorgen kan gjøre med et menneske, og hvordan sorgen virker som en unntakstilstand fra det man ellers vil beskytte og bevare i livet sitt. Det er en sorg som ender i et slags vanvidd, men også i en form for erkjennelse. Karl innser hvor avhengig han har vært av forestillingene, eller egentlig illusjonene, om andre og seg selv, for å opprettholde å leve et anstendig og meningsfylt liv. Når tragedien rammer, er det som disse illusjonene rives i stykker".

En sterk, uforglemmelig, siste roman av forfatteren, uten tvil: 6

Andre utgivelser av Stig Sæterbakken:
  •     Flytende paraplyer. Dikt, 1984
  •     23 Dikt, 1985
  •     Sverdet ble til et barn. Dikt, 1986
  •     Vandrebok. Fortellinger, 1988
  •     Incubus. Roman, 1991
  •     Det nye testamentet. Roman, 1993
  •     Estetisk salighet . Essays, 1994
  •     Siamesisk . Roman, 1997
  •     Selvbeherskelse . Roman, 1998
  •     Sauermugg . Roman, 1999
  •     Det onde øye . Essays, 2001
  •     Kapital . Roman, 2003
  •     Besøket . Roman, 2006
  •     Usynlige hender . Roman, 2007
  •     Ja. Nei. Ja . Essay, 2009
  •     Ikke forlat meg. Roman, 2009
  •     Dirty Things. Essays, 2010
  •     Umuligheten av å leve. Essay, 2010
  •     Gjennom natten. Roman, 2011
  •     De Press: Block to Block. Sakprosa, 2011
  •    Anmeldelse i Dabladet
  •    Anmeldelse i oa
  •    Nekrolog i gd.no  
  •    Nekrolog i Dagbladet Kultur
  •    Nekrolog NRK Kultur
  •    Nekrolog Aftenposten-1
  •    Nekrolog Aftenposten-2
  •    Nekrologg Blogg I. Refsnes

Etterord:

Dette var Stig Sæterbakkens siste roman. Han kjempet for å komme gjennom sin egen mørke natt - men han gikk bort bare 46 år gammel 25.01.2012 . Likevel -  han er ikke borte for oss - han etterlater seg så mange tanker og ord i et vakkert språk i de mange romanene,dikten og essayene han rakk å skrive. Fred over hans minne  - ordene hans lever videre.
Foto:RandiAa©

5 comments:

  1. Kjempefin bokomtale! Jeg tror dette er en for dyster bok for meg, ihvertfall så nært hans død og midt i årets tyngste månender. Men jeg skal nok lese den etterhvert.

    ReplyDelete
  2. Takker for positiv kommentar. Ja, den er trist og dyster...ingen lyspunkter - slik jeg ser det; men samtidig er den vakker.

    ReplyDelete
  3. Selvom den er mørk og trist synes jeg den forteller oss hva som er viktig i livet og hva vi må holde på. Om man går inn i en sorg, er det ikke nettopp da man må holde fast på illusjonene om glede? Om man gjør det tror jeg iallefall man til slutt vil oppnå glede. :)

    ReplyDelete
  4. Ja, det kan så være...men her så ikke hovedpersonen mange lyspunkter i tilværelsen, det var visst ikke så mye å glede seg over i den sorgfasen av livet.....

    ReplyDelete
  5. Oj, kjempefin bokanmeldelse, og kjempesmart å ta med et par linjer fra boken her og der :)Fikk vist litt av språket, som gjorde meg interesert. Tror jeg må sjekke ut boken nå, selvom den virker trist.

    ReplyDelete