Mine Proust-betraktninger 1: Livet er for kort og Proust er for lang.......
Jada, jeg gir Anatole France medhold i hans ytring, men ikke desto mindre har jeg i godt moden alder kastet meg over Marcel Proust "studier". Nå er det engelsk jeg har som hovedfag, og ikke fransk...derfor var jeg forskånet fra Proust i studietiden. Men nå har jeg gjennom befattelse med mange av dagens forfattere snublet så mye borti denne store, sjelsettende franske forfatteren og trendsetteren, at jeg rett og slett gikk lei av all denne snublende ubalansen, altså dette å ikke vite omtrent noe som helst om denne trendsetteren. Vel, jeg har som mange andre lest første bind av hans På sporet av den tapte tid...men det var sant å si før jeg var på sporet av Proust. Men nå er jeg altså koblet på rett spor, og på godt og vondt - når jeg blir engasjert i noe, så er det ikke grenser for hva jeg setter meg fore å overkomme. Nå vil jeg manøvrere fra et Proust-0-punkt til et Proust-full-punkt, og det på kortest mulig tid. (Men man kjemper som sagt med tiden..jfr. overskriften)Om Proust har sagt selv at man ikke burde tolke kunstverk med utgangspunkt i kunstnerens biografi, men at kun verket selv skulle danne utgangspunkt for kritikken, det tar jeg med en klype salt. Han mente det vel ikke så bokstavelig; å se bort fra biografien..det lar seg vel ikke gjøre, ingen kan vel skrive "løsrevet" fra sin biografiske bakgrunn.
Vel, nå har jeg i hvert fall kommet i gang med denne Proust som har tids-bundet så mange studenter, litteratur-elskere og ikke minst andre forfattere. Og da jeg for tiden også hygger meg med Jarle Klepp (Tore Renbergs tredje bok om han: Charlotte Isabel Hansen), slo det ned i meg et passende sitat derfra i dag - det var Jarle da, som også selvsagt sysler med Proust - å "gå seg vill i den akademiske krattskogen" - Nettopp dette følte jeg da jeg skulle organisere opplegget til mitt Marcel Proust foretak - Jeg gikk vill i en vrimmel av bøker om og av Proust, nettsider og vitenskaplige artikler - Her måtte en skikkelig fagmann til. Jeg kontaktet forfatter og Proust ekspert Henrik H. Langeland som har viet både doktorgrad og bøker og mange år på "Proust'n" - Jeg hadde hatt litt kontakt med Langeland fra før - med noe litteratur-synspunkter, lesesirkelen min etc. Med litt rettledning har jeg i hvert fall nå materialet klart. Boklisten er foreløpig åtte kjøpte og åtte bibliotek-lånte bøker. Tenker det er litt å begynne med dette.
Jeg skal komme med nærmere opplysninger om disse verkene, og den virkningen de eventuelt har på meg etter hvert som Proust-prosjektet mitt skrider frem -regner med det blir et langt lerret å bleke (Proust er som sagt lang)
La det være røpet foreløpig at en av bøkene heter forresten "How Proust can change your Life" av Alain de Botton (video) .... det skal bli spennende å erfare ja....
Jeg har et ønske om ikke å gå helt vill….men heller orientere meg litt i denne "krattskogen", (se forrige innlegg) og da har jeg prøvd å sette sammen et lite, utvalgt bibliotek for dette mini-Proust-prosjektet mitt.
Denne leselisten skulle ikke være for avansert. Jeg starter med å repetere På sporet 1 som jeg altså leste temmelig overfladisk for utallige år siden, og i en tid jeg overhode ikke var på sporet av Proust, hadde vel ikke noe sterkt ønske om å være det heller.
Denne leselisten skulle ikke være for avansert. Jeg starter med å repetere På sporet 1 som jeg altså leste temmelig overfladisk for utallige år siden, og i en tid jeg overhode ikke var på sporet av Proust, hadde vel ikke noe sterkt ønske om å være det heller.
Proust-listen min:
- Marcel Proust: På sporet av den tapte tid. Bd. 1 - veien til Swann
- Marcel Proust: Utsikt over Delft
- Henrik H. Langeland: Marcel Proust (Gyldendal 2001)
- Henrik H. Langeland: Av sporet er du kommet. Romlige fremstillinger.
- Alain de Botton; Samuel West: How Proust Can Change Your Life
- Olof Lagercrantz: Å lese Proust (Att läsa Proust).
- Samuel Beckett: Om Proust. Solum Forlag
- Anne-Lisa Amadou: Omkring Marcel Proust
- Gordon Hølmebakk (red): Å leve med Proust og andre essays. Gyldendal
- Claude Mauriac: Marcel Proust: i bilder och dokument
- Mary Ann Caws: Marcel Proust - Overlook Illustrated Lives
- Marcel Proust adapted by Stéphane Heuet. Remembrance of Things past Combray
- Marcel Proust adapted by Stéphane Heuet. Within a Budding Grove Volume 1
- Marcel Proust adapted by Stéphane Heuet.Part Three:Within a Budding Grove Volume 2
- Marcel Proust adapted by Stéphane Heuet.Part Three:Swann in Love
- Céleste Albaret: Monsieur Proust
- Marcel Proust og John Ruskin: Om Lesning, to litteraturhistoriske essays
- Marcel Proust: Remembrance of Things Past, Neville Jason oppleser, Naxos Audiobooks 39-CD-er
- The Cambridge Companion to Proust. Edited by Richard Bales
- flere kommer...
 |  |  |
Det praktiske er da ordnet. Nå skal jeg ikke akkurat gi meg i kast med noen analyse av Proust-fenomenet - det har jeg verken kapasitet eller tid til. Men det jeg hadde lyst til, var å komme med noen subjektive betraktninger etter hvert som mine Proust-"studier" skrider frem;
noen tanker rundt min egen oppfatning av dette - det har litt med "romligheten" hos Proust å gjøre; det vil si: hvordan jeg har oppfattet den.
Men mer om denne romligheten i et senere innlegg, jeg fant mye spennende om det i Langelands "Romlige fremstillinger hos Proust".......
 | Merkelig...er det bare innbilding tro: Jeg føler allerede helt i starten med Proust at han har innvirkning på mitt liv, og det før jeg har lest denne boken ...i hvert fall har han fått en sterk innvirkning på mitt tidsforbruk. |
 | Jeg kommer til å ha den "Proust-serien" gående i bloggen min,.. i neste innlegg kommer litt om denne "kunstperlen" Proust har skrevet..litt mer "komfortabel" å lese, enn de tolv "På sporet" |
Når jeg trenger noen puste-pauser fra Proust, vil jeg nok strø inn litt helt andre boktanker og verker. Proust blir fort for mektig i store doser...
Og for de som overhode ikke våger seg på "the real Proust", finnes det kriseløsninger. Jeg vil ikke anbefale det til en seriøs litteratur-elsker, men jeg må innrømme at jeg har de selv, og de er da litt søte..men erstatte de tolv "På sporet" kan de nok ikke.(Jeg snakker da om tegneserier - Marcel Proust adapted by Stéphane Heuet), her er en av de:
Marcel Proust: Utsikt over Delft
Chardin - Rembrandt - Moreau
Chardin - Rembrandt - Moreau
Monet - Watteau
(Dette er en fortsettelse av Mine Proust-betraktninger 2)
Marcel Proust: Utsikt over Delft Del I
Det er en nydelig liten perle av en bok dette..både for de som liker malerkunst, og de som liker velskrevne tekster.Det er Proust-eksperten Anne-Lisa Amadou som har samlet et utvalg av Proust sine skrifter om malere og malerkunst fra årene rundt 1900. Som tittel på "essay-samlingen" er valgt Vermeers maleri Utsikt over Delft.
Amadou gir en innledning til skriftene. Og i tillegg avslutter hun skrift-samlingen med en tekst kalt "Bergottes død"
"Marcel og malerkunsten"
Proust leder oss inn i malerkunstens fantastiske verden gjennom sine beskrivelser, og tanker rundt verker av Jean-Baptiste Chardin, Rembrandt Harmenszoon van Rijn, Gustave Moreau, Claude Monet, Jean-Antoine Watteau, og som en overbygning er brukt Vermeers bilde Utsikt over Delft, et maleri som er inkorporert i På sporet av den tapte tid IX, og mesterlig vevd inn i karakterenBergottes død. Bergotte er forfatter og Marcels alterego på en måte. Både Marcelog Bergotte har en felles opplevelse med dette betagende Vermeer maleriet av Delft.
"Min bok er et maleri" sier han selv om På sporet av den tapte tid. På en utrolig måte skildrer han hverdagslige, trivielle hendelser og ting i sin roman, og får de dagligdagse detaljene til å bli som et vakkert maleri.
Chardin med briller selvportrett 1771 |
Jean Baptiste Chardin (1699-1779) og maleriet Grace at Table (Bordbønn) er bakgrunnen for det første kunst-essayet
i boken
Her er det igjen det vakre i det hverdagslige som betar Proust, han sier:"Hvis alt dette nå forekommer deg vakkert å se på, er det fordi det for Chardin har vært vakkert å male det. Og han har funnet det vakkert å male det, fordi han fant at det var vakkert å se på." (qoute:s.21)
Rembrandt Harmenszoon van Rijn (1606-1669) er representert med maleriet Christ at Emmaus (Kristus i Emmaus)
Rembrandt Selvportrett 1640
"Museene er bygninger som rommer bare tanker" (s.37), sier Proust i dette Rembrandt-essayet. Det gir forestilling om at den som skaper kunsten - maleren - gjør det med sine tanker, og vi vurderer kunsten med våre tanker (Das Ding für mich), men så henger jo bare lerretet der i rammen som Das Ding an sich, for å bruke Immanuel Kants begreper her. (forts.)
(Dette er en fortsettelse av Mine Proust-betraktninger 3 A: Marcel Proust og malerkunsten. Del I) 
Rembrandt Selvportrett 1640
"Museene er bygninger som rommer bare tanker" (s.37), sier Proust i dette Rembrandt-essayet. Det gir forestilling om at den som skaper kunsten - maleren - gjør det med sine tanker, og vi vurderer kunsten med våre tanker (Das Ding für mich), men så henger jo bare lerretet der i rammen som Das Ding an sich, for å bruke Immanuel Kants begreper her. (forts.)
Mine Proust-betraktninger 3 B: Marcel Proust og malerkunsten. Del II
Den tredje maleren i Prousts essaysamling er Moreau (1826-1896)
 Gustave Moreau, selv-portrett 1850 | |
 | I maleriet Sankt George og dragen. (Saint George and the Dragon) får Proust en forestilling om at Moreau "malte sine drømmer", konfigurert her av St.Georg som utfører sin mytologiske utslettelse av dragen. |
(Denne legenden har jo forøvrig fascinert mange kunstnere, og St. Georges kamp forestiller gjerne kampen mellom de onde og gode makter i verden, slik ble også denne St.George speidernes skytshelgen)
"Et maleri er som en flik av en gåtefull verden som vi kjenner gjennom enkelte andre fragmenter som er andre bilder malt av samme kunstner" (s.50) Dette maleriet av Moreau får Proust til å "se" andre av kunstnerens verker og kanskje føle en snev av misunnelse ved disse malerne som "hver dag kan vie noe av sin tid til kunstens gleder". (s.57) Proust sammenligner det man føler overfor et kunstverk med den store kjærligheten for et menneske man kan møte i det "virkelige" liv.
 | Neste maler omtalt i denne lille essay-samlingen er Claude Monet (1840-1926). |
| Monet, selv-portrett 1886 |
Ved Monets maleri Stranden i Sainte-Adresse (The Beach at Sainte-Adresse) bringer Proust frem en forestilling om maleriene som "magiske speil". Og står man i rett avstand, med den rette innstilling foran disse "magiske speilene" vil "viktige deler av virkeligheten åpenbares" (s.59)
Et maleri av Monet, sier Proust "vekker vår kjærlighet til det landskap det fremstiller" (s.60)
Mine Proust-betraktninger 3 C: Marcel Proust og malerkunsten. Del III
(Dette er en fortsettelse av Mine Proust-betraktninger 3 B: Marcel Proust og malerkunsten. Del II)
 | Maleren Watteau fyller Proust med medlidenhet, og han finner at alt er fylt av melankoli hos denne kunstneren, til og med kjærlighet og glede. |
Jean-Antoine Watteau 1684-1721
|
 Melankolien ser man tydelig i maleriet Den likeglade (Gilles eller Pierrot fra 1718). Proust finner et paradoks i at Watteau kanskje var den første som malte moderne kjærlighet, men selv var så syk og svak at han nesten aldri fikk "nyte kjærlighetens gleder". (s.65) View of Delft av Johannes Vermeer 1632-1675 bringes inn som siste del av Prousts "maler-essays". Delft, hvor Vermeer var født og virket, er ikke bare kjent for vakker fajanse med blå glasur, (Delft Blue), men like mye på grunn av det vakre bildet Vermeer malte i 1660.   "Bergottes død" er den siste teksten i boken, og det er knyttet til Vermeers berømte Delft-bilde. Teksten er hentet fra På sporet av den tapte tid, bind IX.Vermeers maleri "Utsikt over Delft" avslutter så å si Bergottes liv på en nesten vakker og teatralsk måte - snur man på et kjent utsagn, kan man her si: Se Vermeers Utsikt over Delft og dø. Bakgrunnen for historien om Bergottes død er en ikke helt frisk Bergotte som begir seg i vei til en utstilling for å beskue et bilde som han fra før av elsket. Det var noe som hadde vekket hans nysgjerrighet, noe han måtte undersøke nærmere: en liten gul murflate i maleriet som kanskje var en ekstra forskjønnelse, et slags maleri i maleriet. Vel fremme kan han betrakte "den intense gløden i den ganske lille, gule murflaten" (s.69); samtidig slåes han av svimmelhet, og sykdommen tar tak. Men det har "åpenbaret" seg for han at de siste verkene hans som var for tørre og intetsigende kunne ha vært "malt" på denne måten. "Det er slik jeg burde ha skrevet .... jeg burde ha lagt på flere lag med farve, ha gjort mine setninger kostelige i seg selv, likesom denne lille gule murflaten." (s.70) Like etter denne oppdagelsen - hans sannhetsøyeblikk - rammes han av slag og dør -----Men kanskje var ikke Bergotte død for bestandig: "Man begravde han, men hans bøker, oppstilt tre og tre i bokhandlernes opplyste vinduer, våket hele begravelsesnatten lik engler med utbredte vinger, og syntes å være, for ham som nå var borte, symbolet på hans gjenoppstandels." (s.71) Slik er det vel både med forfattere og malerkunstnere, om de dør, lever de på en måte videre og "evig" gjennom sine verker. For vi har jo både Marcel Proust og disse malerne "levende" blant oss fortsatt i dag. |
Mine Proust-betraktninger 4: Omkring Marcel Proust - Elleve franske romanstudier av Anne-Lisa Amadou.
I denne litterære analysen av Anne-Lisa Amadou valgte jeg ut kapitlet som omhandler Marcel Proust og På sporet av den tapte tid. (sidene 45-121):Akkurat i denne boken synes jeg Amadou var noe ustrukturert og tung, vel, det var min personlige oppfatning. De temaene hun tar for seg var interessante nok, men jeg synes ikke hun fikk fram sine poenger på en fengslende og klar måte her. Jeg velger likevel å komme med et lite resymé av det jeg mener var det essensielle.
Døgnets sprog (s.45-54): Det essensielle jeg trakk ut av Amadou's analyse her er Proust sin fokusering på døgnets ulike faser, og da gjerne i forhold til barometer og skiftende værtyper. Dette blir en fast, nødvendig ramme i På sporet av den tapte tid.....og visst har det med tid å gjøre - en veksling mellom dag og natt, bevissthet og søvn; der morgen og dagens inntreden avløser kveldens angst og nattens drømmesyner.
Vannets tematikk (s.54-79): Her legges vekt på Combray som en lukket og beskyttet verden man kan krype inn i - metaforisk er det også en lukket verden i form av litteraturens landskap. Lesingen står sentralt i Combray, Marcel ledes inn i drømmer som lesingen ansporer til. Her er erotiske antydninger med forestillingen om et elverikt landskap, en elv som symboliserer en mytisk kvinneskikkelse. Vann, hav, påpeker Amadou, er et sterkt morssymbol i Combray.
I Balbec, den fiktive badebyen ved havet, er blomstermetaforen pikene som bien (Marcel) sanseløst kan sverme rundt; og i tillegg er det livsfornyende og berusende havet ved Balbec (Cabourg) pikenes element.
Foruten beskrivelser fundert på Combray og Balbec (fiktivt for Illiers og Cabourg), kommer Venezia i tillegg hvor vann blir sentralt sentrum i landskapet vevd sammen med kjærlighetsforholdet til Albertine. Et motstykke til dette åpne landskapet, kommer Paris som en kontrast med innelukkede rom og leiligheten.
Proust og Balzac (s.79-121):
Men nå ligger begge begravet på den vakre Père Lachaise kirkegården i Paris.
En gang jeg gikk innom der for å finne graven til en annen forfatter (Oscar Wilde), fant jeg ikke bare den graven, men her var man virkelig "på sporet av den glemte tid"...timer forsvant på stiene mellom alle berømthetene som søylene, statuene og marmorsteinene vitnet om.
 |  |
Om Proust
Solums Smale Serie Bind 1. Denne lille interessante boken om Proust fant jeg på biblioteket.Den er oversatt av Morten Claussen, den er også med hans innledning og notes. Solum Forlag, Oslo 1988. Den var kort (ca 75 sider), men kanskje litt krevende..da jeg har studert en del psykologi hjalp det veldig på forståelsen av Becketts synspunkter å se den litt ut ifra Freud og psykoanalysens tidsalder. (I det hele tatt, så er jo Proust selv nokså gjennomsyret av "freudianismen").Claussen starter med en innledning om Beckett og Proust (s.67-16). Som ung og lovende forfatter skrev den irske Beckett essay om Proust, 1931. Hans arbeid om Proust så ut til å bli bedre mottatt i London enn i Dublin. Daily Telegraph skrev:Proust er en mester som fortjener en analyse som er like intrikat og omhyggelig som hans eget verk. Mr. Beckett viser seg som en virkelig tolker....et utmerket stykke arbeid, og Beckett er en særdeles fremragende ung mann."
Ordet "intrikat" ble brukt om Becketts analyse her, og det må jeg medgi, denne Proust- analysen var meget spesiell og "intrikat". Som irsk akademiker i Dublin og senere Paris; med et nært forhold til James Joyce (som også tilbrakte store deler av sitt liv i Paris), tror jeg Beckett må ha fattet interesse for de mange likheter som kan trekkes mellom Proust og Joyce.
Disse to store forfatterne møttes knapt i et besynderlig selskap en gang og det var tydelig en slags rivalisering mellom dem...og liten vilje til å anerkjenne eller rose hverandre, har jeg forstått..men Beckett var meget opptatt av begge to, og hadde nok stor interesse av å sammenligne dem. En annen grunn for Beckett til å studere Proust og skrive om han kunne vel også bunne i en egeninteresse for å finne elementer han kunne nyttiggjøre seg i eget forfatterskap.
Som Proust fulgte også Beckett heller den surrealistiske tradisjonen, enn "tradisjonistenes" vektlegging av naturalisme og realisme. Som Morten Claussen påpeker " Kunst er først og fremst å sette fornuftens vaner til side". (innledningen s.9)
(Hans noe absurde analyse fikk meg til å tenke på hans roman Murphy og på skuespillet Waiting for Godot som ble lest i studietiden...jeg likte godt surrealismen hos Beckett..kanskje derfor også Proust sin stil tiltaler meg så sterkt)
Det ser også ut til at Beckett tiltales av at fantasi, forestillinger og bilder har så stor betydning hos Proust, og at barndommen med sine lengsler og fantasier er så sentral i På sporet av den tapte tid.
"Beckett peker derfor på at På sporet av den tapte tid handler om en retrospektiv opplevelse av barndommen satt i sving av den kjente Madeleinekaken" (M.Claussen s.10)
Claussen påpeker videre at Proust i "På sporet" er mer opptatt av prosessen å skape - av veien til målet, enn av det ferdige kunstverk.
Beckett i sin Om Proust vektlegger dette med erindringens betydning hos Proust; og kaller det nærmest et mirakel denne erindrings-prosessen gjennom Madeleinekake dyppet i te - seremonien er en "Prouståpenbaring"
"Ikke bare Combray og hans barndom, men hele Prousts verden utvikles av en tekopp" (Om Proust, s.33) - videre blir Swann den sentrale erindringsfaktor hos Proust: "Swann er hjørnesteinen for hele strukturen og den sentrale personen i fortellerens barndom." (Om Proust, s.34)
Erindringer og betydningen av disse ser jeg på som noe Proust sin samtid er sterkt opptatt av - og det stod sentralt i freudianismen og psykoanalysen.
Beckett påpeker også betydningen av musikk i Prousts verk, særlig musikken til Vinteuil..hvem var så det?
Kan denne fantasi-komponisten hos Proust være den franske komponisten og pianisten Gabriel Faure?
Komponisten Jorge Arriagada har i hvert fall prøvd seg på en sonate som han mener kan passe til den Proust har fantasert om - Sonate de Vinteuil. Kan Proust sin sonate være noe slikt?
"Musikk er det katalytiske element i Prousts verk og åpenbarer betydningen av ordet Defunctus" (Om Proust s.71)
Dette avslutter Becketts essay-bok om Proust, påvirket av Schopenhauer låner han dette maleriske ordet Defunctus: "Life is a task to be done. It is a fine thing to say defunctus est; it means that the man has done his task."...med dette vil han vel si at Proust har fullbyrdet sitt livsverk .......
Solums Smale Serie Bind 1. Denne lille interessante boken om Proust fant jeg på biblioteket.Den er oversatt av Morten Claussen, den er også med hans innledning og notes. Solum Forlag, Oslo 1988. Den var kort (ca 75 sider), men kanskje litt krevende..da jeg har studert en del psykologi hjalp det veldig på forståelsen av Becketts synspunkter å se den litt ut ifra Freud og psykoanalysens tidsalder. (I det hele tatt, så er jo Proust selv nokså gjennomsyret av "freudianismen").Claussen starter med en innledning om Beckett og Proust (s.67-16). Som ung og lovende forfatter skrev den irske Beckett essay om Proust, 1931. Hans arbeid om Proust så ut til å bli bedre mottatt i London enn i Dublin. Daily Telegraph skrev:Proust er en mester som fortjener en analyse som er like intrikat og omhyggelig som hans eget verk. Mr. Beckett viser seg som en virkelig tolker....et utmerket stykke arbeid, og Beckett er en særdeles fremragende ung mann."
Ordet "intrikat" ble brukt om Becketts analyse her, og det må jeg medgi, denne Proust- analysen var meget spesiell og "intrikat". Som irsk akademiker i Dublin og senere Paris; med et nært forhold til James Joyce (som også tilbrakte store deler av sitt liv i Paris), tror jeg Beckett må ha fattet interesse for de mange likheter som kan trekkes mellom Proust og Joyce.
Disse to store forfatterne møttes knapt i et besynderlig selskap en gang og det var tydelig en slags rivalisering mellom dem...og liten vilje til å anerkjenne eller rose hverandre, har jeg forstått..men Beckett var meget opptatt av begge to, og hadde nok stor interesse av å sammenligne dem. En annen grunn for Beckett til å studere Proust og skrive om han kunne vel også bunne i en egeninteresse for å finne elementer han kunne nyttiggjøre seg i eget forfatterskap.
Som Proust fulgte også Beckett heller den surrealistiske tradisjonen, enn "tradisjonistenes" vektlegging av naturalisme og realisme. Som Morten Claussen påpeker " Kunst er først og fremst å sette fornuftens vaner til side". (innledningen s.9)
(Hans noe absurde analyse fikk meg til å tenke på hans roman Murphy og på skuespillet Waiting for Godot som ble lest i studietiden...jeg likte godt surrealismen hos Beckett..kanskje derfor også Proust sin stil tiltaler meg så sterkt)
Det ser også ut til at Beckett tiltales av at fantasi, forestillinger og bilder har så stor betydning hos Proust, og at barndommen med sine lengsler og fantasier er så sentral i På sporet av den tapte tid.
"Beckett peker derfor på at På sporet av den tapte tid handler om en retrospektiv opplevelse av barndommen satt i sving av den kjente Madeleinekaken" (M.Claussen s.10)
Claussen påpeker videre at Proust i "På sporet" er mer opptatt av prosessen å skape - av veien til målet, enn av det ferdige kunstverk.
Beckett i sin Om Proust vektlegger dette med erindringens betydning hos Proust; og kaller det nærmest et mirakel denne erindrings-prosessen gjennom Madeleinekake dyppet i te - seremonien er en "Prouståpenbaring"
"Ikke bare Combray og hans barndom, men hele Prousts verden utvikles av en tekopp" (Om Proust, s.33) - videre blir Swann den sentrale erindringsfaktor hos Proust: "Swann er hjørnesteinen for hele strukturen og den sentrale personen i fortellerens barndom." (Om Proust, s.34)
Erindringer og betydningen av disse ser jeg på som noe Proust sin samtid er sterkt opptatt av - og det stod sentralt i freudianismen og psykoanalysen.
Beckett påpeker også betydningen av musikk i Prousts verk, særlig musikken til Vinteuil..hvem var så det?
Kan denne fantasi-komponisten hos Proust være den franske komponisten og pianisten Gabriel Faure?
Komponisten Jorge Arriagada har i hvert fall prøvd seg på en sonate som han mener kan passe til den Proust har fantasert om - Sonate de Vinteuil. Kan Proust sin sonate være noe slikt?
"Musikk er det katalytiske element i Prousts verk og åpenbarer betydningen av ordet Defunctus" (Om Proust s.71)
Dette avslutter Becketts essay-bok om Proust, påvirket av Schopenhauer låner han dette maleriske ordet Defunctus: "Life is a task to be done. It is a fine thing to say defunctus est; it means that the man has done his task."...med dette vil han vel si at Proust har fullbyrdet sitt livsverk .......
Mine Proust-betraktninger 6: Marcel Proust og "rommet"
Jeg synes Henrik H. Langelands "Av sporet er du kommet - Romlige fremstillinger hos Marcel Proust" hadde en interessant vinkling på "fenomenet" Proust. Her fokuseres det på Marcel Proust og hans relasjon til "rommet" i både fysisk og mental forstand. Jeg vil prøve å trekke frem noe av det Langeland tar for seg i sin utgreiing - dette baserer seg selvsagt på slik jeg oppfatter Langeland. Andre lesere vil kanskje se det annerledes, så jeg anbefaler de som er interessert i å gjøre seg opp sin egen mening av "Romlige fremstillinger" å studere denne boken nærmere selv.
Innledningen (s.11-35): Her klargjøres litt rundt begrepet "Romlige fremstillinger" og hva det innebærer. Det handler om å skape seg mentale bilder av de romlige beskrivelsene forfatteren gir. Forfatterens "topia" er å sammenligne med landskapsmaleri - og for leserne er det avgjørende hvor god "landskapsmaler" forfatteren er. Viktig er det også hvilket perspektiv beskrivelsene er gjort ut ifra. I På sporet av den tapte tid varierer det om vi "ser rommet" fra den unge eller den eldre Marcels (fortellerens) synsvinkel, og til tider glir disse to syns-perspektiver over i hverandre.
Forfatterens topia er en slags tekstlig topografi, benevnt topotesi - og forestillingen leseren får av rommet/landskapet dannes på bakgrunn av forfatterens topotesi. Men også leserens egen erfaringsbakgrunn og illusjoner blander seg inn og "fargelegger" landskapet.
Langeland skriver om "Tekstens rom" (s.21ff) at forventninger og forhistorie inngår i Marcels anskueliggjøring av rommet, og parallelt med at han er til stede i ett rom, kan han på samme tid være et annet sted med sin tankestrøm. Marcel trer klart frem for oss i sitt møte med rommet: "Marcel er et slikt tilblivende vesen, han blir til i møte med sine romlige omgivelser."(Langeland s.25) - Denne formuleringen fant jeg betegnende og god.
Bildet av Marcel Proust ble formet i min bevissthet gjennom fortelleren som beskriver rommet og omgivelsene rundt seg.
"Det finnes også et tredje aspekt ved tekstens romlighet, som hverken handler om leserens forestillinger eller forfatterens fremstillinger, men om selve tekstens konstruksjon - eller det man kanskje kunne kalle dens arkitekstur" (Langeland s.26)
Proust har planmessig bygget opp sitt verk, under veis har han inkorporert en rekke ulike kunstnere - representanter for malerkunst, musikk, teater, litteratur - "Men arkitekten glimrer med sitt fravær" (Langeland s.28) Og dette at arkitekten mangler, er vel fordi han har avsatt den rollen til seg selv. Morsomt egentlig.
Langeland peker videre på at Prousts roman-syklus blir å sammenligne med "Arken" i flere betydninger: Ark som i bue og overbygning, Ark som i Noahs ark med alle artene og variasjonene, Ark som i den hellige Arken der jødene oppbevarte sine lovtavler - og ikke minst "Ark-i-tekstur", dvs. ark etter ark med strukturerte manuskript-notater.
"Å skrive er å redde rommet" (Langeland s. 32)Proust konstruerer og skaper rommene og slik bevarer han han noe for ettertiden, han etterlater spor.
"Å skrive er altså å få noe til å overleve, å etterlate en plogfure - et spor. (Langeland s. 32) Et vakkert bilde dette!
Langeland hentyder at tittelen "På sporet av den tapte tid" handler i stor grad om en avsporing, om Marcels mange "bortkastede år i de ørkesløse parisiske sosietetsliv", her blir det da en slående parrering med Langelands egen tittel: Av sporet er du kommet.
Prousts tittel kan vel også vekke assosiasjoner til noe sakralt, til skapelse, død og oppstandelse - (Av jord er du kommet...etc): "Romanverket På sporet av den tapte tid så vel som forfatteren Marcel, oppstår gjennom det mentale avtrykket som utgår fra smaken av en madeleinekake oppbløtt i lindete" (L. s.33)
Men aller mest handler tittelen kanskje om å sette spor og her er blant annet språket, setningene, grammatikk, fonetikk og rytme viktige ingredienser for sporsettingen.
Tilbake til det fysiske rom:
Soverommet utgjør "det faste og ofte smertefulle punkt i Marcels kretsløp" (L. s.30) Det er et viktig rom både i barndommens Combray, i Grand-Hôtel i Balbec, i leiligheten i Paris med Albertine. Refleksjonene i de to mest sentrale soverommene fremstår som viktige symboler, lanterna magica i Combray med et smertefullt lys over barndommens smerte og lengsel og glassbokhyllen i Balbec - som en symbolsk refleksjon av Marcels vei til skjønnlitteraturen. Møte med rommet kan også fremkalle angst, men ved å ta rommet i besittelse gir vanen og gjenkjennelsen en trygghet i møtet med rommet.
Rommet, sengen er en vugge eller et trygt rede, men skrekk og gru: det lune soveroms-redet i Combray blir lett en angstfylt grav når han blir tvunget til å gå til sengs uten morens godnatt-kyss, men om han får sendt en beskjed til sin mor om at hun må komme til han - "Og straks snur romlighetensfølelsen hans seg fra det negative til det positive; graven blir til et rede." (L. s.54) Og slik veksler romlighetsfølelsen til Marcel "mellom lidelse og lykksalighet." (L.s54)
Hotellrommet i Balbec har også denne vekslingen mellom den positive og den negative romlighetsfølelsen. I Combray kunne han sende skriftlig beskjed til moren om å komme, i Balbec kan han banke i veggen til bestemorens soverom. "Bankingen har erstattet brevet som romlig forbindelses instrument." (L.s.60)
Når Albertine kommer inn i person-galleriet blir sjalusien et element i "rom-forståelsen" hos Marcel - et tilskudd til å gjøre rommet negativt.
Madeleine-kaken , seremonien og symbolikken har sentral plass i Langelands "Av sporet":
Her er hva Proust skrev:
“And suddenly the memory returns. The taste was that of the little crumb of madeleine which on Sunday mornings, when I went to say good day to her in her bedroom, my aunt Léonie used to give me, dipping it first in her own cup of real or of lime-flower tea…And as soon as I had recognized the taste of the piece of madeleine soaked in the decoction of lime-blossom which my aunt used to give me, immediately the old grey house upon the street, where her room was, rose up like a stage set…and with the house the town….the streets along which I used to run errands, the country roads we took when it was fine…the whole of Combray and its surroundings, taking shape and solidity, sprang into being, town and gardens alike, from my cup of tea.”
(Adapted from Swann’s Way, In Search of Lost Time)
(Adapted from Swann’s Way, In Search of Lost Time)
(Bilde fra Marcel Proust Adapted by Stéphane Heuet, Combray p.16)
Når denne Madeleine-seremonien repeteres senere i livet (eller senere i romanen), settes Marcel tilbake til barndommens Combray - med tryggheten i tante Léonies servering av kaken og te før søndags-messen. Men som alt i "På sporet..." er noe annet enn det som beskrives, blir kanskje å strø lindeblomster i tevannet en metafor for selve skrivingen av verket, å strø tanker over arkene. Te med oppbløtt madeleine-kake forenes i en metafor - er det bildet på selve livets kopulasjons-begynnelse, og samtidig en metafor for en litterær tilblivelse. Lag på lag av metaforer finner man slik gjennom hele verket. Man øyner også sammenhengen med en seksuell betont metafor med madeleine-kaken som dyppes i te - et symbolsk godnatt-kyss fra Marcels mor.(Og senere i verket vil seremonien kanskje henspeile metaforisk på et homofilt samleie)
Det er også nærliggende å trekke inn en anskuelse av nattverds-måltidet her, det religiøse flettes inn i madeleine-symbolikken, visuelt ved flere kirker som er sentrale (kirker i Paris, Combray og Balbec); og den religiøse symbolikken kan kanskje trekkes enda lengre - med hele verket "På sporet..." som en allusjon til selve Bibelen.
Kapittel III i Langelands "Av sporet..." har fått tittelen Utsikt over Combray. Her er en tydelig parallell til Bergottes død og maleriet Utsikt over Delft som jeg har omtalt tidligere. ( Se "Mine Proust-betraktninger 3C: Marcel Proust og malerkunsten"). Her har vi en konstellasjon Marcel Proust-Bergotte-forfatter-maler-Vermeer-Utsikt over Delft.
Proust var utrolig opptatt av Vermeers maleri og samlet på kataloger og annet som ga han kunnskap om maleriet.
"Hva er det ved Utsikt over Delft som vekker en slik lidenskapelig interesse hos Proust? Hvorfor denne livslange fascinasjonen, nærmest forgudelsen, for dette motivmessig nokså ordinære bildet? Jeg tror svaret er enkelt, men like fullt komplisert: For Proust må Vermeers maleri ha vært en
Maleren Bergotte har på mange måter fått mye av forfatteren Marcel Proust i seg og blir hans alter ego, likeså blir karakteren Swanns altoppslukende prosjekt om Vermeer i "På sporet..", (et prosjekt som ikke ser ut til å bli avsluttet) parallell til Prousts eget romanprosjekt.
"På sporet av en liten gul murflate" (L.s.136)
Flekken som fascinerte Bergotte da han stod trollbundet foran Delft-maleriet - den som Proust beretter om i sitt essay "Utsikt over Delft - hvor eller hva var egentlig den? En mystisk og morsom detalj i essayet var det, men etter grundige betraktninger av maleri-kopier i kunstbøker og kataloger har jeg ikke vært i stand til å oppspore en slik flekk.
Langeland drøfter ulike synspunkter og "løsninger" på denne flekk-gåten i sin bok. (s.136ff.)
Videre peker langeland på hvordan mye i dette maleriet stemmer med utsikt over Combray (Illiers), det er kirkene, elvene, husene, og det er skyene som viser det skiftende været - mye tyder på at Proust har brukt maleriet Utsikt over Delft som en modell for sitt Combray.
Jeg lar overskriftene i de to siste kapitlene i Langelands "Av sporet..." tale for seg selv:
Rommets laboratorium -Kapittel IV, og Transport og bevegelsesrom - Kapittel V
Avslutningsvis vil jeg imidlertid gi uttrykk for at Langelands verk hjalp meg til å lette litt på sløret til den mystiske Marcel Proust, jeg har kommet han litt nærmere, for å si det slik. - Kanskje er det en illusjon - slik som mye av Prousts romanverk er noe annet enn det man egentlig leser. Men jeg forsetter ufortrødent med mitt lille Proust prosjekt....jeg har ikke mistet motet så langt, snarere tvert i mot: Jeg er bare blitt mer nysgjerrig - om jeg ikke er på søken etter den tapte tid (À la recherche du temps perdu), så får jeg håpe at jeg er på sporet av Marcel Proust.
Mine Proust-betraktninger 7: Claude Mauriac - Proust
Claude Mauriac (25.04.1914 – 22.03.1996), fransk forfatter og journalist. Sønn av den franske forfatteren François Mauriac som fikk Nobels pris i litteratur 1952. Han var Charles de Gaulles sekretær fra 1944 til 1949. Han har skrevet en del på Marcel Proust og var gift med en slektning av Proust..
Forfatter:Mauriac, Claude
Tittel: Marcel Proust i bilder och dokumentForlag/år: Lund - Gleerup, 1969
Språk: Svensk (oversetter:Karin Borg)
207 s. ill.
Dette var en fin, liten bok. Det første jeg merket meg var innholdslisten. Korte stikkord, som vekket min nysgjerrighet.Men det lille formatet med liten skrift, gjorde den litt tung å lese - selv om innholdet i seg selv ikke var vanskelig å få med seg.Boken starter med en grei oversikt over viktige begivenheter i Marcel Prousts liv (s.7-18):
Det starter med 3.september 1870 da dr.Adrian Proust gifter seg med Jeanne Weil, og Marcel Proust blir født 10.juli 1871.
Opptegnelsene slutter med 18.november 1922 da Marcel dør, med tilføyelser på en del årstall frem til 1952 da ulike utgivelser av Prousts verker publiseres etter hans død. Fra 1923 til 1935 er det Marcels bror Robert Proust som tar hånd om utgivelses-prosessen.
Claude Mauriac begynner med å skildre det han kaller en forlenget barndom hos Proust - et hyper-følsomt barn som aldri kunne slå seg til ro om kvelden uten et beroligende kyss av sin mor. Dette ble da også en vesentlig faktor i hans diktning. Mauriac peker på den sterke morsbindingen hos Proust som gjorde seg utslag i at han bodde hos moren til hun døde; da var Marcel 35 år. Dette sykelig følsomme barnet finner vi igjen i Prousts romaner når han som voksen fremdeles befinner seg "inne i barndommens" sceneri. Mauriac legger også vekt på det vanskelige forholdet mellom Marcel og faren, Adrien Proust - det er vel noe sterkt freudiansk Oedipus kompleks over dette. Proust sier at han ikke prøvde å gjøre faren til lags, og at han følte fars-personen som "den mørka punkten i hans liv" (Mauriac s.19).
For å belyse forholdet mellom Marcel og moren viser Mauriac til et intimt brev Proust skriver til vennen Robert de Montesquiou etter morens død. (Brev fra Proust til Montesquiou, fransk tekst - mer om forholdet til denne dandyen i et annet blogg-innlegg)(Portrettert av Giovanni Boldini i 1897)
I brevet til vennen beskriver Proust sin kjærlighet til moren og hvor vanskelig det er å leve uten henne , at livet blir uten mening uten morens varme, kjærlighet og trøst - det meste av dette gripende, betagende brevet er gjengitt i Mauriacs bok; og det avslører virkelig den sterke bindingen og kjærligheten som har vært mellom Marcel og moren. Likeså at moren fortsatte å se på sønnen som en fire år gammel gutt hele livet. Marcel - morens lille prins: (bilde)
For å belyse forholdet mellom Marcel og moren viser Mauriac til et intimt brev Proust skriver til vennen Robert de Montesquiou etter morens død. (Brev fra Proust til Montesquiou, fransk tekst - mer om forholdet til denne dandyen i et annet blogg-innlegg)(Portrettert av Giovanni Boldini i 1897)
Mauriac sier om brevet: "Detta vacra, smärtfyllda brev avslöjar en sort egocentricitet i Marcel Prousts kärlek till modern...(s.23)
Mauriac fremhever videre hvor nærtagende, fintfølende og engstelig Marcel var som barn - at han ofte gråt og var urolig. Dette vakte både morens, mormorens og farens bekymring.
Også i det selvbiografiske verket Jean Santeuil, som kom ut etter Prousts død i 1952, skildrer Proust dette engstelige, følsomme barnet.
Mauriac drar også frem et annet trekk ved Prousts personlighet: hans generøsitet og hjelpsomhet; hans trøst og støtte til venner og hans gavmildhet, en gavmildhet som Mauriac mener nærmest grenset til sløseri.
Mauriac dokumenterer og bygger mye av sin karakterisering av Marcel Proust på brever som han henviser til. Det er utrolig mye interessant stoff han har sporet opp; slik er denne "dokumentære" lille Proust-boken en fantastisk kilde til Prousts liv og karakter.
Fornøyelig er også Mauriacs understreking av Prousts evne til å nyte og lide - (som Mauriac kaller det) -"Redan från början var Marcel Prousts förmåga att njuta lika stor som hans förmåga att lida - det vill säga gränslös."
I de årene Marcel ikke var altfor svak av sin astmasyke, var livet en fest og nytelse; det være seg mat, malerkunst, musikk (Vinteuils sonate), naturen med blomstring og lyder, stjernehimmelen - Marcel Proust lar seg sanselig beruse av alt dette og mer til.
Hånd i hånd med nytelsen, går vel også lidelsen hos Marcel Proust - svak og nervøs som barn ble han tidlig en "kronsisk sjukling", sier Mauriac (s.54) - og etter hvert tok vel lidelsen større plass - Proust stenger seg inne og skriver i de senere år, stenger til og med lyder ute ved å kle veggene med korkplater - det er nesten som man ser en slags nytelse i den måten han dyrker lidelsen, sykdommen og isolasjonen på.
"Lusten, olusten och tvånget att skriva." (s.69-79):
Her fremhever Mauriac at litteraturen var det som ga den mest fullkomne form for liv hos Marcel Proust, det som ga livet verdi og mening. Prousts kjærlighet til lesing og bøker var altoppslukende gjennom hele livet. Dette gir han også uttrykk for i sine romaner, for eksempel gjennom karakterer som Bergotte-forfatter. (Se også Om Lesning). Litteraturen er det Proust fullstendig vier og gir sitt liv til - han skriver seg jo inn i døden med verket "På sporet..." - for ikke å si: inn i udødeligheten.
I kapitlet "Societetsmänniskan och snobbismen" (s.80-94) tar Mauriac for seg Prousts forhold til sosieteten, man kan undres over hvor sterkt Proust ønsker å være en del av en snobbet overklasse, eller hvor mye av det han skriver er ironi og harselas over denne "kulturen". Romanfiguren Swann for eksempel, har Proust skapt han i beundring eller i ironi? Mauriac trekker frem Prousts ambiguitet her - Proust elsker sosieteten og ønsker å være en del av den, samtidig er han skamfull over denne holdningen, han vil kanskje ut av det han har latt seg fange inn i. Mauriac bruker karakteren Jean Santeuil til å underbygge sitt syn her (Jean Santeuil er en uferdig roman som ikke ble utgitt før i 1954). Jean Santeuils sosietetsliv er noe Marcel Proust kan identifisere seg med..."delar hans framgångar, gör den tillfredsställelse han finner i fåfänga och högmod till sin egen." (s.85) - Videre sier Mauriac: "Marcel Proust lyckades emellertid mycket snabbt övervinna sin snobbism"...Et eksempel Mauriac gir på dette er når "Marcel Proust", eller hovedpersonen i "På sporet" skal presentere den adelige Guermantes for sin mor - han gjør dette uten å fremheve Guvernantes som særlig betydningsfull, uten særlig seremoni og fakter..(s.91)..og etter hvert i romanen trekker Proust seg ut av snobbismen. "Snobbismen slutar där kärleken börjar"...sier Mauriac (s.94)
"Kärleken." (s.91-123):
Mauriac påpeker den sentrale posisjon Proust har gitt kjærligheten i sitt verk, med karakteren Swann og den grundige omtalen av hans kjærlighetsliv (Un amour de Swann) i forholdet til Odette. Proust følger en klassisk oppskrift her, mener Mauriac..det er brevskriving med utspekulert hensikt, det er sjalusi, det er mistro - til og med til Odette og hennes venninneforhold. Den samme klassisismen mener Mauriac man finner i Albertine disparue-delen (Albertine Gone) av verket: "också här tar älskaren sin tillflykt till det ynkliga knepet med brevet." (s.99) Mauriac drar også frem de lesbiske/homofile antydninger man finner i Prousts verk og som relateres til Marcel Prousts eget liv. Det vises til Prousts egne antydning: "att hans förhållande til kvinnor alltid varit av rent sjålslig art och att han aldrig upplevd verklig kärlek utom med män," (s.111) - Mauriac peker også på at Proust hensynsfullt ikke avslørte den homoseksuelle side av sin natur mens moren levde: "Efter moderns död behövde Proust inte längre vara rädd för den säkerligen oändligt stora sorg han skulle vållat henne genom att avslöja denne sida av sin natur, något som hon alltså blev förskonad från att uppleva." (s.113)
Mauriac fremhever videre hvor nærtagende, fintfølende og engstelig Marcel var som barn - at han ofte gråt og var urolig. Dette vakte både morens, mormorens og farens bekymring.
Også i det selvbiografiske verket Jean Santeuil, som kom ut etter Prousts død i 1952, skildrer Proust dette engstelige, følsomme barnet.
Mauriac drar også frem et annet trekk ved Prousts personlighet: hans generøsitet og hjelpsomhet; hans trøst og støtte til venner og hans gavmildhet, en gavmildhet som Mauriac mener nærmest grenset til sløseri.
Mauriac dokumenterer og bygger mye av sin karakterisering av Marcel Proust på brever som han henviser til. Det er utrolig mye interessant stoff han har sporet opp; slik er denne "dokumentære" lille Proust-boken en fantastisk kilde til Prousts liv og karakter.
Fornøyelig er også Mauriacs understreking av Prousts evne til å nyte og lide - (som Mauriac kaller det) -"Redan från början var Marcel Prousts förmåga att njuta lika stor som hans förmåga att lida - det vill säga gränslös."
I de årene Marcel ikke var altfor svak av sin astmasyke, var livet en fest og nytelse; det være seg mat, malerkunst, musikk (Vinteuils sonate), naturen med blomstring og lyder, stjernehimmelen - Marcel Proust lar seg sanselig beruse av alt dette og mer til.
Hånd i hånd med nytelsen, går vel også lidelsen hos Marcel Proust - svak og nervøs som barn ble han tidlig en "kronsisk sjukling", sier Mauriac (s.54) - og etter hvert tok vel lidelsen større plass - Proust stenger seg inne og skriver i de senere år, stenger til og med lyder ute ved å kle veggene med korkplater - det er nesten som man ser en slags nytelse i den måten han dyrker lidelsen, sykdommen og isolasjonen på.
"Lusten, olusten och tvånget att skriva." (s.69-79):
Her fremhever Mauriac at litteraturen var det som ga den mest fullkomne form for liv hos Marcel Proust, det som ga livet verdi og mening. Prousts kjærlighet til lesing og bøker var altoppslukende gjennom hele livet. Dette gir han også uttrykk for i sine romaner, for eksempel gjennom karakterer som Bergotte-forfatter. (Se også Om Lesning). Litteraturen er det Proust fullstendig vier og gir sitt liv til - han skriver seg jo inn i døden med verket "På sporet..." - for ikke å si: inn i udødeligheten.
I kapitlet "Societetsmänniskan och snobbismen" (s.80-94) tar Mauriac for seg Prousts forhold til sosieteten, man kan undres over hvor sterkt Proust ønsker å være en del av en snobbet overklasse, eller hvor mye av det han skriver er ironi og harselas over denne "kulturen". Romanfiguren Swann for eksempel, har Proust skapt han i beundring eller i ironi? Mauriac trekker frem Prousts ambiguitet her - Proust elsker sosieteten og ønsker å være en del av den, samtidig er han skamfull over denne holdningen, han vil kanskje ut av det han har latt seg fange inn i. Mauriac bruker karakteren Jean Santeuil til å underbygge sitt syn her (Jean Santeuil er en uferdig roman som ikke ble utgitt før i 1954). Jean Santeuils sosietetsliv er noe Marcel Proust kan identifisere seg med..."delar hans framgångar, gör den tillfredsställelse han finner i fåfänga och högmod till sin egen." (s.85) - Videre sier Mauriac: "Marcel Proust lyckades emellertid mycket snabbt övervinna sin snobbism"...Et eksempel Mauriac gir på dette er når "Marcel Proust", eller hovedpersonen i "På sporet" skal presentere den adelige Guermantes for sin mor - han gjør dette uten å fremheve Guvernantes som særlig betydningsfull, uten særlig seremoni og fakter..(s.91)..og etter hvert i romanen trekker Proust seg ut av snobbismen. "Snobbismen slutar där kärleken börjar"...sier Mauriac (s.94)
"Kärleken." (s.91-123):
Mauriac påpeker den sentrale posisjon Proust har gitt kjærligheten i sitt verk, med karakteren Swann og den grundige omtalen av hans kjærlighetsliv (Un amour de Swann) i forholdet til Odette. Proust følger en klassisk oppskrift her, mener Mauriac..det er brevskriving med utspekulert hensikt, det er sjalusi, det er mistro - til og med til Odette og hennes venninneforhold. Den samme klassisismen mener Mauriac man finner i Albertine disparue-delen (Albertine Gone) av verket: "också här tar älskaren sin tillflykt till det ynkliga knepet med brevet." (s.99) Mauriac drar også frem de lesbiske/homofile antydninger man finner i Prousts verk og som relateres til Marcel Prousts eget liv. Det vises til Prousts egne antydning: "att hans förhållande til kvinnor alltid varit av rent sjålslig art och att han aldrig upplevd verklig kärlek utom med män," (s.111) - Mauriac peker også på at Proust hensynsfullt ikke avslørte den homoseksuelle side av sin natur mens moren levde: "Efter moderns död behövde Proust inte längre vara rädd för den säkerligen oändligt stora sorg han skulle vållat henne genom att avslöja denne sida av sin natur, något som hon alltså blev förskonad från att uppleva." (s.113)
"Döden." (s.124-140)
Som temaet døden alltid er nærværende i menneskenes liv, sier Mauriac, slik er også sykdom og død til stede i Prousts verk. Proust vektlegger imidlertid ikke særlig døden hos "utenforstående", men hos noen av hans "nære" hovedpersoner får døden en sentral plass: Dette gjelder Swann for eksempel, og likeså mormoren - slagtilfelle, dødskamp og død er et sentralt tema, og ikke å forglemme den "maleriske" skildringen av Bergottes død foran Vermeers maleri. - "Död för alltid? Vem kan säga det."...."Ett av grundmotiven i Le temp perdu är just detta vi dör varje dag, vilket i olika former går som en röd tråd genom hela hans verk." (s.135)
"Vi själva sedda genom Marcel Prousts ögon." (s.142-145)
Mauriac peker her på at Marcel Proust har lagt sin egen person inn i flere av karakterene sine - ikke bare den ene hovedpersonen, men også Swann, Robert de Saint-Loup, Bergotte m.fl. - på denne måten blir Marcel Proust på en måte til stede i hele verket; og beskrevet på en slik måte at leserne samtidig kan identifisere seg selv: "Marcel Proust sedd genom egna ögon på samma gång och med samma rätt kan sägas vara vi själva, sedda genom Marcel Prousts ögon." (s.143)
"Ett strängt planlagt litterärt verk." (s.148-156)
Mauriac peker her på alt det planlagte konstruksjonsarbeid som ligger i Prousts livsverk - det kan sammenlignes med komposisjonen av en mektig symfoni eller byggingen av en katedral som aldri blir helt ferdig.
"Den lilla maddeleinen eller två sätt att minnas." (s.156-161)
Her er det igjen snakk om tante Léonies seremoni med kake og te - denne seremonien som alltid kan mane frem barndommens Combray (Illiers)
Den siste delen av Mauriacs bok (s.162-198) tar for seg musikkens betydning, og tilknytningen til steder i Prousts roman i relasjon til Prousts eget liv.
Mauriac avslutter sin bok om Proust med "Några porträtt" - det er beretninger fra personer som har møtt Proust, som kjente han på en eller annen måte - de beskriver hans utseende og det inntrykket han ga på dem.
Min konklusjon på denne lille Proust-boken: Den ga meg et rikt, omfattende bilde av Marcel Proust, både som "privat-person" og som forfatter. Jeg føler jeg har kommet et lite stykke videre på min lange "Proust-vei"
Mine Proust-betraktninger 8: Olof Lagercrantz - Å lese Proust
Som temaet døden alltid er nærværende i menneskenes liv, sier Mauriac, slik er også sykdom og død til stede i Prousts verk. Proust vektlegger imidlertid ikke særlig døden hos "utenforstående", men hos noen av hans "nære" hovedpersoner får døden en sentral plass: Dette gjelder Swann for eksempel, og likeså mormoren - slagtilfelle, dødskamp og død er et sentralt tema, og ikke å forglemme den "maleriske" skildringen av Bergottes død foran Vermeers maleri. - "Död för alltid? Vem kan säga det."...."Ett av grundmotiven i Le temp perdu är just detta vi dör varje dag, vilket i olika former går som en röd tråd genom hela hans verk." (s.135)
"Vi själva sedda genom Marcel Prousts ögon." (s.142-145)
Mauriac peker her på at Marcel Proust har lagt sin egen person inn i flere av karakterene sine - ikke bare den ene hovedpersonen, men også Swann, Robert de Saint-Loup, Bergotte m.fl. - på denne måten blir Marcel Proust på en måte til stede i hele verket; og beskrevet på en slik måte at leserne samtidig kan identifisere seg selv: "Marcel Proust sedd genom egna ögon på samma gång och med samma rätt kan sägas vara vi själva, sedda genom Marcel Prousts ögon." (s.143)
"Ett strängt planlagt litterärt verk." (s.148-156)
Mauriac peker her på alt det planlagte konstruksjonsarbeid som ligger i Prousts livsverk - det kan sammenlignes med komposisjonen av en mektig symfoni eller byggingen av en katedral som aldri blir helt ferdig.
"Den lilla maddeleinen eller två sätt att minnas." (s.156-161)
Her er det igjen snakk om tante Léonies seremoni med kake og te - denne seremonien som alltid kan mane frem barndommens Combray (Illiers)
Den siste delen av Mauriacs bok (s.162-198) tar for seg musikkens betydning, og tilknytningen til steder i Prousts roman i relasjon til Prousts eget liv.
Mauriac avslutter sin bok om Proust med "Några porträtt" - det er beretninger fra personer som har møtt Proust, som kjente han på en eller annen måte - de beskriver hans utseende og det inntrykket han ga på dem.
Min konklusjon på denne lille Proust-boken: Den ga meg et rikt, omfattende bilde av Marcel Proust, både som "privat-person" og som forfatter. Jeg føler jeg har kommet et lite stykke videre på min lange "Proust-vei"
Mine Proust-betraktninger 8: Olof Lagercrantz - Å lese Proust
Forfatter: Lagercrantz,Olof
Publisert Oslo: Gyldendal, 1993
Språk:Norsk (bokmål)
Antall sider: 157 s.
Jeg har gjennom flere år lest Marcel Prousts romanverk På sporet av den tapte tid og nesten intet annet. Jeg har stirret ned i dens enorme vev og forsøkt å følge noen tråder. Boken er blitt et hjem for meg og har gitt meg trygghet. De mennesker jeg har møtt, har jeg betraktet i lys av dens skikkelser. Samtidens omveltinger har, slik det har forekommet meg, fremstått klarere for meg når jeg har hatt Proust ved min side. Nå da jeg forlater han, føler jeg meg som et barn som har gått seg vill. ( s.9)
Lagercrantz har begrenset seg til noen utvalgte temaer i denne boken,(se innholdslisten). Han begynner med "Lørdagiaden" - med forfatteren i På sporet som starter skrivingen av et lørdagsepos, lørdagiade: her berettes familiens lille lørdags hemmelighet - de spiser lunsjen en time tidligere enn på andre dager. Dette blir en samlende rutine av en lang rekke andre rutiner som gjennomsyrer hele verket. Hendelsen er forbundet med "hellige ritualer"; noe som kanskje innbyr til trygghet både hos forfatteren og leseren; og det innbyr til at alle kan identifisere seg innenfor disse rituelle rammene:(s.13)
Den mest fremtredende av disse rituelle handlingene er den mystiske, nærmest mytiske "prosessen" med madeleinekakens fortæring etter å ha vært dyppet i lindeblomst-te. Gjennom dette ritualet skapes lykkelige erindringer om barndommen. (Her er det vel også et sterkt innslag av Freuds vekt på å kalle frem i bevisstheten tidligere opplevelser og inntrykk.)
Lagercrantz påpeker at disse ritualene og konvensjonene også kan skjule det virkelige, sanne livet - det blir som en skyggetilværelse, og fernissen, lagene forleder oss: "Vil Proust minne oss om at intet er som vi tror det er?"..."Metaforene er sjelens sprog."(s.17)Kanskje er også Prousts trang til å skrive et ledd i det noen har omtalt som hans "blinde, vanvittige, besatte lengsel etter lykke."(s.18) - og før Proust startet på sitt lange roman epos skrev han til en venn: "Jeg føler hvor tomt mitt liv har vært og ser hundrevis av skikkelser til en roman og tusen ideer som ber om at jeg skal gi dem legemer, som skyggene i Odysséen når de ber Odyssevs om en slurk blod som skal gi dem livet tilbake."(s.18)
Om Proust skaper sine romanfigurer slik og gir de liv, ser det likevel ut til at de stadig synker tilbake til sin skyggeverden. Dette ser man kanskje spesielt når det gjelder fortellerens mor - hele livet bor de sammen i leiligheten i Paris, men ikke desto mindre forsvinner hun ofte ut av fortellingen, hun er på reise, eller det er en eller annen naturlig grunn til at hun ikke er "til stede". Det ser ut til at fortelleren kanskje har vanskelig for å si rett ut at hun er død. Som "skyggemor" vender hun tilbake til livet/romanen - hun blir sett av fortelleren.
Det neste temaet i Lagercrantz' bok er "Katedralen" (s.20).
Kirken Saint-Hilaire i romanen er St. Jacques i Illiers, eller romanens Combray. Denne kirken er sentral såvel i Combray- landsbyen og i Prousts roman forøvrig.
Den engelske kunstkritikeren og sosial-reformatoren John Ruskin blir også koblet til Prousts forkjærlighet for kirker.
Samtidig som han blir en slags fars-erstatning for Marcels virkelige far som har fått liten plass i romanen: "Min far næret forakt for arten av min intelligens", (s.20) - og Lagercrantz peker på at en slik forakt er vanskelig å bære; slik er fars-hengivelsen i stedet rettet mot Ruskin. (I romanen er vel Swann den som kommer nærmest Ruskin). Proust og "fortelleren" er sterkt opptatt av denne Ruskin og hans interesse for gotikken og katedraler - ja, så opptatt av dette at han nærmest dro ut på en pilegrimsreise etter Ruskins død for å beskue de katedraler Ruskin hadde beskrevet.
Og katedralene blir gjerne personifisert på en måte: Portalen til katedralen i Rouen blir lik en liggende skikkelse, og kirken utenfor Combray, Saint-André-des-Champs med alle sine gotiske skulpturer, laget på bakgrunn av levende modeller - slik at fortelleren i Prousts roman kan kjenne igjen romanfigurene i disse statuene. Slik blir Saint-André-des-Champs "en metafor for Prousts roman. På sporet av den tapte tid er bygget med en katedral som modell."(s.23)
"Tjenestepiken og kjærligheten" (s.26) :
"Musikkverket:" (s.32)
Lagercrantz peker på Prousts roman som et livsverk og som et musikkverk, symbolisert ved den figurative komponisten Vinteuil og hans sonate. Livsverket består av temaer, slik som i musikken. "Marcel Proust befinner seg i samme situasjon som Dante, og hans villdyr, som han ikke kan passere, heter Homoseksualiteten, Jødedommen og Moren" - sier Lagercrantz, og "som Dante mestrer han problemet ved å gå en omvei, og det er den som blir hans roman." (s.32-33) Disse temaene er representert av rollefigurer i romanen: Baron de Charlus blir "bæreren av forfatterens homoseksualitet", Swann står for Jødedommen og stiger frem stadig mer jødisk utover i romanen. "Moren og den farlige fristelse hun utøver, blir kamuflert og forvandlet, men er tilstede i hvert øyeblikk." (Lagercrantz s.33)
Lagercrantz peker på Charles Swann som romanens mannlige ideal - en kvinnebedårer hele livet. Fortellerens svermeriske forhold til Swann sidestilles med Prousts forhold til John Ruskin:
Swann er kunstelsker (slik som Ruskin), og den lettsindige Odette idealiserer han og dyrker gjennom Botticellis kvinneskikkelse Sippora -(Fra Botticellis maleri Moses' fristelser i det Sixtinske kapell) - Swann skaffer seg en reproduksjon av dette maleriet; og fortelleren "studerer Odette slik John Ruskin studerer de gotiske katedralene." (s.39) Swanns lengsel etter Odette sidestilles med fortellerens lengsel etter moren, og det godnattkysset som er så viktig å oppnå.
"Salongene." (s.56)
Her legger Lagercrantz vekt på fortellerens innpass i "salongene", og hvordan han lykkes med dette. Det er kontakten med vennen Robert de Saint-Loup og hertugfamilien de Guermantes som er "inngangsbilletten" her. Denne "higen etter salongene" er vel ganske ironisk fremstilt av Proust: "Sosietetens mennesker er, slik Proust skildrer dem, ofte latterlige, skremmende, grusomme og tankeløse. Men de er på en patetisk måte fanget i etikken og vekker forsåvidt medfølelse." (s.64) det ser ut til at Proust lar disse "opphøyde" karakterene miste glansen etter hvert utover i sitt verk.
"Mormors død." (s.73)
Fortellerens mormor er en betydningsfull karakter i verket, og hennes død har også en sentral plass i romanen. Lagercrantz peker på de motstridende følelser fortelleren har overfor henne: kjærlighets-følelse, men også skyldfølelse for den tid hun har ofret på han i form av pleie, omsorg og bekymring. Tiden rundt hennes død, med opptrinn av leger og ritualer er mesterlig skildret. "Her får vi servert noe av det mest fremragende i dødsdiktningens historie."(Lagercrantz s.75)
"Baron de Charlus." (s.80)
Den fjerde delen av "På sporet" har fått tittelen Sodoma og Gomorra. (Etter de de to demoraliserte byer i Første Mosebok som fikk sin straff fra Gud.) "Hos Proust står Sodoma som symbol for menn som elsker menn og Gomorra for den lesbiske kjærligheten."..."Dermed hadde han allerede i utgangspunktet felt en dom over dem som «elsker mot naturen» og som han selv tilhørte." (s.80)
Den mest fremtredende av de mange homoseksuelle i romanen er Baron de Charlus; denne personen opptrer fordekt og mystisk i flere kapitler i romanen før hans "egenart" åpenbares for fortelleren og leseren. "I romanen derimot elsker forfatteren bare kvinner og fordømmer homoseksualiteten som en last."(s.85) Lagercrantz peker på dette "dilemma" for Proust og at han selv "hørte til de fordømte i Sodoma, men at han for enhver pris ville skjule det." (s.86)
Proust-biografer har trukket frem at Proust var forelsket i kvinner som ung uten å ha seksuelle forhold til dem; og at han etter hvert hadde "mange heftige, svermeriske vennskapsforbindelser med menn...." (s.85)"En promiskuøs tendens var fra begynnelsen av tilstede i Prousts personlighet, og mot slutten av hans liv tok den muligens overhånd." (s.85)
"Albertine." (s.105)
I romanen er Albertine fortellerens store kjærlighet, men på en mystisk måte er hun sannsynligvis en mann i kvinneklær - lik maleren Elstir som har fremstilt Miss Sacipant slik at fortelleren er i tvil om modellens kjønn.(Modellen var Odette, Swanns kjæreste)(s.106)
Fortelleren har vel også sine tvil om Albertines tilbøyeligheter - han mistenker henne for en erotisk, lesbisk legning. Dette fører til at hun blir en fange i fortellerens foreldrehjem i Paris, og blir nærmest behandlet som en slavinne eller husdyr. (Dette innleder romanverkets femte del: "Fangen.")
I sitt fangenskap går hun på en mystisk måte over i flere andre skikkelser - blant annet en mannlig tjener fra Prousts hjem, likeså går hun inn i rollen som moren som nekter han et godnatt-kyss. Slik blir fortelleren ulykkelig og opprørt som i barndommen. I det hele tatt er fortellerens kjærlighet til Albertine en eiendommelig affære:"Det intime samlivet mellom de to elskende er omgitt av et slør......Det forekommer ingen skildring av normalt seksuelt fellesskap, men det blir sagt at de hengir seg til dristige erotiske fantasier." (s.115) Likevel er eiertrangen og sjalusien fortelleren føler overfor Albertine å sammenligne med "den fulle besittelsen av den elskede, det samme tyranniske krav som fortelleren som gutt følte overfor sin mor. Kjærligheten blir til lutter smerte fordi elskeren forlanger noe som intet menneske på jorden kan gi han - noe som befinner seg utenfor tid og rom. Sett i et slikt perspektiv er Albertine et symbol på det uoppnåelige." (s.115-116)
Fangenskapet ender med at Albertine reiser og romanens del "Uten Albertine" begynner - og fortelleren tar i bruk lokkemidler for å få henne tilbake - men plutselig kommer meldingen om at hun er død etter et fall av hest på en ridetur. "Fortellerens sjalusi overlever Albertines død. Det overrasker ikke, for det er sjalusien elskeren elsker og ikke dens gjenstand." (s.116) I etterkant dveler han i sjalusien og gransker Albertines liv og affærer, avslører "syndige" episoder fra hennes liv som lesbisk. - Og vi ser igjen at Proust ikke skriver om det han egentlig kunne skrevet om, alt er fordekt og noe annet ligger bak....
"Det Jødiske." (s.125)
Lagercrantz påpeker at Marcel Proust har et jødisk utseende etter sin jødiske mor, men at han ikke har gitt fortelleren noe jødisk preg; karakteren Swann derimot er jøde. "Proust befinner seg hva det jødiske angår i samme situasjon som overfor homoseksualiteten. Han besitter kunnskap hvis kilde han ikke vil redegjøre for." (s.125)
Lagercrantz sier: "Hvis Prousts roman hadde kommet ut i våre dager med nåtidens skjerpede oppmerksomhet overfor antisemittismen, er det fare for at Proust ville ha råket ille ut." (s.126) Proust fremstiller blant annet den jødiske familien Bloch i romanen på en usympatisk og latterlig måte. Lagercrantz:"Kanskje har Proust valgt å harselere for å overvinne sin skyhet overfor det jødiske." (s.127) - eller var det jødiske kanskje noe han skammet seg over, på linje med homoseksualiteten. Karakteren Swann står imidlertid i en mer opphøyet posisjon fordi han tilhører overklassen og er godt assimilert i det franske samfunnet. Dreyfus-saken har også fått sin plass i romanen, her drister Swann seg til å si at han tror på Dreyfus' uskyld - mens "fortelleren" derimot forholder seg kjølig til spørsmålet om Dreyfus er skyldig eller ikke. (Egen kommentar: Her taler vel Proust igjen med en "dobbel-stemme" - interessant å se at Proust faktisk "live" støttet Dreyfus; et gammelt notat om saken her ; slik at dette med antisemittisme i "På sporet" er vel nærmest ironisk ment og en anskueliggjøring av problemet, eller hva? Det forvirrer jo litt at Proust hevdet at han ikke støttet Dreyfus fordi han var jøde, men fordi et hvert menneske hadde krav på en rettferdig retts-behandling - så her er man like langt kanskje i spørsmålet om Prousts forhold til jødedom)
"Fortelleren." (s.141)
Dette er det siste temaet Lagercrantz tar opp i boken sin: "Det finnes tre fortellerplan. Øverst har vi Marcel Proust som er herskeren over hele teksten. Under han står fortelleren, som er Proust med en maske for ansiktet. Under fortelleren finner vi endelig den personen fortelleren forteller om, bokens helt, en yngre og mer uerfaren utgave av ham selv. Man kan aldri være sikker på hvem av de tre man står overfor." (s.142)
Som en avslutning tar Lagercrantz for seg alderdom og død, og alle de som dør i verket til Marcel Proust. (s.147)
Denne boken til Olof Lagercrantz ga meg egentlig en fin utdyping av det jeg allerede hadde funnet ut om Proust og roman-verket hans. Man kan vel få en hel del ut av Lagercrantz sine nedtegnelser uten å ha lest "På sporet", men jeg føler at jeg forstår mer av dette nå når jeg har lest en god del av hele romanverket.
Mine Proust-betraktninger 9: Marcel Proust og John Ruskin - Om Lesning
Jeg kom tilfeldigvis over et nytt lite tilskudd til mitt Proust- prosjekt...det var litt utenom programmet; men jeg fant denne lille boken på biblioteket i dag, glemte alt annet, satte meg ned og leste den mens jeg tok noen notater. Tankene i de to essayene var veldig fengslende, selv om de er skrevet for over hundrede år siden. Jeg ble akkurat ferdig med lesing og en rask kladd til jeg skulle møte en venninne på "stam-kaféen". Som vanlig fikk vi en veldig god meningsutveksling på litteratur, lesing og Proust mens vi gikk igjennom kladdnotatene mine. To-tre timer med fruktbar diskusjon ansporet meg til å blogge litt mens dette var ferskt.. (Og jeg sender en SMS til min venninne underveis:Godt i gang med bloggingen nå. Vår fine samtale i dag inspirerte meg. Du blir nevnt i innledningen. Skal bli ferdig før jeg tar ettermiddagsteen på senkvelden, dropper middagen. Klem. Randi
PS. Du var veldig åndfull i dag....)
Spesielt interessant ble dette stoffet fordi jeg nylig har lest Olof Lagercrantz' fine lille bok på samme tema: Om kunsten å lese og skrive, essaysamlingen han skrev i 1985 på svensk, oversatt til norsk 1988 -altså 100 år senere enn Proust og Ruskin. (I etterkant når jeg ser på hva disse tre sier om å lese, så utfyller de hverandre og man ser tydelig at litteratur, leseglede og dette å fordype seg i det skrevne ord er ikke noe som "går ut på dato", meninger, tanker og oppfatninger rundt dette for hundrede år siden er like aktuelle hundrede år senere...og det disse tre store personlighetene fikk sagt meg om dette temaet, gjorde meg bare enda mer glad i dette med å lese......
Proust og Ruskin uttaler seg om lesning:
Marcel Proust: Lesningens verden (s.7-29). Proust starter med å konstatere at lesestunden fra barndommen - da man følte at verden rundt og alle forstyrrelser skapte avbrudd i lesingen - men når han så senere i livet blar igjennom disse barndommens bøker - blir disse forgangne lesestunder (på tross av, eller nettopp på grunn av disse utenomliggende begivenheter) minnerike lik en kalender over dager som er blitt borte. Det som skjedde rundt lesingen har satt spor. (Det blir en slags "Remembrance of the Past" - Madeleine-kake-opplevelse i dette også).
Proust gjenskaper barndommens lesestunder gjennom et helt døgn - i spisestuen foran den varme kaminen, før lunsj-tid, bilder fra rommet gjenskapes - de håndmalte tallerknene på veggen, lyden av vannpumpen ute; det får han til å heve blikket fra boken, gjennom vinduet kan skimtes stemorsblomstene i bedene,
"stemorsblomster som så ut som de var plukket på denne alt for vakre himmelen som var som et gjenskinn av glassmaleriene i kirken som man enkelte ganger kunne se mellom takene i landsbyen, dyster når det brygget opp til tordenvær, eller etterpå, alt for sent, når dagen nesten var over."(s.8)...og så kommer avbruddet med kokken som skal dekke spisebordet,...lenge før hun burde komme...
Timene frem til lunsj var dyrebare, til avbruddet kom og foreldrene "uttalte de skjebnesvangre ordene:Nå får du lukke igjen boken, vi skal spise" (s.9)
Proust erindrer videre lunsjen og samtalene rundt bordet - spesielt grand-tantens kommentarer til maten, kokken, etikette, iblandet et snev av Beethovens sonater - hun uttaler seg med sikkerhet på slike områder, om "ting hvis regler og prinsipper hun hadde fått i arv fra sin mor,"....(s.10)
Etter lunsj kunne lesingen fortsette,(s.12-13) kanskje opp på hans eget rom - og her kommer Proust i sitt essay med en , etter mitt skjønn, vakker og nesten poetisk erindring, eller beskrivelse av barndoms-rommet hvor lesingen foregår - en sammenhengende skildring, langt mellom punktumer, om de i det hele tatt finnes, - og øynene vandrer under pauser i lesingen - ut gjennom vinduet, tankene går til kirken i nærheten (kirken er alltid sentral hos Proust og i barndommens Combray som dette egentlig handler om). Filosoferingen går videre fra reproduksjonen av Botticellis Våren, til det å kunne gå inn i et lite, fremmed hotell og lese der i ukjente omgivelser "hvor min fantasi begeistres ved følelsen av å være neddykket i noe som ikke er meg;" (s.15)Proust erindrer videre lunsjen og samtalene rundt bordet - spesielt grand-tantens kommentarer til maten, kokken, etikette, iblandet et snev av Beethovens sonater - hun uttaler seg med sikkerhet på slike områder, om "ting hvis regler og prinsipper hun hadde fått i arv fra sin mor,"....(s.10)
Proust gir en intens beskrivelse av dette å ta et fremmed hotellrom i "lesebesittelse" - han får det til å virke som noe spennende og nesten skremmende - å dra for vindus-slåene, å krype opp i sengen og legge seg under kalde , hvite lakener, og høre kirken i nærheten ringe "for hele byen de døendes og de elskendes søvnløse timer". - (Unnskyld meg, men dette får stå for min egen regning; jeg fikk assosiasjoner av dette og tolket det nesten som noe seksuelt - den lidenskapelige lesingen i et skremmende, fremmed hotell-rom - det er mange mennesker som finner spenning og ekstra seksuell pirring av å elske på merkelige eller fremmede steder.....vel - med den lidenskapen Proust skriver akkurat her i essayet, jeg bare tenkte....)
Etter lesestunden på rommet etter lunsjen - med avsporingen til hotell-rommet - fortsetter (lese-)dagen med tur i parken, spenningen og forventningen til å ta fatt på boken stiger, for han kan ikke lese før obligatoriske gjøremål er unnagjort, lek og en liten nistepakke. I idylliske omgivelser (her kommer naturen sterkt inn hos Proust også, slik som den opptar Ruskin) kunne han så finne en stille lund , bort fra de andre og boken kan endelig taes frem igjen. Da er "rommet" et annet - han erindrer dette "innelukkede" naturstedet, og beskriver det på en vakker måte. Alene, borte fra alle andre, det er enger, det er blomster, det er stillhet, man var skjult for de andre...at ropingen deres hørtes i det fjerne, ga bare trygghet, og kirkeklokken hørtes også her...men slagene, tiden kunne han ikke bestemme. Oppslukt i sin egen verden som han hadde vært.
Senere på kvelden, hjemme i sin egen seng, "ble også de siste aftentimene ramme om min lesning"...sier han.(s.17)"Da,med fare for å bli straffet hvis jeg ble oppdaget og for å bli liggende søvnløs kanskje hele natten når boken var slutt, tente jeg lyset igjen så snart mine foreldre hadde gått og lagt seg;" (s.18)
I essayet fortsetter Proust lesebetraktningene - dagen er kommet til en ende, og boken har tatt slutt - det er nattlig stille i en landsby med en kirke i sentrum:"Men hva nå? Denne boken, var den ikke annet enn dette? (s.19) Og hva med skapningene i boken som man hadde gitt sin kjærlighet og oppmerksomhet til: "skulle vi aldri få se igjen, vi skulle aldri få vite noe mer om dem. (s.19). Nysgjerrigheten var vekket, man ville vite mer om romanfigurene, følge dem videre; men det ser ut til at konklusjonen likevel blir: "Lesningen står på terskelen til det åndelige liv; den kan føre oss inn i det: den utgjør det ikke." (s.20)
Proust filosoferer videre over tanken om at bøkene kan spille samme rolle som "psykoterapeutene for enkelte nevrastenikere." (s.20) - (et godt sammenlignings-bilde med tanke på at essayet er skrevet i "glanstiden" for Freud og psykoanalysen)
Proust sier videre at lesingen kan anspore fantasien, men den kan ikke erstatte vår egen aktivitet. Han kaller lesingen et "incitament" som på en magisk måte kan anspore oss, åpne dører "til rom i vårt indre som vi aldri ville klart å trenge inn i ved egen hjelp," (s.22) - her følger han altså opp bildet på bøkenes rolle som psykoterapeut.
Slik beskriver han lesingens positive rolle, men han ser også farene ved overdrivelsen...."farlig når den , istedenfor å vekke oss til selvstendig åndelig liv, tenderer mot å erstatte det"...."en slags honning andre har gjort ferdig til oss og som vi bare behøver å rekke hånden ut etter i bibliotekenes hyller og passivt nippe til, mens legeme og tanke befinner seg i en tilstand av fullkommen hvile." (s.22)
Prousts filosofering går videre til forbindelsen mellom lesingen og det å lete etter "sannheten" - da ved å lete i og lese gamle dokumenter i kirker og klostre kanskje?
Proust trekker frem en annen fortreffelighet ved lesingen ved å se på den som et vennskap. Lesingen blir et enklere, renere, bedre vennskap enn de i det virkelige liv, der man må bekymre seg over om man blir likt, om man er taktfull nok osv. "Hele denne uroen som hører vennskapet til utånder på terskelen til dette rene og rolige vennskapet som lesningen representerer." (s.26) - interessante tanker dette. Slik føltes det kanskje for Proust selv også, og mange mennesker synes vel det er enklere å forholde seg til "vennskapet" med bøker enn kompliserte forhold til andre mennesker... .
Essayet avsluttes med tanker rundt grunnen til at "store åndspersonligheter viser en forkjærlighet for klassiske verker," (s.27) - De klassiske verkene, mener Proust, har ikke bare den skjønnheten i seg som deres "skaper har nedlagt i dem." (s.27) (altså forfatteren) - "De får en annen og enda mer gripende skjønnhet av det faktum at selve stoffet de er laget av, det vil si det språket de er blitt skrevet på, er som en gjenspeiling av livet selv." (s.27) - her dveles det ved verdien av å bevare minnene om skikker og holdninger som ikke lenger eksisterer. Proust går faktisk så langt tilbake som bibelen i de klassiske litteraturverk, nevner Lukas evangelium, likeså Den Gudommelige komedie (Dante), Shakespeares skuespill og verker av Racine og Molière - her er det snakk om klassisk, litterær dannelse; en kulturarv som lesingen kan bevare og bringe videre.
John Ruskin: Sesam og Liljer - Om kongers skattkamre (s.31-81)
Essayet er egentlig et foredrag, det fikk man en hyggelig fornemmelse av når man leste det. jeg har valgt å konsentrere meg mest om Proust, derfor nevner jeg dette bare kort - det har sin interesse å sammenligne disse to litt. han snakker om skattene gjemt i bøker, og hvordan man skal finne dem - at man må studere ordene nøye og være sikker på å forstå meningen, "bokstav for bokstav". Han bruker en tekst av Milton for å påpeke bruk av rett ordvalg. Egen betraktning: Ruskin følte jeg skilte seg en del fra Proust som lever i bokverdenens stemning, for han var det ikke nødvendig å "dissekere" ordene. Ruskin er mer formalistisk og tørr for å si det slik..
Ekstra: En artikkel om Ruskin og Proust fra Dagbladets Kultur
Boken har et etterord: Om Ruskin, Proust og lesningens muligheter - av Ragnhild Evang Reinton. (s.81-11)
jeg likte formuleringen "lesningens muligheter"; for det var jo dette som var den egentlige kjernen i det Proust og Ruskin tok for seg.
Reinton stiller spørsmålet: Hvorfor beskjeftige seg med over hundre år gamle tekster om lesning når det finnes så mye moderne teori om dette? Og hvorfor briten John Ruskin og franskmannen Marcel Proust?" (s.81) Et av svarene mener hun kan være at de gir distanse til vår egen tid - slik at vi kan se oss selv med litt andre øyne.
Reinton skriver litt om leseren og leseteori de siste ti-årene - at moderne teori trekker leseren mer og mer med i forfatterens prosess, og at Ruskin og Proust foregrep disse tankene på hver sin måte - altså: "oppmerksomheten mot leserens aktive medvirkning." (s.82) Ruskin og Proust har interessante berøringspunkter, og spesielt Proust lot seg inspirere og utfordre av den britiske filosofen. Reinton sier:"Etter min mening er det samspillet mellom deres syn på lesning som er mest engasjerende å beskjeftige seg med i dag." (s.82) Reinton redegjør videre lit for Ruskins liv, tanker og filosofi - hans politiske syn og hans syn på menneskets forhold til naturen, og ikke minst kunsten i relasjon til teknikk og vitenskap.
Reinton tar også opp forholdet mellom Ruskin og Proust, og de stadier dette forholdet ser ut til å ha gjennomgått. (s.92), og de ambivalente følelser Proust ser ut til å ha hatt i sine holdninger til Ruskin. Reinton prøver også å summere opp de to personlighetenes likheter eller heller ulikheter rundt "lesning" og i synet på "forfatteren".
Hun avslutter sitt etterord om Ruskin-Proust-lesningens-muligheter slik:
"Kanskje vi som lesere bør ha med oss begge disse to lesemåtene, ikke bare hengivelsen til det leste og mottagelsen av det fremmede, men også tilskyndelsen til å skrive og tenke videre."(s.111)
(Se også Tanker om bok: Om kunsten å lese og skrive)
Ser ut som jeg bør ta en opptelling av bøkene i Proust-samlingen min nå, foruten de jeg har lånt på biblioteket, har jeg stadig utvidet samlingen min, den siste kom i dag...har ikke hentet den på posten enda, men den ser spennende ut i omtalen hos Amazon:(og man kan laste ned noen gratis-sider her)
Mine Proust-betraktninger 13: Gordon Hølmebakk - Marcel Proust
Forfatter:Gordon Hølmebakk
Forlag:Gyldendal
utgitt:2003
Innbinding:Innbundet
Sider:461
Språk:Bokmål
Emne:Litteratur
Litteraturform:Essays
Jeg konsentrerte meg om essayet eller artikkelen: Marcel Proust (H.s.112-133) - H.s står for henvisning til sitater fra Hølmebakks Lest og skrevet, side-tall.
Forøvrig leste jeg raskt igjennom innholdet i hele boken som er en samling nedtegnet av Gordon Hølmebakk over tid, det dreide seg om festskrift, artikler, essay om litteratur, biografiske opplysninger osv.
Hølmebakk, som var knyttet til Gyldendal forlag i over førti år, skulle være godt kjent med litteratur- og forfatter-verdenen.
I essayet om Marcel Proust har han da også lagt ganske stor vekt på Proust sitt forhold til sin forlegger.
Hølmebakk starter med å si at svært mange "Proust-tilbederes kjennskap til På sporet av den tapte tid I-XII begrenser seg til lesning av verkets første bind." (H.s.112)
Hølmebakk betegner videre Proust som en av litteraturens stormestre, og peker på den betydningen Proust har hatt for mange. (Se også innledningen til Olof Lagercrantz i hans Att läsa Proust).
Proust må kanskje ansees som en vanskelig dikter, sier Hølmebakk videre, og at det er grunnen til at mange "gir opp."
Likt med Lagercrantz legger også Hølmebakk vekt på dette med "tid og forvandling" (H.s.113) som man finner hos Proust - dette at enkelte i persongalleriet ser ut til å gjennomgå en metamorfose. Den vakre baron de Charlus for eksempel går fra å være en viril dandy til en storvommet "lallende olding" - "en studie i senilitet, men også en forvandling.."(H.s.114). Interessant, men også en naturlig prosess - sammenhengen mellom tid og forvandling.
Hølmebakk tar også for seg Prousts bruk av modeller. Det blir ofte et puslespill om man vil finne tilbake til originalen fordi personene "låner trekk fra flere, i blant et utall faktiske personer." (H.s.114) Det er ikke uvanlig med trekk fra opptil ti-tolv personemodeller i en Proust karakter.
Deretter stiller Hølmebakk spørsmålet: "Hvem er Marcel?" - et spørsmål som kanskje er et av de mest vesentlige for leserne.Hølmebakk tar også for seg Prousts bruk av modeller. Det blir ofte et puslespill om man vil finne tilbake til originalen fordi personene "låner trekk fra flere, i blant et utall faktiske personer." (H.s.114) Det er ikke uvanlig med trekk fra opptil ti-tolv personemodeller i en Proust karakter.
"Vi har Prousts egne ord for at noe avgjørende skjedde med hans forhold til verket da han gav hovedpersonen sitt eget navn. Men hvem er Marcel?" (H.s.114) Hølmebakk trekker frem den følelsen av martyrium og pine som utviklet seg hos Proust etter hvert - og hans avsløringer av homoseksuell legning og praksis.
Hølmebakk påpeker det uklare her - uklart når det gjelder romanverkets "point of view" - og uklart hvor forfatteren er i forhold til verket. Jeg vil formulere det så enkelt: Hvor mye utenfor sitt verk er Marcel Proust , og hvor mye er han med i selve verket?
Hølmebakk bruker det gamle greske "ordtaket at "Reven vet mange ting, men pinnsvinet vet én stor ting." (H.s.116)Og Proust plasseres i kategorien rev, erkerev sogar, "i sannhet en dikter for alle årstider. Var det ikke så, ville det ha vært uråd å forstå hvorfor han ble betydningsfull for tre så forskjellige forfattere som Hans E. Kinck, Johannes Thrap-Meyer og Dag Solstad."(H.s.117) (Sidesprang - egen kommentar:Det var vel den greske forfatteren Arkhilokhos som brukte dette bildet ca 650 f.Kr - og idéhistorikeren Isaiah Berlin har brukt dette for å sette en "merkelapp" på forfattere og forskere som er rever, og de som er pinnsvin. Rever er litt over alt, er nysgjerrige, og utforsker ulike temaer, og veksler lett mellom ulike uforenelige oppfatninger.Reven kan mange knep, står for kompleksitet, mens pinnsvinet kan ett viktig knep, står for simplisitet.....ikke godt å si hva som er best - men at Proust er sammensatt og kompleks er det nok ingen tvil om.)
Hølmebakk har viet stor plass til forfatterens forhold til forleggeren i dette essayet. Her pekes det på den økonomiske avhengigheten, og dette at flere forfattere dras inn i et intimt samarbeidsforhold med sin forlegger - han bruker Kafkas kompliserte forhold til forleggeren Kurt Wolff som et eksempel. Marcel Proust var "bundet" til forlegger Gaston Gallimard (1881-1875) i flere år, fra 1912 til 1922.
Og interessant er den korrespondansen dette forfatter-forlegger-forholdet resulterte i. En korrespondanse som var så spesiell at den ble utgitt i bokform under tittelen Correspondance etter Prousts død (1989). Deres forhold begynte ikke så godt, da bindet "Veien til Swann" (av På sporet..)skulle utgies, ble manuskriptet fatalt avvist av forleggeren først, han hadde visstnok ikke åpnet manuskript-pakken i det hele tatt.
Prousts trofaste hushjelp gjennom de siste åtte år av hans liv, Céleste Albaret, har også beskrevet denne forlegger-affæren. Korrespondansen vitnet om at forleggerens fadese med manuskript-avvisning av første bind, hadde fått forleggeren til å legge seg ganske flat for Prousts krav og betingelser etter hvert. "Correspondance" ble en bok med mer enn fire hundrede brev og en tydelig-gjøring av forfatter-forlegger problematkken: "....disse problemene forstørret opp og formulert med en skarphet og detaljrikdom som gjør Correspondance enestående i forleggerprofesjonens brevlitteratur."(H.s.126)Correspondance viser også en Proust som var ganske åpenhjertig med hensyn til homoseksualitet, her var homoseksualiteten "personifisert i Baron de Charlus" (H. s.126), og den tydelige modellen var Robert de Montesquiou.
"Så djerv er denne skildringen - skriver Proust - at den kanskje vil sjokkere Dem, og om den ikke vil sjokkere Dem, kan den sjokkere leserne, og pressen, og føre til angrep på forlaget"...(H.s.126-127) - og svaret fra forleggeren var oppmuntrende her, de ville støtte forfatteren.
Correspondance viser en hissig brev-utveksling angående dette. "Forfatter og forlegger maktet aldri å komme frem til en klar og ryddig løsning på dette problemet." (H.s.128)
Hølmebakk påpeker også at Correspondance bekrefter inntrykket fra flere kilder om at atmosfæren "i det litterære Paris var lukket." (H.s.128) - og til tider opphetet skribentene imellom. En amper atmosfære kommer i hvert fall ofte til syne i korrespondansen mellom Proust og forlegger; Proust gir uttrykk for at "Gallimard gjør ikke nok for ham, er annetsteds eller utilgjengelig når han ringer, tar for sjelden initiativ." (H.s.129) - i det hele tatt blir forleggeren skjelt ut av Proust; det virker som han vil settes i en særstilling blant konkurrerende forfatter-rivaler. Konflikter rundt kontraktene blir også synliggjort i korrespondansen. I det hele tatt gir denne brevsamlingen mellom Proust og forlegger et helt annet bilde av Proust enn det som kommer frem gjennom verket hans.
Konklusjon: Av alt det som er skrevet om personen Proust, om forfatteren, om forfatterskapet hans, er det utrolig interessant å se hva ulike litteratur-forskere legger vekt på. I dette essayet av Gordon Hølmebakk synes jeg at jeg lærte en ny side av Proust: Den praktiske nødvendige forlegger-siden av et forfatterskap.
Dess mer jeg leser rundt Proust, dess flere synsmåter jeg får med meg, dess mer spektakulært og sammensatt blir mitt bilde av Marcel Proust....jeg fortsetter min leting på sporet av Marcel Proust.
Dess mer jeg leser rundt Proust, dess flere synsmåter jeg får med meg, dess mer spektakulært og sammensatt blir mitt bilde av Marcel Proust....jeg fortsetter min leting på sporet av Marcel Proust.
Marcel Proust "prosjekt"
Kronologisk liste
Linker til Marcel Proust prosjekt, kronologisk rekkefølge
Blogg-postene om Proust bør leses i kronologisk rekkefølge slik:
1 - 2 - 3A - 3B - 3C - 4 - 5 - 6 - 7 - 8 - 9 - 10 - 11 - 12 - 13
1 - 2 - 3A - 3B - 3C - 4 - 5 - 6 - 7 - 8 - 9 - 10 - 11 - 12 - 13
Mine Proust-betraktninger 6: Marcel Proust og "rommet"
Mine Proust-betraktninger 7: Claude Mauriac - Proust
Mine Proust-betraktninger 8: Å lese Proust - Olof Lagercrantz
Mine Proust-betraktninger 9: Marcel Proust og John Ruskin - Om Lesning
Mine Proust-betraktninger 10: Var det slik musikk Marcel Proust gjerne lyttet til
Mine Proust-betraktninger 11: Remembrance of Things Past - "På sporet" -dramatisering i lyd
Posts
.png)
