Claude Mauriac (25.04.1914 – 22.03.1996), fransk forfatter og journalist. Sønn av den franske forfatteren François Mauriac som fikk Nobels pris i litteratur 1952. Han var Charles de Gaulles sekretær fra 1944 til 1949. Han har skrevet en del på Marcel Proust og var gift med en slektning av Proust..
Forfatter:Mauriac, Claude
Tittel: Marcel Proust i bilder och dokumentForlag/år: Lund - Gleerup, 1969
Språk: Svensk (oversetter:Karin Borg)
207 s. ill.
Dette var en fin, liten bok. Det første jeg merket meg var innholdslisten. Korte stikkord, som vekket min nysgjerrighet.Men det lille formatet med liten skrift, gjorde den litt tung å lese - selv om innholdet i seg selv ikke var vanskelig å få med seg.Boken starter med en grei oversikt over viktige begivenheter i Marcel Prousts liv (s.7-18):
Det starter med 3.september 1870 da dr.Adrian Proust gifter seg med Jeanne Weil, og Marcel Proust blir født 10.juli 1871.
Opptegnelsene slutter med 18.november 1922 da Marcel dør, med tilføyelser på en del årstall frem til 1952 da ulike utgivelser av Prousts verker publiseres etter hans død. Fra 1923 til 1935 er det Marcels bror Robert Proust som tar hånd om utgivelses-prosessen.Claude Mauriac begynner med å skildre det han kaller en forlenget barndom hos Proust - et hyper-følsomt barn som aldri kunne slå seg til ro om kvelden uten et beroligende kyss av sin mor. Dette ble da også en vesentlig faktor i hans diktning. Mauriac peker på den sterke morsbindingen hos Proust som gjorde seg utslag i at han bodde hos moren til hun døde; da var Marcel 35 år. Dette sykelig følsomme barnet finner vi igjen i Prousts romaner når han som voksen fremdeles befinner seg "inne i barndommens" sceneri. Mauriac legger også vekt på det vanskelige forholdet mellom Marcel og faren, Adrien Proust - det er vel noe sterkt freudiansk Oedipus kompleks over dette. Proust sier at han ikke prøvde å gjøre faren til lags, og at han følte fars-personen som "den mørka punkten i hans liv" (Mauriac s.19).
For å belyse forholdet mellom Marcel og moren viser Mauriac til et intimt brev Proust skriver til vennen Robert de Montesquiou etter morens død. (Brev fra Proust til Montesquiou, fransk tekst - mer om forholdet til denne dandyen i et annet blogg-innlegg)(Portrettert av Giovanni Boldini i 1897)
I brevet til vennen beskriver Proust sin kjærlighet til moren og hvor vanskelig det er å leve uten henne , at livet blir uten mening uten morens varme, kjærlighet og trøst - det meste av dette gripende, betagende brevet er gjengitt i Mauriacs bok; og det avslører virkelig den sterke bindingen og kjærligheten som har vært mellom Marcel og moren. Likeså at moren fortsatte å se på sønnen som en fire år gammel gutt hele livet. Marcel - morens lille prins: (bilde)
For å belyse forholdet mellom Marcel og moren viser Mauriac til et intimt brev Proust skriver til vennen Robert de Montesquiou etter morens død. (Brev fra Proust til Montesquiou, fransk tekst - mer om forholdet til denne dandyen i et annet blogg-innlegg)(Portrettert av Giovanni Boldini i 1897)
Mauriac sier om brevet: "Detta vacra, smärtfyllda brev avslöjar en sort egocentricitet i Marcel Prousts kärlek till modern...(s.23)
Mauriac fremhever videre hvor nærtagende, fintfølende og engstelig Marcel var som barn - at han ofte gråt og var urolig. Dette vakte både morens, mormorens og farens bekymring.
Også i det selvbiografiske verket Jean Santeuil, som kom ut etter Prousts død i 1952, skildrer Proust dette engstelige, følsomme barnet.
Mauriac drar også frem et annet trekk ved Prousts personlighet: hans generøsitet og hjelpsomhet; hans trøst og støtte til venner og hans gavmildhet, en gavmildhet som Mauriac mener nærmest grenset til sløseri.
Mauriac dokumenterer og bygger mye av sin karakterisering av Marcel Proust på brever som han henviser til. Det er utrolig mye interessant stoff han har sporet opp; slik er denne "dokumentære" lille Proust-boken en fantastisk kilde til Prousts liv og karakter.
Fornøyelig er også Mauriacs understreking av Prousts evne til å nyte og lide - (som Mauriac kaller det) -"Redan från början var Marcel Prousts förmåga att njuta lika stor som hans förmåga att lida - det vill säga gränslös."
I de årene Marcel ikke var altfor svak av sin astmasyke, var livet en fest og nytelse; det være seg mat, malerkunst, musikk (Vinteuils sonate), naturen med blomstring og lyder, stjernehimmelen - Marcel Proust lar seg sanselig beruse av alt dette og mer til.
Hånd i hånd med nytelsen, går vel også lidelsen hos Marcel Proust - svak og nervøs som barn ble han tidlig en "kronsisk sjukling", sier Mauriac (s.54) - og etter hvert tok vel lidelsen større plass - Proust stenger seg inne og skriver i de senere år, stenger til og med lyder ute ved å kle veggene med korkplater - det er nesten som man ser en slags nytelse i den måten han dyrker lidelsen, sykdommen og isolasjonen på.
"Lusten, olusten och tvånget att skriva." (s.69-79):
Her fremhever Mauriac at litteraturen var det som ga den mest fullkomne form for liv hos Marcel Proust, det som ga livet verdi og mening. Prousts kjærlighet til lesing og bøker var altoppslukende gjennom hele livet. Dette gir han også uttrykk for i sine romaner, for eksempel gjennom karakterer som Bergotte-forfatter. (Se også Om Lesning). Litteraturen er det Proust fullstendig vier og gir sitt liv til - han skriver seg jo inn i døden med verket "På sporet..." - for ikke å si: inn i udødeligheten.
I kapitlet "Societetsmänniskan och snobbismen" (s.80-94) tar Mauriac for seg Prousts forhold til sosieteten, man kan undres over hvor sterkt Proust ønsker å være en del av en snobbet overklasse, eller hvor mye av det han skriver er ironi og harselas over denne "kulturen". Romanfiguren Swann for eksempel, har Proust skapt han i beundring eller i ironi? Mauriac trekker frem Prousts ambiguitet her - Proust elsker sosieteten og ønsker å være en del av den, samtidig er han skamfull over denne holdningen, han vil kanskje ut av det han har latt seg fange inn i. Mauriac bruker karakteren Jean Santeuil til å underbygge sitt syn her (Jean Santeuil er en uferdig roman som ikke ble utgitt før i 1954). Jean Santeuils sosietetsliv er noe Marcel Proust kan identifisere seg med..."delar hans framgångar, gör den tillfredsställelse han finner i fåfänga och högmod till sin egen." (s.85) - Videre sier Mauriac: "Marcel Proust lyckades emellertid mycket snabbt övervinna sin snobbism"...Et eksempel Mauriac gir på dette er når "Marcel Proust", eller hovedpersonen i "På sporet" skal presentere den adelige Guermantes for sin mor - han gjør dette uten å fremheve Guvernantes som særlig betydningsfull, uten særlig seremoni og fakter..(s.91)..og etter hvert i romanen trekker Proust seg ut av snobbismen. "Snobbismen slutar där kärleken börjar"...sier Mauriac (s.94)
"Kärleken." (s.91-123):
Mauriac påpeker den sentrale posisjon Proust har gitt kjærligheten i sitt verk, med karakteren Swann og den grundige omtalen av hans kjærlighetsliv (Un amour de Swann) i forholdet til Odette. Proust følger en klassisk oppskrift her, mener Mauriac..det er brevskriving med utspekulert hensikt, det er sjalusi, det er mistro - til og med til Odette og hennes venninneforhold. Den samme klassisismen mener Mauriac man finner i Albertine disparue-delen (Albertine Gone) av verket: "också här tar älskaren sin tillflykt till det ynkliga knepet med brevet." (s.99) Mauriac drar også frem de lesbiske/homofile antydninger man finner i Prousts verk og som relateres til Marcel Prousts eget liv. Det vises til Prousts egne antydning: "att hans förhållande til kvinnor alltid varit av rent sjålslig art och att han aldrig upplevd verklig kärlek utom med män," (s.111) - Mauriac peker også på at Proust hensynsfullt ikke avslørte den homoseksuelle side av sin natur mens moren levde: "Efter moderns död behövde Proust inte längre vara rädd för den säkerligen oändligt stora sorg han skulle vållat henne genom att avslöja denne sida av sin natur, något som hon alltså blev förskonad från att uppleva." (s.113)
Mauriac fremhever videre hvor nærtagende, fintfølende og engstelig Marcel var som barn - at han ofte gråt og var urolig. Dette vakte både morens, mormorens og farens bekymring.
Også i det selvbiografiske verket Jean Santeuil, som kom ut etter Prousts død i 1952, skildrer Proust dette engstelige, følsomme barnet.
Mauriac drar også frem et annet trekk ved Prousts personlighet: hans generøsitet og hjelpsomhet; hans trøst og støtte til venner og hans gavmildhet, en gavmildhet som Mauriac mener nærmest grenset til sløseri.
Mauriac dokumenterer og bygger mye av sin karakterisering av Marcel Proust på brever som han henviser til. Det er utrolig mye interessant stoff han har sporet opp; slik er denne "dokumentære" lille Proust-boken en fantastisk kilde til Prousts liv og karakter.
Fornøyelig er også Mauriacs understreking av Prousts evne til å nyte og lide - (som Mauriac kaller det) -"Redan från början var Marcel Prousts förmåga att njuta lika stor som hans förmåga att lida - det vill säga gränslös."
I de årene Marcel ikke var altfor svak av sin astmasyke, var livet en fest og nytelse; det være seg mat, malerkunst, musikk (Vinteuils sonate), naturen med blomstring og lyder, stjernehimmelen - Marcel Proust lar seg sanselig beruse av alt dette og mer til.
Hånd i hånd med nytelsen, går vel også lidelsen hos Marcel Proust - svak og nervøs som barn ble han tidlig en "kronsisk sjukling", sier Mauriac (s.54) - og etter hvert tok vel lidelsen større plass - Proust stenger seg inne og skriver i de senere år, stenger til og med lyder ute ved å kle veggene med korkplater - det er nesten som man ser en slags nytelse i den måten han dyrker lidelsen, sykdommen og isolasjonen på.
"Lusten, olusten och tvånget att skriva." (s.69-79):
Her fremhever Mauriac at litteraturen var det som ga den mest fullkomne form for liv hos Marcel Proust, det som ga livet verdi og mening. Prousts kjærlighet til lesing og bøker var altoppslukende gjennom hele livet. Dette gir han også uttrykk for i sine romaner, for eksempel gjennom karakterer som Bergotte-forfatter. (Se også Om Lesning). Litteraturen er det Proust fullstendig vier og gir sitt liv til - han skriver seg jo inn i døden med verket "På sporet..." - for ikke å si: inn i udødeligheten.
I kapitlet "Societetsmänniskan och snobbismen" (s.80-94) tar Mauriac for seg Prousts forhold til sosieteten, man kan undres over hvor sterkt Proust ønsker å være en del av en snobbet overklasse, eller hvor mye av det han skriver er ironi og harselas over denne "kulturen". Romanfiguren Swann for eksempel, har Proust skapt han i beundring eller i ironi? Mauriac trekker frem Prousts ambiguitet her - Proust elsker sosieteten og ønsker å være en del av den, samtidig er han skamfull over denne holdningen, han vil kanskje ut av det han har latt seg fange inn i. Mauriac bruker karakteren Jean Santeuil til å underbygge sitt syn her (Jean Santeuil er en uferdig roman som ikke ble utgitt før i 1954). Jean Santeuils sosietetsliv er noe Marcel Proust kan identifisere seg med..."delar hans framgångar, gör den tillfredsställelse han finner i fåfänga och högmod till sin egen." (s.85) - Videre sier Mauriac: "Marcel Proust lyckades emellertid mycket snabbt övervinna sin snobbism"...Et eksempel Mauriac gir på dette er når "Marcel Proust", eller hovedpersonen i "På sporet" skal presentere den adelige Guermantes for sin mor - han gjør dette uten å fremheve Guvernantes som særlig betydningsfull, uten særlig seremoni og fakter..(s.91)..og etter hvert i romanen trekker Proust seg ut av snobbismen. "Snobbismen slutar där kärleken börjar"...sier Mauriac (s.94)
"Kärleken." (s.91-123):
Mauriac påpeker den sentrale posisjon Proust har gitt kjærligheten i sitt verk, med karakteren Swann og den grundige omtalen av hans kjærlighetsliv (Un amour de Swann) i forholdet til Odette. Proust følger en klassisk oppskrift her, mener Mauriac..det er brevskriving med utspekulert hensikt, det er sjalusi, det er mistro - til og med til Odette og hennes venninneforhold. Den samme klassisismen mener Mauriac man finner i Albertine disparue-delen (Albertine Gone) av verket: "också här tar älskaren sin tillflykt till det ynkliga knepet med brevet." (s.99) Mauriac drar også frem de lesbiske/homofile antydninger man finner i Prousts verk og som relateres til Marcel Prousts eget liv. Det vises til Prousts egne antydning: "att hans förhållande til kvinnor alltid varit av rent sjålslig art och att han aldrig upplevd verklig kärlek utom med män," (s.111) - Mauriac peker også på at Proust hensynsfullt ikke avslørte den homoseksuelle side av sin natur mens moren levde: "Efter moderns död behövde Proust inte längre vara rädd för den säkerligen oändligt stora sorg han skulle vållat henne genom att avslöja denne sida av sin natur, något som hon alltså blev förskonad från att uppleva." (s.113)
"Döden." (s.124-140)
Som temaet døden alltid er nærværende i menneskenes liv, sier Mauriac, slik er også sykdom og død til stede i Prousts verk. Proust vektlegger imidlertid ikke særlig døden hos "utenforstående", men hos noen av hans "nære" hovedpersoner får døden en sentral plass: Dette gjelder Swann for eksempel, og likeså mormoren - slagtilfelle, dødskamp og død er et sentralt tema, og ikke å forglemme den "maleriske" skildringen av Bergottes død foran Vermeers maleri. - "Död för alltid? Vem kan säga det."...."Ett av grundmotiven i Le temp perdu är just detta vi dör varje dag, vilket i olika former går som en röd tråd genom hela hans verk." (s.135)
"Vi själva sedda genom Marcel Prousts ögon." (s.142-145)
Mauriac peker her på at Marcel Proust har lagt sin egen person inn i flere av karakterene sine - ikke bare den ene hovedpersonen, men også Swann, Robert de Saint-Loup, Bergotte m.fl. - på denne måten blir Marcel Proust på en måte til stede i hele verket; og beskrevet på en slik måte at leserne samtidig kan identifisere seg selv: "Marcel Proust sedd genom egna ögon på samma gång och med samma rätt kan sägas vara vi själva, sedda genom Marcel Prousts ögon." (s.143)
"Ett strängt planlagt litterärt verk." (s.148-156)
Mauriac peker her på alt det planlagte konstruksjonsarbeid som ligger i Prousts livsverk - det kan sammenlignes med komposisjonen av en mektig symfoni eller byggingen av en katedral som aldri blir helt ferdig.
"Den lilla maddeleinen eller två sätt att minnas." (s.156-161)
Her er det igjen snakk om tante Léonies seremoni med kake og te - denne seremonien som alltid kan mane frem barndommens Combray (Illiers)
Den siste delen av Mauriacs bok (s.162-198) tar for seg musikkens betydning, og tilknytningen til steder i Prousts roman i relasjon til Prousts eget liv.
Mauriac avslutter sin bok om Proust med "Några porträtt" - det er beretninger fra personer som har møtt Proust, som kjente han på en eller annen måte - de beskriver hans utseende og det inntrykket han ga på dem.
Min konklusjon på denne lille Proust-boken: Den ga meg et rikt, omfattende bilde av Marcel Proust, både som "privat-person" og som forfatter. Jeg føler jeg har kommet et lite stykke videre på min lange "Proust-vei".
Som temaet døden alltid er nærværende i menneskenes liv, sier Mauriac, slik er også sykdom og død til stede i Prousts verk. Proust vektlegger imidlertid ikke særlig døden hos "utenforstående", men hos noen av hans "nære" hovedpersoner får døden en sentral plass: Dette gjelder Swann for eksempel, og likeså mormoren - slagtilfelle, dødskamp og død er et sentralt tema, og ikke å forglemme den "maleriske" skildringen av Bergottes død foran Vermeers maleri. - "Död för alltid? Vem kan säga det."...."Ett av grundmotiven i Le temp perdu är just detta vi dör varje dag, vilket i olika former går som en röd tråd genom hela hans verk." (s.135)
"Vi själva sedda genom Marcel Prousts ögon." (s.142-145)
Mauriac peker her på at Marcel Proust har lagt sin egen person inn i flere av karakterene sine - ikke bare den ene hovedpersonen, men også Swann, Robert de Saint-Loup, Bergotte m.fl. - på denne måten blir Marcel Proust på en måte til stede i hele verket; og beskrevet på en slik måte at leserne samtidig kan identifisere seg selv: "Marcel Proust sedd genom egna ögon på samma gång och med samma rätt kan sägas vara vi själva, sedda genom Marcel Prousts ögon." (s.143)
"Ett strängt planlagt litterärt verk." (s.148-156)
Mauriac peker her på alt det planlagte konstruksjonsarbeid som ligger i Prousts livsverk - det kan sammenlignes med komposisjonen av en mektig symfoni eller byggingen av en katedral som aldri blir helt ferdig.
"Den lilla maddeleinen eller två sätt att minnas." (s.156-161)
Her er det igjen snakk om tante Léonies seremoni med kake og te - denne seremonien som alltid kan mane frem barndommens Combray (Illiers)
Den siste delen av Mauriacs bok (s.162-198) tar for seg musikkens betydning, og tilknytningen til steder i Prousts roman i relasjon til Prousts eget liv.
Mauriac avslutter sin bok om Proust med "Några porträtt" - det er beretninger fra personer som har møtt Proust, som kjente han på en eller annen måte - de beskriver hans utseende og det inntrykket han ga på dem.
Min konklusjon på denne lille Proust-boken: Den ga meg et rikt, omfattende bilde av Marcel Proust, både som "privat-person" og som forfatter. Jeg føler jeg har kommet et lite stykke videre på min lange "Proust-vei".
Posts
.png)
.jpg)
No comments:
Post a Comment