Tanker om bok - Thure Erik Lund: Straahlbox

 

Tittel: Straahlbox
Forfatter: Thure Erik Lund
Sideantall: 496
Innbinding: Innbundet
Målform: bm
ISBN: 9788203195600
Utgivelsesår: 2010
Forlag: Aschehoug

Fra forlagets side:

"Straahlbox" er en bok full av historier som vokser ut av teksten og tar oss over alle grenser språklig, mentalt og verdslig. Teksten vrir og vrenger på seg, forskyver tid og rom og identitet, og tvinger leseren til hele tiden å justere sin forståelsesplattform for ikke å miste fotfestet. Slik leder fortelleren leseren stadig dypere ned og rundt i menneskenes innerste gjemmer. Det er smertefullt og samtidig eggende, trist og uendelig rørende, klart og ugjennomtrengelig, som den materielle verden er.

Shraahlbox" ble nominert til Brageprisen. Bragepris-juryens uttalelse:

"Straahlbox" er et vanskelig, grensesprengende og nærmest grenseløst verk. Slik fortellerinstansen i romanen forskyves underveis, dannes også stadig nye meningsstrukturer. Mange av dem intrikate, noen uforståelige og de fleste av dem høyst originale.
Ingen skriver som Thure Erik Lund i den norske samtidslitteraturen. Så tar han også mål av seg å sprenge vei inn i det ukjente - inn, inn, inn i det framtidige. Det Lund skriver, kan på mange måter kalles framtidslitteratur.
Ideene i "Straahlbox" er både drøye og vidunderlige, skremmende og skjemtende. Her forenes norsk bomseestetikk med europeisk åndshistorie, høyt og lavt 'kjørves' sammen i en både samfunnskritisk, ideologikritisk og språkkritisk tekst.
Språket er kraftfullt, drivende og lekende oppfinnsomt. Ordstrømmene skaper like fullt så mye friksjon at lesningen tidvis er truet i en bok som neppe kan kalles for en 'pageturner'. Selv fortellerne synes innimellom å gå seg vill i sine egne utlegninger.
"Straahlbox" parodierer og kritiserer, løfter og river ned, kaster om på det bestående og kobler seg på de merkverdigste hulrom. Alt mens forholdet mellom liv og litteratur klinger med i et ustabilt og upålitelig spill.
Med "Straahlbox" har Thure Erik Lund skapt et rystende, ravgalent og respektinngytende verk.

Mine tanker om Straahlbox:

Thure Erik Lund (f.1959) debuterte i 1992 med "Tanger", som han fikk Tarjei Vesaas' debutantpris for. Og i årene som fulgte har produktiviteten vært stor, kritikkene rosende, og prisene mange. Hans forfatterskap er for meg nytt og spennende. Les mer bakgrunn her.
Er Lund geni eller galning? Vel, ekte genier er vel alltid litt gale. Her kom jeg inn i en fantastisk, forunderlig fantasiverden - eller er det kanskje slik vår indre reelle verden er for oss alle i dag?  Er det slik inni oss når vi gjør en mental reise, eller går inn i en  Straahlbox?
Jeg skal ikke gi meg i kast med noe innholds-resyme av denne romanen. Den var en forunderlig reise. Og jeg er ikke sikker på hvor jeg har vært.
Men reisen ble en slags rus, en drømmetilværelse, enten man var i Straahlbox eller prøvde Grahlsteds skrotløkkeliv. Og hva med å innta et gourmetmåltid i bosoa gjennom "delikate" drensrør eller røyke koatskimasse? Jeg følte meg om ikke som Alice in Wonderland i hvertfall som Alice in Grotesqueland. Del to: Vi er kubisk-organiske,tentaklisk-maskinelle,  er vi blitt ofre for teknikken? Materialismen? Datauhyret og den oppslukende www? Er det blitt internalisert og nedfelt i oss? Eller kan vi gå inn i oss selv med alle ordene og vår egen talestrøm og skape en verden der som blir vår egen. Eller er løsenet å gjøre som hovedpersonen i begynnelsen av romanen: Nekte å iføre seg noe som helst av nytt tøy, men stenge seg inne i det trygge gamle og slik holde det utrygge, farlige ute... Og holde denne andre verdenen utenfor. Men det er vel egentlig forfatteren Lund sin verden vi er lurt inn i. Han har spilt oss et puss så lett lar leseren seg suges inn i forfatterens verden. Og i del to av romanen trer Lund "personlig" frem, han står der ved siden av leseren. Han har avslørt seg selv. Og boken fortsetter i selvbiografiske nedtegnelser. Og vi blir med på en togreise. Etter å ha hoppet av toget i Brussel, bærer det rett ut i krattskogen. Han begynner å gå "skauleis" for en enebolig- skauhytte. I ensomheten. Ardenneskogen. (Her minner han da sannelig om Loes Andreas Doppler som hoppet av). Det blir rastløse skogsvandringer og uteligger-tilværelse. Reiser til Amsterdam. Får føling med den ordentlige verden igjen ved å reise til Amsterdam, for så å vende tilbake til tryggheten i  Ardenneskogen. Her går filosoferingen til dette med å finne seg selv som forfatter. I ensomheten. Det er noe Proustsk over dette. Så drar han hjem. Etter sin underlige reise. Han drar ned til Åmotsenteret. En merkelig kontrast egentlig. Etter denne merkelige reisen. Men ett sted måtte den da ende. Filosoferer over hvor ubrukelig han er som intervjuobjekt. Selverkjennelser. Og så henvender han seg direkte til leseren. Sitter eller står ved siden av deg. Blir nærgående og personlig. Anklager leseren for å si at dette ikke eksisterer. At leseren gir blaffen i alle han har møtt i denne romanen. For leseren har nok allerede fjernet seg fra det han har lest - sier han. Men der er jeg ikke enig med forfatteren: Denne romanen gikk under huden på meg, den var en rus, den ga illusjoner om en drømmetilværelse - kanskje ikke en utopia - men et kunstverk av språk, av ord, av struktur og kaos på samme tid - en mental reise - en slitsom reise.
Jeg anbefaler å dra ut på reisen inn i denne romanen....for jeg er sikker på at alle vil ha ulike forestillinger om hvor de har vært.

Det er vanskelig å sette "reisevurdering", men den gjorde ganske sterkt inntrykk på meg: 5
 
NRK Kultur
Dagbladet Kultur