Tanker om bok - Sam Lloyd: Minneskogen

Arrangert cover-bilde - Foto:RandiAa©

Mytisk og vakker samtidig som den er sjokkerende grusom - de mørkeste krefter i mennesket kommer frem i denne. En knall-debut av Sam Lloyd.

Tittel: Minneskogen

Forfatter: Sam Lloyd

Utgivelsesår: 2021 

Antall sider: 352

Forlag: Cappelen Damm

Språk: Bokmål

Originaltittel: The Memory Wood

Oversatt av: Egil Halmøy

ISBN/EAN: 9788202650674

Jeg hadde Forhånds-eksemplar fra Cappelen Damm og brukte også lydfil lånt fra BookBites, innleser Kristine Rui Slettebakken

Forfatteren Sam Lloyd - foto Sarah Blackie

Sam Lloyd (f.1971) debuterte med Minneskogen i England, 2020. Han vokste opp i Hampshire og ble sikkert fascinert av skogen der han lekte som barn.
I denne mytiske trilleren står både skogen og eventyret sentralt. The Memory Wood, som er den engelske tittelen er altså hans debut - og nå, 2021, kom han med sin andre roman: The Rising Tide.

Mine tanker om Minneskogen:

Eventyret om Hans og Grete og Pepperkakehuset i skogen får en enda mer grøssende, gruoppvekkende fremstilling i denne thrilleren enn i det originale eventyret av brødrene Grimm. 

Kort fortalt om handling: Elissa Mirzoyan  er en positiv, intelligent og sjakk-elskende jente på 13 år, moren er skilt – men det ser ut som de har et normalt hjem og familieforhold likevel. Det hele starter med at Elissa er deltager på en stor sjakk-turnering, moren ledsager henne dit. Et øyeblikk, når Elissa går ut for å hente noe i bilen, blir hun brutalt kidnappet, neddopet og kjørt bort i en nedslitt, hvit varebil – og så begynner et grusomt og merkelig helvete for henne. Hun våkner fast-lenket i en illeluktende kjeller – etter hvert får hun besøk av det som til å begynne med fortoner seg som en 12-årig gutt –  Etter hvert avsløres ondskap verre enn verst og ”minner” om barn som har vært fanget der tidligere, men nå er borte…. Uvissheten blir sterkere etter hvert: kan hun stole på denne ”gutten” Elijah som noen ganger sier han vil hjelpe henne – det han forteller er alltid vanskelig å fastslå som realiteter eller fantasier – nok om handlingen – Sikkert er det at leseren får uventede overraskelser hele tiden etter hvert som vi følger  Elissas kamp mot tiden og  de onde, destruktive kreftene som blir hennes fiender.  Det avsløres etter hvert at det ikke bare er henne som er ondskapens offer. Dette er så absolutt thrilleren man ikke greier å legge fra seg  - På ”utsiden” følger vi politietterforsker Mairéad som går inn for å finne Elissa. Mairéad føler veldig sympati med Elissas mor, men hun har også sine egne problemer å stri med – blant annet mislykkede forsøk på å bli gravid og mor selv.
Elissas utrettelige overlevelseskamp er en desperat katt-mus døds-lek, og det er interessant å følge hvordan hun blir hjulpet av sin intelligens og oppfinnsomhet – blant annet er hennes sjakk-kunnskaper til stor hjelp - Interessant ”trekk” dette hvordan sjakk er flettet inn i historien - Overraskende er innholdet også – ikke helt forutsigbart – som i sjakk-spill lurer leseren på hva det neste trekket blir fra Elijah, Elissa eller en av de andre skumle aktørene vi skimter glimtvis i bakgrunnen.
Lloyds skildring av de to hovedpersonene Elissa og Elijah gjør inntrykk – for meg har de blitt uforglemmelige karakterer i et brutalt, men vakkert eventyr – og deres kamp, historie og ”Hans og Grete”-eventyr blir en leseropplevelse man ikke glemmer så lett. At det meste av handlingen foregår ”underjordisk”, blir et sterkt symbol på det helvete Elissa og Elijah (og andre barn før dem) går igjennom.
Konklusjon: Ulidelig spenning fra først til sist - og velskrevet. Et lite ankepunkt - slutten kunne vært litt mer "dvelende" og avklarende. Og tema, eller moral i romanen vil kanskje mange spørre seg - er det bare spenning og eventyr det dreier seg om? – For meg lå alvoret og temaet i en god anskuelig-gjøring av ondskapen i verden og ondskapen i enkelte mennesker – og sentralt i kampen mot ondskapen står overlevelses-evnen  som en sterk drift. 

En anbefalelsesverdig spennings-roman - og selv ser jeg  frem til forfatterens neste roman. Den er allerede kommet ut i England.

Terningkast:6

Anita har også omtalt denne.

Tanker om bok - Gill Paul: Jackie og Maria og andre av hennes historiske romaner

Arrangert cover-foto - Foto:RandiAa©

Gill Paul skriver historiske romaner - lettleste og engasjerende. Jeg ble faktisk positivt overrasket over denne forfatteren.

 Tittel: Jackie og Maria
Forfatter: Gill Paul
Forlag: Aschehoug
Språk: Norsk, bokmål
ISBN: 9788203269646  
Publiseringsår: 2021
Format: Innbundet
Antall sider: 525
Oversatt av: Bente Rannveig Hansen
Litteraturtype: Historisk roman

Jeg hadde lesereksemplar fra forlaget og lydfil lånt på BookBites, innleser: Kathrine Thorborg Johansen 

Gill Paul - fotograf Christina Jansen

Om forfatteren:

Gill Paul er født (1960) og oppvekst i Glasgow – hun har studert både historie og litteratur, innom medisin-studiet har hun også vært. Som yrkesaktiv har hun arbeidet i et London-forlag. I Norge ble vi først kjent med henne gjennom romanen I gode og onde dager, utgitt på norsk i 2017 – en spennende historie om tsarens datter og en russisk offiser.
Vi hører også om dette forholdet i Tsarens datter (den har jeg lest). Gill Paul har en enestående evne til å leve seg inn i en annen tid, og ”kjenne på” følelsene til personene hun bruker fra en historisk epoke, eller de fiktive personene hun skaper. Det er spesielt 1900-tallets historie hun har konsentrert seg om, en periode som hun selv har studert. 

Litt om de bøkene jeg har lest av Gill Paul:

I kronologisk rekkefølge etter som de er publisert - Kvinner og barn først - 2012, I gode og onde dager - 2016, En kongelig affære - 2017, Tsarens datter - 2018, Jackie og Maria - 2020. Kvinner og barn først – denne leste jeg i juli 2018 - her har Gill Paul laget sin egen "Titanic story" - en vakker historie med Titanic ulykken som bakteppe – karakterene er forfatterens fiksjon, og de gir et levende inntrykk av stemning og persongalleri ombord i denne berømte båten. G.P. har prøvd å forestille seg hvilke følelser denne ulykken skapte hos personer som overlevde tragedien. Jeg merket meg at jeg likte måten G.P. greide å gjenskape stemninger, miljø, tidsepoke og fargerike personer som eventuelt hadde vært om bord. Hun har tydeligvis gjort mye research rundt dette. Vi møter et interessant persongalleri – og forbindelser brytes brått i kaoset som oppstår når Titanic synker - men historien fortsetter på en engasjerende måte når vi følger noen av de overlevende, og hva som videre skjer med dem,
Jeg vurderte romanen til et solid terningkast 4
I gode og onde dager - Denne leste jeg bare raskt igjennom som en bakgrunn til Tsarens datter – vi er i Russland rundt 1914 - Romanov-familens fremtid ser nokså usikker ut - vi følger et kjærlighetsforhold mellom storfyrstinne Tatiana og offiseren Dmitri - og kjærlighets-historien knyttes på en genial måte til vår tid med karakteren Kitty i London, og et verdifullt smykke som har sin historie – mer skal ikke røpes.

En kongelig affære - Denne leste jeg i juli 2019 - Her har også Gill Paul knyttet sammen to epoker og to historier som har visse likhetspunkter – begge involverer kongelige personer, og inngripende kjærlighetsforhold og ikke minst medias innblanding. Virkelige personer er skildret så historisk riktig som mulig, pluss at vi følger to fiktive kvinnelige karakterer. Den første kongelige er Edward Windsor som forsaket tronen for sin elskede Wallis Simpson (skilt fra Ernest Simpson)– og Wallis har en venninne Mary Kirk - sympatisk og levende skildret. (Mary Kirk er en blanding av fiktiv karakter og en historisk karakter - Ernest Simpsons tredje kone het Mary Kirk - sjekk her)

Den andre kongelige er prinsesse Diana – oppdiktet karakter er Rachel som tilfeldigvis er på en romantisk tur til Paris med sin forlovede - Rachel blir oppslukt av ulykken - Diana og Wallis blir også ”connected” på en oppfinnsom måte: Diana har like før sin ulykke besøkt den fortsatt levende Wallis Simpson. Denne fenget godt synes jeg - historiske romaner med "litt ekstra" kan virkelig anbefales - de gir leseglede!

Terningkast 4+  - Mer om denne i Ugla/Aschehoug.

Tsarens datter - Lest mars 2020 - Denne fenget virkelig - (jeg har historie i fagkretsen min og synes det er morsomt å lese en slik roman som gir "levende liv" til en fascinerende historisk periode) - Vi følger en av tsarens døtre, den livlige og romantiske Maria og hennes kjærlighetsforhold. Hun hadde visst flere - (se mer om henne her) - Året er 1918, og tsarfamilien er i fangenskap i Jekaterinburg.  Maria er ung og lysten på eventyr - hun bryter normene og flørter med vaktene. I nåtid (1973) hører vi om Val Doyle som sitter ved farens dødsleie – hun skjønner han har opplevd noe som har satt spor - hun vil finne ut mer om hva faren har opplevd. Historien fortsetter med et gammelt kamera med utrolige bilder av tsarfamilien i – og et mystisk skrin blir også funnet. Val blir besatt av å finne ut noe om Maria og hennes historie.
Gill Paul har virkelig laget en god historie her - dette fenger – mange ville vel gjerne at dette skulle være sannheten. Men jeg vil ikke beskylde Gill Paul for å lage kvasi-historiske romaner. Hun tilkjennegir tydelig at hun har gjort mye research og brukt virkelighetens historie der dette lar seg gjøre – og der det ”stopper opp" lager hun en fortsettelse med sin egen troverdige historie. Hun forklarer det hele klart og tydelig i en epilog.
Terningkast 4+ 

Mine tanker om Jackie og Maria:

Lest og lyttet i juni 2021.

Dette er til nå den beste av Gill Pauls historiske romaner jeg har lest – spesielt tilfredsstillende var det at jeg fikk bekreftet min oppfatning av dette Jackie-Onassis forholdet – slik jeg oppfattet det dengang "live" (fra TV og annen media).

 På forlagets side leser vi:
"Jackie Kennedy er vakker, sofistikert og vurderer å forlate sin mann; en ung og ambisiøs senator. Livet i offentlighetens søkelys er nådeløst, spesielt med en mann som er utro og som knapt har tid til å trøste da hun føder et dødfødt barn. En invitasjon til Aristoteles Onassis' luksuriøse yacht ender med å forandre hennes liv.
Maria Callas er verdens beste sopran, på høyden av karrieren. En dag introduseres hun for Aristoteles Onassis, verdens rikeste mann og gresk, som henne selv. Fastlåst i et barnløst ekteskap og presset fra operasjefer og nådeløse journalister, er møte med denne smarte og sjarmerende mannen en vidunderlig livsomveltning.
Litt etter litt vikler Maria og Jackies liv seg inn i hverandre i et farlig spill av hemmeligheter, skandaler og løgner. Begge vil ha Ari for seg selv - men hvor langt er de villige til å gå for kjærligheten?"
Her møter vi to sterke, kvinnelige personligheter –  Gill Paul har gjort dem til  sentrum i en dramatisk trekant-historie. Tilknytningen mellom dem er den greske rikmannen Aristotle Onassis. Maria Callas startet sitt ulykksalige kjærlighetsforhold til han i 1958 – og det varte til 1968, til hun ble ”utkonkurrert” av Jacqueline Kennedy, enken etter John F. Kennedy. Gill Paul gir oss spennende glimt fra livet til de to kvinnene – Jackies liv med den utro JFK, (John F. Kennedy),  hennes rolle som førstedame og hennes forhold til barna og Kennedy familien – Maria Callas er kanskje kvinnen som har fått den mest sympatiske rollen – hennes liv gjorde mest inntrykk på meg. (Litt mer om Callas og Onassis og her)

Forholdet mellom henne og Onassis er fengslende skildret – hennes ønske om et barn med han, og hennes ønske om at de en gang skulle gifte seg – noe som aldri skjedde. Jackie er mindre sympatisk skildret – å gifte seg med Onassis blir beskrevet som en kjærlighetsløs handling, men det ga henne trygghet, og mange goder – spesielt er det beskrevet som et utrolig liv i luksus og pengebruk på klær og unyttige ting – ikke særlig sympatisk bilde av henne her, men det ”bedret” seg noe på slutten av romanen.
Historiske begivenheter i perioden er flettet naturlig inn i romanen, uten at de blir dominerende – slik som ”Grisebukt-episoden”, Cuba-krise, attentatet på JFK, og andre begivenheter – her er hovedvekten lagt på tre vesentlige karakterer, Jackie, Maria og Onassis – ikke noe overskygger denne dramatiske trekant-historien. Gill Paul har gjort en veldig dyktig jobb med å ”smi” disse tre livene sammen på en høyst spennende måte. Det er en roman spekket av mye tragedie – jeg ble faktisk ganske berørt av å lese om Jackies ”rice and fall” vil jeg kalle det – fra den populære, ”dekorative”,  vakre førstedamen til den tragiske enken som valgte Onassis som en slags ”redning”, uten at det brakte særlig trøst eller lykke – uansett hvor mye penger hun fikk anledning til å bruke. Berørt blir man også av å lese om Marias ulykkelige kjærlighet til Onassis – men hun er i hvert fall skildret som den mest sympatiske i denne trekanten. Onassis er skildret med mange negative karaktertrekk, sjalu var han, tiltrukket av kjendisnavn og berømtheter – slik var Jackie en av hans siste trofeer.

Konklusjon: Jeg har lest romanene til Gill Paul rett og slett av nysgjerrighet når det gjelder denne genren - Jeg konkluderer med at hun mestrer fint balansegangen mellom historisk stoff som bygger på ni-tidige undersøkelser og "research" og et tilskudd av egen diktning som gir liv til karakterene og tilfører hendelsesforløpet ekstra spennings-momenter. Det er lett forståelig at mange lesere tiltrekkes av denne forteller-stilen - fakta-innholdet kan lett verifiseres ved å Google eller gå til oppslagsverker. Slik kan man si at denne formen for litteratur er verdifull og gir leseren både kunnskaper og hyggestunder. Der dokumentasjon og forskning ikke er tilgjengelig, gir det forfatteren fritt spillerom til å dikte inn spennende sekvenser - dette er Gill Paul virkelig en mester til etter min oppfatning. Forholdet mellom historisk korrekthet og fantasifull diktning er en balansegang hun mestrer på en vellykket måte. En kritisk leser vil lett reagere hvis noe skurrer når det gjelder tidsepoke, og detaljer rundt miljø, kultur språk osv. - Jeg anbefaler hennes romaner.

Terningkast:5
Interessant video-klipp - Gill Paul intervjues om romanen:

Tanker om bok - Tove Nilsen: Den eneste broren

 

Vakker skildring av den eneste broren Leif sin oppvekst i Trondheim i tiden rundt andre verdenskrig. Livet er fullt av drømmer og håp og forventninger - men tiden er usikker - det fikk Leif erfare....

Tittel: Den eneste broren
Forfatter: Tove Nilsen
Produsert av: Forlaget Oktober
Målform: Bokmål
Spilletid: 7:33:53
Først utgitt: 25.09.2020
ISBN Lydfil: 9788242185518
Innleser: Ingrid Vollan
Jeg brukte lydfil fra LBF og papirutgaven fra Oktober forlag

Om forfatteren:

Tove Nilsen på Stavanger Litteraturfestival - Foto:RandiAa©

Om forfatteren i Store Norske Leksikon

Mine tanker om den eneste broren:

Jeg har fulgt det meste av Tove Nilsens forfatterskap fra debuten på 1970-tallet og gjennombruddet med Skyskraperengler til denne siste Den eneste broren. Den romanen jeg hittil har likt best er faktisk Sommer 2005 (utgitt i 2006 – om forholdet til moren i en tid med en vanskelig skilsmisseprosess)

Jeg syntes vi ble godt kjent med denne eneste broren i søskenflokken gjennom denne fine, varme og kjærlige skildringen av han og familien i tiden rundt andre verdenskrig - for meg var det et ekstra pluss at handlingen foregår i hjembyen min, Trondheim. Og i lydbok-utgaven får vi mange fine innslag med trønderdialekten, og særegenheter i trønderkulturen. Boken ble bare bedre etter hvert som handlingen skred frem - og vekslingen mellom 1940-tallet og nåtid fungerte godt. Identitets-søken i ungdomstiden – og andre verdenskrig, med soldater og rasjonering blir et bakteppe som ikke utmales unødig.

Romanen har en lys tone, til tross for at vi hele tiden fornemmer at krigen tar drømmene fra mennesker. Slik også for Leif Jacobsen, en livlig og kvikk gutt, beundret av søstrene sine, moren og mormoren – og forholdet til faren var også fint skildret, de gangene de hadde anledning til å være sammen – som sjømann var faren borte fra hjemmet i lengre perioder.

Leif følger vi gjennom forelskelse og hyppige besøk til byens bibliotek – han likte bøker, men han likte også den unge bibliotekaren, stolt er han også over sin første virkelige jobb som sykkelreparatør. Men i 1942 tar livet en annen retning for Leif – han er 19 år nå. Her skal ikke røpes for mange detaljer.
Men i årene før 1942 er livet bare fryd og gammen – nesten da, litt trangt er det hjemme i søskenflokken, og en annen bror, eller halvbror, har han visst også – Nidarosdomen står sentralt i livet hans, her kan han ta tilflukt av og til når han vil ha fred fra søskenflokken, eller tenke ”store” tanker.
Vi følger han også i full fart på sykkel, rundt omkring i den fine byen, eller langs Nidelven og over bruene.
Tove Nilsen har prøvd å gjenskape en bit av sin familiehistorie – en bit som har vært litt mystisk og uklar.  Hun har brukt de kildene som har vært tilgjengelige og knyttet det hele til dokumentert virkelighet – denne onkelen som døde tidlig, har ikke blitt snakket særlig om i familien, der realitetene mangler, har hun brukt sine dikteriske evner – onkelen har kanskje vært tiet om fordi tapet var stort, og han står som en fin representant for mange av de unge livene som ikke fikk sine drømmer oppfylt på grunn av krigens brutalitet. Hva som egentlig var årsaken til at onkel Leif endte sitt liv i flukt (fra hva), er et åpent spørsmål – søsteren Liv (Tove Nilsens mor) nevnte en eneste gang noe om sabotasje mot et tysk våpenlager.
Denne romanen blir som flere av Tove Nilsens romaner en oppvekstroman – og gutten Leif blir en levende karakter for leseren – en positiv ungdom på søken etter vennskap, kjærlighet og identitet – men så ender det hele i kald snø i svenske fjelltrakter – leseren blir tidlig i romanen forespeilet dette.
Selv om Tove Nilsen lar oss følge gutten  (onkelen) Leif sitt liv bare noen få år i slutten av ten-årene, har hun greid å skildre han så levende og fengslende at jeg faktisk tar han med meg i tankene lenge etter at boken er lest.
Anbefaler romanen på det varmeste.
Terningkast: 5
Tove Nilsen forteller om romanen:

Tove Nilsen leser fra romanen:

Min omtale av Tove Nilsen: Nede i himmelen  

Min omtale av Tove Nilsen: Konge i snø

Min omtale av Tove Nilsen: Himmelske tilstander 

Min omtale av Tove Nilsen: Den eneste broren 

 

Tanker om bok - Henrik H. Langeland: Showtime!

 

Her kommer en tredje periode i Christian von der Halls liv - det var interessant å se om han var lik seg selv som i Wonderboy eller  Fyrsten - eller er det en helt ny utgave av han vi møter i denne tredje fortsettelses-romanen? 

Tittel: Showtime!

Forfatter: Henrik H. Langeland
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2020
Antall sider: 496
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788202631505
Jeg hadde leser-eksemplar fra forlaget og lånte lydfil fra Bookbites 

Henrik H. Langeland - Foto:Ivar Kvaal - fra forlagets side

Mine tanker om Showtime!:

Det er lenge siden denne er lest - om jeg ikke har detaljene klart for meg fremdeles, så sitter stemningen igjen. En stemning av litt kaos i livet, fortsatt fart, noe avdankethet - men fortsatt trang til "achievement".
Er dette veis ende med Christian von der Hall da –  her er i hvert fall tredje romanen om han – og selv om det er samme karakteren vi møter i Wonderboy, Fyrsten og i denne Showtime! – så er det ganske ulike aspekter av karakteren vi må forholde oss til. Jeg er ikke sikker på hvilken utgave av han jeg liker best.
Jeg bare måtte følge opp og lese denne tredje romanen om han - selv om jeg aldri har vært helt fan av han - slik jeg er av Francis Meyer. Men faktisk, i denne tredje fasen av Christians liv, minner han meg litt om Francis - og det er jo et pluss.
I begynnelsen av romanen følte jeg at dette var vel "jappi" for meg - og det på "overtid" - for den tidsperioden er vel egentlig over nå(?) - Skal jeg nevne noe positivt, så må det være et elegant og kjapt språk. Ellers er det flust med Apper, treningsøkter, høy-intensitet-intervaller, og data-finesser - og det er noe som er gjenkjennbart fra egen hverdag. Utelatt er heller ikke alle kjendiser og ”storheter” han liker å briljere med i livet sitt – her skal ikke nevnes navn, men det er mange autentiske person-navn som er brukt.  Christian nærmer seg 60 nå - og det er viktig for han å henge med, spesielt når det gjelder popularitet hos hunkjønnet.
Romanen kviknet til litt etter hvert - det kom noen lysglimt, for eksempel episoden med "Langeland" - Stordalen med hunden, og flukten til et toalett når man forårsaker at døren svinger opp i all offentlighet.
Christian synes å trappe ned på både det ene og det ande nå – Showtime bedriften prøver han å selge også - prøver halvhjertet å trappe ned på "dameprosjekter" også.
I begynnelsen av romanen møter vi Christian litt ”ovenpå" igjen – på sjefstoppen i eget rådgivnings-byrå (Showtime), godt moden mann. Kanskje trenger han noe mer enn ”bare” penger nå – skjønt han har et "arrangert" forhold sammen kone igjen, er han vel fortsatt på utsikt etter Kjærlighet - med stor forbokstav – eller det er vel helst en bekreftelse han ønsker, bekreftelse på at han enda er på banen, for å si det slik.
I de tre romanene går han fra fokuset på rikdom i første bok til makt i Fyrsten og nå i Showtime handler det om noe mer enn de materielle tingene (kanskje) - nå er han klar for en kjærlighetsaffære med den 26 år gamle Madelen uten at han vil at det skal gå på bekostning av hans ”behagelige" ekteskap med Tessa, hans kone for andre gang - så her lager han en deal med kona som gir han tillatelse til et siste sidesprang. Bekreftelse på manndommen er fortsatt livsnødvendig for Christian. Firmaet vil han trappe ned, selge også med god fortjeneste – det skal nærme seg pensjon og roligere liv(?)
En annen stor ”sak" i Showtime dreier seg om en jubileumsbok for firmaet - og forfatteren Langeland opptrer selv "live" i denne bok nummer tre – spørsmålet er hvem som skal stå bak jubileumsboken ”Medaljens innside”.
Christian snor seg elegant i denne perioden av livet også, det skal han ha, og skildringen av livet først på 2000-tallet er betegnende god. ”Moteriktig” er han med som programleder i show på TV også, med den megetsigende tittel Gründer.
Noen tøffe tak blir det – og leseren følger i spenning med på hvordan han takler de ulike utfordringene - det er både action og spenning i denne tredje romanen også – selv om Christian er på god vei til å innrømme at han begynner å dra på årene nå – og jappetiden er vel også gått ut på dato...
Et elegant trekk av forfatteren er fortsatt at han greier å flette inn mange aktuelle kjendiser på en kreativ måte – Petter Stordalen for eksempel og ikke minst forfatteren Henrik H. Langeland "himself" ( jeg assosierte litt med Alfred Hitchcock her som omtrent alltid skrev seg inn i egne thriller-filmer som en slags signatur)
Jeg likte slutten - men den var på grensen til noe klisje-aktig. Kanskje var det meningen også - Og som sagt synes jeg Christian ble litt mer lik Francis Meyer-karakteren i denne tredje boken.
Eldre og klokere? Ja, litt – og mer sympatisk i denne enn de to foregående bøkene (Kanskje vi får møte han senere også, som enda mer moden og sympatisk?)
Det føles greit og OK å ha fulgt Christian gjennom disse tre bøkene – angrer ikke på det, men stort sett liker jeg nok bedre de andre romanene til Henrik H. Langeland - jeg føler meg mer hjemme i dem. På den annen side: Jeg føler alltid at jeg ikke har rett til å ha formening om en roman uten at jeg har lest den selv – så leseopplevelsen var positiv nok på den måten - les, lytt, bedøm - det er mitt motto. Leseres oppfatning av bøker er aldri helt sammenfattende – det gjør det alltid spennende å diskutere med andre når en bok er lest.....
Jeg velger å lese en god del ironi og samfunnskritikk inn i denne romanen, da har den faktisk en funksjon og enda en positiv side - et lite spørsmål på tampen: Vil vi kunne følge Christian von der Hall i en fjerde roman?

Terningkastingen på denne ble nokså ambivalent - det slo ut på 3 på enkelte aspekter, 4 på andre og til og med 5 når jeg la vekt på det språklige, vidd og humor - og da må det vel ende med Terningkast 4  

 Lanseringsvideo:

 Mine andre omtaler av Henrik H. Langeland:

• Langeland, Henrik H.: Av sporet er du kommet
• Langeland, Henrik H.: Verdensmestrene
• Langeland, Henrik H.: Mitt intervju med forfatteren 
• Langeland, Henrik H.: Fortellekunst - Håndbok i litterære teknikker
  
• Langeland, Henrik H.: Hauk og due 
• Langeland, Henrik H.: Fyrsten  - forhåndsomtale
• Langeland, Henrik H.: Wonderboy 
• Langeland, Henrik H.: Fyrsten 
• Langeland, Henrik H.: Showtime! 

Tanker om bok - Trude Teige: Aldri tilgi

Kriminalromaner som byr på noe mer enn bare spennings-momenter er å foretrekke synes jeg – Trude Teige har skjønt det....
Tittel: Aldri tilg
Forfatter: Trude Teige
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2019
Språk: Bokmål
Antall sider: 336
ISBN:9788203364792
Jeg brukte også lydfil fra LBF:ISBN 9788242182340, innlest av Nina Woxholtt.

Trude Teige - fra Aschehougs side - foto av Tine Poppe

Om forfatteren:

Trude Teige er en forfatter som gir leserne av kriminal-litteratur noe mer enn bare spenning – hun skriver alltid "krim med mening"; temaene hun har valgt for sine bøker er alltid aktuelle, de vekker til ettertanke og diskusjon. Trude Teige er født 1960, og har en solid bakgrunn både som oversetter og journalist. Og i 2002 begynte hun å skrive bøker. Av kriminalromaner er denne  - Aldri tilgi - den sjette siden 2009, alle med den sympatiske TV-journalisten Kajsa Coren i hovedrollen. (Mer om forfatteren - Wikipedia, Trude Teige web-side)

Mine tanker om Aldri tilgi:

Denne boken leste jeg i september 2019 og hørte mer om den på Aschehougs høstmøte i oktober samme år.
Kort om innholdet - her skal ikke røpes for mye:
Settingen er norske politiske kretser i regjering og Storting - en justisminister som får trusselmelding fra "Hevneren" og en toppsjef  i TV som også får trussel-melding og i tillegg beskyldninger om seksuelle antastelser – og den første døde blir funnet på en falleferdig gård (Trude Teiges "research-bilde" til handlingen) - torturredskaper blir også funnet - selvsagt kommer Kajsa "tilfeldigvis” inn i bildet her - hun er godt i gang med et TV-program om Metoo-saker i Norge – så oppdager hun etter hvert at mye henger sammen.....ja, her kjenner vi oss igjen i norsk politikk og metoo skandaler, (bortsett fra noen mord da…..) - Politikk, overgrep, hevn, maktmisbruk m.m. -  her er nok ingredienser som både sjokkerer og skaper spenning.
At vi får Kajsa Corens privatliv, ekteskap og helseproblemer på kjøpet av spenningsromanen, gjør den litt hjemlig og småkoselig – andre vil kanskje synes det er utenom-pjatt, men hos meg fungerer det godt. Kajsa er veletablert i Asker i sitt ekteskap med etterforsker Karsten Kjølås, kreftsykdommen er delvis fortid og hun begynner  så smått å fungere i en normal-tilværelse.
Trude Teiges fortellermåte er nyansert, men enkel og klar – ganske fri for klisjeer er den også – den bærer nok preg av hennes dyktige journalist-erfaring. (Noe hun har overført til sin hovedperson Kajsa – Trudes alter-ego på en måte, vil jeg si). Selv om dette er fiksjon, så føles både historien og karakterene som ganske realistiske – Trude Teige har nok hatt øyne for det dagsaktuelle som skjedde i samfunnet da hun fikk ideen til romanen og  slik blir jo denne kriminal-romanen litt samtidslitteratur også – med blikk på metoo-bevegelsen og manns-dominerte arbeidsplasser med herske-teknikker – og en likestilling som ikke er helt der den bør være enda.
Når det gjelder tittelen ”Aldri tilgi”, kan den virke litt bastant kanskje – men det er vel meningen – selv om man for det meste bør tilgi….(?) her kan det for så vidt også underbygge at noen kan bære på så mye hat at det å tilgi aldri kommer på tale – slik blir ”aldri tilgi” et reelt fastlåst traume (?)
Underholdende og spennende – jeg likte den godt, selv om jeg kanskje har likt Trude Teiges øvrige Kajsa Coren bøker bedre – mulig årsaken er at jeg er litt ”overmettet” med Metoo ”bevegelsen” – men en noe ny vinkling fikk vi her, og det gjorde romanen interessant nok.

Konklusjon: Nok en solid kriminal-roman av Trude Teige - spenning og mening - god lesing
Terningkast: 4+

Mine omtaler av noen av Trude Teiges bøker:

• Noen vet
• Mormor danset i regnet
• Pasienten
• En hjelpende hånd
• Aldri tilgi 

Tanker om bok - Ruth Lillegraven: Alt er mitt

Ruth Lillegraven overrasket med en glimrende kriminalroman – hun behersker denne sjangeren også. Velkomponert - og spennende fra først til sist.
Tittel: Alt er mitt
Forfatter: Ruth Lillegraven
Språk: Nynorsk og bokmål
Forlag: Kagge 
Innbinding: Innbundet
Antall sider: 367
EAN: 9788248922346
Utgivelsesår: 2018
Jeg hadde bok fra forlaget og lydfil i tillegg, innlest av Gard Skagestad

Om forfatteren:

Ruth Lillegraven er født i 1978, og debuterte i 2005 - hun har rukket å gjøre seg bemerket på mange områder innen litteraturen. Det har vært dikt, barnebøker, og drama for teater - priser er det også blitt flere av. Hun har også vært en god representant for nynorsk målform. Hennes siste "sjanger-debut" er thrilleren - Med Alt er mitt - 2018 - mer om forfatteren i Lillegraven Blogg

Ruth Lillegraven - foto av Sturlason - forlagets side

Mine tanker om Alt er mitt:

Her kommer en avglemt bokomtale av bok lest i 2018 – boken er ikke glemt, for den var rett og slett god. (Jeg hørte først om denne boken på Kagge forlags høstmøte, 2018)
Av og til leser man bøker som man blir positivt overrasket over – Alt er mitt var en slik roman – lest for lengst, det er på tide jeg samler mine notater og mine tanker og gir den en plass i bloggen min – det fortjener den.
Dette var en ny side av forfatteren Ruth Lillegraven – sannelig mestret hun ikke krim-sjangeren også. Og i tillegg har boken språklige kvaliteter med en velfungerende veksling mellom bokmål og nynorsk.
Kort skissert handling – uten å røpe vesentlige poenger: Sentralt i historien står et besteborgerlig ektepar, vellykket i fin bolig og med gode jobber – Clara er en ambisiøs kvinne med røtter fra bygdesamfunnet på Vestlandet, hun har klare meninger og høy stilling i Justisdepartementet (her skriver Lillegraven med sikker hånd, hun har selv jobbet flere år i Samferdselsdepartementet). Claras ektemann, Haavard, er en veltilpasset, pliktoppfyllende barnelege ved Ullevål sykehus, han har sine familie-røtter i Oslo.”Vellykkethet", solide jobber og materielle goder til tross - ekteskapet når kanskje ikke de store høyder. Når deres liv på tilfeldig måte tangeres av to brutale drap – ofrene har innvandrer-bakgrunn - får dette også negativ innflytelse på forholdet deres. Leseren flettes inn i en spennende beretning som foregår både i fortid og i nåtid, og vi beveger oss i sted mellom Oslo og Vestlandet, og med vekslende karakterer og synsvinkler i fokus, det er ekteskaps-arenaen, det er den politiske arena - handlingen byr stadig på overraskelser, en morder går løs – men her famler både politiet og leserne i blinde – hvem er den skyldige? Jeg så i hvert fall ikke den løsningen komme........
Et interessant språklig virkemiddel i denne romanen er vekslingen mellom nynorsk og bokmål – dette fungerte utmerket som kjennetegn på karakterene – spesielt da hovedpersonene,  Haavard som tilegnes bokmål, og Clara "i nynorsk språkdrakt". Likeså gir det et hint om hovedpersonenes oppvekst i vestlandsk bygdesamfunn, og østlandsk by-samfunn.
Selve tittelen på romanen blir kanskje litt tvetydig – Lillegraven har nevnt hun ble inspirert av et dikt av Pär Lagerkvist – Det är vackrast när det skymmer, fra diktsamlingen Kaos i 1919 – her er det gleden over livet og det vakre rundt en som er uttrykt (Allt är mitt och allt ska tagas från mig. Inom kort skall allting tagas från mig, träden, molnen, marken där jag går. Jag skall vandra ensam, utan spår) – Lillegraven lar hovedpersonen Haavard filosofere litt over disse ordene,  - livet er vakkert, naturen er vakker, men det er skjørt, og kan mistes - en dobbelbetydning får det kanskje når man ser det materialistiske og egoistiske ved ordene ”Alt er mitt” – det gjelder å karre til seg mest mulig og holde på det ……
Nevnes må at vi tidlig forstår at ekteskapet ikke er helt perfekt – Haavard har et godt øye til kvinner, og tiltrekkes blant annet av en  pakistansk kollega – gift hun også, og tillikemed har hun en pistol i skrivebordsskuffen sin.
I korthet bør nevnes starten på historien – en liten gutt dør på sykehuset, sannsynligvis er årsaken mishandling fra en brutal far – familien er av utenlandsk opprinnelse, og faren blir funnet skutt på et bønnerom ved sykehuset – og mange ”involverte” kan enes om at denne faren fortjente sin skjebne.
På bakgrunn av dette, rulles litt fortid opp for oss, vi får tilbakeblikk i både Clara og Haavard sin barndom, her aner man traumer og hemmeligheter.
Alt er mitt kan med rette benevnes psykologisk thriller – den holder leseren i uvitende spenning – her er det mange involverte personer som man ikke helt tør stole på, vi tillegger flere av hovedpersonene motiver til litt av hvert. I tillegg til en krim-thriller, berører også boken temaer som ekteskaps-konflikter, barne-mishandling og maktkamp på arbeidsplass.
Slutten kunne kanskje vært avrundet tydeligere – det føltes som det var en del løse tråder som burde vært fulgt opp - men dette var kanskje gjort med hensikt, så overlates det til leseren å spekulere litt rundt dette – eller kanskje det er rom for en oppfølger?

Konklusjon: Velskrevet, spennende, engasjerende - ser gjerne en oppfølger til denne.
Terningkast: 5

Tuva Ø. Sørheim og Ruth Lillegraven samtaler om Alt er mitt
Kagges Høstmøte 2018 - Foto:RandiAa©

Takk for bok - ja, det var god lesnad - ser frem til en oppfølger

Mine omtaler:
Urd - Ruth Lillegraven - dikt
Manilahallen - Ruth Lillegraven - dikt
Skogen den grøne - Ruth Lillegraven – dikt - barnebok
Alt er mitt – Ruth Lillegraven – kriminal roman

Tanker om bok - Mikael Niemi: Koke bjørn

Du verden – Dette var litt av en roman. Utrolig fengslende og velskrevet.
Tittel: Koke bjørn
Forfatter: Mikael Niemi
Utgivelsesår: 2019
Forlag: Oktober
Språk: Bokmål
ISBN: 9788249519231
Sider: 445
Originaltittel: Koka björn
Oversatt av Erik Johannes Krogstad
Jeg hadde lesereksemplar fra Oktober Forlag og lydfil fra Lydbokforlaget, ISBN: 9788242181305, flott innlesing av Ivar Nergaard. Lest og lyttet i april 2019

Mikael Niemi - foto fra Oktober Forlag av Peter Knutson

Om forfatteren: Mikael Niemi er født i 1959 og  vokste opp i Pajala i Nord-Sverige –han skriver altså fra sine hjemtrakter. Det startet han med i 1988 – Det store gjennombruddert kom i 2000 med Populærmusikk fra Vittula – den er også filmatisert. Jeg har både lest boken og sett filmen, veldig bra  – men ganske annerledes enn Koke bjørn.(Min omtale) - Mer om forfatteren

Mine tanker om Koke bjørn:

Niemi er en forfatter som kjennetegnes ved humor og kreativitet, har jeg funnet ut. Her har vi en roman som allerede med tittelen slår fast at den er noe utenom det vanlige – en ganske rå og slående tittel, så vi skjønner at vi har kraftig kost i vente. Og grotesk er det, men samtidig så underholdende og lystbetont i all sin råskap. (Den merkelige tittelen kan vel kanskje ha en videre betydning også - det jaktes på bjørn og ondskapen, og blir den innhentet, "kokes" den og tilintetgjøres.)
Romanen gir oss mye krass realisme i form av fattigdom, undertrykkelse, fordommer, klasseforskjeller, og overtro og ondskap – men vi får også motvekt i  form av vakre naturskildringer og duftende urter, klokskap og godhet. Voldelig sex og vakker kjærlighet står også som grelle kontraster i denne romanen. Og i kontrast til dumhet, sneversyn og vankunne presenteres troen på rettferdighet, kunnskap, godhet og fremskritt.  Her skimter man håp.
Romanen kan også leses som en sosialhistorisk tidsskildring av vekkelse og religion og kultur for 150 år siden langt der oppe i Nord-Sveriges Lappland mot grensen til Finland.
Foretrekker man kriminal-romaner, så har også Mikael Niemi sørget for det her - han har skapt sitt originale Sherlock Holmes-Dr.Watson-par  med Lars Levi Læstadius (med rot i historisk virkelighet) som etterforsker  og den unge samen Jussi som lærevillig assistent – et fantastisk tospann som man bare må tiljuble.
Romanen har god forankring i virkeligheten både når det gjelder tid, miljø, kultur og karakterer - og temaene blir mange - blant annet religion, etnisitet, diskriminering, urettferdighet, mobbing, fattigdom, uvitenhet, vold, natur, plantelære – og til og med kriminaletterforskning.
Romanen er forunderlig eventyrlig samtidig som den er høyst realistisk. Man kan trekke likhetspunkter til de gamle, tradisjonelle eventyrene, samtidig som det er en historisk roman.
Utgangspunktet for handlingen er sommer på et sted langt nord i Sverige i 1852 - presten Lars Levi Læstadius står for en vekkelse og mange blir med.
(Tilføyelse: Niemi har gitt romanen en sterk tilknytning til den læstadianske vekkelsesbevegelsen. Den virket frigjørende på samene, og Lars Levi Læstadius spilte en sentral rolle her. Forkynnelsen hans hadde gitt samer en identitet og en stolthet. Mange var også blitt hjulpet med sitt alkoholmisbruk som hadde skylden for mye sosial nød. Læstadianerne så på sin tro som den rette, og slik kom de i konflikt med prester og lensmenn og øvrighet – det kulminerte med Kautokeino-opprøret i 1852.)
Lars Levi Læstadius var er en god prest og den gangen han fant en forkommen, utstøtt samegutt i grøfta, er han den gode samaritan og tar ansvar for han, Jussi ble han kalt. Presten viser sine medmenneskelige egenskaper gjennom alt han har gjort for denne Jussi, tatt han nærmest til seg, reddet han fra en forferdelig morsskikkelse, oppdratt han og undervist han – ikke bare i elementære ferdigheter, men også i livets underverker og naturens skjønnhet og mysterier – dette i seg selv har blitt en vakker fortelling om samegutten Jussi og hvordan han ble til det positive, gode menneske han fremstår som.
Så til "kriminal-gåten": Det skjer plutselig skremmende ting i lokalmiljøet, tjenestejenter forsvinner – og det blir stor samling og manngard for å finne synderen som de opplagt tror er en demonisk slagbjørn – men presten lar seg ikke lure av at det ropes slagbjørn. Med Jussi som lærenem assistent setter han i gang sin kløktige etterforskning, men han har skumle og mektige krefter imot seg, det får også Jussi føle. En av disse de må stå opp imot er den vemmelige, alkoholiserte, brautende lensmannen som hisser opp folkemengden til å forfølge og finne ”morder-bjørnen” – presten og assistenten hans går kløktig og diplomatisk til verks, og vi følger en utrolig effektiv og avansert mord-etterforskning hvor presten avslører sine imponerende kunnskaper på mange områder. Det er ikke gitt enhver forfatter å dra leseren så intenst inn i begivenhetene, atmosfæren og stemningen – Niemi skriver slik at det gir en sterk visuell opplevelse.
Jeg har lyst til å bruke store ord på denne: Et mektig ”epos” – Skal ikke røpe slutten, men dramatisk - det er det.
Konklusjon: Kriminalroman, historiefortelling, naturdokumentar og kjærlighetsroman i ett -  Koke bjørn er en roman med mange aspekter - en  beretning fra en historisk epoke i samers kår og kamp, om forkynnelse og motstanden mot dominans og undertrykking - en beretning om kampen mellom onde krefter og gode krefter i menneskets natur, en skildring av natur, dyr og planteliv, og ikke minst en spennende kriminal-roman. Denne romanen hadde jeg gjerne sett filmet - men det kunne kanskje ødelegge for de flotte visuelle inntrykk forfatteren ga meg gjennom sin beretning og velvalgte ord. Min anbefaling: Gå ikke glipp av denne
Terningkast:6

Anita har også omtalt denne.
Tine har også omtale 

 

Tanker om bok - Johan B. Mjønes: Heim

En utrolig spesiell og vakker roman – trist kanskje, men likevel stemningsfull og engasjerende. Drømmeaktig, men likevel realistisk.
Tittel: Heim
Forfatter: Johan B. Mjønes
Antall sider: 256
Utgivelsesår: 2018
Målform: Bokmål
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2018
ISBN: 9788203363528
Bok-cover er et vakkert utsnitt av Håkon Blekens maleri Ringen sluttet fra 1977
Jeg hadde leser-eksemplar fra Gyldendal og lydfil - ISBN 9788242168221 fra Lydbokforlaget, lest av Jan Martin Johnsen
Om forfatteren - Aschehougs side

Mine tanker om Heim:

Heim - en megetsigende tittel på denne boken. Det var det første som slo meg. Jeg ble faktisk sittende litt og tenke over tittelen - det kunne jo bety litt av hvert - og det skjønte jeg også under lesingen av romanen. Heim er et stedsnavn i Trøndelag, nær Hemne og Snillfjord - og navnet på en ny kommune fra 2020. Så er det også etternavnet til hovedpersonen, han heter Jørgen Heim. I tillegg får tittelen en til å tenke på et sted man hører hjemme - det ble så tydelig at hovedpersonen i romanen hadde vært og var bundet til en "heimgård" (Det var som Per Bufast i Tarjei Vesaas sin roman Det store spelet) - en annen sterk assosiasjon jeg fikk av boktittelen da jeg kom i gang med lesingen, det var at hovedpersonen var "på vei hjem" - til et endepunkt, til å finne fred, gjennom den prosessen vi fikk følge her - der hovedpersonen "repeterer" store deler av sitt liv når det går mot slutten - ja, vi følger han helt til siste slutt bokstavelig talt. Før jeg sier noe mer om dette, bør jeg kanskje kort skissere innholdet:
Handling og persongalleri er ganske snevert og konsentrert – vi fokuserer på en hovedperson, Jørgen Heim som ligger for døden - han har store smerter, og "baler” med litt av hvert - nattskjorta skal av når det blir for varmt, og bekkenet må skyves bort når det blir for vondt - han døser inn i drømmeverdenen og av og til glimter han til med noen våkne øyeblikk som blir færre og kortere etter hvert.
Av og til fornemmer han sykehjems-personalet som i korte, travle øyeblikk kommer og utretter det mest nødvendige med han.
Jeg fikk litt assosiasjoner til Draumkvedet med Olav Åstesons opplevelser i drømmeverden - om livet etter døden mens han sov fra julaften til trettende dag jul, men Jørgen Heim hadde ikke visjoner om et liv etter døden, hans drømme-visjoner var om livet slik det hadde vært for han - FØR han dør - og Jørgen våknet ikke av sin søvn. 
Jørgen Heims "fantasier" gir oss på en fascinerende måte glimt av hans livshistorie - det gir sterke inntrykk. Spesielt er han opptatt av broren som brått ble revet bort - det går som en rød tråd gjennom hele historien. Vi skjønner det ligger noe mer bak dette....Skal ikke røpe for mye her – for dette var et viktig tema i historien, og også en traumatisk hendelse som satte spor i Jørgens liv - da broren forulykket, ble Jørgen odelsgutten – og så blir han stedbundet til Heim - til slit og plikter og krav og forventninger. Vi får visualisert gjennom en smertefull og drømmeaktiv beretning hvordan Jørgen Heim sitt liv ble – og det lar oss lett generalisere: slik fortoner livet seg for mange - og ved reisens slutt skal det oppsummeres, ikke angres på, men rett og slett bare konstateres at ”slik ble det" - fødsel er smertefull, reisen gjennom livet er smertefull, og ikke minst reisen inn i døden til en annen "Heim" kan også være veldig smertefull.
Vi får mange fine glimt tilbake i livet til Jørgen – også til barndommen og til foreldrene og andre slektninger.  Vi fornemmer mye av livet på gården og i bygda – og vi forstår mer og mer av Jørgens oppvekst og tilknytning til gården - vi hører om alle arbeidsoppgavene og pliktene og tradisjonene. Som de flestes liv, har også Jørgens liv hatt både sine lyse og mørke sider.
Jørgen ble på gården – odelsloddet falt på han, andre drømmer og planer måtte skrinlegges, han gjorde sin plikt -  han minnet meg nok om Per Bufast., men jeg tror nok Jørgen fant mening i det han gjorde og livet han hadde levd.
Tross alt hadde det fungert på mange måter, gitt han gleder og naturopplevelser også, verre var det nå når han lå for døden – det var hjerteskjærende å se hvordan han strevde for å kommunisere med omverdenen og sykepleierne - de gjorde vel så godt de kunne, men er det godt nok når Jørgen ikke fikk dem til å forstå når han tørstet, når han var sulten, når det var for varmt for han og når han hadde vondt? Ikke kunne de forklare han og gjøre han forstått med det de gjorde med han og det som skulle skje – Mjønes skildrer på en fantastisk god måte den utryggheten og faktisk redselen dette skaper hos Jørgen. Romanen blir også et sterkt samfunnskritisk innlegg i debatten om sykehjem og eldreomsorg. Mjønes har selv jobbet på sykehjem og tydeligvis har han gjort seg tanker om "tingenes tilstand" og forbedringer som burde være på sin plass i dagens eldreomsorg – spesielt dette med å ha nok personell som har tid til å kommunisere med  pasientene, til å være der, til å forstå osv.  
Konklusjon: En viktig og lærerik roman som jeg håper mange vil lese - og ikke minst så er den en vakker roman. Den gjorde et sterkt inntrykk på meg – selv om den var om Jørgen Heim, ett spesielt menneske, hans livsløp og dødskamp - så var den så allmenngyldig og eksistensiell.
For Jørgen var det en spesiell livshendelse som på en måte ble skjebnen hans – og denne hendelsen dukker opp hele tiden i tankespinnet hans denne siste tiden - det er tydelig noe han må "gjøre seg ferdig med" før han forlater denne verden. Etter hvert forstår leseren mer og mer av dette……
En trist men vakker historie, stemningsfull og engasjerende i et vakkert poetisk språk – drømmeaktig men likevel realistisk.
Terningkast:6
Nå er det snart gått et år siden jeg var på Aschehougs høst-lansering av boken - og like lenge siden den er lest - men det er en bok man ikke glemmer så lett. Her et par bilder fra boklanseringen:

Presentasjon av Heim på Aschehougs høst-møte i Trondheim 15.10.2018 - Foto:RandiAa©

Johan B. Mjønes leser fra boken - Foto:RandiAa©

Tanker om bok - Jørgen Brekke: Menneskehunger

Menneskehunger - grøss og gru for en tittel. Gourmet restaurant og Trondheims-miljøet står sentralt i Jørgen Brekkes siste roman. Spenning så det holder. Og den trivelige, godt voksne Odd Singsaker, nå som nybakt pappa, er selvsagt etterforskeren. Kan utgangspunktet bli bedre?
Tittel: Menneskehunger
Forfatter: Jørgen Brekke
Utgivelsesår: 2019
352 sider
Forlag: Gyldendal
ISBN/EAN: 9788205529564
Jeg hadde lesereksemplar fra forlaget og lydfil fra LBF, ISBN: 9788242181961, lest av Torgeir Reiten 
Om forfatteren fra forlagets side.
Bokens "bakside-cover" gir oss en kort og presis introduksjon til boken:

Mine tanker om Menneskehunger:

Man kan mistenke Jørgen Brekke for å være litt besatt av filosofien rundt ”Det ondes problem” – det har slått meg i flere av bøkene hans og i særdeleshet i denne. Heldigvis får vi en viss motvekt til ondskapen i snille, milde, sympatiske etterforsker Odd Singsaker. (Litt ut av konseptene går han nok denne gangen når morderen er frekk nok til å "besøke" barnevognen til datteren Anne)
I årets krim-roman lager Brekke en fin blanding av gammelt og nytt – arkeologi med middelaldergrav og et lårbein av nyere dato i samme grav – mat-oppskrift på gulnede dokumenter, munke-kokker fra middelalderen og moderne "Michelin-restauranter" - Odd Singsaker får sannelig noe å bryne seg på, godt er det at han har gode hjelpere, konas venninne Siri for eksempel. Morderen leker virkelig katt og mus med han denne gangen – og altfor nært og farlig blir det når morderen legger igjen ”tegn” i barnevognen deres - blant annet en blodflekk som stammer fra det første offeret - den myrdede restaurantanmelderen Tor Mjølner - han som har skrevet den verst tenkelige anmeldelsen av et måltid på en av byens beste restauranter, Honningkrukken,  i bydelen Lilleby. Ikke rart at de første mistenkte er og blir stedets kokker, og da først og fremst ”topp-kokken” Mattis Monsen. Handlingen tar mange interessante og uventede veier i denne romanen – og persongalleriet er ikke mindre interessant. Her er det fart og spenning hele veien - og man føler man må bare lese og lese (eller lytte, som jeg gjorde) uten stans.
Et innslag av kannibalisme gjør denne romanen spesielt ”ekkel", Brekke ser ut til å ha gjort en del research på emnet, slik at det faller naturlig inn i handlingen. Velger man å se det litt symbolsk, så er jo mange i dag opptatt av at vi ødelegger kloden vår på mange vis - og kannibalisme blir her et konkret tegn på at vi fortærer oss selv.
(Et lite sidesprang - her er noe bakgrunnsinfo på kannibalisme:
Wikipedia - NRK - Videnskap.dk -  Forskning.no - sistnevne er ganske grusom)
Arkeologiske utgravinger har en sentral plass i denne romanen. Og det passer godt inn i Trondheims-miljøet, for her graves det stadig i flere deler av byen og mye spennende kommer for en dag – arkeologi-"biten" i romanen falt i hvert fall veldig i smak hos meg.
Et annet interessant innslag er de to ungdommene Markus og Ida som finner liket i containeren ved Honningkrukken – de er idealistiske og ressursbevisste, og ser det som en slags "sport” å nyttiggjøre seg kastet mat.
Sentralt står også oppskriften på levergryte og selve retten i restauranten – et poeng som Brekke virkelig har utnyttet – ikke uten humor i alt det groteske.
Kanskje er det ikke en realistisk virkelighet Brekke skriver om, men så helt urealistisk er det vel heller ikke – og det er tydelig at han leker med leseren og har det moro når han skriver – det føles litt som en demper på det grusomme og farlige. Hvis man skal se litt seriøst på slik ”underholdende” krim-litteratur, kan man jo alltid påpeke at det setter søkelyset på skyggesider i samfunnet og skyggesider ved mennesket. I hvert fall er det slik jeg ”leser” en del av de krim-romanene jeg tar en nærmere kikk på.

Konklusjon:

Jeg unngår å dra frem for mye av handlingen her, for det kan lett avsløre mange "morsomme" krumspring og poeng i boken.  Men jeg kan innrømme at jeg gru-hygget meg hele veien. Romanen mangler ikke noe denne gangen - det er fart og spenning, mye humor og mye gourmet-prat - og handlingen er faktisk veldig logisk også; og ikke minst -  Menneskehunger er så absolutt en velskrevet roman.
Ett poeng til: denne gangen var jeg sikker på at jeg hadde ringet inn den rette morderen, men den gang ei - jeg ble grundig lurt - løsningen var et skikkelig trumf-ess i bokens siste del - Og oppskriften på levergryte? Den kan leserne finne på siste side i boken.
Terningkast:5     

Her er noen bilder i forbindelse med boklanseringen på Baklandet Skydsstation 07.08.2019 - Odd Singsaker sitt favoritt-sted - der han stresser ned med sild og aquavit. (Bildene er bare tatt med mobil - 1.Pål koser seg på boklanseringer, spesielt på dette stedet. 2. Jørgen Brekke i samtale med Ørjan Greiff Johnsen. 3. Vi satt ved denne veggen. 4. Boksignering var det også):

Mer om noen av Jørgen Brekkes bøker - mine omtaler:

Avgrunnsblikk - Boklansering Litteraturhuset
Avgrunnsblikk - Boklansering Baklandet Skydsstation
Avgrunnsblikk - Min omtale
Paradisplaneten - Boklansering
Doktor Fredrikis kabinett - Min omtale
Alle kan dø - Boklansering - noen bilder
Menneskehunger