Tanker om bok - Linn Ullmann: De urolige

Tittel: De urolige
Forfatter: Linn Ullmann
Produsert av: LBF
Først utgitt: 10.12.2015
Spilletid: 09:40:20
ISBN CD: 9788242170996
ISBN Lydfil: 9788242162601 - leservurdering fra Lydbokforlaget
Målform: Bokmål
Innleser: Petronella Barker

Jeg brukte også papirutgaven: Oktober forlag, utgitt 2015, 412 sider, ISBN/EAN:9788249512010  - lesereksemplar

Omtale fra forlaget:

Å se, å huske, å begripe. Alt kommer an på hvor du står. Første gang hun kom til Hammars, var hun knapt ett år gammel og visste ingenting om den store og omveltende kjærligheten som hadde brakt henne dit.
       Egentlig var det tre kjærligheter.
Far og datter sitter med en båndopptager mellom seg. Planen var at de skulle dokumentere aldringen, i en bok de to skulle lage sammen. Men da de endelig er i gang, har alderdommen tatt tak i ham på en måte som gjør samtalene uforutsigbare og sprukne.
De urolige er en leken, utforskende og sjangeroverskridende roman om et barn som ikke kan vente med å bli voksen, og foreldre som helst vil være barn, om minner og glemsel og de mange historiene som utgjør et liv.

Om Linn Ullmann - se Oktober forlag
Linn Ullmanns web-side

Linn Ullmann under Boklanseringen i Trondheim i samtale med Marit A. Kvernmo  - Foto:RandiAa©

Mine tanker om De urolige:

Jeg har lest det Linn Ullmann har gitt ut tidligere.  Og ble faktisk ganske overrasket over at hun skrev så bra. Det gjaldt spesielt Det dyrebare. 
Jeg var derfor ganske sikker på at romanen De urolige ville være bra også - og den oppfylte alle forventninger.
Ser man på antall oppmøtte på Boklanseringen i Trondheim, var det tydelig at denne, hennes siste roman, fanget manges interesse (Se mitt referat fra Boklanseringen)
Romanen De urolige må ha vært et spennende prosjekt å arbeide med for en begavet forfatter med mye tilgjengelig materiale og ikke minst minner om sine berømte foreldre, likevel ikke noe  helt enkelt emne å skrive om - men slutt-resultatet ble svært vellykket.
Jeg er imponert over den helheten romanen har fått, selv om den tydeligvis er satt sammen av ulike "elementer" - og vinklet fra flere sider: det er Linn Ullmanns forhold til den berømte faren, Ingmar Bergmann, hennes forhold til den nesten like berømte moren, det er også vinklet mot forholdet til begge foreldrene, noe som det ikke "var mye av" - (en nesten desperat 12-årings reise alene til München for å oppleve å ha to foreldre på samme sted til samme tid, hører vi om i romanen), samtidig er dette en oppvekstroman - vi får glimtvis del i Linn Ullmanns eget liv, en oppvekst i Norge, i USA, på øya Fårö - en oppvekst med en mormor som ofte var til stede i hennes liv, en oppvekst med en høyst elsket mor som ofte ikke var der, men som alltid var savnet, og en oppvekst med ulike "barnepiker" - i tillegg skildres "ferie-oppveksten" hos faren på hans sted Hammars på Fårö, sommerferier med "sittninger" og filmer, og sommerkjoler som stadig ble for små - En annen vinkling er fortellingen om farens liv, spesielt hans liv på Fårö, hans koner og barn, vi får også et innblikk i Linns forhold til alle (halv)søsknene - og til slutt, men ikke minst, den gripende skildringen av farens, Ingmar Bergmans "prosess" og siste arbeidsoppgave: å eldes - Linn Ullmanns "tett-på" -skildring av farens aldring er noe av det vakreste og mest gripende som skildres i romanen.
Linn Ullmann gir oss ikke noe glansbilde av foreldrene, spesielt ikke av moren - dette er nådeløst, ærlig skildret. Men i Bokbadet kom det så overbevisende frem at hun ikke klandret noen av dem for "forsømmelse" eller at hun ble oversett til fordel for det viktige kunstneriske arbeidet foreldrene utførte - hun fant det naturlig at det bare måtte være slik - selv om hun i oppveksten følte et ubeskrivelig savn etter moren - når de var adskilt, faktisk også når de var sammen, sier hun.
Hun fremhever også at hun er stolt av moren, for det hun har greid å utrette, og fordi hun i tillegg til karrieren var alenemor med mye ansvar i en tid det ikke var like lettvint som i dag å være alene-mor. Kjærligheten til moren er skildret som betingelsesløs - og avsløringene om moren er på ingen måte dømmende eller ondskapsfulle, bare ærlige (kanskje) - men mange vil sikkert mene at noe bare burde ha forblitt innen privatlivets beskyttende "vegger".  Men når et underliggende ønske er å forstå bedre sine foreldre, å prøve å komme dem nærmere, å skildre dem som "menneskelige" personligheter, må man vel kanskje dykke dypt ned i materien - og når dette blir gjort i kjærlighet, blir resultatet en vakker og gripende roman.
Linn Ullmann understreket sterkt under Bokbadet at boken hun har skrevet først og fremst er en kjærlighetserklæring til foreldrene -
Vel er dette ærlig og nådeløst om foreldrene, men Linn Ullmann har da sannelig skrevet ærlig og avslørende om seg selv også - hun skildrer seg ikke som noe snilt og føyelig barn, hun er sta og litt "slem" og "frekk" noen ganger, spesielt overfor "barnepikene" - jeg syntes den åpne skildringen av denne lille piken i oppveksten gjorde boken realistisk og levende - når hun trekker frem negative sider ved sine foreldre, er det vel bare rett og rimelig at hun er like ærlig når hun skildrer seg selv……
Mens jeg leste boken, tenkte jeg ofte underveis: Hva er diktning her, og hva er virkeligheten?
Linn Ullmann kom inn på dette i samtalen - hun mente leserne står fritt til å tolke og mene,  - å se tilbake i tid på barndommen gir aldri noe "sant fasitbilde", man husker glimtvis, man husker i noen bilder, man fornemmer noen situasjoner - og det som ikke er helt klart i tilbakeblikkene, vil man vel alltid "fullføre" i nåtid  og tilføye noe slik man tenkte seg det måtte være....... man lager seg en virkelighet som man aksepterer som "min virkelighet" - (vel, det var mine tanke-tilføyelser)……
Linn Ullmann har skildret faren som en som så godt, han var den visuelle, og han var den som også "så" kvinner, fem kvinner hadde han vært gift med i tillegg til Linns mor som han hadde levd noen år sammen med, og seks kvinner var der rundt han og stelte med han på slutten av livet - om moren sier Linn at hun var en kvinne som ble sett, hun syntes moren var ubeskrivelig vakker - seg selv så Linn på som den lille grimme andungen da hun var barn, og barn ville hun egentlig ikke være - hun ville være voksen og ha styring og kontroll med sitt eget liv.
Kanskje dette var en egenskap hun hadde fra sin far - kontroll, punktlighet, orden og regler skildrer hun som sterke sider hos faren, kanskje var det med på å skape en slags trygghet i alt det urolige - i hvert fall om somrene når hun var på Fårö - da var det faste tider for alt, for "sittningene" (det kaltes stundene da hun var i "audiens" inne på kontoret hos faren og hadde en få-ords konversasjon der,) det var faste film-visingstider og et av de første nesten skremmende tegnene hun fikk på at faren nå gikk inn i en svekket alderdoms-fase, var da han kom 17minutter for sent til en film-stund de skulle ha sammen, og det uten å gjøre spesiell notis av det heller.
Linn Ullmann har nok ikke bygd "sin virkelighet" i denne romanen bare på uklare bilder - hun forteller at det har vært et nitidig "research" arbeid bygd på brever, små notater, fotografier og opptegnelser, og de seks "samtalene" hun fikk tatt opp på lydbånd mot slutten av farens liv - det som skulle være grunnlaget for "bokprosjektet" far og datter skulle fullføre sammen.
Nå er det ikke bare innholdet som er interessant i denne romanen. Det er like mye konstruksjonen, oppbygningen og ikke minst språket - språkdrakten gjør romanen til en fryd å lese, eller å lytte til - språket er så perfekt på mange måter, men samtidig har det mye et muntlig og direkte preg.
 
Når det gjelder tittelen på romanen så var "De urolige" kanskje ikke den faren ville ha valgt - men for Linn passet den visst veldig bra - (Linn antydet på Boklanseringen hvilken tittel faren hadde foreslått, og det var en ganske saftig en, og kanskje ikke så "pen og pyntelig" som den hun selv har valgt).
De urolige er foreldrene, alltid opptatt av sine "prosjekter", og hun selv mellom disse - også en "urolig" person med en urolig oppvekst med mange bosteder og mange "barnepiker" - og ikke minst er hun svært urolig for moren som ikke er der sammen henne alltid - De urolige er denne lille familien, med disse tre aktørene - urolige på hver sin kant - aldri (eller svært sjelden) sammen alle tre samtidig, men likevel med tanker om hverandre og bånd til hverandre.
 
Dette er en roman jeg vil lese flere ganger - for her var så mange fine små historier, skildringer og detaljer  - så mye menneskelig som får en til å tenke videre på livet og verdenen til disse tre hovedpersonene - og kanskje også vil man assosiere litt til egen oppvekst og familieforhold……
En nydelig roman som anbefales på det varmeste. Terningkast:5
(Jeg synes forresten det var vanskelig å omtale denne romanen, man sitter med så mange inntrykk, den etterlater litt kaos i hodet..... boken må bare leses, oppleves og nytes)
 
Min omtale av Linn Ullmanns Det dyrebare
Mitt referat av Boklansering av De urolige
Min omtale av Linn Ullmanns De urolige

Andre bloggere som har omtalt De urolige:

• Rose-Maries litteratur og filmblogg
• Tine sin blogg
• Anita i Artemisias verden
• Åslaug i Min bok- og maleblogg

Tanker om bok - Boklansering: De urolige av Linn Ullmann - Trondheim Hovedbibliotek - 19.01.2016

Bilder i Flickr-album - Foto:RandiAa©

Forberedelser til Bokbad - Marit A. Kvernmo og Linn Ullmann - Foto:RandiAa©

Boklansering på Kulturtorget, Hovedbiblioteket. Her var det mange som var interessert. 320 opptalte tilhørere - og da overveiende kvinner. For forfatteren var det på en måte som å være på gamle tomter - det var morens og mormorens hjemby.
Marit A. Kvernmo ledet en interessant og fin samtale med forfatteren - det ble fokusert på bakgrunnen for romanen, det lange tidsrommet da ideen ble modnet - og situasjonen rundt samtaleopptak og etterarbeid av opptakene.
Linn Ullmann snakket varmt om sin kjærlighet til foreldrene - foreldre som ikke ble "opplevd" samtidig i familie-sammenheng, men "stykkevis" hver for seg - to store kunstnere som begge satte sitt arbeid høyt, to personligheter begge med sine særegenheter - jeg fikk nok et litt mer nyansert og "utvidet" syn på romanen som jeg hadde både lest og lyttet til i god tid i forveien. (Min omtale)
Noe av det som gjorde sterkest inntrykk på meg i romanen var Linn Ullmanns vakre og litt triste skildring av faren, Ingmar Bergmans vei inn i alderdom og sykdom - her fulgte hun han tett - både i boken og i samtalen nevner hun hvor sterkt inntrykk det gjorde på henne plutselig å oppdage at den punktlige faren en dag kommer 17 minutter for sent til en avtalt film-fremvising - og ikke bare det, han syntes ikke å ta særlig notis av det selv.
I boken følte jeg Linn Ullmann skrev nådeløst ærlig om både sin far og spesielt sin mor - på godt og ondt, i Bokbadet kom det så overbevisende frem at hun ikke klandret noen av dem for "forsømmelse" eller at hun ble oversett til fordel for det viktige kunstneriske arbeidet foreldrene utførte - hun fant det naturlig at det bare måtte være slik - selv om hun i oppveksten følte et ubeskrivelig savn etter moren - når de var adskilt, faktisk også når de var sammen, sier hun.
Hun fremhever også at hun er stolt av moren, for det hun har greid å utrette, og fordi hun i tillegg til karrieren var alenemor med mye ansvar i en tid det ikke var like lettvint som i dag å være alene-mor.
Linn Ullmann fikk frem i denne samtalen at boken hun har skrevet først og fremst er en kjærlighetserklæring til foreldrene - (kanskje spesielt til moren, følte jeg).

Da jeg leste boken, tenkte jeg ofte underveis: Hva er diktning her, og hva er virkeligheten?
Linn Ullmann kom inn på dette i samtalen - hun mente leserne står fritt til å tolke, mene og synes det de måtte finne for godt - å se tilbake i tid på barndommen gir aldri noe "sant fasitbilde", man husker glimtvis, man husker i noen bilder, i noen situasjoner - og det som ikke er helt klart i tilbakeblikkene, vil man vel alltid gi tilføyelser i nåtid slik man tenkte seg det måtte være........

Etter bokbadet svarte Linn Ullmann på en del spørsmål, og signerte bøker til leselystne mennesker, (kvinner det meste), og jeg sikret meg også en hyggelig hilsen i boken jeg allerede hadde lest - kveldens bokbad ga den ytterligere mening - en bok jeg anbefaler på det varmeste.

Bokbad - Marit A. Kvernmo og Linn Ullmann - Foto:RandiAa©

Bokbad - Marit A. Kvernmo og Linn Ullmann - Foto:RandiAa©

Linn Ullmann leser fra De urolige - Foto:RandiAa©

Signering etter Bokbadet

Anita var også til stede på Boklanseringen: Hennes referat

Min omtale av romanen De urolige

 

Tanker om bok - Linn Ullmann: Det dyrebare

Tittel: Det dyrebare

Forfatter: Linn Ullmann

BN:  9788249505395

Forlag: Oktober

Språk: Bokmål

Format: Innbundet

Utgitt: 2011

Sider: 389

Her er det både lest og lyttet...Jeg brukte også lydboken fra Lydbokforlaget - innlest av Gisken Armand. -
Det dyrebare av Linn Ullmann trenger ingen begrunnelse for at den er valgt og lest...men jeg velger å gi flere grunner til at dette ble "Februar-boken" i 2012:

• Jeg synes  Linn Ullman er en gjennomført dyktig forfatter, jeg har lest hennes tidligere utgivelser.
• Vi valgte dette som februar-mars bok i vårt Litterært Forum
• Jeg fikk romanen i en "konkurranse" på Facebook
• Jeg leste en del intervjuer og fant at her var det temaer som interesserte meg.

Og ikke minst, forfatteren har stått frem i mange intervjuer, debatter og artikler og vist seg som en innsiktsfull, klok, og sympatisk ung dame:

Den Norske Bokdatabasens omtale:

Forfatteren Jon Dreyer sliter med skrivesperre og er stadig utro mot kona Siri Dreyer-Brodal, som er en dreven kokk og restaurantinnehaver. Problemene startet da familiens barnepasser, Mille, forsvant sporløst, for så å seinere bli funnet død. Siri, på sin side, er bekymret for moren, Jenny Brodal, som har begynt å drikke igjen etter å ha vært tørrlagt i tjue år. Og verken Jon eller Siri vet hva de skal gjøre med den vanskelige datteren Alma.

Forlagets omtale:

Jon Dreyers liv er i ferd med å rakne. Det store litterære prosjektet hans skulle vært fullført for flere år siden. Han kjemper med skrivesperre og er stadig utro. Alt begynte, tenker han, da nitten år gamle Mille forsvant uten et spor, for så å bli funnet død to år senere. Jons kone, Siri Dreyer-Brodal, er en dreven kokk og restaurantinnehaver som har sine egne stridigheter å overkomme. Ikke bare er hun gift med en troløs mann, men hvordan skal hun forholde seg til den sterke og utrøstelige moren, Jenny Brodal, som bestemmer seg for å begynne å drikke igjen etter å ha vært tørrlagt i tjue år, akkurat i tide til den lenge planlagte 75-årsfeiringen? Og verken Jon eller Siri aner hvordan de skal håndtere den uforutsigbare og uregjerlige datteren, Alma. Milles forsvinning og uvissheten om hva som skjedde, preger alle som var berørt av henne. Gradvis avdekkes en historie om kjærlighet og grådighet, om hemmelige liv og smertefulle forbindelser. Linn Ullmann har skrevet en besettende, beksvart og humoristisk roman om sorg og overlevelse, om en familie som blir offer for sine egne hemmeligheter og om en brutal forbrytelse - men også en fortelling om å fortelle: om hvordan liv diktes opp og om, igjen og igjen.

Mine tanker om Det dyrebare:

Man starter med en eldre dame som nøler med å ta på seg sine sandaler for motvillig å delta i sin egen fødselsdag som datteren har satt i gang å arrangere.....
Her er det litt forvirring til å begynne med…man hopper i tid, eller man går i sirkler, snarere spiraler…og så oppdager man ideen og konstruksjonen etter hvert…den er jo bare genial.
Persongalleriet er overkommelig lite…forfatter med skrivesperre, nokså sentral familiefar i en nokså "sprikende" familie, kona Siri med problematisk forhold til sin mor Jenny…som avsløres etter hvert, og Siri igjen med sitt problematiske forhold til datteren Alma, og til ektemannen…den andre datteren i familien er nokså anonym, for hun er vel forholdsvis uproblematisk…men nettopp derfor føler jeg at dette barnet faktisk er forsømt.....
Så har vi Mille, au pair eller barnepike i familien….og hele historien spinnes rundt henne som et slags binde-ledd eller katalysator for hele plottet.
Her er det "gjengangere" i to familiegenerasjoner også…to vanskelige, problematiske mor-datter-forhold.. Siri og hennes forhold til moren Jenny som ikke fungerer…eller kommunikasjonen som stoppet helt da Siris bror forsvant, druknet…og Siri har vel skyldfølelse for dette, og moren klandrer vel henne også for det som skjedde…her antydes det, forfatteren  skriver ikke i detaljer her…og det gir en fin, spennende effekt.
Det kompliserte, mor-datter forholdet er der også i neste generasjon, mellom Siri og datteren Alma….Siri har heller ikke kontakt med den eiendommelige, fascinerende datteren sin, men på slutten av romanen ser det ut til at Siri prøver å bøte på dette ved å presisere at Alma ikke har skyld i Milles død…slik Siri selv har båret skyld for brorens tragiske drukning.
"Spiralene" i romanen avslører mer og mer - en genial konstruksjon på denne romanen. ..spenningsmomenter som gir den et snev av "Krim-image", men her går nok handlingen på det dypere, psykologiske plan….det er menneskelige relasjoner som står i sentrum, og hvor vanskelig det er å leve sammen, og å nå frem til hverandre..det gir en gjennomstrømmende trist og sørgelig stemning..men det er en realistisk skildring - slik er det bare  -  her føler man sterkt at "Det er synd på menneskene" (Som Strindberg lar gudedatteren Agnes si når hun stiger ned til jorden og betrakter menneskene)
Personskildringene i denne romanen er grundige…selv ble jeg mest fascinert av Alma, man lurer på hvordan det vil gå dette intelligente barnet i fremtiden, hun har noen skremmende sider ved seg også…hennes tydelige sjalusi og klarsyn når det gjelder farens beundrende blikk på Mille…..skremmende med den slimete sneglen hun putter i Milles seng, og det topper seg når hun ikke gjør mer for at Mille som ligger i veikanten blir tatt med hjem i bilen…
Forholdet mellom Siri og Jon er også avslørende skildret…her kommer kontrastene mellom de gode, lykkelige stundene og de kalde, tause, smertefulle, "adskilte" stundene klart  frem for leseren…savn, lengsel, misforståelser, løgner, forstillelser, utroskap og menneskelige svakheter er "hjerterått" skildret. Og som leser kjenner man nesten på kroppen fortvilelsen hos foreldrene fordi de ikke forstår, eller så lett kan være glad i denne "rare" datteren som gjør så mye merkelig. Linn Ullmann får oss til å forstå foreldrenes skam, skyldfølelse og forvirring fordi de ikke greier å ha de rette foreldre-følelsene for Alma..litt skremt av henne er de vel også.
At en del av hovedpersonene har sine synlige uskjønnheter, eller "misdannelser" (Siri en ryggskjevhet, Irma en stor, uformelig kropp osv) -  understreker deres indre skavanker og utilstrekkelighet  - de mangler evnen til å nå hverandre, støtte hverandre, evnen til medfølelse og trøst, her er det mange som avslører sin utilstrekkelighet både når det gjelder egen personlighet, og med evnen til å strekke til overfor andre, bokstavelig talt: de mangler evnen til å strekke ut en hånd til hverandre, til andre.
Sterkest inntrykk gjør skildringen av foreldre som ikke greier å kommunisere med sitt barn eller gi kjærlighet til et krevende barn som Alma….og Lind? Hun var jo enklere å ha med å gjøre så her slapp man "billigere unna".
Jeg synes Linn Ullmann har skapt en veldig interessant og fascinerende skikkelse i denne Alma….her er det kanskje rom for en oppfølger?
Aner vi en slags forsoning og håp i avslutningen av romanen? Er det et "forsoningens måltid" som blir fortært mellom Almas og Milles foreldre….med Alma til stede..har Milles død vært et slags offer for en "åpenbaring" og erkjennelse? Vil familiemedlemmene kunne forstå hverandre bedre, nærme seg hverandre?  Her er mange ubesvarte spørsmål...vil familien vokse på dette, var Milles død et offer som skulle til for å få familiemedlemmene til å nærme seg hverandre..eller vil de bare fortsette på samme måte og leve i hver sin bås så å si?Jeg velger å tro at det er et slags håp i dette "måltidet" - jeg fikk litt assosiasjoner til nattverds-måltidet også jeg....

Noen tanker rundt tittelen "Det dyrebare" og symbolikken:
Romanens tittel fikk en dypere mening i ettertid - Det dyrebare - her tolket jeg det dithen at det er viktig å fokusere på det som er verdier i livet, medmenneskelige verdier, ta vare på hverandre, se hverandre; og verne om det som er viktig i forholdet mellom mennesker - ektefeller, foreldre-barn osv.

Her er kanskje dette med skatten som graves ned en viktig handling som fikk meg til å tenke: Det dyrebare som man er redd for å miste bevares det, tar man vare på det ved å grave det ned - er det ikke bedre man verdsetter det når det er der blant oss - Mille ble også gravd ned, ble hun verdsatt nok da hun levde? Da hun var au pair i familien? - (Et sidesprang: Ingrid Sletten fra Sillejord hadde også noe verdifullt som hun gjemte bort for å ta vare på det - en liten lue av farget ull - men hva skjedde når den bare ble gjemt bort og ikke brukt? Bjørnson skjønte nok også dette "Det dyrebare" må man verne om og "bruke", verdsette det der og da….)

 
Mine tanker om denne romanene blir ganske utilstrekkelige, for den inneholder så mye man kan tenke på, drøfte, undres over.....den er verd å lese.
 
Og jeg vil faktisk vurdere den til terningkast: 6

03.12.2014:Linn Ullmann hos Brenner og Bøkene

Min omtale av Linn Ullmanns Det dyrebare
Mitt referat av Boklansering av De urolige
Min omtale av Linn Ullmanns De urolige