Tanker om bok - Linn Ullmann: De urolige

Tittel: De urolige
Forfatter: Linn Ullmann
Produsert av: LBF
Først utgitt: 10.12.2015
Spilletid: 09:40:20
ISBN CD: 9788242170996
ISBN Lydfil: 9788242162601 - leservurdering fra Lydbokforlaget
Målform: Bokmål
Innleser: Petronella Barker

Jeg brukte også papirutgaven: Oktober forlag, utgitt 2015, 412 sider, ISBN/EAN:9788249512010  - lesereksemplar

Omtale fra forlaget:

Å se, å huske, å begripe. Alt kommer an på hvor du står. Første gang hun kom til Hammars, var hun knapt ett år gammel og visste ingenting om den store og omveltende kjærligheten som hadde brakt henne dit.
       Egentlig var det tre kjærligheter.
Far og datter sitter med en båndopptager mellom seg. Planen var at de skulle dokumentere aldringen, i en bok de to skulle lage sammen. Men da de endelig er i gang, har alderdommen tatt tak i ham på en måte som gjør samtalene uforutsigbare og sprukne.
De urolige er en leken, utforskende og sjangeroverskridende roman om et barn som ikke kan vente med å bli voksen, og foreldre som helst vil være barn, om minner og glemsel og de mange historiene som utgjør et liv.

Om Linn Ullmann - se Oktober forlag
Linn Ullmanns web-side

Linn Ullmann under Boklanseringen i Trondheim i samtale med Marit A. Kvernmo  - Foto:RandiAa©

Mine tanker om De urolige:

Jeg har lest det Linn Ullmann har gitt ut tidligere.  Og ble faktisk ganske overrasket over at hun skrev så bra. Det gjaldt spesielt Det dyrebare. 
Jeg var derfor ganske sikker på at romanen De urolige ville være bra også - og den oppfylte alle forventninger.
Ser man på antall oppmøtte på Boklanseringen i Trondheim, var det tydelig at denne, hennes siste roman, fanget manges interesse (Se mitt referat fra Boklanseringen)
Romanen De urolige må ha vært et spennende prosjekt å arbeide med for en begavet forfatter med mye tilgjengelig materiale og ikke minst minner om sine berømte foreldre, likevel ikke noe  helt enkelt emne å skrive om - men slutt-resultatet ble svært vellykket.
Jeg er imponert over den helheten romanen har fått, selv om den tydeligvis er satt sammen av ulike "elementer" - og vinklet fra flere sider: det er Linn Ullmanns forhold til den berømte faren, Ingmar Bergmann, hennes forhold til den nesten like berømte moren, det er også vinklet mot forholdet til begge foreldrene, noe som det ikke "var mye av" - (en nesten desperat 12-årings reise alene til München for å oppleve å ha to foreldre på samme sted til samme tid, hører vi om i romanen), samtidig er dette en oppvekstroman - vi får glimtvis del i Linn Ullmanns eget liv, en oppvekst i Norge, i USA, på øya Fårö - en oppvekst med en mormor som ofte var til stede i hennes liv, en oppvekst med en høyst elsket mor som ofte ikke var der, men som alltid var savnet, og en oppvekst med ulike "barnepiker" - i tillegg skildres "ferie-oppveksten" hos faren på hans sted Hammars på Fårö, sommerferier med "sittninger" og filmer, og sommerkjoler som stadig ble for små - En annen vinkling er fortellingen om farens liv, spesielt hans liv på Fårö, hans koner og barn, vi får også et innblikk i Linns forhold til alle (halv)søsknene - og til slutt, men ikke minst, den gripende skildringen av farens, Ingmar Bergmans "prosess" og siste arbeidsoppgave: å eldes - Linn Ullmanns "tett-på" -skildring av farens aldring er noe av det vakreste og mest gripende som skildres i romanen.
Linn Ullmann gir oss ikke noe glansbilde av foreldrene, spesielt ikke av moren - dette er nådeløst, ærlig skildret. Men i Bokbadet kom det så overbevisende frem at hun ikke klandret noen av dem for "forsømmelse" eller at hun ble oversett til fordel for det viktige kunstneriske arbeidet foreldrene utførte - hun fant det naturlig at det bare måtte være slik - selv om hun i oppveksten følte et ubeskrivelig savn etter moren - når de var adskilt, faktisk også når de var sammen, sier hun.
Hun fremhever også at hun er stolt av moren, for det hun har greid å utrette, og fordi hun i tillegg til karrieren var alenemor med mye ansvar i en tid det ikke var like lettvint som i dag å være alene-mor. Kjærligheten til moren er skildret som betingelsesløs - og avsløringene om moren er på ingen måte dømmende eller ondskapsfulle, bare ærlige (kanskje) - men mange vil sikkert mene at noe bare burde ha forblitt innen privatlivets beskyttende "vegger".  Men når et underliggende ønske er å forstå bedre sine foreldre, å prøve å komme dem nærmere, å skildre dem som "menneskelige" personligheter, må man vel kanskje dykke dypt ned i materien - og når dette blir gjort i kjærlighet, blir resultatet en vakker og gripende roman.
Linn Ullmann understreket sterkt under Bokbadet at boken hun har skrevet først og fremst er en kjærlighetserklæring til foreldrene -
Vel er dette ærlig og nådeløst om foreldrene, men Linn Ullmann har da sannelig skrevet ærlig og avslørende om seg selv også - hun skildrer seg ikke som noe snilt og føyelig barn, hun er sta og litt "slem" og "frekk" noen ganger, spesielt overfor "barnepikene" - jeg syntes den åpne skildringen av denne lille piken i oppveksten gjorde boken realistisk og levende - når hun trekker frem negative sider ved sine foreldre, er det vel bare rett og rimelig at hun er like ærlig når hun skildrer seg selv……
Mens jeg leste boken, tenkte jeg ofte underveis: Hva er diktning her, og hva er virkeligheten?
Linn Ullmann kom inn på dette i samtalen - hun mente leserne står fritt til å tolke og mene,  - å se tilbake i tid på barndommen gir aldri noe "sant fasitbilde", man husker glimtvis, man husker i noen bilder, man fornemmer noen situasjoner - og det som ikke er helt klart i tilbakeblikkene, vil man vel alltid "fullføre" i nåtid  og tilføye noe slik man tenkte seg det måtte være....... man lager seg en virkelighet som man aksepterer som "min virkelighet" - (vel, det var mine tanke-tilføyelser)……
Linn Ullmann har skildret faren som en som så godt, han var den visuelle, og han var den som også "så" kvinner, fem kvinner hadde han vært gift med i tillegg til Linns mor som han hadde levd noen år sammen med, og seks kvinner var der rundt han og stelte med han på slutten av livet - om moren sier Linn at hun var en kvinne som ble sett, hun syntes moren var ubeskrivelig vakker - seg selv så Linn på som den lille grimme andungen da hun var barn, og barn ville hun egentlig ikke være - hun ville være voksen og ha styring og kontroll med sitt eget liv.
Kanskje dette var en egenskap hun hadde fra sin far - kontroll, punktlighet, orden og regler skildrer hun som sterke sider hos faren, kanskje var det med på å skape en slags trygghet i alt det urolige - i hvert fall om somrene når hun var på Fårö - da var det faste tider for alt, for "sittningene" (det kaltes stundene da hun var i "audiens" inne på kontoret hos faren og hadde en få-ords konversasjon der,) det var faste film-visingstider og et av de første nesten skremmende tegnene hun fikk på at faren nå gikk inn i en svekket alderdoms-fase, var da han kom 17minutter for sent til en film-stund de skulle ha sammen, og det uten å gjøre spesiell notis av det heller.
Linn Ullmann har nok ikke bygd "sin virkelighet" i denne romanen bare på uklare bilder - hun forteller at det har vært et nitidig "research" arbeid bygd på brever, små notater, fotografier og opptegnelser, og de seks "samtalene" hun fikk tatt opp på lydbånd mot slutten av farens liv - det som skulle være grunnlaget for "bokprosjektet" far og datter skulle fullføre sammen.
Nå er det ikke bare innholdet som er interessant i denne romanen. Det er like mye konstruksjonen, oppbygningen og ikke minst språket - språkdrakten gjør romanen til en fryd å lese, eller å lytte til - språket er så perfekt på mange måter, men samtidig har det mye et muntlig og direkte preg.
 
Når det gjelder tittelen på romanen så var "De urolige" kanskje ikke den faren ville ha valgt - men for Linn passet den visst veldig bra - (Linn antydet på Boklanseringen hvilken tittel faren hadde foreslått, og det var en ganske saftig en, og kanskje ikke så "pen og pyntelig" som den hun selv har valgt).
De urolige er foreldrene, alltid opptatt av sine "prosjekter", og hun selv mellom disse - også en "urolig" person med en urolig oppvekst med mange bosteder og mange "barnepiker" - og ikke minst er hun svært urolig for moren som ikke er der sammen henne alltid - De urolige er denne lille familien, med disse tre aktørene - urolige på hver sin kant - aldri (eller svært sjelden) sammen alle tre samtidig, men likevel med tanker om hverandre og bånd til hverandre.
 
Dette er en roman jeg vil lese flere ganger - for her var så mange fine små historier, skildringer og detaljer  - så mye menneskelig som får en til å tenke videre på livet og verdenen til disse tre hovedpersonene - og kanskje også vil man assosiere litt til egen oppvekst og familieforhold……
En nydelig roman som anbefales på det varmeste. Terningkast:5
(Jeg synes forresten det var vanskelig å omtale denne romanen, man sitter med så mange inntrykk, den etterlater litt kaos i hodet..... boken må bare leses, oppleves og nytes)
 
Min omtale av Linn Ullmanns Det dyrebare
Mitt referat av Boklansering av De urolige
Min omtale av Linn Ullmanns De urolige

Andre bloggere som har omtalt De urolige:

• Rose-Maries litteratur og filmblogg
• Tine sin blogg
• Anita i Artemisias verden
• Åslaug i Min bok- og maleblogg