Showing posts with label eldreomsorg. Show all posts
Showing posts with label eldreomsorg. Show all posts

Friday, 13 September 2019

Tanker om bok - Johan B. Mjønes: Heim

En utrolig spesiell og vakker roman – trist kanskje, men likevel stemningsfull og engasjerende. Drømmeaktig, men likevel realistisk.
Tittel: Heim
Forfatter: Johan B. Mjønes
Antall sider: 256
Utgivelsesår: 2018
Målform: Bokmål
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2018
ISBN: 9788203363528

Bok-cover er et vakkert utsnitt av Håkon Blekens maleri Ringen sluttet fra 1977
Jeg hadde leser-eksemplar fra Gyldendal og lydfil - ISBN 9788242168221 fra Lydbokforlaget, lest av Jan Martin Johnsen

Om forfatteren - Aschehougs side

Mine tanker om Heim:

Heim - en megetsigende tittel på denne boken. Det var det første som slo meg. Jeg ble faktisk sittende litt og tenke over tittelen - det kunne jo bety litt av hvert - og det skjønte jeg også under lesingen av romanen. Heim er et stedsnavn i Trøndelag, nær Hemne og Snillfjord - og navnet på en ny kommune fra 2020. Så er det også etternavnet til hovedpersonen, han heter Jørgen Heim. I tillegg får tittelen en til å tenke på et sted man hører hjemme - det ble så tydelig at hovedpersonen i romanen hadde vært og var bundet til en "heimgård" (Det var som Per Bufast i Tarjei Vesaas sin roman Det store spelet) - en annen sterk assosiasjon jeg fikk av boktittelen da jeg kom i gang med lesingen, det var at hovedpersonen var "på vei hjem" - til et endepunkt, til å finne fred, gjennom den prosessen vi fikk følge her - der hovedpersonen "repeterer" store deler av sitt liv når det går mot slutten - ja, vi følger han helt til siste slutt bokstavelig talt. Før jeg sier noe mer om dette, bør jeg kanskje kort skissere innholdet:
Handling og persongalleri er ganske snevert og konsentrert – vi fokuserer på en hovedperson, Jørgen Heim som ligger for døden - han har store smerter, og "baler” med litt av hvert - nattskjorta skal av når det blir for varmt, og bekkenet må skyves bort når det blir for vondt - han døser inn i drømmeverdenen og av og til glimter han til med noen våkne øyeblikk som blir færre og kortere etter hvert.
Av og til fornemmer han sykehjems-personalet som i korte, travle øyeblikk kommer og utretter det mest nødvendige med han.

Jeg fikk litt assosiasjoner til Draumkvedet med Olav Åstesons opplevelser i drømmeverden - om livet etter døden mens han sov fra julaften til trettende dag jul, men Jørgen Heim hadde ikke visjoner om et liv etter døden, hans drømme-visjoner var om livet slik det hadde vært for han - FØR han dør - og Jørgen våknet ikke av sin søvn. 
Jørgen Heims "fantasier" gir oss på en fascinerende måte glimt av hans livshistorie - det gir sterke inntrykk. Spesielt er han opptatt av broren som brått ble revet bort - det går som en rød tråd gjennom hele historien. Vi skjønner det ligger noe mer bak dette....Skal ikke røpe for mye her – for dette var et viktig tema i historien, og også en traumatisk hendelse som satte spor i Jørgens liv - da broren forulykket, ble Jørgen odelsgutten – og så blir han stedbundet til Heim - til slit og plikter og krav og forventninger. Vi får visualisert gjennom en smertefull og drømmeaktiv beretning hvordan Jørgen Heim sitt liv ble – og det lar oss lett generalisere: slik fortoner livet seg for mange - og ved reisens slutt skal det oppsummeres, ikke angres på, men rett og slett bare konstateres at ”slik ble det" - fødsel er smertefull, reisen gjennom livet er smertefull, og ikke minst reisen inn i døden til en annen "Heim" kan også være veldig smertefull.
Vi får mange fine glimt tilbake i livet til Jørgen – også til barndommen og til foreldrene og andre slektninger.  Vi fornemmer mye av livet på gården og i bygda – og vi forstår mer og mer av Jørgens oppvekst og tilknytning til gården - vi hører om alle arbeidsoppgavene og pliktene og tradisjonene. Som de flestes liv, har også Jørgens liv hatt både sine lyse og mørke sider.
Jørgen ble på gården – odelsloddet falt på han, andre drømmer og planer måtte skrinlegges, han gjorde sin plikt -  han minnet meg nok om Per Bufast., men jeg tror nok Jørgen fant mening i det han gjorde og livet han hadde levd.
Tross alt hadde det fungert på mange måter, gitt han gleder og naturopplevelser også, verre var det nå når han lå for døden – det var hjerteskjærende å se hvordan han strevde for å kommunisere med omverdenen og sykepleierne - de gjorde vel så godt de kunne, men er det godt nok når Jørgen ikke fikk dem til å forstå når han tørstet, når han var sulten, når det var for varmt for han og når han hadde vondt? Ikke kunne de forklare han og gjøre han forstått med det de gjorde med han og det som skulle skje – Mjønes skildrer på en fantastisk god måte den utryggheten og faktisk redselen dette skaper hos Jørgen. Romanen blir også et sterkt samfunnskritisk innlegg i debatten om sykehjem og eldreomsorg. Mjønes har selv jobbet på sykehjem og tydeligvis har han gjort seg tanker om "tingenes tilstand" og forbedringer som burde være på sin plass i dagens eldreomsorg – spesielt dette med å ha nok personell som har tid til å kommunisere med  pasientene, til å være der, til å forstå osv.  

Konklusjon: En viktig og lærerik roman som jeg håper mange vil lese - og ikke minst så er den en vakker roman. Den gjorde et sterkt inntrykk på meg – selv om den var om Jørgen Heim, ett spesielt menneske, hans livsløp og dødskamp - så var den så allmenngyldig og eksistensiell.
For Jørgen var det en spesiell livshendelse som på en måte ble skjebnen hans – og denne hendelsen dukker opp hele tiden i tankespinnet hans denne siste tiden - det er tydelig noe han må "gjøre seg ferdig med" før han forlater denne verden. Etter hvert forstår leseren mer og mer av dette……
En trist men vakker historie, stemningsfull og engasjerende i et vakkert poetisk språk – drømmeaktig men likevel realistisk.
Terningkast:6

Nå er det snart gått et år siden jeg var på Aschehougs høst-lansering av boken - og like lenge siden den er lest - men det er en bok man ikke glemmer så lett. Her et par bilder fra boklanseringen:
Presentasjon av Heim på Aschehougs høst-møte i Trondheim 15.10.2018 - Foto:RandiAa©
Johan B. Mjønes leser fra boken - Foto:RandiAa©

Monday, 15 October 2018

Tanker om bok - Trude Teige: En hjelpende hånd

Trude Teige skriver spennende kriminal-romaner med søkelyset på viktige temaer - og gjennomgangs-figuren,  journalist Kajsa Coren, vet å bruke sin stilling i kampen for de svake i samfunnet.

Tittel: En hjelpende hånd
Forfatter: Trude Teige
Produsert av: LBF
Målform: Bokmål
Serier: Kajsa Coren-bøkene
Spilletid: 7:49:16
Først utgitt: 20.10.2010
ISBN CD: 9788242149152
Lest av: Nina Woxholtt
Jeg brukte lydboken - fint innlest av Nina Woxholtt, og leste også noe i papirutgaven gitt ut på Aschehoug forlag 2010, 250 sider, ISBN13 9788203198137 

Trude Teige - foto fra Aschehougs side av Oda Berby

Om forfatteren:

Trude Teige ble jeg oppmerksom på gjennom TV2 og den utmerkede reporter-jobben hun gjorde der. Hun er godt skolert både som journalist og oversetter. Hun fikk faktisk Kringkastingsprisen i 2008.  Først på 2000-tallet begynte hun å skrive bøker  - det fanget ikke min interesse i starten – men da hun kom med sin første kriminalroman i 2009, Noen vet, ble jeg litt nysgjerrig på om hun kunne skrive romaner…..
Og per nå har hun skrevet disse bøkene
2002: Havet syng
2003: Matminne frå mors kjøkken
2004: Lene seg mot vinden her
2009: Noen vet, kriminalroman - TV-journalisten Kajsa Coren
2010: En hjelpende hånd, kriminalroman - TV-journalisten Kajsa Coren
2012: Svik, kriminalroman - TV-journalisten Kajsa Coren
2014: Jenta som sluttet å snakke, kriminalroman - TV-journalisten Kajsa Coren
2015: Mormor danset i regnet, roman
2017: Pasienten, kriminalroman - TV-journalisten Kajsa Coren

Mine tanker om En hjelpende hånd:

Det er en god stund siden denne er lest - jeg fant mine notater om den, og ser at her er det enda en roman som oppfyller mine kriterier på en god kriminalroman: den er spennende og den tar for seg viktige temaer - Det har blitt et varemerke for Trude Teige å skrive spennende kriminal-romaner med søkelyset på skjevheter i samfunnet - "talerøret" er journalisten Kajsa Coren  - hun er av den samfunnsengasjerte og sympatiske sorten som vet å bruke sin stilling i kampen for de svake i samfunnet. 
Kort skissering av handlingen: Denne gangen er TV-journalisten Kajsa Coren i gang med et helt privat opplegg på et sykehjem; hun skal lage dokumentar om sin egen mor som bor der. Tema eldreomsorg fokuseres fra starten her. Men selvsagt er det noe der på sykehjemmet i tillegg som fanger hennes oppmerksomhet: Det skjer uforklarlige dødsfall der, og det hevdes at det foregår mye feilmedisinering. En sykepleier hun har blitt kjent med uteblir også fra jobben sin  - og en gutt forsvinner i området. Politietterforsker Karsten Kjølås har saken, det vil si, etter hvert kobles flere saker sammen på en realistisk og interessant måte. Og Kajsa setter seg selv i en farlig situasjon når hun etter hvert begynner å koble løse ender sammen – dette blir mer og mer spennende.
Samtidig med ”saken” følger vi også hovedpersonene ”privat” – Det er den travle tobarns-moren Kajsa med ektemannen Aksel som er psykolog, og politietterforsker Karsten Kjølås som er venn av både Kajsa og Aksel …. Her tegner det til litt trekant og romanse…..
Et annet spennende innslag denne gangen er at vi underveis hele tiden ”hører stemmen til” en ukjent person som vi etter hvert skjønner står bak alt det onde som skjer – vi får det i form av en slags dagbok-notater. Gutten Martin i rullestol tilfører også et spennings-moment i boken. Han er observant og får med seg mye av det som skjer – men han kan bare bruke datamaskinen for å formidle ting - en god medhjelper blir han imidlertid for Kajsa – men selvsagt setter han seg selv i fare på grunn av observeringene sine. Også Kajsas egen sønn Anders forsvinner på en mystisk måte - så her kommer mye tett inn på Kajsas privatliv - og spenningen fortsetter gjennom hele romanen - og som sagt, i tillegg til "underholdnings-momentet" med spenning, greier Trude Teige å flette inn mange viktige samfunns-temaer – eldreomsorg er allerede nevnt, her er det også søkelys på arbeidstakeres travle hverdag på sykehjem, og på journalistens stadige etiske dilemmaer når man eksponerer saker og personer.
Alt i alt var dette en underholdende og tankevekkende kriminal-roman – skulle jeg sette fingeren på noe, måtte det være det som ble skrevet ETTER at saken kom til et klimaks og en løsning – det føltes litt unødvendig og et antiklimaks, her kunne det vært avsluttet på en mer elegant måte - men det var spenning gjennom hele boken, den var velskrevet og det var mye her som speilet virkeligheten - politiarbeid, og  journalistarbeid, pent og pyntelig "hånd i hånd" (bokstavelig talt) - realistiske skildringer av eldres opphold på sykehjem, karrierekvinne (Kajsa) og takling av krevende jobb, barn og hus og hjem og mann - og i tillegg til kriminalsaken, fikk vi også følge en romanse på gang - en "pen og pyntelig" krim som gir spenning nok, uten å være gruoppvekkende skremmende. Jeg liker Trude Teiges solide, nærmest klassiske kriminalromaner, som alltid i tillegg til spenningen og gåten, legger inn samfunns-aktuelle temaer.
Terningkast:5



Video - Trude Teige om boken:

Mine omtaler av noen av Trude Teiges bøker:

Wednesday, 5 August 2015

Tanker om bok - Terje Wangberg: Trompetkurs på gamlehjemmet


Tittel: Trompetkurs på gamlehjemmet
Forfatter: Terje Wangberg
Forlag -trykk: Trondheim byarkiv - Grafisk senter
Format: Heftet
Utgivelsesår: 2015
Antall sider: 40
Illustratør: Anne-Bjørg Celius
ISBN: 978-82-92805-39-8
Bakside-bildet av Terje Wangberg er malt av Christer Tamnes Tronsmed

Mine tanker om Trompetkurs på gamlehjemmet:

Terje Wangberg er ute med ny bok igjen - full av humor og litt burlesk er den - men det ligger alvor bak også - kom ikke her og avskrive de gamle. Denne er litt annerledes i innhold enn de andre av bøkene hans jeg har omtalt.

Boken har illustrasjoner også - enkle,talende og humørfylte tegninger av Anne-Bjørg Celius, også født og oppvokst i Trondheim - oppvekst på Bakklandet - bøhørig dokumentert av illustratøren.


Det er vel kanskje ikke en tilfeldighet at jeg har omtalt flere av bøkene til Terje Wangberg - men jeg presiserer: Jeg driver ikke et "reklamebyråd" for spesielle bøker - min litteraturblogg er ren hobby og en formidling av leseglede, og kanskje en kilde til inspirasjon - at det har blitt flere "Wangberg-bøker" har også en sammenheng med en slags nostalgi og interesse for lokalhistorie - Wangberg er "lamo-gutt" med enorme kunnskaper om oppvekst, miljø, personer i bydelen Lademoen/Lilleby i Trondheim - og det er også områder jeg har litt kjennskap til. (Se også Lademoen historielags hjemmeside)
 

Denne lille historien starter med en presentasjon av eneboeren Jentoft i fjellbua - han holdt seg for seg selv - katt og sau, noen høns og tausa var sosialt nok for han - mulig han hadde hatt jentekontakt i unge år, ryktet om "lausunger" kunne tyde på det.
Nå nærmet han seg 90 - foruten noen nysgjerrige kjerringer på bærtur, hadde han ikke mye samkvem med folk - men så begynte han å få smaken på hyppige visitter ned til bygds. Og en dag falt det seg slik at hornmusikklaget i bygda trengte trommeslager, den forrige var avgått ved døden. De kom over Jentoft: "Han e fresk i ganglaget tross aill åran. Vi tar av'n ryggsekken og hæng på'n stortomma." - Og så ble det slik - det var jo snart 17.mai - og gamlehjemmet skulle besøkes. Etter hvert var det ikke bare trommen Jentoft skulle slå på, Cymbal ble også innkjøpt - og storslagen ble feiringen av hans 90-årsdag på Samfunnshuset, med rikholdig servering og anledning til en dans også - repertoaret var mangfoldig - fra "Her kommer guttemusikken" til salmen "Hos Gud er idel glede".
Festen endte med at Jentoft aksepterte forslaget om å la seg innlosjere på kvistrommet på "Gammelhjemmet" - stortromma og Cymbalen fikk følge med.
Og så begynte ting å skje på gamlehjemmet - her ble det endringer etter hvert. Hos Jentoft gjaldt mottoet: "Æ øve når æ vil" (s.13).
 


Illustrasjon av Anne-Bjørg Celius s.16
Nå ble ideene om nye musikk-aktiviteter på gamlehjemmet klekket ut i samråd med organist Fidel. Til og med kirkerommet greide gamlingene å okkupere til øvingen sin - Gamlehjemmet fikk etter hvert tilnavnet "Himmelblæsten", og "andakten på onsdags formiddagen ble kalt Huskestue, der det meste av salmesangen ble spritet opp med både blåsemusikk, taktfaste slag fra Jentoft på stortromma og med kirkemusikant Fidel som kvikk akkompagnatør ved det dystert utseende klaveret." (s.19)
Pårørende skjønte etter hvert at de burde lete frem munnspill og fløyter og andre "etterlatte" instrumenter som deres gamle slektninger måtte ha i sine tidligere hjem. Dette fikk de gamle til å "krype" ut av rommene sine, de våknet til nytt liv og det ble lyd og leven i gamlehjemmet. Til å begynne med var det nok motstand fra visse kanter - "Men for Sognepresten, Menighetsrådsformannen og Gammelhjemmets bestyrerinne ble huset gjort om til en Syndens Bule." (s.21)
Men Fidel og Jentoft fortsatte ufortrødent - de gamle fikk musikklekser å øve på, og i tillegg ble det lagt inn oppmykende øvelser før prøvene - store endringer var på gang.
"Kirkemusikanten Fidel måtte ved hver ukentlige øvelse innrømme at han var mektig imponert over sine tilårskomne elever, samtidig som han innså betydningen av hva også andre musikksorter enn de rent kirkelige hadde å bety for godt aldrende mennesker…."(s.21)
Og ellers: Legebesøkene og alle ekstraordinære pleieforhold på rommene ble kraftig redusert, ensomme matinntak ble omgjort til felles måltider nede i spisesalen, kaffekosen ble hyggestunder nede i salongens djupe lenestoler og rommene oppe i andre og tredjeetasjene var bare steder for å sove i…." (s.23)
Livet fikk ny mening - alle hadde noe å sysle med, noe å se frem til hver dag, helsegevinsten var stor - og alle fødselsdager - selv om de innebar at beboerne stadig ble eldre - ble til store fester når "Tut og Blæs" slo an tonen.
Ingenting kunne stoppe dem, motvilje og motarbeidelse ble ignorert - etter hvert ble det store opplegg og konserter - og både sogneprest og bestyrerinne måtte gi seg over og medgi at dette var utmerkede foretak - og lykkelige levde de "til sine dagers ende." (s.40)

Illustrasjon av Anne-Bjørg Celius s.31

Rent språklig er denne lille boken ganske folkelig og "muntlig" uhøytidelig - det står vel i stil med innholdet forøvrig.
Innholdsmessig: En solskinnshistorie? Ja, gjerne det. En litt burlesk "humor-fabel"? Ja, det også - men det er vel en viss sannhet i dette - når livet blir fylt av innhold, mening, glede og oppgaver som skal gjennomføres, mål som skal nåes - så har man noe å se frem til hver dag når man kommer seg ut av sengen - det gjelder vel alle - også de som er 80 og 90 og bor på gamlehjem.
Denne boken bærer også preg av at forfatteren selv er musiker og musikk-elsker som ønsker å spre glede til leserne, og ikke minst kanskje også et ønske om mer glede inn på gamlehjemmene.
En god moral kan man si at Terje Wangbergs spøkefulle bok om "Trompetkurs på gamlehjemmet" inneholder…..
 

Anbefalt lesing for både unge og gamle - til morskap, men også til ettertanke - Ut ifra en sjanger "humor med mening" gir jeg denne terningkast 4

Kommentar: Når det gjelder den "litterære kvaliteten" på Wangbergs skriverier, skal det innrømmes at jeg ikke har begitt meg inn på noen nærgående kritikk her - jeg har betraktet dette mer som små "kuriositets-godbiter" enn "litterære praktverk". Wangberg er en ordrik mann med enorm skriveglede, en person som tør kaste seg ut i det - og skrive-gleden deler han villig med oss lesere.

Andre bøker av Wangberg jeg har omtalt:

Wednesday, 15 October 2014

Tanker om bok - Anne B. Ragde: Jeg har et teppe i tusen farger

Jeg brukte både lydbok og papirutgaven:














Lydbok                 Papirutgave
Tittel:Jeg har et teppe i tusen farger
Forfatter:Anne B. Ragde
Produsert av:Lydbokforlaget
Først utgitt:15.08.2014
Spilletid:08:25:38
Antall CD-er: 7
ISBN CD:9788242158499
Målform:Bokmål
Oppleser:Frøydis Armand
Tittel:Jeg har et teppe i tusen farger
Forfatter: Anne B. Ragde
Utgitt:2014
Forlag:Oktober
Innb:Innbundet
Språk:Norsk Bokmål
ISBN:9788249514083
Utgave:1. utg.
Antall sider:189

Om forfatteren fra Oktober forlags side:

Anne B. Ragde debuterte i 1990 med romanen En tiger for en engel, og har senere utgitt flere romaner og novellesamlinger, bl. a. … før jeg kommer tilbake (1994), Bunnforhold (1997), Arsenikktårnet (2001) og Fosterstilling (2003). Hun har også skrevet flere bøker for barn og ungdom, og for biografien Sigrid Undset (2001) ble hun tildelt Brageprisen. I 2004 kom den kritikerroste romanen Berlinerpoplene som hun fikk Riksmålsforbundets litteraturpris for. I 2005 kom oppfølgeren Eremittkrepsene som ble tildelt Bokhandlerprisen og Den norske leserprisen. Høsten 2007 utkom Ligge i grønne enger, som er tredje og avsluttende bok i trilogien om familien Neshov, og salget av trilogien i butikk og bokklubb passerte en million. Samme høst ble TV-serien Berlinerpoplene den mest sette dramaserien på NRK etter årtusenskiftet. I 2009 ble Berlinerpoplene kåret til en av tiårets beste romaner i VG. Anne B. Ragdes bøker er oversatt til 22 språk.
Anne B. Ragde - lånt fra Oktobers side - Foto: Asger Simensen

Mine tanker om Jeg har et teppe i tusen farger:

Det viktigste poenget ved boken er nok forholdet mor-datter - eller først og fremst skildringen av en mor. Det er en hyllest til en mor som har hatt stor innvirkning på Anne B. Ragdes liv - i tillegg blir det satt søkelys på helsevesenet….. slik kan boken leses som et tilskudd til debatten rundt eldreomsorg, helsevesen, sykehjem - med fokus på samfunnets ansvar.
Vi får i klartekst beskrevet hvor nedverdigende et opphold på sykehjem kan være for eldre - ikke godt for en datter å oppleve det på denne måten. Det blir en stor tilleggsbelastning i en alvorlig sykdomsfase.
 

Selv om temaene i romanen er alvorlige, er alltid humoren der i det Anne B. Ragde skriver.
Romanen er full av takknemlighet fra en datter som også prøver å gjengjelde noe av det moren har gitt henne ved å reise på turer med moren, kjøpe bøker og andre gaver til henne og være der for henne. For uten moren og hennes inspirasjon og påvirkning ville Anne B. Ragde aldri blitt forfatter, har hun selv uttrykt flere ganger.
 

Bokens tittel signaliserer et fargerikt liv, det er Anne B. Ragdes mor, den danske Birte, som ser for seg sitt liv bestående av dette teppet - på sykehjemmet kan hun drømme seg bort inne i sitt (fantasi-)teppe i tusen farger - og gjenoppleve alle rike stunder livet tross alt har gitt henne.
Begivenhetsrikt på godt og ondt var morens tilværelse som alenemor - utrettelig stod hun på for å skaffe det den lille familien, mor og to døtre, trengte for å leve et "anstendig" liv. Selv om hun jobbet i alle døgnets våkne timer, både på fabrikken og hjemme - så det ut til at hun hadde overskudd til å gi døtrene sin form for mors-kjærlighet og mye moro. På sine eldre dager bebreidet hun seg imidlertid selv fordi hun ikke hadde vist døtrene nok kjærlighet.....
 

Foruten å være en roman "til morens pris", er dette en utrolig god  miljøskildring av oppvekst i  Trondheim på 50, 60 ,70 tallet og videre av ungdomsårene på  80 tallet. Til å begynne med er far der, etter en sår skilsmisse blir det enda trangere med økonomien og Anne minnes hvordan hun måtte hjelpe moren både med å plusse på husholdningsbudsjettet ved å samle flasker, og å finne de billigste produktene i butikken - men her er det ingen anklagende tone å finne, for  selv i trange kår, med en hardt arbeidende mor, var hjemmet fylt av varme og glede - og utrolig var det bakverket og de oppdekningene moren la all sin ære i når det skulle serveres, enten det var for gjester eller for de nærmeste. Og oppe i det hele, leste moren alltid og holdt seg godt underrettet om samfunn og politikk.
 

Anne B. Ragde har en utrolig velutviklet sans for detaljer og klarsynte skildringer av mennesker og omgivelser fra den tiden - og som leser føler man at man er der, visualisering gjennom språket kjennetegner måten Ragde skriver på - vi dras med i handlingen….
Det skjer alltid ting rundt forfatteren Anne B. Ragde har jeg inntrykk av - det er liv og røre - og slik er det sannelig i romanene hennes også - kjedelig kan man aldri kalle hennes romaner.
 

I denne romanen  bindes det hele sammen: forfatteren skal skrive roman om sin mor, slik hun gjorde i Arsenikktårnet - med mormoren i sentrum - denne "konstruksjonen" med at hun legger det frem for moren at hennes neste bok skal være om henne  - og at hun får frie hender til å skrive akkurat som hun vil, at de kan diskutere enkelte ting som skal være med i romanen - ga romanen et ekstra poeng - interessant å ta del i skriveprosessen på den måten, synes jeg.
 

Romanen  mangler ellers ikke høydepunkter, det ene etter det andre  - crescendoet var nok Annes første bryllup hvor moren tar regien og varter opp med et utrolig storslått arrangement, og sørger for et flott opphold for gjester som inntar den lille leiligheten i lang tid - ja, der det er hjerterom, er det også husrom - er et ordtak som virkelig gjaldt her. Man blir slått av beskrivelsen av morens umåtelige kreativitet. Hun beviser sannelig ordtaket  "nød lærer naken kvinne å spinne" 
 

Foruten å hedre sin mor, har vel også denne skriveprosessen fungert som en slags "sorgprosess" for forfatteren - det er fint å kunne tenke igjennom sitt forhold til en mor (eller far) som har gått bort - det er kanskje slik i "ettertid" at man kommer sine foreldre nærmere -
I sitt forhold til moren, ser det også ut til at forfatteren kom nærmere innpå sin mor på et senere tidspunkt i livet, i hvert fall når det gjaldt følelser og kjærlighet - i de første barneår var det faren som stod for nærheten og de varme følelsene. Birte, moren hadde selv hatt en oppvekst (jfr. Arsenikktårnet) der morskjærligheten var fraværende, og det man har manglet selv i oppveksten, er det ikke så lett å trylle frem og gi videre til sine barn - men moren hadde andre måter å vise omsorg og kjærlighet på - hun sydde og strikket til døtrene, hun hadde duftende vafler på bordet titt og ofte, hun vartet opp med de deiligste retter av få midler. 
 

Selv om romanen blir nokså "privat" - kan den godt leses på generell basis om blant annet hverdagsliv og hverdagsmennesker - om kvinners "kår" i trange tider på 50-60 tallet og om enslige mødre, og om omsorg og helsevesen.
Skjønt hverdagsmennesker - denne moren maktet å være noe mer enn den tradisjonelle, hardtarbeidende alenemoren - hun var en fargerik og kreativ person, en hippie da det var tid for det, nysgjerrig på livet, på litteraturen og på kunnskaper.
 

Det er mye positivt å peke på ved denne romanen - det var nesten slik at alt dette positive overskygger det som ikke fungerte så bra - nevnes bør det også: Noen vil nok mene at denne til forskjell fra Arsenikktårnet (min Ragde-favoritt) har et muntlig kaotisk og rotete preg - ( men det kan på sin side symbolisere at slik er selve livet også…..) - det er  mye "løst" prat, og detaljer - ganske "chatty" til tider, en god del trivialiteter og bagateller tar mye plass i romanen,  - og så ble den kanskje vel nærgående og privat (noen vil vel si at det var litt av charmen ved romanen). Om man er nysgjerrig på Anne B. Ragdes private liv, så er romanen i tillegg til en hyllest til moren også en slags biografi på forfatterens liv.
De litterære kvalitetene man finner i Arsenikktårnet, var ikke helt "der" i denne romanen, men alt i alt velger jeg å fokusere på det jeg fant mest positivt i romanen, og gir den derfor et solid terningkast:4


Utfyllende info:

Andre bloggere om boken: