Tanker om bok - Patrick Modiano: Søndager i august

Tittel: Søndager i august
Forfatter: Patrick Modiano
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: Dimanches d' août 1986
Oversatt av: Tom Lotherington
Antall sider: 143
ISBN/EAN: 9788202479718

Noen steder ser jeg den norske oversettelsen av tittel er "Søndagene i august"? Rart.

Fra forlagets omtale:

PATRICK MODIANO BLE TILDELT NOBELPRISEN I LITTERATUR I 2014.

Nice i regn. En stor diamant. Et ungt par. En forsvinning. Det er dette som danner utgangspunktet for fortellingen i Patrick Modianos Søndager i august. Det er høst, snart vinter, i Nice. Jean bor i et nedslitt hybelhus, og er i ferd med å miste jobben i et bilverksted. Gjennom hans refleksjoner, minner og erindringer får vi innblikk i en dramatisk historie etter hvert som han forsøker å få klarhet i hva som har skjedd, hvorfor han er der han er og hvor han er på vei.
"Den vemodige, mystiske parisertåkens dikter", har Patrick Modiano blitt omtalt som. Det er en treffende karakteristikk. Modianos personer er lett gjennomsiktige, nesten uhåndgripelige. Det er mer steminger enn handlinger som skildres. Allikevel ligger det en dramatisk historie skjult under overflaten.
"I den både lettleste, elegante og spennende boken ... trekker han leseren med, kritt for skritt gjennom gatene, fra fortellingens overflate innover mot kjernen … Modiano er en mesterlig skildrer av stemninger." Sissel Lange-Nielsen, Aftenposten
"Et foruroligende isfjell av en roman - denne lille bok - der de ni tiendeler som ligger under som en mørk anelse blir viktigere enn det som blir fortalt." John Stanghelle, Vårt Land
"En roman om Kjærligheten og Livet." jos, Dagen
"Modiano makter å skape en særegen, fortettet atmosfære som gjør bøkene hans svært fascinerende å lese." Torbjørn Trysnes, Fædrelandsvennen
"Et nytt, neddempet mareritt signert Modiano. En skinnende hvit prosa, med en fallgruve i hver eneste setning!" Le Nouvel Observateur

Foto av Patrick Modiano fra forlagets side  - fotograf: Patrick Messina

• Les litt fra boken
• Patrick Modiano og den gåtefulle fortiden- Cappelen Damm blogg
• Nobel-foredraget

Mine tanker om Søndager i august

Spenning og stemning fra idylliske Nice, ikke Middelhavsbyen i sommeridyll - men litt grå, regnfull og høstlig - en setting som passer handlingen bedre enn den solvarme badebyen.

Her møtes to i Boulevard Gambetta - mannen som står ute og selger skinn-klær, og hovedpersonen. De går til en kafé - de har møtt hverandre før - for syv år siden, men kjenner ikke hverandre så godt - og de konstaterer: "Så da arbeider vi på disse kanter begge to,...." (s.7)
Og mannen som selger skinnklær, Frédéric Villecourt,  har hatt et forhold til Sylvia, (Jeg er den eneste hun noensinne har elsket, sier han - s.13).Og hovedpersonen Jean er fotograf - det hele er litt mystisk i starten - det handler om en leting her også, slik som i Gater i mørke. De går hver til sitt, men Villecourt starter utallige plagsomme oppringinger til Jean - han vil snakke om Sylvia - den vakre og mystiske. Jean velger å ta av røret - men er likevel ikke ferdig med han, det er noe som trekker han mot denne mannen. Han oppsøker han på salgsplassen hans - men han er forsvunnet.
Og så er det det mystiske ekteparet han blir kjent med, og Sylvia og diamanten - denne lille romanen syder av mystikk og underliggende hendelser som man bare aner konturene av. Det er som med isfjellet i havet ja - det er en liten del man kan beskue, resten fornemmer man bare. Her går det litt frem og tilbake i tid, glimtevis får vi mer og mer mot slutten vite noe om forhistorien - men blottlagt helt blir ikke isfjellet, så langt derifra. Og Sydkorset er diamanten, og Villecourt er virkelig Sylvias mann, men Jean og Villecourt blir rivaler - kanskje en av dem må dø på grunn av diamanten?
Akkurat denne romanen er ikke fra okkupasjonstiden i Frankrike, heller ikke fra Paris, men altså fra den franske riviera, fra Nice. Fra nåtid hvor leseren opplever at her kommer vi rett inn i noe som tydeligvis har skjedd i fortiden - og mot slutten av romanen skjønner vi i hvert fall litt mer - her er det rivalisering, sjalusi, en vakker kvinne, en vakker diamant. Jean er hovedpersonen og vi får etter hvert vite litt mer om hans forhold til Sylvia og mannen hun var/hadde vært gift med: Frédéric Villecourt. Jean og Sylvia får også å gjøre med et mystisk ektepar som fatter stor interesse for diamanten Sydkorset som Sylvia bærer. -  For meg endte denne romanen opp i mange løse tråder - jeg fikk ikke helt taket på den - men mystikken krøp på en måte under huden mens jeg leste den - atmosfæren var nesten suggererende - og tankene spinner litt rundt hva skjer videre med Jean og Sylvia - de har liksom  gått i dekning i Nice - noen vil dem kanskje vondt?
Jeg klipper noen linjer fra nest siste side, s.142 - jeg velger også å se denne som en roman med sterke eksistensielle drag:

Terningkast:4

Andre romaner av Patrick Modiano jeg har omtalt: 

• Ungdomstid 
• Gater i mørke 
• Søndager i august

Nobelprisvinnere i litteratur


 

Tanker om bok - Patrick Modiano: Gater i mørke

Tittel: Gater i mørke
Forfatter: Modiano, Patrick
Språk: bokmål
Forlag: Cappelen 
Utgitt: 1979
Antall sider: 149
Serie: Pan-serien
Originaltittel: Rue des boutiques obscures - utgitt 1978
Oversatt av: Mona Lange
ISBN: 8202043166

Dette er en forsettelse av bloggposten Patrick Modiano: Ungdomstid - Gater i mørke

Forlaget skriver om denne romanen:

Hva er igjen etter et menneske? Et bilde på bunnen av en skuff eller en eske, noen opptegnelser i offentlige arkiver, en journal, noen minnebrokker hos dem man har kjent og som ennå lever. Guy Roland er ansatt i et privat detektivbyrå. Han lider av hukommelsestap og er på søken etter hvem han engang var, hvor han kommer fra. Det er en jakt full av gåter, som gjør krav på fantasien, evnen til å improvisere, til stadig å snu seg etter nye spor.

Mine tanker om Gater i mørke:

Gater i mørke - Rue des boutiques obscures - er Patrick Modianos sjette roman, den kom ut i september 1978 og samme året fikk han Prix Goncourt for den.
Også denne romanen har elementer av selvbiografisk stoff, Modianos foreldre møttes og levde i Paris under okkupasjonstiden, under det tyskvennlige Vichy-regimet (slik hovedpersonen Guy Roland møtte sin tilkommende kone i tiden rundt okkupasjonen). Modiano skriver i Livret de famille (1977), en selvbiografisk tekst:"Mine erindringer gikk forut for min fødsel …. Jeg var overbevist om at jeg hadde levd i Paris under okkupasjonstiden, ettersom jeg mintes enkelte personer fra denne tiden, samt ørsmå og foruroligende detaljer" 
I romanen Gater i mørke er hovedpersonen Guy  på sporet av si fortid i Paris - han prøver å huske….
Året er 1965 og detektiven Guy Roland slutter i et detektivbyrå da sjefen hans Hutte pensjonerer seg. Da er tiden inne til å drive eget detektivarbeid - han mangler på en måte identitet, i en eller annen ulykke rundt 1940 mistet han hukommelsen, han husker altså ikke hvem han egentlig er, hva som skjedde osv.
Han nøster opp mange tråder - kanskje heter han egentlig Jimmy Pedro Stern og er gresk- jødisk og bodde i Paris da krigen startet, da under falskt navn, Pedro McEvoy. Han finner også ut at han arbeidet for den Den dominikanske republikk. Han finner spor til flere venner, blant annet modellen Denise, og noen venner av russisk opprinnelse, engelske venner og amerikanske - her var det flere som hadde grunn til å forlate Paris i disse tider…. Det gjelder å ha penger til flukt, og det gjelder å finne de rette som kan hjelpe dem…..jeg røper ikke mer av innholdet her. Men Guys reise tilbake i fortiden og tilbake i hukommelsen setter han imidlertid på sporet av noen av hans tidligere venner og bekjente.
Denne romanens jakt på identitet synes jeg ble veldig spennende, nostalgisk, og litt trist på samme tid - noe nøstes opp etter hvert, noe er blindspor eller ikke slik det syntes i utgangspunktet.
Det er gater, det er mørke, det er russere, kommunister? - det er emigrasjon, det er flyktninger, det er jøder - Guy Roland kommer på sporet av litt av hvert - ledetrådene er fotografier -  han ser et gruppebilde, hvor han tror han er en av personene i gruppen. Og så får han en hel rød eske med fotografier - er det her han skal finne beviser på levd liv?
"Jeg ble stående uten å røre meg, med den store røde esken under armen, som et barn på vei hjem fra et fødselsdagsselskap;…" (Guy, s.33)
Gjennom nitid detektivarbeid, og møte med flere personer, mange restaurant- og bar-besøk, får han små hint om seg selv, sin familie, sine venner, sin fortid. Det er mange personer han snakker med - "Jeg sto midt på en bro, i mørke, sammen med en mann jeg ikke kjente, og prøvde å fravriste han detaljer som kunne fortelle meg noe om meg selv,…"(s.39)
En stund blir adelskalenderen viktig i hans jakt, og så får han en ny eske, en kjeks-eske denne gangen (s.62), fylt med fotografier og minner som kan føre han videre - en stund går sporene i retning "søramerikaner"(s.64), i neste øyeblikk har han gresk opprinnelse (s.109), og så må han lete i telefonkataloger, og så dukker noen opp som kjenner han igjen, og som kjenner "Denise".
Dette er jo fra tiden i Frankrike under Vichy regjeringen da mange forsvant på mystisk måte, og mange måtte bruke dekknavn, og mange har grunner til å flykte med falske pass.
Mens jeg leste om Guys søken etter identitet, lurte jeg hele tiden på om han fant igjen sin identitet, om han fikk tilbake hukommelsen - så slik ble dette en spenningsroman også. Vekslingen mellom fortid rundt 1940 og "nåtid" 1965 var en effektiv måte å fortelle Guy Rolands historie på. I de siste kapitlene (s.141ff) er Guy tilbake til "åstedet" der det skjedde, han prøver å rekonstruere en viktig brikke i sitt liv, få svar på spørsmålet "hva skjedde egentlig den gangen?" - hvor godt han lykkes i dette, vil jeg ikke røpe her.

"Hittil har alt virket så kaotisk, så oppstykket…Brokker, fragmenter av ett eller annet dukket plutselig opp i erindringen etter hvert som undersøkelsen skred frem…Men når alt kommer til alt, er det kanskje dét et liv er…." (Guy i et brev til Hutte - s.144)

Dette sitatet mener jeg sier noe viktig om romanen, og det allmenngyldige, eksistensielle temaet vi finner i den: Hva blir det igjen av levd liv på jorden, hva kan oppspores, hva finnes etter oss - I tillegg her er det vel også jødeutryddelsen, Holocaust, Modiano har i tankene. Guy ble mer en symbolsk person for meg - en representant for menneskeheten - og et sterkt eksistensielt spørsmål ved "Hvilke spor er igjen etter oss?" Apropos,  om dette med å sette spor etter seg eller ikke - Hutte hans tidligere arbeidsgiver sier noe interessant - de snakker om en mann Hutte hadde kalt "strandmannen", og Guy trodde strandmannen var han, men skjønner etter hvert at det er vi alle på jorden, en strandmann - "Hutte gjentok stadig at i bunn og grunn er vi alle 'strandmenn', og at 'sanden - jeg siterer han ordrett - bevarer fotavtrykkene våre bare i noen sekunder' " (s.48) - et vakkert, symbolsk bilde tolker jeg dette som - hvor lite som står igjen etter oss…..

Guy Rolands reise til fortiden, omfattet flere reiser i nåtiden også, både reelle og symbolske - noe fant han på reisen, men kanskje ikke alt - kanskje må han fortsette "reisen" -
Tilhørighet, røtter og identitet er viktig for mennesker, men her var det ikke lett for Guy å gå tilbake og få alt på plass - kanskje må han/man bare fortsette å lete.
"Gater i mørke" er reelle gater, men jeg tror også tittelen står for dette å ferdes i det dunkle, uvisse området av ens bevissthet.

Jeg skal ikke sitere slutten på romanen, men må poengtere at de siste linjene (22) på siste side (s.150) utgjorde en utrolig vakker slutt på en stemningsfull, meningsfull og poetisk roman som jeg likte veldig godt fra første til siste side.

Sammenlignet med den første Modiano-romanen jeg  leste (Ungdomstid), ble denne en langt større lese-opplevelse - og den ga meg nok også mange flere tanker å skrive ned.....

Terningkast:6

Rose-Marie har også omtalt denne i sin blogg.

Andre romaner av Patrick Modiano jeg har omtalt: 

• Ungdomstid 
• Gater i mørke 
• Søndager i august

Nobelprisvinnere i litteratur

Tanker om bok - Patrick Modiano: Ungdomstid - Gater i mørke

Leste denne på biblioteket i dag - IPhone-Foto:RandiAa©

Tittel:Ungdomstid
Forfatter:Patrick Modiano
Utgitt:1982
Forlag:Cappelen
Serie: Pan-serien
137 sider
Innbundet
ISBN:8202095050
Språk: Bokmål
Originaltittel: Une Jeunesse

Forlaget skriver om denne boka:

Skulle man gjette, ville man si at Louis og Odile på det mest selvfølgelige vis tilhører det borgerlige, veletablerte skikt og alltid har gjort det. Det er et bedrag: femten år tidligere befant de seg tvert imot ved samfunnets ytterste, skyggegrå frynsekant. Juksere, uthalere, halv- og helkriminelle var deres omgangskrets. Og det Paris de utforsket var de mørke strøkene, bakgatene, de usleste leiegårdene. Man kan søke forgjeves etter bindeleddet mellom dette og den solfylte tilværelsen i huset i fjellet, med lekende barn og gode venner. Men det finnes.

Mine tanker om Ungdomstid:

Nobelprisen i litteratur 2014 gikk til den franske forfatteren Patrick Modiano. Begrunnelsen var at han får prisen for "minnenes kunst med hvilken han fremkaller de mest uhåndgripelige menneskeskjebner og avdekker okkupasjonens livsverden". Det overrasket kanskje mange at det var Modiano som ble prisvinneren i år - det var mange kanskje mer kjente navn som var "forhånds-snakket" som prisvinnere. (For eksempel Haruki Murakami).   

Patrick Modiano

Modiano er født i Frankrike 1945, og hans far var jøde. Modiano regnes som en av de fremste forfatterne i Frankrike, og har fått mange priser nasjonalt - men han er kanskje ikke så kjent i andre land. Han har gitt ut mer enn tretti bøker siden debuten i 1968, og de er da også oversatt til flere språk.
Jeg hadde ikke lest noe av han. Det var heller ikke særlig forventet i norske forlag, bøkene lå ikke klare. Men tre av bøkene hans hadde Cappelen gitt ut i Pan-serien tidligere. Og jeg sikret meg to av disse på biblioteket. Ungdomstid og Gater i mørke.
Cappelen vil gjenutgi disse tre, i tillegg til en ny utgivelse - Modianos siste roman - "For at du ikke skal gå deg vill i strøket"
Nå har jeg lest Ungdomstid, en kort roman - velskrevet og med både god miljøskildring og karakter-skildring - Om Louis og Odile med en "utagerende" ungdomstid i Paris, men som det skjer med en del ungdom som har gjennomlevd en turbulent tid - så har de altså lagt denne bak seg og blitt "borgerlig vellyket" i et nytt miljø i landlige omgivelser.....
Romanene til Modiano er hovedsaklig konsentrert om perioden under og etter siste verdenskrig og da med Paris som setting. Han er også kjent for å ha tatt opp ømfintlige temaer som samarbeid med nazistene under okkupasjonen, og han er stor tilhenger av dette med å minnes og ikke glemme - altså holde denne tiden levende gjennom for eksempel litteraturen. 
Han skildrer godt ulike menneskeskjebner. Han har selv vokst opp i etterkrigstidens Paris og mye av hans egen ikke helt lykkelige barndom har nok påvirket hans skriving, foreldre som ikke var helt tilstedeværende, og en bror som stod han nær, men som døde bare 10 år gammel.
I romanen Ungdomstid føler jeg han har brukt mye selvbiografisk.
Patrick Modiano hadde en "rastløs" skoletid på flere privat-skoler som han forlot, og en studietid som ikke var særlig målrettet - livet i Paris ble "rastløst" og formålsløst slik som han skildrer livene til Odile og Louis i denne romanen. Og som for Odile og Louis som endret livsstil, slik ble det også for Patrick Modiano da han slo inn på forfatterveien etter at han hadde møtt den franske forfatteren Raymond Queneau. (Queneau fikk i stand en slags Workshop for litteratur - Ouvroir de Littérature Potentielle) - Selve stilen i Ungdomstid fant jeg litt "gammeldags", men romanen var grei og "litt" interessant å lese - uten at den imponerte meg som den helt store romanen - jeg skal lese Gater i mørke også, den ser litt mer interessant ut - men ellers tror jeg ikke årets Nobelpris vinner i litteratur blir min absolutte favoritt-forfatter.
Terningkast en knapp:4
 

Jeg skal lese denne også: Rue des boutiques obscures

Gater i mørke, lest 30.10.2014, er spesielt omtalt her

Et par media-oppslag om Nobel prisen:

• VG
• Dabbladet

Andre romaner av Patrick Modiano jeg har omtalt: 

• Ungdomstid 
• Gater i mørke 
• Søndager i august

Nobelprisvinnere i litteratur

Tanker om film - Away from her: Filmatisering av Alice Munro's novelle The Bear came over the Mountain

 

Regi: Sarah Polley
Skuespillere: Julie Christie, Michael Murphy, Olympia Dukakis, Gordon Pinsent
Sjanger: Drama, Romantikk
Kinopremiere: 04.05.2007
Manus: Sarah Polley
Nasjonalitet: Canada
Språk: Engelsk
Produksjonsår: 2006
Lengde: 1 t. 50 min.
Produksjonsselskap: HanWay Films
Musikk: Jonathan Goldsmith

Om filmen fra filmweb:

Den anerkjente skuespilleren Sarah Polley regidebuterer her med en lavmælt og nydelig kjærlighetshistorie mellom godt voksne mennesker.

Fiona og Grant har vært gift i 40 år når Fionas hukommelse lider under stadig mer fremskredende Alzheimer's. Til slutt må hun få behandlig på et sykehjem. For første gang separeres ekteparet, noe som ikke bare fører til at Fiona glemmer alt om sin ektemann. Hun innleder faktisk også et forhold til en annen mann på sykehjemmet. Grant må ofre hele seg og sin stolthet om forholdet mellom ham og Fiona igjen skal kunne blomstre.

Livslang kjærlighet settes på prøve når den ene blir syk. Away from her er modig og varmt skildret, og med en strålende Julie Christie i hovedrollen.

Mine tanker om filmen Away from her:

Etter å ha lyttet single-lydfilen jeg fikk fra Lydbokforlaget: Bjørnen gikk over fjellet, av Alice Munro, var jeg litt nysgjerrig på å se filmen basert på samme novelle. 
Dette er Sarah Polleys debut-film som regissør, den hadde premiere på filmfestivalen i Toronto i 2006. Handlingen er basert på Alice Munro's novelle The Bear Came over the Mountain fra novelle-samlingen Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage som kom ut i 2001. (Men den var trykket allerede i 1999 i The New Yorker - Les her)

Regissør Sarah Polley - foto fra Wikipedia artikkelen

Filmens scener gir glimt fra et ekteskap over ca 45 år - kanskje i en litt annen kronologisk rekkefølge en i novellen, men det var greit og logisk ordnet. Hele atmosfæren i filmen bar preg av ro og vemod, tristhet, men mye varme og litt humor.
Jeg synes åpnings-scenen i filmen var fin, Grant og Fiona var på skitur, i hvert sitt spor, side ved side - men så ser vi også at sporene skilles ad av og til - og slik er det vel også ofte i et rikt ekteskap - noe går langs samme spor, noe trekker i hver sin retning ......
Så kommer en ski-spor scene senere, der Fiona går alene - fin symbolikk for "sykdoms-veien" bare hun av ektefellene tar inn på - hun roter seg helt bort, og Grant må ut og lete, når de komme hjem, konkluderer Fiona selv med: "Ja, vi er der nå" - tiden er inne for hennes selvbestemte reise til syke-hjemmet.
Glimpsene filmen gir er nåtid og fortid i naturlige overganger, hver scene gir oss fin innsikt i levd liv, et ekteskap på godt og vondt - og vi får scener som viser tydelige tegn på sykdommens inntreden i Fionas liv - tidlig i filmen setter hun en stekepanne i kjøleskapet, Grants bekymring illustreres godt - hun blir stum over en flaske vin når hun skal sjenke til venner - tydelig forvirret på leting etter ord.
Filmens hovedpersoner er altså Grant (Gordon Pinsent) og Fiona (Julie Christie). Etter et 44 år langt ekteskap begynner Fiona å vise tegn på Alzheimer. Nå skjer det omveltinger i livet deres - Fiona flytter til et sykehjem og glemmer ektemann når hun blir nær venn av en annen midlertidig pasient ved sykehjemmet.

Jeg synes Polley har gjort en utmerket jobb her, hun var bare 28 år da hun regisserte denne filmen, likevel var hun oppgaven voksen. Handling og person-karakteristikk ligger nært til det jeg fant i novellen til Munro. Filmen blir hverken sentimental eller klisje-befengt - vi får et innblikk i sykdommen, likeså kommer kjærligheten mellom ektefellene fint frem i filmen, både med glimt av de gode dagene og tilbakeblikk på problemer, utroskap og det de har vært igjennom på godt og vondt sammen. En av de scenene som berørte meg mest i filmen, var vel kjøreturen til sykehjemmet - en tung og vond tur for både Fiona og Grant, men man skjønner den er uunngåelig, og man skjønner det er et slags "point of no return" for ekteparet…..

Angsten kommer også fint frem i filmen, angsten for sykdommen, angsten for adskillelsen, angsten for hva som skjer med ekteskapet, med kjærligheten - det er vel egentlig to hovedtemaer i denne filmen: Alzheimer og Kjærlighet - og det som kommer best utav det, er vel kjærligheten - sykdommen vil nok gå sin tragiske gang - men kjærligheten vil vel leve videre, i hvert fall som "evig eies kun det tapte" - for å bruke en klisje her.

Egentlig et imponerende film-arbeid av en så ung regissør. Interessant er det også å se fremstillingen av hvordan Fiona aksepterer sin sykdom - på en måte var det noe godt i glemselen for henne - nemlig den vonde perioden av ekteskapet da hennes mann har hatt mange anledninger til rundbrenneri med unge, vakre studiner på universitetet der han var en populær foreleser. Grant har nok innerst inne båret på en skyldfølelse for dette, noe som har kommet frem i drømmer for eksempel. Når Fiona blir knyttet til Aubrey, en venn ved sykehjemmet, er Grant storsinnet nok til å gjøre et forsøk på å la de opprettholde kontakten når Aubrey ikke lengre skal være pasient der. - Samtidig får Grant  et "interesse-fellesskap" med Marian, Aubreys kone - og det kom nok litt tydeligere frem i filmen at Grant og Marian fant en slags moden trøst i hverandre.

En vemodig film, vakker egentlig, samtidig med at den er troverdig og realistisk. Fin fotografering og gode skuespillerprestasjoner. Den gjorde etter min mening ingen skam på Munro's gripende novelle. JA - en anbefalelsesverdig film, hovedpersonene var til å bli glad i. Jeg likte spesielt Grant - til tross for hans utroskaps-eskapader i tidligere år; jeg fikk sympati for han. Han fremstilte godt situasjonen og følelsene til en person som mister sin store kjærlighet til "glemselens sykdom".
Sykehjemmet og personalet der var også realistisk fremstilt, det var ikke gjort til noe monster-sted; pleierne og alle gjorde så godt de kunne - de er realistiske og vet hvordan det er. Pleieren Grant har mest med å gjøre er også fremstilt som en moden og klok ung dame, hun ser ut til å ha forstått litt av Grant og Fionas tidligere liv; at de to kanskje ikke hadde hatt helt den samme oppfatning - om "det fullkomne, lykkelige ekteskapet" - og som Kristy har forklart Grant - "de kan komme tilbake av og til i korte øyeblikk" - så er også Fiona der på slutten av filmen, som i slutten av novellen - det er henne og Grant og kjærligheten - men Grant skjønner nok nå at han må være forberedt på realitetene - sykdommen vil ubønnhørlig kreve sitt.

Jeg vurderer filmen til terningkast:5
Min blogg-post om novellen

Noen bilder fra filmen:

Fiona og Grant "hjemme" - like før hun flytter til sykehjemmet

Grant til sykehjemmet på første besøk - Kristy pleieren han har mest kontakt med

Fiona på en visitt hjem - men det er ikke der hun kan være nå skjønner hun

Videoklipp fra filmen:

Nobelprisvinnere i litteratur

Tanker om bok - Alice Munro : Bjørnen gikk over fjellet - novelle - lydfil

Tittel: Bjørnen gikk over fjellet
Forfatter: Alice Munro
Produsert av: LBF
Første utgivelse: 07.03.2014
Spilletid: 01:59:59
ISBN Lydfil: 9788242161017
Målform: Bokmål
Oversetter: Kia Halling
Innleser: Bodil Vidnes-Kopperud

Fra Lydbokforlagets side:

«Mesteren av novelleformen i samtiden» var den korte og konsise beskrivelsen den svenske Nobelkomitéen valgte da kanadiske Alice Munro fikk verdens høyest hengende litterære pris i 2013.

Alice Munros noveller var lenge en slags offentlig hemmelighet mellom folk som leser mye. Hun var det man kaller «forfatternes forfatter», et navn andre forfattere henter frem når de skal si hvem de ser opp til. Kanskje fordi hun helt siden debuten i 1968 har holdt seg trofast til novelleformen, og rendyrket den nesten inntil det perfekte.

Som så mange andre store forfattere har hun brukt sitt eget geografiske omland, som for henne er den kanadiske landsbygda, og ikke minst provinsen Ontario, som ramme for nesten alt hun har skrevet. Tematisk har hun rendyrket det mellommenneskelige, følelser og relasjoner mellom folk. Mange av novellene er livshistorier i kortformat, skjebnehistorier skrelt ned til det allment menneskelige, det gjenkjennelige for lesere over hele verden. Ikke minst fordi det er kvinners livsvalg, livsdrømmer og livsløgner, og deres frihetstrang, hun har funnet ord for.

«Bjørnen gikk over fjellet», om det aldrende ekteparet Grant og Fiona, er en av hennes lange, underfundige, lett ironiske, men også usentimentale fortellinger.
Tittelen er lånt fra en amerikansk folkesang som vrir og vender på ord, ikke så ulikt det Fiona i fortellingen gjør når minnet begynner å svikte henne. Alice Munro viser i denne berømte novellen sin lekende generøsitet ved å skildre både livets sol- og skyggesider.

Novellen er hentet fra novellesamlingen «Uvennskap, vennskap, forelskelse, forlovelse».

Mine tanker om novellen Bjørnen gikk over fjellet:

Lydbokforlaget har startet en ny "trend" med å utgi single lydfiler av noveller.
Jeg fikk tilbud om å "prøvelytte" de første av disse - og da alle de tre aktuelle forfatterne er forfattere jeg har et meget positivt forhold til, var det ikke vanskelig å takke ja til dette tilbudet. Filene ble lastet ned i beste kvalitet, og bilde av cover fulgte også med - en lettvint løsning.

I ca 15 år nå har det meste av det jeg "leser" vært lydbøker - dette fordi lesetiden min stort sett er lagt til "gå-tiden" min.  - gå til jobb, til byen, gå på tur - eller også på trening, der andre velger musikk i tilknytning til slikt, velger jeg alltid lydbok.
Det positive med slike korte litterære tekster - noe jeg egentlig har savnet i lyd - er at man rekker å lytte ferdig på en tur til byen, på en sykkeltur, eller på sengekanten akkurat før man sovner.
Den første novellen jeg startet med var Alice Munro sin Bjørnen  gikk over fjellet - (og selv gikk jeg  en tur i Estenstadmarka)
Dette er en forfatter jeg bare har lest på engelsk tidligere; og faktisk - akkurat denne novellen hadde jeg ikke lest før i det hele tatt.Den kanadiske forfatteren Alice Munro (f.1931) trenger ingen nærmere presentasjon, men her finnes en del fakta
Fra hennes første novellesamling (Dance of the Happy Shades) kom i 1968 og frem til Nobelprisen i Litteratur 2013 har hun stadig gledet leserne med nye verker - vanskelig å finne en novelleforfatter som matcher henne.
Novellene hennes utspilles i en liten Canadisk småby, med vanlige mennesker som lever "ordinary lives", men likevel, novellene er langt fra "ordinary" litteratur - hun er en utrolig ekspert-observatør av det "vanlige liv"- og derfor har vel de fleste av hennes noveller noe å gi oss hverdagsmennesker - det er noe å kjenne seg igjen i.
Faktisk -  novellene hennes føles nesten som romaner i miniatyr fordi de gir oss så utrolig mye å tenke på.Bjørnen gikk over fjellet er en temmelig lang novelle fra  samlingen Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage fra 2001 - men først publisert i The New Yorker i 1999. (Den kan leses på engelsk her)
Den norske oversettelsen av novellesamlingen heter Uvennskap, vennskap, forelskelse, forlovelse, ekteskap og kom i 2004 - "Bjørnen" finnes på s.273-320 i denne.
Vi ser det hele fra ektemannen Grants synspunkt - han gir oss interessante betraktninger over et liv og et ekteskap. Grant og Fiona har ikke barn. Det gjør at de kanskje ble ekstra knyttet til hverandre. Et langt liv har de hatt sammen. En notorisk rundbrenner har Grant vært. Ikke noe han vil innrømme i våken tilstand. Men han har drømmer. Og i disse er det rom for skyldfølelsen. Kvinner var lett tilgjengelige for en populær og flott professor ved universitetet. Men vi forstår at Fiona et hans store kjærlighet - han elsket henne. Men så begynner en endring i livet - etter 40-50 års ekteskap. Fiona begynner å sette opp merkelige lapper over alt i huset. Lapper om helt dagligdagse gjøremål som skal huskes og lapper som forteller innholdet i skuffet og skap. Ingen nevner sykdommen med navn. Men Fiona ønsker selv å komme på et sykehjem. Grant ringer hver dag i isolasjonstiden som er på 30 dager og får rapport fra sykepleier Kristy. Da dagen endelig kommer at han kan besøke Fiona på sykehjemmet Meadowlake, er forventningene om gjensynsglede stor  - etter den lange adskillelsen som er uvant for Grant ankommer han som en nyforelsket beiler, blomster har han også med. Men så kommer skuffelsen - alt er endret - dette er en ukjent verden for Grant - Fionas nye verden som han ikke lengre er en del av - til og med ny venn har hun fått, Aubrey
Nå blir ekteskapet deres satt på prøve for første gang. Pleiehjemmet og sykdommen (Alzheimers ) ble den store trusselen. Fiona glemmer ektemannen og begynner å ta seg av Aubrey ved pleiehjemmet.

Grant tar ikke helt inn med det samme at hun ikke kjenner han igjen nå - han blir lei seg og forvirret.
Munro beskriver dette rørende og sårt. Pleieren  Kristy som Grant får mest med å gjøre, tar dette på en forretningsmessig, realistisk måte. Det virker kanskje litt kaldt, i hvert fall for Grant.  - Men slik er det jo bare - Kristy har vel god erfaring med dette. "Blir vant til det" sier hun. Fiona endrer personlighet, til og med klesmåte og hårklipp - hun er ikke hans Fiona lengre.

Hvordan skal  Grant bli vant til dette?  De hadde vært gift i snart 50 år. Han var mer forvirret og lei seg enn Fiona. Sjalu blir han også, føler han har rivaler der.
Fremstillingen er ikke helt uten humor. Grant lurer på om Fiona driver et spill, tar igjen for hans rundbrenneri fra tidligere dager. Nå blir Grant femte hjul på vogna, helt tilsidesatt.  Det er Fiona og Aubrey nå.  Grant blir  en spion og en titter. Det går en nemesis gjennom livet.
På lørdager er det fullt av familiemedlemmer der, bridge-bordene som Aubrey og Fiona pleier å sitte ved er opptatt av bråkende og is-spisende unger og familie-medlemmer. En slik lørdag når Grant kommer der  og føler seg som en avvist beiler til sin egen kone, lurer han på hvor de holder til - Fiona og Aubrey - han finner dem på Fionas rom, hun på sengekanten, han i sin rullestol nært inntil. Fiona trøster den gråtende Aubrey som skal reise hjem. Det er han som er hennes sentrum og liv nå, Grant er vitne til intimiteten mellom dem.
En rørende skildring,  -  Fiona er knust når Aubrey, hennes hjertevenn på Meadowlake,  skal reise hjem. Grant takler dette på en storslått måte -  det er en ny situasjon som krever mye av han. Han må tenke nytt. Han må la manndoms stolthet fare om han vil fortsette sitt livslange forhold til Fiona - hans livs Soul Mate.. Dette er en gripende historie som belyser hvordan et livslangt forhold, en kjærlighet,  settes på prøve når den ene parten blir syk. Det er realisme. Dette skjer i mange forhold. Den triste virkelighet. Dette skildrer Munro uten klisjeer og sentimentalitet - her er det ikke noe unødvendige forklarende detaljer med - vi forstår så godt situasjonen.
Demensen blir Grants største rival. Den dagen Aubrey reiser hjem, blir Fiona "syk" og knust - hun interesserer seg over hode ikke for boken om Island han har tatt ned til henne. (Moren hennes  var fra Island).
Historien tar imidlertid en vakker og klok vending  - Grant prøver først en "løsning" med å dra hjem til Aubrey og forslår for hans kone Marian at hun tar Aubrey på besøk til Meadowlake for å muntre Fiona. Dette blir for komplisert for Aubreys kone Marian sier hun til å begynne med. Og Grant drar skuffet derfra. (Om Aubrey får møte Fiona igjen og om hun er like mye opptatt av den mannen? Ikke godt å si. Og om Grant og Marian finner en trøst i hverandre og får et slags forhold, tja - kanskje det? Ikke eksplisitt skrevet om akkurat dette - og det er heller ikke avgjørende for hvordan man opplever denne novellen...)
En dag han kommer har Fiona "oppdaget"  boken han hadde med om Island. Og hun var glad for den - og så kjenner hun igjen Grant, og lurer på om han har betalt regningen og om de skal dra derfra -  vi skjønner nok at også dette er forbigående - men det som er viktig, er Grants innstilling - Munros novelle er en vakker skildring av å miste sin kone (sin partner). Til en annen mann ? Nei - til sykdommen. Grant takler det på en fin måte. Han vet hva de har hatt sammen i et langt liv. Han vet hvem den Fiona han elsket er. Og kanskje han må finne ut av og forholde seg til den Fiona  hun nå er.  Og "evig eies kun det tapte." Han har Fiona og livet med henne "gjemt i seg". Først og fremst ser jeg dette som en novelle om livslang kjærlighet - og om det tapte som likevel eies evig.
Og tittelen? Kanskje et det på tide å gå over fjellet nå for bjørnen - Grant. Og så nøye seg med de små glimtene av den "rette" Fiona - for av og til vil hun kanskje si som på denne dagen novellen slutter med:"det er godt å se deg" - og aldri i livet vil han forlate henne.
Litt om tittelen på novellen - den er hentet fra en kjent barnesang, her er noen linjer fra første og siste vers
The bear went over the mountain
.....
.....
The other side of the mountain
Was all that he could see
(siste vers):
He found another bear there
......
Who could have been his twin
He found another bear there
....
And off they went to play
He found another bear there
And off they went to play
Symbolikken kan jo  være å finne sin "soul mate" (Grant og Fiona) - eller man kan tenke på å gå inn i demensen som en slags hibernation, og det å gå over fjellet er kanskje for et øyeblikk å komme ut av hibernation, demensen - og få et glimt av noe - eller man kommer på den andre siden av fjellet ved å gå nedover - man har gått inn i alderdommen eller demensen.....
Det er nok mange måter å se forholdet mellom Grant og Fiona på og flere måter å tolke novellen med "bjørnen over fjellet " på - jeg har valgt en måte å se det på......men har flere alternativer i tankene...
Det var i hvert fall en flott opplevelse å lytte til denne novellen - En takk til Lydbokforlaget for tilsendt fil.
Jeg vurderer novellen til terningkast: 6

Se også:

• Jonathan Franzen har skrevet om denne i sin essaysamling Lenger unna.
• Lydbokforlaget
• Min omtale av filmatiseringen av novellen

Novellen ble filmatisert i 2006 under tittelen Away From Her. Her er et lite film-klipp:




Nobelprisvinnere i litteratur

Tanker om bok - Paul Johnson: Churchill

Tittel: Churchill 
Forfatter: Paul Johnson 
Oversettere: Eirik Ringen og Einar Blomgren 
ISBN: 9788253036601 
Utgivelsesår: 2013 
Sideantall: 181 
Innbinding: h 
Forlag: Pax Forlag A/S 
Fra forlagets side:
«Folkeboken om Churchill … Alt det vesentligste, dertil i en ledig og underholdende form, et vell av anekdoter og egne personlige innfallsvinkler.» Ulf Andenæs, Aftenposten

Tidlig i mai 1940 blir det klart at slaget om Norge har vært en katastrofe for de allierte. Storbritannias statsminister Neville Chamberlain har mistet all tillit i parlamentet og blant folket. Den 66 år gamle marineministeren Winston Churchill blir bedt om å ta over som statsminister, noe han har brukt hele sitt liv på å forberede seg på. Under hans ledelse snus krigen for britene og de allierte.

Mange vil hevde at Churchill var den viktigste enkeltpersonen bak seieren i andre verdenskrig. Hva var hans bidrag? Hva slags talenter, og hvilken livshistorie, lå bak? Denne drivende godt fortalte og kritikerroste biografien viser oss Churchill i helfigur, et levende portrett av en av historiens mest omtalte og myteomspunne personer. Bakgrunnen for Churchills suksess er kjernespørsmålet i boken, som er spekket av anekdoter og sitater, og som munner ut i fem lærdommer fra Churchills liv.

«Boken lar deg tilbringe litt tid i selskap med Churchill, og hvem ville ikke ønske seg det?»
New York Times Book Review

Mine tanker om biografien Churchill:  

Sir Winston Churchill

Forfatteren av denne lille Churchill boken "for alle" er Paul Johnson (f.1928), han er journalist og historiker - og han har skrevet flere biografier om kjente historiske personer.
Jeg var litt nysgjerrig på hvordan Churchill kunne komme inn i en liten pocket på 181 sider, derfor takket jeg ja til et lese-eksemplar fra Pax. (En spesiell interesse hadde jeg også av stoffet, da jeg har historie som fag, og har lest en del faglitteratur både om Churchill-epoken og om personen.)
Det som slo meg først da jeg begynte å bla litt i boken, se på inndelingen og de interessante illustrasjonene som var tatt med, var at dette var en veldig oversiktlig og hendig liten sak - om man hverken har tid eller lyst til å lese all verden som er blitt publisert om Winston Churchill, så er dette et ypperlig alternativ til å gjøre seg kjent med en viktig periode i Europeisk historie og en person som stod svært sentralt i denne tiden . 

Winston Churchill ca 1880 (s.9)

Boken er inndelt i noen få kapitler, "En ung streber" er første kapittel - en betegnende og bra begynnelse det. Og bilde-valget her er jo bare helt herlig - se den minen på den unge streberen! Dette kapitlet synes jeg var interessant og engasjerende skrevet - forfatteren prøver å gi et bilde av det miljøet C. vokste opp i og de mulighetene han fikk. Videre følger vi C. i karrieren som liberal statsmann - en del av stoffet bærer nok uvilkårlig preg av forfatterens eget syn på C, men slik vil det vel alltid være. I kapitlene "Suksess og katastrofe" og "Profeten som ikke ble hørt" føler jeg at forfatteren kommer nært et "riktig" bilde av C., om man kan si det slik. Gjennom hele boken kommer det også frem denne egenskapen til å utvise og å ønske makt som Churchill hadde  - og det kan det vel ikke være noe tvil om. Krigshistorien synes jeg også er fint og naturlig integrert, den har fått sin sentrale plass, noe annet er ikke mulig når man skal skrive om Churchill selvsagt. Og det var da også under krigen C fikk boltre seg mest når det gjaldt hans trang til makt og dominans....jeg skal ikke gå videre inn på innholdet i hvert av de sju kapitlene boken inneholder, interessant lesing var det. Og det var mye jeg fikk frisket opp av tidligere lærdom. Jeg synes også boken hadde en meget ryddig struktur med et greit forslag på slutten om "Videre lesning" og en nyttig informasjon om fotografiene som er tatt med, når de er tatt, i hvilken anledning osv.Jeg er svært begeistret for stikkord-register i slike bøker, her var det også et til slutt, det var et "Personregister" med sidehenvisning - kunne kanskje i tillegg tenkt meg et emne-stikkord-register, men det er vel begrensninger hva en slik liten sak kan inneholde. Alt i alt var dette veldig hyggelig og nyttig lesing. Og for å bedømme den som en tilgjengelig, folkelig biografi om Churchill, kan jeg godt strekke meg til terningkast 5 på denne.
Jeg likte den i hvert fall godt - vet ikke om det bare skyldes at jeg er spesielt historie-interessert.

(Churchill fikk jo faktisk Nobelprisen i litteratur i 1953 for sine historiske "skriverier")

Wikipedia om Churchill 
The Churchill Centre

Nobelprisvinnere i litteratur

 

Tanker om bok - Wislawa Szymborska: Livet er den eneste måten

Tittel: Livet er den eneste måten
Forfatter: Wislava Szymborska
Oversetter: Christian Kjelstrup 
Utgitt: 2013
Forlag: Tiden
Innb: Innbundet
Språk: Norsk Bokmål Sider:136 
ISBN:9788210053054
Genre: Lyrikk


Wislawa Szymborska som fikk Nobelprisen i litteratur i 1996 døde i 2012, 88 år gammel. 

 

Wislawa Szymborska - bilde fra forlagets side

Mine tanker om Livet er den eneste måten:

Jeg leste nettopp Szymborskas diktsamling: Livet er den eneste måten - Dikt 2002-20012. Den inneholder de fire diktsamlingene Øyeblikket (2002), Kolon (2005), Her (2009) og  Nok (2012). Det er den første diktsamlingen av henne som er oversatt til norsk. (2013 av Christian Kjelstrup) 
Tittelen sier allerede mye om innholdet: Livet ER den eneste måten.
Her er ting vi kjenner igjen fra dagliglivet, det er mennesker og det er natur  - alt blir så visuelt og tydelig gjennom diktene hennes. På mange måter synes jeg hun minner litt om Sigbjørn Obstfelder - i hvert fall fikk jeg han i tankene under lesingen av flere av diktene - hans undring til livet og verden generelt: Jeg ser paa den hvide himmel, jeg ser paa de graablaa skyer…Dette er altså verden…..En regndraabe! ….Jeg ser, jeg ser...
Jeg er vist kommet paa en feil klode!
Her er saa underligt... 

Szymborskas dikt har også dette undrende over seg, en nysgjerrighet på livet og menneskene, selv om hun kan skildre vonde ting som i diktet "Fotografi fra 11.september" - med bilder av de som "hoppet fra flammehavet og ned i avgrunnen" (s.37), og "Områder på kirkegården som er viet barnegraver" (Returbagasje, s.38), og "Terroristene" (s.103) - så er disse diktene en del av Livet "som er den eneste måten", og som også inneholder vakre og gode ting - humor også - "Liten pike drar i duken" er et slikt fornøyelig, humoristisk, visuelt dikt. (s.23-24)

Her fant jeg også et dikt om et av maleriene til en av mine favoritt-malere, diktet har hun kalt "Vermeer" (s.114)  - (Har faktisk en kopi på veggen i arbeidsrommet mitt).
Jeg lar det stå til slutt som en konklusjon på at denne diktsamlingen er om livet på godt og vondt - men dikteren var glad i dette livet - det er et positivt budskap hun kommer med her  - så positivt at jeg velger å sitere diktet i sin helhet til slutt:
Vermeer
Så lenge den kvinnen i Rijksmuseum
i malt taushet og konsentrasjon
fortsetter å helle melk dag etter dag
fra kannen og over i bollen
fortjener ikke verden
verdens undergang

Johannes Vermeer - The Milkmaid

Denne lille, men innholdsrike diktsamlingen gir jeg terningkast:5

Intervju med forfatteren 
Flere av diktene - på engelsk

Nobelprisvinnere i litteratur

 

Tanker om bok - Doris Lessing: Det synger i gresset

Produsert av: Lydbokforlaget
Først utgitt: 02.06.2008
Originaltittel: The Grass is Singing
Spilletid: 07:01:40
Antall CDer: 6
ISBN CD: 9788242124371
Målform: Bokmål
Oversetter: Eli Krog
Lest av: Anna Bache-Wiig

Boken er gitt ut på Gyldendal Forlag i 2007, oversatt av Eli Krog, 190sider, bokmål, ISBN/EAN: 9788205382381 - Jeg lånte lydbok på biblioteket.

Fra lydbokforlagets side: 

"Det synger i gresset" er Doris Lessings debutroman fra 1950. Et halvt århundre etter, og et imponerende rikt forfatterskap senere, ble Lessing i 2007 tildelt Nobelprisen i litteratur.
En hvit kvinne fra et sorgløst, tomt byliv havner i et håpløst ekteskap med en farmer, en av de "fattige hvite" i det som nå er Zimbabwe. Hun går langsomt til grunne, og etterhvert hater hun livet på farmen og menneskene som omgir henne. Desillusjonert involverer hun seg med en av de fargede arbeiderne på farmen, og maktkampen som utspiller seg dem imellom, illustrerer de sterke motsetningene som har preget det sørlige Afrika helt frem til vår egen samtid.
Doris Lessing (f. 1919), britisk forfatter, ble født i Iran og vokste opp i Sør-Rhodesia (Zimbabwe i dag). Hun har siden 1949 bodd i London. I 2007 fikk hun Nobelprisen i litteratur for hele sitt forfatterskap.
"Her er det lidenskap, omhyggelig presisjon og en sjelden sensivitet ..." New York Times
"Følsom harmoni og kraftfullhet ... blant hennes beste arbeider." New York Review of books

Mine tanker om romanen:

The Grass is Singing, 1950, er Doris Lessings strålende debut-roman. Handlingen foregår der Doris Lessing vokste opp - sør i Afrika, nærmere bestemt  Rhodesia (i dag Zimbabwe). Tiden er rundt 1940-tallet da landet enda var britisk koloni - romanen ble ganske kontroversiell da den ble gitt ut - den omhandlet et ømtålelig tema - rasepolitikken og forholdet hvite-fargede.
Kort handlings-referat:
Romanen åpner med notis om Mary Turners død i avisen - angivelig drept av sin svarte "boy" - for mange i dette samfunnet var det kanskje forventet at en kvinne som Mary ble drept på denne måten.
Vi går tilbake i tid og får vite mer om Mary's triste barndom, hennes jobb i byen som sekretær, og hennes flukt inn i et ekteskap med en farmer hun knapt kjenner - hun flyktet fra et liv som gammel jomfru blant alle venninnene som etter hvert giftet seg. Men den hvite farmeren Dick Turner som hun trodde skulle være redningsmannen hennes er fattig og inkompetent; og blir ingen redningsmann. Dick rammes av malaria og er syk i flere perioder, Mary tar over driften av arbeid og innfødt arbeidskraft - og hun vet å vise at det er de hvite som bestemmer - de fargede er ikke mennesker, de er "dyr" og bør behandles deretter. Mary og Dick lever i et kaldt, ulykkelig ekteskap, de er for fattige til å ha barn mener Dick - og de holder seg borte fra sosial omgang med hvite naboer også - de blir etter hvert et samtaleemne blant naboene.
Som tiden og stedet krever behandler både Dick og Mary de svarte arbeiderne slik reglene i samfunnet er - Dick er mer tolerant enn Mary, hun står nærmest med "pisken" over dem, og er snar til å trekke dem i lønn om ikke alt går som hun bestemmer.
Mary har også problemer med å se dem som annet enn stinkende "dyr", fattige, hvite som de selv er "står de i hennes øyne høyt hevet over disse "skapningene".
Flere arbeidere sier opp da de ikke kommer over ens med Mary, de må også skifte "boy" i huset mange ganger….men så blir Moses ansatt, en sterk og flittig farget som Mary en gang har merket med pisken ute på markene.
Etter hvert blir det et merkelig forhold mellom Mary og denne Moses - hun avskyr han, er skremt av han, men også pirrende tiltrukket av ham.
Naboen Slatter ser at her er ikke forholdene helt som de skal være mellom hvit og farget og han ser seg nødt til å forsvare de hvites "rang" og verdier og rettigheter. Han får Dick til å forstå at han bør overlate gården til han og dra på ferie med sin kone. En ung engelsk agronom (Tony) blir leid inn av Slatter for å bestyre farmen, og Tony tilpasser seg også etter hvert det "rette " rådende reglement i  forholdet hvite-fargede. Tony oppdager at Mary lar tjeneren Moses komme nær seg, hjelpe seg med påkledningen til og med - et alvorlig brudd på raseskillet - og Tony føler han må beskytte Mary mot henne selv og mot Moses.
Den deprimerte og nevrotiske Mary ser ut til å være klar over sin forestående død……ringen er sluttet..Mary har "sovet den siste dagen" sier hun til slutt mens hun går  ut i "The Waste Land" som omgir dem…hun har overskredet barrierene, men den unge engelsk-mannen "skal redde henne"  - men så viser det seg at han kan ikke det - "ingen ting kan redde henne" - "hun måtte møte sin skjebne"  - og det ser ut til at Moses er utpekt til å hjelpe henne med det.- "det nyttet ikke å stole på at et annet menneske skulle ta ansvaret for henne"
Doris Lessing gir oss allusjoner til  T.S.Eliots symbolske epos The Waste Land som handler om en kultur som forfaller og tørker inn  - skrevet i 1922 hvor unge forfattere var preget av mellomkrigstidens triste melankoli der de kunne oppfattes som en sørgelig flokk  - "The Lost generation"
- Og hennes roman-tittel er hentet fra de sorgtunge linjene i Eliots dikt:
"And dry grass singing" (line 354)
"In this decayed hole among the mountains
In the faint moonlight, the grass is singing
Over the tumbled graves, about the chapel
There is the empty chapel, only the wind's home."
It has no windows, and the door swings,    
Dry bones can harm no one."   (line 386-390)
(T.s. Eliot - The Waste Land 1922)
Dette triste ekteskapet og farmens forfall blir stående som en sterk metafor på de hvites dominans og klasseskillet i det sørlige Afrika - men også på hvites frustrasjoner i forhold til egen seksualitet og kjønnsrolle. Den hvite mann frykter tap av makt og dominans - ikke bare tap av landjord og eiendom, men også en frykt for å være underlegen den fysiske kompetansens til de svarte  - også på det seksuelle området.
Mary selv, hennes depresjon og sykdom som stadig forverrer seg, kan også sees som et bilde på et sykt samfunn med de umenneskelige motsetningene som preget  det sørlige Afrika helt frem til Apartheid tok slutt i 1994.
En utrolig sterk roman - den gjorde kanskje enda mer inntrykk på meg i dag, enn da jeg første gang leste den som veldig ung. Doris Lessing har skildret dette så inntrengende og realistisk at man føler seg hensatt i sentrum av elendigheten: Mislykket liv. Mislykket ekteskap. Drømmer og lengsler som ikke oppfylles. Rase-skille og klasse-skille. Diskriminering og herskerteknikker - de hvite nederst på rangstigen kan bare opprettholde en form for verdighet ved å herske over "niggerne". Alle må vite sin plass i dette systemet, man må aldri trå over streken. Barrierene som  stenger for menneskelig sameksistens er skremmende fremstilt.
(Andre kvinnelige forfattere har også gitt oss innblikk i det uverdige raseskillet, Nadine Gordimer, for eksempel, og en yngre forfatter, Kathryn Stocketts, har skildret noe av de samme barrierene og uverdige forhold i de amerikanske sør-stater på 1960-tallet: The Help)
Man får nesten medynk med Mary i den frykten hun føler for å se Moses som et menneske. Hennes skam og forskrekkelse og depresjon ved å bli pirret og føle nysgjerrighet for denne  "Boy'n"  - han vekker en seksuell tiltrekning som hun ikke evner å føle for Dick, sin ektemann.
Språket, person-skildringen  og stemningen i denne romanen holder en fengslet fra begynnelse til slutt -  for Mary var det ingen annen løsning enn å gi seg over til håpløsheten…..
Denne romanen fortjener terninkast: 6
Forfatterens web-side har mye interessant informasjon:

Denne romanen er også filmet: Filmfakta
Originaltittel: The Grass is Singing
Anb. alder: 11
År: 1981
Regissør: Reaburn, Michael
Skuespillere: Black, Karen, Thaw, John, Kani, John, Nygren, Jan
Sjanger: Drama
Spilletid: 105 min.  
Her en liten smakebit:  
 
   Nobelprisvinnere i litteratur