Tanker om bok - Patrick Modiano: Gater i mørke

Tittel: Gater i mørke
Forfatter: Modiano, Patrick
Språk: bokmål
Forlag: Cappelen 
Utgitt: 1979
Antall sider: 149
Serie: Pan-serien
Originaltittel: Rue des boutiques obscures - utgitt 1978
Oversatt av: Mona Lange
ISBN: 8202043166

Dette er en forsettelse av bloggposten Patrick Modiano: Ungdomstid - Gater i mørke

Forlaget skriver om denne romanen:

Hva er igjen etter et menneske? Et bilde på bunnen av en skuff eller en eske, noen opptegnelser i offentlige arkiver, en journal, noen minnebrokker hos dem man har kjent og som ennå lever. Guy Roland er ansatt i et privat detektivbyrå. Han lider av hukommelsestap og er på søken etter hvem han engang var, hvor han kommer fra. Det er en jakt full av gåter, som gjør krav på fantasien, evnen til å improvisere, til stadig å snu seg etter nye spor.

Mine tanker om Gater i mørke:

Gater i mørke - Rue des boutiques obscures - er Patrick Modianos sjette roman, den kom ut i september 1978 og samme året fikk han Prix Goncourt for den.
Også denne romanen har elementer av selvbiografisk stoff, Modianos foreldre møttes og levde i Paris under okkupasjonstiden, under det tyskvennlige Vichy-regimet (slik hovedpersonen Guy Roland møtte sin tilkommende kone i tiden rundt okkupasjonen). Modiano skriver i Livret de famille (1977), en selvbiografisk tekst:"Mine erindringer gikk forut for min fødsel …. Jeg var overbevist om at jeg hadde levd i Paris under okkupasjonstiden, ettersom jeg mintes enkelte personer fra denne tiden, samt ørsmå og foruroligende detaljer" 
I romanen Gater i mørke er hovedpersonen Guy  på sporet av si fortid i Paris - han prøver å huske….
Året er 1965 og detektiven Guy Roland slutter i et detektivbyrå da sjefen hans Hutte pensjonerer seg. Da er tiden inne til å drive eget detektivarbeid - han mangler på en måte identitet, i en eller annen ulykke rundt 1940 mistet han hukommelsen, han husker altså ikke hvem han egentlig er, hva som skjedde osv.
Han nøster opp mange tråder - kanskje heter han egentlig Jimmy Pedro Stern og er gresk- jødisk og bodde i Paris da krigen startet, da under falskt navn, Pedro McEvoy. Han finner også ut at han arbeidet for den Den dominikanske republikk. Han finner spor til flere venner, blant annet modellen Denise, og noen venner av russisk opprinnelse, engelske venner og amerikanske - her var det flere som hadde grunn til å forlate Paris i disse tider…. Det gjelder å ha penger til flukt, og det gjelder å finne de rette som kan hjelpe dem…..jeg røper ikke mer av innholdet her. Men Guys reise tilbake i fortiden og tilbake i hukommelsen setter han imidlertid på sporet av noen av hans tidligere venner og bekjente.
Denne romanens jakt på identitet synes jeg ble veldig spennende, nostalgisk, og litt trist på samme tid - noe nøstes opp etter hvert, noe er blindspor eller ikke slik det syntes i utgangspunktet.
Det er gater, det er mørke, det er russere, kommunister? - det er emigrasjon, det er flyktninger, det er jøder - Guy Roland kommer på sporet av litt av hvert - ledetrådene er fotografier -  han ser et gruppebilde, hvor han tror han er en av personene i gruppen. Og så får han en hel rød eske med fotografier - er det her han skal finne beviser på levd liv?
"Jeg ble stående uten å røre meg, med den store røde esken under armen, som et barn på vei hjem fra et fødselsdagsselskap;…" (Guy, s.33)
Gjennom nitid detektivarbeid, og møte med flere personer, mange restaurant- og bar-besøk, får han små hint om seg selv, sin familie, sine venner, sin fortid. Det er mange personer han snakker med - "Jeg sto midt på en bro, i mørke, sammen med en mann jeg ikke kjente, og prøvde å fravriste han detaljer som kunne fortelle meg noe om meg selv,…"(s.39)
En stund blir adelskalenderen viktig i hans jakt, og så får han en ny eske, en kjeks-eske denne gangen (s.62), fylt med fotografier og minner som kan føre han videre - en stund går sporene i retning "søramerikaner"(s.64), i neste øyeblikk har han gresk opprinnelse (s.109), og så må han lete i telefonkataloger, og så dukker noen opp som kjenner han igjen, og som kjenner "Denise".
Dette er jo fra tiden i Frankrike under Vichy regjeringen da mange forsvant på mystisk måte, og mange måtte bruke dekknavn, og mange har grunner til å flykte med falske pass.
Mens jeg leste om Guys søken etter identitet, lurte jeg hele tiden på om han fant igjen sin identitet, om han fikk tilbake hukommelsen - så slik ble dette en spenningsroman også. Vekslingen mellom fortid rundt 1940 og "nåtid" 1965 var en effektiv måte å fortelle Guy Rolands historie på. I de siste kapitlene (s.141ff) er Guy tilbake til "åstedet" der det skjedde, han prøver å rekonstruere en viktig brikke i sitt liv, få svar på spørsmålet "hva skjedde egentlig den gangen?" - hvor godt han lykkes i dette, vil jeg ikke røpe her.

"Hittil har alt virket så kaotisk, så oppstykket…Brokker, fragmenter av ett eller annet dukket plutselig opp i erindringen etter hvert som undersøkelsen skred frem…Men når alt kommer til alt, er det kanskje dét et liv er…." (Guy i et brev til Hutte - s.144)

Dette sitatet mener jeg sier noe viktig om romanen, og det allmenngyldige, eksistensielle temaet vi finner i den: Hva blir det igjen av levd liv på jorden, hva kan oppspores, hva finnes etter oss - I tillegg her er det vel også jødeutryddelsen, Holocaust, Modiano har i tankene. Guy ble mer en symbolsk person for meg - en representant for menneskeheten - og et sterkt eksistensielt spørsmål ved "Hvilke spor er igjen etter oss?" Apropos,  om dette med å sette spor etter seg eller ikke - Hutte hans tidligere arbeidsgiver sier noe interessant - de snakker om en mann Hutte hadde kalt "strandmannen", og Guy trodde strandmannen var han, men skjønner etter hvert at det er vi alle på jorden, en strandmann - "Hutte gjentok stadig at i bunn og grunn er vi alle 'strandmenn', og at 'sanden - jeg siterer han ordrett - bevarer fotavtrykkene våre bare i noen sekunder' " (s.48) - et vakkert, symbolsk bilde tolker jeg dette som - hvor lite som står igjen etter oss…..

Guy Rolands reise til fortiden, omfattet flere reiser i nåtiden også, både reelle og symbolske - noe fant han på reisen, men kanskje ikke alt - kanskje må han fortsette "reisen" -
Tilhørighet, røtter og identitet er viktig for mennesker, men her var det ikke lett for Guy å gå tilbake og få alt på plass - kanskje må han/man bare fortsette å lete.
"Gater i mørke" er reelle gater, men jeg tror også tittelen står for dette å ferdes i det dunkle, uvisse området av ens bevissthet.

Jeg skal ikke sitere slutten på romanen, men må poengtere at de siste linjene (22) på siste side (s.150) utgjorde en utrolig vakker slutt på en stemningsfull, meningsfull og poetisk roman som jeg likte veldig godt fra første til siste side.

Sammenlignet med den første Modiano-romanen jeg  leste (Ungdomstid), ble denne en langt større lese-opplevelse - og den ga meg nok også mange flere tanker å skrive ned.....

Terningkast:6

Rose-Marie har også omtalt denne i sin blogg.

Andre romaner av Patrick Modiano jeg har omtalt: 

• Ungdomstid 
• Gater i mørke 
• Søndager i august

Nobelprisvinnere i litteratur