Tanker om bok - Roar Ræstad: Sovende hunder

Tittel: Sovende hunder
Forfatter: Roar Ræstad
Innbinding:Innbundet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 421    
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788241909535
Kategori: Krim og spenning

Fra forlagets side:

Første bok om Gabriel Navarseth

Trondheim 1942: En rutinemessig forsvinningssak får store konsekvenser for den allerede hardt pressede politibetjent Gabriel Navarseth. Han snakker flytende tysk og er Trondheimspolitiets bindeledd til det tyske sikkerhetspolitiet. Gabriel er av den grunn uglesett blant flere av sine kolleger på kammeret, men han havner også i søkelyset til det forhatte norske Statspolitiet. Gabriels tvil, og kamp med egen samvittighet, går ut over ekteskapet, og han føler seg tiltrukket av Anna Rohne, konen til en tysk SS-offiser.
Sovende hunder er en stilsikker krimroman fra okkupasjonstiden i Norge. Gabriel Navarseth er en mann dratt mellom personlig ambisjon, lojalitet, samvittighet og kjærlighet. I en tid preget av medløpere og krigsprofitører må han navigere med stor varsomhet mellom tyske myndigheter og gode nordmenn. I gråsonen er forskjellen på lojalitet og svik ikke alltid like opplagt.
Gabriel nærmet seg forsiktig den sammenkrøpne bylten som befant seg i skyggen av treet. Han stoppet litt på avstand. Bylten gjorde noen bevegelser og ble til en skikkelse som prøvde å sette seg opp. Det var ingen hund. Ikke nå lenger. Det var et menneske. Klærne blodige rundt brystpartiet og opp langs halsen. Et par hender prøvde febrilsk å stoppe blødningene uten å finne ut hvordan. Det var en mannsperson. Det forpinte ansiktet som åpenbarte seg, tilhørte Sakarias Navarseth. Og med all verdens lidelse i blikket så han opp på Gabriel med svarte feberaktige øyne. «La de sovende hunder ligge, Gabriel. La de sovende hunder ligge,» sa faren med hes stemme.
Om forfatteren:
Roar Ræstad (f. 1968) underviser på Strinda videregående skole i Trondheim og har en master i historie fra NTNU. Sovende hunder er hans debutroman.

Roar Ræstad - Foto:RandiAa©

Mine tanker om Sovende hunder:

Sovende hunder - jeg tenkte med en gang: Er det slike som man bør la sove i fred? Romanen pirret min nysgjerrighet allerede fra starten - man kom lett inn i handlingen - likevel skulle det leses en god del sider før det virkelig begynte å tilspisse seg. Men kjedelig var det aldri - spesielt fordi det dukket opp person-navn og steds-navn man kjente igjen fra Trondheims historie - Det geografiske "miljø"i mange norske krim-bøker er Oslo relatert. En handling lagt til Trondheim som her hos Roar Ræstad og hos for eksempel Jørgen  Brekke er et pluss for meg......
Ja, jeg kjenner forfatteren - kollega fra Strinda Videregående skole, vi har samarbeidet i historie-faget - men jeg skal nok greie å være objektiv i min omtale her - men bortsett fra det - det er mine betraktninger og tanker om boken, andre kan se romanen med andre øyne selvsagt……
Gabriel Navarseth er den sentrale personen i romanen, en hovedperson med særs interessant posisjonering. Virkelig mellom barken og veden. Han hadde fordel av at han snakket tysk - "Er av de beste politimennene i byen" (s.185), blir han omtalt som av Flesch, Gestapo-sjefen.  
En autoritets-institusjon  som politi-etaten kom nødvendigvis i en større "klemme" enn "sivile" Trondhjemmere under krigen. De skulle utføre sine vanlige ordensplikter og samfunns-beskyttende oppgaver til beste for befolkningen, samtidig måtte de "holde seg inne med" de tyske okkupantene, passe på ikke å provosere dem for mye - da kunne de miste jobben sin, eller enda verre - det kunne gå ut over byens borgere med enda flere arrestasjoner og unntakstilstand og represalier både når det gjaldt å bevege seg fritt og føre et tilnærmet normalt hverdagsliv. Roar Ræstad anskueliggjør tydelig den klemmen hovedpersonen Gabriel Navarseth kommer i  - forfatteren har gjort en grundig jobb for å skildre denne fastlåste situasjonen så troverdig som mulig. Det var spennende å følge med hvordan hovedpersonen måtte manøvrere  for å holde "hodet over vann" for seg selv, sin familie og sine kolleger. Balansegangen  mellom "fienden" og "den rette siden" tilspisses etter hvert  - og for utenforstående kommer Gabriel ofte i et lite flatterende lys.
Men, som han sier selv når han rettferdiggjør at han har fortsatt som politi selv etter at de tyske myndighetene på mange måter har bukta og begge ender: Om ikke han tar den oppgaven, ville en annen ha innehatt stillingen og utøvet den på en måte som ville ha gått langt verre ut over norske borgere.
Fortellertonen i romanen har en stil som jeg likte godt, den er kjapp og flyter godt, selv om den språklige uttrykksformen og vendinger som er valgt er ganske tradisjonelle, bærer ikke romanen preg av klisjebefengt språk.
Språket er holdt litt i "stil med" tiden også, følte jeg; høflighets-formen De brukes til å titulere folk med, noe som er helt falt bort i dag. Den nøkterne, tidsriktige språklige formen som er brukt, er ganske gjennomført - bortsett fra et par glipp jeg fant - blant annet denne: - ordet "snydens" er brukt i omtalen av en person som hadde drukket mye, jeg tviler på at noen sa det i 1942. (s.187)
Innimellom finner jeg en del korte, ufullstendige setninger som fungerer godt, akkurat slike som jeg har en forkjærlighet for selv. Gullkorn som treffer godt, fant jeg også, et eksempel: (han var noe skeptisk til svigerfaren, NS mann som var kjekk å benytte til å hente kunnskap om diverse personer  - men):"Frykten var at takknemlighetsgjelden skulle overstige hans egen betalingsevne" (s.148)

Som handlingen skrider frem, kreves det mer og mer av Gabriels balansekunst - når man jobber med en sak, og viser for sterkt engasjement, tar de tyske myndighetene diktatorisk over - som da Gabriel tillot seg å forhøre en av "deres" - Tony Neumann - Gabriel må da troppe opp på Gestapos hovedkvarter i Misjonshotellet, Prinsens gate og gi fra seg hele saken  - og det er dette som er krimgåtens kjerne: forretningsmannen Waxholt som forsvinner, drept viser det seg senere, men vi holdes i uvisshet om denne personen mistet livet fordi han har vært en trussel mot tyskerne, eller fordi han har vært en av dem - krigsprofitører er det alltid mange av i slike tider, ofte går penger og fortjeneste foran moral og sømmelighet.

Mange av tidens politiske og samfunnsmessige problemer er vevd inn i romanen på en naturlig måte - frykten for kommunismen for eksempel kommer godt frem - og at dette var en "naturlig" grunn til at noen vendte seg til NS som en motvekt mot bolsjevismen. Akkurat det var grunnen til at Gabriel Navarseth var medlem noen år - men en spesiell episode åpnet øynene hans, og fikk han til å melde seg ut av partiet. (Skal ikke røpe her hva som tilskyndet hans utmeldelse......)
Som sagt var Gabriel vanskelig å plassere for mange: "Folk tror du er en av dem, Gabriel". Sier Jørgensen en arbeidsformann på TMV som han møter.(s.201) - "Men du har stått på den andre siden for ofte, Gabriel. Slikt går ikke så lett i glemmeboka". (Jørgensen. s.201)

Det var mye å stoppe opp ved, og tenke over under lesingen av denne romanen - jeg brukte egentlig ganske lang tid på den.
Det var flere grunner til det: jeg repeterte krigen slik den artet seg i Trondheim. Jeg slo opp på nett, i historiebøker og leksikon og sjekket mye. Jeg bladde tilbake i boken for å huske navn - er ikke særlig god på det. Og det var et stort, men ikke "uoverkommelig" persongalleri med her. I tillegg dvelte jeg litt ved lesingen for jeg syntes boken var god lesing. Krimbøker må ha spenning som bygger seg opp, mange løse tråder og små mysterier - men for mitt vedkommende: ikke så mye detaljer av vold, drap, og grusomheter - og det var det heldigvis ikke i denne.
Mulig boken bruker litt mange sider (200) for å komme til det virkelig spennende, det var den andre halvdelen av romanen, da det "tetnet" mest til som var best:
Når Gabriel blir kontaktet av Knut Wahl. s 204:"Kan De være villig til å gjøre Deres ytterste for at fedrelandet skal få friheten tilbake?" s. 206 - Og når han blir forelagt at han kan oppnå fordeler for en av sine nærmeste, blir det et fristende agn.  Da han får kontakt med "Magnar Olsen" (s.214), går fortellingen inn i en ny og enda mer spennende fase. Nå blir han en viktig brikke for å beskytte folk i motstandsbevegelsen, passe på at de ikke blir avslørt - det sinnrike systemet blant motstandsfolkene, med koder og skjulte beskjeder i media og på andre "utspekulerte" måter,  greier Ræstad å formidle på en  instruktiv måte - samtidig får vi stadig hint om hva som foregår på krigsarenaene utenfor Norges grenser og spekulasjonene går om de allierte er i stand til en invasjon… 
En romanse hører også med i handlingen - hans forhold til tyske Anna Rohne, en intelligent og spennende kvinne som til og med leser Hamsun og Ibsen, (men dessverre, hun er tillike-med gift med en tysk offiser,) gjør ikke balansegangen lettere for Gabriel

Som seg hør og bør i en kriminalroman er det mye mystikk og skjulte agendaer som får en til å lure og spekulere og bla videre, videre….her var det mange tråder etter hvert som skapte nysgjerrighet hos meg - hvordan går det med broren Elias, hvordan går det med kommunisten som prøver å komme seg unna tyskerne, hvordan utvikler forholdet mellom Gabriel og Anna seg - hvordan går det i fortsettelsen med Gabriel og den tyske "kollegaen" Ernst Müller som  han må samarbeide med - hvordan takler han videre forholdet til svigerfaren Valdemar Jenssen, NS medlem, og at konas søster har fått en tysk offiser til kjæreste?  - og ja - spørsmålene er mange, her er Ræstad flink til å holde nysgjerrigheten oppe en god stund før man skjønner litt mer etter hvert. Stemningen blir nokså fortettet - og man får en følelse av at det akselererer, det er mye på gang på samme tid….
Og Gabriel ble faktisk en interessant person - jeg følte at jeg likte han til tross for leflingen hans til flere kanter - det var kanskje en gjennomtenkt og under forholdene lønnsom handlemåte…. han var beskrevet slik at man greide å sette seg inn i hans situasjon og hans tenkemåte - realistisk skildret dette. Likeså kommer det sterkt frem at i slike tider er det vanskelig å vite hvem som er på hvilken side, hvem man kan stole på eller ikke - at man alltid må være på vakt, og selv da går det mange ganger galt.

Tittelen på romanen "avsløres" mer på s. 270 når uttrykket "Sovende hunder" dukker opp i en drøm om faren, - det var noe han pleide å si:" La de sovende hunder ligge,Gabriel. La de sovende hunder ligge," sa faren med hes stemme
Og tilfredsstillende var det at alt ble nøstet opp til slutt - og et privat "mysterium" vedrørende Gabriels far ble også belyst - og hvordan Gabriel kom ut av det hele? Vel, jeg mistet ikke troen på den mannen, for å si det slik
….og krigsårene med okkupasjon er ikke ferdig enda, og forholdet til Anna? - Her er det nok rom for en ny roman i serien om Gabriel Navarseth - det kan man se frem til.

Med tanke på at det er en debut-roman innenfor krim-genren som benytter seg av et autentisk Trondhjems-miljø anno 1942 -  vurderer jeg denne til et terningkast i retning 5

Takk til forlaget for leser-eksemplar
Boklanseringen