Tanker om bok - Torbjørn Baustad: Unge år i gamle Trondhjem - Bytur med tannlegebesøk, bibliotekbesøk og litt foto

 

Dagens bytur med tannlegebesøk - ga også anledning til å hente en spennende bok på biblioteket. Og resten av dagen ble viet denne - for her var det mye interessant for en "Ækte Trondhjemmer"

Tittel: Unge år i gamle Trondhjem

Forfatter: Torbjørn Baustad

Snøfugl forlag 1999
191 sider
Illustrert
ISBN 8270832340

Mine tanker om Unge år i gamle Trondhjem:

Unge år i gamle Trondhjem er skrevet av Torbjørn Baustad (1914-1999) - kjent Trondhjemmer og rektor på Trondheim Katedralskole 1966-1981.
Morsomt å lese om oppveksten hans i Singsaker-området - vel var det noe før min tid, men her var det steder og begivenheter man kunne kjenne seg igjen i - anbefaler virkelig denne. Utgitt på Snøfugl forlag i 1999 - jeg lånte den på biblioteket, men skulle gjerne hatt boken selv - heldigvis ligger den ute digitalt på Nasjonalbiblioteket.
Se bare på alle interessante temaene i den omfangsrike innholdslisten:

Det er først og fremst Trondheim i 1920-årene og 1930-årene han skriver om -altså mellomkrigstiden - han skildrer en by full av liv og røre, han skriver om kultur og utvikling, det er gatas moro og glade skoledager han skildrer - og glad i sport og idrett var han også - persongalleriet er datidens "kjendiser" - men også noen av skolekameratene til forfatteren har fått sin plass i boken.
Konklusjon: Dette er en bok som er en fin hyllest til byen vår - og den gjør en enda mer stolt av å være "Trondhjemmer"
Terningkast:5
Hjem fra dagens by-turen fulgte også noen iPhone fotos fra området ved tannlegen min:

Ved Bakke Bru - iPhonefoto:RandiAa©

Nidelven - iPhonefoto:RandiAa©

Nidelven -  iPhonefoto:RandiAa©

Nidelven og Bryggene - iPhonefoto:RandiAa©

Bakke Bru - iPhonefoto:RandiAa©

Nidelven og gamle brygger - iPhonefoto:RandiAa©

 

Tanker om bok - Jan Kjærstad: Berge

Berge er kanskje det mest solide arbeidet til Jan Kjærstad  - romanen er gjennomarbeidet, strukturert, fengslende, lærerik og tankevekkende. En fulltreffer. 

Tittel: Berge
Forfatter: Jan Kjærstad
Forlag: LBF
Målform: Bokmål
Spilletid: 14:46:41
Først utgitt: 14.08.2017
ISBN Lydfil: 9788242165589
Innlesere: Hedda Munthe, Kyrre Haugen Bakke, Yngve Berven
Jeg brukte lydfil fra LBF og papirutgaven fra  Aschehoug forlag , ISBN: 9788203362583, 378 sider, lest/lyttet:desember2017
 
Om forfatteren - Forfatterens hjemmeside 

Mine tanker om Berge:

Jeg har ikke lest så mange av Kjærstads bøker, men disse er lest: Speil (1982),  Forføreren (1993), Erobreren (1996),   Jeg er brødrene Walker (2008), Normans område (2011, denne likte jeg best før jeg leste Berge), Berge (2017) – og denne siste synes jeg så absolutt topper hans forfatterskap.
Historien i korthet: Året er 2008, fem mennesker blir brutalt drept i en hytte i Nordmarka, strupene er skåret over med kniv. De fem er: en kjent Ap-politiker Arve Storefjeld, hans samboer, hans datter Gry – AUF-tilknyttet, hennes kjæreste og hans unge datter. Hvem står bak? Er det terrorisme? Er det sjalusidrap? Dette ser i første rekke ut til å være en kriminalgåte.
 
Vi får etter hvert historien fra tre synsvinkler, med tre ulike personer i fokus – og på en genial måte knyttes disse sammen på grunn av ”saken”: Det er den ambisiøse journalisten Ine Wang som på forhånd er involvert i et bokprosjekt om Arve Storefjeld, hun vil nå skrive om ”saken” og involverte personer, det er den garvede  tingrettsdommer Peter Malm som må ta ”saken” og det er Nicolai Berge (han som gir romanen tittel) som blir "sakens" tiltalte - han har vært kjærest med Gry Storefjeld.
Etter hvert som de tre hovedpersonene utbroderer historien, gir det leseren mer og mer å undres over – romanen blir en spennende kriminalgåte, samtidig med at den er noe helt annet og mer dyptgående – på en uuttalt og genial måte handler det om det som det er vanskelig å skrive om: da det ”uskyldsrene” lille Norge mistet uskylden og mye forandret seg. Det er snakk om et FØR og et ETTER tragedien. (At dette er et ”riksanliggende” er godt illustrert og symbolisert med romanens cover – riksløven med øksen):

Kjærstad setter i tillegg søkelyset på blant annet media, på politikere, på rettssystemet, på folkehopen – men gjennomstrømmende symbolikk er  ”22.juli”, uten at Kjærstad kan påberope seg at han skriver om ”akkurat det” – men den sentrale rettssaken etter den brutale nedslaktingen i Nordmarka blir holdt i rettssal 227 – så mye er sagt…. Romanen er på mange måter en genial nyskapning, et eksperiment på å skrive om noe man helst ikke skal skrive en roman om, og likevel er det blitt en roman om nettopp det ….
Noe annet som skjer med de tre hovedpersonene etter hvert som saken skrider frem, er at det brutale drapet på en måte gir dem et mer innholdsrikt liv, for å si det slik – ”saken” berører dem sterkt på ulike måter og skaper en endring i livene deres. Alle tre personene er godt skildret og interessante å følge – for meg ble kanskje Ine Wang den jeg fant mest interessant – hun profitterte på saken, ser den som en sjanse til å gjøre et reporter scoop - hun viste den negative siden ved reporter-yrket, men svingte også innom medfølelse og sympati, og kanskje også skam fordi hun ville utnytte en tragedie til egen vinning. Fordi Nicolai Berge har vært kjærest med den drepte Storefjelds datter Gry, bruker Ine denne Nicolai som en innfallsport til saken – og da settes det i gang både det ene og det andre mellom journalisten og Nicolai Berge – Mellom dommeren Peter Malm og Nicolai Berge skjer det også en del ”strømninger” under rettssaken – og etter hvert forstår vi hvorfor romanens tittel ble ”Berge” – Nicolai  Berge er et merkelig sentrum og viktig dreietapp i hele utviklingen etter hvert – han skaper spenning og driv i historien.
Egentlig kunne det være rom for en fortsettelse med Nicolai Berge i en Berge II også – slik romanen slutter, (uten å røpe det her....) vil leseren bare fortsette å undres og spekulere – vi sitter med mange spørsmål og svarene er langtfra klare – hva som skjer videre med Ine kan man også lure på – i det hele tatt, livene til disse tre hovedpersonene  blir på en forunderlig og fascinerende  måte knyttet sammen.
Peter Malm, (en forfinet, gammeldags mann med engelske gentlemans manerer) får også livet sitt endret en del med denne ”saken” – fra et noe kjedelig, ryddig og pliktoppfyllende liv, får han på en måte ny glød i sitt engasjement, og interesse for - ja, nettopp den noe mystiske Nicolai Berge og hans spesielle opptreden i rettssalen – og hele saken styrker hans sans for rettferdighet, en egenskap som for så vidt alltid har vært sterk hos han. 
Den tredje hovedpersonen, Nicolai Berge, står for meg som en alvorsfylt, dypttenkende og reflektert ungdom – en spennende karakter som Kjærstad har skapt her – skulle gjerne fulgt han videre, det var vanskelig å komme til bunns i denne kompliserte, tragiske karakteren. Han har i hvert fall sine strenge og dystre meninger om AP-”dynastiet”, og han har en forunderlig beskrivelse av den avdøde eks-kjæresten, her har han gjort forbløffende observasjoner, og vi øyner en ganske sammensatt Gry-karakter. Dette var mesterlig og levende skildret av Kjærstad – jeg følte jeg ble kjent med denne ”freidige” Gry. Og gjennom tragedien og tiltalen  - en tiltale som bygger på indisier og ingen direkte bevis – ser Nicolai ut til å få et positivt løft for det arbeidet han har prøvd seg på, som novelleforfatter.
Selv om vi klart og tydelig ser enkeltpersonene her – blir dette en sterk roman om det kollektive – det kollektive sjokket, den kollektive angsten og skyldfølelsen, om en felles sorg, men også om et felles sensasjons-hysteri og smakløs fråtsing i tragedien – De tre hovedpersonene ikke bare berøres av tragedien, men de ”drar fordeler” av den – smakløst? Ja, men slik er virkeligheten også.
Forøvrig lager Kjærstad en glimrende skildring av det gamle strøket i Oslo der Malm bor – strøket ved Christiana torv, Engebret og Kvadraturen (Jeg har ofte vandret og fotografert der - her noen bilder tatt på en av vandringene):

Det gamle rådhus - Christiania torv - Kvadraturen - Foto:RandiAa©

Café Engebret – byens eldste  - Foto:RandiAa©

Café Engebret – Malm bor i huset ved siden av - Foto:RandiAa©

Kongens hanske - Christian IV’s berømte ord etter bybrann i 1624:
Her skal byen ligge  - Foto:RandiAa©

Og sannelig greier Kjærstad å formidle sin kjærlighet til litteraturen i denne romanen også (se min omtale av Normans område) – Han lar for eksempel Charles Dickens Bleak House få en sentral plass – alle de tre hovedpersonene har  denne Dickens-romanen, men de har ulikt forhold til den – for Malm er lesing en lidenskap og han elsker den boken, (slik er han lik John Richard i Normans område), Ine Wang er mer tørr realistisk og boken står vel nærmest urørt i hennes bokhylle – hun leser helst faglitteratur – (må innrømme at Kjærstad fikk meg til å finne frem min utgave av Bleak House som jeg leste en gang for lenge, lenge siden i studietiden, den måtte oppfriskes nå – og jeg skjønte jo hvorfor denne passet inn i Berge – Bleak House har også en rettssak som står sentralt i historien)
Konklusjon:  Berge er kanskje det mest solide arbeidet til Jan Kjærstad  - romanen er gjennomarbeidet, strukturert, fengslende, lærerik og tankevekkende – det er vanskelig å omtale den på en fyllestgjørende ”rettferdig” måte, for den inneholder så uoverkommelig mye – ikke bare i alle linjene, men også i det usagte mellom linjene – det er en viktig roman som er verd å lese.

Terningkast: 6
  
Jan Kjærstad: Berge from Bokklubben on Vimeo.

Noen andre  bloggere som har omtalt denne:
Anita i Artemisias verden
Bjørn Bakken i Bjørnebok
Rose Marie


Min omtale av Jan Kjærstad: Normans område

Etternotat 21.02.2018: 

I forbindelse med min omtale av Normans område og Berge fikk jeg en veldig hyggelig respons fra Jan Kjærstad - det er alltid inspirerende med tilbakemeldinger fra forfattere man omtaler bøkene til - i etterkant utvekslet vi litt synspunkter på om Berge ville "ha godt av" en oppfølger eller ikke - Kjærstad kom med en god kommentar på det, og jeg spurte om jeg kunne gjengi den - han sier: "Det er helt i orden for meg. Du kan sitere så mye du vil".

Angående en eventuell fortsettelse av Berge sier Kjærstad: "Nei, jeg har ingen planer om det. Og grunnen er nettopp den du antyder: Her er det fritt frem for leserens egen imaginasjon (den imaginasjonen som kanskje er hovedtemaet i Berge).
Det er ofte det som skiller sakprosa og skjønnlitteratur: Sakprosaen streber mot en konklusjon, en «fasit», et svar med to streker under. Skjønnlitteraturen forsøker å ta vare på åpenheten – også fordi virkeligheten er så kompleks og mangefasettert. Jeg håper det vil være like mange tolkninger av romanen min som det er lesere.
En av de kriteriene som brukes altfor lite (spør du meg), er at en god bok får deg til å tenke videre, i dobbelt forstand." (Sitat: Jan Kjærstad)




 

Tanker om bok - Lillevi Berg Kristoffersen: Kollektivet Bergsligata 13 - Boklansering

Interessant bok om en spennende måte å bo sammen på - Lillevi Berg Kristoffersen forteller oss historien.

Tittel: Kollektivet Bergsligata 13
Forfatter: Lillevi Berg Kristoffersen
Utgitt: 2017
Innbinding: Innbundet
Språk: Norsk Bokmål
ISBN: 9788230016299
Utgave: 1. utg.
Forlag: Kolofon
Emne: Samfunn

Lillevi leser fra boken sin - Foto:RandiAa©

Om forfatteren  
Les litt om boken her på Lillevi's web-side
Kollektivets hjemmeside

Mine tanker om Kollektivet Bergsligata 13:

Jeg er glad i bøker, jeg er glad i byen min, jeg er interessert i samfunn og kultur, jeg har undervist i (blant annet) historie og psykologi i videregående skole i årtier og lokal-historie interesserer meg også.
Men jeg var ikke særlig oppdatert om fremveksten av et velfungerende bo-kollektiv i bydelen Ila først på 1970-tallet – Lillevi’s innbydelse gjorde meg nysgjerrig:
"Du er også hjertelig velkommen til boklanseringen min lørdag 9. september kl. 13 i Bergsligata 13. Jeg viser lysbilder og forteller fra kollektivets historie, samt snakker om bofellesskap som en miljøvennlig og moderne måte å bo på.
Underholdning og enkel servering.

Beste hilsen,
Lillevi " 

Fordi "Bergsligata 13" hadde gått meg forbi en gang i tiden og også hva et bo-kollektiv innebar var det vel på tide å lære noe om dette nå – og det av en som hadde førstehånds greie på dette, og til og med lanserte en bok som forteller om grunnleggelse og livet hvordan det har artet seg på godt og vondt (mest godt fikk jeg inntrykk av) i dette Norges største og lengst-eksisterende kollektiv.
Forfatteren av boken, Lillevi Berg Kristoffersen, er gift med en av grunnleggerne til dette kollektivet – og hun har både barn og barnebarn som er ”smittet av kollektiv-basillen” – i tillegg er hun forfatter av bøker innen helse- og sosial-fag – og slik opptatt av menneskelige relasjoner og samliv.
Og det var mange som ville høre henne fortelle om kollektivet og om boken – her var det mange tidligere beboere som hadde møtt opp, og mange yngre som enten levde i kollektiv eller ville vite litt mer om det.

Lysbilder fra livet i Bergsligata 13 fulgte Lillevi’s interessante foredrag – og innimellom var det ”mimre-sanger” fra kollektivets tidlige år.

Dette huset  ble kjøpt av en liten gruppe – og dugnadsånden startet med renovering og oppussing. Siden den tid har visst flere hundrede mennesker hatt tilknytning til stedet – ensomhet og utrygghet eksisterte ikke for verken voksne eller barn her – men man måtte være innstilt på å dele og å samarbeide. – idealisme og arbeidsglede var drivende krefter. Matlaging og barnepass ”rullerte” på en måte – og måltider sammen rundt langbord ga appetitt og livsglede – fint har det nok også vært å ha noen å dele gleder og problemer med – og barneoppdragelse slapp man å stå alene om. Selv de som ikke hadde barn, kunne trå støttende til – fortalte Lillevi…

Bokollektivet har vært preget av nøkternhet og enkelhet – som en motvekt til materialisme og fråtsing i samfunnet for øvrig. For at det hele skal fungere best mulig har man lært seg i kollektivet å sette egoismen til side og heller tenke på fellesskapets beste – man har lært seg å følge visse ”kjøre-regler” som er satt opp i fellesskap – noe privat rom har beboerne hatt – men et stor-kjøkken og en stor-stue har vært samlingssted for felles måltider, og felles sosiale aktiviteter. Det er visstnok rundt ti andelsleiligheter i kollektivet – boformen har den fordelen at mye blir billigere når man deler på utgiftene – man kan dele på strømregninger, på bil-utgifter, og mat blir billigere innkjøpt for flere – dette var faktorer som telte i bokollektivets startfase rundt 1970 – at kollektivet fortsatt eksisterer viser at det også kanskje har hatt andre fordeler enn de økonomiske – Kanskje det er en boform som kan få sin oppblomstrings-tid igjen? Jeg vet det er mange studenter som har glede og nytte av denne boformen – og jeg har selv opplevd at min datter bodde i et slikt kollektiv i en studiefase i London, og mitt eldste barnebarn har hele studietiden bodd i et kollektiv med noen studiekamerater….
Det begynner også å dukke opp en del bofellesskap for pensjonister/seniorer som visstnok mange har stor glede og nytte av – (jeg vet ikke om jeg selv ville ha hatt den rette ”modenhet” for et slikt senior-bo-fellesskap, men jeg ser godt at det vil hjelpe mange ensomme eldre…..)

Boken om Kollektivet Bergsligata 13 anbefales i alle fall som interessant og lærerik lesing

Her er noen bildeglimt fra dagens begivenheter - og takk til Lillevi for invitasjonen til en hyggelig og lærerik boklansering:

Boklansering - Det var fullt i stua i Bergsligata 13 - Foto:RandiAa©

Bergsligata 13 - Coby Omvlee, Kari Hustad og Jaap den Hertog underholder - Foto:RandiAa©

Bergsligata 13 da det startet - lysbilde - Foto:RandiAa©

Lysbilder - livet på Kollektivet - Foto:RandiAa©

Jaap den Hert, Coby Omvlee og Kari Hustad  underholder - Bergsligata 13 - Foto:RandiAa©

Lillevi gratuleres med bokarbeidet av Karl Sigurd Årland - Foto:RandiAa©

Jeg tok noen bilder av huset utvendig før jeg vandre av gårde - Foto:RandiAa©

Bergsligata 13 - Foto:RandiAa©

Bergsligata 13 - Foto:RandiAa©

Det ble en fin tur til og fra Boklanseringen - en solfylt vakker september-lørdag. Litt bilder på hjemturen ble det også - dagens tur på på nesten to mil (19.36km):

Fitbit Charge viste 19.36km

Ved Vår Frue Kirge - lørdag ettermiddag - Foto:RandiAa©

Ned Nordre gate - Foto:RandiAa©

Ved Vår Frue Kirke - Foto:RandiAa©

Rudbeckia laciniata i Kristianstensbakken - Er det noe rart de kalles "Kyss meg over gjerdet"? - Foto:RandiAa©

Utsikt fra Kristianstensbakken - Foto:RandiAa©

Utsikt fra Kristianstensbakken - Foto:RandiAa©

Etterord 06.10.2017
Nå har jeg lest boken - hyggelig lesing, man føler seg hensatt til en annen tidsepoke. Kapitlene har talende overskrifter. Det er mange interessante bilder - et grundig arbeid dette. Fin dokumentasjon på en tidsperiode og dens mennesker - mennesker som var opptatt av samfunnet rundt seg og politiske strømninger i tiden. Fornøyelig lesing.
Milepæler på side 276-278 gir en grei oversikt over de viktigste hendelsene rundt bo-kollektivet. Og i siste del:
Etterord - Bofellesskap - boliger for fremtiden? Gjøres noen betraktninger rundt dette med bofelles-skap, og det refereres til andre fungerende sosiale boprosjekter. Boken kan gi nyttig lærdom og er interessant lesing også om en ikke kjenner til dette bo-kollektivet fra før.

Tanker om bok - Terje Wangberg: Vandrere på Guds jord - Historien om Forrå-folket

Tittel: Vandrere på Guds jord
Forfatter: Terje Wangberg
Alternativ tittel: Historien om Forrå-folket
Egenbokforlag: [Gan] : Saeculum
Utgitt: 2011
Antall sider: 216 s.
Språk: Norsk (Bokmål)
ISBN: 9788292173763
Emne: Nord-Trøndelag, Sørsamer, Vandring, Fiksjonsprosa

Forside: "Vandreren" malt av Christer Tamnes Tronsmed
Bakside: Portrett av forfatteren, også malt av Tronsmed

Mine tanker om Vandrere på Guds jord:

Her er den flittige, produktive, ordrike, skrivende Terje Wangberg ute med enda en bok - et "prosjekt" med rot i virkeligheten - og mye alvor i seg denne gangen.
Det handler om de som må vandre - sørsamene hovedsaklig, med noe innblanding av taterslekt. (Mer info)
Det er faktisk en del sørsamer i Nord-Trøndelag. Og det har Wangberg kjenskap til, for han var organist der oppe i Snåsa.
Det sør-samiske språket er muligens best vedlikeholdt også i Snåsa, der brukes det av 5% av befolkningen (100 mennesker) - av en befolkning på vel 2000 innbyggere.
Det jeg kjente til om sørsamer fra før begrenset seg til få tørre fakta:
At Sørsamer er brukt om en samisk folkegruppe over et område som strekker seg fra polarsirkelen i nord og til Hedmark fylke, og over svenskegrensen til Jämtland og Härjedalen. Denne etniske folkegruppen teller visstnok ca 1000 individer, og språket er ganske spesielt og skiller seg ut fra tradisjonelt "Finnmarks-samisk" - Som andre av samisk herkomst, har også sør-samene vært utsatt for fornorsknings-prosessen og integreringen i storsamfunnet. Et lyspunkt har det vært at det i Snåsa og Hattfjelldal områdene på norsk side, har vært ført en bevisst politikk for å bevare noe av sør-samenes identitet, språk og kultur.

Jeg så på denne boken til Wangberg som en utfordring til å lære mer om mennesker fra denne folkegruppen.

Bokens layout er på 72 tettpakkede kapitler - så det første som slo meg, var at den kunne trenge litt luft på sidene ...
Bare noen tanker før jeg med åpent sinn startet gjennomlesingen av Wangbergs verk - jeg var klar for å lære noe nytt om sørsamer - hadde noen vage kunnskaper fra historie- og samfunnskunnskap-faget mitt - ervervet for mange, mange år siden - og det var helt klart på tide med en repetisjon av temaet eller en påfylling av nytt stoff.
Wangbergs bok fikk meg forresten ytterligere interessert i emnet - jeg søkte på mitt lokale bibliotek på det som fantes om sørsamer - jeg fikk 77 treff på emnet - så det er jo noe å kikke på for å sette seg inn i emnet - kanskje ikke alle er så personlig skrevet som Wangbergs tilnærmings-måte:
I denne boken følger vi noen personer som vi blir kjent med,  og det blir nært og interessant.
Jeg hadde en litt feil pre-oppfatning på "Vandrere på Guds jord" - jeg forestilte meg den var en slags dokumentarisk bok på sørsamene.
Men så var det faktisk en slags slektsroman med utgangspunkt i en sentral familie - halvt samisk, halvt av taterslekt.
Jeg ble ikke skuffet, heller positivt overrasket - og Wangberg har et fortellertalent som nærmest "flyter over" til tider.
Språklig er det en del som kunne vært finpusset - noen rare kommasettinger og annet "rusk" er det rom for forbedringer med - inntrykket av noe uferdighet slår en, litt innstramming og nærmere "gjennomgang" ville skapt en mer "ferdig" roman.
Men ellers var dette fin lesing - og god bruk av dialekt innimellom der det passer i dialogen - morsomt var det også å lese om steder som jeg en gang for lenge siden har besøkt - jeg kjenner igjen mange navn, jeg fornemmer bilder av vakker natur og en stemning av fred og ro - og så var selvsagt orkideen Fruesko/Marisko  (Cypripedum Calceolus) flettet inn i innholdet - den er jo kommuneblomsten i Snåsa, der mange sørsamer holder til.
Det var også fint å følge enkeltmennesker - først og fremst Elen og Mattis i starten - og Mattis sine etterkommere senere. Litt vanskelig var det å tidfeste dette - men jeg gikk ut ifra det hele utspilte seg på slutten av 1700-tallet til å begynne med. Jeg kan vanskelig fastslå hvor autentisk og realistisk fortellingene om de "farende folkene" - av sameslekt eller taterslekt vi hører om i boken er - men dette er i hvert fall skildret på en levende og troverdig måte - at  trangboddheten i gammen gjør nærheten ikke bare til noe positivt, er vel heller ikke så usannsynlig - overgrepshandlinger og fysiske tilnærmelser er ikke særegent for "de farende" - så skildringer av seksuell karakter i boken kan vel ikke regnes som "stigmatiserende" for en etnisk folkegruppe….. sårt var det i hvert fall for Mattis det han opplevde når han besøkte ungdomskjæresten Elen hjemme hos hennes foreldre Nikolai Martinius og Malena på Gressåsen.
Og Nikolai fikk vel egentlig "sin straff" for dette - hvordan skal jeg ikke røpe.
"Familiekrøniken" starter med ungdomskjærestene Mattis og Elen som bor en "halv dags gange mellom husa" - og Mattis som gjør seg ærend hjem hos Elen - men ungdomsforelskelsen blir forstyrret av Nikolais stadige tilnærmelser - en plage for Mattis med skyldfølelse som resultat.
Ellers i fortellingen får vi innblikk i kultur, mat, natur, mygg, folkelighet, tradisjoner, skikker kirkegang og klesplagg - og ikke minst fordommer fra storsamfunnet - for å nevne noen stikkord. ("La ingen få opplev joikinga di" - sier Elen når hun tar farvel med ung-kjæresten. s.24)
Det mangler heller ikke på spenning i skildringene av Mattis hans etterkommere og folket hans....
Mattis drar "ut i verden" - og han møter Sara - og hvordan det går med ungdomskjæresten Elen? - Det avslører jeg ikke her.
Samen Mattis og Sara av taterslekt får i hvert fall et "ektefødt" barn, Iver. "Til skam og ergrelse for noen, og glede og stolthet for andre." (s.41)
Vi følger Iver videre - farende ble han, med arbeidsoppdrag på gårder i Overhalla, bredskuldret, kraftig og vakker var han, og jentetekke hadde han. Og han setter opp stabbur på den største gården - på lørdagsdansene var han "ikke velsett av mannfolkene. Ungjentene svermet rundt han - det samme gjorde de godt voksne, aleneboende kjærringene." (s.44) Men det var Dorthea han var interessert i - men da Dorthea blir med barn, blir han jaget fra stor-gården der Dorthea tjente - gårdsfolket var barnløse og Dorthea og barnet får bli.
Iver får kjøpt seg et hjem av en "finnkaill" - "Iver hadde fått seg en heim. For første gang i livet." (s.53) - han blir fastboende:"Eg er nok ingen resandes kar lenger - du kan kalle meg en fastboende fant, om du vil det." sier han (s.56) - og så begynner et nybygger-liv, som en slags "Isak Sellanrå" i Markens grøde.
Og etter syv år er han tilbake ved gården i Overhalla for å hente kone - Dorthea og sønnen Dønnes - en solskinnshistorie, de blir et ektepar - for en stund, og Lille-Dorthea blir født, men kona Dorthea faller fra - senere blir det ekteskap med Beret for Iver.
Og sønnen Dønnes går det også bra med når han treffer Thea (s.90) - hun var faktisk barnebarnet til den gamle i finnbua som faren Iver hadde kjøpt hus av.
Et møte med fortiden blir det også for Iver da Daniel, en beiler til Thea blir forulykket - skal ikke røpe Daniels bakgrunn....

Jeg har prøvd å gi et lite glimt av det som skjer i denne innholdsrike romanen - spennende lesing som anbefales - den er frodig og varm, full av kjærlighet, natur og menneskelige følelser, og "levende" karakterer - vi følger flere par i mange gode dager, og noen ikke fullt så gode dager. Det er mennesker på "siden" av "mainstream-samfunnet" som ikke alltid er velkomne i det "gode selskap" - vi følger flere menneskeskjebner - og akkurat hvilket årstall vi er i, var kanskje ikke helt lett å oppdage alltid - men hva gjør vel det - menneskene er vel stort sett de samme til alle tider - med lengsler, håp, kjærlighet og sorger. Det er en familie-slekt vi følger, levende mennesker, og ikke noe generell beretning om sørsamer - slik var boken litt annerledes enn jeg tenkte meg fra starten..
Anbefalt lesing - Alt i alt terningkast:4

Andre bøker av Wangberg jeg har omtalt:

• Wangberg, Terje: Lamogutt - Barndomserindringer fra Lilleby
• Wangberg, Terje: Munkebrødre - Munkene ute på Munkholmen 
• Wangberg, Terje: Musikeren - Fra Lademoen til Vatikanet 
• Wangberg, Terje: Vandrere på Guds jord 
• Wangberg, Terje: Trompetkurs på gamlehjemmet
• Wangberg, Terje: Dramakomedier innpå Lamon - Malvin, Monrad og Mindor på Eventyr 
• Wangberg, Terje: Småfolk i drømmeland 

Tanker om bok - Gro Steinsland: Dovrefjell i tusen år

Tittel:Dovrefjell i tusen år - Mytene, historien og diktningen
Forfatter:Steinsland, Gro
Utgitt:30.09.2014
Forlag:Vigmostad og Bjørke
318 sider
Illustrert
ISBN:978-82-419-1071-5
Historie og samfunn, natur, arkeologi

Fra forlagets side:

Bli med på en vandring i de gamle farene langs Kongeveien og Pilegrimsleden over Dovrefjell, sammen med en av Norges ledende historikere.
Underveis finner spor etter jegere, pilegrimer og konger, bønder og diktere og talløse andre. Forfatteren henter fram mytene og fortellingene som er knyttet til sporene av mennesker i fjellet, og undersøker hva de kan bety.
På Dovrefjell skal urtidskongen Nor ha samlet landet og gjort det til Norge. Her ble Harald Hårfagre oppfostret i en grotte, og her møtte han kvinnen i fjellet.
I tekst og bilder er denne boken en storartet framstilling av et område som går som en rød tråd gjennom hele norgeshistorien.
Om forfatteren:
Gro Steinsland er vår fremste forsker innen norrøn religion og mytologi og har både vikingtid og middelalder som spesiale. Hun har utgitt bl.a. Det hellige bryllup og norrøn kongeideologi (1991), Eros og død i norrøne myter (1997), Voluspå (1999), Den hellige kongen. Om religion og herskermakt fra vikingtid til middelalder (2000), Norrøn religion. Myter, riter, samfunn (2005) og Mytene som skapte Norge. Myter og makt vikingtid til middelalder (2012).

Mine tanker om Dovrefjell i tusen år:

Flott ny bok om natur, historie, samfunn m.m. fra Vigmostad og Bjørke.
Denne bokgleden skal jeg dele med sønnen min som elsker natur og fjell.
Og hva forbinder man ikke med Dovre? Det er vel det helt norske, våre røtter, vår identitet så å si,  men samtidig forbinder vi gjerne Dovre med det eventyrlige, med troll og Dovregubben, og det er Grieg med toner fra Dovregubbens Hall og det er Ibsen med Per Gynt, og det er pilegrimer på vandring mot Nidaros - denne nye boken om Dovre blir en tilvekst til kulturarven vår, og passer fint inn i bokhyllen ved siden av Snorres Heimskringla. (Tenker også den vil glede mange utflyttede nordmenn eller norsk-amerikanere, en flott gave-bok.) Og hva finner man i denne 318 siders innbydende boken? Cover og design var det første som tiltalte meg - meget stilig, og innholdet er rikholdig med karter, bilder - både gamle og nye, Kongeveien, moskuser, og pilegrimsled, myter og historisk arv, fjellet i diktningen og musikken, Bjørnson, Ibsen og Grieg - for å ramse opp noen stikkord. Dovre er knutepunktet for et vell av informasjon på mange områder.
Det er bare å ta en titt på et fyldig litteratur-, steds- og person-register på slutten av boken (s.307-318). Dette er et praktverk som er en estetisk nytelse å lese i, eller bare bla i - en bok som virkelig viser en del av landet vårt som vi kan være stolt av - i tillegg gir boken mye kunnskap og viten om dette området, og ikke minst: dette er boken som inspirerer til glede over naturen og fjellet….

Et utsnitt fra kart i boken

 Områdene som omtales under begrepet Dovrefjell går over flere fylker: Hedmark, Oppland og Sør-Trøndelag, med kjente områder som  Folldal, Dovre, Lesja, Vågå, Sel, Oppdal med flere.  
Jeg har flere ganger prøvd å fotografere litt fra fly over områdene, her er et par bilder jeg har tatt tidligere.

Dombås mot Lesja, Bjorli og Gautsjøen - Foto:RandiAa©

Dovrefjell med Skredahøin,  Svånåtindan,  Larseggen og Snøhetta - Foto:RandiAa©

Terningkast:6