Tanker om bok - Jan Kjærstad: Berge

Berge er kanskje det mest solide arbeidet til Jan Kjærstad  - romanen er gjennomarbeidet, strukturert, fengslende, lærerik og tankevekkende. En fulltreffer. 

Tittel: Berge
Forfatter: Jan Kjærstad
Forlag: LBF
Målform: Bokmål
Spilletid: 14:46:41
Først utgitt: 14.08.2017
ISBN Lydfil: 9788242165589
Innlesere: Hedda Munthe, Kyrre Haugen Bakke, Yngve Berven
Jeg brukte lydfil fra LBF og papirutgaven fra  Aschehoug forlag , ISBN: 9788203362583, 378 sider, lest/lyttet:desember2017
 
Om forfatteren - Forfatterens hjemmeside 

Mine tanker om Berge:

Jeg har ikke lest så mange av Kjærstads bøker, men disse er lest: Speil (1982),  Forføreren (1993), Erobreren (1996),   Jeg er brødrene Walker (2008), Normans område (2011, denne likte jeg best før jeg leste Berge), Berge (2017) – og denne siste synes jeg så absolutt topper hans forfatterskap.
Historien i korthet: Året er 2008, fem mennesker blir brutalt drept i en hytte i Nordmarka, strupene er skåret over med kniv. De fem er: en kjent Ap-politiker Arve Storefjeld, hans samboer, hans datter Gry – AUF-tilknyttet, hennes kjæreste og hans unge datter. Hvem står bak? Er det terrorisme? Er det sjalusidrap? Dette ser i første rekke ut til å være en kriminalgåte.
 
Vi får etter hvert historien fra tre synsvinkler, med tre ulike personer i fokus – og på en genial måte knyttes disse sammen på grunn av ”saken”: Det er den ambisiøse journalisten Ine Wang som på forhånd er involvert i et bokprosjekt om Arve Storefjeld, hun vil nå skrive om ”saken” og involverte personer, det er den garvede  tingrettsdommer Peter Malm som må ta ”saken” og det er Nicolai Berge (han som gir romanen tittel) som blir "sakens" tiltalte - han har vært kjærest med Gry Storefjeld.
Etter hvert som de tre hovedpersonene utbroderer historien, gir det leseren mer og mer å undres over – romanen blir en spennende kriminalgåte, samtidig med at den er noe helt annet og mer dyptgående – på en uuttalt og genial måte handler det om det som det er vanskelig å skrive om: da det ”uskyldsrene” lille Norge mistet uskylden og mye forandret seg. Det er snakk om et FØR og et ETTER tragedien. (At dette er et ”riksanliggende” er godt illustrert og symbolisert med romanens cover – riksløven med øksen):

Kjærstad setter i tillegg søkelyset på blant annet media, på politikere, på rettssystemet, på folkehopen – men gjennomstrømmende symbolikk er  ”22.juli”, uten at Kjærstad kan påberope seg at han skriver om ”akkurat det” – men den sentrale rettssaken etter den brutale nedslaktingen i Nordmarka blir holdt i rettssal 227 – så mye er sagt…. Romanen er på mange måter en genial nyskapning, et eksperiment på å skrive om noe man helst ikke skal skrive en roman om, og likevel er det blitt en roman om nettopp det ….
Noe annet som skjer med de tre hovedpersonene etter hvert som saken skrider frem, er at det brutale drapet på en måte gir dem et mer innholdsrikt liv, for å si det slik – ”saken” berører dem sterkt på ulike måter og skaper en endring i livene deres. Alle tre personene er godt skildret og interessante å følge – for meg ble kanskje Ine Wang den jeg fant mest interessant – hun profitterte på saken, ser den som en sjanse til å gjøre et reporter scoop - hun viste den negative siden ved reporter-yrket, men svingte også innom medfølelse og sympati, og kanskje også skam fordi hun ville utnytte en tragedie til egen vinning. Fordi Nicolai Berge har vært kjærest med den drepte Storefjelds datter Gry, bruker Ine denne Nicolai som en innfallsport til saken – og da settes det i gang både det ene og det andre mellom journalisten og Nicolai Berge – Mellom dommeren Peter Malm og Nicolai Berge skjer det også en del ”strømninger” under rettssaken – og etter hvert forstår vi hvorfor romanens tittel ble ”Berge” – Nicolai  Berge er et merkelig sentrum og viktig dreietapp i hele utviklingen etter hvert – han skaper spenning og driv i historien.
Egentlig kunne det være rom for en fortsettelse med Nicolai Berge i en Berge II også – slik romanen slutter, (uten å røpe det her....) vil leseren bare fortsette å undres og spekulere – vi sitter med mange spørsmål og svarene er langtfra klare – hva som skjer videre med Ine kan man også lure på – i det hele tatt, livene til disse tre hovedpersonene  blir på en forunderlig og fascinerende  måte knyttet sammen.
Peter Malm, (en forfinet, gammeldags mann med engelske gentlemans manerer) får også livet sitt endret en del med denne ”saken” – fra et noe kjedelig, ryddig og pliktoppfyllende liv, får han på en måte ny glød i sitt engasjement, og interesse for - ja, nettopp den noe mystiske Nicolai Berge og hans spesielle opptreden i rettssalen – og hele saken styrker hans sans for rettferdighet, en egenskap som for så vidt alltid har vært sterk hos han. 
Den tredje hovedpersonen, Nicolai Berge, står for meg som en alvorsfylt, dypttenkende og reflektert ungdom – en spennende karakter som Kjærstad har skapt her – skulle gjerne fulgt han videre, det var vanskelig å komme til bunns i denne kompliserte, tragiske karakteren. Han har i hvert fall sine strenge og dystre meninger om AP-”dynastiet”, og han har en forunderlig beskrivelse av den avdøde eks-kjæresten, her har han gjort forbløffende observasjoner, og vi øyner en ganske sammensatt Gry-karakter. Dette var mesterlig og levende skildret av Kjærstad – jeg følte jeg ble kjent med denne ”freidige” Gry. Og gjennom tragedien og tiltalen  - en tiltale som bygger på indisier og ingen direkte bevis – ser Nicolai ut til å få et positivt løft for det arbeidet han har prøvd seg på, som novelleforfatter.
Selv om vi klart og tydelig ser enkeltpersonene her – blir dette en sterk roman om det kollektive – det kollektive sjokket, den kollektive angsten og skyldfølelsen, om en felles sorg, men også om et felles sensasjons-hysteri og smakløs fråtsing i tragedien – De tre hovedpersonene ikke bare berøres av tragedien, men de ”drar fordeler” av den – smakløst? Ja, men slik er virkeligheten også.
Forøvrig lager Kjærstad en glimrende skildring av det gamle strøket i Oslo der Malm bor – strøket ved Christiana torv, Engebret og Kvadraturen (Jeg har ofte vandret og fotografert der - her noen bilder tatt på en av vandringene):

Det gamle rådhus - Christiania torv - Kvadraturen - Foto:RandiAa©

Café Engebret – byens eldste  - Foto:RandiAa©

Café Engebret – Malm bor i huset ved siden av - Foto:RandiAa©

Kongens hanske - Christian IV’s berømte ord etter bybrann i 1624:
Her skal byen ligge  - Foto:RandiAa©

Og sannelig greier Kjærstad å formidle sin kjærlighet til litteraturen i denne romanen også (se min omtale av Normans område) – Han lar for eksempel Charles Dickens Bleak House få en sentral plass – alle de tre hovedpersonene har  denne Dickens-romanen, men de har ulikt forhold til den – for Malm er lesing en lidenskap og han elsker den boken, (slik er han lik John Richard i Normans område), Ine Wang er mer tørr realistisk og boken står vel nærmest urørt i hennes bokhylle – hun leser helst faglitteratur – (må innrømme at Kjærstad fikk meg til å finne frem min utgave av Bleak House som jeg leste en gang for lenge, lenge siden i studietiden, den måtte oppfriskes nå – og jeg skjønte jo hvorfor denne passet inn i Berge – Bleak House har også en rettssak som står sentralt i historien)
Konklusjon:  Berge er kanskje det mest solide arbeidet til Jan Kjærstad  - romanen er gjennomarbeidet, strukturert, fengslende, lærerik og tankevekkende – det er vanskelig å omtale den på en fyllestgjørende ”rettferdig” måte, for den inneholder så uoverkommelig mye – ikke bare i alle linjene, men også i det usagte mellom linjene – det er en viktig roman som er verd å lese.

Terningkast: 6
  
Jan Kjærstad: Berge from Bokklubben on Vimeo.

Noen andre  bloggere som har omtalt denne:
Anita i Artemisias verden
Bjørn Bakken i Bjørnebok
Rose Marie


Min omtale av Jan Kjærstad: Normans område

Etternotat 21.02.2018: 

I forbindelse med min omtale av Normans område og Berge fikk jeg en veldig hyggelig respons fra Jan Kjærstad - det er alltid inspirerende med tilbakemeldinger fra forfattere man omtaler bøkene til - i etterkant utvekslet vi litt synspunkter på om Berge ville "ha godt av" en oppfølger eller ikke - Kjærstad kom med en god kommentar på det, og jeg spurte om jeg kunne gjengi den - han sier: "Det er helt i orden for meg. Du kan sitere så mye du vil".

Angående en eventuell fortsettelse av Berge sier Kjærstad: "Nei, jeg har ingen planer om det. Og grunnen er nettopp den du antyder: Her er det fritt frem for leserens egen imaginasjon (den imaginasjonen som kanskje er hovedtemaet i Berge).
Det er ofte det som skiller sakprosa og skjønnlitteratur: Sakprosaen streber mot en konklusjon, en «fasit», et svar med to streker under. Skjønnlitteraturen forsøker å ta vare på åpenheten – også fordi virkeligheten er så kompleks og mangefasettert. Jeg håper det vil være like mange tolkninger av romanen min som det er lesere.
En av de kriteriene som brukes altfor lite (spør du meg), er at en god bok får deg til å tenke videre, i dobbelt forstand." (Sitat: Jan Kjærstad)