Tanker om bok - Ian McEwan: Nøtteskall

Her bruker Ian McEwan virkelig humoren på noe som egentlig er et ganske alvorlig "familie-drama" - og det fungerer kjempebra.
 
Tittel: Nøtteskall
Forfatter: Ian McEwan
Originaltittel: Nutshell
Produsert av: LBF
Først utgitt: 02.01.2017
Spilletid: 04:30:20
ISBN Lydfil: 9788242164438
Målform: Bokmål
Oversetter: Einar Blomgren
Sjanger: Romaner
Innleser: Niklas Gundersen

Jeg brukte lydbokfil fra Lydbokforlaget
Papirutgaven er gitt ut på Gyldendal Forlag 2017, 208sider, ISBN/EAN: 9788205498938

Omtale fra forlaget:

Nøtteskall er en klassisk beretning om mord og bedrag – med en svært original tvist – fra en av fortellerkunstens største mestere.

Trudy bedrar sin ektemann, John. Men ikke med hvem som helst. For mens John forsøker å vinne sin kone tilbake med poesi og kjærlighet, tilbringer hun dagene i ektesengen med hans bror, Claude. Sammen legger Trudy og Claude en utspekulert plan for å bli kvitt John en gang for alle. Lite vet de at planene blir bevitnet av en tredjepart – det snart ni måneder gamle fosteret i Trudys mage. Alt er lagt til rette for et kammerspill av det sjeldne.

Ian McEwan - bilde fra forlagets side - Rettigheter: Eamon McCabe

Om forfatteren:

På Gyldendals side
I Wikipedia
Forfatterens web-side

Mine tanker om Nøtteskall:

Ian McEwan er en av mine favoritt-forfattere. Jeg har lest de fleste av bøkene hans på engelsk - og til nå har favoritten vært Saturday fra 2005 (Lørdag - på norsk)
Dette er en forfatter som jeg synes er god til å variere sine temaer - denne er helt forskjellig fra Saturday - her er det faktisk humoren, i alt alvoret, som preger romanen. Og dette er faktisk den første romanen hans jeg tar meg tid til å omtale.
Nøtteskall fant jeg overraskende god - litt genial også, ikke ofte vi får plot og tema presentert fra dette perspektivet.
Jeg var nok litt skeptisk i starten til en foster-hovedperson som snakket - men det fungerte virkelig bra. Slutten ble kanskje litt brå - noen vil vel lure på "hvordan gikk det videre" - men til tross for "plutselig" slutt - det var jo en naturlig avrunding av det hele - skal ikke røpe mer her.
Shakespeare har ofte vært inspirasjonskilde for forfattere opp gjennom tidene - og vi kan jo se denne historien som en ganske moderne variant av Hamlet - her er det en ufødt Hamlet da - og en far (John) og en onkel (Claude - i Hamlet var det Claudius).....og selvsagt "Hamlets" mor (Trude/Trudy - navnet ligner umiskjennelig på Gertrude i Hamlet)som er kjernen i familietragedien - et lite, men viktig persongalleri å forholde seg til - og det gjør romanen ekstra intens og fortettet. Og når det gjelder fosteret, tenker leseren uvilkårlig i Shakespearske baner - To be or not to be - det føltes å være ganske relevant for dette fosteret.
Rivaliseringen om moren er helt klar - Hamlet-fosteret må avfinne seg med situasjonen at onkelen Claude titt og ofte trenger seg inn på hans enemerker når han kopulerer med hans elskede mor. Her er det tydelig to rivaler som kjemper om plassen bokstavelig talt - litt tragikomisk dette.....
Litt sånn på siden fungerer den jo faktisk som en krim-roman også - kanskje gir den leseren et dilemma - skal man ta offerets eller forbryterens parti?
Og romanens tittel? Som de andre romanene til McEwan, er også denne roman-tittelen kort, men likevel dekkende og velvalgt - hele historien og temaet er fortettet og vi får alt servert "i et nøtteskall" - og som fosteret ligger der i livmoren, ligger nøtten der innenfor skallet og fyller hele hulrommet...og fra nøtteskallet serveres vi fosterets tanker - både de små tankene om opphav foreldre og familie, men også om kosthold og verden rundt - han/det har jo fått med seg litt av hvert av lærdom gjennom morens podcast-lyttinger - og så må jo fosteret bare avfinne seg med å bli alkohol-avhengig også - her serverer McEwan oss et meget alvorlig tema - innpakket i satirisk humor, vi må jo bare le av dette tragi-komiske - når fosteret blir veldig skuffet de gangene moren har fornuft nok til å stoppe ved det tredje glasset. Som fosteret forgiftes av alkohol, kommer også "gift" på Shakespeares vis sentralt inn i handlingen her - (sier ikke mer om dette, noe bør avsløres etter hvert for leseren for å beholde spenning og nysgjerrighet rundt plottet)
Som sagt var jeg egentlig skeptisk i starten til selve konseptet - at jeg skulle følge dette talende og tenkende fosteret - og se verden fra det perspektivet - men faktisk så glemte jeg fort det urealistiske i dette og det hele ble ganske reelt og dramatisk etter hvert - man kunne ikke legge fra seg denne boken så lett - her var det driv og spenning fra begynnelsen til slutt. Og jeg følte meg faktisk hensatt til Shakespeares "soliloquy-verden" - (der hovedpersonen har sine lange enetaler som fengsler oss som lesere eller teaterpublikum) - og som Hamlet tumler med tankene om "å være eller ikke være", gjør også fosteret i Nøtteskall det  - det vil si: "han" lurer på om det er verdt å la seg føde inn i denne verden, eller om "han" skal avslutte det hele før det har begynt - fascinerende tanker her - mange lurer vel ofte på om denne verden er noe å trakte etter å bli født inn i - og hvordan gikk det med fosteret? Anbefaler virkelig å lese denne alvors-morsomme romanen -

Tilføyelse: Jeg har tenkt litt rundt dette med bruk av Nøtteskall-symbolikken fra Shakespeare - Hamlet sier et sted i Act II  Scene II "O God, I could be bounded in a nutshell and count myself a king of infinite space, were it not that I have bad dreams". Min tolking her var at Hamlet heller lengtet etter å være skjermet og beskyttet i nøtteskallet (livmoren) - og slippe unna "bad dreams" - eller gå inn i sin egen lille verden (boble) - slik var det med fosteret i McEwans roman også - det tomlet jo til og med med tanken om å slutte å leve før det var født - fordi det som var utenfor livmoren (boblen) var så skremmende....eller?


Terningkast: 5

Andre bloggere som har omtalt denne:
Tine
Rose-Marie 
Åslaug