Tittel: Vær snill med dyrene
Forfatter: Monica Isakstuen
Produsert av: Lydbokforlaget - LBF
Først utgitt: 20.12.2016
Spilletid: 02:43:01
ISBN Lydfil: 9788242164612
Målform: Bokmål
Innleser: Anna Bache Wiig
Jeg brukte lydfil fra Lydbokforlaget
Boken er gitt ut på Tiden Norsk Forlag i 2016, 208s, ISBN: 9788210055515
Omtale fra forlaget:
En liten familie på tre er i oppløsning. De klarte det ikke. Karen klarte det ikke. Koret av stemmer melder seg, fra venninner til familieterapeuter, med ord som skal hjelpe: Delt bosted. Mekling. Fordeling. Tilknytning. Forutsigbar adferd. Transitt-fase. Barn er robuste skapninger. Karen lytter til dem, slik en moderne kvinne skal, samtidig som alt i henne gjør opprør. Nei, barnet er mitt. Det er jeg som er dets mor. Det finnes ingenting moderne ved meg.
Likevel kommer spørsmålene: I hvilken grad er rollen som mamma knyttet til det å være familie? Er datteren fortsatt hennes når hun er hos faren? Hvis man er mor den ene uken, hva er man i den andre?
Vær snill med dyrene er en rå, akutt og opprivende roman om å befinne seg i ruinene av et ekteskap sammen med den man bryr seg om aller mest - annenhver uke.
Monica Isakstuen ble tildelt Brageprisen for skjønnlitteratur 2016 for Vær snill med dyrene.
 |
| Monica Isakstuen - bilde fra forlagets side - Fotograf: Paal Audestad |
Mine tanker om Vær snill med dyrene:
Hva skjer etter skilsmissen? Tenker man mest på sin egen sorg og tap og elendighet og TROR man tenker mest på barnet?
Glimtvis deltar vi i hovedpersonen Karens liv - før skilsmissen og etter skilsmissen, men også i tilbake-flash på hennes barndom med søster og mor, og en far som en gang var der, men så var det bare moren en dag, og mormoren da.
Nå opplever hun selv å bli enslig mor, med et barn som må "deles" med en far - han "eier" jo dessverre halvparten av barnet han også, selv om foreldrene nå er skilt.
Her blir det nesten som en "konkurranse om barnet" - hvem av partene kan være best forelder, hvor har barnet det best - og så får man en ny tilværelse en ny personopplevelse - man er mor i oppstykkede perioder, og man er singel og skilt kvinne alternativt - det blir nye roller å spille - her blir det snakk om å tilpasse seg situasjonen og den nye rollen. Ikke nok med det - man skuer til fremtiden også, og bekymrer seg over hvordan barnet som eldre eller voksen vil se tilbake på sin barndom - vil barnet ha tatt skade av det som skjedde? Skilsmissen? Vil barnet klandre henne for at hun ikke taklet rollen godt nok som mor i det hele tatt?
Her bygger vel Karens bekymringer på hennes egen erfaring med sin mor - det ikke særlig vellykkede mor-datter forhold de har hatt. Karen preges av en desperat leting etter mening i sin "nye" tilværelse - hun tenker kanskje ikke så fornuftig og rasjonelt - at dette er en overgangsperiode, og at hun med tiden til hjelp vil få et slags "normalt" liv igjen - Som leser vil man kanskje unnskylde hennes depresjon, oppkavethet og kaotiske tankegang - for hun er i en livskrise - en livskrise som er beskrevet med innsikt og alvor, pluss et snev av selvironi og humor, vi føler med Karen - men, vel - noe overdrevet er vel dette - satt litt på spissen - formålet er å få frem "budskapet" og det synes jeg Monica Isakstuen virkelig greier i denne lille, fortettede romanen.
Glimtvis anskueliggjør forfatteren hovedpersonens fortvilelse - spesielt gripende er beskrivelsen av den første julehøytiden med et "delt" barn - det får oss til å tenke på at høytidene er alltid vanskelig å komme igjennom når omstendigheter endres i nærmeste familie - også dette med "torturen" hun gir seg selv i aleneukene illustrer godt hovedpersonens fortvilte situasjon i første "delings-perioden": hun ser filmer og reportasjer som er harde og grusomme - litt for å straffe seg selv kanskje, eller litt for å trøste seg selv med at andre også kan lide, kanskje mer enn henne selv.
Tittelen på romanen gjenspeiler de mange små "inn-drypp" av dyre-historier som er flettet naturlig inn i teksten - Det fokuseres ofte på det enkle forholdet mellom foreldre og avkom i disse historiene. I dyreverdenen er det ingen problemer med å "dele" avkommet - slik menneskeforeldre har. Akkurat på dette punktet ser vel helst Karen at regelverket skulle ha vært som "i gamle dager" - at det er moren som "eier" barnet mest…..Hun trøster seg med dyrehistoriene og at det "går nok bra". Hun står hardt på at det er HENNE barnet tilhører. Og hun vil ha det enkelt og naturlig - alle formalitetene og papirene og regelverket og alle disse faguttrykkene i barnefordelings-kontrakter er ikke noe hun har bruk for nå i sin situasjon, men skjønner at hun automatisk må opptre "normalt" og skrive under på slikt.
Monica Isakstuen skriver ut i fra en erfaring som mange opplever i dagens samfunn. Spesielt dette å "gi fra seg" barnet til den andre parten for første gang etter skilsmissen, kan være en traumatisk opplevelse. Og dette gir hun en sterk og realistisk skildring av i boken. Hovedpersonen Karen har stadig tanker om hvem som er den rette forelder til barnet. Hvem som skaper det beste hjemmet til barnet. Hvem som lager den beste og mest riktige maten, osv. Det blir en slags konkurranse her - en konkurranse hun så absolutt har bestemt seg for å vinne.
Skam blir også en tyngende faktor for Karen - hun er opptatt av hvordan omverdenen - kolleger, hennes egen mor ser på henne etter bruddet og barnefordelingen. Det følger skam med et mislykket ekteskap, og enda mer skam vil det være å ikke mestre morsrollen som skilt kvinne. Man blir mer opptatt av hvordan man er i forholdet til barnet.
Dagene er preget av fortvilelse, fortvilelse. Men tiden kan vel lege alle sår? Når man står midt i det er det bare håpløshet.
Hele stemningen i boken er sår, men samtidig poetisk og vakker - med innslag av noe rått innimellom - som for eksempel når hun mister besinnelsen og skriker og banner mot barnet, eller gjør rom for noen litt groteske dyrehistorier med pining av snegler og oppklippede meitemarker.
Stemningen i romanen er ganske fortettet fordi temaet virker så fokusert - og at boken er forholdsvis kort, gjør den også spesielt intens - her dreier det meste seg om akkurat det: å miste "kontrollen" over barnet sitt etter en skilsmisse - noe som skaper en "selvsentrert" sorgprosess som blir ganske altoppslukende - de fleste lesere som har vært igjennom samme prosess, vil føle en gjenkjenning, og et optimistisk håp om at tiden etter hvert vil normalisere det hele - men det er bare så ubeskrivelig hardt når det står på...og nettopp dette får Monica Isakstuen frem i denne prisbelønte romanen.
Vær snill med dyrene er så absolutt en lesverdig roman.
Terningkast:4+
Andre bloggere som har omtalt denne:
Video fra forlaget:
Posts
.png)
.jpg)
Så kjekt å lese, du har fått med masse, masse, masse! Den vekker utvilsomt mange tanker og følelser - og handling er det befriende lite av.
ReplyDelete- Min favoritt til Bokbloggerprisen, skuffet i all evighet over at den ikke nådde opp... :-)
(Har blogget om boka jeg også om du vil lese)
Ja, jeg har lest din omtale - skal sette deg på "link-listen" min. Vurderingen min er vel nærmere 4 - vakkert skrevet, intens - men jeg oppfattet det nesten som en slags "egen-terapi-skriving" av forfatteren. Kanskje ikke noe galt i det -
DeleteFlott omtale Randi! Mange tanker du har fått på papiret her. Takk for link.:)
ReplyDeleteTakk for kommentar, Anita. Jeg var litt ambivalent til denne.
DeleteSkjønner det, ut fra hva du skriver. Jeg tror ikke det er satt på spissen, jeg tror det kan være slik for noen slik hun beskriver hovedpersonen.
DeleteI morgen , mandag, kommer Monika Isakstuen til biblioteket/litteraturhuset sammen med Frode Thuen. Det blir interessant. Da får vi kanskje vite hvor "selvterapeutisk" boka er eller ikke.. Jeg skal dit og hjelpe til. Tror det er mange som har kjøpt billett..
Jeg hørte henne hos Skavlan forrige fredag - det belyste boken og bakgrunnen godt.(Da forstod jeg at dette på en måte var "terapi-skriving") - og du har nok rett, mange kan føle det på samme "traumatiske" måten.
DeleteOk det så jeg ikke, da jeg var ute med kolleger. Men jeg har lest intervju med henne, og skjønner at hun selv har gjennomgått skilsmisse med delt omsorg, så inspirasjonen er nok hentet derfra.
DeleteFlott omtale Randi, og tusen takk for link! Tror mange av oss leser denne forskjellig, siden vi nok drar vår egen historie med oss når vi leser. Havnet vel på en 4`er jeg også :)
ReplyDeleteJa, enig med deg - man vil lett la seg besnære kanskje av at dette er gripende og godt fortalt. Og en god 4-er er da OK synes jeg. (Og klart, som du sier, leseren har alltid med seg sin egen erfaringsbakgrunn under lesingen)
Delete