Tanker om bok - Kurt Vonnegut: A Man without a Country

A Memoir Of Life In George W Bush's America

 

Jeg fikk plutselig lyst til å gjenoppfriske en "gammel" kjenning, Kurt Vonnegut....mange år siden jeg har lest noe av ham. Det ble ingen repetisjon, men hans essaysamling fra 2005. Denne hadde jeg ikke fått med meg for mange år siden da jeg hadde en Vonnegut-periode. Han var 83 år gammel da disse "sprudlende" essayene ble skrevet, hans siste verk.....da ser jeg bort i fra Armageddon in Retrospect, novellesamlingen som ble gitt ut etter hans død, i 2008, med en samling av en del tidligere upublisert materiale.

Kurt Vonnegut var  født 11. november 1922 i Indianapolis og døde 11. april 2007 i New York. Sjekk denne web'n for mer info om han:

Black Humour, Slapstick Humour....ingen forfatter overgår vel Vonnegut her. Det er som om alt han har skrevet ble preget av det han opplevde under bombingen av Dresden. (Natten mellom den 13. og 14. februar 1945 bombet ca. 2 500 britiske og amerikanske bombefly byen med 650 000 sprengbomber og 200 000 brannbomber) Hans Slaughterhouse-Five, en science-fiction roman fra 1969 er vel blitt stående som en terapeutisk frigjøring fra de traumatiske begivenhetene han selv opplevde som amerikansk soldat-fange i Dresden under bombingen. (video)

I essaysamlingen A Man Without Country (med undertittel A Memoir Of Life In George W Bush's America) er det ikke bare krig han harselerer over, her er han ikke nådeløs hverken mot amerikanske politikere, kjendiser, moderne teknologi, kvinne- og manns-roller materialisme, ressursbruk..og mye mer; og som alltid får han sagt alt han har på hjertet godt innpakket i den kjente Vonnegut-humoren. Det han kritiserer og påpeker i denne essaysamlingen blir ikke mindre seriøst om man kan koste på seg å le av det hele. Latter er saliggjørende, og er kanskje også med på å "ufarliggjøre" hans kritikk og meninger.
Vonnegut sier det ganske enkelt: Humor is a way of holding off how awful life can be, to protect yourself. (Slik benyttet han også latter og humor som flukt fra den grusomme virkeligheten under bombingen av Dresden.)

Og skal man fortsette å godta det (amerikanske) politiske system, er det kanskje en trøst å kunne le av manglene og skjevhetene. Samtidig kan latteren være en beskyttelse mot den usminkede politiske virkeligheten...men bare opp til et visst punkt, for "Finally, you get just too tired, and the news is too awful, and humor doesn’t work anymore"..må han konkludere med.
Når det gjelder bruk av latter og humor, har Vonnegut et positivt prinsipp: Humoren skal ikke være ondskapsfull eller sårende.
Likevel føles denne siste essay-samlingen hans som et krast oppgjør med hans hjemland; hans forhold til USA er så klart et følelsesladet hat-kjærlighets-forhold. De ulike essayene og temaene peker nesten alle i en slags "dommedagsretning"; alt går bare liksom en vei, den veien høna sparker...for å si det mildt; og det skinner vel også klart igjennom hvor han legger skylden for all denne missæren.

Vonnegut er vel gjerne i sin samfunnskritikk å sammenligne med Michael Moore; men Vonnegut slynger ut sin kritikk på en mer elegant måte synes jeg...og hans samfunnskritikk strekker seg vel også noe utover USA's grenser og blir mer universell. Selv om det i første rekke er amerikanske politikere med presidenten i spissen, amerikanske økonomer, kapitalister og kjendiser som får sitt "udugelighets"-pass påskrevet.

Et annet sterkt trekk ved denne essaysamlingen er nok vemodet som så tydelig taler sitt språk når den aldrende Vonnegut fremfører sin "lament" over alt det gamle, gode som er blitt borte..fra de ærverdige drogene av skrivemaskiner til solide svenske Saab to-taktere, og ikke minst ærbare, ærlige amerikanere med håp i blikket om en lykkelig fremtid....så kanskje ler man ikke helt hemningsløst på vei gjennom denne essaysamlingen. Latteren blir vel heller litt sår; det er nesten så man har lyst til å ta til tårene...for selv om jeg fant Vonneguts siste essaysamling glitrende elegant og velformulert, famlet jeg i den mørke tunnelen for å finne et lys i den andre enden...kanskje var det der, bare at jeg fant det ikke....
For hva skal man si til denne verdens-anskuelsen:

Denne boken vurderer jeg til terningkast:5

Interessant å lytte til et av de siste intervjuene med Kurt Vonnegut:

 

Long Walk to Forever  -    en lett ironisk short-story av forfatteren: Video

Novelist Vonnegut Remembered for His Black Humor   Artikkel-epilog fra 12.04.2007

In Remembrance of Kurt Vonnegut: Listen